Sak nr. 3
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand (Innst.S.nr.228 (2004-2005), jf. St.meld.nr.21 (2004-2005))

TALERE:

       Synnøve Konglevoll (A) [14:53:32] (ordfører for saka): Gjennom behandlinga av de jevnlige stortingsmeldingene om Regjeringas miljøpolitikk og rikets miljøtilstand gis Stortinget en mulighet til å diskutere miljøpolitikk i brei forstand. Men sjøl om innstillinga er lang, har vi også denne gangen begrensa oss både i innstillinga og i debatten i forhold til hva vi kan ta opp.

       Som sakas ordfører er jeg likevel glad for at det er en del viktige områder der komiteen enten enstemmig eller gjennom et bredt flertall går lenger enn det Regjeringa opprinnelig gjorde i meldinga, eller i enkelte tilfeller iallfall er tydeligere. Særlig gjelder dette i forhold til å få på plass ei kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold.

       Regjeringa har satt som et meget ambisiøst mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010, som ei oppfølging av målet som blei satt på ministerkonferansen for miljø i Europa i Kiev i 2003.

       Komiteen peker i innstillinga bl.a på nødvendigheten av økt skogvern, og det er særdeles viktig. For å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold må vi sikre de aller mest verdifulle områdene gjennom vern, men som komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, påpeker:

       « For å ta vare på biologisk mangfold er det helt avgjørende at vi også tar hensyn i de naturområdene som ikke er vernet. Det er derfor nødvendig å styrke kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. »

       Jeg er veldig glad for at innstillinga er veldig tydelig og konkret når det gjelder å få på plass det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet. Her står Artsdatabanken helt sentralt. Artsdatabanken blei formelt åpna mens vi i komiteen holdt på med behandlinga av denne meldinga, og det kan virke som om statsrådens besøk til Trondheim har åpna opp øynene hos regjeringspartiene for nødvendigheten av at Artsdatabanken sikres midler sånn at den blir i stand til å utføre oppgaven som et nasjonalt kunnskapssenter og også alle de oppgavene vi har lagt til Artsdatabanken.

       Så virker det som om Regjeringa har skjønt betydningen av at det må sikres ressurser slik at Artsdatabanken kan kjøpe nødvendige faglige tjenester hos relevante fagmiljøer, sånn som det lå til grunn i utredningen fra KUF i 2003. Det er en enstemmig komite som understreker dette i innstillinga.

       Det er også en enstemmig komite som peker på at det nå er nødvendig å gjennomføre neste fase i den kommunale kartlegginga, og jeg er glad for at regjeringspartiene er med på å sikre flertall for at det må settes av egne midler som kommunene kan få innvilga etter søknad for å sikre den nødvendige progresjonen og faglige kvaliteten på denne kartlegginga.

       Et tredje område der innstillinga er langt tydeligere enn meldinga, er der vi konkret går inn for at det må etableres et norsk artsprosjekt, sånn at vi bedre kan ta del i den store satsinga som gjennomføres i Sverige nå.

       Jeg forventer at alle disse sakene følges opp i budsjettet til høsten.

       Temaet biologisk mangfold har brei omtale i innstillinga, herunder trusselen fra introduserte arter, som ørekyte og kongekrabbe, behovet for konfliktdempende tiltak i vernearbeidet og debatten om import av regnskogtømmer. Av hensyn til tida for mitt innlegg går jeg ikke nærmere inn på disse sakene, iallfall ikke i denne omgang.

       Å redusere utslippene av NOx i tråd med forpliktelsene i Göteborgprotokollen vil være ei av hovedutfordringene i åra framover. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at utslippene av nitrogenoksider må reduseres med 30 % i løpet av de neste fem åra, og det sier seg sjøl at det vil bli ei formidabel utfordring. Hele 40 % av utslippene kommer fra innenlands skipsfart og fiskeri og 17 % fra energianleggene på sokkelen. Det sier seg sjøl at vi er nødt til å sette inn tiltak på disse to områdene skal vi greie å oppfylle våre forpliktelser.

       Når det gjelder tiltak på skip i norsk innenriksfart og for fiskefartøy, har SFT pekt på at motortekniske tiltak er de mest kostnadseffektive. Det er positivt at regjeringspartiene nå i større grad forstår at det er et viktig og riktig tiltak. Det kan likevel være grunn til å minne om at vi hadde ei slik ordning fra 1996 til 2000, som blei gjeninnført etter at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for det i forbindelse med behandlinga av budsjettet for 2004, men at det etter den tid ikke er fylt på mer midler, ja, faktisk er det sånn at de midlene som er bevilga, står ubenytta. Her har altså tidligere miljøvernminister og nåværende næringsminister Børge Brende et verktøy i verktøykassa si, men han har likevel ikke kommet seg til å bruke det.

       Når det så gjelder energianleggene på sokkelen, står det i meldinga at Regjeringa vil fastsette nye utslippskrav til energianleggene på sokkelen. Da Stortinget behandla klimameldinga høsten 2001, pekte et bredt flertall på at elektrifisering av sokkelen vil være et viktig klimatiltak. Elektrifisering av sokkelen vil også føre til reduserte utslipp av NOx.

       Daværende miljøvernminister Børge Brende lovte på pressekonferansen da han la fram tilleggsmeldinga, at her skulle det virkelig bli veg i vellinga. Men siden har det vært temmelig stille fra Regjeringa. I dag kunne vi faktisk lese i Aftenposten at lisensinnehaverne av Valhall-feltet, med British Petroleum i spissen, vil elektrifisere feltet og dermed redusere utslippene av både CO₂ og NOx. Det er bra at aktører i oljeindustrien på den måten sjøl tar ansvar, men skal vi oppfylle Göteborgprotokollen, må Regjeringa snarest mulig gå fra ord til handling.

       Det er positivt at vi med stor realisme kan øke målet om gjenvinning fra 75 % til 80 %, men det betyr likevel ikke at vi skal lene oss tilbake og tro at vi har løst avfallsproblemet.

       Avfall utgjør et miljøproblem knyttet til forsøpling, farlig avfall, utslipp fra deponier og ufullstendig forbrenning. Veksten i avfall øker miljøutfordringa knyttet til avfall, men er også en indikator på et forbruk av naturressurser som ikke er bærekraftig.

       Stoltenberg-regjeringa satte ned et offentlig utvalg som skulle foreslå tiltak for å oppnå avfallsreduksjon, og utvalget la fram sin innstilling i 2002. Etter det har rapporten blitt liggende i ei skuff i Miljøverndepartementet. Her er det åpenbart rom for en mer offensiv miljøpolitikk. Blant annet peker Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i innstillinga på at det bør innføres produsentansvar for maling, lakk, lim og oljeholdige produkter og for papir og trevirke. Et av de områdene der det er på høy tid å få på plass ei returordning, er for fritidsbåter og mindre fiskefartøy. Jeg er derfor glad for at det til slutt blei en enstemmig komite som går inn for at myndighetene sammen med bransjen må få på plass ei returordning for båter.

       I stortingsmeldinga peker Regjeringa på fem tverrsektorielle satsingsområder, og alle de fem områdene er viktige om vi skal kunne dreie produksjon og forbruk i ei mer bærekraftig retning. Miljøpolitikk handler til syvende og sist om at alle må være med og ta ansvar, og ei av de største utfordringene er å skape forståelse blant folk flest for at vi må la naturen sette grense for menneskelig aktivitet. Her har kommunene ei helt sentral rolle. Jeg er glad for at et bredt flertall understreker at ei videreutvikling av det lokale miljøarbeidet må knyttes til kommunenes rolle som samfunnsutvikler. Allerede i dag er faktisk « bærekraftig utvikling » nedfelt i kommunelovens formålsparagraf - det skal altså være ei overordnet målsetting for kommunene.

       Regjeringa foreslår et femårig utviklingsprogram for kommunesektoren. Det er for så vidt positivt, men det kan jo være grunn til å spørre seg om Regjeringa egentlig har foreslått et femårig utsettingsprogram. Det er nemlig ikke mangel på erfaring i kommunene. Tvert imot, det har vært gjennomført mye godt miljøarbeid både under MIK-reformen og i Lokal Agenda 21-arbeidet.

       Hovedutfordringa for miljøarbeidet til kommunene er at dårlig kommuneøkonomi gjør at man skjærer ned til beinet for å få prioritert de lovpålagte oppgavene. For å få til ei økt satsing på lokalt bærekraftig arbeid har bl.a ordførerne i de 18 foregangskommunene gått inn for at det opprettes et nasjonalt Agenda 21-fond. Arbeiderpartiet støtter forslaget om et slikt fond, men det viktigste er at vi får på plass virkemidler som stimulerer til tverrsektoriell handling lokalt, og slik kommuneøkonomien er nå, er det behov for at det settes av egne midler til det.

       Det er, som sagt, mye det kunne vært sagt mer om. Men med dette legger jeg fram komiteens tilråding og de forslagene Arbeiderpartiet er med på å fremme i denne innstillinga.

       Øyvind Halleraker (H) [15:03:12] : I flere innlegg i dag har vi hørt om den rød-grønne regjeringen. « Rikets miljøtilstand » burde jo vært en utmerket mulighet for å få fram felles miljøpolitikk, og da som et alternativ til den sittende regjerings. Det vi ser i dag, er snarere tvert imot. I denne sammenheng er det to ubetydelige, små mindretallsforslag som de tre partiene står sammen om. Det dreier seg om noe juridisk hjelp til kommunene og naturbarnehager.

       Derimot er vi svært glad for at Regjeringens politikk får stor tilslutning. Men ett forhold vil jeg få ta opp. Det dreier seg om å tilrettelegge for interkommunale løsninger for å forbedre vannkvaliteten i henhold til EUs rammedirektiv. Her er det et I-forslag som ikke regjeringspartiene kommer til å støtte. Det er fordi dette er fyllestgjørende omtalt på side 58 (Presidenten klubber) - unnskyld, er tiden ute? Beklager!

Synnøve Konglevoll (A) [15:04:49] : Representanten Halleraker var svært glad, og jeg la også i mitt innlegg vekt på å være positiv med hensyn til de punktene der Regjeringa og det brede flertallet i Stortinget har funnet sammen. Jeg tror det er helt sentralt i miljøpolitikken at det skapes brede flertall for de tiltakene en er nødt til å gjennomføre.

       Når det så gjelder den rød-grønne regjeringen, er jeg helt overbevist om at vi også på miljøområdet kommer til å finne sammen, og det har jo vært slik at regjeringspartiene i vårsesjonen i Stortinget har brukt nesten enhver debatt til å påpeke de gangene vi ikke er fullstendig samkjørt i Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet. Det kan da være grunn til å minne om at det partiet som har statsministeren, og også for så vidt miljøvernministeren, i denne regjeringen gikk til valg sist gang på et helt annet regjeringsalternativ. Vi er innstilt på å finne løsninger, og det kommer vi helt sikkert til å gjøre.

Øyvind Korsberg (FrP) [15:06:03] : Jeg har bare behov for å få avklart hva som er dagens og kanskje morgendagens politikk når det gjelder CO₂-håndtering, for i innstillingen står det:

       « Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker å legge til rette for, ikke pålegge, utbyggere å benytte teknologi for CO₂-håndtering. Det skal derfor etter disse medlemmers mening ikke stilles som krav verken for de gitte eller fremtidige konsesjoner. »

       Vi får det til å henge lite sammen med det Arbeiderpartiet har gjort tidligere, for i innstillingen til klimameldingen står det at « ytterligere konsesjons- og utslippstillatelser til gasskraftanlegg kun gis til gasskraftanlegg basert på CO₂-håndtering ».

       Så her er det jo en voldsom sprik når det gjelder hva man egentlig mener, og jeg vil gjerne at Arbeiderpartiet rydder opp og klargjør hvorfor man eventuelt har fått en helt ny politikk på dette området.

Synnøve Konglevoll (A) [15:07:23] : Når det gjelder CO₂-håndtering, er det jo sånn at i denne innstillinga går et flertall inn for at det skal satses på teknologiutvikling. Vi i Arbeiderpartiet har hatt et landsmøte der vi har samlet oss om at vi skal ha ei storstilt satsing på CO₂-håndtering og teknologiutvikling når det gjelder gasskraftverk.

       For øvrig kan man trygt legge til grunn at det er Arbeiderpartiets politikk som kommer til uttrykk i denne innstillinga. Jeg har ikke lyst til å si så veldig mye mer om det, for som representanten Korsberg vet, er jeg ikke helt enig med det store flertallet i partiet mitt på dette området.

Hallgeir H Langeland (SV) [15:08:17] : Lat meg starta med å takka saksordføraren for innsatsen, både som saksordførar og som stortingsrepresentant. Som me alle veit, kjem ho ikkje tilbake til Stortinget - sannsynlegvis på grunn av eit visst miljøengasjement.

       Verken rikets miljøtilstand eller Arbeidarpartiets miljøtilstand er heilt på topp. Med unntak av nokre saker, som blir illustrerte her i dag, har Arbeidarpartiet faktisk bidrege til å svekkja miljøtilstanden i Noreg, bl.a på energifeltet. Men saksordføraren skal ha takk for at ho har prøvd å betra miljøtilstanden både til riket og til Arbeidarpartiet.

