Sak nr. 1
Finansministerens redegjørelse om stats- og nasjonalbudsjettet for 2006 i Stortingets møte 14. oktober 2005, og finansministerens redegjørelse om endringer av St.prp.nr.1 (2005-2006) om statsbudsjettet i Stortingets møte 10. november 2005

       Ulf Leirstein (FrP) [10:16:02] : Det er interessant å lytte til saksordføreren, som jeg ville tippet skulle presentere regjeringspartienes innstilling, men som brukte såpass mange minutter på å karakterisere Fremskrittspartiets politikk. Det er for så vidt hyggelig at vi får oppmerksomhet om vår politikk. Det kan jo tyde på at Arbeiderpartiet har noe å skjule, siden han brukte så liten tid på å snakke om hva de faktisk selv serverer velgerne her i dag gjennom budsjettinnstillingen.

       Aller først merket jeg meg at Schjøtt-Pedersen mente at å bruke noe mer av petroleumsinntektene var å ta fra framtidige pensjoner. Betyr det at representanten Schjøtt-Pedersen ønsker å øremerke dette petroleumsfondet til framtidige pensjoner?

       Jeg har også registrert at i fjor var Arbeiderpartiet opptatt av en rekke ting de i år plutselig ikke lenger er opptatt av. I fjor var de bl.a sterk kritisk til økning av momsen. Nå legger de fram et budsjett som øker matmomsen og enkelte andre momssatser. Hva har forandret seg fra i fjor til i år, med unntak av at de i år er i posisjon?

       Fremstår ikke dette som i beste fall en halvsannhet når Arbeiderpartiet og dets regjeringspartnere har foreslått en økning av likningstakstene på boliger med 25 %? Ifølge Peter Batta i Huseiernes Landsforbund vil det føre til en økt boligbeskatning for dem som har formuesskatt, på 1.650 kr. Mener representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at dette ikke er å øke noen former for boligskatt?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:20:19] : Regjeringen har ikke foreslått å gjeninnføre fordelsbeskatning av bolig. Jeg kan ikke se at det finnes i noe element av dette budsjettet. Regjeringen har gjennom sin plattform slått fast at eiendomsskatt skal være en frivillig kommunal skatt. Men også Høyres økonomiske opplegg inneholder formuesskatt, selv om Høyre mener at man skal fjerne den over tid. Også Høyres økonomiske opplegg innebærer at man har en formuesbeskatning av de ulike objekter som inngår i formuen, bl.a bolig. Og da er det slik at den endringen som foreslås i verdifastsettelsen, har virkning for formuesskatten.

       Vi mener at formuesskatt er en viktig del av det samlede skattesystemet. Det er også den viktigste forklaringen på at mens den forrige regjeringen la fram et økonomisk opplegg som ville gitt vesentlige lettelser for grupper med høye inntekter, har den rød-grønne regjeringen lagt fram et økonomisk opplegg som betyr at grupper med høye inntekter samlet sett får bidra mer til fellesskapet når man ser skatt på lønn, formue og aksjeutbytte i sammenheng.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:21:45] : Jeg skjønner at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er en ivrig leser av Dagfinn Høybråtens taler, og jeg skjønner også at det var oppbyggelig lesning for finanskomiteens leder, selv om den var ganske selektiv. Hvis han hadde lest talen, hadde han også sett at Kristelig Folkeparti står fast ved skattereformen, at vi står fast ved at det var helt nødvendig med skattelettelser for næringslivet, ikke minst da Bondevik-regjeringen overtok, for å få økonomien på fote og sikre norske arbeidsplasser.

       Vi takker for invitasjonen. Jeg vil spørre Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Når man foretar betydelige kutt i kontantstøtten, man kutter i overføringen til private høyskoler som utdanner sykepleiere, lærere og førskolelærere, man kutter i overføringen til det kirkelige fellesråd, man kutter i overføringen til rådgivningstjenesten for gravide, man kutter i kapitaltilskuddet til både friskolene og frimenighetene, og man øker ikke skattefradraget til de frivillige organisasjonene, hva er det da som innebærer en invitasjon til Kristelig Folkeparti i de kuttene jeg her har nevnt?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:23:19] : Jeg har hatt stor nytte av å lese Høybråtens tale. Jeg registrerer at den største overgangen fra Kristelig Folkeparti ved valget faktisk var til Arbeiderpartiet, og jeg registrerer at det er tilsvarende syn på viktige veivalg i politikken hos Kristelig Folkeparti og den sittende regjering.

       Hvis vi ser på forskjellene i budsjettopplegget til Kristelig Folkeparti og Høyre - ikke i inneværende år mens de har sittet i regjering sammen, men de tradisjonelle forskjellene - ja, så er det vesentlige avvik mellom disse partiene. For eksempel vil Høyre tradisjonelt kutte i bistand til utviklingsland, mens Kristelig Folkeparti ønsker det motsatte.

       Denne type avvik ser vi også mellom den sittende regjering og f.eks. Kristelig Folkeparti. Men samtidig ser vi at på viktige områder som Høybråten vektlegger i sin tale, bl.a betydningen av å styrke kommuneøkonomien og å velge velferd framfor skattelette, er det sammenfallende syn. Det gir etter mitt syn grunnlag for et konstruktivt samarbeid, som jeg gjerne inviterer til.

Lars Sponheim (V) [10:24:43] : La meg først få takke for presidentens irettesettelse av komitelederen når det gjelder navnet på den forrige regjeringen. Jeg må innrømme at det var dager i den forrige regjeringen som var veldig gode for meg også - slik Schjøtt-Pedersen tydeligvis har en god dag i dag - hvor jeg hadde en følelse av at det definitivt var en Venstre-dominert regjering jeg var medlem av.

       Når det gjelder denne skattedebatten, som dette kommer til å handle om, er det et faktum at det skatteopplegget Regjeringen har foreslått, ligger mye nærmere den avgåtte regjeringens opplegg enn det både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har skissert i sine egne stortingsvalgprogram og alternative budsjetter - og ikke minst i den retorikken de hadde i valgkampen. Det er heller ikke spesielt sosialt. OK, det er litt mindre toppskattelette enn det den forrige regjeringen foreslo, og litt mer formuesskatt, men de har underslått det faktum at de halverer lettelsene i minstefradraget. Da spør jeg: Hva er det som er så sosialt med å gi skatteskjerpelse på vanlige lønnsinntekter, mens de med arbeidsinntekt over gjennomsnittet får store skattelettelser?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:26:04] : Det er ikke skatteskjerpelse for folk med vanlige lønnsinntekter. De kommer ut om lag som i inneværende år.

       Arbeiderpartiet reiste kritikk mot den forrige regjeringens skattereform på to punkter. Det ene var at man ville kombinere skattereformen med en skattelette på 12 milliarder kr. Det mente vi var galt. Vi mente at man heller burde bruke disse pengene på skole, omsorg og pensjoner. Dertil kritiserte vi fordelingsvirkningen, fordi den forrige regjeringen la opp til lettelser i toppskatten parallelt med lettelser i formuesskatten, ja sågar ønsket man å fjerne formuesskatten. Det mente vi var galt. Derfor har vi lagt opp til en helt annen profil på skattereformen, som fører til at de med inntekt på over 1 mill. kr i gjennomsnitt kommer ut med en skatteskjerpelse på 44.000 kr. Det er en langt bedre sosial profil enn det som var i den forrige regjeringens opplegg, og det er også en bedre sosial profil enn det som følger av det eksisterende skattesystemet.

       Og la meg avslutte med å si at ikke minst er det en helt annen profil enn på det skatteopplegg som den avgåtte regjeringen presenterte for inneværende år, hvor den la opp til skattelettelser på nesten 30.000 kr for gruppen med 1,5 mill. kr i inntekt, mens vi med neste års opplegg gir en skatteskjerpelse på vel 18.000 kr.

Ulf Leirstein (FrP) [10:27:38] : Jeg registrerer at representanten Schjøtt-Pedersen visstnok har betydelig innsikt i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Jeg setter stor pris på at finanskomiteens leder har satt seg så grundig inn i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, men han skulle kanskje heller brukt den tiden på å sette seg inn i sin egen innstilling og hva de selv faktisk velger å fremme.

       Jeg registrerer at formuesskatten er en skatt som skal ta de rike. Veldig mange pensjonister i dette land må betale formuesskatt. Hvor blir det da av den sosiale profilen når disse gruppene skal rammes av dette skatteopplegget som Regjeringen og regjeringspartiene legger opp til?

       Så savner jeg en del saker som representanten fra Arbeiderpartiet var opptatt av for ett år siden, og jeg følte ikke at jeg fikk noe som helst svar på de spørsmålene jeg tok opp i sted. Hvorfor er man ikke nå veldig opptatt av å gjøre noe med pasientbehandlingen ved norske sykehus? I fjor var representanter fra Arbeiderpartiet veldig opptatt av å snakke om at sykehusøkonomien skulle styrkes. Når Fremskrittspartiet nå fremmer forslag om det, blir det på mange måter latterliggjort i forhold til vår økonomiske politikk. Det skal jeg komme mer tilbake til senere, men jeg skulle gjerne fått en utdyping fra representanten Schjøtt-Pedersen om disse forholdene.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:29:13] : Det er riktig som representanten Leirstein viser til, at Bondevik-regjeringens budsjett ville ført til et redusert behandlingsnivå ved sykehusene. Det ville vært galt. Derfor har Stoltenberg-regjeringen foreslått å bevilge 0,5 milliarder kr mer, slik at man skal kunne styrke pasientbehandlingen og opprettholde den.

       Det jeg har stilt spørsmålstegn ved når det gjelder Fremskrittspartiets budsjett, er først og fremst mangelen på en samlet økonomisk styring, men også fordelingsvirkningen mellom ulike grupper. Regjeringen - Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - har gått inn for endringer i formuesskatten, som betyr at de som har lavere formuer, kommer bedre ut ved endringen av formuesskatten og får høyere bunnfradrag. Fremskrittspartiet foreslår jo at de hundre rikeste i dette landet i gjennomsnitt skal få 5 mill. kr i skattelette på formuesskatten hver. Hva er rimelig i forhold til det? Er det et uttrykk for omtanke for folk flest, at man gir massive skattelettelser til dem som har aller mest?

       Ellers må jeg forsikre representanten om at vi kommer til å følge nøye med i hva som står i Fremskrittspartiets alternative budsjetter, slik at vi får klarhet i konsekvensene av dem - konsekvenser som jeg dessverre registrerer at Fremskrittspartiet ikke alltid tar like mye innover seg.

       Fremskrittspartiet har troen på enkeltmennesket, og at hver enkelt av oss i større grad enn i dag skal få mulighet til å fatte beslutninger som vedrører vårt eget liv.

       Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett for 2006 viser kun den retning vi ønsker at staten skal tilordne seg i forhold til å nå våre langsiktige mål for samfunnet. Gjennom å gjøre omprioriteringer på statsbudsjettet for ett år kan man ikke vise alle de endringer som er nødvendige for å få et friere og bedre samfunn for enkeltmennesket på alle samfunnsområder. Derfor må vårt forslag til statsbudsjett leses som de første skritt på veien for å nå de mål Fremskrittspartiet ønsker for samfunnet.

       Vi har i vårt alternative statsbudsjett lagt vekt på

       Fremskrittspartiet legger stor vekt på å få bedre tjenester fra offentlig sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering. Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten i både offentlig og privat verdiskaping.

       Fremskrittspartiet mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av tjenestene.

       Ønsket om å foreta nødvendige investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås i den retning at Fremskrittspartiet ønsker en større offentlig sektor. Tvert i mot, Fremskrittspartiet er bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.

       I vårt alternative statsbudsjett foretar vi vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer. Fremskrittspartiet kutter betydelig i de løpende statlige utgiftene, men omfordeler samtidig til bl.a helsevesenet, justissektoren og samferdselssektoren. Disse høyst nødvendige omprioriteringer fører bl.a til

       Samtidig reduserer Fremskrittspartiet det samlede skatte- og avgiftstrykket med over 28 milliarder kr. Dette får gunstige effekter på økonomien fordi

       Angrepene mot Fremskrittspartiets budsjettopplegg har ofte vært disponeringen av inntekter fra petroleumsvirksomheten. For inneværende år er det vedtatt å disponere 22 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier. Fremskrittspartiets forslag for neste år er at vi disponerer 29 milliarder kr mer enn handlingsregelen tilsier.

       Handlingsregelen har siden den ble innført i 2001, aldri blitt fulgt. Og da virker det noe underlig at det eneste saliggjørende i finanspolitikken skal være å følge denne såkalte handlingsreglen når ingen regjering så langt har lagt opp til å følge den. Hvordan kan man da beskylde Fremskrittspartiet for å være såkalt uansvarlig, når stortingsflertallet har valgt den samme såkalte uansvarligheten i alle budsjetter som er vedtatt siden 2001, da regelen ble innført? Innen utgangen av 2009 kan man forvente at Petroleumsfondet kommer til å lyde på 2 500 milliarder kr. Hvis man legger handlingsregelen til grunn, betyr det at man på det tidspunkt kan disponere 100 milliarder kr. Det er altså nesten ti ganger mer enn Regjeringen og stortingsflertallet legger opp til for 2006.

       Etter Fremskrittspartiets mening er det viktig å skille mellom forbruk og investering når man bruker inntekter fra petroleumsvirksomheten. Fremskrittspartiet mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan brukes til nødvendige investeringer fremfor investeringer i utenlandske verdipapirer. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig står overfor enorme investeringer som tidligere har vært mangelfulle.

       Fremskrittspartiet er opptatt av å spare midler for å møte framtidige forpliktelser. Men: Vi har råd til noe bedre.

       Fremskrittspartiet fremmer forslag om reduksjon av skatter og avgifter med over 28 milliarder kr. Det å gi reduksjon av skatter og avgifter er ikke noe man gjør for å være snill. Ved å redusere skatter og avgifter velger man å la folk få beholde mer av sin inntekt og sine midler enn det som det legges opp til i innstillingen fra stortingsflertallet.

       De fleste vil helst jobbe for egen inntekt og kunne leve av denne. Det gir mennesker verdighet og gjør arbeidet mer meningsfylt. Fremskrittspartiet vil derfor at skattelettelser skal merkes for folk flest, og at lettelsene i særlig grad skal komme de med lav inntekt til gode.

       Fremskrittspartiet foreslår en betydelig satsing på utbygging av norske veier, viktige investeringer i våre sykehus, styrking av og nødvendige innkjøp til vårt forsvar, en bedre eldreomsorg, økte ressurser til norsk skole, betydelig avsetning til forskning på viktige samfunnsområder og investeringer som næringslivet ber om. Dette er noen eksempler på investeringer som det for Fremskrittspartiet er viktig å påpeke at vi har råd til. Det vil være fornuftig å investere i fremtiden og legge til rette for framtidige generasjoner. Vi har råd til noe bedre.

       En rekke av Fremskrittspartiets forslag vil gi en betydelig mer sosial profil overfor alle de grupper i vårt samfunn som har lite. Gjennom statsbudsjettet har vi mulighet til å gi et løft til alle landets minstepensjonister. Fremskrittspartiet foreslår å øke minstepensjonen med kr 5.000 fra neste år. Norge har råd til å beholde matmomsen på 11 %, framfor å øke den til 13 %, som Regjeringen har foreslått. Økning i utgiftene for husholdningene vil spesielt ramme de som har lite fra før.

       Vi ønsker en opptrapping for å nå full grunnpensjon for samboende pensjonister. Vi fremmer forslag om at særfradraget for alder og uførhet økes. Samtidig vil våre skatte- og avgiftskutt merkes mest for dem som har lite.

