Sak nr. 3
Innstilling fra kommunalkomiteen om mangfold gjennom inkludering og deltakelse (Innst.S.nr.185 (2004-2005), jf. St.meld.nr.49 (2003-2004))

       Signe Øye (A) [12:24:15]
(ordfører for sak nr. 3):

       I VG på lørdag kunne vi lese om nye tall fra Statistisk sentralbyrå som viser at 8 % av Norges befolkning er innvandrere. Det bekrefter at Norge er, og kommer til å være, mer mangfoldig og mer flerkulturelt i framtiden. Innvandrerne kommer fra hele 200 ulike land, fra alle verdensdeler. Det har tilført alle oss som bor her, mye positivt. Det har tilført oss nye, spennende butikker, restauranter med andre matkulturer og tradisjoner og ikke minst nødvendig arbeidskraft på mange områder.

       For noen år tilbake var det noen av oss som kjørte rundt med et klistremerke hvor det stod at uten jentene stopper Norge. Det gjelder fortsatt. Men jeg mener at vi kan føye til at uten innvandrerne stopper også Norge.

       Det norske samfunnet bygger på respekt for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet til å bruke sine ressurser. I praksis betyr det at ulike individer og ulike grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne kreve sine rettigheter og overholde sine plikter fullt ut. Det er her politikken og de politiske forskjellene kommer til syne. Det er det innstillingen til St.meld.nr.49 (2003-2004) om mangfold gjennom inkludering og deltakelse handler om: Gjør din plikt, krev din rett.

       Regjeringens stortingsmelding beskriver og drøfter de grunnleggende utfordringene Norge står overfor i et flerkulturelt samfunn.

       Det er positivt at Regjeringen legger fram en melding slik at vi får anledning til å drøfte integrering i et helhetsperspektiv. Men alle partiene, med unntak av regjeringspartiene, mener at meldingen i for stor grad er en oppsummering av allerede iverksatte tiltak, samtidig som den er for lite forpliktende og for lite konkret om valg av virkemidler overfor de framtidige utfordringer som skisseres i meldingen. Med andre ord: Det problematiske er ikke hva som står i meldingen, men hva som ikke står i St.meld.nr.49.

       Det er umulig for meg som saksordfører å gå igjennom hele innstillingen og alle forslagene. Det er for omfattende, og det er for mange forslag. De enkelte partiene vil selvsagt ta opp sine egne forslag. Spesielt peker Fremskrittspartiet seg ut med sine 29 forslag, foruten de forslagene de er sammen med andre partier om. Derfor velger jeg ut noen områder som jeg mener det er viktig å fokusere på.

       Arbeiderpartiet mener at en vellykket integrerings- og inkluderingspolitikk er viktig for landet og for framtiden til alle menneskene som bor her. Likeverd, solidaritet og rettferdighet og en god fordeling skal være bærebjelken i denne politikken.

       Likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoritetene. Derfor mener vi det er riktig å motarbeide religiøs fanatisme, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og antidemokratiske organisasjoner i Norge. Vi mener at solidaritet forutsetter at vi tar ansvar og bryr oss om og med hverandre uansett etnisk bakgrunn.

       Likeledes mener hele komiteen at vi ikke må la være å ta opp problematiske sider, som kjønnsdiskriminerende holdninger, av frykt for å stemple hele grupper. For det vi da gjør, er å vise unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse når det gjelder enkeltindivider som lider urett og opplever diskriminering.

       Kjønnslemlestelse er en slik sak. Tvangsekteskap er en annen. Kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Norge. Likevel vet vi at det skjer. Dette er en alvorlig kriminell handling overfor jenter, uansett hva tradisjonen eller kulturen sier om det. Derfor ber et flertall, bestående av alle partiene minus regjeringspartiene, Regjeringen utrede innføring av klinisk observasjon av alle barns kjønnsorganer ved dagens helsekontroller, samt utrede omfanget av slike kontroller, og om de skal være obligatoriske. Dette flertallet er ikke bare opptatt av å avdekke skader, men også av å forebygge at kjønnslemlestelse skjer. I dag sjekkes bl.a testiklene hos gutter. Det burde ikke være noen umulighet eller være så svært annerledes om dagens helsekontroller også hadde rutiner for også å sjekke jentene. Vi snakker her ikke om en gynekologisk undersøkelse, men om en klinisk observasjon. Flertallet tror at dette vil ha en forebyggende effekt og kan hjelpe flere fra å bli omskåret.

       Arbeiderpartiet mener det er viktig at religiøse ledere mestrer norsk og har kunnskaper om norske samfunnsforhold. Vi vil derfor etablere et obligatorisk språk- og samfunnskurs for religiøse ledere som skal ha sitt virke i Norge. Det skal være et krav for å få arbeidstillatelse at man forplikter seg til å gjennomføre et slikt introduksjonsprogram. Vi viser til Dok.nr.8-forslaget fra Arbeiderpartiet. Det får vi ikke flertall for. Det er synd.

       Det er en forutsetning å mestre norsk for å skape seg en framtid i Norge. Alle barn født og oppvokst i Norge, bør kunne snakke norsk før de starter på skolen. Barn med minoritetsspråklig bakgrunn er sterkt underrepresentert i barnehagene, og de tilbringer kortere tid der. Billige barnehageplasser vil være et virkemiddel for å rekruttere flere minoritetsspråklige barn. Kontantstøtten stimulerer til det motsatte og forhindrer tidlig språkutvikling, en språkutvikling som er veldig viktig for barnet. Arbeiderpartiet og SV vil etablere tilbud om gratis kjernetid i barnehagene for 4- og 5-åringer i områder med mange innvandrerbarn, og fremmer forslag om det. Gratis kjernetid i barnehagen må være et tilbud som inkluderer alle barn som bor i området, ikke bare minoritetsbarn. For det er i samtaler og lek med andre barn at de lærer norsk.

       I gjennomsnitt fullfører seks av ti elever med innvandrerbakgrunn videregående opplæring etter fem år. Det er et lavt tall. Ulovlig skolefravær forekommer, og det er ikke til barns beste. Hele komiteen er enig i at det må være en balanse mellom foreldrenes valgfrihet og barnas framtidsmuligheter. Komiteen mener at dagens rett til utdanning her i landet må følges av en plikt til å gi barna den opplæringen de har krav på. Derfor er det viktig at barna ikke tilbringer hele eller store deler av sin oppvekst i foreldrenes opprinnelige hjemland, dersom de skal leve sitt voksne liv i Norge. Komiteen mener at barnetrygden må stoppes ved ulovlig langtidsfravær, og at politianmeldelse skal brukes aktivt ved uteblivelse fra undervisningen, og fremmer forslag om det.

       Av hensyn til barna og av integrasjonsmessige årsaker som er kjente, er det til det beste for barnet at det kommer til landet så tidlig som mulig, og tilbringer store deler av sin oppvekst her.

       Introduksjonsprogrammet, som nå er obligatorisk for noen, har fått virke i en tid, med flere prøveprosjekter siden 1998. Fafo har nå kommet med en rapport som viser at de som har gjennomført introduksjonsprogrammet, har klart seg bedre og i større grad kommer i fast arbeid. Det er bra, og det var hensikten. Men store grupper faller fortsatt utenfor ordningen.

       Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at Regjeringens vedtak om å redusere personkretsen for dem som skal ha rett til introduksjonsprogram, er svært uheldig. Mange kommuner fatter nå vedtak der de sier nei til å ta imot enslige asylsøkere med rett til familiegjenforening. Det er det ikke vanskelig å forstå. Kostnadene til kommunene blir store. Og med den dårlige kommuneøkonomien som er i dag, vil dette gå på bekostning av andre oppgaver som kommunene anser som like viktige. Vi ber derfor Regjeringen fremme forslag om utvidelse av personkretsen.

       Vi vil også gjeninnføre norskopplæring i asylmottak for alle, unntatt for grunnløse asylsøkere.

       Arbeid er både et mål og et middel. Gjennom arbeid bidrar man aktivt til samfunnet, samtidig som arbeid fører til inkludering i fellesskapet. Arbeidsledigheten blant innvandrere er større enn i befolkningen ellers. For mange innvandrere er det diskrimineringstendenser på arbeidsmarkedet som er hovedproblemet. Mange opplever at de ikke får jobb, til tross for at de tilfredsstiller de kompetansekrav som stilles. Dette er sløsing med verdifulle ressurser. I samarbeid med det offentlige må partene i arbeidslivet etablere fadderordninger og utplasseringer på arbeidsplasser. Vi må samarbeide med næringslivet for å finne gode løsninger som gir effekt og arbeid til de arbeidsledige. Vi mener også at vi må effektivisere godkjenningsprosedyrer for utdanning tatt i utlandet, og mener at flere innvandrere bør få mulighet til realkompetanse.

       Til slutt: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at den største utfordringen for å lykkes i integreringspolitikken er at innvandrere som gruppe løftes opp på alle plan: sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt. Det norske samfunnet er i ferd med å få en klassedeling på etnisk grunnlag. Det er alvorlig. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det politiske systemet. De har arbeid innen lavtlønnsyrker eller står utenfor arbeidsmarkedet. Utfordringene vi står overfor, er omfattende. Vi mener at for at alle skal lykkes, forutsettes det en mer aktiv fordelings- og utdanningspolitikk enn det den sittende regjering fører.

       Så vil jeg ta opp alle de forslagene som Arbeiderpartiet står bak eller er medforslagsstiller til, samt forslag nr. 43, som er utdelt i salen.

       Kari Lise Holmberg (H) [12:37:17] : I Dok.nr.8:27 (2004-2005) foreslår Arbeiderpartiet et introduksjonsprogram for utlendinger som har arbeid i Norge som religiøse forkynnere. Arbeiderpartiet ønsker at plikten til opplæring av religiøse ledere også skal gjelde nordiske borgere og personer med EØS/EFTA-tillatelser. Dette forekommer meg noe underlig.

       Kan Arbeiderpartiet fortelle hvordan partiet vil håndtere dette ut fra EØS-avtalen og prinsippet om de fire friheter?

       Mitt andre spørsmål er til Arbeiderpartiets og representanten Øyes påstander om at det er en omfattende diskriminering i norsk arbeidsliv. Jeg benekter ikke at det finnes diskriminering. Det gjelder etniske nordmenn - unge, gamle, funksjonshemmede - og sannsynligvis også noen innvandrere. Men det jeg vil utfordre representanten Øye i forhold til, er: Hvor finnes det dokumentasjon på at det er en omfattende diskriminering av innvandrere i det norske arbeidsliv?

Signe Øye (A) [12:40:33] : Hva er det som ikke står i meldingen som står i innstillingen? Jo, jeg vil påstå at det er veldig mye som står i innstillingen i form av konkrete forslag som gjelder de utfordringene som det står om i meldingen, og som det ikke er sagt noe om løsningen på. Det er mange forslag som Arbeiderpartiet er med på der, og som vi også nå får flertall for, også sammen med Fremskrittspartiet. At innstillingen ikke går mye lenger enn meldingen, er jeg derfor helt uenig i.

       Når det gjelder om det finnes beviser på at det er omfattende diskriminering i det norske arbeidsliv, er det i hvert fall kjent at veldig mange ikke blir kalt inn til intervju, selv om vi ikke har hatt undersøkelser av det direkte. Vi vet også at folk har skiftet navn, og at de da har kommet i betraktning.

Heikki Holmås (SV) [12:42:00] : I forbindelse med behandlingen av saken om morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring stod Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sammen mot Regjeringens forslag til innstramminger av retten til nettopp morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Grunnen til det var at internasjonale undersøkelser, bl.a av Thomas og Collier, viste at den beste måten å sikre både funksjonsdyktighet, i denne sammenheng på norsk, og funksjonell tospråklighet på er gjennom å gi morsmålsopplæring minst fram til sjuende klassetrinn. Det er en forutsetning, eller i hvert fall et godt hjelpemiddel, for å lære seg bedre norsk. I tillegg er det en rett vi mener folk burde ha, samt at det vil gjøre at de som funksjonelt tospråklige vil bli en god ressurs for samfunnet.

       Når vi har tatt dette opp nå, har ikke Arbeiderpartiet blitt med på merknadene. Har Arbeiderpartiet snudd i synet på morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring?

Signe Øye (A) [12:43:29] : Som representanten Holmås kjenner til, har komiteen nettopp vært i Canada. Der var også spørsmålet om morsmålsopplæring framme, og vi ble kjent med at det ikke ble gitt morsmålsopplæring som et hjelpemiddel for å lære engelsk.

       Når Arbeiderpartiet har valgt ikke å være med på de merknadene, er det fordi vi ikke har villet prioritere det i denne runden. Om vi har snudd eller ikke, får vi komme tilbake til når vi får en aktuell sak der dette spørsmålet kommer opp.

