Sak nr. 1

Muntlig spørretime

TALERE:

       Siv Jensen (FrP) [10:06:09] : Opptøyene i Frankrike er åpenbart en konsekvens av en mangelfull integreringspolitikk. Aftenpostens medarbeider i Frankrike har nylig skrevet at den viktigste faktoren her verken er boforhold, arbeidsledighet eller kriminalitet, men det faktum at unge mennesker ikke klarer å gjennomføre normal skolegang.

       Her i Norge vet vi at stadig flere ungdommer med innvandrerbakgrunn dropper ut av skolen. Mange vil unngå en såkalt fornorsking av barna sine, ved å sende dem på skole i Pakistan og andre land, og en tredjedel av alle ungdommer under 18 år har nå innvandrerbakgrunn i Norge.

       Hva vil statsministeren gjøre, og hvilke krav vil Regjeringen stille til norskopplæring, til foreldrenes ansvar for at deres barn kan norsk når de begynner på skolen? Hvilke krav vil Regjeringen stille, slik at mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge faktisk følger norske lover og regler fremfor egen kultur? I det hele tatt, vil Regjeringen foreta seg noe aktivt for å hindre at de tilstandene som nå er i Frankrike, kommer til Norge?

       I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen gitt uttrykk for at de vil øke antall asylsøkere til 1 500 og i tillegg føre en såkalt mer human asylpolitikk.

       Vi kan lese i avisen i dag at politiet nå ønsker meldeplikt for asylsøkere. Dette er også et problem som har kommet inn i samme gate, rett og slett av den grunn at når asylsøkere som får avslag, går under jorden, har de ikke legitime måter å skaffe seg inntekt, jobb og bolig på, altså normalisere sin hverdag. Da kan man risikere å få fremvekst av en ny underklasse som kun livnærer seg ved å begå kriminalitet. Dette er alvorlige tegn i tiden, som Regjeringen må ta seriøst. Det betyr økt fokusering på og strengere krav til integrering.

       Jeg synes det blir litt spesielt hvis vi skal koble asylpolitikken til det som skjer i Frankrike. Det som skjer i Frankrike, er jo at det er den generasjonen som er født og oppvokst der og er franskmenn, men med en annen bakgrunn, som faktisk gjør en form for voldelig opprør. Det sier oss at det først og fremst er etterkommerne og foreldrenes evne til å følge opp sine barn, som det blir viktig å fokusere på. Da er det slik at hver gang jeg hører Arbeiderpartiets representanter snakke om integreringspolitikk - jeg håper at vi ikke gjør det til partipolitikk - er man veldig opptatt av de generelle ordningene. Men på noen områder blir man nødt til å sette inn spesielle tiltak. Da er mitt spørsmål: Er det slik at også den regjeringen som har kommet nå, vil sette i gang spesielle tiltak for spesielle grupper, eller vil man bare bygge på de generelle ordningene?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:13:51] : Vi vil kombinere generelle tiltak og spesielle tiltak. Vi tror på de brede ordningene, som en bred arbeidsmarkedspolitikk, en god offentlig fellesskole for alle, en god boligpolitikk; alt dette er generelle tiltak som har det ved seg at de i tillegg bidrar til å hjelpe integreringen. Holder vi lav arbeidsløshet og får mange i jobb, bidrar det også til å lette integreringspolitikken.

       I tillegg til dette trenger vi målrettede tiltak. Derfor har Regjeringen for det første i Soria Moria-erklæringen gått inn for å utvide introduksjonsprogrammet til flere grupper enn det den avgåtte regjeringen la opp til, slik at flere skal delta i norskopplæring og opplæring i samfunnskunnskap enn det den forrige regjeringen la opp til. Det er et spesielt målrettet tiltak.