       Fremskrittspartiet konstaterer at vi som nasjon stadig opplever en utvikling vi ikke ønsker. Spesielt ser vi dette på området kriminalitet. Derfor er det behov for å få på plass et investeringsbudsjett for politiet. Fremskrittspartiet vil at politiet skal få et investeringsbudsjett på 500 mill. kr for neste år, slik at våre tjenestemenn- og kvinner kan få kjøpt inn nødvendig utstyr for å trygge sin egen sikkerhet og styrke kampen mot en stadig råere og tøffere kriminalitet.

       Fremskrittspartiet ønsker et system med en direkte betaling via den enkelte bruker til det pleietilbud den enkelte selv ønsker. Men det politiske flertall ønsker et system der bostedskommunens økonomi og prioriteringer skal bestemme hvilke tilbud man får når man trenger omsorg. Inntil vi kan få på plass et nytt finansieringssystem, ønsker Fremskrittspartiet at kommunene, som i dag har ansvaret for eldreomsorgen, skal få betydelige økte ressurser. Men i motsetning til Regjeringen ønsker vi å øremerke store deler av den styrkingen som kommunene skal få i 2006. Innenfor dagens system er det kun øremerking til eldreomsorg og skole som gir innbyggerne en garanti for at økte ressurser faktisk går til en bedre eldreomsorg og skole. Vi ønsker at kommunene skal tilby flere og bedre sykehjemsplasser. Vi ønsker at kommunene skal gi et bedre tilbud om hjemmebaserte tjenester. Vi ønsker en styrking av skolen, med fokus på innholdet. Derfor vil Fremskrittspartiet øremerke milliardbeløp til kommunal sektor.

       Fremskrittspartiets budsjettopplegg tar utgangspunkt i at Norge faktisk har råd til noe bedre.

       Forskjellen i norsk politikk går på mange områder mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige politiske partiene på den andre. Fremskrittspartiet mener at vi kan unne oss litt mer velferd. De øvrige partier tviholder på argumentasjonen om at hvis vi bruker én krone mer så går det galt. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene er en forskjell som vi som parti kan leve med. Men det som er trist, er at en rekke mennesker som har stått på med sin arbeidsinnsats gjennom et langt liv, nå ikke skal få nyte godt av den velstanden de har lagt grunnlaget for. De andre partiene har langt på vei skapt et inntrykk av at Norge ikke har råd til mer velferd. Men en feilaktig påstand blir ikke til fakta bare fordi man gjentar påstanden mange nok ganger.

       Fremskrittspartiet konstaterer at i innstillingen om statsbudsjettet velger flertallspartiene å kjøre igjennom alle sakene slik som Regjeringen har fremmet dem for Stortinget. Statsministeren var i sin tiltredelsestale i denne sal opptatt av at man skal ha et samarbeid med opposisjonen. I budsjettsammenheng er det tydeligvis ikke ønskelig.

       Jeg tar opp alle våre forslag som er framsatt av Fremskrittspartiet i budsjettinnstillingen, samt Fremskrittspartiets forslag i sak nr. 4.

Ulf Leirstein (FrP) [10:42:41] : Hvis vi skal snakke om stoppeklokker, kan jeg vise til en rekke arbeiderpartistyrte kommuner hvor man angivelig bruker den samme formen for såkalt stoppeklokke og den type skjemaer. Men det er ikke det debatten dreier seg om. Det dreier seg om å gi økt velferd.

       Det er slik at Fremskrittspartiet i sitt budsjett nå foreslår å bevilge like mye friske midler til kommunal sektor som regjeringspartiene. Den store forskjellen er at mens representanten Schjøtt-Pedersen er bekymret for at noen kommuner kanskje kan finne på å bruke de pengene på noe annet enn eldreomsorg og skole, så foreslår nettopp Fremskrittspartiet å øremerke betydelige deler av dette, slik at alle eldre og skolebarna våre er garantert at disse økte inntektene kommer til eldreomsorg og til skole, og ikke til andre ting.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:43:43] : Jeg har den største forståelse for at representanten Leirstein ikke tar opp sammenhengen i norsk økonomi, at det å bruke økte oljepenger faktisk fører til økt press på renten. Men jeg har også en stor forståelse for at det å ta midler fra Pensjonsfondet - jeg ønsker å gjøre representanten Leirstein oppmerksom på at oljefondet nå har blitt et pensjonsfond - at det å ta midler fra våre fremtidige pensjonister ikke er spesielt sosialt.

       Det er allment aksepterte sannheter at økt pengebruk faktisk medfører økt press på renten, som igjen fører til styrket kronekurs. Dette er en politikk for massiv utflytting av konkurranseutsatt næringsliv. Det har en hårreisende sosial profil ved at barnefamilier spesielt vil lide under en økt rente. Men jeg har forståelse for at våre pensjonister i Spania vil ha glede av Fremskrittspartiets budsjettframlegg, og de er jo en økende velgerbase for partiet.

Ulf Leirstein (FrP) [10:45:10] : Jeg skjønner godt at Høyres representant er opptatt av velgerbaser. Det hadde kanskje vært godt å ha. (Munterhet i salen)

       Jeg synes det er ganske utrolig at flere representanter, inkludert sist replikant, snakker om at vi nå har fått et pensjonsfond, og at det er til pensjoner. Man kan ikke snakke med noen troverdighet om det før dette såkalte pensjonsfondet blir øremerket for pensjoner. Vi ser fram til behandlingen av saken om pensjonsfondet og til å se om vi da kan få flertall for å få regler som gjør at midler blir øremerket for framtidige pensjoner.

       Jeg synes på mange måter at Høyre ikke skal snakke om handlingsregelen og om sammenhengen i norsk økonomi. Den forrige regjeringen klarte samlet på fire år å overskride handlingsregelen med 100 milliarder kr, til tross for at man skryter av at det gikk rimelig bra på mange samfunnsområder. Den sosiale profilen var det Fremskrittspartiet som bidrog til, når vi inngikk forlik. Det har flere representanter for de tidligere regjeringspartiene innrømmet. Så der føler jeg at vi er på trygg grunn.

Heikki Holmås (SV) [10:46:32] : I forrige periode var Fremskrittspartiets nåværende parlamentariske leder, Siv Jensen, en av SVs beste allierte i arbeidet og kampen for billig barnehageplass til alle.

       I sitt alternative budsjett kutter Fremskrittspartiet 1,3 milliarder kr i satsingen på barnehager. Er det slik at Fremskrittspartiet nå har gått vekk fra sine løfter om billige barnehageplasser, som de sammen med SV var initiativtakere til i forrige periode? Er det slik at Fremskrittspartiet snart har tenkt å fortelle alle sine velgere, som faktisk stolte på at også Fremskrittspartiet ville stå ved det løftet de gav i forrige periode, at de nå har gått vekk fra dette løftet?

Ulf Leirstein (FrP) [10:47:37] : For Fremskrittspartiet er det viktig med valgfrihet i familiepolitikken. Når vi snakker om en storsatsing på utbygging av barnehager, er det selvfølgelig viktig, noe som et enstemmig storting tidligere har uttrykt. Men det er også viktig å ivareta valgfriheten, bl.a gjennom kontantstøtten. Den nye regjeringen velger, smålig nok, å kutte en liten del i den kontantstøtteordningen som man har i dag.

       Hele forutsetningen for at man inngikk den type forlik var at valgfriheten skulle ligge i bunnen, og at det skulle være likebehandling av private barnehager og kommunale barnehager. Fremskrittspartiet har derfor i sitt budsjett stort sett lagt seg på den rammen som den avgåtte regjeringen la seg på for å få på plass flere barnehageplasser.

       Dette har vi fokusering på, men vi er også opptatt av at det skal være en betydelig valgfrihet for småbarnsfamiliene, noe som den nye regjeringen tydeligvis ikke er opptatt av.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:48:41] : For Kristelig Folkeparti er kampen mot fattigdom og for økt bistand den aller viktigste. Veien til internasjonal fred handler om en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser.

       I vår besøkte Fremskrittspartiets daværende nestleder, Siv Jensen, Uganda. Hun var vitne til fattigdom og nød og fikk se hvor viktig norsk bistand er. Hun uttalte i den forbindelse at Fremskrittspartiet ville godta Kristelig Folkepartis politikk for økt bistand, og gikk inn i valgkampen med løfter om en ny bistandspolitikk.

       Dagens innstilling viser at Fremskrittspartiet ikke har snudd i bistandspolitikken. Hvorfor? Var det bare for å sjarmere Kristelig Folkeparti? Handlet ikke Siv Jensens ord om de fattigste i verden?

Ulf Leirstein (FrP) [10:49:46] : Det er ikke lett for denne representanten å være mellommann mellom representanten Siv Jensen og replikanten med hensyn til hva Siv Jensen opplevde i Uganda.

       Hvis man hadde lest det som Siv Jensen sa bl.a i vår partiavis da hun kom hjem, og hørt det hun har fortalt, hadde man funnet at det er helt riktig at hun så mye elendighet. Men hun så også at mye av u-hjelpspengene går til korrupte statsledere, som putter dem i egen lomme. De kommer i liten grad fram til dem som faktisk trenger det. Derfor er vi enig med den nye regjeringen i at vi skal kutte en del i det som går på den direkte, bilaterale støtten. Vi kutter dog mye mer.

       Vi er opptatt av å se dette i sammenheng med bl.a landbrukspolitikken, at de land som har en utfordring, får mulighet til å selge sine produkter også til Norge og til andre rike land i Europa.

       Vi ønsker økt støtte til nødhjelp ved katastrofer, noe som vi har lagt inn i vårt budsjett. Ikke minst ønsker vi å gi betydelig mer støtte til og bedre rammebetingelser for frivillige organisasjoner, som gjør en kjempeinnsats for å bekjempe fattigdom.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:51:14] : Ulf Leirstein og Fremskrittspartiet lover oss et friere og et bedre samfunn. De sier også at de skal være ansvarlige - og være ansvarlige i samarbeid med andre partier.

       Jeg har lyst til å påpeke et par ting i budsjettalternativet deres. De foreslår enorme skatte- og avgiftslettelser, 28 milliarder kr. Hvilke konsekvenser får det for fellesskapsløsninger? De foreslår betydelige kutt i u-hjelpen, 8-9 milliarder kr. Det radbrekker internasjonal solidaritet. De foreslår enorme kutt i overføringene til landbruket, noe som umuliggjør landbruk i hele landet. Jeg har lyst til å spørre Leirstein: Er dette en ansvarlig politikk, eller er det en demonstrasjonspolitikk?

       Fremskrittspartiet står nå for en alenegang. Hvorledes skal de komme videre når det gjelder samarbeid, når de kommer med en slik demonstrasjonspolitikk? Hvorledes ønsker de å få til et samarbeid med andre partier i Stortinget med det grunnlaget de her har lagt fram?

Ulf Leirstein (FrP) [10:52:33] : Jeg vet ikke om det siste som replikanten tok opp, må kunne tolkes som at man kanskje ønsket å invitere Fremskrittspartiet inn i varmen i den nye regjeringen, slik at man fikk et bredere parlamentarisk grunnlag, for mye kan tyde på at i enkeltsaker vil den nye regjeringen kanskje ha et stort behov for det.

       Når det gjelder de forholdene som representanten tar opp, er det slik at når vi kutter i en del landbrukssubsidier, innfører vi også i vårt budsjett en del overgangsordninger, slik at det skal kunne gå lettere enn om en bare innfører et flatt kutt. Jeg tror faktisk at de WTO-forhandlingene vi opplever i disse dager, som bl.a en senterpartistatsråd er ansvarlig for, mest sannsynlig vil føre til større omstillinger for landbruket i Norge. Da blir Fremskrittspartiets kutt i så måte bare blåbær.

       U-hjelp var jeg inne på i stad.

       Når det gjelder skattelettelser, er det faktisk slik at vi i vårt statsbudsjett også kutter betydelig i en del av utgiftene til staten, nettopp for å vise at vi ikke bare gir skattelettelser, men også kan omprioritere på det budsjettet vi har til behandling.

       Med vårt forslag til statsbudsjett og de justeringene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har samlet seg om i finansinnstillingen, ville denne positive utviklingen blitt forsterket:

       En slik politikk skaper trygghet og muligheter - trygghet fordi vi holder orden i økonomien, satser på utdanning, en politikk som trygger jobbene og en velferdspolitikk som hjelper flere til å kunne klare seg selv, og muligheter fordi enkeltpersoner, lokalsamfunn og bedrifter som får mer handlingsrom, tar mer ansvar og bidrar til å skape en positiv utvikling.

       Mange europeiske land ser til Norden og Norge for å lære av vår suksess - en suksess om knytter seg til kombinasjonen av gode velferdsordninger og et dynamisk arbeids- og næringsliv. De ser til Norden og Norge, ikke for å kopiere våre velferdsordninger, men for å lære av vår arbeids- og næringspolitikk.

       Stoltenberg-regjeringen går motsatt vei og varsler en kopi av andre lands fiasko. Mens våre konkurrenter i Europa nå senker skattene og fjerner reguleringer, går Stoltenberg-regjeringen motsatt vei og varsler høyere skatter og flere reguleringer. Det er ikke uten grunn at flere spør seg om det er arbeidsløshetens Frankrike som er den nye regjeringens fyrtårn.

       Noen uker etter valget slo Dagsavisen opp over hele førstesiden at Stoltenberg-regjeringen kom til dekket bord. Forklaringen er åpenbar. Norsk økonomi er meget sterk. Aldri før har flere vært i jobb, og aldri før har det blitt etablert så mange bedrifter.

       I den rød-grønne regjeringens statsbudsjett bekreftes denne positive utviklingen. Kristin Halvorsen beskriver et bilde hvor det meste går bra. Problemet er bare at finansministeren åpenbart ikke har forstått hvorfor det går så bra. Stoltenberg-regjeringen fjerner nemlig de virkemidlene som har vært med på å skape den positive utviklingen:

       Det å komme til dekket bord gir et fantastisk utgangspunkt. Men mulighetene kan også skusles bort. Det som skulle være en aktiv næringspolitikk, er blitt en aktiv politikk for å kvitte seg med virkemidler i næringspolitikken, noe næringsminister Odd Eriksen også bekreftet da han ble konfrontert med kuttene i den næringsrettede forskningen.

       Det økte handlingsrommet som har fremkommet i det rød-grønne budsjettet på grunn av nye anslag, bruker Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bl.a til ytterligere å styrke den næringsrettede forskningen. I dag fremmer vi et forslag som gir Regjeringen en ny sjanse til å fylle opp Forskningsfondet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, i tråd med det forslaget som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet i budsjettet.

       Budsjettet vil gi en kraftig skatteøkning for selvstendig næringsdrivende og familieeide bedrifter. Nesten en halv million pensjonister får økt formuesskatt med Stoltenberg-regjeringens budsjett sammenlignet med etter vårt. Økt skatt på kapital og kapitalinntekter vil gjøre det dyrere for nordmenn å eie bedrifter i Norge.

       Finansministeren er veldig opptatt av å « bevise » at hun tar de rike. Når en finansminister fra SV skal ta de rike, tenker hun åpenbart på mennesker som investerer sine egne penger i norske bedrifter. For ifølge Finansdepartementets egne beregninger vil den effektive beskatningen av 1 mill. kr investert i en bedrift, bli nesten 55 %. Hvilken virkning tror finansministeren dette vil ha på investeringer i nye arbeidsplasser? Og hvilket signal tror finansministeren det er til dem som er opptatt av norsk eierskap i våre bedrifter?