       Vi lever i en globalisert verden. Våre ungdommer reiser ut. De er backpackere, de studerer i utlandet, gifter seg like gjerne med utlendinger og får seg sågar en jobb eller to utenlands før de vender nesa hjemover igjen.

       Andre mennesker kommer til landet vårt - noen via ekteskap, studier eller arbeid, andre som flyktninger.

       Flyttestrømmen har endret samfunnsbildet. Norge har gått fra å være et mer ensartet folk til å bli et flerkulturelt og mangfoldig samfunn. Både Regjeringen og Høyre har en grunnleggende positiv holdning til dette kulturelle, religiøse og verdimessige mangfoldet som preger dagens norske virkelighet.

       Enkeltmenneskets rett til å være annerledes, velge levemåte fritt og tenke annerledes enn flertallet er da også understreket i Sem-erklæringen. Det er det enkelte mennesket som settes i sentrum også i mangfoldsmeldingen.

       Det norske samfunnet bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter til å bruke sine ressurser. En integrerings- og inkluderingspolitikk må ha et stort spekter av virkemidler for at det kan oppnås reelt likeverd og reell likestilling.

       Inkludering og integrering er en toveis prosess. Majoritetsbefolkningen har hovedansvaret fordi den har størst makt og mulighet, enten til å diskriminere eller til å bekjempe diskriminering. Det er viktig å forhindre forskjellsbehandling og fordommer, slik at innvandrerne får det beste grunnlaget for å delta i samfunnet. Men like viktig som å legge forholdene godt til rette er det at vi også klart og tydelig formidler at vi forventer og forlanger aktivt samspill og aksept for vårt samfunns grunnverdier.

       Alt arbeid med innvandrere bør ta utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn. Integreringstiltak for barn med innvandrerbakgrunn må starte ved fødsel og følge barn og foreldre opp gjennom barnehage og skole. Både barn og foreldre må føle seg ivaretatt, godtatt og verdsatt. Det er en forutsetning for at barna opp gjennom oppveksten ikke skal føle at de faller utenfor på grunn av manglende språk, forståelse, identitet og tilhørighet.

       Språkferdigheter og språkkunnskap er avgjørende for at man skal klare seg i samfunnet. Derfor er norskopplæring for minoritetsspråklige barn og voksne viktig. Alle barn født og oppvokst i Norge bør kunne snakke norsk før de starter på skolen. Forsøk med gratis korttidsbarnehage for fire- og femåringer har gitt gode resultater. Andre tiltak er også iverksatt for å stimulere til at de minste skal få lære seg norsk.

       En aktiv innsats på utdanningsområdet er viktig for å nå målsettingen om god integrasjon og inkludering. På skolen skal muligheten for forsterket norskopplæring gi minoritetsspråklige elever tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter til å kunne følge den vanlige undervisningen. Tilpasset opplæring gjelder dessuten alle barn i norsk grunnskole, og etnisk norske barn så vel som barn tilhørende minoritetsgrupper skal ha samme muligheter i det norske skolesystemet. Det er ikke til å legge skjul på at utfordringene er mange, men ved å satse på god organisering av skolehverdagen, språkopplæringen og skole-hjem-samarbeidet tror jeg mye vil være gjort for å redusere forskjellene. Jeg har i den anledning lyst til å berømme statsråd Kristin Clemet for hennes store innsats for Skole-Norge. Kunnskapsløftet og det økte timetallet i skolen gir bedre muligheter for alle når det gjelder å lykkes i skolehverdagen.

       Det norske samfunnet må aktivt formidle nødvendigheten av utdanning. Lik rett til utdanning er grunnleggende i vårt velferdssystem. Det er et selvfølgelig utgangspunkt at denne rettigheten også omfatter innvandrere og minoriteter i Norge. Prosentandelen av minoritetsspråklige som begynner på videregående skole, ligger i dag lavere enn gjennomsnittet, og innvandrerne er generelt underrepresentert i høyere utdanning. Her ligger det uutnyttede ressurser som vi må vite å stimulere. En del kvinner fra den tredje verden har dessuten svært liten eller ingen utdanning. Dette bøter vi på ved den vedtatte introduksjonsordningen og norskopplæring for innvandrere. For etablerte innvandrere med liten eller ingen utdanning er det viktig å bryte den sosiale arven, slik at utdanning blir et naturlig valg for neste generasjon.

       Før jeg forlater utdanningsområdet, vil jeg ta en tur innom Dok.nr.8:27, hvor Arbeiderpartiet foreslår et introduksjonsprogram for utlendinger som har arbeid som religiøse forkynnere i Norge. Forslaget er et godt eksempel på begrepsforvirring, for Arbeiderpartiet kan da ikke mene at religiøse forkynnere skal måtte ta et toårig introduksjonsprogram der arbeidstrening inngår som et av de viktigste elementene. Det vil være fullstendig meningsløst! En styrking av opplæringen i samfunnskunnskap, med avsluttende eksamen som må være bestått, er for øvrig allerede « bestilt » av Stortinget etter at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet inngikk forlik i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.

       Toleranse og respekt er ord som går igjen i meldingen. Toleranse og respekt er grunnlaget for inkludering og viktig for å akseptere mangfoldet. Grensene for mangfoldet må imidlertid settes av samfunnets kjerneverdier. Det er ikke akseptabelt at man lever ut sin kultur og religion, hvis dette medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Det må alltid være hensynet til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være avgjørende for den politikk som føres. Det er ikke til å legge skjul på at vårt flerkulturelle samfunn stiller oss overfor en del problemstillinger som utfordrer våre verdier og våre standpunkt. Det er derfor viktig at vi åpent kan erkjenne problemene, slik at vi kan utfordre de holdninger og handlinger som ikke er akseptable i vårt samfunn.

       Et slikt område er overgrep knyttet til kjønnslemlestelse. Det hersker ingen tvil om at dette er et svært alvorlig problem som får dramatiske konsekvenser for dem som blir utsatt for det, og det er et problem som fortsatt eksisterer i Norge. Kjønnslemlestelse er en alvorlig kriminell handling, uansett hva tradisjonen eller kulturen sier om det. Jeg er glad for at Regjeringen tar dette på alvor og jobber aktivt for å styrke arbeidet mot kjønnslemlestelse, bl.a gjennom informasjon, skolehelsetjeneste og helsetjeneste for ungdom.

       Tvangsekteskap er straffbart i Norge, og de siste årene har søkelyset blitt satt på dette temaet. Det har medført at mange unge jenter og kvinner har søkt hjelp for å unngå å bli tvangsgiftet eller for å komme seg ut av et tvangsekteskap. Flere tiltak har blitt iverksatt, og en ser nå at tallet på henvendelser synker. Forhåpentligvis er dette en positiv trend, og det er å håpe at innsatsen som både storting og regjering har gjort på dette feltet, har hatt en positiv virkning. Uansett må fokus fortsatt være rettet mot kvinners stilling i samfunnet. Undertrykking begrunnet i kultur og tradisjon kan ikke godtas.

       I Dok.nr.8:93 er ett av forslagene fra Fremskrittspartiet å forby bruk av religiøst hodeplagg. Debatten har gått i andre europeiske land. I Norge har vi hatt enkeltepisoder der det har vært konflikt i tilknytning til bruk av hijab. I Høyre mener vi at forbud mot såkalt iøynefallende religiøse symboler ikke er veien å gå. Vi mener dessuten at det i denne sammenheng er forskjell på kvinner og barn. Voksne kvinner må selv få bestemme om de vil vise identitet og religiøs tilknytning. Barn må derimot beskyttes fra å bli fortolket inn i en seksualisert ramme. Dette vil kunne ivaretas ved at det er den enkelte skole som skal påse at elevene deltar i hele bredden av skolens ulike aktiviteter.

       Flere områder kunne vært nevnt. Jeg skal imidlertid begrense meg til å trekke fram hvor viktig det er at innvandrerne får innpass og muligheter i arbeidslivet. Å være økonomisk selvstendig betyr nær sagt alt. Men selv om språkkunnskapene er i orden, merker mange innvandrere at det er vanskelig å komme inn på det norske arbeidsmarkedet. Selv om lovverket forbyr diskriminering, er det fortsatt mye å gjøre på dette området. Men da snakker vi nok først og fremst om å endre holdninger.

       Spørsmålet mitt må derfor bli: Korleis har Høgre tenkt å løyse dei problema som eg her har vist til?

       Kari Lise Holmberg (H) [12:56:01] : I løpet av denne fireåresperioden har det vært gjort en rekke ulike tiltak på innvandringsfeltet. Vi hadde en periode tidligere hvor mye var ustrukturert. Vi har en kommunalminister som har tatt grep og fått oversikt og orden på dette feltet. Vi har innført en rekke nye tiltak, deriblant - som Arbeiderpartiet nå framhever - har vi snevret inn personkretsen i forhold til familiegjenforening. Det er ikke urimelig at vi kan betrakte denne innsnevringen av personkretsen på lik linje med arbeidsinnvandrere. De som kommer, må i løpet av de første tre årene ha fått språkkunnskaper og kommet seg ut i arbeid, og de vil da ha muligheten til å være selvforsørgende og ta imot familien sin. Dette må være den overordnede og viktigste målsettingen i vår integreringspolitikk. Utover tre år blir familiegjenforeningen imøtekommet på vanlig måte.

       Jeg vil ... Da tror jeg tiden er ute.

       Så hører jeg at representanten også er klar og tydelig på at Regjeringen - og Høyre - overhodet ikke aksepterer kulturell og religiøs utøvelse som medfører skade for tredje part. Vi er nå i en situasjon der mange norske unge jenter og gutter blir utsatt for både kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Det er ikke nok å si at dette er forbudt ved lov. Mitt spørsmål er: Hva vil Høyre konkret gjøre utover det at Regjeringen - og Høyre - nå ønsker å drive ytterligere opplysning?

       Kari Lise Holmberg (H) [12:58:56] : Det er mye som skal sies på ett minutt!

       Hele grunnlaget for meldingen og for vårt flerkulturelle samfunn er nettopp det som Per Sandberg hevdet, at det skal være like rettigheter, muligheter og plikter, og det framhevet jeg også i mitt innlegg. Hvordan oppnår vi disse målsettingene? Jo, det gjør vi ved alle de tiltak som er iverksatt, og de konkrete handlingene vi foretar ute i kommunene og fra Stortingets side.

       Vi kan starte med et område som skole. Det er full likebehandling av alle i den norske grunnskolen i forhold til ressurser og opplæring. De kan gå ut i arbeidslivet - vår målsetting er jo at det skal være full likestilling, og at det ikke skal være diskriminering i arbeidslivet. Det er klart at dette er utfordringer som ikke kan løses over natten, og derfor ser vi at det må settes inn tiltak. Det kan hende at ytterligere tiltak må iverksettes i framtiden.

       Hva gjør vi i forhold til kjønnslemlestelse og tvangsekteskap? Lovverket vårt er i orden. Vi vet at vi ikke har mange dommer på disse områdene, men de begynner å komme. Dette er eksempler på at vi er i et samfunn som endrer seg raskt, og vi må hele tiden jobbe politisk i forhold til den samfunnsutviklingen vi står overfor.

Heikki Holmås (SV) [13:00:32] : Det var et flertall på Stortinget som i forbindelse med meldingen om kultur og læring innførte obligatorisk annet fremmedspråk i grunnskolen på grunn av at utviklingen i verden, der vi treffes og handler, gjør det viktig at folk lærer flere språk. Samtidig vil ikke flertallet på Stortinget benytte den ressursen som unger som vokser opp i hjem med flere morsmål - eller bare ett annet morsmål - enn norsk, er. Det er altså slik at unger vokser opp med mødre eller fedre fra Russland - som er et av G8-landene - fra India - som er den åttende største industrinasjonen - de vokser opp med arabisktalende foreldre og med foreldre som snakker spansk - et språk som vi prøver å si at en skal begynne å lære på ungdomsskolen isteden.

       Så nevner også Kari Lise Holmberg prosjektet med gratis barnehager i Oslo indre øst, men regjeringspartiene går jo imot å videreføre denne ordningen når vi fremmer forslag om det. Hva er det som gjør at Kari Lise Holmberg ikke vil bruke den ressursen som vi allerede ser i norske hjem, ved å gi gratis morsmålsopplæring til alle?

Kari Lise Holmberg (H) [13:02:03] : Jeg er noe usikker på om representanten sikter til at vi har fjernet tilbudet om morsmålsundervisning i barneskolen, eller om han mener at vi skal gi alle elever i skolen tilbud om opplæring i sitt eget morsmål som et annet fremmedspråk.