       For det andre går vi inn for å innføre en ordning med gratis kjernetid i barnehager i områder der det er høy andel barn med minoritetsbakgrunn. Det er et veldig målrettet tiltak for å bidra til at barn lærer norsk tidligere, slik at de står sterkere rustet når de begynner på skolen. Så vi må gjøre begge deler. Denne regjeringen kommer til å gjøre vesentlig mer når det gjelder integrering, enn det den forrige regjeringen gjorde.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:16:10] : Vi har jo ikke startet arbeidet med å reforhandle en ny avtale om inkluderende arbeidsliv, men jeg er veldig positiv til at integrering av minoriteter også skal være en del av det arbeidet. Akkurat hvordan vi skal følge opp i avtalen, må jeg få lov til å komme tilbake til, men ideen synes jeg er veldig god.

       For øvrig er jeg også enig i at det er veldig viktig å gjøre mye for å redusere arbeidsløsheten blant etniske minoriteter. Det er en av grunnene til at denne regjeringen - i motsetning til den forrige - er opptatt av å satse på arbeidsmarkedspolitikken. Det er en bro tilbake i arbeidslivet for alle dem som er i ferd med å falle utenom. Vi opplever at det er høy ledighet i disse gruppene, selv om ledigheten totalt er lav.

       Noe norskopplæring, hjelp til å fylle ut søknader og noe kvalifisering er veldig viktig for etniske minoriteter, slik at de kommer i jobb. Arbeidsmarkedstiltakene er de viktigste tiltakene for å få til dette. Derfor vil vi styrke dem - ikke bygge dem ned, slik vi har sett de siste årene. Det er et viktig bidrag til integrering.

       Mitt utgangspunkt er at en av de viktigste faktorene for å skape et realt samfunn, for å gi folk en sjanse til integrering, er utdanning. Etter min oppfatning er kanskje Oslo by, Oslo-skolen, en av de viktigste integreringsarenaer i dette landet, noe som altfor sjelden kommer fram. Og da går jeg rett på sak.

       Ser ikke statsministeren at et obligatorisk annet fremmedspråk ville være med på å gi anerkjennelse til de ressursene minoritetene representerer, og at man på den måten strekker ut hånda og sier: Vi gir deg hånda og du gir oss hånda, og vi viser at dere hører til? Vil statsministeren revurdere Regjeringens standpunkt til et annet fremmedspråk, eller i hvert fall imøtekomme søknader fra alle kommuner som ønsker å bruke et slikt annet fremmedspråk? Byrådet i Oslo, f.eks., ønsker å gjøre det, fordi de - akkurat som jeg - er overbevist om at det vil fremme integreringen og skape et mer realt samfunn.

       Mitt spørsmål til statsministeren er: Deler statsministeren Fremskrittspartiets bekymring når det gjelder tendensen til å bygge gettoer også i Norge, med en underklasse som består av innvandrerbefolkning, at den er voksende, og at den har tendens til å spre seg til andre bydeler i Oslo?

       Men det er så mange andre viktige temaer hvor det fremstår som litt uklart hva Regjeringen egentlig mener.