       Finansministeren har måttet tåle sterk kritikk av sitt skatteforslag, og det er ikke uten grunn. Hvis jeg i valgkampen hadde påstått at Kristin Halvorsen som finansminister ville ha bevilget seg selv 15.000 kr i skattelettelse, mens en person som tjener halvparten, skulle få skatteskjerpelse, er jeg overbevist om at Kristin Halvorsen ville ha sagt at nå rabler det for Sanner, og nå må Høyre slutte med denne svartmalingen.

       Kristin Halvorsen fortjener selvsagt honnør for å ha fulgt opp deler av skattereformen og langt på vei har fjernet den store urettferdigheten som er i skattesystemet mellom skatt på inntekt og skatt på kapital. Men det er ikke noe vakkert nedslag som Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg har fått etter sitt politiske hallingkast. Alle som fulgte debatten i valgkampen, og alle som vet hva Arbeiderpartiet og SV stod for i forrige periode, ser den skrikende kontrasten som det er mellom ord og handling. Mens noen får noen hundre tusen i skattelettelse, blir de skattelettelsene vi hadde foreslått på lave og vanlige inntekter, fjernet og erstattet med noen hundrelapper.

       For Høyre har det alltid vært et hovedpoeng i skattepolitikken at alle inntektsgrupper skal få lavere skatt. Skal skattepolitikken ha legitimitet, må den også være rettferdig. Det skal lønne seg å jobbe, derfor er det viktig for Høyre å redusere skatten både på lave og vanlige inntekter.

       Man skal selvsagt ikke overdrive effekten av ett statsbudsjett. Ett statsbudsjett har begrenset virkning. Men den rød-grønne regjeringen har foretatt et grunnleggende skifte i den økonomiske politikken. Mens Høyre har vært opptatt av å skape større rom for privat sektor gjennom å begrense veksten i offentlige utgifter, øker de rød-grønne skattene for å øke de offentlige utgiftene.

       Finansdepartementet bekrefter i svar til Høyre på spørsmål i forbindelse med budsjettet at dette politikkskiftet kan føre til økt press på renten, og at arbeidskraft flyttes fra privat sektor til offentlig sektor. Departementet skriver:

       « Skattelettelser vil generelt sett virke mindre ekspansivt på økonomien enn økt forbruk i offentlig sektor. »

       Finansministeren forsøker å berolige alle som har mye lån, med at den rød-grønne politikken ikke vil føre til renteøkninger. Det er ikke troverdig. Når budsjettet ved fremleggelsen ikke gav utslag i markedet, skyldes det selvfølgelig at markedet allerede hadde priset inn den rød-grønne politikken. Nå forventes det derfor raskere og høyere renteøkninger enn før valget.

       Halvorsen og Stoltenbergs statsbudsjett har en dobbelt så høy utgiftsvekst som sentrum-Høyre-regjeringens budsjett. Ved behandlingen av budsjettet legger Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre også opp til en noe lavere oljepengebruk.

       Finansdepartementet peker også på at den langsiktige virkningen av sterkere vekst i offentlige utgifter er at arbeidskraft flyttes fra privat sektor til offentlig sektor. Departementet skriver:

       « I den grad endringer i skattenivå og offentlig etterspørsel ikke fører til endringer i produktivitet eller i tilgangen på produksjonsfaktorer, vil økt offentlig forbruk på noe lengre sikt måtte motsvares av en overflytting av ressurser fra annen virksomhet. »

       Dette er departementalt språk, men det betyr at arbeidskraft flyttes fra industri og over i offentlig sektor.

       Dette utdyper også departementet ved at en peker på den negative virkningen av skatteøkninger. Departementet skriver:

       « Det finnes erfaringer for at en økning i skatte- og avgiftsnivået isolert sett kan bidra til å dempe den underliggende veksten i arbeidstilbudet, og dermed øke presset mot privat næringsvirksomhet. »

       Disse faglige vurderingene har Kristin Halvorsen og hennes regjering valgt å se bort fra, og de har åpenbare negative virkninger når de ikke følges.

       Budsjettet tar flere skritt i gal retning og kan gi oss en trippelsmell - først økte skatter, så høyere renter, og etter hvert vil lavere vekst gi oss mindre til velferd.

       Jeg tar opp de forslag som Høyre har fremmet sammen med andre partier i finanskomiteens innstilling.

Jan Tore Sanner (H) [11:05:55] : Høyre har vært med på å utvikle den nordiske velferdsmodellen, og vi er stolt av den nordiske velferdsmodellen. Faktisk har vi sittet i regjering i de fire siste årene og styrket mange sentrale velferdsområder, på samme måte som den borgerlige regjering i Danmark. Og det har vært borgerlige regjeringer både i Sverige og i Finland.

       Det er ikke slik at den nordiske velferdsmodellen er et resultat av sosialdemokratiet. Høyre har også vært med på å utvikle den, og vi er stolt av den. Men den må også utvikles. Og noe av det som har vært styrken i den nordiske velferdsmodellen, er jo at vi har hatt et fleksibelt arbeidsmarked, en dynamisk næringspolitikk, nemlig selve grunnlaget for velferden vår. Det er det vi har vært opptatt av i disse fire årene, at vi må sørge for den fremtidige velferden ved å stimulere bedriftene og næringslivet. Derfor ser vi nå at skatteinntektene øker. Vi har senket skattene for bedriftene, men når det skapes mer, blir det også mer å fordele. Derfor er det nå mer å fordele til psykiatri, til barnehager og til omsorg. Det er en del av den nordiske velferdsmodellen, og jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå fjerner mange av de virkemidlene som har skapt den positive utviklingen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:07:25] : Eg konstaterer at representanten Sanner er nøgd med den politikken som den borgarlege regjeringa førte, også skattelettane som han fekk gjennomført. Eg vil minne om at Framstegspartiet har vore ein nødvendig føresetnad for mykje av den politikken, og at også alle dei skatte- og avgiftslettane som er gjennomførte, er blitt gjennomførte med Framstegspartiet sin støtte.

       Når det derimot gjeld den utbytteskatten som den borgarlege regjeringa gjekk i bresjen for, var det eit forlik med Arbeidarpartiet. Vi vil ikkje støtte det, vi ønskte vesentlege forbetringar. Vi var også redde for at den føresetnaden som gjekk på at formuesskatten skulle fjernast, ikkje blei innfridd. Den frykta viser seg no å vere reell.

       Mitt spørsmål til representanten Jan Tore Sanner er: Ser representanten Sanner at ein burde ha gjort enkelte andre grep, slik at ein hadde sikra at også formuesskatten blei fjerna før utbytteskatten blei innført?

Jan Tore Sanner (H) [11:08:42] : Dette var en litt overraskende replikk. Jeg mener å ha sett i Aftenposten at Fremskrittspartiet nå støtter utbytteskatten og faktisk legger den til grunn i sitt alternative budsjett. Det er riktig at jeg har vært med på å fremforhandle tre budsjetter med Fremskrittspartiet. Det er ingen tvil om at hvis Fremskrittspartiet da hadde ønsket å prioritere lavere formuesskatt, ville vi ha vært villige til å imøtekomme det, for det hadde vært i tråd med regjeringens politikk. Men man valgte å prioritere helt annerledes.

       Jeg vedstår meg det gode samarbeidet vi har hatt med Fremskrittspartiet gjennom hele forrige fireårsperiode. Vi oppnådde mange gode resultater sammen. Men jeg registrerer at Fremskrittspartiet nå etter valget har falt tilbake til den gamle populistiske linjen: De har valgt å ikke justere den økonomiske politikken noe i retning av de andre borgerlige partiene, men har istedenfor valgt markeringslinjen. Jeg håper at Fremskrittspartiet etter hvert vil velge å nærme seg de andre borgerlige partiene noe mer, slik at vi kan samarbeide enda bedre.

Heikki Holmås (SV) [11:09:57] : Jan Tore Sanner tegnet et bilde der han framstilte det som om den nye regjeringen ønsket arbeidsløshetens Frankrike. Nå kan jeg berolige Jan Tore Sanner med at vi faktisk øker antallet tiltaksplasser, for nettopp å bekjempe arbeidsløshet.

       Jan Tore Sanner kom også inn på punktet med at skatteøkninger isolert sett har en negativ virkning. Men det er ingenting som fungerer « isolert sett » i en økonomi. Min gamle rektor Victor Normann, som Jan Tore Sanner burde kjenne til, sa alltid at en var nødt til å gjøre totalkostnadsvurderinger. Isolert sett har det negativ virkning hvis du bruker pengene på tant og fjas, men vi har tenkt å bruke pengene på fornuftig måte.

       Det må være fortvilende for Jan Tore Sanner at en regjering med SV både skaper større vekst i norsk økonomi og skaper flere arbeidsplasser, samtidig som man sikrer en stabil økonomisk utvikling.

Jan Tore Sanner (H) [11:11:12] : Sannheten er at representanten Heikki Holmås ikke kan nevne ett eneste forslag som bidrar til å skape flere arbeidsplasser i det rød-grønne budsjettet sammenlignet med vårt. Å etablere flere tiltaksplasser skaper ikke arbeidsplasser, det er et tiltak for å hjelpe folk tilbake til arbeidsmarkedet. Å skape nye arbeidsplasser må gjøres gjennom å legge til rette for bedriftene og for næringslivet.

       I vårt budsjett har vi senket skattene for å legge til rette for næringslivet, vi sørget for en mer fleksibel arbeidsmiljølov, vi sørget for å satse mer på forskning, utvikling og innovasjon. Det bidrar til å styrke bedriftene og at flere etablerer nye arbeidsplasser.

       Når jeg har pekt på arbeidsløshetens Frankrike, er det fordi det ser ut til at den nye regjeringen nå kopierer mye av den politikken som har skapt problemene i Frankrike, nemlig at man har et overregulert arbeidsmarked og en overregulert næringspolitikk. Det bidrar ikke til å skape de arbeidsplassene i privat sektor som vi trenger for å få arbeidsløsheten ned.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:36] : Vårt samfunns evne til å kombinere langsiktig eierskap, kunnskap og rike naturressurser har gitt gode resultater. Det er sterkt medvirkende til vår velstandsutvikling og samfunnsbygging. Som Høyre sier, er den økonomiske politikken viktig, men etter Senterpartiets syn må den kompletteres med en aktiv og praktisk næringslivspolitikk.

       « Næringsnøytralitet » var et honnørord fra Høyres tidligere finansminister. Mitt spørsmål til representanten er: Ønsker Høyre nå framover å nyansere dette for å få fram en mer praktisk næringslivspolitikk, hvor bransjeforhold og ulike selskapsformers samfunnsansvar også vektlegges?

       Det er mange næringslivsledere rundt omkring i det ganske land som undrer seg på hvorfor Høyre ikke er mer praktisk i sin næringslivspolitikk.

       (Jan Tore Sanner snublet i en veske på vei til talerstolen.)

Jan Tore Sanner (H) [11:13:45] : Det er åpenbart at det er mange som legger ut snubletråder om dagen. (Latter i salen)

       Det er bare én regjering som har brukt begrepet « næringsnøytralitet. » Det var den forrige Stoltenberg-regjeringen. Høyre ønsker en fremtidsrettet næringspolitikk, hvor vi legger til rette for bedriftene, for bransjene og for næringslivet. Om vi er så opptatt av næringspolitikken i Høyre, er det fordi vi er opptatt av velferd. Vi er opptatt av at vi må skape verdiene før vi bruker dem. Derfor er vi opptatt av at bedriftene skal ha lavere skatt, men også av at vi skal satse mer på næringsrettet forskning, utvikling og innovasjon. Vi må satse mer på infrastruktur.

       Næringspolitikken har mange forskjellige grep. Men der tror jeg Lundteigen har flere høner å plukke med sin egen næringsminister, som nå er i ferd med å fjerne de virkemidlene som vi brukte for å stimulere bedriftene og næringslivet. Lundteigen kan heller ikke nevne ett eneste forslag i regjeringen Stoltenbergs budsjett som bidrar til flere arbeidsplasser i privat sektor enn det som lå i vårt forslag.

Reidar Sandal (A) [11:15:09] : Det er eit faktum at den nye og den gamle regjeringa held seg til den same økonomiske ramma, dvs. at ein brukar like mykje pengar. Men det er klart ulike oppfatningar om korleis pengane skal bli brukte. Det er det også mange av våre folkevalde på lokalt og regionalt nivå som har merka seg. Svært mange av dei er opptekne av ei verdig omsorg og ei skikkeleg opplæring for barna våre. Kommunane vil få ein vekst på 5,7 milliardar kr i frie inntekter neste år - langt meir enn regjeringa Bondevik II foreslo. Ordføraren i Bærum er tydelegvis glad for pengane som vil komme. Han uttala til Budstikka:

       « Penger lukter ikke. De tar vi med glede imot ».

       Deler representanten Sanner den gleda som ordføraren i heimkommunen hans tydelegvis har gitt uttrykk for?

Jan Tore Sanner (H) [11:16:25] : Jeg forstår veldig godt alle ordførere som gleder seg over å få mer penger. Noe annet ville vært rart. Men jeg er også veldig glad for at mange av Høyres ordførere nå velger å bruke pengene til å prioritere skolen, sørge for at barna får flere undervisningstimer, og sørge for at man bruker pengene på en fornuftig måte.

       Men det står med liten skrift i det brevet som kommunalministeren sender til kommunene - og det er et varsel om hva som kanskje kan komme i neste runde - at man nå vil vurdere selskapsskatten og om den skal gå til kommunene, og også vurdere momskompensasjonsordningen som har bidratt til at kommunene har fått mer igjen for de pengene de har hatt til disposisjon. Det kan bli en kortsiktig glede, og jeg forstår at mange frykter at dette kan bidra til at vi får ny fart i lønns- og prisstigninger, og kanskje høyere rente.

       Men som sagt: Selvsagt gleder ordføreren seg til å få mer penger, det er deres jobb å jobbe for det. Men vi skal heller ikke overdrive effekten, det er vel omtrent 1 % mer, slik at en forskjell som natt og dag er det neppe for noen.

       Den forrige regjeringens grunnleggende prinsipp for økonomien, godt støttet av Fremskrittspartiet, var at veksten i statsbudsjettets utgifter skulle være mindre enn veksten i Fastlands-Norge. Kort sagt: Folk skulle bli rikere, og fellesskapet skulle råde over en stadig mindre andel av pengene. Konsekvensene har vært tydelige. Forskjellene mellom hva folk har råd til privat og kvaliteten på hva det offentlige fellesskapet har kunnet tilby, har økt. Folk er ikke dumme. Dette merkes, og det ser folk. Det merkes først på nedlagte eldresentre, musikkskoler og fritidsklubber. Så merkes det på at det blir færre lærere og mindre penger til oppfølging av den enkelte elev. Så merkes det i eldreomsorgen, ved at ferdigbygde sykehjemsplasser blir stående tomme uten å bli tatt i bruk. Dette er fortiden. Politikken som jeg beskriver, ble ført av den forrige regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet.

       Framtiden ligger i dagens statsbudsjett, et første skritt i ny retning, der veksten i hva, og hvor mye penger, fellesskapet skal forvalte, skal være styrt ut fra hva slags prioriteringer vi som fellesskap foretar, og ikke bare ut fra hva hver enkelt av oss ville brukt pengene til. For du får ikke bygget veier og kollektivtrafikk ved å gi skattelette til folk. Du får ikke drevet bibliotek og eldresentre ved å gi skattelette til folk. Du får ikke bygget nye skoler og drevet arbeidsmarkedstiltak for folk ved å gi skattelette. Dette må gjøres i fellesskap. Alt sammen er avgjørende for utviklingen av det norske samfunnet. Det er de samme prioriteringene som har gjort Norge til et av de beste land i verden å bo i, og det samme samfunnssynet som har gjort oss til et land med en av verdens mest konkurransedyktige økonomier - ved at vi prioriterer og løfter i fellesskap, fordi vi på venstresiden har forstått at fellesskapets sterke hånd løfter mye bedre enn høyresidens usynlige hånd. Derfor dobler vi veksten i pengene vi styrer over statsbudsjettet i forhold til høyresidens forslag, fordi vi har ambisjoner nedfelt i Soria Moria-erklæringen - ambisjoner som deles av flertallet av folk her i landet, ambisjoner om igjen å føre en politikk for å minske forskjellene her i landet og for å avskaffe fattigdommen. Vi kommer til å fortsette den økningen i årene som kommer.