       Det er veldig mange språk som blir talt ute i befolkningen, og som er elevenes morsmål - vi kan vel snakke om nær innpå et par hundre ulike språk. Det sier seg selv at det er lite naturlig at skoleverket kan klare en slik utfordring. De største språkene kan komme som tilbud om fremmedspråk, men vi må være realistiske. Det er vel noe av det som er problemet i forhold til SVs politikk. SV vil mye godt, og de har mange ressurser, men det er ikke alltid realistisk å få alle de gode intensjonene gjennomført.

       Det slås fast i meldingen at Norge er et multikulturelt samfunn, og det antydes også under punkt 3.1.6 at desto større mangfold det er i samfunnet, i desto større grad må arbeidet mot rasisme og diskriminering intensiveres.

       Meldingen ble åpenbart utarbeidet før Ot.prp.nr.33 forelå, så det refereres ikke til den der, men det vises til tre andre handlingsplaner mot rasisme og diskriminering, utarbeidet i perioden 1992-1995. Det pussige er at ingen har klart å påvise at det er spesielt mye rasisme i Norge, i hvert fall ikke blant etniske nordmenn. En kan da undres over hvilken funksjon alle disse handlingsplanene har hatt utover å vise at Regjeringen gjør noe, utover å vise at Regjeringen er mot rasisme og diskriminering. Og det er det jo enkelt å slutte seg til for alle sammen.

       I meldingen legges det stor vekt på verdiene av et overordnet perspektiv. Dessverre er det vanskelig å finne noen overordnede perspektiver i meldingen utover en mengde ord og honnørord. De reelle utfordringene samfunnet står overfor, hvordan disse problemene skal løses, har man i meldingen snedig unngått.

       Flere steder i meldingen framheves det at Regjeringen setter det enkelte menneske i sentrum. Ja, hvis dette virkelig hadde vært tilfellet, og at det også omfatter etniske nordmenn - noe som bør være en selvfølge - kan det være berettiget å spørre hvorfor det norske folk ikke ble spurt før en valgte å konvertere det norske samfunn fra å være et relativt monokulturelt og velfungerende samfunn til hva vi ser konturene av i dag. Det er liten tvil om at overgangen fra et monokulturelt samfunn til et flerkulturelt samfunn har større utfordringer og større konsekvenser enn det som framgår av meldingen.

       Fremskrittspartiet er av den oppfatning at meldingen i for stor grad inneholder en oppsummering av allerede iverksatte tiltak, samtidig som den er for lite forpliktende og konkret hva angår valg av virkemidler overfor de framtidige utfordringene som skisseres.

       Det konstateres i meldingen at det er et mangfold i Norge, men dette visste vi selvfølgelig fra før. I det hele tatt står det veldig lite i meldingen om det vi ikke visste fra før, og det oppsummeres en mengde tiltak - som om vi skulle ha glemt dem.

       Når det gjelder denne saken, og de to andre sakene vi behandler nå, er det fortsatt slik at det kun er ett parti som tør og vil utfordre det politiske miljøet til å forebygge de utfordringene og konsekvensene vi ser konturene av. I dag skal vi gjennom disse tre sakene behandle 58 forslag. Jeg er nesten nødt til å komme med en kommentar til representanten Øye, som viste til alle de forslagene som er fremmet her i dag. Av disse 58 forslagene er Arbeiderpartiet med på å skape flertall for fem - tre av disse fremskrittspartiforslag. Det er det Arbeiderpartiet på en måte er tilfreds med i dag. Men jeg registrerer at både Arbeiderpartiet og resten av Stortinget gjennom disse tre sakene er veldig flinke til å skrive: ja, vi vil følge saken med argusøyne, ja, vi vil vurdere saken, ja, vi vil komme tilbake, osv. Representanten Holmberg sa til og med: Ja, det kan jo være at det en gang i framtiden kan bli behov for tiltak.

       Jeg tror ikke det er noen tvil om at det i framtiden kan være nødvendig med tiltak. Men da vil vi være i akkurat samme situasjon som vi er i i dag; vi får flertall for en rekke tiltak som er reparerende, vi skal reparere konsekvensene av at vi har vært naive i altfor lang tid. Da får vi den type overskrifter som at det er flest innvandrere på krisesentrene, at mer og grovere vold rammer innvandrerbarn, at innvandrere ikke får arbeid. Det får vi fordi vi skal tenke i ettertid. Våre forslag, som ligger på bordet her i dag, er forebyggende tiltak, slik at vi skal slippe denne type overskrifter i framtiden. Det er målsettingen til Fremskrittspartiet.

       I dag har vi en situasjonsbeskrivelse, som for øvrig kommer godt fram i meldingen: Vi har ikke det påstått lykkelige flerkulturelle samfunnet, fordi mangelfulle tiltak og krav til innvandrerne i Norge har sørget for at vi bygger samfunn i samfunnene. En svensk forsker som flyttet til en forstad i Malmö, holdt et innlegg på integrasjonskonferansen i Stavanger. Han snakket ikke om gettoisering lenger, han snakket rett og slett om enklaver. Det er klart at det samme har flertallet av de politiske partier som sitter her i dag, bevisst framskaffet. Da er det selvfølgelig naturlig at konsentrasjonen i dag dreier seg om å fremme flest mulig tiltak og lovendringer for å reparere på en betydelig skade som er gjort i forhold til å skape integrering, en betydelig skade overfor disse unge menneskene som nå vokser opp i det norske samfunnet, og som blir satt på sidelinjen. For det er ikke stilt noen krav, foruten fra Fremskrittspartiet, om at det skal være sanksjoner når et norsk barn møter på skolen og ikke kan norsk. Det skal være sanksjoner. Noen skal stilles til ansvar for det. Nå har ikke jeg små barn lenger, men jeg formoder at hvis jeg skulle stille med mitt barn i 1. klasse og mitt barn ikke kunne norsk, ville jeg sannsynligvis ha blitt stilt til ansvar for det.

       Det er ingen som vil være med nå på konkrete sanksjoner i forhold til at disse barna sendes ut av landet uten kontroll. Vi bare står og er vitner til det. Men så blir det da som representanten Holmberg sa: Ja, kanskje en gang i framtiden må vi ha tiltak. Da er det for sent. Tiltakene må på plass nå. Vi har tall og materiale som sier at store deler av den norske ungdommen med innvandrerbakgrunn blir satt på sidelinjen.

       Det nytter ikke å peke på, som representanten Signe Øye gjør, at mange unge dropper ut av videregående skole. Vi vet de gjør det, men hva gjør vi med det? Kunne det kanskje være interessant f.eks å ta barnetrygden fra de barna som dropper ut av videregående skole, eller som ikke er aktivisert på annen måte? Det er den type tiltak vi må ha på plass for å stoppe utviklingen. Det er klart at da nytter det heller ikke å være passiv i forhold til tiltak overfor de voksne innvandrerne. Vi må i større grad gå i retning av en aktivisering istedenfor en passivisering. Det er slik fortsatt at når vi er ferdige med sakene her i salen i dag, er det nesten ingen ting som bringer oss videre i forhold til å stille krav til dem som kommer og skal bo i Norge, og det er beklagelig.

       Jeg avslutter med å fremme alle Fremskrittspartiets gode forslag i disse tre sakene, som beklageligvis ingen av de andre partiene finner en åpning for å støtte. Jeg tar også opp de forslagene der Fremskrittspartiet er medforslagsstillere.

       Signe Øye (A) [13:14:18] : Under Fremskrittspartiets landsmøte kom det fram at man ønsker å sette et tak på totalt 1.000 utenlandske personer som skal få komme til Norge i året. Vi vet at bare antallet norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, er fire til fem ganger så stort - i året. De fleste av de forslagene Fremskrittspartiet har i den foreliggende sak, er også relatert til å gjøre nåløyet trangere for dem som kommer som asylsøkere, som kommer til familiegjenforening eller på andre måter.

       Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er da: Hvordan har Fremskrittspartiet tenkt å begrense etnisk norske menns muligheter til familiegjenforening? Er det f.eks ved loddtrekning, skal det avgjøres av geografien, eller hvorledes har de tenkt det? Jeg gleder meg til å høre svaret.

Per Sandberg (FrP) [13:15:27] : Representanten Øye er inne på et område hvor Fremskrittspartiet faktisk har skapt bevegelse for en innstramming. Vi stiller krav om forsørgelse, der vi fortsatt mener at det er litt å gå på når det gjelder familiegjenforening med ektefelle. Det vet jeg er ett av områdene som også Regjeringen har til vurdering.

       Når det gjelder øvrige innstramminger i forhold til familiegjenforeningspolitikken og ekteskap, burde det ikke være ukjent for representanten Øye at vi ønsker en 24-års-grense, at vi ønsker forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner, og at vi ønsker krav til egen bolig. Den innstrammingen har vi aldri lagt skjul på, og den er nødvendig.

       Når det gjelder de 1.000 som vi har programfestet, kommer det av at det rett og slett er nødvendig å gjennomføre en slik innstramming fordi vi ikke greier å absorbere den typen innvandring som har vært de siste årene. Nå må vi konsentrere oss om å legge til rette for integrering av dem som er i Norge, istedenfor å bruke mange ressurser på å ta imot nye som må integreres i det norske samfunnet.

Kari Lise Holmberg (H) [13:16:48] : Samfunnet er i kontinuerlig endring. Det har det vært til nå, og det vil det fortsatt være. Derfor sa jeg i mitt innlegg at tiltak vil være nødvendig også i framtiden. Jeg tror Per Sandberg bevisst har misforstått dette.

       Verden er altså ikke svart/hvit, og den er ikke stillestående. Fører vi en politikk som er svart eller hvit, tror jeg at vi er konfliktskapende. Regjeringen velger en annen vei å gå. Vi har tiltak som iverksettes, vi jobber med holdninger, og vi har respekt for enkeltmennesket. Man må ha forståelse for at ting tar tid. Mange av flyktningene kommer fra andre kulturer. De har en helt annen bakgrunn enn oss, og må derfor også behandles med respekt og forståelse. Det er bakgrunnen for hele meldingen, det er bunnplanken i meldingen.

       Men Fremskrittspartiet kjører en hardere linje. Ser ikke Fremskrittspartiet at det kan være en konfliktskapende linje?

Per Sandberg (FrP) [13:18:05] : Det som skaper konflikt i et samfunn, er at en tar mennesker for gitt. Når en tar mennesker for gitt, vil en på sikt skape konflikter, ikke bare mellom etniske nordmenn og innvandrere, men også mellom innvandrerne selv. Det er det som har vært det farefulle ved utviklingen i Norge, at man har tatt de menneskene som har kommet til Norge, for gitt.

       Jeg er helt sikker på at hvis man hadde utfordret de innvandrerne som har kommet til Norge, med disse kravene som vi ønsker å stille, hadde de mangfoldig sagt ja. Ikke noen mennesker ønsker å bli tatt for gitt, de ønsker å bli stilt krav til. Mennesker ønsker å bli utfordret!

       La oss bare ta ett eksempel. Mange i denne salen tror at kvotering av innvandrere er løsningen, kanskje også representanten Holmberg, for alt jeg vet. Hvis vi stiller spørsmålet til innvandreren selv, om han ønsker å bli kvotert inn i det norske samfunnet, vil vi få et mangfoldig nei som svar. De vil være på samme arena og i samme konkurranse som etniske nordmenn, og da må vi sørge for det.

Karin Andersen (SV) [13:19:31] : Jeg tror at hvis man stiller det spørsmålet til innvandrere, vil man få like forskjellige svar som man får av nordmenn, for innvandrere er nemlig minst like forskjellige som oss. Slik bør de også bli behandlet, ikke slik som Fremskrittspartiet vil, i én sekk, der det bare fokuseres på problemer.

       Jeg vil også utfordre Fremskrittspartiet når det gjelder kvoteordning for norske menn som ønsker å gifte seg med kvinner fra utlandet. Han gav ikke noe svar på det spørsmålet Arbeiderpartiet stilte.

       Til slutt: Når det gjelder et av de temaene Sandberg tok opp, nemlig drop-outs i videregående skole, er et av problemene for disse barna at de ikke har fått anerkjennelse for at de trenger å lære sitt eget språk, som jo kunne være et annetspråk. Det er kjempefint at mange i Norge behersker urdu og arabisk - i en moderne verden. Et annet problem er at de ikke har fått et tilbud i barnehagen, der de kunne ha lært seg norsk. Isteden vil Fremskrittspartiet straffe foreldre som beviselig har et annet morsmål hjemme, og ikke gi disse barna rettigheter til barnehageplass, noe som faktisk kunne ha lært dem norsk. Hvordan i all verden får Fremskrittspartiet dette til å henge sammen?