       I en lang periode har Høyre og Arbeiderpartiet - iallfall flertallet i Arbeiderpartiet - stått sammen om europapolitikken. Vi har stått sammen om behovet for å ha en god tilnærming til EU, selv om vi står utenfor - ikke minst fordi vi har overlatt så mye av makten vår når det gjelder regler og regelendringer, gjennom EØS-avtalen, gjennom direktivendringer. I Soria Moria-erklæringen står det at man skal føre en mer offensiv europapolitikk, og jeg registrerer at også utenriksministeren har vært ute og uttalt at man skal ha en mer offensiv europapolitikk. Men det er litt vanskelig å finne kjernen i hva den skal bestå i. Det som i Soria Moria-erklæringen er det mest konkrete uttrykket for en mer offensiv europapolitikk, er bl.a at man varsler at man eventuelt vil være imot et tjenestedirektiv. I tillegg har miljøvernminister Helen Bjørnøy vært ute og raslet med vetoet knyttet til det nye kjemikaliedirektivet. Så langt er altså uttrykket for en mer offensiv europapolitikk at man skal bruke veto. Vetospørsmålet har bl.a statsministeren kommentert tidligere. I fjor uttalte han - han var da stortingsrepresentant - at vetospørsmålet var et sløvt virkemiddel, og tidligere leder i utenrikskomiteen har sagt at før vi eventuelt nedlegger veto, må vi tenke igjennom at andre også kan nedlegge veto mot oss. Min konklusjon i spørsmålet er: Er det vetoretten som er den nye europapolitikken, eller er det en annen, mer aktiv europapolitikk statsministeren tenker på i Soria Moria-erklæringen?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:29:26] : Jeg tror det må være mulig å forstå at det går an å gjøre flere ting samtidig. Det går an både å være mer aktiv i forhold til norske fiskeriinteresser, enten det er i WTO eller overfor Europa - laksesaken illustrerer igjen betydningen av det - være aktiv i forhold til norske energiinteresser, være aktiv i forhold til andre saker der vi har interesser overfor europeiske land og overfor EU som EU, spesielt når man får spørsmål om det, men samtidig være klar på at når det er en reservasjonsadgang, så kan man ikke utelukke at den kan bli tatt i bruk. Det kan faktisk også være et viktig virkemiddel i forhandlingene med EU å vise til at det er en reservasjonsadgang, og så får man en løsning som gjør at man ikke behøver å bruke den.

       For å si det slik: Gro Harlem Brundtland har sagt at vetoretten kan brukes, og da mener Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg også det!

       Mitt spørsmål er da todelt: Mener statsministeren for det første at det å trekke frem og bruke reservasjonsretten vil øke vår mulighet til å påvirke EUs beslutningsprosesser, altså der hvor EU selv er i en prosess, og hvor vi ønsker å påvirke den? Og punkt 2: Hva er det som gjør at statsministeren nå mener at gevinsten ved å bruke reservasjonsretten kan bli større enn ved ikke å bruke den, i motsetning til hva han sa til Dagbladet i september i år?

       Eg minnest veldig godt diskusjonane dei gongene vi har gått for å bruke reservasjonsretten, og argumentasjonen som då representanten Stoltenberg og andre representantar frå Arbeidarpartiet brukte. Ein gjekk veldig langt utover det som Gro Harlem Brundtland tidlegare hadde sagt i høve til at den kunne brukast. Ein avskreiv det omtrent.

       Eg synest det ville vere reieleg av statsministeren i dag å seie at på grunn av at han har gått inn i ei trepartiregjering, har ein korrigert kursen noko på det området, og ein er no komen meir over på det som Kristeleg Folkeparti har stått for heile tida, at det kan vere aktuelt nokre gonger, t.d. i forhold til kjemikaliedirektivet. Eg synest at statsministeren ville stå seg på å seie at han bruker ein noko annan argumentasjon no på grunn av at det er ei trepartiregjering, enn Arbeidarpartiet har gjort i alle åra etter at vi fekk direktivet.

       Men tilbake til spørsmålet om reservasjonsrett, hvor jeg står på samme posisjon som representanten Lilletun gjør, og som jeg tror i praksis også vil være den samme som statsministeren nå står for: sterkt forsvar av EØS-avtalen, men ikke noe EU-medlemskap i denne perioden - og jeg er da av dem som er glad for det. Jeg vil allikevel utfordre statsministeren på dette allerede etter så kort tid i regjeringskontorene: å gjøre reservasjonsrett eller vetorett feilaktig til en slags dagligtale, som statsrådene har begynt å gjøre det til, og ikke snakke om mulighet for entusiasme i EØS-samarbeidet, for det tror jeg vil være avgjørende framover - er statsministeren enig i det?