       Innan miljø- og energispørsmåla er det jo ofte sånn at AUF og enkeltrepresentantar på Stortinget er mest einige med SV. Kva anbefalingar trur representanten ho vil gje i forhold til den jobben ho skal inn i i Naturvernforbundet? Er Arbeidarpartiet det rette miljøpartiet?

Synnøve Konglevoll (A) [15:09:46] : Som representanten Langeland påpeker i sitt innlegg, er jeg da foreslått innvalgt i sentralstyret i Naturvernforbundet. Det ser jeg fram til, hvis jeg blir valgt, men man skal som sagt alltid velges først. Med min bakgrunn fra arbeid i energi- og miljøkomiteen vil jeg kunne fortsette mitt engasjement for miljøet, og det ser jeg fram til.

       Så er det selvfølgelig sånn at jeg er arbeiderpartimenneske. Det kommer jeg også til å være i framtida, for jeg er helt overbevist om at skal vi ha en bra politikk i dette landet, bør langt flere stemme Arbeiderpartiet.

       Øyvind Halleraker (H) [18:02:02] : Gjennomgangen av Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand gir oss en viktig mulighet til å gjøre opp status på sentrale miljøområder og til å peke ut veien videre for å nå miljøpolitiske målsettinger.

       Dette er den andre gjennomgangen av rikets miljøtilstand som denne regjeringen legger fram. Både denne og den forrige meldingen om rikets miljøtilstand har vist at vi har en regjering med en mer ambisiøs miljøpolitikk enn vi har sett tidligere. Både denne miljøvernministeren og den forrige har gitt miljøpolitikken en revitalisering.

       Selv om utfordringene fortsatt er store på en del områder, har over 30 års miljøarbeid gitt resultater. Vi har kommet langt i arbeidet med å redusere og rense utslipp fra industribedrifter og kommunale avløp fra byer og tettsteder.

       Økonomisk utvikling, teknologisk framgang og økt miljøbevissthet har gjort at mange alvorlige miljøproblemer er overvunnet. Det er ikke tilfeldig at markedsøkonomiens utbredelse har gått parallelt med et bedre miljø. Eller sagt på en annen måte, vi er kommet lengst i å løse miljøutfordringene i land med markedsøkonomi. I de tidligere østblokklandene vet vi så altfor godt hvordan det stod til med miljøet. I dag finner vi de største miljøutfordringene nettopp i disse landene samt i utviklingslandene.

       Dette betyr på ingen måte at alle miljøproblemer er overvunnet i vår del av verden. Meldingen om rikets miljøtilstand peker på områder hvor vi har hatt miljømessig framgang de siste årene, men den peker også på en rekke områder hvor utviklingen er mer sammensatt. På en del områder slår meldingen fast at vi beveger oss gal vei i forhold til resultatmålene. Dette er utfordringer vi må ta på alvor. Det er derfor behov for økt fokusering på dagens miljøutfordringer, både nasjonalt og internasjonalt.

       Norge er et rikt land, og vi har evner og ressurser til å sikre vårt eget miljø for framtidige generasjoner. Vi har et særskilt ansvar for å delta aktivt i arbeidet med å redusere globale miljøbelastninger og i kampen mot fattigdom.

       Både nasjonalt og internasjonalt er en av hovedutfordringene i årene framover å redusere tapet av biologisk mangfold. Regjeringen har en målsetting om å stanse tapet av biologisk mangfold her i landet innen 2010. Dette er en ambisiøs målsetting. Mangfoldet av livsformer er grunnlaget for menneskenes eksistens, livskvalitet og velferd. Det biologiske mangfoldet er utviklet naturlig over lang tid og gjennom kulturpåvirkning.

       Høyre vil ta vare på dette mangfoldet for kommende generasjoner. Skal vi sikre det biologiske mangfoldet, må vi også sikre områdene der artene lever. Da kommer vi ikke utenom skogvern. Nær halvparten av de rundt 3.000 artene som i dag er oppført på den nasjonale rødlisten over truede arter, lever i skog. Vern av skog er derfor avgjørende for at vi skal bevare det biologiske mangfoldet.

       All erfaring tilsier at privat eiendomsrett er en forutsetning for å sikre en forsvarlig forvaltning av miljøverdier og ressurser. Privat eiendomsrett og personlig ansvar henger sammen og er nødvendig også for å ta vare på naturen.

       Respekten for privat eiendomsrett må også gjelde i skogvernet. Vi har dessverre sett uheldige konflikter mellom grunneierne og miljøforvaltningen i nettopp skogvernet. Derfor er jeg glad for at vi ved behandlingen av den forrige stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand i samarbeid med skogeiernes organisasjoner fikk til en løsning hvor vi gikk fra konflikt til samarbeid gjennom en ordning med frivillig vern. Dette må være en hovedstrategi for det framtidige skogvernet.

       Denne regjeringen har gitt miljøarbeidet en ny giv. Et område hvor vi ser dette særlig tydelig, er når det gjelder opprettelse av nasjonalparker. Senest i forrige måned ble landets 25. nasjonalpark opprettet. Det var Folgefonna nasjonalpark i mitt hjemfylke Hordaland. Dette er et av Norges vakreste områder, med hvit bre, grønne lier og blå fjord.

       Samtidig som Regjeringen har vernet mer, har den gitt større åpninger for kombinasjoner mellom vern og bruk. Selv om et område er vernet, må det fortsatt være mulig å ha en fornuftig holdning til næringsdrift og annen aktivitet som ikke berører verneverdiene. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har opphevet forbudet mot kommersiell turisme, som vi hadde i enkelte nasjonalparker. Skal vi få aksept hos lokale grunneiere og lokalbefolkningen for øvrig, er det viktig å finne smidige løsninger som kan kombinere bruk og vern. Samtidig må grunneiere som får den økonomiske verdien av sin eiendom redusert som følge av vern, få en økonomisk kompensasjon for dette verditapet.

       Friluftsliv, enten det er i uberørt natur eller i mer opparbeidede områder, er viktig for befolkningens trivsel og helse. Friluftslivet står sterkt i Norge, og en grunnpilar her er den norske allemannsretten. Høyre vil slå ring om og bevare allmennhetens rett til fri ferdsel i utmark. Det meste av arealene i Norge er på privat grunn. Derfor vil alltid allemannsretten være det viktigste for å gi befolkningen muligheter til å komme ut i naturen. Men som et supplement til dette er det også viktig at det offentlige legger ut naturperler som har vært i offentlig eie, for allmennheten. Jeg er derfor glad for at i forbindelse med omstillingene i Forsvaret har en rekke tidligere forsvarseiendommer nå blitt tilgjengelige. Allemannsretten må kombineres med respekt for folks privatliv og den private eiendomsrett. Private grunneiere må respektere allmennhetens rett til fri ferdsel i utmark. Samtidig må vi som ferdes ute, vise hensyn til privatlivets fred.

       En av de mest alvorlige miljøtruslene vi står overfor i dag, er helse- og miljøfarlige kjemikalier. Miljøgifter er tungt nedbrytbare, og de blir værende i naturen i lang tid. De siste årene har vi blitt mer og mer oppmerksom på farene knyttet til miljøgifter som PCB og bromerte flammehemmere. Jeg er glad for at Regjeringen har tatt denne trusselen alvorlig og prioriterer bekjempelsen av nye miljøfarlige utslipp og opprydding i gamle miljøsynder. Det er videre flott at det er en bred tilslutning til Regjeringens handlingsplan mot helse- og miljøfarlige kjemikalier, hvor man skal stanse utslipp av miljøgifter innen 2020.

       Heldigvis er det ikke bare i Norge at kampen mot helse- og miljøfarlige kjemikalier står høyt på den politiske dagsordenen. EUs forslag til nytt kjemikalieregelverk, REACH-forordningen, vil bli det viktigste virkemidlet for både å redusere spredningen av miljøgifter gjennom produkter og framskaffe økt kunnskap om det store antallet kjemiske stoffer som er på markedet. Jeg er glad for at det er bred enighet i komiteen om viktigheten av at Norge er aktiv i arbeidet med å få dette regelverket på plass og virksomt. Jeg viser i denne sammenheng også til et brev vi fikk fra Nordisk Råd i dag i sakens anledning.

       Jeg vil understreke betydningen av det arbeidet som nå pågår i EU, og at vi i Norge har de samme regler på dette området som de har i EU, slik at norske bedrifter har de samme betingelser å forholde seg til som dem i landene rundt oss. Et eksempel på det siste er det globale arbeidet mot utslipp av klimagasser gjennom Kyoto-avtalen. Norge har forpliktet seg til at våre utslipp skal ligge 1 % over utslippsnivået i 1990. Å nå dette målet vil være en utfordrende oppgave. Det må nås både gjennom nasjonale tiltak og gjennom det internasjonale kvotesystemet som skal være på plass i 2008.

       Norge har også i internasjonale avtaler om langtransporterte luftforurensninger påtatt seg ambisiøse internasjonale forpliktelser. Den største utfordringen framover er knyttet til å redusere Norges årlige utslipp av NOx med om lag 30 % innen 2010, i tråd med forpliktelsen i Gøteborgprotokollen. Denne forpliktelsen innebærer at Norge må gjennomføre vesentlige utslippsreduksjoner av NOx i årene framover. Innenlands skipsfart og fiske står for om lag 40 % av de norske utslippene. Det er derfor særlig innen denne sektoren vi finner det største potensialet for utslippsreduksjoner.

       Det er helt avgjørende for å nå målene i Gøteborgprotokollen at myndighetene og næringen har en felles forståelse av Norges renommé, og at det bidras aktivt fra alle parter. Jeg vil i denne sammenheng peke på det tidligere programmet for NOx-reduksjon, og at programmet nå videreføres etter Stortingets ønske, også med statlige midler. Tiltakene kan gjennomføres på opptil 30 år gamle motorer, og potensialet for utslippsreduksjoner er derfor svært stort.

       Med denne regjeringens - jeg vil nesten si - hovedfokus på dette i meldingen og miljøvernministerens kunnskap og engasjement har jeg tro på at vi skal greie å nå Gøteborgprotokollens mål.

       Akkurat det er ingen overraskelse. Det kjente jeg godt til. Men så kommer det:

       « Ved å stå utenfor EU har vi både muligheter til, og et ansvar for å spille en viktig rolle. »

       Dette er noe som folk på nei-sida har hevda helt siden den forrige EU-debatten starta, men det er jo godt å få det bekrefta i ei storingsmelding fra Miljøverndepartementet. Man kan jo lure på om det er miljøvernministeren som har endra synspunkt i EU-saka, eller om det er en byråkrat som har gitt uttrykk for sin mening.

       Det står for øvrig på side 120 at det er grunn til å tro at EU vil innta en mindre aktiv rolle framover på grunn av utvidelsen.

       Spørsmålet mitt er nå: Er Høyre og representanten Halleraker enig i at Norge har større mulighet til å spille en rolle i internasjonal miljøpolitikk utenfor EU?

Øyvind Halleraker (H) [18:18:25] : Jeg trodde at jeg nettopp hadde holdt et 10 minutters innlegg hvor jeg presenterte Høyres syn på miljøpolitikken. Selvsagt gir vi tilslutning til det som ligger i meldingen om rikets miljøtilstand. Jeg pekte også på at vi ikke er kommet langt nok på en rekke områder. Det vil være uhensiktsmessig å repetere det nå, men den erkjennelsen tar vi innover oss - det tror jeg vi alle må gjøre - at vi må videre i dette arbeidet. Men jeg vil peke på at f.eks i arbeidet med biologisk mangfold har vi i denne stortingsperioden faktisk gjort en del grep som har bidratt til å få brukerne med på løsninger som jeg tror vi skal få se gode resultater av. For hvis man skal ha en nyanse i det, som er Høyres politikk her, tror jeg vi best når våre mål ved å ha med brukere og aktører som vet hvor skoen trykker, i felles forståelse for å nå de mål som vi alle ønsker å oppnå.

       Miljøvernpolitikk er viktig. Man skal beskytte helse, liv og det menneskeheten er opptatt av. Samtidig skal man ivareta naturen både for seg selv og ikke minst for de kommende generasjoner, ved at man ikke overbelaster økosystemene. Men samtidig er det viktig å tenke på at man også skal legge forholdene til rette for at man skal ha noe å livberge seg av her i landet, for at man skal ha en næringspolitikk som gjør at hver enkelt har et meningsfylt arbeid å gå til.

       Når det gjelder miljøvern, er det viktig å få på plass en del grunnleggende ting, bl.a internasjonale miljøavtaler. Vi ser de utfordringene man har i de polare områdene, med forurensning som er transportert langt av gårde. Vi ser forholdene når det gjelder sur nedbør, der vi må bruke ganske store midler for å motvirke skadevirkningene. Dessverre er det slik at de ulike regjeringer kutter på midler til kalking, men Fremskrittspartiet og andre partier er med på å kjempe for å få dette på plass. Man har også avtaler når det gjelder utslipp av CO₂. Det er ikke vi så begeistret for, for Norge har forhandlet fram en historisk dårlig avtale. Men alt dette viser at skal man komme noen vei, man må få på plass internasjonale avtaler.

       Problemet blir ofte at man fra norsk side innfører spesielle, strenge regimer. Derfor er det med skuffelse jeg registrerer at to av de forslagene vi har her i dag, om å avstå fra å innføre særnorske miljøavgifter og å avvikle særnorske miljøavgifter, ikke får flertall. Det er skuffende, og det er spesielt skuffende at ikke Høyre ville være med, mot en slik forskjellsbehandling av norsk næringsliv i forhold til en del av de landene vi konkurrerer med. Men vi får bare registrere at slik er det.