       Vår styringsregel er mer fellesskap og mer utjevning som erstatning for høyresidens styringsregel, som var mindre fellesskap og mer ujevn fordeling. Vi fortsetter den samfunnsmessige utbyggingen og avsetter mer til rassikring og veier i hele landet, og til utbygging av jernbanen. Der høyresidens ambisjoner var å sulte i hjel og konkurranseutsette jernbanen, har vi begynt opptrappingen i retning av en moderne jernbane, som er viktig for å binde landet sammen, nødvendig for økt miljøvennlig godstransport, og ikke minst helt avgjørende for de tusener som tar toget til jobb og skole hver eneste dag. Det er forstemmende, det må jeg få si, at en regjering der Venstre hadde samferdselsministeren, la fram et budsjett som var så dårlig på jernbane som det Bondevik II-regjeringens var. Her er etterslepet størst og ambisjonene store. Her må vi sette inn trykket om vi skal komme inn på stasjonen i rute.

       Vi skal prioritere miljøet. Vi skal starte en satsing på en utvikling av CO₂-håndtering som gjør at vi raskest mulig kan få til gasskraftverk som ikke slipper ut CO₂. Dette var en av de store ambisjonene som Venstre og Kristelig Folkeparti hadde i den forrige regjeringen, og en av de store sakene som aldri ble gjennomført, slik at vi nå kunne vært i rute. Det er vi ikke, men vi gjør det vi kan for å ta igjen det tapte og komme på plass.

       Vi starter en omlegging av skattesystemet i en mer rettferdig retning, der de som har aller lavest arbeidsinntekt, altså alle som tjener under 180.000 kr, får økt minstefradrag - det til Venstres Lars Sponheim. De får altså en større skattelette, og de med de største aksjeutbyttene må bidra mer til fellesskapet. Fjerning av skatten på aksjeutbytte var den største enkeltstående årsaken til at forskjellene økte i løpet av 1990-tallet, og vi er dundrende glade for å få være medlem av den regjeringen som nå innfører dette, og innfører det med en skjerpet profil i forhold til det Bondevik-regjeringen la opp til.

       Vi har også latt være å gjennomføre én av de tingene som var en premiss for den forrige regjeringen med hensyn til skattereformen, nemlig å fjerne formuesskatten. Med vårt opplegg blir det neste år færre pensjonister som kommer til å betale formuesskatt, enn det høyresiden la opp til i sitt budsjettforslag.

       Jeg sa at vår styringsregel var mer fellesskap og mer rettferdig fordeling, og da er skatt, som jeg har snakket om, ett av de viktigste redskapene for å omfordele. Men i tillegg skal vi bygge ut velferden, og da skal vi sørge for mest velferd til dem som har lite fra før. Vi skal altså ha billigere barnehager, og vi skal gjennomføre det fra 1. januar, i motsetning til hva resten av Stortinget ønsker å være med på. Vi står ved det barnehageløftet vi gav. Vi skal også bedre barnevernet og sørge for at det statlige barnevernet får de pengene de har bruk for til å kunne gjøre en god jobb for de ungene som har behov for det. Vi skal sørge for at sykehusene kan drive videre på det aktivitetsnivået de har hatt i år. Det er behov for en halv milliard kroner ekstra for å få til det, og den halve milliarden stiller vi opp med. Vi vil bruke mer penger på arbeidsmarkedstiltak, for i motsetning til hva Jan Tore Sanner mener, mener vi at det at vi har hatt en offensiv bruk av arbeidsmarkedstiltak, har vært helt avgjørende for å kunne ha en lav arbeidsløshet. Det å sørge for tiltak som gir folk muligheten til å omskolere seg og komme ut igjen på arbeidsmarkedet, er noe av det som har vært helt fundamentalt, og som gjør at Norge er ett av de landene i verden som har hatt lavest arbeidsløshet over tid. I dag er arbeidsløsheten for høy, og det er vi nødt til å gjøre noe med.

       Og så er det vi som skal løfte de fattigste aller mest. Vi skal sørge for å løfte dem på en måte som kjennes. Vi skal sørge for å satse på bolig og på bostøtte. Vi skal gjøre noe mer for dem som i dag har rusmiddelproblemer. Der kjører vi i gang med et løft som jeg tror vil bety mye på sikt for at vi skal kunne klare å nå vår målsetting om å avskaffe fattigdommen.

       Og så starter vi den opptrappingen av kommuneøkonomien som vi har lovet alle sammen. Under den forrige regjeringen ble det konsekvent bevilget mindre penger enn det som var nødvendig for å møte de utfordringene som ligger i det at vi blir flere mennesker her i landet, og at flere av oss blir eldre. Da var høyresidens svar: Kutt i lærerne til ungene våre, kutt i eldreomsorgen til foreldrene og besteforeldrene våre og en storstilt ideologisk konkurranseutsetting og privatisering, som har vært mislykket i mange kommuner. Vårt svar er å velge en annen vei, å velge en bedre økonomi for fellesskapet framfor en skjevfordelt rikdom som øker forskjellene blant folk.

       Dette kommer til å bety mye rundt i kommunene. Da jeg drog til bystyret i Oslo og møtte ordføreren og byrådslederen, må jeg innrømme at det var kjekt å kunne få en slik tilbakemelding fra Oslo kommune, som altså ikke hadde en eneste negativ tilbakemelding på det budsjettet som vi la fram overfor dem. Det samme tror jeg at mange representanter har erfart når de har reist hjem til sine kommunestyrer, til sine fylkesting og fortalt om hvordan det blir med politikken til den nye regjeringen. Og jeg har ikke akkurat hørt noe ramaskrik fra Høyre-ordførere, fra ordførere fra Fremskrittspartiet, eller for den saks skyld fra ordførere fra Kristelig Folkeparti og Venstre, om at det er en forferdelig dreining av politikken.

       Vi har altså gjennomført det største løftet på barnehagefronten som har vært gjort. Det har aldri vært en så stor satsing på barnehager som det som gjøres over dette budsjettet. Vi får gjennomført det som har vært den ene forutsetningen i barnehageforliket, nemlig at prisene skal ned, for det er kun gjennom å sørge for å få satt ned prisene at vi kan se hvor mange mennesker det er som faktisk ønsker en barnehageplass. Dette burde alle som har et lite snev av markedsøkonomisk innsikt, forstå. Derfor er det å sette ned prisen viktig.

       Dette budsjettet er preget av satsing på fellesskap, rettferdighet, kamp mot fattigdom og miljø. Det er første skritt i retning av et samfunn med mer solidaritet og tanke for framtidige generasjoner. Dette er første skritt, men det kommer flere.

       Gjermund Hagesæter (FrP) [11:28:25] : Representanten Holmås har rett i éin ting, at budsjettet frå den nye regjeringa har ei anna og annleis innretting i pengebruken sin. Det demonstrerte og forklarte han jo godt, at det vil seie meir pengar til offentleg sektor, og at det skal finansierast med høgre skattar og avgifter. Men det betyr også at vi ikkje får til den prisreduksjonen som skatte- og avgiftslette ville gitt. Eg kan jo også nemne at i svaret frå Finansdepartementet seier dei at ein auke i matmomsen, frå 11 til 13 %, vil gi ei prisstiging som er 0,2 % høgre enn dersom dei ikkje hadde foreteke denne skjerpinga.

       Då er mitt spørsmål til representanten Holmås: Har SV rekna ut kor mykje den endra innrettinga vil ha å seie for prisstiginga? Og korleis vil dette slå ut i forhold til rentenivået?

Heikki Holmås (SV) [11:31:54] : Nei, vi er ikke tilfreds med det. Men det vi er tilfreds med, er at vi har klart å gjennomføre en omlegging av skattesystemet. De som har de høyeste inntektene på aksjer, og de som har de høyeste inntektene på formue, er de som bidrar mest. Det er sånn at et menneske med 600.000 kr i lønn, ville fått dobbelt så stor skattelette med det opplegget som den Høyre-dominerte regjeringen la fram. Derfor er vi fornøyd med at vi har klart å gi større skatteskjerpelser til dem som virkelig tjener mye penger, og som har de største formuene, og vi er fornøyd med at vi har klart å gi større skattelette enn det den forrige regjeringen fremmet forslag om, til de menneskene som tjener under 180.000 kr - folk som har lave inntekter. Dette er et første skritt.

       Vi vil bruke resten av tiden vår på å fortsette å skape et mer rettferdig skattesystem, men dette var det første skrittet på veien.

Laila Dåvøy (KrF) [11:33:06] : SVs kanskje viktigste næringspolitiske grep i valgkampen var avskrivningssatsene på maskiner. Hvordan kan da SV i regjering gå med på å reversere Bondevik II-regjeringens forslag om å øke avskrivningssatsene på maskiner til 25 %?

       Når det gjelder skattereformen, vil jeg vise til SVs tidligere, svært offensive, uttalelser både før valgkampen og i valgkampen. Hvilken endring har skjedd i SVs syn på skattereformen etter at partiet kom i regjering - og som bl.a medfører at den nye regjeringen reduserer bunnfradraget i forhold til Bondevik II-regjeringens forslag?

Heikki Holmås (SV) [11:33:58] : Her var det mye å gripe fatt i, og la meg begynne med det første: avskrivningssatsen.

       Vi synes det er et godt forslag å øke avskrivningssatsen, men det er ikke noe av det vi prioriterte i årets budsjett. En av grunnene til at vi ikke prioriterte det, er at norsk økonomi går veldig bra nå. Det går i riktig retning, og vi tror at norsk økonomi kommer til å fortsette å gå bra, spesielt nå når vi har fått vår nye regjering. Og da synes ikke vi at det er et riktig tiltak å prioritere.

       Så vil jeg ta en av de store misforståelsene rundt dette med skattereformen. En av de store forutsetningene for høyresiden var avskaffelse av formuesskatten. Det ville virkelig være en skattelette for dem som har mest penger fra før, som har de største formuene. Det har vi sagt nei til. Vi har sagt et dundrende nei til en skattelettelse til dem som har de største formuene, og vi har skjerpet skatten for dem som har mest, og som får størst aksjeutbytte.

Odd Einar Dørum (V) [11:35:14] : Politikk handler om å levere, og jeg unner representanten Holmås den glede å kunne kjøre med fem minutters trikkeruter i Oslo - resultatet av leveranser fra Venstre i samarbeid, både i regjering og i Bystyret i Oslo. Så gledene kan vi vel ta med oss på mange punkter.

       Mitt spørsmål til representanten Holmås er: Han representerer en regjering og et parti som har ment at selve forskningen er avgjørende for hvordan vi bygger landet, hvordan vi bygger samfunnet, og hvordan vi skaper nye næringer, skaper ufødte arbeidsplasser. Noe av det første som skjer på indre bane etter at Bondevik II-regjeringen har lagt opp til et forskningsfond på 75 milliarder kr, en sikkerhet for forskere kommende år - jeg vil ikke kommentere det, for jeg har sittet i regjering - er at man fjerner 25 milliarder kr av det fondet. Det man gjør, er å fjerne langsiktigheten for norske forskere.

       Mener representanten Holmås at han er i pakt med SVs linje hvor man foreslo 70 milliarder til forskningsfond neste år, når Regjeringen kutter 25 milliarder kr i fondet og reduserer langsiktigheten for forskere? Er dette et håndslag til de ufødte arbeidsplasser og de kommende generasjoner?

Heikki Holmås (SV) [11:36:25] : Vi står fast på den linjen som foreligger, og som ble vedtatt av Stortinget, om opptrapping av både forskningsfond og forskning. Vi øker forskningsfondet med 14 milliarder kr, og vi har sagt klart fra at vi skal fortsette å satse på forskning i årene som kommer, i tråd med det som står i Soria Moria-erklæringen.

       Det er veldig mye som skaper verdier her i landet. Det er sånn at vi satser mye på grunnskoleutdanningen ved å øke bevilgningene til kommunene. Vi ser utdanningen i et helhetlig utdanningsløp og mener at det kan være viktig. Det er viktig! I tillegg satser vi på å legge til rette for næringslivet, bl.a gjennom en utvidelse av nettolønnsordningen.

       Dette er flere forskjellige ting som vi mener kan være viktige for å styrke næringslivet i årene som kommer. Og så står vi fast på den opptrappingen av forskningsplanen som vi har lagt opp til, og som regjeringspartiene er enige om.

Jørund Rytman (FrP) [11:37:41] : Partiene Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet pratet i valgkampen mye om å redde arbeidsplasser og å ta i bruk verktøy for å redde bedrifter i Norge. Etter at den nye regjeringen nå har lagt fram statsbudsjettet, ser det etter min mening ut som om verktøyene disse partiene har dratt fram, vil skru næringslivet fra hverandre.

       Det ble i erklæringsdebatten fortalt meg at i denne budsjettinnstillingen ville man vise hva man ville gjøre for å bidra til flere arbeidsplasser. Det kan jeg vanskelig se at man gjør. 99 % av norske bedrifter er små og mellomstore, og størstedelen av verdiskapningen skjer i disse bedriftene. Økningen på mer enn 4 milliarder kr i næringsbeskatningen, som Regjeringen nå vil innføre, er det i hovedsak små og mellomstore bedrifter som må bære. Regjeringen har dratt fram verktøy som f.eks utbytteskatt, formuesskatt, arveavgift, reduksjon i bevilgninger til næringsrettet forskning, og den vil ikke gjøre noe med avskrivingssatsene på maskiner.

       Mener representanten Holmås at dette er verktøy som bidrar til verdiskapning?

Heikki Holmås (SV) [11:38:55] : Når det gjelder verdiskapningsdebatten, er det altså slik at med vårt opplegg vil vi få flere arbeidsplasser og en høyere vekst i Norge neste år enn det vi hadde fått med den tidligere regjeringen. Det burde på en måte i seg selv være et godt nok bevis for at vår linje fører til en bedre utvikling av næringslivet.

       Så til én ting jeg bare må få sagt, noe som er blitt gjentatt så mange ganger, men som altså ikke fører til at det blir riktigere av den grunn, og det gjelder spørsmålet om utbytteskatt. Det at vi nå innfører utbytteskatt, er altså ikke en beskatning av næringslivet. Det er en beskatning av penger som tas ut på eiers hånd, i det øyeblikket pengene tas ut. Det fører altså ikke til mindre investeringer. Det fører til at investeringer som foretas, som blir igjen til nyinvesteringer, ikke blir beskattet før den dagen de tas ut og går til forbruk, det være seg til dyre cabincruisere eller til designerklær. Det er altså en ting som jeg synes det er viktig å få understreket, men som Fremskrittspartiet tydeligvis ennå ikke har forstått.