Per Sandberg (FrP) [13:20:51] : Det er mulig at en trønder er litt treg, men jeg forstår fortsatt ikke hva representanten Andersen er ute etter når det er snakk om en kvoteordning for etnisk norske menn. Jeg har iallfall ikke nevnt noen kvoteordning her. Det er mulig at SV ønsker en kvote der også, som de ønsker for resten av befolkningen, at den skal begrenses innenfor en viss ramme.

       Jeg tror jeg redegjorde ganske klart for våre innstramminger når det gjelder familiegjenforeningspolitikk, og særlig når det gjelder ektefeller. Det vil da også ramme etniske nordmenn. Jeg har til og med gått så langt som å si at etniske nordmenn som tar ektefeller fra utlandet, og som for øvrig utøver vold, bør i et register, slik at vi slipper den utviklingen.

       Når det gjelder barnehage og språkopplæring, er det virkelig slik at vi skal ha særtiltak, at vi skal etablere barnehager for å lære innvandrerbarn norsk? Hvor meningsløst går det an at et forslag er? Norskopplæring for små barn er selvfølgelig foreldrenes ansvar! Det kan ikke være slik at det offentlige skal gå inn umiddelbart etter at en innvandrerfamilie har fått et barn, og lære dette barnet norsk. Det er foreldrenes ansvar, og det står vi fast ved.

       En politikk for et multikulturelt Norge må baseres på verdier som ligger i grunnleggende menneskerettigheter, likestilling og demokrati, og i den grunnleggende forståelsen av at alle som vokser opp i dette landet, og alle norske statsborgere, har lik rett til å påvirke hvordan samfunnet skal utvikles. Det handler om det enkle spørsmålet: Når slutter du å være innvandrer? Er det når du har fått permanent oppholdstillatelse? Er det når du er født her? Er det når dine foreldre er født her? Er det når du har blitt hvit, eller er det når du snakker norsk flytende? Poenget er at vi må fri oss fra begrepene « annen- og tredjegenerasjons innvandrere ». I USA og Canada har de gått bort fra det for lenge siden, og snakker om « første- og annengenerasjons borgere ». I meldingen legger man opp til at det i Norge skal hete « etterkommere », og så får vi se om det er et begrep som får gjennomslag.

       Jeg vil si at styrken ved meldingen er perspektivet overfor enkeltindividene, at meldingen i prinsippet slår fast det som er SVs valgspråk, nemlig at vi er ulike mennesker som skal ha like muligheter. Men svakheten med meldingen er at den glipper i forhold til å erkjenne at det å være minoritet i Norge gjør at du faktisk defineres inn i en gruppe, en gruppe som i for stor grad tilhører de økonomisk underprivilegerte. Tallene viser at klasseskillene, som under denne regjeringen har blitt enda tydeligere, i altfor stor grad faller sammen med etnisk tilhørlighet. Det ligger en dualisme i det at vi ønsker å bli fargeblinde samtidig som vi på vei mot det målet ikke kan la være å se at etnisitet og kultur er en del av det hele mennesket som vi faktisk må forholde oss til hvis vi skal oppnå likestilling. SV mener derfor at integrerings- og inkluderingspolitikken må baseres på et mål om etnisk likestilling, fordi minoritetene helt klart diskrimineres i forhold til bolig og arbeid, og fordi mange faller ut av grunnleggende opplæring. En politikk for dette mangler, og ikke minst er det stor mangel i meldingen på forslag til konkrete tiltak. På en del områder har sågar Regjeringen helt klart gått feil vei.

       Vi har sammen fått på plass en diskrimineringslov som skal hjelpe individer - riktignok uten den aktivitetsplikten som SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet var for - men vi må jobbe mer strukturelt for å få gjort noe med diskrimineringen. På boligmarkedet må vi eksempelvis ha flere ikke-kommersielle, allmennyttige utleieboliger. For når 80 % av utleiemarkedet er privat, og en stor andel av dem som leier ut hybel eller leilighet, er enkeltindivider, slår lett diskrimineringen inn, gjerne ubevisst. Derfor er vi nødt til å ha utleieboligalternativer drevet av dem som har en bevisst politikk for ikke-diskriminering, slik som boligbyggelag, studentsamskipnader eller offentlige instanser.

       På arbeidsmarkedet må vi benytte oss av kunnskapen som vi har om at arbeidsgivere er fordomsfulle overfor minoriteter, men mindre fordomsfulle etter at de har hatt minoriteter ansatt.

       Vi har gjennomført ordninger for innkalling til intervju i offentlige virksomheter. Men flertallet går imot at dette utvides til å gjelde alle organisasjoner eller bedrifter som mottar statlig støtte.

       Det er behov for at all offentlig virksomhet reflekterer sammensetningen i befolkningen, spesielt i forhold til dette med minoriteter, og dermed sørger for måltall og rekrutteringsplaner, særlig i offentlige institusjoner. Spesielt er det behov for det i opplæringsinstitusjoner. Her i Oslo har vi eksempler på skoler som har opp mot 80-90 % minoritetselever, men som likevel ikke har en eneste tospråklig lærer. Det synes jeg er et varsku til oss om at her har vi en jobb å gjøre for å komme videre.

       Diskrimineringsloven åpner for en positiv forskjellsbehandling, eller kvotering, men flertallet går imot det forslaget fra SV og Senterpartiet som går inn for å utrede på hvilke områder kvoteringsvirkemiddelet burde vært tatt i bruk.

       Ordningen for godkjenning av utenlandsk utdanning er også et hinder for mange med minoritetsbakgrunn, fordi godkjenningsordningene er for dårlige. For å sikre raskere behandling går Stortinget enstemmig inn for en gjennomgang av regelverket på akkurat dette området. Men det er fortsatt et problem at det er for vanskelig å få godkjent utdanning fra andre land. Det er et paradoks at land f.eks i Asia, som ligger langt framme i industriutvikling, IT-utvikling osv., fortsatt får nedkreditert utdanningen sin når den skal omdannes til norsk. Det er også et problem at det er uklart når man kommer til Norge, hvilken tilleggsutdanning man må ta hvis man får sin egen utdanning nedvurdert.

       Jeg synes det er veldig bra at Aetat følger opp langtids sosialhjelpsmottakere med introduksjonsprogramlignende ordninger. Men de må komme raskere på banen. Det er ingen tvil om at en god del av dem som innvandret som flyktninger til Norge før introduksjonsloven trådte i kraft, vil kunne ha behov for denne type ordninger. I tillegg er det heller ingen tvil om at folk som er familiegjenforente, kan ha behov for denne type ordninger, noe det i utgangspunktet ikke er åpnet for i dag.

       I forhold til utdanning handler en politikk for etnisk likestilling bl.a om å erkjenne det positive at flere av minoritetsungdommene klarer seg veldig bra. Det er flere som tar høyere utdanning, og det er flere som tar høyere grader. Samtidig er det ingen tvil om at språket er et problem, eller en utfordring, for mange av dem som vokser opp. Vi mener at det å gi morsmålsopplæring som en rettighet kanskje vil være den viktigste måten å vise at vi anerkjenner målsettingen om et multikulturelt Norge, på.

       I tillegg viser undersøkelser fra Thomas og Collier at morsmålsopplæring sammen med tospråklig fagopplæring i minst sju år gir nødvendig forutsetning for å lære norsk, men også for funksjonell tospråklighet, som ville være en gigantisk ressurs for Norge i forhold til det at vi skal posisjonere oss i en global verden. Samtidig foreslår vi at det i mye større grad burde være mulig for ungdommer å velge en del av de fremmedspråkene som brukes i Norge, som andrespråk, altså velge morsmålet sitt som andrespråk, noe som ville gi flere mennesker muligheten til å lære nettopp de store språkene som urdu og arabisk.

       Flere tospråklige pedagoger er det avgjørende å få inn i skolen. Det er et paradoks at evalueringen til Fafo viste at den gratis barnehagen i Oslo indre øst fra Oslo indre øst-prosjektet gav bedre norskkunnskap, gav bedre trening på det å befinne seg i en organisering der det ble snakket norsk. Samtidig vil ikke Regjeringen videreføre prosjektet.

       Et flertall på Stortinget, alle utenom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, er positivt til økt innvandring i årene som kommer. Det Regjeringen har sviktet i forhold til, er både å legge til rette for at flere kan arbeidsinnvandre til Norge, bosette seg her og jobbe her og å gjøre det attraktivt for folk å bo her. Det siste er det som handler om hva slags integrerings- og inkluderingspolitikk som føres i Norge. Her mener jeg Regjeringen har sviktet kapitalt.

       I motsetning til det som står i Sem-erklæringen, har Regjeringen ikke åpnet for arbeidsinnvandring. EU-utvidelsen har åpnet for at flere fra de nye landene kan komme til Norge, men Regjeringen, sammen med stortingsflertallet, alle unntatt SV, har fjernet den gratis norskopplæringen som disse tidligere har blitt tilbudt, og en signaliserer dermed at de først og fremst er ønsket som korttidsarbeidere, ikke som bosatte i Norge.

       Stortinget har innført rett og plikt til norsk- og samfunnsopplæring, men antall timer er redusert i forhold til hva en tidligere hadde rett på. I tillegg er forslaget om å tilby introduksjonsprogram til familiegjenforente avvist. Flertallet avviser i dag også SV og Senterpartiets forslag om å innføre en ordning med finansiering av integreringstiltak for alle innvandrere som kommer til Norge, uavhengig av om de er flyktninger, arbeidsinnvandrere eller kommer som familiegjenforente. Regjeringen viser dermed klart at de ikke vil ta innover seg at en analfabet, kvinne eller mann fra kurdisk Irak, kan ha nøyaktig like store behov for integreringstiltak som flyktninger som kommer.

       Regjeringen sier dette er et individuelt ansvar, men vår oppgave som stortingspolitikere er jo å se hva det er som gagner samfunnet som helhet. Å fjerne integreringsprogrammet for familiegjenforente og for dem som får opphold på humanitært grunnlag, fjerne norskopplæring i asylmottakene når 40 % får opphold, fjerne gratis språkopplæring for arbeidsinnvandrere og ikke tilby veilednings- og integreringstilskudd for arbeidsinnvandrere og familiegjenforente er dårlig politikk for framtiden.

       Jeg må komme tilbake igjen med det som går på de grunnleggende menneskerettighetene, i et senere innlegg.

       Jeg vil ta opp alle de forslag der vi er medforslagsstillere.

       Signe Øye (A) [13:33:10] : SV er opptatt av barns beste og også av dem som dropper ut av skolen.

       SV har gått mot forslaget om å stoppe barnetrygden ved ulovlig langtidsfravær. Etter Arbeiderpartiets oppfatning er dette noe underlig. Det eksisterer allerede i dag et regelverk. Dette regelverket sier for det første at foreldrene har en plikt til å søke om fritak og få godkjennelse før barna tas ut av skolen. For det andre skal skolen innen en viss tid melde fra til skoleetaten. Skoleetaten skal melde fra til det lokale trygdekontoret, og trygdekontoret skal stoppe barnetrygden hvis barnet oppholder seg i utlandet over en viss periode. Det er faktisk slik at en har plikt til å melde fra til trygdekontoret hvis barnetrygdytelsen skal opprettholdes ved opphold i utlandet. Makismalt tillatt er 12 måneder.

       Mitt spørsmål til representanten Holmås er: Hva er det SV finner så problematisk med dette?

Heikki Holmås (SV) [13:34:30] : Det er selvfølgelig fordi vi ikke synes det er en spesielt god idé. Vi er ikke sikre på at dette vil sørge for å få ungene tilbake til de norske skolene. Vi har mye mer tro på å gå inn i en dialog med foreldrene, være inne i forkant og snakke om hele problemstillingen.

       I de tilfellene der vi faktisk mener at dette går ut over de ungene det er snakk om, har vi foreslått å opprette en avdeling i barnevernet som kan ta seg av de tilfellene der ungen befinner seg i utlandet, eller der man har mistanke om at det skjer. Det går jo Arbeiderpartiet imot. Hvis man mener at dette er veldig viktig, burde man sørge for å koble inn barnevernet og eventuelt politiet i slike saker i stedet for bare å stoppe barnetrygden og si: Se her, nå har vi løst problemet. Vi mener det ville være mye viktigere å komme i kontakt med foreldrene og ungene gjennom å ha en slik type ordning i forhold til barnevernet i stedet for bare å kutte barnetrygden.

       Kari Lise Holmberg (H) [13:35:47] : SV er i en merknad kritisk til at innvandrergrupper og organisasjoner bistår elever med leksehjelp.

       Frivilligheten og frivillighetsarbeid har lange og gode tradisjoner i Norge. Faktisk hadde vi ikke klart oss uten. Medmenneskelighet og empati kjennetegner det frivillige arbeidet.

       I Oslo driver Røde Kors med leksehjelp både på skoler og i andre lokaler. Dette er vellykket, det er positivt arbeid. Jeg må nesten få lov til å spørre SV: Hva er det som er så galt med dette?