       En ting som folk flest er opptatt av, er muligheten til friluftsliv og muligheten til å bygge seg en hytte - kanskje til irritasjon for noen. Men er det slik at man bygger en hytte, får man iallfall muligheten til å legge til rette for et friluftsliv. Jeg registrerer at da meldingen kom, var det mange som var ute og advarte mot den politikken som Regjeringen legger opp til når det gjelder hyttebygging. Man planlegger altså hyttebygging i Hallingdal for nærmere 15 milliarder kr de kommende årene. Det kom en klar advarsel fra Matz Sandman, som har lest meldingen og ser at det ligger klare føringer for at man kan være med på å stikke kjeppene i hjulene. Det vil vi i Fremskrittspartiet advare mot på det sterkeste.

       Jeg skal ikke ta en ny debatt om finnmarksloven, men da den ble behandlet her i salen, gjorde man det stikk motsatte av hva man gjør ellers. Ellers er spesielt de sosialistiske partiene veldig flinke til å framheve hvor viktig det er at man legger forsvarseiendommer ut til allmennheten, det samme når det gjelder strandsonen. Når det gjelder Finnmark, gjør man det stikk motsatte. Man privatiserer i realiteten store deler av finnmarkseiendommen, og det er for meg ganske underlig at man kan gjøre slike grep. Men jeg er fullstendig klar over at Finnmark er mye lenger borte enn en del av de andre områdene, som ligger mye nærmere både Akersgata og Stortinget.

       Til slutt vil jeg få lov til å nevne dette med miljøsonen, som er det nye kreative forslaget til miljøvernministeren for å stoppe oljeboring i nord. Jeg forventer at Høyre avklarer sitt syn i løpet av debatten, for jeg har registrert at Høyres Ivar Kristiansen, som sitter i næringskomiteen, er i opprør over at denne miljøsonen er tenkt innført, og advarer mot den på det sterkeste. Da kunne det være ganske godt å få en avklaring fra Høyre i denne saken om man vil stå samlet når det gjelder innføring av miljøsone, eller om det er slik at Høyres representanter får lov til å uttale seg fritt ellers, men når de kommer i denne salen, blir de pisket på plass.

       Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. For at framtidens generasjoner skal ha tilgang til godt miljø og ren natur, må hensynet til miljøet være gjennomgripende i alt vi foretar oss. Miljøet må sikres gjennom internasjonalt samarbeid, der hvert land tar sitt ansvar.

       « Norge skal stå ved de forpliktelser vi har tatt på oss internasjonalt. »

       Dette skriver komiteen innledningsvis i sine merknader - alle utenom Fremskrittspartiet. Mener virkelig representanten fra Fremskrittspartiet at omfattende miljøhensyn ikke er nødvendig for å bevare miljøet for den kommende generasjon?

Øyvind Korsberg (FrP) [18:26:28] : Jeg må vel innrømme at det er bedre med denne regjeringen enn en sosialistisk regjering, som kan være alternativet. Denne regjeringen har vi i alle fall en mulighet til å påvirke. Hvis det skulle bli et sosialistisk flertall etter valget, vil ikke vi ha muligheten til å påvirke. Heller ikke alle de organisasjonene og enkeltmenneskene som kommer hit til Stortinget hver eneste dag, vil ha stor mulighet til å påvirke et sosialistisk flertall. Det bekymrer meg og sikkert en del andre.

       Når det gjelder miljøhensyn, tror jeg det vil være stor forskjell på hva Fremskrittspartiet legger i ordet miljøhensyn, og hva eksempelvis Sosialistisk Venstreparti legger i det, hva SV legger i føre var-prinsippet, og eventuelt hva Fremskrittspartiet legger i føre var-prinsippet. Så her må man egentlig se på de forskjellige tolkningene partiene har. Jeg tror at ut fra de merknadene som står i innstillingen, vil representanten Klungland også finne ut av det.

Hallgeir H Langeland (SV) [18:27:49] : Representanten Korsberg var oppteken av at ein måtte halda dei internasjonale forpliktingane. Då vil eg gratulera Framstegspartiet med at dei no faktisk har gått inn for Bern-konvensjonen i forhold til rovdyr i Noreg. Det er eit stort framsteg at det no berre er Senterpartiet som vil ha grensevakt på svenskegrensa for å skyta ulven når han kjem hit. Så gratulerer med det.

       Så har eg eit spørsmål knytt til at Framstegspartiet er garantisten for den eksisterande regjeringa. No har det gått fire år, og ein har garantert for denne regjeringa. Ein har f.eks ropt på gasskraftverk, og har ikkje fått det til. Dei har fått til eit på Snøhvit, men har elles ikkje fått alle dei gasskraftverka som Korsberg ønskjer seg. Ein har heller ikkje klart å byggja ut Vefsna, som ein òg har ønskt seg, og ein har altså ikkje klart å leggja så mykje jord under asfalt som Framstegspartiet ønskjer seg. Skal ein også i miljøpolitikken i regjeringsforhandlingane gjera det ein gjer i revidert budsjett, selja seg for knappar og glansbilete, eller meiner Framstegspartiet alvor med miljøpolitikken sin?

Øyvind Korsberg (FrP) [18:29:22] : Internasjonale forpliktelser og rovdyr - jeg er glad for at jeg fikk den replikken, for da kan jeg slå fast at Fremskrittspartiets rovdyrpolitikk er akkurat den samme i dag som da vi behandlet rovviltmeldingen i fjor. Det ble en debatt på landsmøtet om ulv eller ikke ulv, og det var de som var sterkest engasjert både på den ene og den andre siden, som førte en debatt om det. Men disse rovdyrene skal forvaltes lokalt og regionalt. Det er de som har skoen på og kjenner hvor den trykker, som må få lov til å ta disse beslutningene.

       Så nevnte representanten Langeland gasskraftverk, asfalt og en del andre ting. Nå er det slik at vi får til mer med denne regjeringen enn vi ville gjort hvis det var et sosialistisk flertall, for da hadde vi jo ikke hatt noen mulighet til å være med og påvirke politikken. Et sosialistisk flertall vil jo føre Norge mange tiår tilbake i utvikling.

       Ingmar Ljones (KrF) [18:30:44] : I første avsnittet i merknaden om avfall og gjenvinning er Framstegspartiet positivt med på at avfallspolitikken må innebera at det blir mindre skadar frå avfall på menneske og naturmiljø, og at utviklinga av generert avfall blir lågare enn den økonomiske veksten. Men i avsnittet lenger nede er ikkje Framstegspartiet med på at det er positivt at ein no er like ved å nå målsetjinga om at 75 % av avfallet skal gjenvinnast, og støttar ikkje Regjeringa sitt framlegg om å auka målet til 80 % gjenvinning.

       Spørsmålet er då: Korleis har det seg at ein ikkje kan vera med på det? Det er jo ein direkte motsetnad i desse to avsnitta. Eg trudde kanskje at også Framstegspartiet såg verdien av å få auka gjenvinning.

       Øyvind Korsberg (FrP) [18:31:57] : Når det gjelder avfall, er det for så vidt litt vanskelig å tallfeste akkurat prosenten. Det jeg tror man må ta med seg i en slik debatt, er at vi bor i et land med enormt store avstander. Det er klart at man kan gjerne ha et mål om at man skal ha 75 % eller 80 % gjenvinning, men da tror jeg man må ta hele regnestykket - hvor mye energi man bruker til transport, den luftforurensningen som er ved en slik transport, og hele det regnestykket. Det har aldri blitt presentert på en troverdig måte. Det er jo en av de viktige tingene når man snakker om gjenvinning og energi.

       For øvrig vil jeg vise til at det skjer en del ting også internasjonalt, bl.a når det gjelder forbud mot deponering av tekstiler - det er jo en mulighet man har for å kunne gjøre noe med den type ting som blir en utfordring også i framtiden.

       Øyvind Korsberg (FrP) [18:33:11] : Ja, det gjorde jeg - akkurat nå.

       Så vil eg òg takka for at Arbeidarpartiet no er med på ti av SVs drygt 40 forslag i forhold til ei miljøreform. Det er eit stykke på veg når me tenkjer på hausten, då me saman skal prøva å skaffa til vegar ei ny regjering som får gjort noko i miljøpolitikken òg.

       Nesten alle partia seier at Noreg skal vera eit føregangsland i miljøpolitikken - på godt miljø, på rein natur. Nesten alle seier at Noreg skal stå ved sine internasjonale forpliktingar på miljø. Og, seier nesten alle partia, det er behov for ei revitalisering av miljøpolitikken og større miljøambisjonar. Det er ikkje verst. Det fortel noko om dagens politikk.

       Mot slutten av perioden erkjenner altså fleirtalet at det er behov for større miljøambisjonar. Og når ein ser på fleirtalets handlemåte under denne Bondevik-regjeringa, er det relativt lett å forstå. SV fremmer derfor krav om ei miljøreform, og fremmer det i dag, gjennom dei mange forslaga som me har her i dag. Samtidig følgjer me opp dette behovet for ei miljøreform også ved revidert budsjett, kopla opp mot f.eks. CO₂-injeksjon offshore for å driva ut meir olje og redusera klimagassproblemet, for ein revisjon av energilova, og for ei auka satsing på grønt reiseliv.

       Det er to regjeringsparti som åtvarar SV mot å gå inn i ei eventuell ny, raud-grøn regjering, fordi miljøet vil tapa i kampen mot vernepausefolket i Senterpartiet og klimabandittane i Arbeidarpartiet. Til denne bekymringa vil eg seia følgjande: Dei veit kva dei snakkar om, for med denne regjeringa har miljøsaka tapt på dei fleste områda kvar dag, men spesielt etter at ein braut med SV i klima- og vernepolitikken. Unntaket er det Halleraker var inne på, og det er stempling av nasjonalparkområde, og det er bra. Men det er altså eit unntak. For i miljøspørsmål er denne mindretalsregjeringa ekspertar på å tapa, eller sagt på ein annan måte, ekspertar på la Høgre få viljen sin. Og for den som følgjer med i klima- og miljøspørsmål, er jo ikkje det overraskande. Denne regjeringa - òg om ho får fortsetja - vil jo vera avhengig av Framstegspartiet. Og det skal vel litt mot til å seia at regjeringsgarantist Framstegspartiet er ein garantist for betre miljøpolitikk: Framstegspartiet er for vern av vassdrag. Framstegspartiet er for CO₂-handtering av gasskraftverk, Framstegspartiet er for Kyoto-avtalen, Framstegspartiet er for redusert støy og trafikkforureining - ein høyrer at det stemmer ikkje heilt. Altså er det noko med denne regjeringa, når ho må ha Framstegspartiet med som garantist. Regjeringa er ikkje prega av ein ambisiøs miljøpolitikk. Det er vel grunnen til at regjeringspartia sjølve er einige med SV i at miljøpolitikken må revitaliserast.

       Tek me i tillegg dei konkrete eksempla, blir behovet for SVs miljøreform openbert, og òg behovet for ei revitalisering av miljøpolitikken. For kva har skjedd med denne regjeringa? Me har fått opning av Barentshavet og dei første giftutsleppa der. Me har fått økt aktivitet. Me har fått Snøhvit-feltet og bygging av sterkt forureinande gasskraftverk der - me hugsar at Bondevik I gjekk av på gasskraftverksaka 9. mars 2000. Me har fått ei nedbygging av naturskjønne fossar, bl.a i Sauda i Rogaland. Me ligg 10 % over utsleppsforpliktingane våre i forhold til Kyoto-avtalen. Og Hareide og Bondevik risikerer å måtta leggja ned grunnsteinen til sterkt forureinande gasskraftverk på Kårstø allereie til hausten. Det er realiteten. Det er ei sak som regjeringa Bondevik I altså gjekk av på for fem år sidan.

       Min kommentar er at det skal veldig lite til for ei ny, raud-grøn regjering å bli betre enn denne regjeringa i miljøspørsmål. Men det er ikkje slik at SV vil vera fornøgd med det litle som er mogleg å forbetra. Me vil ha ei miljøreform. Me vil ha Noreg som miljønasjon. Så får veljarane avgjera til hausten kva tyngd miljørørsla og SV får i dette nye regjeringsalternativet. Garantien er at med eit sterkare SV blir det betre og meir offensiv miljøpolitikk i Noreg. Men å skremma med ein dårleg miljøpolitikk dersom det blir ei ny, sosialistisk - raude fare - raud-grøn regjering, er vel drygt, når me ser kva dagens blå mare-regjering står for i miljøpolitikken.

       SV går altså inn for at ein skal få til ei miljøreform for å gjera Noreg til ein miljønasjon. Og lat meg nemna nokre overskrifter - dei overordna.

       Me må altså konkretisera den nasjonale handlingsplanen for berekraftig utvikling, Nasjonal Agenda, på ein heilt annan måte enn denne regjeringa har gjort. Her er det for liten innsats. SV skal skjerpa den profilen i ei ny regjering.