       Bondevik-regjeringen måtte i sine første år sette tæring etter næring - det var selvsagt ikke like populært i alle kretser. Særlig var det nødvendig å sørge for at landet fortsatt skulle ha et næringsliv som tålte konkurransen utenfra - ikke minst måtte man sørge for at norske arbeidsplasser ikke ble skattet ut av landet. Arbeidet gav resultater: Rentene gikk ned, presset mot den norske krona ble dempet, og lønns- og prisveksten beveget seg ned mot nivået til våre handelspartnere. Det er også derfor den nye regjeringen ved framleggelsen av sitt tillegg til budsjettet kunne konstatere følgende:

       « Norsk økonomi er solid. Vi forventer solid økonomisk vekst neste år, god vekst i sysselsettingen og nedgang i arbeidsløsheten. »

       Ja, den nye regjeringen har fått et solid utgangspunkt. Det er på mange måter et dekket bord man har inntatt, selv om vi fra vår side selvsagt skulle ønske at vertskapet ikke hadde blitt skiftet ut ved siste valg.

       Jeg tror at så vel finansministeren som flertallet i denne sal er enige om at det økonomiske grunnlaget dermed er godt for fortsatt velstand - særlig når vi nå har lagt valgkampen bak oss. For vi kommer ikke fra at retorikken før valget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet var en helt annen enn det som nå er den aktuelle melodi fra de samme partier. « Vi skal bort fra en politikk som gir skattelette til de som har mest fra før » var en sikker slager på ethvert debattmøte i valgkampen. I dag har skattereformen vunnet i hvert fall fått én ny tilhenger i finansministeren. Ja, jeg vil si at hun, ikke minst i denne sal, har argumentert godt - ja, faktisk overbevisende godt - for nødvendigheten av en reform som bidrar til at lønns- og kapitalinntekter skattlegges mer rettferdig. Så får det heller være at SV-leder Halvorsen i andre sammenhenger synes utslagene av skattereformen er noe « herk ». Det kan kanskje avskrives på kontoen for nødvendig indremedisin i eget parti.

       Særlig i valgkampen ble det mye fokus på skattesatsene. For Kristelig Folkeparti er det vel så viktig å se på hva vi faktisk får av skatteinngang enn på ofte ganske teoretiske diskusjoner om hvem som betaler hva på papiret. Og Bondevik-regjeringens økonomiske politikk har ført til at skatteinntektene øker som følge av at flere er i arbeid enn noen gang tidligere. På lang sikt er det jo nettopp det som bidrar til å sikre velferden i dette landet, det gjelder for landet som helhet, og det gjelder ikke minst for alle landets kommuner.

       Bondevik-regjeringen har i sitt budsjett prioritert en styrket kommuneøkonomi, oppfølging av Kunnskapsløftet i skolen, en sterk satsing på forskning og innovasjon, en moderne familiepolitikk med utvidet pappapermisjon og kontantstøtte og barnehageplass til dem som ønsker det. Det er økt satsing på bistand til verdens fattige, en styrket satsing mot fattigdom her hjemme og en oppfølging av psykiatriplanen - med andre ord en satsing på å bygge ut velferden og legge til rette for at velferden også sikres for nye generasjoner. Det er etter Kristelig Folkepartis syn god forvaltning.

       Stoltenberg-regjeringen gikk til et dekket bord, men menyen er dessverre forandret på viktige punkter, ikke minst gjelder det for barnemenyen: Regjeringen kutter kontantstøtten og bryter løftet fra Soria Moria om at den skulle videreføres inntil full barnehagedekning er oppnådd. Forutsigbarheten for småbarnsfamilienes økonomi blir borte, familieøkonomien rammes for mange, og ordningen blir omgitt av en usikkerhet som vil føre til at flere ser seg nødt til å melde seg på i barnehagekøen. Regjeringen oppnår dermed to ting: for det første å svekke en etablert velferdsordning, og for det andre å sørge for at målet om full barnehagedekning blir stadig fjernere. Det er i sannhet en familiepolitikk i revers som er presentert av Stoltenberg-regjeringen! Og da har jeg også unnlatt å ta opp debatten om foreldrenes betydning for barna, som kunnskapsministeren jo har initiert.

       I Kristelig Folkeparti har vi også merket oss at Stoltenberg-regjeringen foreslår en rekke kutt på utdanningsinstitusjoner som bl.a skal sørge for flere ansatte i våre barnehager, flere ansatte i våre sykehus og flere ansatte i våre skoler. Det er jo merkelig når man samtidig sier at man satser på de samme grupper. Vi har merket oss kuttene i friskoler, kirke og menighetsliv og viktige frivillige organisasjoner. Dessverre - og det er kanskje mitt største ankepunkt, fordi det går ikke så mye på kroner og ører, men mer på ideologi - synes det som om regjeringen Stoltenberg gjennomgående signaliserer en dreining bort fra et samarbeid med det sivile samfunn gjennom sine nedprioriteringer. Jeg kan bare håpe at noe av dette kan rettes opp i fagkomiteene, og med den invitasjonen som finanskomiteens leder gav Kristelig Folkeparti før i dag, regner jeg med at vi ser resultater når innstillingene skal behandles i denne salen.

       Vi trenger å investere i framtiden! Men forskning og innovasjon er nok ikke « dagens rett » for Stoltenberg-regjeringen. Det er overraskende - ikke minst i en situasjon der Regjeringen har flere penger til rådighet enn noen gang. Næringsministeren har konstatert at Stoltenberg-regjeringen har fjernet viktige verktøy fra verktøykassen, selv om han trøster folket med at noe av forskningssatsingen fra Bondevik-regjeringen tross alt står ved lag.

       Også mange pensjonister vil få seg en ubehagelig overraskelse som følge av regjeringsskiftet. Gjennom en kombinasjon av skjerpet formuesskatt og økning av ligningsverdien på boliger med hele 25 % vil mange pensjonister som endelig har nedbetalt gjelden på egen bolig, oppleve en betydelig skatteskjerping i forhold til Bondevik-regjeringens forslag.

       Dersom vi legger Stoltenberg-regjeringens forslag til budsjett ved siden av Bondevik-regjeringens forslag, kan forskjellene synes relativt små. Vi er glade for at skattereformen, tross enkelte justeringer, står ved lag. Vi er også glade for at bruken av oljepenger holder seg innenfor et forsvarlig nivå. Vi kan imidlertid ane at bruken av de offentlige kroner kan bidra til et økt press i norsk økonomi, med de følger det vil få. Men her tror jeg vel at styrkeprøven for Regjeringen først og fremst kommer neste år i forbindelse med det statsbudsjettet som da skal legges fram. Vi ser dessverre en dreining i familiepolitikken, og forholdene for frivilligheten og det sivile samfunn svekkes. Her blinker det varsellamper gjennom de prioriteringer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå foretar. Det står også i kontrast til den samarbeidsinvitten Regjeringen la vekt på i sin erklæring. Budsjettet gir derfor ikke grunnlag for å si at de gode ord i erklæringsdebatten er fulgt opp av handling. Så får framtiden vise om det også er status ved neste korsvei, sett fra vår side.

       Spørsmålet mitt til representanten Syversen må derfor bli: Kan vi rekne med at Kristeleg Folkeparti i åra framover vil vise større interesse for å løyve pengar nok til dei sentrale velferdsoppgåvene, meir midlar enn Kristeleg Folkeparti har vore med på i den tida Erna Solberg har styrt Kommunaldepartementet?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:50:58] : Ja, det er jo helt riktig som representanten Sandal beskriver, at Kristelig Folkeparti i denne sal mange ganger har sørget for at arbeiderpartiregjeringer bevilget mer til kommunene enn det de opprinnelig hadde foreslått, så her gir jeg Sandal helt rett. Kristelig Folkeparti har stått på for at kommunene skal få midler, slik at de kan utføre de viktige oppgaver som også representanten Sandal var inne på.

       Når det så gjelder videre satsing på kommunene, viser jeg til at i den perioden som har gått, har kommunenes inntekter faktisk økt med over 15 milliarder kr. Det viser også at den regjeringen som gikk av for vel en måned siden, har satset på kommunene. Men vi ønsker å gjøre mer; det viser også hvordan vi bruker de 1,2 milliardene vi har fått i merinntekter siden Bondevik-regjeringen måtte gå av. Vi satser på kommunene, og det skal vi fortsatt gjøre.

Jørund Rytman (FrP) [11:52:27] : Som kjent har Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mange saker man er enige om, bl.a når det gjelder familiepolitikken. Kristelig Folkeparti vil gjerne framstå som småbarnsfamiliens parti, spesielt når det gjelder valgfrihet.

       Kan representanten svare på hvorfor Kristelig Folkeparti vil straffe de småbarnsfamilier som trenger bil, hvorfor Kristelig Folkeparti vil at Norge skal ha en av verdens høyeste bilavgifter, hvorfor Kristelig Folkeparti ikke vil støtte Fremskrittspartiet og redusere årsavgiften og engangsavgiften? Det samme gjelder avgiften på bensin og bompenger - for det er da utvilsomt noe som spesielt går ut over barnefamilier som trenger bil i hverdagen. Det samme gjelder Fremskrittspartiets forslag om ytterligere rentekompensasjon for bygging og vedlikehold av skoler og kirker.

       Nå som Kristelig Folkeparti ikke har noen regjeringspartier å ta hensyn til, vil representanten vurdere å støtte Fremskrittspartiets forslag om dette ved neste korsvei?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:42] : Det er jo nesten litt vittig at vi er i en by hvor Fremskrittspartiet sitter med samferdselsbyråden og vi vitterlig har en bompengeordning. Så jeg er ikke helt sikker på om den bekymringen for bilavgifter er like tilstedeværende i alle deler av Fremskrittspartiet.

       Det Fremskrittspartiet skal være forvisset om, er at vi i våre alternative budsjetter framover skal sørge for at barnefamiliene skal få en solid økonomi, slik at vi bygger opp under den betydningen familien har i det norske samfunnet.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:54:31] : « Jeg kunne aldri underskrevet et budsjett med den skatteprofilen », uttaler Kristelig Folkepartis leder, Dagfinn Høybråten, i Aftenposten 14. november. Regjeringen som Kristelig Folkeparti var en del av, la som kjent fram et budsjett med en vesentlig dårligere fordelingsprofil, f.eks ville personer med en inntekt på over 1 mill. kr i snitt fått en skattelette på 25.000 kr mer med det budsjettet som også bar Kristelig Folkepartis signatur.

       Hvilket av budsjettalternativene foretrekker representanten Syversen ut fra fordelingsprofil?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:57:22] : Jeg skulle like å se det kommunestyremedlem som ikke er glad for å få kroner inn. Samtidig er det en balanse i økonomien som heller ikke kommunestyrerepresentanter verken kan eller vil - tror jeg - overse. For eksempel er det slik at for hver rentenedsettelse vi har hatt på 1 %, vil kommunene over tid spare over 800 mill. kr pr. prosentenhet. Det betyr også mye for kommuneøkonomien. Vi er avhengige av en balanse i økonomien, både når det gjelder kommuner og landet samlet sett, som sørger for at også kommunene på lang sikt har en solid økonomi å kunne forvalte.

       Men vi er glad for enhver krone som kommer til kommunene, forutsatt at den ikke ødelegger for landets samlede økonomi.

Lise Christoffersen (A) [11:58:29] : Jeg registrerer av finanskomiteens innstilling at det tidligere samarbeidet mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fortsatt gjelder. Det er vel naturlig, som representanten Hans Olav Syversen selv sier, å vise lojalitet til budsjettopplegget for Bondevik II. Jeg ante jo likevel et snev av tristhet i hovedinnlegget til Hans Olav Syversen over at Kristelig Folkeparti ikke er med på det nye laget som skal gjøre verdens beste land til et enda bedre land å bo i, men foreløpig er han altså ikke helt fornøyd med innholdet i samarbeidsinvitten fra Stoltenberg II.

       Jeg har to spørsmål likevel: Ville det ikke strengt tatt vært OK for Kristelig Folkeparti å kunne være med på det solide løftet for kommuneøkonomien som Stoltenberg II legger opp til? Og med referanse til merknadene Kristelig Folkeparti er med på på rammeområdet Arbeid og sosial, ville det ikke også vært bra for Kristelig Folkeparti å kunne være med på en ytterligere opptrapping til de fattige på nesten en halv milliard kroner utover Bondevik II?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:59:51>> : Det må være en tristhet som jeg ikke helt klarte å gi uttrykk for på korrekt måte. Tristheten gikk nok på at Bondevik II-regjeringen faktisk måtte gå fra borde, så det er mulig tristheten ble forskjøvet på et visst tidspunkt i mitt innlegg.

       Når det så gjelder kommuneøkonomi og hva vi burde være med på og ikke være med på, er poenget at vi ikke kan se isolert på kommuneøkonomien. Når Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet kutter f.eks en viktig velferdsordning for barnefamiliene, må Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet også svare for det overfor de samme barnefamiliene. Det er altså en bakside av den medaljen som de tre partier har vist fram i innstillingen, som dessverre kanskje ikke har kommet godt nok fram for det brede lag av befolkningen.

       Når det gjelder tiltak overfor fattige, vil jeg altså vise til hvordan vi bruker de 1,2 milliarder kronene mer. Der vil representanten Christoffersen se at vi også satser på den gruppen. Vi øker bl.a antall tiltaksplasser for yrkeshemmede, som betyr mye også for den gruppen.

       Vi er i en heldig stilling i motsetning til andre europeiske land. Gjennom våre enorme naturrikdommer, høgt kunnskapsnivå, et framtidsrettet lovverk og et aktivt, åpent og folkelig forankret politisk ordskifte har det å slå ring om fellesskapsverdiene og bygging av landet stått sentralt.

       Senterpartiet har en framtidsvisjon: annerledeslandet som ikke er seg selv nok. Dette er et samfunn kjennetegnet av sterk internasjonal solidaritet, hvor målsettingen om at 1 % av bruttonasjonalproduktet skal gå til bistand, er et godt varemerke. Det er også kjennetegnet av et aktivt folkestyre, bygd på folkelig deltakelse, hvor Stortinget foretar prioriteringene ut fra omsynet til norske forhold.

       Vår rikdom skal brukes til noe mer enn å øke det private forbruket. Det blir for smått! Viktige arenaer å sikre, er hensynet til ren jord, ren luft og rent vann, fellesskap og trygghet for dem som trenger samfunnets bevågenhet.

       Trygghet for inntekt er det viktigste. Den rød-grønne alliansen vil opprettholde den viktige tradisjonen som har preget etterkrigstidens Norge, om at enhver skal kunne leve av sin arbeidsinnsats. En skal ikke i Norge ha behov for å jobbe dobbelt for å få endene til å møtes. Lønns- og arbeidsvilkår skal være slik at en har en trygg inntekt sett i forhold til norsk kostnadsnivå, og det skal gjelde alle yrker.

       Vårt skattesystem skal bygge på skatt etter evne. Skattesystemet skal i tillegg til å skaffe staten inntekter til finansiering av fellesskapet, bidra til rettferdighet og dyrke fram et framtidsrettet næringsliv. Dette fordrer et progressivt skattesystem for personlige skatteytere og videreføring av en bedriftsbeskatning som tar hensyn til bransjenes faktiske økonomiske og konkurransemessige situasjon. Videre skal det føres en økonomisk politikk som stimulerer den private eiendomsretten og forvalteransvaret. Eiendomsrett skal være et gode for de mange, ikke en eksklusiv rett for de få.

       Senterpartiet er opptatt av fagarbeideren på Sokna-bruket som tjener 250.000 kr i året, læreren på Numedal videregående skole og « mangesysleren » som henter sin inntekt fra jord, entreprenørvirksomhet og skolebusskjøring. For Senterpartiet står disse med vanlig skattbar inntekt i fokus. Dette er det vanlige i Hverdags-Norge. Mange av disse har store forventninger til et mer rettferdig skattesystem, altså et skattesystem som hele tiden fokuserer på den enkeltes inntekt som kan brukes til privat forbruk og investering. Her må vi hele tiden ha en aktiv debatt. Det er en viktig tradisjon.