       Spørsmålet er imidlertid hvordan Regjeringen vil leve opp til visjonen i praksis. Testen på toleranse er jo om man respekterer den som mener noe helt annet enn en selv, om man tolererer at noen foreldre gjør andre valg enn flertallet når det gjelder barnas skolegang, eller om man respekterer familienes ønske om å kunne velge noe annet enn barnehage. Dessverre har vi sett eksempler på at ledende politikere i regjeringspartiene uttaler seg på måter som ikke vitner om den toleranse som regjeringserklæringen legger opp til. Vi hadde SVs leder i valgkampen, som definerte toleranse som det å være enig med SV til enhver tid, og vi har også hørt Arbeiderpartiets leder, nå statsminister, si om kontantstøtten: « Vi kan ikke premiere dem som vi mener har valgt feil. » I valgkampen fikk vi presentert en liste, i Dagsavisen, over såkalte ekstremskoler. Der står det listet opp veletablerte skoler, som f.eks. Tryggheim vidaregåande skole på Jæren, som får et slikt stempel, og SVs medlem i utdanningskomiteen Lena Jensen følger opp det Trond Giske sa den gang, og snakker om « sektskoler » i Magasinet den 29. oktober. Det gir grunn til å frykte for friskoler, som representerer alternativer til det offentlige skoleverk. Vi ser med uro på disse signalene fra Regjeringen, og jeg vil spørre statsministeren: Hvordan vil Regjeringen i praksis vise at en tolererer og respekterer foreldrenes rett til å gjøre valg som gjelder barnas oppvekst?

       Er det slik at Regjeringa ønsker å påtvinge disse foreldrene enten et religiøst eller et annet pedagogisk alternativ for å få lov til å ha den friheten til å starte en skole for sine barn, eller ønsker Regjeringa faktisk å opprettholde retten foreldrene har til å kunne starte en slik skole, uten å påtvinge dem et religiøst eller et annet pedagogisk alternativ enn det de står for?

       Så vil eg følgje opp det Trine Skei Grande sa om grendeskular, for det er heilt opplagt at det at befolkninga i ei grend har utnytta den nye lova til å få behalde grendeskulen sin, umogleg kan vere konkurranse med den offentlege skulen. Vil statsministeren no bekrefte at dei som har starta og etablert grendeskular, kan rekne med at borna deira skal få gå der vidare frametter med den nye lova som Regjeringa vil føreslå?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:49:52] : Først vil jeg takke representanten Lilletun for spørsmålet. Så vil jeg si at når det gjelder dette med å la være å premiere, mener jeg selv at det aldri har vært sagt, men det spiller ingen rolle. Det avgjørende er at det i hvert fall aldri har vært ment å være uttrykk for vårt syn i kontantstøttedebatten.

       Punkt to: Det jeg har prøvd å formidle i flere svar her, er at vi skal tillate skoler som har et alternativt religiøst og/eller pedagogisk grunnlag. Det er jo pr. definisjon alternativet til det som er i den offentlige skolen. Det kan også være at disse skolene står for verdier som ikke alle i Regjeringen deler, men så langt jeg er blitt kjent med Regjeringen, er den i alle fall mangfoldig sammensatt, med ulike verdier og ulike standpunkter, og det er faktisk noe som jeg mener beriker Regjeringen, at folk har ulik erfaringsbakgrunn og ulike verdier. Så vi skal ha mangfold, men vi skal ikke ha privatisering, vi skal ikke ha økt sosial ulikhet. Det er derfor vi skal endre loven.

       Lars Sponheim (V) [10:51:16] : Det er hyggelig å høre om mangfoldet i Regjeringen. Jeg er i alle fall sikker på at mangfoldet ikke blir større enn at statsministeren vil klare å holde alle på taburettene og ikke til enhver tid har noen på plenen foran regjeringskontorene.