       I forhold til eigarskap: Kva er det me ser når det gjeld f.eks. Statkraft? Jo, dei byggjer gasskraftverk på Kårstø. Dei investerer i gasskraftverk i Europa. Ein lèt altså berre statsselskapa gjera akkurat kva dei vil, utan retning. Det vil SV gjera noko med. Me vil sjølvsagt òg sørgja for at Statoil, som blei privatisert - med LO og Arbeidarpartiet i spissen - får ein heilt annan miljøprofil enn det dei har i dag, m.a. ved å sørgja for at dei føretek CO₂-injeksjon, meir oljeutvinning og deponering av klimagassen CO₂ på Gullfaks-feltet.

       Av dei 39 forslaga som SV har i dag, er det berre eitt som får fleirtal. Men det er positivt, sett med SV sine auge, at Arbeidarpartiet støttar ti av forslaga våre. Det peiker i éi retning.

       Til slutt nokre overskrifter som SV vil leggja vekt på i arbeidet sitt med Noreg som miljønasjon:

       Vern og biologisk mangfald: Til dømes har denne regjeringa ei svært låg satsing på marin forsking - 5 mill. kr, trur eg det var, til MAREANO-prosjektet til forsking på korallrev og på havbotnen. Der må me få ei skikkeleg satsing - og der vil ein få skikkeleg satsing, med SV.

       Så må me få ei heilt anna satsing på grønt reiseliv. SV har eit Dok.nr.8-forslag knytt til verneområde og nasjonalparkar. Me treng ein massiv innsats der.

       Så må me ikkje berre vera for importforbod når det gjeld tropisk tømmer, som SV og Arbeidarpartiet foreslår i dag. Me må òg sørgja for at me tek vare på vår eigen regnskog, kystregnskogen. Derfor er det eitt av forslaga våre i dag.

       På miljøgiftsida er det veldig mykje å gjera. Det illustrerer dei mange skandalane som no dukkar opp rundt omkring i landet, seinast i Nord-Noreg, knytte til deponi og lekkasjar av miljøgifter ut i naturen. Her må ein sørgja for å få ein annen politikk, og så må ein sørgja for at ein får snudd bevisbyrda innanfor regelverket for skadeleg produksjon.

       Med dette tek eg opp dei forslaga som SV har aleine eller saman med andre - så blir ikkje det gløymt.

       Synnøve Konglevoll (A) [18:44:27] : I en av de merknadene som Arbeiderpartiet og SV står sammen om i innstillinga, skriver vi at vi vil « gjenreise Norge som miljøpolitisk foregangsland ». I ordet « gjenreise » ligger det nettopp en erkjennelse av at Norge har vært et miljøpolitisk foregangsland, men ikke er det i dag. Etter min mening var Norge faktisk et foregangsland under Gro Harlem Brundtland som statsminister og Thorbjørn Berntsen som miljøvernminister.

       Når den sittende regjeringa skryter av at den verner nasjonalparker, gjør den ikke annet enn å følge opp nasjonalparkplanen som Thorbjørn Berntsen la fram, og som Stortinget behandlet for mer enn ti år siden.

       Jeg vil tro at når også SV-ere skal oppsummere f.eks de 33 årene som har gått siden Miljøverndepartementet ble etablert, har det vært når Arbeiderpartiet har sittet i regjering at det har skjedd ting på miljøområdet.

       Så spørsmålet mitt til Langeland er: Når SV vil gjenreise Norge som miljønasjon, har han da i tankene tidligere arbeiderpartiregjeringer eller tidligere borgerlige regjeringer?

Hallgeir H Langeland (SV) [18:45:52] : For SV sin del er me ikkje så opptekne av å stempla ut regjeringar i fortid og deira innsats, men det er ikkje tvil om at Gro og Rio har ein klang internasjonalt. Me er først og fremst opptekne av den framtidige politikken, men me registrerte at Bondevik hadde respekt i miljørørsla og i SV då han den 9. mars 2000 gjekk av på grunn av at han ikkje ville byggja dei sterkt forureinande gasskraftverka som Arbeidarpartiet ville tvinga på han.

       Som sagt: Me er opptekne av at Noreg skal vera ein miljønasjon. Derfor er me glade for at Arbeidarpartiet er med på forslag som f.eks går på strandsona, som går på friluftsliv, som går på ting som er viktige for allemannsretten. Der er Arbeidarpartiet på rett kurs. Dersom ein held fram med den kursen, kan me få til noko skikkeleg saman. Det er det SV jobbar med, sjølv om Konglevoll ikkje får vera med.

Siri A Meling (H) [18:47:11] : I Høyre er vi opptatt av å ta vare på vårt biologiske mangfold og er følgelig opptatt av skogvern. Det er også Sosialistisk Venstreparti. Jeg stiller meg derfor undrende til at partiet ikke er med i en flertallsmerknad hvor resten av komiteen henviser til behandlingen av St.meld.nr.42 (2000-2001), Biologisk mangfold, og det hovedfokuset som ble lagt på skogvern og samarbeid med skognæringen, og på at dette også bør være et førende prinsipp i arbeidet videre innenfor skogvern.

       Er det slik at Sosialistisk Venstreparti ikke synes at det er nødvendig med en god dialog med skognæringen for å finne fram til gode resultater for alle parter? Eller er det slik her, som på så mange andre måter innenfor Sosialistisk Venstrepartis politikk, at private eiere bare kan neglisjeres, og at vernet skal koste og være konfliktfylt for at resultatet skal kunne karakteriseres som bra?

       Miljøpolitikken representerer et av de viktigste politikkområdene i årene som kommer. Miljøet er truet, en utfordring som krever aktivt og ambisiøst engasjement av oss for å få snudd uheldige utviklingstrekk. Dette underbygges gjennom betydelig forskningsinnsats og utredninger både i og utenfor Norge.

       Miljøpolitikk er et mangfoldig saksområde, fra det tilsynelatende lille og lokalt forankrede engasjement til de store, globale utfordringene. Mange av utfordringene må ses i et langsiktig perspektiv. Effekten av utviklingstrekk vi ser i dag, vil først melde seg med full kraft langt fram i tid. Likevel er det nødvendig at avbøtende tiltak iverksettes nå. Som politikere er vi forpliktet til i dag å treffe tiltak for å motvirke til dels dramatiske konsekvenser år fram i tid. Det er ansvarsløst ikke å ta på alvor våre etterkommeres muligheter til å puste i ren luft, drikke rent vann og oppleve vakker natur preget av rennende vann og et rikt biologisk mangfold.

       Regjeringen tar i meldingen opp mange av de viktigste utfordringene i miljøpolitikken. Den viser vilje til en fortsatt offensiv innsats for å sikre miljøet bedre vilkår basert på føre var-prinsippet og målet om en bærekraftig utvikling.

       Jeg er glad for at vi regelmessig gjennom en rikets miljøtilstand får anledning til en statusgjennomgang, samtidig med at vi får se på mulighetene for tilrettelegging for nye små og større skritt i riktig retning i miljøpolitikken. Flertallet skriver da også at det på viktige miljøområder har blitt betydelige forbedringer både nasjonalt og internasjonalt, mens vi på andre området fortsatt står overfor store utfordringer. Dette gjelder særlig i forhold til klimaproblemer, helse- og miljøfarlige kjemikalier og biologisk mangfold. På alle disse områdene har Regjeringen tatt viktige initiativ. En egen klimamelding er presentert og drøftet. Det samme gjelder biologisk mangfold.

       Miljøpolitikken har i løpet av perioden vært preget av enkelte kjennetegn og konfliktlinjer: forholdet mellom vern og bruk, vern og næring, by og land, olje mot fisk, eiendomsrett og allemannsrett og nasjonalt ansvar kontra internasjonalt samarbeid. Det er min vurdering at Regjeringen på ulike måter har en balansert tilnærming til alle disse problemstillingene.

       Klimautfordringene er store. Diskusjonen om hva som er naturlige svingninger, og hvilken påvirkning menneskeskapte aktiviteter har på klimaet, er en gjenganger, også i denne salen. FNs klimapanel er tydelig på at deler av de klimatiske endringene vi ser, er et resultat av menneskelig aktivitet. Endringene skjer fortere og får dermed større og mer dramatiske konsekvenser enn det som kan tilskrives ensidige, naturlige svingninger. Selv om det fortsatt er en viss uenighet forskere imellom om dette, er det likevel grunn til å ta klimaspørsmålet og klimautfordringene på alvor ut fra et føre var-prinsipp. Jeg forundres stadig over at enkelte tviholder på en vente og se-holdning. De påtar seg et stort ansvar.

       Regjeringen har som følge av dette lagt fram en egen klimamelding og fått tilslutning på viktige områder for denne. Kyotoprotokollen er ratifisert, med de forpliktelser Norge påtar seg for reduksjon av klimagassutslipp. En vesentlig del av tiltakene for utslippsreduksjon skal tas nasjonalt ved siden av bruk av de internasjonale mekanismer som ligger nedfelt i protokollen. For Regjeringen og for Kristelig Folkeparti erkjennes det at kraftigere lut må til utover 2012. Denne erkjennelsen deles heldigvis av et flertall også i Stortinget.

       Tapet av biologisk mangfold er bekymringsfullt. Globalt, men også i Norge, registreres det hvert år bortfall av en rekke planter og dyrearter. I et lengre tidsperspektiv er dette alvorlig. Balansen i økosystemet er under press og trues av en utvikling i strid med målsettingen om en bærekraftig utvikling. Dette er en av våre aller største miljøpolitiske utfordringer. Tapet av arter og arter som trues av utryddelse, har mange og komplekse årsaker.

       Eksempelvis villaksen: Når den trues av sur nedbør og andre miljøgifter, må vi reagere. Derfor har det vært nødvendig å presse på i debatten om Sellafield-anlegget og i internasjonalt samarbeid om reduksjon av sur nedbør. Det har gitt resultater. Derfor er vassdragsvern og laksefjorder viktige elementer i tiltakskjeden. Vi bevarer laksen, samtidig som vi sikrer morgendagens generasjoner muligheten for rike naturopplevelser. Når rovdyrenes eksistens er presset, må vi ta noen grep for å sikre deres livsbetingelser. Det er vanskelig, men det er nødvendig.

       Regjeringen har vernet betydelige naturområder i løpet av perioden. Også det har vært nødvendig av hensyn til bevaring av biologisk mangfold og framtidige naturopplevelser. Felles for alle disse politikkområdene er at de er konfliktfylte. Utfordringen har vært, og vil fortsatt være, å finne fornuftige løsninger i skjæringspunktet mellom vern og bruk, mellom sau og ulv, i forholdet mellom olje og fisk, mellom allemannsrett og grunneierrett. Det er i løpet av denne fireårsperioden tatt viktige initiativ på alle disse områdene fra Regjeringens side.

       Det er slik at alle gjerne vil være bedre enn alle andre i miljøpolitikken. Det er i og for seg ikke noe galt, snarere tvert imot. Det er et uttrykk for at vi har et godt utgangspunkt for å diskutere - og kanskje også bli enige om - en framtidig ambisiøs miljøpolitikk.

       Jeg har faktisk et spørsmål i forhold til det. Kristelig Folkeparti har nå prøvd å gi inntrykk av at de skal være veldig miljøvennlige i valgkampen som kommer, og sier at de er imot gasskraftverk. I Sem-erklæringen går de imidlertid inn for fire gasskraftverk i Norge. Mener også representanten Rahm at det er en bedre miljøpolitikk å akseptere at en eksporterer gass til 250 gasskraftverk i Europa uten å sette rensekrav, og dermed utvikle arbeidsplasser og miljøteknologi - eller å ha mangel på miljøteknologi - i Europa, enn det faktisk vil være å satse på å utvikle det her i Norge?

       Bror Yngve Rahm (KrF) [18:56:44] : Sem-erklæringen er rimelig tydelig på det forliket som er inngått mellom Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg synes det i og for seg er et godt forlik, i forhold mellom partier som i utgangspunktet har to ulike synspunkter. Det som har vært Kristelig Folkepartis gevinst - kan vi vel kalle det - i den prosessen, har vært at vi har kunnet sette klare krav til det som skal bli de framtidige gasskraftverk i Norge, nemlig med CO₂-håndtering.

       Det spørsmålet som Rolf Terje Klungland reiser, er et spørsmål som han helt åpenbart vil få rikelig anledning til å ta opp igjen, kanskje i mange runder senere, når han skal sette seg til forhandlingsbordet med SV og lage et regjeringsdokument. Jeg tror det vil bli mer krevende for Arbeiderpartiet enn det har vært for Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre å finne fram til sin plattform.

       Jørund Leknes (SV) [18:57:44] : Jeg merket meg at representanten Rahm i sitt innlegg sa at klimautfordringene er store. Det er vi selvfølgelig enige om. Men jeg vil henlede oppmerksomheten på innstillingen, side 29, hvor det er en merknad hvor det står:

       « Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det overordnede målet må være å redusere utslippene så mye at det ikke skaper farlige klimaendringer, og det krever foregangsland både for teknologiutvikling, ressurseffektivisering og omlegging til en grønn kunnskapsøkonomi. »

       Her er altså Kristelig Folkeparti ikke inne på den merknaden.

       Er det slik at det ikke er et mål for Kristelig Folkeparti ikke å få farlige klimaendringer? Har man gitt opp den kampen?

       Jeg har også merket meg at Bondevik har gått ut og sagt at vi må kreve ytterlige reduksjoner etter 2012. Nå er det slik at Norge ligger 11 % over målsettingene sine. Hvordan skal vi kunne kreve av andre land at de reduserer utslippene sine, når vi selv er en klimaversting?