       Alt som lever, er i forandring. Det skjer store endringer i det norske samfunnet. Det er viktig og riktig, men tempoet og hva det er viktigst å gjøre noe med, må vi ha økt oppmerksomhet på. Hovedutfordringen framover for å gi trygghet for arbeidsplasser, er lønnsomheten i de vareproduserende bransjer og i de bransjene som er satt under press av underbetalt arbeidskraft fra østeuropeiske selskaper. Lønnsomheten i langsiktige investeringer i vareproduserende bransjer med komparative fortrinn i Norge, f.eks fisk og treforedling, må styrkes kraftig. Videre må vi framover holde en høg profil på sikring av norske lønns- og arbeidsvilkår for alt arbeid som utføres i Norge.

       Dette har en klar parallell i det vi ser internasjonalt når det gjelder importvernet, eksempelvis på jordbruksprodukter. I denne sammenheng har arbeidsfolk, matprodusenter og næringsmiddelindustri felles interesser, og den rød-grønne alliansen har offensive posisjoner overfor begge deler. Dette er å videreutvikle det beste i vår « by og land, hand i hand »-tradisjon.

       Som land har vi altså stor handlefrihet til å prioritere for framtiden. Regjeringen har store ambisjoner. Vi har lagt grunnlaget for en annen kurs. Den sterke vektleggingen av å øke privatforbruket, som den forrige regjeringen arbeidet etter, er forlatt. Vår handlefrihet må nå brukes til å styrke de sterke tradisjonene i det norske samfunnet, nemlig jambyrdige forhold blant folk, samt å dempe sentraliseringskreftene og skape ny vekst og optimisme også utenfor byene. Vi har gode muligheter, men det skal god rygg til å bære gode dager.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:07:34] : I ethvert budsjett er det viktig å ta det viktigste først.

       Det er ingen tvil om Senterpartiets prioritering av en lav matmoms. Vi var så heldige å få til en differensiering av momssystemet som det nå etter hvert er blitt bred politisk oppslutning om. Senterpartiet er svært glad for at Fremskrittspartiet nå er en støttespiller for å ha lav moms på mat. Senterpartiet ønsket å videreføre en lav moms på mat. Men i den prioriteringen vi stod overfor, hvor det var spørsmål om å få nødvendige midler for å sikre kommuneøkonomien og de velferdsoppgaver som lå der, valgte vi å prioritere den, og dermed måtte matmomsen i denne omgang stå slik den forrige regjeringen foreslo.

       Petter Løvik (H) [12:08:40] : Det skal god rygg til å bere gode dagar - slik avslutta representanten Lundteigen innlegget sitt. Og litt av den ryggrada vi treng, er at vi ikkje berre tenkjer på dagen i dag, men også på framtida. Dess større er skuffelsen over det som no skjer, når vi ser det raud-grøne regjeringsforslaget, der det blir lagt svært lite vekt på det som skal skape framtidig vekst i norsk næringsliv og dermed sikre økonomi både for familiar, bedrifter og kommunar.

       Vi ser ei skatteskjerping overfor næringslivet som vil skape problem. Vi ser kutt i fleire milliardar kroner-klassa, bl.a på avskrivingssatsane, som er heilt avgjerande, og vi ser store kutt i verktøykassa elles, det som via forsking og utvikling og framtidsretta produkt- og marknadsutvikling skal sikre dei framtidige inntektene.

       Er representanten Lundteigen komfortabel med dei store kutta i det framtidig skapande?

       Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:09:56] : Det er nok et godt kulturelt samsvar mellom deler av Vestlands-Høyre og Senterpartiet når det gjelder å tenke framover og tenke langsiktig, og jeg er glad for representantens spørsmål.

       Som jeg sa i min forrige replikk, valgte Regjeringen å prioritere det viktigste først. Det som var det fremste kravet fra det norske folk, var å forbedre våre velferdstjenester, som er helt fundamentale for at næringslivet og arbeidslivet skal fungere godt.

       Representanten har et poeng i at det ikke ble gjort noe med avskrivningssatsene i denne omgang. Det er noe jeg regner med at Regjeringen kommer tilbake til og sikrer at vi får avskrivningssatser hvor det er større samsvar mellom slitasje og elde, altså driftsmessige avskrivninger, og det som er skattemessige avskrivninger. Her er det en jobb å gjøre.

       Til slutt vil jeg si: Verktøykassa kommer nok til å bli fullere med denne regjeringen enn med den forrige. Det har vi en klar politikk på.

       Det som særpreger norsk jordbruk, er at det er lave inntekter. Når en har lave inntekter, kan en ha liten gjeld, og dermed har de aller fleste en viss formue. Det er derfor viktig for Senterpartiet at vi fikk økt de generelle minstefradragene på formuesskatten. Men når det gjelder formuesskatt generelt, må vi være klar over at den forrige regjeringen la opp til at all formuesskatt over tid skulle fjernes helt. Det den tidligere regjeringen unnlot å snakke om, var at som erstatning for formuesskatt ville det over tid komme et alternativ, nemlig eiendomsskatt. Og eiendomsskatt i forhold til næringsvirksomhet i landbruket er en mye mer usosial skatteordning enn en formuesskatt, hvor en tross alt får fradrag for gjeldsrenter. Så den prioriteringen som er gjort her, er et bedre alternativ enn det den forrige regjeringens politikk ville medført over tid.

Lars Sponheim (V) [12:13:47] : Jeg registrerer at representanten Lundteigen har spådommer om hva den forrige regjeringen ville gjort framover, som han ikke har grunnlag for. Han varsler også at verktøykassa skal bli fullere, og han starter med å tømme verktøykassa, slik hans egen næringsminister har bekreftet på TV.

       Vi har hørt om Lundteigens samfunnsvisjoner, og vi kommer nok mange ganger tilbake til dem. Vi vil nok også ha veldig mange dager hvor skrittene går vekk fra hans samfunnsvisjoner. Men en av dem, skatt etter evne, vil jeg ta opp i denne replikken, og først skatt på arbeid. Der er det altså slik at i det skatteopplegget som hans regjering legger fram, har helt alminnelige gjennomsnittsinntekter på knapt 400.000 kr - det står på side 54 i tilleggsproposisjonen - fått en skatteskjerpelse, mens den blårussen som har kjempehøy lønnsinntekt og kjempehøy gjeld, og dermed ikke formuesskatt, får en formidabel lettelse. Er det skatt etter evne? Det andre er kombinasjonen av skatt på utbytte og formuesskatt. Er formuesskatten skatt etter evne, f.eks i landbruket?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:15:04] : Senterpartiet har sine visjoner i denne regjeringen. Vi gir uttrykk for dem. Vi håper også snart å få høre hva som er Venstres visjoner, slik at vi kan drøfte alternativene mot hverandre.

       Skatt etter evne står fast. Den inntektsbeskatning som representanten Sponheim her refererte til, hvor høye lønnsinntekter som ikke har formue, får stor skattelette og alminnelige lønnsinntekter får mindre skattelette, er en svakhet ved dette opplegget. Det er Senterpartiet den første til å innrømme. Men det som er et faktum, er at denne regjeringens forslag til inntektsbeskatning er mer skatt etter evne enn det representanten fra Venstre gikk inn for med sin regjerings opplegg.

       Så til formuesskatten. Formueskatten har sin forankring i skatteloven av 1884 eller den nåværende av 1911, og er en ekstraskatt på en arbeidsfri inntekt over en viss størrelse. Det er et prinsipp som Senterpartiet ønsker stå videre på.

Ulf Leirstein (FrP) [12:16:26] : Det er helt tydelig at Senterpartiet i forbindelse med dette budsjettet har slukt noen kameler. Jeg vet ikke om det er noe Senterpartiet ser for seg skal bli ny vekstnæring når landbruksministeren fra samme parti har ført WTO-forhandlingene i havn.

       I fjor var det nemlig slik at da argumenterte daværende finanspolitisk talsmann fra Senterpartiet for noe økt bruk av inntektene fra petroleumsvirksomheten. Nå slutter Senterpartiet seg i budsjettinnstillingen til formuleringer om at man legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken.

       Mitt spørsmål til representanten Lundteigen blir derfor: Hva har forandret seg fra i fjor til i år i forhold til Senterpartiets syn på denne handlingsregelen og hva som er en forsvarlig økonomisk politikk, når man i denne sal i fjor mente at en forsvarlig økonomisk politikk var å bruke litt mer enn det handlingsregelen skulle tilsi, utover det regjeringen la opp til?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:17:33] : Jeg tror Senterpartiet og representanten Leirstein er enig om én ting, nemlig at handlingsregelen og diskusjonene om den ikke er noen eksakt vitenskap. Det er til enhver tid et skjønnsspørsmål hva som er klokt i forhold til norsk økonomi og den totaliteten vi står oppi.

       I forbindelse med Soria Moria-erklæringen la den nåværende regjering til grunn at den skulle følge det økonomiske opplegget på dette punkt som den tidligere regjering la opp til. Det var en utfordring for den rød-grønne regjeringen. Den utfordringen har vi tatt. Vi har foretatt prioriteringene. Hva som kommer framover, er en løpende diskusjon. Det er en løpende diskusjon ikke minst i hvilken grad en skal ta oljeinntekter inn og investere i det norske samfunnet. Det er en viktig diskusjon framover som jeg håper at opposisjons- og posisjonspartier kan medvirke til å få en gunstig utvikling på.

       Det er imidlertid grunn til å stille seg spørsmålet om SV ville ha akseptert et tilbud fra den avgåtte regjering som innebar nøyaktig de samme endringer som de den sittende regjering har gjort. Svaret på det spørsmålet er etter alle solemerker nei. Det er så store forskjeller på hva SV mente om f.eks skattepolitikken for bare to-tre måneder siden, og det de øyensynlig mener i dag, at det må være en av tidenes mest bemerkelsesverdige snuoperasjoner i norsk politikk. SV har tidligere raljert over skattereformen, « den høyredominerte skattepolitikken », som i all hovedsak har vist seg å være Venstres skattepolitikk: arbeid og kapital likt behandlet. Nå forsvarer SVs leder og finansminister Kristin Halvorsen skattereformen på en heroisk måte. Den satsingen på skole og utdanning, den kursendringen i miljøpolitikken og i utenrikspolitikken som SV varslet, er sporløst borte.

       Det er ingen tvil om at regjeringsdeltakelsen har vært et stort voksenopplæringsprosjekt for SV og kanskje ikke minst for finansminister Kristin Halvorsen. Ja, det er i grunnen rart at Regjeringen tør kutte i tilskudd til studieforbund og voksenopplæring, så bratt som lærekurven nå er.

       Det er også grunn til å spørre seg: Hva har SV egentlig fått gjennomslag for i det budsjettet som etter alle solemerker blir vedtatt her i dag? Det mest nærliggende er å peke på redusert maksimalpris i barnehagene. Her finner vi solidariteten i praktisk politikk: Gi til dem som allerede har, mens de som ikke har, skal få mindre gjennom kutt i kontantstøtte og generelle skatteskjerpelser - med mindre man eventuelt er medlem av LO og får fradrag - og andre målrettede endringer som gjør at studentbarnehager blir dyrere, og differensiert oppholdsbetaling i barnehager for foreldre med lav betalingsevne mange steder faller bort.

       Her er det grunn til å sitere Jens Stoltenberg fra før regjeringsskiftet: « Regjeringens politikk er ikke bare urettferdig, den er dobbelt urettferdig. »

       Det er særlig skatteopplegget til Regjeringen som har vært grunnlag for debatt etter at budsjettforslaget ble lagt fram 10. november. Ikke minst har debatten rast internt i regjeringspartiene, og det har kommet en skarp merknad fra « Mor LO » på Youngstorget. Det er ikke rart. Det Regjeringen legger opp til, er for det første en politikk som er svært dårlig for selvstendig næringsdrivende, småbedrifter og norsk næringsliv generelt. Det var vel å vente - det gikk man i og for seg til valg på. Selv om det er påtakelig at Bondelaget, som jo er en varm forsvarer av denne regjering, i brev til finanskomiteen ber om at så godt som alle skatteskjerpelsene Regjeringen foreslår, reverseres.

       Det som verre er, er skattepolitikken overfor vanlige lønnsmottakere. Der hvor Samarbeidsregjeringen foreslo betydelige skattelettelser for vanlige lønnsinntekter, reduserer Regjeringen lettelsene i minstefradraget - det fradraget som virkelig virker sosialt utjevnende i skattessystemet, kuttes med 1,25 milliarder kr. Det er feil det som i dag er sagt av representantene Schjøtt-Pedersen og Holmås, at det ikke er skatteskjerpelse for helt vanlige inntekter. Det er å finne i Finansdepartementets egen tabell på side 54 i tilleggsproposisjonen. Gjennomsnittsinntekter på knapt 400.000 kr får skatteskjerpelser i forhold til dagens skattenivå, viser Regjeringen selv. Derfor er ikke skatteprofilen for folk med vanlige lønnsinntekter mer sosial, slik Regjeringen hevder.

       Både i valgkampen og i tiden etter Regjeringens tiltredelse har vi mange ganger fått høre hvor fortreffelig det vil bli med en flertallsregjering, men samtidig at Regjeringen skal være ydmyk og lyttende til Stortinget - både egne stortingsrepresentanter og opposisjonen. Denne budsjettprosessen har i klartekst vist at det i beste fall er sannheter med visse modifikasjoner. Den største opposisjonen til hovedtrekkene i det framlagte budsjettforslaget har jo kommet fra regjeringspartienes egne stortingsrepresentanter, og de eneste Regjeringen har vært lyttende til i prosessen, er LO, hvor det har endt i et ullent kompromiss om at regjeringspartiene ber sin egen regjering om å vurdere forslagene om å fjerne fritaket på fri kost for arbeidstakere på sokkelen og hyretillegg for sjøfolk i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Hadde det vært noen vilje til å prioritere kost- og hyretillegg, så hadde Regjeringen og regjeringspartiene prioritert dette i stedet for f.eks å bruke 115 mill. kr i skattelette til LOs medlemmer og andre fagorganiserte, og ikke skyldt på den avgåtte regjering, slik statssekretær Geir Akselsen gjorde på TV 2-nyhetene den 11. november.

       Venstre er enig i Arbeiderpartiets gamle leveregel om at vi må skape for å kunne dele. Det er imidlertid tydelig at Arbeiderpartiet har glemt det selv. Regjeringens budsjettopplegg er skreddersydd for å dele uten å skape. Nå skal det sies at aldri har vel en nyutnevnt regjering fått overta et statsbudsjett med en økonomi som går så godt og har så mange muligheter, i alle fall på kort sikt, som nettopp i år. Men det er nettopp når økonomien går godt, det må tas langsiktige grep og gjøres langsiktige innvesteringer. Dette er dessverre totalt fraværende i det opplegget som blir vedtatt. Jeg tror det er farlig, det er kortsiktig, og jeg håper Regjeringen bidrar til å rette det opp ved senere anledninger. Svakheten ved dette budsjettframlegget er at det ikke svarer på noen veldig viktige spørsmål: Hvordan skal vi øke landets inntektsside, og hvordan skal vi fornye inntektssiden ved å lage inntekter på nye og andre måter?

       Den nye næringsministeren har fått gleden av å starte en regjeringsperiode med 50.000 flere bedrifter å være næringsminister for enn det var for fire år siden. Hyggelig for ham, men også utfordrende, for det er viktig at når næringsministeren leverer fra seg stafettpinnen til en ny regjering om fire år, må ytterligere minst 50.000 bedrifter ha sett dagens lys, skal det være mulig å opprettholde dagens velferdsnivå.