Heikki Holmås (SV) [13:36:36] : Nei, vet du hva, nå ble jeg litt overrasket her. Hvis det stemmer at vi er med i en merknad der vi er mot leksehjelp, må det være en feil. Det er klart at leksehjelp er kjempebra!

       Vi synes det er veldig viktig å støtte organisasjoner som driver med leksehjelp, og andre organisasjoner som driver med morsmålsopplæring. I forhold til morsmålsopplæring, som vil være en viktig ressurs, er det slik at det går Regjeringen imot fordi de synes det er en dårlig idé.

       Vi synes leksehjelp er bra. Jeg var på Tøyen skole som praktiserer et opplegg der de bevisst har satset på tospråklige lærere som er inne, og som i mye større grad er bedre i stand til å gi en skikkelig opplæring og tospråklig fagopplæring til elevene. De har også en ordning der de organiserer og hjelper folk i forhold til leksehjelp. Der bidrar foreldre, og der bidrar organisasjoner på en kjempegod måte.

       Jeg synes Kari Lise Holmberg skulle stikke opp på Tøyen skole, for det de vet, er at når de satser på tospråklig fagopplæring og tospråklige lærere, kommer de mye lettere i kontakt med foreldrene. Derfor burde Kari Lise Holmberg være for det.

       Kristelig Folkeparti setter enkeltmennesket i sentrum. Det enkelte mennesket har rett til å være annerledes. Stortingsmeldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge vil stå overfor når borgerne blir mer forskjellig i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering.

       Kristelig Folkeparti sier ja til mangfold og ja til individuell frihet, men samtidig må vi sikre oppslutning om spilleregler som alle må følge, herunder felles lover og regler, og sikre respekt for samfunnets verdigrunnlag. Nasjonsbygging ved å gjøre alle grupper like eller gjennom å tillate en gruppe å dominere er verken ønskelig eller gjennomførbart. En nasjon som tror på et skapende mangfold, må skape en oppfatning av seg selv som et borgerfellesskap basert på noen verdier som kan deles av alle.

       Kristelig Folkeparti mener at det går en absolutt grense for toleranse ved ulovlige handlinger. Tvangsekteskap og omskjæring kan ikke aksepteres. Det er direkte i strid med norsk lov og må hindres. Det kan også være annen atferd og holdninger som det er ønskelig å påvirke, selv om de ikke er ulovlige.

       Første kull av etterkommere født i Norge av utenlandskfødte foreldre er i ferd med å bli voksne og på vei ut i arbeids- og samfunnslivet. Flertallet av etterkommere født i Norge går fortsatt i barneskolen. Den virkelige prøvesteinen på om vi får til mangfold som inkludering og deltakelse, er hvordan etterkommerne av førstegenerasjons innvandrere vil plassere seg i samfunnsbildet når de blir voksne.

       Man må skille mellom integreringspolitikk og politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Mangfoldspolitikken gjennom inkludering og deltakelse har som mål å gi alle borgere, uavhengig av bakgrunn, religion eller opprinnelse, like muligheter til å gjøre selvstendige valg for hvordan de vil ordne livene sine. Det skal ikke utvikle seg store sosiale og økonomiske forskjeller som følger etniske skillelinjer. Målet er at forholdet mellom grupper og miljøer i befolkningen utvikler seg mest mulig harmonisk og uten for store sosiale spenninger.

       Meldingen slår fast at utviklingen går i riktig retning på de fleste områdene. Førstegenerasjons innvandrere forbedrer levekårene med økt botid, og etterkommerne kommer bedre ut enn førstegenerasjonen på de områdene der det finnes sammenliknbare data. Men bildet er sammensatt. Det er store variasjoner mellom grupper etter opprinnelsesland og innenfor gruppene, og det er flere trekk som bekymrer, f.eks drop-out, fattigdom, inntektsskjevhet, arbeidsledighet og kriminalitet.

       Meldingen fokuserer på fire områder. Det er barns muligheter i det norske samfunnet. Kristelig Folkeparti forventer at voksne innvandrere innretter seg slik at de ikke skaper hindringer for at barn skal delta i samfunnet og gjøre selvstendige valg. Samtidig må myndighetene legge til rette for et samfunnssystem og holdningsklima som bidrar til inkludering og likeverdighet.

       Fra 1. september 2004 fikk kommunene plikt til å tilby introduksjonsprogram til flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Det er bred tilslutning til at alle voksne innvandrere må ha gjennomført 300 timer norskopplæring og samfunnskunnskap. I går i Aftenposten kunne vi lese om kunstneren Muhammed Ali Fadlabi som har lært seg norsk gjennom å jobbe i et kunstgalleri. Hans eksempel viser at kvalifisering nytter. Fafo-forsker Hanne Kavli sier at den nye introduksjonsordningen er klart mer effektiv enn tidligere ordninger.

       Det har kommet mye kritikk her i dag for at meldingen er for lite konkret. Jeg vil nevne noen forsøkstiltak som meldingen skisserer, bl.a. Ny sjanse, som er beregnet på sosialhjelpsklienter blant innvandrere med en viss botid. Tiltaket skal bygge på samme modell som introduksjonsprogrammene. Regjeringen vil også utlyse forsøksmidler til hjelp til selvhjelpsbaserte prosjekter innenfor helse, familie, ungdoms- og kjønnsrolleproblematikk. Vi vet at mange frivillige organisasjoner allerede i dag gjør en prisverdig innsats.

       Kristelig Folkeparti mener at en innsats for like muligheter til utdanning er det viktigste man kan gjøre for å forebygge at store sosiale og økonomiske forskjeller vil følge etniske skiller i framtiden. Vi er tilfreds med at Utdanningsdepartementet har lagt fram både en ny stortingsmelding og en strategiplan om dette, Kultur for læring og Strategiplan for likeverdig utdanning i praksis.

       Å sikre innpass i og like muligheter til arbeid er viktig. Her må hver enkelt få bruke sine ressurser og evner til glede både for seg selv og samfunnet. Arbeid bidrar til å utjevne sosiale forskjeller og til inkludering i fellesskapet. Kristelig Folkeparti mener at den nye arbeids- og velferdsetaten er et godt grep for å samordne og bidra til raskere kvalifisering til arbeid.

       Å tilby likeverdige tjenester som tar hensyn til at borgerne kan ha nye og andre behov enn flertallet, er å anerkjenne det nye mangfoldet i praksis.

       Når det gjelder Dok.nr.8:27 om introduksjonsprogram for utlendinger som arbeider som religiøse forkynnere i Norge, avviser Kristelig Folkeparti forslaget. Stortinget har tidligere vedtatt lovfesting av språkopplæring. Denne opplæringen gjelder jo også for religiøse forkynnere. I stortingsmeldingen er også dette behandlet. Departementet har tidligere vurdert behovet for en egen teologisk utdanning for forkynnere i religiøse minoritets-

       (Stenersen)

       samfunn, men har ikke funnet at behovet er stort nok til å sette i gang en slik utdanning.

       Å forby bruk av plagg som virker stigmatiserende, slik som hijab, er ikke veien å gå. Det kan virke mot sin hensikt. Når det gjelder norskopplæringen, viser jeg til det som står i opplæringsloven og i strategiplanen.

       Kristelig Folkeparti viser også til at Barne- og familiedepartementet har sendt på høring et forslag til endringer og innstramminger i barnetrygdregelverket når elever har fravær som skyldes utenlandsopphold. Dette tror vi kan hindre at barn sendes tilbake til foreldrenes hjemland. Det er viktig at barn blir i Norge og får det meste av sin opplæring her hvor de skal bo. På den bakgrunn avviser vi dette forslaget.

       Jeg vil avslutte med et sitat fra Mahatma Gandhi, som jeg synes passer veldig godt for denne meldingen:

       « Jeg ønsker ikke at huset mitt skal ha murer på alle kanter og at vinduene skal stoppes igjen. Jeg vil at alle lands kulturer skal blåse friest mulig rundt huset mitt. Men jeg nekter å bli blåst overende av noe som helst. »

       Arbeidarpartiet meiner at dette er eit kunstig skilje. Barns oppvekstvilkår er tett knytte til foreldras vilkår, f.eks språkleg kompetanse, utdanning og økonomisk sjølvstende. Når Regjeringa likevel vel å gjere som ho gjer, burde det tilseie at ein innfører gratis kjernetid i barnehagar for 4- og 5-åringane i område og skulekretsar med mange minoritetsspråklege personar. Vi har fremma forslag om dette. Kristeleg Folkeparti har ikkje villa støtte det, sjølv om det er ei veldig treffsikker ordning. Spørsmålet mitt er derfor: Korfor avviser Kristeleg Folkeparti å bruke ressursar på eit viktig tiltak for denne gruppa av barn?

Ruth Stenersen (KrF) [13:49:53] : Jeg er enig med representanten Reidar Sandal i at barn er avhengig av foreldrene.

       Når det gjelder gratis kjernetid i barnehager, viser jeg til at dette storting har vedtatt en annen barnehageprioritering. Det satses på full dekning og lavere pris. Det er en rekordsatsing på barnehager som kanskje ikke når den gruppen som trenger det aller mest.

Per Sandberg (FrP) [13:50:39] : Det er to ting som jeg ønsker å utfordre representanten Stenersen på. Det gjelder særlig opplæring av religiøse ledere. Vi har inngått et forlik med regjeringspartiene her, og i det forliket står det at opplæringen skal avsluttes med en eksamen som må bestås. Ut fra det skulle man kanskje tro at opplæringen skulle være obligatorisk. Det henger jo sammen med en eksamen. Men vi har et forslag her som jeg registrerer at verken Kristelig Folkeparti eller Regjeringen ønsker å støtte. Jeg vil gjerne ha et svar på hvorfor det er så vanskelig for Kristelig Folkeparti å støtte det forliket som vi har inngått.

       Det er mulig jeg mistet sammenhengen her, men jeg synes å høre at representanten Stenersen ønsker å bruke veldig mange ressurser på å kartlegge innvandrernes kompetanse, for raskest mulig å få godkjent fagkrets. Det ligger det faktisk også et forslag om på bordet i dag, som jeg ikke har registrert at regjeringspartiene eller Kristelig Folkeparti slutter seg til. Hva kan årsaken være til det?

Ruth Stenersen (KrF) [13:52:04] : Det forslaget som regjeringspartiene var med på i lag med Fremskrittspartiet, står fast, og det ligger i meldingen. Vi synes ikke det er nødvendig å ha det samme forslaget to ganger.

       Når det gjelder kompetanse og opplæring, er det viktig raskt å få folk ut i arbeid. Jeg tror at den samordningen som nå skjer mellom Aetat og trygdekontor og sosialkontor, vil bidra til at alle kommer raskere inn i kvalifiseringstiltak og ut i arbeid.

       Trine Skei Grande (V) [14:01:36] : Dagens innstilling og stortingsmeldinga er en solid verdimelding fra Regjeringa og Stortinget. Innvandring er nødvendig og positivt. Kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold er grunnleggende bra for landet og for oss alle. Det er fundamentet for det store flertallets tilnærming i dette spørsmålet, alle unntatt Fremskrittspartiet.

       På det grunnlaget tar Regjeringa og flertallet ærlig og grundig fatt på de utfordringer som også ligger i å integrere mennesker med bakgrunn i kulturer som på noen områder bryter med det som vi oppfatter som verdier i vårt samfunn. Også her gis det tydelige verdimeldinger. Det er ingen mening i å beskylde noen for naivitet eller verdimessig relativisme. Demokrati, likestilling, enkeltmenneskets frihet, kamp mot tvang og vold skal føres videre og speiles mot miljøer og personer der forståelsen for disse verdiene ikke er like stor som blant flertallet, dvs. også de fleste innvandrere.

       For Venstre er det åpenbart at nasjoner og samfunn trenger den kulturelle og økonomiske stimulansen som innvandring er. Et mangfoldig samfunn er et godt samfunn. Innvandring bidrar til å utvikle samfunnet i en positiv og mangfoldig retning. Det betinger en god integrering, og de som kommer hit, ønsker integrering og respekt for norske lover.

       Venstre mener det er en ærlig sak å søke etter en bedre framtid for seg sjøl og sin familie, enten det er av politiske eller økonomiske grunner. For Norge er det en berikelse at mennesker som vil skape en framtid, kommer hit. Vi vet også at vi ikke vil kunne opprettholde dagens vekst og verdiskaping med dagens fødselsrater. Innvandring er derfor også en økonomisk og verdimessig nødvendighet for Norge. Ved å åpne for arbeidsinnvandring vil man også unngå misbruk av og press på asylinstituttet.