       Bror Yngve Rahm (KrF) [18:59:04] : Hva slags debatt er dette? Hvilket nivå er det man legger seg på ved å hente ut to setninger fra en innstilling? Svaret til Leknes er ganske enkelt. Det er ivaretatt i våre egne merknader, og det er ivaretatt i Regjeringens politikk. Hvorfor i kloden skal vi da være med på det? Det er ikke verre enn som så.

       Når det gjelder spørsmålet om hva som skal skje i framtiden, behøver vi ikke være uenige om de behov vi har for å øke innsatsen framover. Det gjelder ikke først og fremst å stille krav til andre land, det gjelder å stille krav til oss selv. Det er et uttrykk for Regjeringens ambisiøse mål om å bidra til at vi på sikt skal kunne få ned klimautslipp også hjemme. Det tror jeg faktisk at både SV, Kristelig Folkeparti og de øvrige regjeringspartiene med letthet kan bli enige om behovet for.

       All dokumentasjon peker i retning av at Kyotoavtalen bare er et første viktig skritt i riktig retning. Den representerer ikke løsningen. Løsningen ligger nok i et mer langsiktig perspektiv, som krever forsterkede virkemidler etter 2012. Det er Kristelig Folkeparti og Regjeringen svært tydelige i forhold til.

Rolf Terje Klungland (A) [19:00:19] : Jeg krever å få svar på om Kristelig Folkeparti mener at det er mer miljøvennlig å eksportere gass tilsvarende 250 gasskraftverk til Europa istedenfor å bruke den i Norge. Mener de at det er mer miljøvennlig å eksportere gassen til Tyskland, så til Danmark og så til Sverige og bygge gasskraftverk der? Og mener de at det er mer miljøvennlig å importere 27 TWh kullkraft og atomkraft, som de gjorde i 2002 og 2003?

       Jeg krever faktisk den respekten fra representanten at han svarer på de spørsmålene han får.

Bror Yngve Rahm (KrF) [19:01:16] : Jeg trodde at Rolf Terje Klungland gjennom fire år i komiteen, hvor dette har vært et debattema mange ganger, hadde fått svar akkurat på det spørsmålet, og visste svaret.

       Det illustrerer med all tydelighet at vårt syn på Kyotoprotokollen åpenbart er helt forskjellig. Det Rolf Terje Klungland signaliserer, er at vi gjør hva vi vil her hjemme, og så skal vi handle med de internasjonale mekanismene som ligger i protokollen.

       Vårt utgangspunkt er at en vesentlig del - kanskje den vesentligste delen - av tiltakene skal tas nasjonalt. Det mener vi er i samsvar med de forpliktelsene vi har etter Kyotoprotokollen, at vi dermed oppfyller vårt ansvar i forhold til den. Det er det grunnleggende.

       Så er situasjonen selvfølgelig den at utgangspunktet for Europa og Norge er veldig forskjellig, fordi vi er en nasjon som har ren energi. Det har man ikke i Europa på samme måte. Det gjør at vår utfordring på mange måter er mer krevende enn den vi finner i andre land. Og vi forsterker vårt problem hvis ikke vi er villige til å bruke virkemidler nasjonalt framfor ensidig å satse på internasjonale mekanismer som også kan brukes som et supplement i henhold til Kyotoavtalen. Det er i grunnen det greie svaret på det spørsmålet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Inger S Enger (Sp) [19:02:56] : Dette interesseområdet er stort og mangesidig, og fem minutter er ikke så mye. Men stortingsmeldinga vi behandler i dag, gir anledning til noen refleksjoner nå når det går mot slutten av fireårsperioden.

       Det har slått meg at konflikter i det små kan ta fokus bort fra de virkelig store utfordringene i miljøpolitikken. Det er derfor positivt at meldinga også nevner globale utfordringer. Jeg var så heldig å få delta på FNs toppmøte i Johannesburg i 2002, hvor det ble oppnådd enighet om globale mål for fattigdomsbekjempelse, vannforsyning og sanitære forhold. Det er ikke tvil om at kampen mot fattigdom og store miljøutfordringer henger nært sammen.

Aftenposten hadde mandag denne uka en artikkel med tittel « Varsko fra klimaforskere », der oppvarming av jorda var et sentralt tema. Ifølge direktør Prestrud i CICERO er det slik at økt smelting fra Grønland fører til økt vannstand i verdenshava, og det skal svært liten økning til før det meste av land som Bangladesh står under vann. CO₂-utslippa har gjort en kraftig sving oppover fra 1950, og Arktis makter ikke rolla som jordas avkjøler. Det er det alvorligste i dette. Derfor kommer vi - etter min vurdering - ikke vekk fra at klimapolitikk blir det viktigste temaet. Meldinga påpeker jo også at dette er et område hvor utviklinga dessverre har vært negativ. Endrer klimaet seg, vil også det biologiske mangfoldet bli endra.

       Jeg vil nok en gang minne om den opprinnelige definisjonen av bærekraftig utvikling. Den innebærer at det skal tas hensyn til både sosiale, økologiske og økonomiske forhold. Derfor syns Senterpartiet det er positivt at flertallet i komiteen nå vil legge « mer vekt på bærekraftig bruk » av naturressursene og ønsker en videreutvikling av kombinasjoner av vern og bruk. Senterpartiet konstaterer at arbeidet med etablering av et mer kunnskapsbasert forvaltningssystem er videreført. Artsdatabanken er etablert og vil prioritere arbeidet med å bedre oversikten over truede og sårbare arter, de såkalte rødlistene, og det er bra.

       Det mangler tempo når det gjelder å fjerne gevinstbeskatning av erstatninger. Det er sagt at innføring av denne verneskatten visstnok var utilsikta, og da bør feilen rettes opp nå. Det mener da også komiteen i innstillinga, som ble avgitt i forrige uke. Det er nødvendig med en rask avklaring, slik at frivillig barskogvern kan videreføres på en konstruktiv måte.

       Når det gjelder konflikter, eller rettere sagt arbeidet for å dempe dem, etterlyser jeg også en oppfølging fra Miljøverndepartementet. Ved behandlinga av statsbudsjettet for 2005 ble det gjort vedtak hvor Stortinget bad Regjeringa om at det i samarbeid med organisasjonene innenfor primærnæringene skulle utarbeides en strategi for å redusere konfliktnivået i naturforvaltninga. Vedtaket er referert i stortingsmeldinga, så det er ikke glemt. Men så langt jeg kjenner til, er ikke arbeidet fulgt opp. Senterpartiet mener at arbeidet nå må komme i gang, slik at resultatet kan legges fram for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet til høsten.

       Den såkalte fjellteksten som ble presentert i revidert nasjonalbudsjett for 2003, er godt mottatt, og behovet for økt forvaltningsinnsats i nasjonalparkene er ettertrykkelig etterlyst. Men også her må gode ønsker om mer aktiv bruk av verneområdene følges opp med både midler og konkrete tiltak. Det er ikke nok å vise forståelse og å ha gode intensjoner.

       Senterpartiets forslag om å innføre en midlertidig vernepause er ikke utelukkende blitt møtt med velvilje. Det er derfor viktig at folk tar seg tid til å høre etter argumenta for forslaget. Bakgrunnen for forslaget var at vi ønska en konsekvensutredning av hvordan vern hadde virka på folk og næringsliv i berørte områder. Vårt inntrykk er at ressursene er brukt stadig mer på vern, mens arbeidet med forvaltningsplaner og økt verdiskaping er blitt hengende etter. Det kan det lett bli frustrasjoner og økte konflikter av.

       Siden jeg i innlegget har lagt vekt på konfliktdemping, vil jeg også denne gangen påpeke behovet for en kritisk gjennomgang av definisjonene når det gjelder såkalte villmarkspregede og inngrepsfrie områder. Begrepene forsøkes tillagt større og større vekt fra naturforvaltning og planmyndigheter, så vi må ha en kvalitetssikring. De fleste av oss har sikkert vært på både Galdhøpiggen og Glittertind, og det er litt rart å tenke på at disse områdene slett ikke er villmarksprega. Vi er ikke tjent med begreper som tilslører mer enn de beskriver.

       Til sist: Det har vært mye inn og ut av merknader i debatten, og da må jeg skynde meg med å si at det er en merknad fra SV og Arbeiderpartiet som vi med fordel kunne støtta. Den går på at miljøvern i kommunene er viktig, og at det er viktig å utvikle verktøy som integrerer miljøvern i de vanlige planprosessene. Men det forutsettes at dette ikke fører til mer rapportering fra kommune til stat, og akkurat det er et godt poeng.

       Men så er det dette med vernepause, som representanten tek opp. Senterpartiet har vore veldig grøne og offensive tidlegare, bl.a når det gjeld vern av vassdrag. Men det har i det siste skjedd ei kursendring av dimensjonar knytt opp mot denne vernepausen. Kan representanten seia om ho synest det er gunstig for Senterpartiet å vera i ein slik posisjon i forhold til miljøpolitikken?

Inger S Enger (Sp) [19:09:39] : Det er helt korrekt når representanten Langeland sier at vi er positive til biologisk mangfold. Jeg kommer likevel ikke utenom å si at jeg ser på klimautfordringa som den aller største utfordringa i verden, for hva er det som er sagt? Alt henger sammen med alt. Hvis klimaet endrer seg mye, vil det også gå ut over det biologiske mangfoldet.

       Så var det vernepausen. Som jeg har sagt tidligere, er det vesentlig at folk orker å få med seg hele setninga. Vi snakker om en « midlertidig vernepause » mens forholdene for folk og for næringsutviklinga i dette området blir evaluert. Hvordan har dette virket på folk og næringsliv? Vi har eksempler på nasjonalparker som er 40 år gamle, og som ennå ikke har fått en forvaltningsplan, så vi mener at det ikke er noe samsvar her. Det er bakgrunnen for at vi har vært opptatt av en vernepause. Vi er ikke imot vern!

Leif Frode Onarheim (H) [19:10:52] : Senterpartiet og Høyre er ikke alltid enige i miljøpolitikken, men vi har vært enige om noe. Vi har vært enige om at det er viktig å bevare eiendomsretten, og at det har vært viktig å forsøke å få frem at vi skal dempe konfliktene i forbindelse med vern, og så langt som mulig forsøke å gå over til frivillig vern.

       Jeg lurer på om representanten Enger føler seg komfortabel når det gjelder forsvar av eiendomsretten i den nye konstellasjonen som hun har tenkt å ha et nært samarbeid med?

Inger S Enger (Sp) [19:11:42] : Jeg syns det er svært hyggelig at Onarheim sier at Høyre vil bevare privat eiendomsrett, for jeg har faktisk vært litt usikker på det av og til i denne perioden.

       For øvrig er jeg enig i at Senterpartiet og Høyre står sammen i en del saker. Blant annet må jeg si at det saksordførerskapet som representanten Halleraker hadde når det gjelder vernede vassdrag, var veldig bra. Der ble det ryddet opp i mange uklarheter som på en måte hadde gått seg til etter hvert, men det ble veldig klart bl.a i forhold til 100-metersbeltet.

       Onarheim spurte om Senterpartiet var bekvem i forhold til eventuelle nye konstellasjonspartnere. Når det gjelder privat eiendomsrett, er det slik at jeg føler meg vel litt ensom uansett hvilken side jeg står på. Mitt beste eksempel er da tomtefesteloven, hvor vi fikk et flertall bestående av regjeringspartiene, SV og Arbeiderpartiet, som gikk inn for en ganske tung lov i forhold til grunneiere.

       Samarbeidsregjeringa byggjer miljøpolitikken sin på målet om ei berekraftig utvikling. Verkemidla blir innretta etter det gode Venstre-prinsippet om at forureinar skal betala. Det vil seia at ein i størst mogleg grad legg opp til økonomiske og marknadsbaserte verkemiddel, som forpliktande avtalar, omsetjelege kvotar, sertifikat og miljøavgifter.

       Miljøutfordringane er framleis formidable, med klimaendringar og truslar mot dei livsviktige økosystema. Venstre og Regjeringa tek desse utfordringane på alvor og vil framleis ha ein moderne, teknologioptimistisk og ansvarleg miljøpolitikk. Kampen mot forureinande gasskraftverk og oljeboring i Lofoten er kampen for ein miljøvenleg og moderne energipolitikk.

       Venstre vil fortsetja storsatsinga på kollektivtrafikk og miljøvennleg samferdsel og erstatta 10 % av dagens bensin og diesel med biodrivstoff i neste periode. Vi vil stilla krav om at alle nye gasskraftverk må skilja ut og fjerne CO₂. Bruk av gass skal berre erstatta bruk av olje og kol.

       Vi vil innføra ei global CO₂-avgift på internasjonal fly- og båttransport, der inntektene går til FN. Venstre vil vidare vri bilavgiftene frå kjøp til bruk, der det løner seg å kjøpa energigjerrige bilar. Vi vil samstundes halvera eingongsavgifta på miljøvennlege bilar. Vi vil redusera skatt på arbeid og auka skatt på miljøutslepp - miljøvennleg åtferd skal lønna seg, alltid og overalt. Vi vil ha avgifter på uønskt stoff som CO₂ og miljøgiftige kjemikaliar og fyringsolje. Meirinntektene til staten skal brukast til å redusera skattar på arbeidsinnsats, slik at det skal bli meir attraktivt å jobba. Grøne skattar og avgifter vil også stimulera til forsking og utvikling av miljøteknologi.