       Mitt hovedspørsmål dreier seg om et område hvor jeg er helt sikker på at vi må få til samlende løsninger, og det gjelder de krevende oppgaver statsministeren leder Regjeringen i når det gjelder WTO-forhandlingene. Vi har alle fulgt med på det som nå skjer i Genève, og hvor viktig det er for Norge å ivareta bredden av sine interesser og samtidig bidra til en bedre organisering av verdenssamfunnet på dette området.

       Statsminister Stoltenberg har én kjempefordel, og det er at han på dette området har en opposisjon som mente det samme i posisjon som den nå mener i opposisjon. Det gjør at han har ryggen fri når han går framover for å ivareta norske interesser. Det er etter mitt skjønn en posisjon som statsministeren må bruke til å få fram gode resultater, og det gir også en mulighet til å få fram hele bredden i det som er norske interesser. Det har vært slik at den norske WTO-debatten, som jeg har hatt gleden av å stå midt oppe i de siste årene, har båret mer preg av å være en slags innenlands debatt om hvorvidt vi skal gjøre små eller store skritt i landbrukspolitikken framover, enn av å få fram det det egentlig handler om, hvordan vi skal organisere verdensøkonomien og verdenshandelen på en bedre måte. Jeg oppfordrer statsministeren til å bruke denne anledningen til å få fram denne bredden. Det er min oppfatning at det er betydelig handlingsrom og kapasitet i norsk landbrukspolitikk, langt utover det som har kommet fram, til å kunne bære store endringer uten at vi må komme med trusler om nedleggelser og avvikling.

       Nå er vi ved sannhetens time. Regjeringen har de siste dagene varslet den mulighet at man kan si nei - den er jo der, det er hele poenget. Men faren ved å si det i en situasjon hvor det kanskje ikke blir resultat, er at Norge kan sitte med en farlig svarteper i en riksmannsklubb. Ser statsministeren også den faren?

Statsminister Jens Stoltenberg [10:53:14] : Først vil jeg gjerne takke presidenten for at han bad representantene stå på plassen til jeg er ferdig med å holde innlegget. Når det er sagt, vil jeg jo si at når representantene går bort, ser jeg presidenten og snakker til ham, og det er ikke noe dårlig alternativ. (Munterhet i salen)

       Så vil jeg si både til representanten og til presidenten at WTO-forhandlingene er viktige for Regjeringen, og vi har understreket både i regjeringserklæringen og i Soria Moria-erklæringen at vi skal ivareta det vi kaller de samlede norske interesser. Det handler både om å sikre et levende norsk landbruk, om å sikre norske eksportinteresser, og spesielt om å sikre markeder for fiskeriene og norsk sjømatindustri.

       Samtidig er jeg helt enig med representanten Sponheim i at dette handler grunnleggende sett om å lage spilleregler for internasjonal handel. For Norge, som har en veldig åpen økonomi, er det viktig, enten det dreier seg om å bekjempe tiltak mot norsk laks i Europa eller i USA, eller det dreier seg om å unngå tiltak mot norsk metallindustri, om dumpinganklager og andre ting. Vi er tjent med klare, åpne spilleregler for internasjonal handel.

       Nå følger vi opp de norske forhandlingsposisjonene. Vi understreker at Norge har særlige interesser når det gjelder landbruk. Samtidig er jeg enig i at enten avtalen blir slik eller slik, har norsk landbruk et stort potensial i verdiskaping, i matprogram, i å foredle og i å finne nisjeprodukter. Det arbeidet har flere regjeringer jobbet med, og vi ønsker å videreføre det. Vi må være forberedt på omstillinger i norsk landbruk uansatt, og da er det viktig at vi bidrar til økt verdiskaping i norsk landbruk.

       Vi vet ikke i dag om det blir avtale. Men selv om det ikke skulle bli avtale, er det viktig at vi fortsetter arbeidet med å styrke konkurransekraften og verdiskapingspotensialet i norsk landbruk.