       En forutsetning for at innvandring skal lykkes, er at man har en god integreringspolitikk. Arbeidsinnvandrere, flyktninger og asylsøkere har vidt forskjellig utgangspunkt. Det må også reflekteres i integreringspolitikken. En god integrering er et toveis ansvar hvor alle parter må bidra for at man skal lykkes. Venstre ønsker integrering, ikke assimilering eller segregering. Vi ønsker også en integrering basert på kommunikasjon, gjensidig toleranse og respekt. Diskriminering basert på tro, kultur og etnisitet kan ikke tolereres i Norge, heller ikke i form av forbigåelse. Samtidig må det stilles krav til alle om å ta ansvar for eget liv, og samfunnet må gi alle borgere mulighet og frihet til å ta det ansvaret.

       Forutsetningen for et flerkulturelt samfunn er en felles respekt for vedtatte lover og sentrale verdier. Det betyr at det er grenser for toleranse. Når det blir konflikt mellom demokratisk etablerte lover og kulturelle, religiøse og tradisjonelle sedvaner må lovene ha klart forrang. Kultur eller religion kan aldri tillates som grunn til undertrykking eller berøvelse av grunnleggende friheter.

       Arbeid er en nøkkel til å kunne ta makten over eget liv og egen integrering. Den skandinaviske velferdsmodellen bygger på prinsippet: « Gjør din plikt, krev din rett! »

       I Norge har det gjennom årtier vært bygd opp en allmenn forståelse for at det er den enkeltes innsats i forhold til fellesskapet som avgjør den enkeltes rettigheter og trygghet tilbake. For mange har vårt trygde- og sosialsystem virket sjenerøst og faktisk vært demotiverende i forhold til prinsippet om egen forsørgelse.

       Barns oppvekstvilkår må stå sentralt i integreringspolitikken. Samfunnet må legge til rette for deltakelse i frivillig organisasjonsliv, idrett og kulturtilbud, og barns rett til skolegang og en barndom er en sjølsagt ting.

       Hovedskillet i innvandrings- og integreringspolitikken går nå som før mellom Fremskrittspartiet og de andre her i salen. Det er påfallende og litt synd at Fremskrittspartiet finner det nødvendig å gå ut av svært mange viktige felles verdimeldinger, som alle de andre i komiteen har samlet seg om. Samtidig slår partiet inn en del åpne dører når de forsøker å gi inntrykk av at det er bare de som tar en del av utfordringen innenfor dette feltet på alvor. Det er galt. Fremskrittspartiet er riktignok med på noen viktige verdimeldinger, som kampen mot diskriminering og rasisme. Det er bra. Men det er fortsatt slik at partiet generaliserer i sine påstander og har en generelt negativ, til dels moraliserende beskrivelse som appellerer til andre ting hos oss.

       Venstre vil til slutt bare si at vi stiller oss bak merknadene og forslagene som regjeringspartiene er med på.

       Så snakker hun også om arbeidsinnvandring. Jeg er jo enig med Venstre i forhold til prinsippet om mer arbeidsinnvandring fra områder utenfor EU. Men hvorfor er det sånn at alle de signalene som Regjeringen har sendt ut i løpet av denne perioden, har gått i motsatt retning? Vi har fjernet norskopplæringen for arbeidsinnvandrere, og Regjeringen har ikke vært med på å utvide ordningen med arbeidsinnvandring utenfor EØS-området. I tillegg har de ikke vært med på å sørge for egne integreringstiltak, slik vi har foreslått, for innvandrere, arbeidsinnvandrere eller andre som ikke er flyktninger.

Trine Skei Grande (V) [14:08:17] : Det stemmer helt, det som Heikki Holmås sier om min bopel. Det betyr at indre Oslo øst er en del av byen som jeg mener å kjenne ganske godt.

       Vi har hatt en god integreringspolitikk fordi mange av innvandrerne våre har vært samlet i Oslo sentrum. Det betyr at mange av oss har måttet forholde oss annerledes til innvandrerbefolkningen enn i mange andre europeiske og også nordiske storbyer. Men det som skjer nå, er en stor utflytting fra indre Oslo øst når det gjelder denne delen av befolkningen vår. De flytter fra de tradisjonelle bydelene, der vi har hatt et virkemiddelapparat, til andre bydeler. Derfor må vi tenke nye virkemiddel. Derfor må vi tenke f.eks på å overføre alle ideene på de gode skolene i indre øst, som har jobbet med akkurat minoritetsbefolkningen, til de nye skolene, der vi ser at vi får en større andel med minoritetsbakgrunn. Det betyr at vi ikke kan blåholde på alle de gamle virkemidlene. Vi må tenke ut noen nye.

       Jeg skulle gjerne ha snakket mer om arbeidsinnvandring, men vi har gjennomført ganske mange reformer, integreringsprogram o.l., som jeg tror vi vil ha stor glede av i tida framover.

Per Sandberg (FrP) [14:09:44] : Nå er jo Venstre verken Norges eller verdens største parti, men jeg registrerte at representanten var inne på at Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stod alene i spørsmål om dette med diskriminering, innstramming i innvandringspolitikken, krav til integrering osv.

       Da vi vedtok den nye diskrimineringsloven den 19. april, hadde vi støtte fra sterke institusjoner som menneskerettighetsforkjempere, statsadvokater, Justisdepartementet osv. I tillegg ser vi en utvikling hvor Europa, EU, faktisk går i retning av Fremskrittspartiet. Da synes jeg det er litt påfallende at Venstre holder fast på at det er Fremskrittspartiet i Norge som er på feil kurs, når vi ser at resten av Europa er i bevegelse i retning oss. Kan det være at Venstre er litt naiv, og at Fremskrittspartiet faktisk har rett på enkelte områder?

Trine Skei Grande (V) [14:11:09] : Venstre har bare to representanter i denne salen. Det er omtrent like mange som partilederen til Per Sandberg hadde i denne salen da han begynte som partileder, og han er fortsatt partileder. Det er fine forbilder for oss andre.

       Det som Fremskrittspartiet skal ha skryt for, er at Fremskrittspartiet av og til har hatt evnen til å peke på problemer. Problemet er at Fremskrittspartiet aldri har hatt evnen til å dra løsninger opp av lomma, fordi løsningene alltid blir store grep som skal ramme alle, og store grep som ikke tar innover seg den variasjon som egentlig fins i befolkningen. Det er en stigmatisering av grupper istedenfor virkelig å gå inn og løse problematikken.

       Jeg har jobbet mye med tvangsekteskapsproblematikk. Fremskrittspartiet skal ha mye skryt for at de har satt fingeren på det, men det å finne løsningene er de ikke like gode til.

       Det som skjer i Europa, som vi kanskje skal klare å komme oss unna, er den høyrebølgen som Per Sandberg viser til. Vi har faktisk ikke hatt en naiv politikk. Vi har dratt fram problemstillinger. Det er faktisk snakk om at politikere har dratt fram problemstillinger i denne sal lenge, mens man i et land som f.eks. Nederland har dysset dem ned.

Heikki Holmås (SV) [14:12:42] : Jeg tenkte jeg skulle gi Trine Skei Grande muligheten til å svare på spørsmålet mitt om arbeidsinnvandring, siden det eneste hun klarte å trekke opp da hun sa at de hadde mange tiltak for arbeidsinnvandring, var tiltak som gjelder flyktninger. Det blir jo litt tamt, hvis man egentlig ønsker mer arbeidsinnvandring.

       I tillegg vil jeg be Trine Skei Grande se seg rundt når hun går hjem i ettermiddag, og ta seg en tur innom Gamlebyen skole - hvis hun gjør det fra tid til annen. Det er ikke sånn at det ikke lenger går minoritetsspråklige elever på Gamlebyen skole, og at alle sammen har flyttet til Groruddalen. Både i Gamlebyen og på Tøyen ligger tross alt andelen minoritetsspråklige elever på 80-90 %, og man kan fint finne klasser der hvor det bare går elever med minoritetsbakgrunn.

       Spørsmålet mitt er: Når Trine Skei Grande vet at et tiltak virker, hva er det som gjør at hun sier at dette tiltaket kunne vært brukt flere steder, og det burde vi lære av, men istedenfor å bruke dette flere steder, så kutter vi det helt ut, for det er det lureste?

Trine Skei Grande (V) [14:14:00] : Jeg er ofte på Gamlebyen skole. Det er en fantastisk skole, med en fantastisk rektor. Hvis jeg hadde hatt noen barn å bidra med, skulle jeg gjerne ha sendt dem til den skolen. Men den minoritetsspråklige andelen går ned.

       Det som imidlertid er interessant, er at elevene ved Gamlebyen skole, en skole med så mange minoritetsspråklige elever, er blant de beste i byen til å lese. Og hvorfor er de det? Jo, fordi de har hatt dyktige lærere som har laget gode prosjekter, og som har funnet akkurat de riktige arbeidsmetodene for å jobbe med disse barna.

       Vi hører på radioen i dag at ti måneder er altfor lite for mottaksklasser - som er én nyhet - men når jeg reiser til de dyktige skolene, de er gode på dette, møter jeg elever som snakker norsk flytende etter åtte måneder. Jeg mener at hvis vi ikke klarer å se den faglige utviklinga og utviklinga av de nye metodene blant lærere, og ikke klarer å overføre det til de nye skolene, da klamrer vi oss til gamle virkemidler, og så klarer vi ikke å utvikle nye.

       Når det gjelder arbeidsinnvandring, tror jeg nok at jeg og Heikki Holmås kommer til å få diskutere det mye i valgkampen, for der har også SV noen svin på skogen jeg gjerne skulle ha tatt opp.

       Steinar Bastesen (Kp) [14:15:30] : Kystpartiet vil ha en streng innvandringspolitikk. Det gjelder også familiegjenforening. Når det gjelder Innst.S.nr.185, støtter Kystpartiet forslagene nr. 1 og 2, fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, forslag nr. 3, fra SV og Arbeiderpartiet, forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, forslag nr. 8, fra SV og Senterpartiet, og forslagene nr. 15-23, nr. 27-29, nr. 31-34, nr. 37-40 pluss forslag nr. 42, alle fra Fremskrittspartiet. Kystpartiet går inn for komiteens tilråding, med unntak av VI.

       Når det gjelder Innst.S.nr.184, støtter Kystpartiet forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, samt komiteens tilråding.

       Når det gjelder Innst.S.nr.183, støtter Kystpartiet forslagene nr. 1, 2, 5 og 6, fra Fremskrittspartiet, samt komiteens tilråding.

       Kriminalitetsutviklingen og utviklingen mot mer fundamentalistiske muslimske miljøer i Norge viser at vi står overfor store utfordringer i integreringsarbeidet. Mulighetene for å lykkes vil i stor grad være avhengig av omfanget av innvandringen. Kystpartiet ønsker derfor en begrenset og kontrollert innvandring. Kystpartiet mener at uansett bakgrunn må de som får oppholds- og bosettingstillatelse i Norge, også ha et eget ansvar for å tilpasse seg norske normer, lover og regler. Norsk språk- og samfunnsopplæring skal ta sikte på å gi mennesker med ulik bakgrunn innsikt i våre lover og regler og respekt for disse, slik at de etterleves. Hvis våre lover og regler ikke passer for innvandrere, og de selv ikke aktivt bidrar til egen integrering, bør de vurdere å vende tilbake til sitt opprinnelige hjemland. De har jo et hjem å reise til.

       Æresdrap, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er kulturelt betingede overgrep som vi sterkt tar avstand fra. Vi støtter en videre oppfølging, i den grad det ikke utarter slik at muslimske jenter blir utsatt for overgrep i den gode hensikts navn.

       Kystpartiet er enig med Fremskrittspartiet i at morsmålsopplæring er den enkelte families og ikke samfunnets ansvar. Vi vil gjerne ha svar på om man har regnet på kostnadene ved forslag nr. 9. Lærebøker for morsmål og tospråklig fagopplæring for barn fra mer enn 200 ulike nasjoner vil bli en betydelig utgiftsvekst. Kystpartiet mener dette er økonomiske ressurser som skolen sårt trenger for å gjennomføre tilpasset opplæring for alle. Morsmålsopplæring i skoletiden tar også tid fra den vanlige undervisningen, og disse barna trenger mer, ikke mindre tid for å få med seg nødvendig kunnskap.

       Mange norske innvandrere er eiendomsbaroner i sine hjemland. Millioner sendes ut av landet hvert år. Det investeres stort i moskeer og kostbare biler. Skal det brukes mer penger på integreringstiltak, mener Kystpartiet at innvandrerne selv bør få større ansvar, også økonomisk. Kystpartiet støtter forslag om tvungen opplæring i norsk og samfunnsfag med obligatorisk eksamen for utenlandske forkynnere. Vi mener at trossamfunnene selv må betale kostnadene ved slik opplæring, slik vi også mener at den som søker familiegjenforening for ektefelle, selv skal bære kostnadene ved opplæring i norsk og samfunnsfag når søknaden innvilges.