       Venstre har i meir enn 30 år stått i front for miljøet, og vi garanterer at det vil vi framleis gjera. Framtida er miljøvennleg og høyrer ikkje til parti som vil byggja forureinande gasskraftverk, ta livet av ulvebestanden og byggja ut dei siste vassdraga. Venstre tør seia til forureinarane at dei skal betala, samstundes som vi gjer det lønnsamt for alle å velja løysingar som kuttar utslepp og sparar miljøet. Venstre vil ta i bruk miljømerking og aktiv informasjon til forbrukarane. Valet tek dei sjølve: å leva dyrt og miljøfiendtleg eller billeg og miljøvennleg. Vi vil ha ein moderne miljøpolitikk, der Noreg tek i bruk forsking, ny teknologi og kunnskap for å gjera miljøet reinare. Noreg kan visa vegen til eit framtidig utsleppsfritt fornybart samfunn, med moderne miljøteknologi på alle plan.

       Noreg er ein oljenasjon. Vi er og kjem til å vera storeksportør av fossilt CO₂. Derfor har vi eit spesielt ansvar. Venstre vil at Noreg skal ta det ansvaret, og gå føre for å utvikla nye, reine energiløysingar. Noreg kan visa vegen til eit framtidig utsleppsfritt og fornybart samfunn, med moderne miljøteknologi på alle plan. Det vil gi mange nye arbeidsplassar. Eit gasskraftverk gir 40 faste arbeidsplassar, medan produksjon av tilsvarande mengd bioenergi gir minst 1.000 arbeidsplassar.

       Eg registrerer at det raud-grøne regjeringsalternativet har skrive seg saman på nokre av merknadene. Representanten Langeland skrytte frå denne talarstolen av at han hadde fått med seg Arbeidarpartiet på ti forslag. Men ser ein tilbake på korleis miljøsaker er blitt behandla i Stortinget av desse partia, sprikjer det langt meir enn dei liker å gi inntrykk av. Ulike synspunkt i t.d. behandlinga av verneplan for vassdrag hos dei tre partia i det arbeidarpartidominerte alternativet viser at dei vil ha problem med å stabla på beina eit betre og meir miljøvennleg alternativ enn Samarbeidsregjeringa. Tvert imot, ei raud-grøn regjering dominert av eit miljøfiendtleg LO og Arbeidarpartiet vil vera eit tilbakesteg for miljøpolitikken. Senterpartiet vil ha vernepause og ta knekken på den ulvebestanden vi no har i landet. På landsmøta til desse tre partia tapte miljøkreftene i behandlinga av dei ulike partia sine program. Desse partia har høgst ulike syn på verdien av å ta vare på naturen og miljøet. Det tyder på at ei arbeidarpartidominert raud-grøn regjering vil føra ein høgst usikker, ustabil og lite målretta miljøpolitikk.

       Venstre i regjering har levert på miljøområdet, m.a. med ei gigantisk satsing på vern av vassdrag, ei gigantisk satsing på kollektivtrafikk og jernbane og mykje meir til teknologiutvikling og energiforsking. Venstre vil framleis vera garantisten for ei borgarleg regjering som set miljø- og verneinteressene fremst.

       Og sjølvsagt støttar vi alle merknader og forslag frå Høgre og Kristeleg Folkeparti.

       Men la meg stille et spørsmål som er viktig i den nærmeste framtiden: Det kommer til å bli tildelt letekonsesjoner for olje- og gassvirksomhet. Blant de nominerte blokkene er blokker som ligger svært nær Lofoten og Røst. Jeg synes det hadde vært interessant å høre om Venstre nå kan garantere at det ikke vil bli tildelt letekonsesjoner nær Lofoten.

       Så vil jeg stille et spørsmål til. Det ser ut til å herske enighet i komiteen om at Norge i dag ikke er et foregangsland på miljøområdet. Når jeg hører innlegget til representanten fra Venstre, blir jeg litt i tvil: Mener hun at Norge er et foregangsland i dag, og kan hun fortelle meg på hvilke områder vi i så fall er det?

May Britt Vihovde (V) [19:20:16] : Når det gjeld det første representanten Sørensen spurde om, er det ei sak som er til behandling i Regjeringa. Venstre er sterkt imot å opna for leiting utanfor Lofoten, og det vil vi slåst for.

       Så til det om vi er eit miljøføregangsland. Vi er faktisk det, men vi kan bli mykje betre. Eg trur faktisk at med Venstre i regjering vil vi klara det. Ved å kunna satsa på fornybar energi og miljøteknologi - teknologi som er framtidsoptimistisk og tek vare på dette - trur eg det går. Vi har ein kompetanse i Noreg i våre forskingsmiljø, men ein må vera villig til å ta i bruk den kompetansen.

       Eg trur at dersom ein legg om frå grøn til raud skatt, og dersom ein legg på avgifter, vil det driva fram teknologiutvikling og forsking. Då vil vi vera i front. Då vil vi vera eit skikkelig føregangsland. Men eg er veldig usikker på om Sosialistisk Venstreparti klarer å få Arbeidarpartiet med seg på det dersom dei kjem til regjeringsmakt.

       Vi feiret i går at vi gikk ut av en union, og jeg synes det er underlig at det skal feires med å gå inn i en ny union. Det er en rar måte å feire på.

       Nordmenn er ikke interessert i å overlate den norske selvstendigheten og den norske selvråderetten til en nyliberalistisk og globalisert økonomi, som ikke har det ansvaret for miljøet som vi har. Erfaringene fra Tyskland, Nederland, Frankrike - ja, hele EU - viser at vanlige folk får svekket sine sosiale goder. De blir utrygge med hensyn til å skaffe seg et levebrød, og de frykter at deres egen nasjonale kristne kulturarv blir satt under et sterkt press fra muslimske medlemsland. Det siste er en frykt vi mener er sunn. Vi i Kystpartiet er stolte over vår kristne kulturarv, og ser ingen grunn til at vi skal importere noe som helst fra den muslimske kulturen.

       Vi utdanner dyktige forskere her i landet, men for mange av dem reiser utenlands for å skaffe seg arbeid. Vi har mange kunnskapsrike og kreative mennesker, men vi satser for lite på utviklingen av deres prosjekter.

       Det verste er at vi har gitt eller solgt våre evigvarende fiskeressurser til en generasjon som blir millionærer på en rettighet som folk i tidligere generasjoner har kunnet benytte seg av for å skaffe seg og sine kystsamfunn inntekter og livsgrunnlag. Det gjør vi, mens vi har så mye penger på bok at vi må finne opp tvilsomme pensjonsargumenter for å hindre at det blir gjort forsøk på å modernisere landet. Det er i sannhet en unik situasjon.

       Jeg vil påpeke en annen ting. Folk er opptatt av rovdyrproblematikken. Rovdyr spiser nyttedyr. Folk er redde for rovdyr. Folk er redde for ulv, jerv og bjørn. Rovdyr verner vi om. Vi verner om rev, ørn og gaupe, og ikke å forglemme oter. Da jeg vokste opp, fantes det en masse ærfugl, eer, ute på øyene. Nå er de nesten borte. Kanskje de fleste er tatt av ørn? Sildemåsen, altså emåren, er utryddingstruet, og seiingen, småmåsen, er flyttet inn til byene. Den er nesten ikke ute på øyene lenger, for der ute er stormåsen, og den spiser eggene. Ja, den spiser også ungene til småmåsen, den spiser e-ungene. Rovdyr spiser nyttedyr. Det er faktisk derfor de heter rovdyr.

       Når bønder slutter med melkeproduksjonen fordi rovdyrene spiser opp nyttedyrene, er det mange som legger om til sau. Men mange bønder må gi opp fordi de produserer mat til rovdyrene. Det har seg slik at ulv spiser sau, og bønder må gi opp. Jeg blir arg! Jeg blir arg når jeg opplever at bønder går konkurs fordi rovdyrene har fått enerett til området av et miljøbyråkrati som misbruker de retningslinjer Stortinget har lagt opp.

       Men det er klart at rovdyrproblemene blir løst hvis man fjerner bøndene i rovdyrområdene. Da er problemet løst for miljøbyråkratene, som tjener penger på å overse bygdefolk og vanlige folks interesser og frykt.

       Miljømyndighetene har fått altfor stor makt over sårbare bygdesamfunn i distriktene. Denne makten har de forvaltet på en slik måte at jeg mener Stortinget må frata dem den makten. Miljømyndighetene må miste sin vetorett, enten det gjelder bruk av utmark eller felling av rovdyr. Det er den eneste muligheten vi har til på nytt å få kontroll med rovdyrutviklingen i landet.

       Kystpartiet vil intensivere jakten på jerv i Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Så langt i vår er det registrert 50 ynglinger av jerv i hele landet, mot 47 i fjor. Dermed er nasjonalt bestandsmål for jerv på 42 årlige ynglinger, som Stortinget vedtok for ett år siden, for lengst passert. Jerven tok 13 500 sauer i fjor. I år frykter man at tapet kan bli mye større.

       Vi mener at den sterke økningen i jervestammen krever strakstiltak, og krever at Norge får et fleksibelt og ubyråkratisk lov- og regelverk.

       Jeg registrerer at Arbeiderpartiet har inngått et forlik med Regjeringen om at det skal legges fram en forvaltningsplan i nordområdene, og vi presser på for å få den fortest mulig. Regjeringen sier at det kan den ikke rekke før tidligst våren 2006. I debatten har det vært snakk om petroleumsfrie soner, petroleumsfrie områder, og vi ble nokså overrasket da miljøvernministeren nå gikk ut og brukte ordene « miljøsone i nord ». Jeg lurte bare på hva som ligger i dette. Hva legger miljøvernministeren i disse miljøsonene som han snakker om? Og hvorfor går han ut på dette tidspunktet, hvorfor venter han ikke til forvaltningsplanen kommer?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:34:17] : Forvaltningsplanen er eit veldig viktig arbeid. Han gir ein heilskap når det gjeld den verksemda som skjer i Barentshavet. Me er veldig glade for at det arbeidet no går så godt, og me jobbar med det.

       Det var derfor eg ønskte å spela inn bl.a det som går på miljøsone. Miljøsone kan vera avgrensingar, anten i forhold til petroleum, som representanten Klungland tok opp her - altså ei petroleumsfri sone - eller det kan vera restriksjonar i forhold til skipsfart og fiskeri, dersom verksemda er med på å skada miljøet. Eg ønskjer at det skal bli vurdert i forvaltningsplanen. Det var grunnen til at eg gjekk ut og sa at eg ønskte det vurdert inn mot forvaltningsplanen, om me skal ha ei miljøsone, størrelsen på ei eventuell miljøsone. Det må sjølvsagt inn i den vurderinga som Regjeringa vil leggja fram i 2006.

Hallgeir H Langeland (SV) [19:35:30] : Når det gjeld oppretting av nasjonalparkar og verneområde, synest eg at denne regjeringa har gjort ein innsats. Men når det gjeld anna vern, er ikkje innsatsen like god, bl.a vern knytt opp mot skog - vern av kystskog, som eg har vore inne på. Der ligg me langt etter f.eks. Sverige.

       Eg vil be miljøvernministeren peika på dei områda der Noreg er eit føregangsland når det gjeld miljø. Frå komiteen si side blir det lagt vekt på nettopp den problemstillinga - ikkje minst frå Regjeringa si side. Så seier òg stortingsfleirtalet, inklusiv regjeringspartia, at det er behov for revitalisering og større miljøambisjonar. Kan miljøvernministeren peika på eit par område der?

       Til slutt: Miljøvernministeren har moglegheit til å gjera Noreg til eit føregangsland dersom han stiller krav til gasskraftverket på Kårstø. Der har eg sett at miljøvernministeren har signalisert noko. Er det aktuelt for Regjeringa å ta del i eit spleiselag for å få til CO₂-handtering på Kårstø?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:36:47] : Ja, det er heldigvis fleire område der me kan peika på at Noreg er eit føregangsland innanfor miljø. Me ønskjer å bli det på fleire område. Då denne meldinga blei lagd fram, var det derfor veldig hyggeleg at Naturvernforbundet beskreiv ho som spenstig og spennande. Det synest eg står noko i motsvar til den framstillinga som SV gir i dag.

       Eg kan nemna eit eksempel, og det gjeld avfallspolitikken. Der er det eit mål om 75 %, men der aukar me til 80 % - politikken vår knytt til det me gjer når det gjeld biologisk mangfald, der me seier at me no ønskjer å avgrensa tapet innan 2010, og på vernesida, der me no har auka arealet frå i underkant av 7 % då denne regjeringa overtok, til 12,3 % i dag, ja nesten ei dobling. Det viser at på område etter område har denne regjeringa fått til ein betre miljøpolitikk.