Lars Sponheim (V) [10:55:05] : Jeg er glad for det og enig i det svaret. Jeg tror også det er viktig å ha en ambisjon om at det må bli en avtale. Om Hong Kong representerer en mellomlanding, slik utenriksministeren har uttalt seg, må det være en reell mellomlanding som på et eller annet tidspunkt får en sluttlanding, for det trenger hele verdenssamfunnet.

       Jeg tror det er viktig å si at det viktigste og mest avgjørende - så rause må vi kunne være også i et norsk parlament - er at vi får en løsning som gjør at de aller fattigste land, ikke minst land i Afrika, får en bedre adgang til å kunne selge nær sagt det eneste de kan produsere i dag. Men så er det en fare for at vi blir så opptatt og så innoverskuende i Norge at vi så å si bruker opp kreftene på å prute på regningen i den grad at vi forlater restauranten uten å ha spist. Det vil være veldig synd. Jeg vil komme med en sterk oppfordring til statsministeren om nå å bruke den siste timen - sannhetens time, som den er blitt kalt - til å få fram hele bredden i norske interesser og klare å ha to tanker i hodet samtidig. Statsministeren har en genuin mulighet til å si noe pent om fisk uten dermed å bli beskyldt for å tråkke på landbruket. Det er nemlig mulig å ivareta begge interesser.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:56:09] : Jeg er enig med representanten Sponheim i at det er mulig å ivareta begge interesser. Det er utgangspunktet for de norske forhandlingsposisjonene. Det er utgangspunktet for Soria Moria-erklæringen.

       Samtidig er det slik at den største oppmerksomheten og de største problemene er knyttet til landbruksvarer, fordi det er der det er snakk om å foreta de største endringene, i hvert fall i forhold til størrelsen på tollreduksjonene. Det er mange land - altså ikke bare Norge - som har veldig sterke interesser og sterke meninger knyttet til landbruksvarer, både u-land som ønsker økt adgang, og en del i-land som altså holder igjen på økt markedsadgang.

       Vi jobber nå alt vi kan for å få til en balansert avtale, en avtale som ivaretar de samlede norske interessene, der det tas hensyn til at Norge er et spesielt land når det gjelder forutsetninger for landbruksproduksjon, men der vi også forbereder oss på at vi må foreta omstillinger i norsk landbruk uansett.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:58:43] : Om det har vært eller ikke har vært omstilling i norsk landbruk, er vel litt avhengig av hva man sammenlikner med. Jeg tror nok mange i norsk landbruk opplever det slik at det har vært omfattende omstillinger. Jeg husker at da jeg selv satt i regjering med landbruksminister Gunhild Øyangen, ble viktige deler av norsk landbrukspolitikk lagt om, og vi har hatt en ganske kraftig reduksjon i antall årsverk i norsk landbruk. Så mange i landbruket opplever det nok slik at det har vært store omstillinger, selv om de ikke har vært i nærheten av å være så store som det Fremskrittspartiet måtte ha ønsket seg.

       Det andre er at omstillingene skal fortsette - det er det enighet om, det står i Soria Moria-erklæringen - i den forstand at vi er nødt til å gjøre norsk landbruk mer konkurransedyktig. Bjarne Håkon Hanssen startet som landbruksminister et program for verdiskaping. Denne regjeringen har hatt sine programmer for økt verdiskaping og foredling innenfor landbrukssektoren. Det skal fortsette. Det skal vi bidra til. Jeg mener sånn sett at det er en fordel at Senterpartiet sitter i regjering, for de har førstehåndskunnskap om verdiskapingen i landbruket.

       Jan Petersen (H) [10:59:56] : Det kan ikke være tvil om at vi kommer til å stå overfor meget vanskelige valg i dagene og ukene som kommer. Det er derfor meget tilfredsstillende at Regjeringen nå følger den linjen som den forrige regjeringen gjorde. Det er ikke overraskende, fordi vi den gang hadde Arbeiderpartiets støtte. Nå er det Regjeringen som har vår støtte og skal ønskes lykke til. Derfor er det også godt å se hvordan den opposisjon vi har hatt tidligere i år mot denne linjen, effektivt er blitt parkert i løpet av de siste par ukene. Det er meget bra.