       Kystpartiet vil ellers understreke at vi ser det som vesentlig å beholde den kristne formålsparagrafen og også den norske grunnloven som verdigrunnlag for skolen. En slik verdiforankring betyr at de holdninger som formidles gjennom skolen, skal være preget av det gjensidige ansvar for hverandre som kjennetegner vår kristne lære. Dette står ikke på noen måte i strid med at skolen også skal være inkluderende og tolerant i forhold til elever med annen livssynsbakgrunn, og vi vil støtte et omfattende KRL-fag som gir en god og respektfull innføring i kristendom og tros- og verdigrunnlaget for andre religioner.

       Kystpartiet er ikke tilhenger av tvungen kvotering, men vi er varme tilhengere av det arbeidet som gjøres av frivillige organisasjoner, og støtter gjerne forslag nr. 8.

       Statsråd Erna Solberg [14:20:34] : Med henvisning til to tidligere innlegg her, henholdsvis innlegget til Signe Øye og replikken til Reidar Sandal, har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at 14. desember i fjor vedtok et bredt flertall i Odelstinget å ta ut de som blir familiegjenforent med personer med opphold på humanitært grunnlag fra kretsen som skulle få introduksjonsordning. Det flertallet inkluderte Arbeiderpartiet, som stemte for lovforslaget fra Regjeringen. Det er altså ikke Regjeringens vedtak om å ta noen ut, som saksordfører Signe Øye uttrykte det. Det er slik at Arbeiderpartiet har stemt for en lovparagraf som de nå bruker betydelig tid på å kritisere Regjeringen og regjeringsrepresentanter for. Det er tillatt å angre, men det pleier å være slik at man viser en viss ydmykhet når man angrer, istedenfor å forsøke å underslå det faktum at man ikke i sitt eget budsjett hadde lagt inn pengene til dette, og at man faktisk stemte for lovendringen her i salen.

       Det viktigste med denne meldingen har ikke vært det vi i hovedsak har diskutert her i salen. Det viktigste med denne meldingen har faktisk vært å sette på dagsordenen situasjonen for etterkommerne av innvandrere, situasjonen for de barn og unge som vokser opp i innvandrerfamilier, men som har tilbrakt hele eller mesteparten av livet i Norge. Vi ønsket å rette søkelyset mot dem som vokser opp i Norge, og sikre at de som har innvandrede foreldre, ikke skal komme dårligere ut enn de som har aner langt tilbake i Norge. Det innebærer også ikke minst at denne gruppen - de unge som er født og oppvokst her - også må få anerkjennelse for hvem de er, og vi har sørget for å ha en politikk for at de skal føle seg hjemme i Norge.

       For Regjeringen har spørsmålet om vi klarer den såkalte inkluderingspolitikken, og spørsmålet om vi etablerer en ny sosial underklasse, ikke vært spørsmål om å gå inn og måle levekår for førstegenerasjonen, for levekår for førstegenerasjonsinnvandrere vil i alle land som har den type innvandring som Norge har, systematisk alltid være dårligere enn for befolkningen ellers. Men det er levekårene for deres barn, som er født og oppvokst her, som vi må måle etter. Og det er først når vi vet noe om det, at vi kan trekke konklusjoner av den typen som representanten Heikki Holmås forsøkte seg på, nemlig om vi nå får en underklasse av innvandrere. Det finnes det ikke grunnlag for å si. Det finnes ikke grunnlag for å si at vi har fått en underklasse i vårt samfunn, før vi vet mer, og før en større andel av andregenerasjonen eller etterkommerne har vokst opp.

       Meldingen var ikke en tiltaksmelding. Meldingen var en prinsippmelding. Tiltakene i meldingen er ment å være eksempler på arbeidsmetoder for hvordan man gjør veivalgene mellom ulike interesser i et flerkulturelt samfunn. Jeg registrerer at debatten vi har hatt her, ikke har dreid seg om det som var fokuset for meldingen, men i stor grad - jeg sier ikke fullstendig, men i stor grad - om spørsmål som knytter seg enten til utlendingslovgivningen, som altså er til full gjennomgang og full behandling, og som vil komme til Stortinget, eller til spørsmål som er knyttet til integreringsproblematikken i forbindelse med nyankomne voksne. Jeg synes det har vært en innsnevring av debatten.

       Man må ha en debatt i dette landet om hvordan vi forholder oss når Norge blir et flerkulturelt samfunn. Men det er mulig at det er så små politiske skiller her at hovedskillelinjen går mellom det store flertallet av partier i denne sal og Fremskrittspartiet, som også representanten Trine Skei Grande var inne på. Det er mulig at man på de områdene ikke har alternativer og derfor har vært enig i det Regjeringen har foreslått.

       Jeg mener at det er mange ting i meldingen som burde ha gitt grunnlag for at man kunne hatt rolige refleksjoner, for det er mange vanskelige valg i et flerkulturelt samfunn. Det er ikke sånn at det er ett tiltak, det ene eller det andre, som kommer til å gjøre at vi bekjemper tradisjoner og ting som vi er uenig i, f.eks omskjæring eller tvangsekteskap. Og det er helt sikkert mange tiltak som vil kunne hjelpe i arbeidet mot det, men der vi av og til må stille oss spørsmålet om hensikten helliger middelet, eller om reglene kommer til å bli så firkantet at de samtidig skaper avstandsforhold og vanskeligheter, bl.a når det gjelder aksepten av om det er riktig at man er norsk.

       Men det er også mange andre perspektiver som er viktige i et flerkulturelt samfunn. Vi står overfor endringer både i forhold til hvordan vi må levere helsetjenester og hvordan eldreomsorgen må være organisert for å nå nye grupper. Senest i går var jeg i den katolske kirken og hadde et dialogmøte, som er en prosess vi har etablert i tilknytning til at vi har jobbet med denne stortingsmeldingen. Der ble vi bl.a presentert for det faktum at vi har mange vietnamesiske eldre som etter hvert får et problem fordi de ikke snakker noe annet enn vietnamesisk, fordi politikken var for dårlig på det tidspunktet de kom, og som i dag er omsorgstrengende, og som vi rett og slett har problemer med å ha et tilpasset tilbud til.

       Departementet har nylig lagt fram nye tall som viser at det sannsynligvis er langt flere enn tidligere antatt som oppholder seg i utlandet i hele eller deler av oppveksten. Mens departementet kategorisk har avvist Human Rights Service sine tall, anslår den norske ambassaden i Pakistan ut fra antall passutstedelser at det oppholder seg 3.000 - 4.000 norske statsborgere i Pakistan til enhver tid, og at et flertall av disse er barn. Betyr det at Regjeringen nå vil vurdere nye tiltak ut fra de nye tallene?

Statsråd Erna Solberg [14:27:29] : Jeg er fortsatt av den oppfatning at vi ikke kan gå god for Human Rights Service sine tall. Vi har fått bedre tall, men vi er opptatt av at vi har for dårlig tallgrunnlag, sånn at vi er nødt til å få bedre rutiner for å vurdere hvor mange det gjelder.

       Så kommer det vanskelige spørsmålet: Hvor langt skal vi gå inn i frihetsutøvelsen til foreldrene? Er det feil hvis en mor reiser og tar barna sine med seg og er to år i hjemlandet fordi hennes mor er alvorlig syk og døende, eller fordi andre i familien trenger det? Er det feil hvis noen velger å si at de lever i en internasjonal, globalisert verden, og at deres barn skal gå på en annen skole, en skole som internasjonalt kanskje har høyere standard enn mange av de norske skolene? Det er også et vanskelig spørsmål. Dette er spørsmål vi nettopp diskuterer for å finne ut hvilke grenser det er. Min holdning er at det er forferdelig viktig å jobbe med foreldre til barn i minoritetsgrupper i Norge og fortelle dem at de gir sine barn et langsiktig dårligere integreringsgrunnlag hvis de har lange opphold i utlandet og på den måten ikke blir en del av det norske samfunnet.

Per Sandberg (FrP) [14:28:48] : Svarene på de spørsmålene som statsråden stiller, er jo klinkende klare. Ja, det er feil, hvis den type praksis medfører at man får svære problemer på integrasjonssiden. Og det burde flere ha oppdaget.

       Så er statsråden inne på det samme som Venstre, at Fremskrittspartiet står alene i hele verden i forhold til innstramminger både når det gjelder innvandring og integrering. Vi synes det er trist. Men det statsråden glemmer, er at denne regjeringen har vært den regjeringen som har beveget seg raskest mulig i vår retning - hvis det går an å si raskest mulig når det går veldig sakte. Men av tre-fire tiltak som Regjeringen har gjennomført, er majoriteten i tråd med forslag som Fremskrittspartiet har fremmet tidligere.

       Jeg registrerer også at statsråden og Regjeringen nå er interessert i å stramme inn i forhold til økonomiske sanksjoner vedrørende barnetrygden når barn tas ut av landet. Da er det interessert å spørre statsråden: Kunne statsråden også tenke seg å gjøre det for litt eldre barn? Vi har drop- out blant ungdom mellom 15 og 17 år. Kan det også være en sanksjonsmulighet å bruke barnetrygden i den sammenheng?

Statsråd Erna Solberg [14:30:12] : Jeg er ikke enig i beskrivelsen. Det er slik at av de tiltakene som er gjennomført under denne Regjeringen, har halvparten aldri vært foreslått av Fremskrittspartiet, og den andre halvparten har vært foreslått i former som har vært helt annerledes enn det som er vedtatt av Stortinget, og det vi faktisk har gjennomført. Men på noen områder var det før denne regjeringen tiltrådte, enighet mellom Høyre og Fremskrittspartiet om noen endringer. Vi var i fellesskap for et forsørgelseskrav, vi var for rett og plikt til norskopplæring på et tidligere tidspunkt, og jeg registrerer at det er flere som har beveget seg i den retning.

       Når det gjelder spørsmålet om å bruke barnetrygden, må vi ha et lovverk som er ens for alle. Jeg husker noen av dem jeg gikk på skole med, som aldri fikk tatt videregående opplæring. Jeg er ganske overbevist om at om foreldrene deres hadde mistet penger, hadde ikke de barna gått på skolen. For det var ikke foreldrenes økonomi eller økonomiske instrumenter som avgjorde om de barna kom på skolen, de hadde andre problemer. Jeg tror vi må begynne et annet sted, med f.eks en bedre norskopplæring.

Rune J Skjælaaen (Sp) [14:34:26] : Statsråden understreket at de nye utfordringene angår alle i samfunnet, også nye innvandrere og etablerte innvandrere og deres barn - altså hele befolkningen i Norge.

       Senterpartiet er opptatt av å stimulere ulike frivillige lag og organisasjoner som gjør en uvurderlig innsats i integreringsarbeidet ved å skape gode møteplasser.

       Hva er det som gjør at Regjeringen er så smålig overfor tiltak som Vard-modellen, Horisont og KIA, som må drive arbeid i uvisshet år etter år? Søknadsbeløpet er jo det dobbelte av de 20 mill. kr som Regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet har flertall for.

       Heikki Holmås (SV) [14:39:53] : Jeg tar ordet for å ta opp et par problemstillinger. Men først: På side 34 i innstillingen, under punkt 11.2, er vi ved en inkurie, som det heter, ikke med i komiteens flertall. Det er veldig dumt, for der skulle vi vært med. Det var faktisk jeg som skrev merknaden, så jeg vil gjerne være med på den.

       Det er et perspektiv som jeg ikke fikk tid til å komme innom i stad, nemlig stillingen til de grunnleggende menneskerettighetene. Det er altså slik at retten til å velge hvem man skal gifte seg med, er en grunnleggende menneskerett. Regjeringen har satt i gang handlingsplaner, og det har vært fokusert på dette, spesielt i én situasjon. Men så ser man at etter en tid dabber oppmerksomheten litt av. Man hadde f.eks i Oslo et bokollektiv som krisesenteret i Oslo hadde hånd om, der man hadde mulighet til å ta hånd om folk, og som var besøkt. Det ble lagt ned i det Høyre-styrte Oslo, på tross av at behovet uomtvistelig fantes og tilbudet var godt brukt. Det er slikt som får en til å lure på om det er slik at tiltakene kommer når det er mye oppmerksomhet, og ikke når den ikke lenger er der.

       I tillegg vil jeg si at jeg synes det er flott at et flertall i komiteen går inn for at det i utlendingsloven skal lovfestes en viljeserklæring i forbindelse med giftermål og familiegjenforening. Det er noe som Utlendingslovutvalget har kommet med, og et flertall i Stortinget syntes det var positivt at vi skulle få i gang arbeidet med det så fort som mulig.