Inger S Enger (Sp) [19:38:05] : I meldinga om rikets miljøtilstand er det på side 39 et underkapittel som heter « Konfliktnivået i naturforvaltningsarbeidet ». Der står det innledningsvis om et forslag som ble vedtatt i fjor, og det er som følger:

       « Stortinget ber Regjeringen om at det i samarbeid med organisasjonene innenfor primærnæringene utarbeides en strategi for å redusere konfliktnivået i naturforvaltningen. »

       Jeg har forhørt meg litt om det, og jeg kan ikke finne ut at det er jobba så mye med det. Det er kjempefint at det er flagga, det er tydelig i meldinga, men mitt spørsmål til statsråden er: Hva konkret er gjort i samarbeid med primærnæringene på dette området? Og når vil Regjeringa legge fram resultater av dette arbeidet?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:39:14] : Det å sikra eit lågare konfliktnivå i vernesaker er eit viktig mål for Regjeringa. Samtidig vil eg òg seia at det ligg ein naturleg konflikt i vernesaker. Å unngå det heilt trur eg dermed blir for ambisiøst.

       Me har m.a. lagt vekt på det som gjeld lokal forvaltning, der me no sikrar fire område. Me ser at forsøka med lokal forvaltning har fungert godt. Det er t.d. to senterpartiordførarar, i Valle og i Dovre, som er sentrale innanfor dette arbeidet, og me ser at det er eit arbeid som har lykkast godt så langt.

       Så er det òg viktig at me blir betre på skjøtsel, at me sikrar at dei områda som blir verna, blir tekne vare på og utvikla vidare. Det er veldig viktig at ein ikkje berre opplever at staten kjem og vernar, og at det er det siste ein høyrer frå staten. Det jobbar vi med, med auka løyvingar til skjøtsel.

Synnøve Konglevoll (A) [19:40:31] : Aller først vil jeg si at når Regjeringa skryter av at den verner og etablerer nasjonalparker, er det flaks for den sittende regjeringa at den kom til akkurat da tidsplanen var der, etter vedtakene som ble fattet i Stortinget for over ti år siden. De nasjonalparkene som etableres nå, ble vedtatt her i huset, etter forslag fra daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, for over ti år siden.

       Men det er ikke derfor jeg bad om ordet.

       Raseringa av verdens regnskoger er en av de største miljøkatastrofene verden står overfor. Miljøvernministeren har flere ganger tatt til orde for importforbud, men nå, jf. oppslag i Aftenposten i dag, går han dessverre bare inn for å utrede hvordan man kan skjerpe kontrollen, og gjemmer seg bak WTO.

       For Arbeiderpartiet er det selvfølgelig en forutsetning at vi overholder WTO-regelverket. Men spørsmålet er: Vil ikke det eneste riktige nå være å ta opp saken og gå inn for det, for på den måten å få prøvd om vi kan gjennomføre et importforbud?

Statsråd Knut Arild Hareide [19:41:54] : Eg har lyst til å replisera til representanten Konglevoll at det var miljøvernminister Børge Brende som sette fart i vernearbeidet. Utan hans innsats hadde vi ikkje sett dei gode måla som vi i dag ser, med altså nesten ei dobling av vernearealet.

       Når det gjeld spørsmålet knytt til regnskog, som eg òg er veldig oppteken av, kunngjorde eg i går at vi no ønskjer å få ei juridisk utgreiing som vurderer forbod - forbod knytt til import, men òg eit forbod som gjeld ikkje berekraftig vinkling. Det er vanskeleg å sjå kva som er ulovleg hogst, og kva som er lovleg hogst.

       Me grip altså fatt i dette. Me vurderer ei forbodslinje, men me ønskjer òg å vurdera andre tiltak, det kan vera dokumentasjonskrav, slik at me sikrar ein nedgang i salet av regnskogstømmer. Det er det viktigaste.

       Men me må òg halda oss til WTO. Eg ønskjer ikkje å føra ein politikk som ikkje fører til ei reell endring, derfor har eg lagt vekt på den policyen.

Heidi Sørensen (SV) [19:43:19] : Jeg registrerer at statsråden sier at Norge er et miljøpolitisk foregangsland, men at det hersker en viss forvirring om hva det innebærer. Å være et foregangsland betyr å gå foran andre land og komme med tiltak og nye virkemidler i miljøpolitikken som andre land følger etter siden. En definisjon på miljøpolitisk foregangsland er ikke å ha stilt seg noen mer ambisiøse mål enn den tidligere regjeringen Stoltenberg gjorde.

       Jeg vil gjenta spørsmålet fra Hallgeir H Langeland: På hvilke områder oppfatter miljøvernministeren at Norge i dag er et miljøpolitisk foregangsland, som iverksetter tiltak som andre land tar etter? Det kan ikke være på biologisk mangfold; der dilter vi etter andre. Det kan i hvert fall ikke være på klimaspørsmålet. Der var vi et foregangsland for 20 år siden, men vi er det ikke i dag - vi er blant dem som har vanskeligst for å oppfylle forpliktelsene i klimaprotokollen. Det kan i hvert fall ikke være på avfallsområdet; der leter vi hos andre land etter gode løsninger som vi driver og implementerer. Og vi var et foregangsland på kjemikalier, men vi er det ikke nå.

       På hvilke områder oppfatter statsråden at vi er et foregangsland i dag?

       Når vi sier at Norge i mange år har vært en miljøpådriver, er det en sannhet med forbehold. Det siste hundreåret, som er en mikroskopisk del av vår tidsregning, har vi i den vestlige verden hatt en formidabel vekst i forbruket vårt. Det kan ikke fortsette. Jeg vil likevel ta avstand fra dem som hevder at dette skyldes ensidig økonomisk vekst. Det gjør det ikke. Jeg husker godt det ble innført tvungen renovasjon i min kommune. Før kastet folk søppelet i bekker eller brente det. I dag ser vi nesten ikke søppel i naturen. Det var sterk motstand mot innføring av tvungen renovasjon, men det skapte økonomisk vekst. Det samme gjelder mange rensekrav som er pålagt bedrifter. Det viser seg at når kravene blir satt, kommer en som regel fram til ordninger som er til å leve med, ja faktisk ofte ordninger som fører til ny økonomisk vekst.

       Politikerne har derfor en viktig oppgave i å være pådrivere i å forme samfunnsutviklingen. Derfor er denne meldingen viktig. Her varsler vi hva vi vil satse på innenfor miljøpolitikk inn i framtiden. I den sammenheng er det særdeles viktig for oss å forholde oss til den virkeligheten vi befinner oss i.

       Utfordringen er å få et framtidssamfunn som er fornybart. At det fører til at vi får økonomisk vekst, må jo være kjempefint. I et kapitalistisk samfunn mener vi i Arbeiderpartiet at det er en virkelighet vi må forholde oss til.

       Samtidig er politikerne satt til å styre utviklingen der vi ønsker. I Arbeiderpartiet tar vi avstand fra Fremskrittspartiets holdning om at det bare er å ture fram. Hvis de hadde styrt, tror jeg ikke vi hadde hatt tvungen renovasjon i dag. Fremskrittspartiets holdning i klimapolitikken er alvorlig og etter vår mening reaksjonær. Den tilhører ikke virkeligheten.

       Norge er en energinasjon. Vi har mange år framfor oss med bruk og verdiskaping av ikke-fornybare ressurser. Det må vi utnytte mest mulig bærekraftig. I dag sender vi gass tilsvarende energi til over 250 gasskraftverk ut av landet - uten krav til rensing av klimautslippene. Det er faktisk bra for miljøet, for det erstatter alternativ energi som er mer forurensende. Men vi har en plikt i Norge til å utvikle en energiindustri som er bærekraftig. Spesielt Norge, som har blitt styrtrik på ikke-fornybare ressurser, har et ansvar for å arbeide med klimautfordringene. Derfor vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at vi skal sette oss i førersetet for å utvikle CO₂-håndtering av gasskraftverkene som garantert vil komme.

       Framtidens gasskraftverk vil være kraftverk med CO₂-håndtering. Samtidig må vi være i virkeligheten og hindre situasjoner der industrien og private strømkunder går dukken fordi strømregningene blir for høye, slik vi så tilfeller av i 2002-2003.

       Gasskraftverk i Norge må få de samme rammevilkår som sine konkurrenter. Det innebærer at Arbeiderpartiet ikke vil stille krav til CO₂-rensing for konsesjoner på gasskraftverk. Vi mener at en CO₂-kjede der teknologien utvikles, CO₂-en fanges, fraktes tilbake til oljereservoarene og reinjiseres, vil bli lønnsomt for oljeselskapene når vi får fram vår framtidspolitikk og den gjennomføres.

       Siri A Meling (H) [19:51:26] : Komiteen peker på at friluftsliv er en kilde til livskvalitet, trivsel, bedre folkehelse og økt miljøbevissthet. 2005 er utpekt som Friluftslivets år, og det er viktig at dette området får den oppmerksomheten det fortjener.

       Det er spesielt viktig at friluftslivet tilrettelegges for barn og unge. Den gruppen har i dagens samfunn en del stillesittende aktiviteter, og utvikling av gode lavterskeltilbud, gjerne i nærheten av der folk bor, er viktig for å motivere både barn og deres foreldre til et mer aktivt friluftsliv.

       Et helt grunnleggende element for utøvelse av friluftslivet er allemannsretten. Allemannsretten er av grunnleggende betydning for å sikre folks adgang til naturområder for rekreasjon og friluftsliv. Høyre vil bevare allemannsretten til fri ferdsel i utmark og sikre adgang til naturområdene. For å utvide friluftsområdene mener vi at staten må kjøpe eiendommer og legge ut egnede statseide områder til friluftsformål. Senest i revidert nasjonalbudsjett er det foreslått en økning på 24,4 mill. kr til kjøp av eiendommer som går ut av Forsvarets bruk, men som fortsatt bør beholdes i statens eie for tilrettelegging av friluftsliv.

       Samtidig vil jeg framheve den private eiendomsrettens betydning for å bevare og vedlikeholde naturområder. Eiendomsrett gir en personlig interesse av å forvalte eiendom i et langsiktig perspektiv. Det er viktig å bevare privat eiendomsrett og privatlivets fred samtidig som man sikrer adgang til naturområder. Høyre er opptatt av å bevare denne balansen.

       Derfor vil vi i det lengste unngå inngrep i den private eiendomsrett. Der hvor det offentlige griper inn med vernevedtak, må grunneiere sikres full erstatning for redusert bruksverdi. Jeg tror at eiendomsbesittere som føler seg behandlet på en skikkelig måte, også vil være mer positivt innstilt til å legge til rette for friluftsliv og allemannsrett.

       Når det gjelder strandsonepolitikken, er det nødvendig å påpeke at det er store geografiske forskjeller i Norge, og det er stor forskjell på en dispensasjon i det allerede tett befolkede Oslofjordområdet og på Sørlandet, der det er viktig fortsatt å sikre befolkningen adgang til strandsonen, og på Vestlandet, i Trøndelag eller i Nord-Norge, der det de aller fleste steder er sparsomt med bebyggelse i strandsonen og befolkningens adgang til strandsonen neppe kan sies å være truet. Disse ulike forhold i de forskjellige deler av landet er det viktig å få fram. Nettopp på grunn av de lokale forskjellene er det viktig med lokalt selvstyre.

       Som et ledd i fokuseringen på ny, fornybar energi har Regjeringen et mål om 3 TWh vindkraft innen 2010. Norge har naturgitte forutsetninger for å bli en betydelig produsent av vindkraft. Dette gjelder for flere områder i landet og ikke minst det fylket jeg selv representerer, nemlig Rogaland. I mitt hjemfylke ligger en rekke prosjekter til behandling, noen mer kontroversielle enn andre.

       Vindkraftproduksjon er meget arealkrevende og kan komme i konflikt med andre areal- og samfunnsinteresser. Vanligvis dreier konfliktene seg om reiseliv, kulturminner og kulturmiljø, landskapspåvirkning, reduksjon av inngrepsfrie naturområder og biologisk mangfold, forhold til reindrift og Forsvaret.

       Vindkraftprosjekter er i utgangspunktet positivt både ut fra at vi trenger å styrke energibalansen, at produksjonen er uavhengig av nedbør - og det er en fordel i et land som har en så ensidig kraftproduksjon - at produksjonen er ny, fornybar og sist, men ikke minst gir inntektsmuligheter til grunneiere i Distrikts-Norge.

       Allikevel er det positivt at Regjeringen varsler at det skal utarbeides en tematisk konfliktvurdering av meldte og konsesjonssøkte vindkraftanlegg og nasjonale retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg. Formålet med disse retningslinjene vil være å stimulere kommuner og fylkeskommuner til å vurdere egnede områder til vindkraftformål i overordnede arealplaner.

       Beslutningen som lokale og regionale myndigheter tar i denne type saker, må imidlertid tillegges avgjørende vekt i konsesjonstildelinger.

       Reparasjon, kontroll og vedlikehold er viktig for vern av våre omgivelser. Men de visjonære og generasjonsrettede anslag i vår miljøpolitikk finner vi i planleggingsfasen. Arealbruk er eksempel på det.

       På min lokale scene i Oslo har Høyre gjort et pionerarbeid. Vårt credo har vært konsentrert byutvikling. Bolig, arbeid, rekreasjon og kulturaktiviteter i fysisk naboskap til hverandre krever mindre infrastruktur og mindre transport. Det betyr bedre ressursbruk og spart energi, og vårt fotavtrykk blir enkelt og greit mindre.

       Intet sted i Oslo er det langt til nærmeste skogdrag. I ulike politiske konstellasjoner har Høyre maktet å bevare markas jomfrudom. Naturperlen har gitt oss frihetsfølelse, naturopplevelse og helse. Vernet av Oslomarka representerer byutviklingens immaterielle høydepunkt i Norge og betongsosialismens nederlag.