       Tegner dette budsjettet en politikk for at næringsministeren skal lykkes med det? Jeg har ikke klart å se det så langt. En årsak til det er de mange målrettede kuttene mot små og mellomstore bedrifter Regjeringen legger opp til. Det åpenbare spørsmålet er hvordan vi skal sørge for å ha mange nok mennesker i dette landet som har penger, og som tør og vil lage nye arbeidsplasser med grader av risiko. Dette budsjettet er definitivt ikke et klapp på skulderen til de menneskene som skal plassere pengene sine i nye arbeidsplasser og bedrifter. Det er det motsatte. Dette er en trist dag for de mange som skal skape verdier. Det er f.eks helt uforståelig for meg hvorfor Regjeringen fjerner tilskuddet til ulønnet forskningsinnsats i SkatteFUNN-ordningen. Dette er jo nettopp et tilskudd målrettet til nystartede bedrifter hvor aktive eiere jobber gratis for å utvikle sitt eget produkt, eller til selvstendig næringsdrivende som driver forskningsinnsats til glede for nye og eksisterende bedrifter. Spesielt merkelig blir dette med tanke på at det bare er et halvt år siden Stortinget bestemte at regelverket i SkatteFUNN-ordningen måtte rettes opp, slik at det ikke ble forskjellsbehandling etter selskapsform.

       Mange sentrale virkemidler som har skapt den positive økonomiske utviklingen vi er inne i, blir i dag fjernet. Målrettede skatte- og avgiftslettelser er blitt skatteskjerpelser. En offensiv satsing på forskning, utvikling og innovasjon er blitt til kutt på de samme områdene. En politikk for et fleksibelt arbeidsmarked reverseres, og den gamle forskjellsbehandlingen mellom ansatte i offentlig og i privat virksomhet videreføres. Det som skulle være en aktiv næringspolitikk, er en politikk for å kvitte seg med virkemidler.

       Representanter for regjeringspartiene har tidligere kritisert den avgåtte regjering for ikke å ha tilstrekkelig med verktøy i den næringspolitiske verktøykassen. Med dette budsjettforslaget har det vært en skikkelig storrengjøring i verktøykassen. Er det noe verktøy igjen i det hele tatt, er det i beste fall gammeldags.

       Det er vel kanskje ikke så rart at næringsminister Odd Eriksen etter spørsmål fra TV 2 om ikke Regjeringen fjerner verktøyet fra verktøykassen, svarer: « Ja, på mange måter kan du si det. Men samtidig har vi beholdt noe av den økning forrige regjering foreslo. »

       Det er ingen tvil om at Samarbeidsregjeringens budsjettopplegg var langt bedre tilpasset utfordringene i norsk økonomi både på kort og lang sikt enn det budsjettopplegget som får flertall i dag. Regjeringen bruker f.eks hele det økte handlingsrommet, som nye anslag knyttet til folketrygden på 1,2 milliarder kr, på økte offentlige utgifter i stedet for en tilnærming til handlingsregelen gjennom mindre bruk av oljepenger, slik Samarbeidsregjeringen gjorde i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i 2005, og slik Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti nå gjør gjennom å bruke 250 mill. kr mindre av dette økte handlingsrommet.

       I dagens behandling av statsbudsjettet står Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti samlet bak det forslaget til statsbudsjett som ble fremmet av Samarbeidsregjeringen. I tillegg fremmer disse partiene felles forslag til hvordan det økte handlingsrommet som følge av anslagsendringer i budsjettforslaget fra regjeringen Stoltenberg II, skal brukes. Vi bruker dette handlingsrommet til å styrke profilen på flere sentrale områder: utdanning, forskning, kommuneøkonomi, frivillighet og miljø. Våre forslag innebærer både lavere utgiftspress og redusert bruk av oljepenger sammenliknet med forslaget fra Regjeringen.

       I det hele tatt er det påfallende at Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti samarbeider bedre om budsjettet i opposisjon enn det Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet klarer å gjøre i posisjon.

       Venstre er jo et tradisjonelt parti med en rik og stolt historie som på mange måter har skilt seg fra Høyre ved at de bl.a har vært opptatt av fellesløsninger. For eksempel kjenner vi Venstre som et skoleparti, mange ganger omtalt som skuleparti, og som et omsorgsparti som tar hensyn til alle og ikke bare de rikeste i samfunnet. Det krever kommunal velferdsproduksjon å nå slike mål. Samtidig har Venstre mange ganger markert seg som et parti som er forkjemper for lokaldemokrati og lokalt selvstyre. I den sammenheng må jeg få spørre om representanten Sponheim kan forklare meg (presidenten klubber) hvorfor det kommuneopplegget han stemmer for, er bedre (presidenten klubber) i tråd med Venstres tradisjoner enn det regjeringen Stoltenberg har lagt fram.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:31:45] : I regjeringen Bondevik IIs forslag til statsbudsjett heter det bl.a. « at rammefinansiering skal være hovedmodellen for finansiering av kommunesektoren ».

       Prinsippet om lokalt selvstyre og ansvar blir imidlertid avveket på en rekke sentrale områder. Dette gjelder bl.a finansiering av Kunnskapsløftet, tilskudd til barnehager og Opptrappingsplan for psykisk helse, der øremerking av midlene er normen. Dette viser at den regjeringen Venstre var en del av, forstod betydningen av øremerkede midler til formål den selv mente var spesielt viktige. Dette er positivt. Det er bred politisk enighet om at eldreomsorgen trenger et særlig løft i de kommende årene. Det velger imidlertid både den avgåtte og den nye regjeringen å forsøke å løse ved overføring av frie inntekter til kommunene.

       Hva er bakgrunnen for at regjeringen Bondevik II mente at utfordringene innenfor skole, barnehage og psykisk helse best lar seg løse ved bruk av øremerking, mens utfordringene innenfor eldreomsorgen best lar seg løse ved hjelp av frie inntekter? Vil Venstre revurdere sitt syn med hensyn til øremerking av midler til eldreomsorgen dersom utfordringen innenfor denne sektoren ikke blir løst ved hjelp av den varslede økningen i kommunenes frie inntekter?

Lars Sponheim (V) [12:32:59] : På dette området er det også en betydelig forskjell mellom Venstre og Fremskrittspartiet. Forskjellen er følgende: Venstre har tillit til folk flest. Vi har tillit til at folk flest er i stand til å velge seg sine lokale politikere som vet hvor skoen trykker, og som gjør prioriteringer. Vi tror ikke at det er en liten politisk elite her i huset, i regjeringskontorene og i regjeringsapparatet som må sitte og styre hva som skal skje rundt omkring i lokalsamfunnene. Derfor tør vi satse på lokaldemokratiet. Derfor har vi tillit til at frie inntekter setter folk lokalt i stand til å sette pengene inn der de trengs mest. Så må vi av og til bruke litt øremerking, slik som det ble pekt på. Ikke minst når man setter i gang nye prosjekter, er det viktig å gi et lite push. Jeg vil minne om at Bondevik II-regjeringen faktisk for et par år siden kom til Stortinget med et omfattende program for å avvikle øremerkingsordningen, nettopp i tillit til lokaldemokratiet.

       Et godt råd til Fremskrittspartiet - hvis det tillates: Hvis man vil bygge vennskap med andre på ikke-sosialistisk side, bør man nok revurdere sitt syn på lokaldemokratiet.

Hallgeir H Langeland (SV) [12:34:16] : SV hadde ei relativt konstruktiv haldning til Bondevik II-regjeringa. Me bidrog til fleirtal i fleire viktige miljøsaker, spesielt i starten på perioden, då Venstre tydelegvis hadde innverknad i Bondevik II-regjeringa. På slutten av perioden var det veldig lite igjen av miljøprofilen til Bondevik II-regjeringa, nettopp på grunn av at ein bl.a samarbeidde mest med Framstegspartiet.

       Det er litt rart, synest eg, at representanten frå Venstre skjeller ut SV for ein elendig miljøprofil på dette budsjettet, når ein faktisk forbetrar Bondevik II-budsjettet i forhold til miljøprofilen, ikkje berre på område der Venstre hadde statsråden, som jernbanesatsing, men òg på satsing på forureiningsfrie gasskraftverk. Eg hadde forventa at Venstre hadde hatt ei meir konstruktiv haldning enn dette, men eg forstår at det at SV får til nokre realitetar, ikkje betyr noko.

Lars Sponheim (V) [12:35:41] : Jeg kan starte med å forsikre representanten Langeland om at ethvert godt miljøskritt som Regjeringen måtte ta, vil få støtte fra Venstre i denne sal. Jeg tror også at han vil oppleve at han har fått en miljøopposisjon som vil prøve å strekke seg lenger, kanskje til det som er SVs egentlige genuine standpunkt i mange miljøsaker. Slik kan man kanskje si at rollene vil være byttet fra forrige periode til nå. Det gir nok undertegnede og representanten Langeland mange muligheter til å møtes.

       Jeg har likevel lyst til å trekke fram ett viktig forhold, og det er det formidable løftet for kollektivtrafikk som ble tatt i forrige periode, på netto 2 milliarder kr. Vi har aldri hatt noen periode hvor så er blitt gjort. Det å skape et inntrykk av at det ikke er gjort, er tross alt ikke å snakke sant.

       Så kommer nok SV til å slite i en ny regjering. Vi ser at vi har fått en konkurranseminister som er imot konkurranse, en kunnskapsminister som er imot kunnskap, og en miljøvernminister som nå leser grunnkurs i miljøvern. Vi kan komme til å få mye festlig med SV i regjering!

Lars Peder Brekk (Sp) [12:37:07] : Det er ganske forunderlig at Venstres representant Sponheim i sitt innlegg stiller spørsmål ved det forslaget som stortingsflertallet har gått inn for, om å justere kursen med hensyn til skatt på hyretillegg for sjøfolk og riggarbeidere, et forslag som er fornuftig på grunn av at det er en svært urimelig ekstraskatt på mat. Og mat må også sjøfolk og riggarbeidere ha der de jobber - om bord i båtene eller på riggene.

       Sponheim var medlem av en regjering som foreslo å fjerne denne skattefordelen, og jeg er da litt usikker på hva Sponheim egentlig mener. Er han enig eller er han uenig i at hyretillegget for sjøfolk og riggarbeidere skal skattlegges?

       Lars Sponheim (V) [12:38:15] : Nei, Venstre står fast ved det budsjettframlegget vi la fram. Men jeg pekte på i forhold til den sittende regjering at den eneste antydning vi så til at Stortinget hadde en påvirkning på denne budsjettbehandlingen, det var vel noen heftige timer hvor finanskomiteens møte ikke ble satt, hvor noen tydeligvis hadde kremtet så mye på Youngstorget at det måtte inn en merknad. Det ble ikke gjort noen endringer, men en merknad, en bestilling til revidert nasjonalbudsjett om å gjøre som LO sier. Og mitt poeng var ganske enkelt at det kunne en jo ha prioritert med penger fra Regjeringens side, hvis det var en politikk en ønsket. Jeg er av den oppfatning at faktiske fordeler en har, skal beskattes uansett hvor en måtte oppnå det, og uansett om en får det som naturalier.

       Ellers vil jeg gjerne gi uttrykk for at jeg setter veldig pris på representanten Lars Peder Brekk. Jeg tror han er den representanten i hele dagens flertallsgruppering i Stortinget som står Venstre nærmest på mange områder, ikke minst når det gjelder familieeide bedrifter. Og jeg likte at han torde kritisere sin egen regjering for beskatning av familieeide bedrifter i avisene, slik vi så.

Signe Øye (A) [12:39:32] : Venstre hevder at de er opptatt av lokaldemokratiet og av kommunene, men representanten Sponheim nevnte knapt kommunene i sitt innlegg. Med den nye regjeringen vil kommunene få et stort løft - nesten 4 milliarder kr mer enn det Venstre og Sponheim vil stemme for i dag. Det er ikke små endringer, og det er ny kurs. Gladmeldingene kommer fra hele landet, fra alle partier. Endelig er det moro å være kommunepolitiker igjen etter flere år med kutt og nedskjæringer. Det betyr at lokaldemokratiet får en oppblomstring, og det er bra. Det må også representanten Sponheim være enig i.

       Så vil jeg følge opp det representanten Andersen spurte om, og som han egentlig ikke fikk et skikkelig svar på. Hvorfor mener representanten Sponheim at kommunene er tjent med å få nesten 4 milliarder kr mindre til neste år?

Lars Sponheim (V) (fra salen):

       Bare prøv!

       Statsråd Kristin Halvorsen [12:42:22] : Et mer intenst forsvar for at kommunene ikke skal få bedre råd, enn det Lars Sponheim leverte her nå på 1 minutt, det har jeg til gode å se. Jeg tror det stemmer veldig dårlig overens med hvordan Venstres folk rundt omkring i Kommune-Norge oppfatter virkeligheten.

       Flertallsregjeringens forslag til budsjett for 2006 er blitt mottatt med alt fra begeistring til lettelse, stor ro og forundring - og med litt sinne hos noen. Men i veldig liten grad med likegyldighet. Og det er ikke så rart. For de endringene som flertallsregjeringen la fram i forhold til Regjeringen Bondeviks budsjett, gav en klar retning om en ny politisk kurs.

       Vi har prioritert fellesskapet høyt når vi trekker tilbake den forrige regjeringens skattelettelser og satser 3,8 milliarder kr mer på kommunene enn den forrige regjeringen la opp til. Vi har prioritert å ta siste etappe i barnehagereformen i denne stortingsperioden når vi skal satse 1,3 milliarder kr ekstra på barnehager på veien mot målet om at en barnehageplass skal bli et selvfølgelig tilbud til alle de småbarnsforeldre som ønsker det.

       Vi har lagt om arbeidsmarkedspolitikken både gjennom budsjettet og gjennom endringer i arbeidsmiljøloven. Å skape et mer menneskelig arbeidsliv som gjør at de fleste arbeidstakere kan være yrkesaktive til de når pensjonsalderen, er det viktigste vi kan gjøre for verdiskaping, velferd og framtidas finansiering av velferdsstaten. Vi har innført en langt mer rettferdig fordelingspolitikk både gjennom aktiv satsing mot fattigdom og ved å gjennomføre en skattereform som er langt mer rettferdig enn det den forrige regjeringen la opp til.

       Det er noen i denne salen i dag også som har sagt at denne regjeringen kom til dekket bord. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i norsk økonomi. Men hvis det er ett område der man ikke kom til dekket bord, dreier det seg om kommuneøkonomien. Og det er jo der lettelsen og begeistringen først og fremst har kommet, blant alle dem som er opptatt av fellesskapet, og som vet at den viktigste velferdsjobben og den viktigste skolejobben gjøres i kommunene. 40 % av kommunenes utgifter går til helse, omsorg og sosiale formål, 30 % går til barnehager, skoler og utdanning. Når kommunene får bedre økonomi, er det de områdene som prioriteres.

       Noen steder utløser kommuneopplegget ren begeistring. Det er i kommuner som ser at det nå er rom for ny satsing, som ser at det nå er mulig å snu dagsordenen fra endeløse nedskjæringer til å diskutere nye oppgaver som skal løses.

       Men det er ikke alltid sånn i kommunene at det er nye satsinger det er rom for. Etter mange år med Høyre-dominert politikk er kommuneøkonomien nedkjørt mange steder. Og det var jo en villet politikk fra den forrige regjeringen, som ønsket at det private forbruket til dem som hadde mye fra før, skulle øke mer enn det offentlige forbruket. Der er det en forsiktig lettelse som nå råder. Mange kommuner ser at de slipper å gjennomføre nye og store kutt på skole og omsorg som de ellers måtte ha gjort, og det blir man selvfølgelig lettet over. Men selvsagt ser de også at det er en ny kurs i dette budsjettet, det er en satsing på fellesskap som ikke er en engangsforeteelse. Dette er en rød tråd i alt vi skal foreta oss gjennom fire år.