       En annen problemstilling gjelder kjønnslemlestelse. Dette er jo et internasjonalt fenomen og problem, som på en måte er omfattet av de grunnleggende menneskerettighetene når det gjelder helse. Det er samtidig noe som tas opp av mennesker det angår, over hele verden.

       Hvis en unge kom inn til en lege, og man fikk mistanke om at foreldrene hadde tatt ut det ene øyet på ungen, ville man uten tvil tatt kontakt med barnevernet, og uten tvil ville man tatt kontakt med politiet og andre myndigheter om dette, fordi det hadde vært snakk om grov barnemishandling. Situasjonen synes å være en helt annen blant ganske mye helsepersonell og blant ganske mange mennesker som jobber i det offentlige byråkratiet og ellers i samfunnet, hvis man oppdager kjønnslemlestelse. Det er et kjempeproblem. SV mener at dette er noe vi er nødt til å gripe fatt i på en voldsom måte, for ellers kommer vi om noen år til å høre protestene fra dem som er blitt utsatt for kjønnslemlestelse: Hvorfor i all verden var dere ikke på banen og kom med mer konkrete tiltak?

       Statsråd Erna Solberg [14:46:41] : Jeg avviser ikke alt det gode arbeidet som mange innvandrerorganisasjoner driver med, men jeg avviser en holdning fra Senterpartiet om at alt frivillig arbeid skal løses med de 20 millionene. Jeg mener at innvandrernes kulturarbeid er kulturarbeid. Jeg mener at innvandrernes idrettsarbeid er idrettsarbeid. Jeg mener at vi må komme i den normaliseringssituasjonen at det ikke er sånn at alle spørsmål som dreier seg om minoriteter, skal henvises til særskilte ordninger, men faktisk være en del av de generelle, universelle ordningene.

       Så må jeg si at jeg er litt forvirret over det jeg har hørt av flere talere, og jeg har også sett et forslag i innstillingen, hvor det står følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om innføring av en obligatorisk viljeserklæring fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling. »

       Det finnes ikke noe slikt forslag i Utlendingslovutvalget. Det finnes et forslag fra Human Right Service om en obligatorisk viljeserklæring, som Jens Stoltenberg langt inne i et større intervju i Pakistan har gitt uttrykk for òg. Det er den eneste kildeanvisningen vi har til dette.

       Det er en ganske stor forskjell mellom det Utlendingslovutvalget har foreslått, som er et spørsmål om et intervju hos utlendingsmyndighetene etter retur til Norge før det innvilges familiegjenforening - og som vi har ute på høring, og der vi kommer med lovendringer om ikke så altfor lang tid - og det å sette opp en ny gyldighetsregel, som en viljeserklæring vil være. I praksis vil da en slik viljeserklæring innebære at vi ikke aksepterer et ekteskap som er inngått i utlandet av en norsk statsborger som ikke har fått fremlagt viljeserklæringen på forhånd. Det er altså en underkjennelse av ekteskapet. Så jeg vil gjerne be de partiene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, som står bak dette forslaget, om en fortolkning av hva de mener. Er det en viljeserklæring, eller er det Utlendingslovutvalgets forslag om intervju de snakker om? For da kan man altså ta det intervjuet på forhånd, eller man kan klargjøre ting. Men det er noe helt annet, og det er to forskjellige ting. Jeg må si at jeg opplever viljeserklæring som et av de litt vanskelige spørsmålene. For det betyr at Norge går helt i utakt når det gjelder å akseptere inngåtte ekteskap, også utover det som vanligvis er såkalt « public order ». Men hvis det er slik at dette er et forslag som skal fortolkes på samme måten som Utlendingslovutvalgets forslag om intervju, vil jeg oppfordre regjeringspartiene til å stemme for. For dette har vi på høring, og dette kommer vi til å komme med. Så det ligger der. Men da må denne salen klart gi beskjed om at det er det Utlendingslovutvalget har foreslått om en intervjusituasjon, som er det man tar opp.

       Når det gjelder spørsmålet om klinisk observasjon, skal vi utrede det grundig. Jeg har aldri harselert over det. Tanken på at man gjentatte ganger skal se på underlivet til alle jenter i dette landet fordi vi har et omskjæringsproblem, bekymrer meg dypt. Det vil medføre at vi må få obligatoriske kontroller, og at vi må ha straffemekanismer for å kunne gjennomføre det, hvis det skal ha noen virkning. Regjeringen vurderte dette i forbindelse med handlingsplanen for omskjæring, og sa nei, fordi vi hadde et gjennomtenkt standpunkt til det.

       Signe Øye (A) [14:50:24] : Når det gjelder statsrådens spørsmål om viljeserklæring, er det riktig at det vi mener og viser til, er det Utlendingslovutvalget har gått inn for. Så da er det kanskje avklart.

       Noen få punkter i forhold til debatten. Først til representanten Holmberg, som sier at det er en begrepsforvirring når Arbeiderpartiet foreslår et introduksjonsprogram for religiøse forkynnere. Vi har ikke ment at dette skulle være det samme programmet som dagens introduksjonsprogram, men vi har ment at Regjeringen skulle komme tilbake med et program som passet for disse. Det blir også pussig når den samme representanten sier at det er kommet flere henvendelser i forbindelse med tvangsekteskap, og at det er en positiv trend. Det må jo være en negativ trend. Det betyr at til tross for opplysningsveien og loven har vi ikke lyktes i å nå fram, og tvangsekteskap skjer fortsatt.

       Så til representanten Holmås. Han sier at Arbeiderpartiet ikke er positiv til økt innvandring. Det er jo ikke korrekt. Vi har bl.a gått inn for en økning når det gjelder FNs kvoteflyktninger opp til 1 500 pr. år. Det vi er mer restriktive til, er økt arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS inntil vi ser hvordan virkningene av EØS-utvidelsene slår ut.

       Men det er en sak som ikke er tatt opp her. Arbeiderpartiet har sammen med SV og Senterpartiet fremmet et forslag som er omdelt i salen, om at barnevernet skal overta omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere. Det har Fremskrittspartiet gått inn for lenge. Nå viser det seg at de har snudd i denne saken og ikke lenger mener det samme. Det viser igjen at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på. Det ser nå ut til at vi kommer til å tape denne saken i dag.

       Karin Andersen (SV) [14:52:54] : Det burde være en selvfølge at vi ikke gjør forskjell på våre barn og andres barn når det gjelder å nyte godt av den kvaliteten som barnevernet representerer.

       Litt om det langsiktige arbeidet med integreringspolitikken. SV er opptatt av at det til nå på en måte har vært mange skippertak. Men det er liksom noe man gjør, for nå kommer det mange, og så er liksom den jobben ferdig. Det er veldig viktig at det ikke er slik i hele den offentlige forvaltning.

       Statsråden nevnte i stad vietnamesere som aldri har lært norsk, og som trenger hjelp av eldreomsorgen. Det er jo slik at når vi blir gamle, glemmer vi det vi har lært sist. Det betyr at sjøl om vi er flinke og lærer folk norsk, og de er flinke og lærer seg norsk, kan det godt hende at det språket blir borte når de blir gamle. Når man trenger hjelp av hjemmesykepleien eller kommer på sykehjem, har man bare morsmålet igjen. Det er en utfordring som kommunene må ta innover seg. Jeg tror at mange kommuner er nødt til å samarbeide om disse tiltakene hvis de skal få dette til.

       Til slutt om kjønnslemlestelse. Det er noe veldig rart med kroppen. Alle deler av kroppen skal få hjelp av helsevesenet og bli undersøkt når en er på helsestasjonen med et barn - bare ikke jentenes kjønnsorgan. Men jentenes kjønnsorgan kan faktisk bli utsatt for overgrep, og det kan bli utsatt for skade, akkurat som andre deler av kroppen. Også mange norske jentebarn blir utsatt for overgrep fra sine nærmeste - dessverre er det slik. Dette kunne blitt oppdaget hvis vi fikk et naturlig forhold til at legen undersøkte også denne kroppsdelen hos jentebarn og hos kvinner. Det henger igjen også i Norge: Når vi snakker om dette, blir det litt vanskelig. Nei, denne delen av kroppen må legen ikke se på, fordi det blir problematisk for oss. Når helsepersonell - og vi - har slike holdninger, fortsetter dette å være et større problem enn det er. Jeg vil appellere til alle nå om å forklare meg hva som er forskjellen på denne og alle andre kroppsdeler som skal sjekkes.

       Jeg så en helsesøster bli intervjuet om dette på TV. Hun sa at det ville bli veldig vanskelig hvis hun skulle be et lite jentebarn om å legge seg ned og spre bena fordi mor og far kanskje hadde gjort noe galt med henne. Unnskyld meg! Når leger og annet helsepersonell titter inn i ørene på barn, sier de ikke: Jeg må få lov til å se inn i øret ditt fordi mor og far kanskje har gjort noe galt med det. Det er jo ikke slik dette skal håndteres. Hele kroppen er naturlig, og det er like naturlig at man har en helseundersøkelse av den delen av kroppen som av andre deler av kroppen. Jeg synes faktisk at jentebarns kropper fortjener det. Det fortjener norske jentebarn - alle jentebarn fortjener det.

       Statsråd Erna Solberg [14:56:10] : Det fødes 30.000 jentebarn i Norge hvert eneste år. Det er godt mulig at man på den vanlige fireårskontrollen kan kontrollere om det er skader på kjønnsorgan eller annet, men det er ikke mulig på bakgrunn av en klinisk observasjon av kjønnsorgan å avdekke f.eks overgrep. Sannsynligheten for at man begår overgrep mot mange familier hvis man setter i gang den prosessen, er veldig stor.

       Det andre som er vesentlig, er at hvis dette er et tiltak mot kjønnslemlestelse, er det absolutt de færreste kulturer som praktiserer kjønnslemlestelse før fireårskontrollen - de praktiserer det senere. De kommer selvfølgelig til å vente til etter fireårskontrollen med å gjennomføre kjønnslemlestelse, hvis de vet at det blir kontrollert - eller de møter ikke på fireårskontrollen. Da er spørsmålene: Hvor mange ganger skal norske jenter få sjekket underlivet på obligatoriske kontroller for at det skal være et effektivt tiltak mot kjønnslemlestelse? Og hvilke sanksjoner skal man sette i verk? Noen foreldre synes ikke det er riktig at det offentlige skal gjøre dette, og bare forskyver tidspunktet og gjør det litt senere. Er det hver gang man er på skolekontroll? Skal alle skolekontrollene være obligatoriske? Hvor mye ressurser skal vi bruke på det?

       Når jeg stiller disse spørsmålene, er det fordi Regjeringen hadde denne runden før vi laget handlingsplanen mot kjønnslemlestelse. Vi fant ut at dette var et tiltak som vi ikke ville tilrå. Og da snakket vi ikke engang om alle, vi snakket om de utsatte jentene, fordi de i tillegg ville bli stigmatisert. Tror man egentlig at man ikke bare kommer i en situasjon hvor flere - f.eks somaliske jenter, fordi dette oppfattes som et voldsomt trykk mot dem - dumpes i hjemlandet som et svar på den typen holdninger?

       Jeg tror at vi bekjemper disse tingene gjennom flere andre tiltak. Men jeg tror også det er en grense for hvor mange tiltak man kan sette i gang for absolutt alle i vår befolkning - på bekostning av bluferdigheten og integriteten til hvert enkelt barn, ikke minst jo lenger opp i tenårene de kommer - for å regulere og forhindre lemlestelse utøvd i enkelte kulturer.

       Jeg har lyst til bare å si én ting om tvangsekteskap. Det er godt mulig man skal henge seg opp i et par enkelttiltak, som kollektivet i Oslo. Det tiltaket som vi har etablert på bosiden, er et samarbeid mellom de store byene innenfor boligtiltakene våre, med akutthjelp, og hvor vi i samarbeid med politiet og hjelpeorganisasjonene flytter på folk. Det fungerer. Vi har litt problemer i Oslo, men det fungerer de andre stedene. En del av de frivillige organisasjonene har faktisk sagt at dette kollektivet kan de ikke bruke, fordi det rent sikkerhetsmessig ikke lenger fungerer. Alle visste hvor det var, og da hadde de et sikkerhetsmessig problem knyttet til bruken av det kollektivet.

       Det er ikke alltid at det å lese avisene og lage politikk på det - istedenfor kanskje å spørre om hva annet man gjør - er den riktige innfallsvinkelen til dette. Vi gjør mye på området tvangsekteskap. Vi har fortsatt noe igjen, og sikkert mye å oppdage og lære, men det er ikke slik at det står og faller med et kollektiv i Oslo.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3, 4 og 5.

       (Votering, se side 2521)

       Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Stortinget tar pause fram til kveldsmøtet settes kl. 18.