       Nå er det fare for at landbruket tar all kapasiteten i forhandlingene. Det betyr at de områdene hvor vi ønsker å oppnå noe og har offensive interesser, det være seg fisk, det være seg tjenester, det være seg regler, kan falle bakover, og at vi ikke får den nødvendige fremgangen på disse områdene slik at vi får et balansert resultat. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Er ikke tiden nå kommet til at det er nødvendig å ta initiativer også fra norsk side for nettopp å bringe disse sektorene tydeligere inn i forhandlingene?

       Me har konstatert at senterpartirepresentanten Lundteigen hevda at statsstøtta ikkje skal verta redusert, og at landbruket skal kompenserast krone for krone. Mitt spørsmål er då: Kan statsministeren si haldning til WTO-forhandlingane samanfattast i utsegna frå Lundteigen?

       Kan statsministeren bekrefte at det ikke er noe i dagens regjerings WTO-posisjoner som er mindre dramatisk overfor Bygde-Norge enn det den avgåtte regjeringens posisjoner representerte?

       Per Sandberg (FrP) [11:06:12] : De rød-grønne partiene gikk inn i valgkampen og holdt en høy fane i forhold til kommunesektoren. Det var mer til helse, mer til skole, mer til eldreomsorg - ja, de rød-grønne skulle til og med fylle opp bassengene i alle kommunene rundt omkring. Måten dette skulle skje på, var at de rød-grønne skulle spre et visst antall milliarder rundt på 433 kommuner, uansett situasjonen i den enkelte kommune, uansett om det var en kommune som hadde milliarder på bok, eller om det var en kommune som hadde litt dårligere råd.

       Statsministeren svarte på et tidligere spørsmål i dag at Regjeringen fortsatt har stor tro på at de skal styrke fellesskapsløsningene gjennom å spre enda flere milliarder på kommunesektoren. Mitt spørsmål er nå: Kan statsministeren fortsatt, pr. dags dato, garantere at de milliardene som eventuelt måtte komme til kommunesektoren i budsjettet i morgen, vil styrke eldreomsorgen og skolen, og at kommunene vil fylle opp bassengene som de rød-grønne var så opptatt av i valgkampen? Vil det nå gis en garanti fra statsministeren om at bassengene vil bli fylt opp, og at fellesskapsløsningene vil bli styrket, ved det budsjettet som kommer i morgen, i alle de 433 kommunene?

       Per Sandberg (FrP) [11:09:57] : Det jeg hører nå, er at statsministeren påstår at det skal komme en ny kurs, men denne regjeringen legger jo opp til akkurat samme finansieringsmetode som den avgåtte regjeringen, den regjeringen som var før den, og alle de regjeringene vi har hatt de siste 15-20 årene - at pengene ukritisk skal leveres gjennom rammeoverføringer og frie inntekter til kommunene.

       Jeg registrerer at det i Dagbladet i dag står at kommunene i hvert fall skal få et visst antall milliarder kroner. Det er kanskje en lekkasje, men det forventes at det kanskje blir 6 milliarder kr til kommunene. Samtidig registrerer jeg at i VG den 7. november sier arbeiderpartiordfører Ole Haabeth: « Her blir det ingen satsing innen hverken eldreomsorg eller skole. » Videre sies det fra en rekke andre kommuner, både Bergen, Fredrikstad, Sandnes og Larvik, at de lover ingen penger verken til skole eller eldreomsorg. De aller fleste kommunene vil altså prioritere de nye midlene på en helt annen måte. Vil statsministeren fortsatt stå fast på lovnaden om at eldreomsorg og skole skal prioriteres?

       Kan statsministeren nå bekrefte at han er mer enig med Bergens byrådsleder enn med kommunalminister Åslaug Haga?