       Oslo og et tjuetalls omegnskommuner har lagt sin kjærlige arm rundt skogene - uten statlig hjelp. Kontinuerlig ruller debatten om marka. Vi tåler den, og på noen få unntak nær lever vi vel med den. Debatten bidrar også til å minne oss om en menneskelig verdiportefølje frigjort fra CO₂, NOx, kroner og øre.

       De store byene makter ikke miljøet, ikke barns oppvekstvilkår og ikke transporten uten effektiv kollektivtransport. Mer enn noen annen før har denne regjeringen satset på fellestransport. Kvantitativt satses det 9,4 milliarder kr på kollektivtrafikk - 1,7 milliarder kr høyere enn i arbeiderpartiregjeringens siste år.

       Men det er på det kvalitative Regjeringens nybrottsarbeid ligger. Belønningsordningen for høyere kollektivandeler er ett element.

       Det er satset bredt på kvalitetsreform av forvaltningen. Forvaltningsorganer som NSB, Avinor og Posten er satt fri som AS-er. Det gir bedre ressursutnyttelse.

       Produksjonsavdelinger på kyst, vei og på bane konkurranseutsettes fordi konkurranse er den beste kvalitetskontroll på det brukerne skal få av gode tjenester.

       Selskaper som er best på menneskebehandling, best på økonomistyring, best på energihåndtering og gjerrigst på ressursbruk, skal gjøre jobben. Det gir en styringsdynamikk til beste for miljøet og begaver brukerne med bedre fellestransport og mer infrastruktur for samme ressursbruk. Offentlig ressursbruk er en viktig del av forvalteransvaret.

       Det er synd at sosialistene er mer opptatt av offentlig eierskap enn de er av effektiv kvalitetskontroll og mer kollektivtrafikk for pengene.

       Heidi Sørensen (SV) [19:59:32] : La meg berømme Regjeringen for å ha tatt opp et forhold i meldingen om rikets miljøtilstand som ikke har vært nevnt i debatten, og som heller ikke er berørt i innstillingen fra komiteen.

       Miljøvernministeren har bestemt at det skal settes ned et innkjøpspanel som skal ta tak for å gjøre statens innkjøp mer miljøvennlig. Staten kjøper altså varer og tjenester for 240 milliarder kr i året. Det er en betydelig innkjøpsmakt som ligger i dette. Jeg har et spørsmål til statsråden i den forbindelse, for det administrative ansvaret for innkjøpene ligger jo i Moderniseringsdepartementet. Min frykt er at dette blir noe man gjør i Miljøverndepartementet uten at man har Moderniseringsdepartementet med i det konkrete arbeidet med et innkjøpspanel.

       Jeg er glad for at vi klarer å stå sammen med Arbeiderpartiet om å verne om Oslomarka. Jeg klarer nok ikke i vår hyllest til Oslomarka å nå de retoriske høydepunkter som representanten Kjæstad gjorde her. Men dette er et fantastisk område, som 90 % av byens befolkning bruker minst en gang i måneden til rekreasjon, og at det krever vern for framtiden, må man være Høyre-mann for å klare å argumentere imot.

       Så til et annet punkt som ikke er tatt med fra Miljøverndepartementets side i meldingen om rikets miljøtilstand. Det handler om mange av de gode tiltakene som lå i Avfallsreduksjonsutvalget, bl.a det som har ligget i skuffen i Miljøverndepartementet, og som jeg regner med at miljøvernministeren på et eller annet tidspunkt har vurdert, nemlig det å få et eget statsforetak - på linje med Enova for nye, fornybare energikilder - som kan være med og fremme tiltak for avfallsforebygging og for gjenvinning. Nå har vi vært bedre på gjenvinning de siste ti årene enn vi var før, men vi har ett stort problem, og det er at avfallsmengden vokser og vokser. Den vokser faktisk mer enn veksten i bruttonasjonalproduktet. Det å få et organ som målrettet kan gå inn i forhold til det, er av den største betydning.

       Så har vi fremmet et forslag om å ta vare på regnskogen, at man får importforbud mot tropisk trevirke i Norge. Det forslaget fremmet vi også for tre år siden. Når vi gjentar det nå og er skuffet over det som miljøvernministeren i dag kan si om nye utredninger, er det fordi det haster. Det haster så uendelig. Om ti år er det kanskje ikke mer skog igjen på Borneo. Vi vet at det tidsperspektivet vi har, gjør at vi ikke har tid til nye runder med utredninger. Det skulle rapporten om Regnskogens Tilstand, som Regnskogfondet nettopp har lagt fram, være dokumentasjon god nok for.

       Synnøve Konglevoll (A) [20:02:57] : Når jeg nå ber om ordet for å holde et treminutters innlegg, er det for å ta opp en sak som jeg har blitt kjent med etter at komiteen avsluttet sin behandling av St.meld.nr.21. Det gjelder sigevann fra gamle deponi.

       I kapittel 8.3.4 i meldinga står det en omtale av de nye, strengere kravene som er innført til deponier. For deponier som eksisterte før forskriften ble innført i 2002, er det gitt overgangsordninger fram til 16. juli 2009. Etter det tidspunktet skal alle deponi enten oppfylle forskriftens krav eller avvikles. Så langt er det bra. Men de siste dagene har bl.a. NRK Finnmark satt søkelys på at det bare i Nord-Norge er nesten 300 gamle deponi som mangler sikring og overvåking. Mange av disse deponiene er fra tida før vi fikk en forsvarlig behandling av f.eks farlig avfall i gamle kjøleskap. Fylkesmannen i Finnmark roper varsku og sier at vi nå må få en totaloversikt og ta tak i de mest alvorlige tilfellene, særlig der det er fare for utslipp av farlige kjemikalier til drikkevann. Fylkesmannen i Finnmark peker også på at det her kan være snakk om store beløp for å sikre enkelte deponi, for store beløp til at små kommuner med dagens økonomi kan håndtere det.

       Jeg håper at miljøvernministeren kan kommentere de opplysningene som har kommet fram, og den sterke bekymringa fra fylkesmannen i Finnmark.

       Kyoto-avtalen var et flott første skritt på veien i forhold til å redusere utslippene. Kyoto-avtalen gjelder for perioden 2008-2012, og Norge er ett av tre land som har fått muligheten til å øke sine utslipp av klimagasser i stedet for å redusere dem. Kyoto-avtalen er ikke nok. Vi må ha nye forhandlinger for en ny periode etter 2012. Da må vi kreve mer. Vi kan ikke være fornøyd med at Norge fortsatt skal øke sine utslipp. Norge må redusere sine utslipp. Vi må også kreve at utslippene skal ned globalt.

       Så er det altså slik at Kyotoprotokollens artikkel 6 sier at bruk av Kyoto-mekanismer, som f.eks kvoteandel, skal være et supplement til innenlands reduksjon av utslippene av klimagasser. Jeg mener at det er naturlig å forstå ordet « supplement » som om minst halvparten ikke er et supplement. Derfor må vi virkelig redusere utslippene våre hvis vi skal oppfylle Kyotoprotokollen, og hvis vi dermed skal kunne kreve at andre land reduserer sine utslipp.

I klimadebatten kommer jeg ikke utenom en liten snarvisitt til Fremskrittspartiet, fordi Carl I Hagen jo raljerte med norsk klimapolitikk fra Torrevieja i Spania i vinter. For det første var det utrolig stor usikkerhet omkring at det faktisk skjedde menneskeskapte klimaendringer. Fremskrittspartiets svar på dette i statsbudsjettene er at man skal forske mindre, for det er jo ett parti som står i en særstilling i forhold til å kutte i klimaforskningen, og det er Fremskrittspartiet. De har kuttet 70 mill. kr i norsk klimaforskning de siste årene. Dette kan vel ikke bidra til at det blir mindre usikkerhet om hva som er årsakene til endringene.

       SV går inn for en miljøreform. Vi har ca 40 forslag som går i den retningen, og jeg konstaterer at miljøvernministeren bare klarte å nevne ett sted hvor Norge er et miljøpolitisk foregangsland i dag. SV vil at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland på mange flere områder enn det, og vi har mange konstruktive forslag for å få det til.

       Hallgeir H Langeland (SV) [20:08:21] : To spørsmål no på slutten av debatten, sidan statsråden skal ha ordet. Det eine går på det spørsmålet som eg stilte om Kårstø og det sterkt forureinande gasskraftverket som skal byggjast der, og der han har vore ute med følarar knytte opp mot eit eventuelt spleiselag, slik at ein kan få til CO₂-handtering på Kårstø-anlegget dersom ein tek ei investeringsbeslutning i sommar. Spørsmålet frå SV er: Har statsråden gjort noko i den samanhengen, eller kjem han til å gjera noko? For SV vil gjerne bidra til eit fleirtal i den saka for Regjeringa dersom dei ønskjer å redusera klimagassutsleppa ved Kårstø.

       Det andre spørsmålet var eg så vidt inne på i innlegget mitt. Det var knytt opp mot det som òg Konglevoll var inne på nyleg, altså dei deponia som no har ei giftig avrenning, som er av ein betydeleg størrelse, og som det ikkje blir gjort noko med fordi kommunane ikkje har pengar til å rydda opp i dette. Då er det viktig å minna forsamlinga om at det å ha ein reinare produksjon og snu bevisbyrda er eit viktig prinsipp, for det kostar å forureina, og dersom me skal rydda opp i dette, kjem det til å bli ein del milliardar. Mitt spørsmål er: Har statsråden tenkt som SV, at her må staten inn på eit eller anna vis og bidra i spleiselag, slik at det i kommunar og hos andre eigarar av desse deponia som har giftig avrenning, kan bli rydda opp på ein miljøvennleg og skikkeleg måte?

       Hans Gjeisar Kjæstad (H) [20:13:31] : Jeg ble avlagt en visitt fra SV, og det kunne være veldig mye interessant å diskutere med SV når det gjelder miljøpolitikk. Skal en være litt generell, gjelder det bl.a viljen til både å trekke ut gass og olje fra Nordsjøen og deres ubendige vilje til å bruke penger, bruke de samme pengene, når man først har et behov for å finansiere.

       Nå skal jeg ikke provosere SV. Jeg skal bare møte det ene poenget som Heidi Sørensen nevnte for meg, og det gjelder Marka. For oss i Oslo Høyre er Marka et av våre mest kjærkomne arvestykker. Allerede på slutten av 1800-tallet så våre politiske forfedre at rundt byen lå det et potensial for naturopplevelse, for rekreasjon, for helse, for mosjon, og de fikk jo til de grader rett. De er heldige, de som har så visjonære evner at de greier å skue vår enigma når det gjelder immaterielle verdier. Derfor synes vi faktisk at det er en verdi i seg selv å minne oss i Oslo på disse immaterielle verdiene, at vi stendig tar den debatten, og vi har greid det uten statens hjelp. Hvorfor skal staten komme og regulere noe vi i Oslo har greid perfekt? Antakelig har man for bymarkene i de andre byene greid det samme. Men dette er vårt arvegods, vi vil ikke ha staten der.

       Så skal jeg bare til slutt strekke ut en hånd til representanten Sørensen, ved å si at hvis det nå skulle vise seg at det blir nødvendig for de 20 Marka-kommunene å forsyne seg av dette arvestykket, så er jeg villig til å vurdere det en gang til, men hittil har vi greid det utmerket godt, og vi trenger altså ikke staten til å overstyre lokale myndigheter på et område hvor vi er stolte over hva vi har gjort.

       Øyvind Korsberg (FrP) [20:15:34] : Det var selvfølgelig representanten Jørund Leknes som fikk meg til å ta ordet. Jeg kan anbefale Jørund Leknes å lese våre merknader - hvis han klarer å gnikke CO₂-tåka ut av øynene sine.

       Det er kanskje ikke bare våre merknader han skal lese. Hvis han også klarer å følge med i den internasjonale debatten, vil han få med seg at det fins forskjellige syn på hva som påvirker klimaet. Jeg kunne selvfølgelig også anbefalt ham å delta på det felles seminaret som SV og Fremskrittspartiet hadde her i huset. Også der kom det fram at det var ulikt syn.

       En av grunnene til at vi i Fremskrittspartiet er skeptiske til FNs klimapanels kamp mot menneskeskapt CO₂, er rett og slett at det er stor usikkerhet, og - ikke minst - det koster enormt mye. Ca. 150 milliarder dollar koster dette eksperimentet man overhodet ikke vet resultatet av. Og bare for å sammenligne: Det koster 75 milliarder dollar å sikre nok rent drikkevann, sanitærforhold og grunnleggende helsetjenester og utdanning til alle mennesker i hele verden. Men CO₂ er tydeligvis det viktigste for SV og en del av de andre partiene, og da ønsker man å prioritere det.

       Jeg legger for øvrig merke til at også innad i FNs klimapanel begynner det nå å bli ganske stor usikkerhet omkring de resultatene man kommer med. Men jeg merker meg at SVs miljøpolitikk skal sørge for at norsk industri flagger langt ut. Hydro er ett eksempel: De pakker sammen, drar til Qatar, fyrer opp gasskraftverk og andre energikilder helt uten krav. Det er altså SVs politikk i et nøtteskall: Få bort norske arbeidsplasser, det gagner klimaet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 2724)