       Lettelsen over at kommunene får mer støtte til å gjøre skole- og velferdsjobben, er rimelig likt fordelt mellom partiene. Det er ikke én representant fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti eller Venstre fra Kommune-Norge som har ringt til Finansdepartementet og sagt: Nei takk, behold de pengene, gi dem til skattelette isteden. Tvert imot er lettelsen like stor blant Kristelig Folkeparti-folk og Venstre-folk som den er blant Regjeringens egne.

       Det er denne regjeringens klare mål å komme i havn med en reform som vi har slåss for i 30 år, og det er full barnehagedekning. Det er at det ikke lenger skal være slik at champagnekorkene sprettes i småbarnsfamiliene når man endelig får en barnehageplass. Vi ønsker at alle skal ha en garanti innen vi er ferdige med denne stortingsperioden, om at barnehageplassen er der når den lille poden har behov for det. Og da må jo også mange velgere fra Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet merke seg den satsingen som vi har på barnehager, og som betyr at mange småbarnsforeldre med ett barn får 6.000 kr mindre i utgifter neste år - og har du flere, så blir det mer. De pengene ville de jo aldri fått hvis regjeringen Bondevik hadde fortsatt.

       Den rød-grønne regjeringen er blitt møtt med stor ro blant finansanalytikere og i markedet. Den første dagen prøvde enkelte i opposisjonen å snakke renten opp og påstå at dette budsjettet i seg selv ville føre til økt rente og problemer for enkeltpersoner og næringsliv. Det er det ikke grunnlag for å si. Dette budsjettet følger regjeringen Bondeviks bruk av oljepenger for 2006. Det strukturelle underskuddet utgjør 65,9 milliarder kr, og budsjettet virker omtrent nøytralt på økonomien. Samtidig sier vi at vi skal følge handlingsregelen for hvor mye oljepenger vi skal bruke i norsk økonomi framover.

       Dette budsjettet satser aktivt på kampen mot arbeidsløsheten. I seg selv skaper de endringene vi foreslår i budsjettet, fra skattelettelser og til fellesskap, ca 4.000 nye arbeidsplasser. Det, sammen med en offentlig satsing på arbeidsmarkedstiltak, nettolønnsordning, forbedring av permitteringsreglene og forbedring av dagpengeordningene, gir en klar, ny kurs for en offensiv arbeidsmarkedspolitikk. Samtidig er det sånn at vi ikke glemmer dem som er utenfor arbeidsmarkedet. Vi foreslår en satsing mot fattigdom på en halv milliard kroner, vi beholder den som lå der fra Bondevik-regjeringen på 263 mill.kr. Det betyr at mange av dem som har minst, får en betydelig økning i sin kjøpekraft.

       Budsjettet har skapt sinne i enkelte grupper som hadde forventninger. Sintest har vel oljearbeidere og sjøfolk vært. De hadde klare forventninger om et annet skatteopplegg for seg. Det har Stortinget nå sagt skal vurderes til våren. Men de reaksjonene og de diskusjonene rundt skatt som kanskje har skapt størst forundring, er hvordan det er mulig for denne regjeringen å skjerpe skatten med nesten 3 milliarder kr i forhold til 2005 samtidig som høytlønte får skattelettelser og vi driver en mer rettferdig fordelingspolitikk enn både inneværende års fordeling og det som Bondevik hadde lovt for 2006. Regjeringen Bondevik hadde lagt fram et forslag til skatteopplegg for 2006 der de som har mest i Norge, skulle få i pose og i sekk. De skulle få i pose fordi skatt på lønn skulle ned som en del av skattereformen, og de skulle få i sekk fordi formuesskatten skulle reduseres betydelig. Det vi nå har gjort, er å ta igjen halve posen og hele sekken og vel så det. Derfor er vårt skatteopplegg både mer rettferdig enn dagens system og langt mer rettferdig enn det den forrige regjeringen foreslo for neste år.

       Den største urettferdigheten avskaffes gjennom skattereformen, fordi den sjongleringen som folk med høye inntekter og frie yrker kunne bedrive gjennom selv å bestemme hvor mye av inntekten som skulle være lønnsinntekt, og hvor mye som skulle være kapitalinntekt, ikke lenger er mulig. Grunnen til å velge det siste var jo at skatten på kapitalinntekter var bare 28 %, mens den på lønnsinntekt kunne være opptil 60 %. Den endringen har betydd at mange som tidligere slapp unna med å betale mindre enn dem som betalte vanlig skatt på lønn, nå ikke kan sjonglere videre. Det betyr at en med inntekt på 2,4 millioner kr som tidligere kunne tilpasse seg, vil få 700.000 kr i skatteskjerpelse og en med inntekt på 600.000 kr ca 80.000 kr i skatteskjerpelse. Jeg tror at den forskjellen er noe av det som mest har provosert vanlige lønnstakere som ikke har noen mulighet til å sjonglere, fordi de har sett at folk som har gode inntekter, har sluppet unna med mye mindre i skatt.

       Det viktigste denne regjeringen gjør i forhold til fordeling, er at vi ikke reduserer formuesskatten, og at vi øker skatten på aksjeutbytte. De 100 rikeste her i landet har 2 % av sin inntekt fra lønn. De ville fått en gedigen gavepakke fra den forrige regjeringen på 800.000 kr i skattelette. Med oss får de isteden 1 mill. kr i skjerpelse. Samtidig gjør vi formuesskatten mer rettferdig ved å øke bunnfradraget, slik at det f.eks blir færre pensjonister som betaler formuesskatt neste år, enn i år. Det har vært påstått andre ting i denne debatten, og jeg vil gjerne berolige alle pensjonister umiddelbart med at slik er det ikke. Det blir færre pensjonister som skal betale formuesskatt neste år, enn i år.

       Av enkelte i denne debatten, som ville gi dem som har mye i Norge, i både pose og sekk, er det brukt så store ord at det er som om hele Glasmagasinet skulle ha falt ned i hodet på dem. (Presidenten klubber.) Heldigvis har vi laget en ny kurs for fordeling i Norge. (Presidenten klubber.) Den skal vi forbedre i årene framover (presidenten klubber), for det fins det muligheter for.

       Ulf Leirstein (FrP) [12:52:52] : Finansministeren sa at en del finansanalytikere tok dette framlegget til Regjeringen « med stor ro ». Det kan sikkert være mange grunner til det. En grunn kan kanskje være at en del av disse analytikerne faktisk har relativt høye lønnsinntekter og så at man fikk en relativt stor skattereduksjon.

       Men det jeg hadde lyst til å spørre finansministeren om, gjelder kommunene, som statsråden snakket energisk om. Jeg har registrert at man sier fra Regjeringen at dette er et ledd i en opptrappingsplan. Kommunene må altså drive med langtidsbudsjettering i disse dager, mens denne sal og Stortinget slipper det. Da blir spørsmålet: Hvilke forventninger skal kommunesektoren, når man driver med sin langtidsbudsjettering, ha til den nye regjering i de kommende år, og hva ser man for seg er et fornuftig nivå i denne opptrappingsplanen som den nye regjeringen har sagt vil komme?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:54:04] : Ja, det er riktig som representanten Ulf Leirstein antyder, at vi har selvfølgelig, og jeg har selvfølgelig, begynt å tenke på budsjettet for 2007, for 2008 og for 2009 og hvilke planer vi har, og hva vi skal gjennomføre. Men jeg tror ikke jeg skal starte høyttenkningen her. Jeg tror at Regjeringen skal få komme tilbake med hvilke prioriteringer som gjøres for 2007. Men jeg har lyst til å gi Fremskrittspartiet en liten invitt med hensyn til det, fordi Kommune-Norge er veldig forskjellig. Det som passer på indre Oslo øst, og det som passer på Snåsa eller i andre mindre kommuner, krever at det drives en skreddersøm lokalt. Derfor er det viktig at de frie inntektene øker, og det er den muligheten til tilpasning som Fremskrittspartiets måte å tenke rundt kommunene på, ikke gir rom for.

       Hvis det skulle være noen høytlønte som bare har inntekter av lønn, og derfor ikke rammes av formuesskatten eller skatt på aksjer, vil jeg si at det verste alternativet de har, er dessverre denne regjeringen, for de ville fått langt større skattelette med den forrige regjeringen og med Fremskrittspartiets opplegg - dessverre.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:59:27] : Først vil jeg gjerne gi en unnskyldning til de av Kristelig Folkepartis lokalpolitikere som ikke følte en lettelse ved dette kommunebudsjettet, og vil gjerne invitere dem til å ringe meg i morgen den dag og si fra hvis det var slik at de ikke var lettet, men tvert imot det motsatte. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre meg til ekspert på Kristelig Folkepartis følelsesliv, verken sentralt eller lokalt.

       Når det gjelder LO og LOs innflytelse på budsjettet, er min oppfatning at LO har hatt en betydelig innflytelse på dette budsjettet. Men det er ikke min oppgave å trappe opp noe konfliktnivå i forhold til noen organisasjoner. Tvert imot, jeg vil gjerne invitere både dem og de tre arbeidstakerorganisasjonene som har skjønt og forstått og støttet det vi har gjort på skatt, til et tettere samarbeid, for jeg tror det er veldig viktig framover at man har mer dialog og diskusjon, og at det skal være mulig for alle arbeidstakerorganisasjonene å komme med forslag og synspunkter i forkant av at vi legger dem fram for Stortinget.

       Lars Sponheim (V) [13:00:43] : Det mest åpenbare resultatet av SVs inntreden i regjeringskontorene er redusert maksimalpris i barnehagene - som lovt. De som er så heldige å ha barnehageplass, skal få billigere plasser, mens de som ikke har, får ta til takke med kutt i kontantstøtten, skatteskjerpelser og en generell mistro gjennom kunnskapsministerens syn på barnehagenes fortreffelighet. I tillegg kutter Regjeringen i støtte til studentbarnehagene og fører en politikk som gjør at differensiert oppholdsbetaling i barnehagene for foreldre med lav betalingsevne mange steder faller bort. Mens Venstre prioriterer plass til alle, prioriterer Regjeringen dem som allerede har plass.

       Så er det også dette med konsekvenser av egen politikk. Dette bekreftes langt på vei i svar på spørsmål fra Venstre om hvilke konsekvenser redusert maksimalpris får for økt etterspørsel. Svaret er at det vet ikke Regjeringen, og både finansministeren og statsministeren, har vi sett, fosser nå bort fra løftene om barnehageplass til alle innen 2007. Spørsmålet mitt er enkelt: Vil finansministeren bekrefte det hun på direkten på TV 2 i valgkampen lovte, nemlig å gå av i løpet av 2007 hvis ikke løftet om barnehageplass til alle blir innfridd?

       Statsråd Kristin Halvorsen [13:02:03] : Det siste har jeg heldigvis ikke sagt. Jeg har sagt at i 2009, når vi har sittet i regjering i tre år og jeg skal se meg tilbake, og vi ennå ikke har klart å få til full dekning, får jeg finne på noe annet å gjøre, for da har vi ikke gjort jobben vår. Det mener jeg fremdeles. Jeg har intenst slåss for full barnehagedekning i Norge siden jeg var en liten 15-åring på Tveten ungdomsskole og tok til orde for at det var et tilbud som alle barn skulle ha - ikke fordi ikke foreldre skal ha noe med barna å gjøre, tvert imot, men fordi jeg selv, etter hvert som jeg vokste til og fikk egne barn, opplevde barnehagen som den beste støtte for foreldre, for det fantes nemlig noen andre voksne der som også kjente mine unger, og som kunne være med og gi noen tips om hvordan de skulle oppdras og tas vare på.

       Vi har som ambisjon at vi skal få til full barnehagedekning i Norge. Det er på tide. Mange andre land har klart det, og de har ikke hatt det handlingsrommet som vi har i norsk økonomi. Det er spørsmål om politisk vilje. Men det er selvsagt en krevende oppgave. Det skal bygges mange barnehager før vi får det til, og derfor må vi legge oss i selen og jobbe med det hver eneste dag.

       Gjermund Hagesæter (FrP) [13:03:23] : Sjølv om finansministeren prøver å argumentere imot, er dette eit usosialt budsjett for mange grupper. Det kjem bl.a av at matmomsen og transportmomsen har auka, og det er altså slik at låginntektsfamiliar bruker ein forholdsmessig langt større del av lønna si til mat og transport enn det høginntektsfamiliar gjer. Derfor er dette usosialt.

       I tillegg er det ein del uforståelege skatteskjerpingar for nordsjøarbeidarar og sjøfolk. No blir det også sagt av finansministeren at det er lagt føringar frå regjeringspartia, frå Regjeringa og finansministeren, om at dette skal vurderast på nytt. Det som eg ønskjer svar på, er: Kan finansministeren no garantere sjøfolk og nordsjøarbeidarar at denne urimelege skatteskjerpinga blir fjerna?

       Statsråd Kristin Halvorsen [13:04:36] : Det er rart å høre Fremskrittspartiet snakke om hva som er sosialt og usosialt. Når man ser på Fremskrittspartiets forslag til budsjett, er det ikke det at det er mangel på vilje til å bruke penger, men det er utrolig hvordan utslagene blir når man f.eks fjerner hele formuesskatten. De som virkelig har de store inntektene, de hundre rikeste i Norge, vil få 5 mill. kr i gave hvert år av Fremskrittspartiet på bakgrunn av dette.

       De forslagene som går på økning av matmomsen, og som vi arvet fra den forrige regjeringen, Bondevik II, og som det ville koste 1 milliard kr å nulle ut, vil ha en bitte liten betydning, kanskje, på pris. Men vi tror ikke det er avgjørende. Vi tror det viktigste for dem som har lave inntekter, er at vi klarer å få til en skikkelig velferdsopprustning i kommunene, for det er der det viktigste tilbudet er.

       Når det så gjelder sjøfolk og beskatning av nordsjøarbeidere, viser jeg bare til den merknaden fra flertallet som står i innstillingen, og det er at det skal vurderes.

       Regjeringen hadde tre uker på seg til å endre budsjettet som Bondevik-regjeringen la fram. De ukene er brukt til å ta de første og viktige grepene for å nå målene i Soria Moria-erklæringen. Noen hadde ventet mer. Ja, noen synes å tro at alt i Regjeringens politiske plattform skulle innfris disse ukene, og har sett bort fra at Soria Moria-erklæringen gjelder for fire år, ikke fire uker.

       De endringene Regjeringen har gjort på statsbudsjettet, vil være viktige for mange. Aller størst betydning har det kraftige inntektsløftet som kommunene nå gis. Kommunene får økt handlefrihet til nettopp å løse viktige oppgaver innenfor eldreomsorgen og utfordringer innenfor skolen på en bedre måte. Regjeringens budsjettforslag innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på anslagsvis 7,5 milliarder kr, og sammenlignet med Bondevik II-regjeringens forslag økes de frie inntektene med 3,8 milliarder kr. Selv ordførere i Høyre-styrte kommuner erkjenner at dette kommer godt med. Det vil føre til bedre tjenester for befolkningen. Det vil føre til en bedre eldreomsorg og til en bedre skole.

       Satsingen på barnehager vil også merkes for svært mange småbarnsforeldre. Maksimalprisen for en heltids barnehageplass reduseres til 2 250 kr pr. måned fra 1. januar. Videre legger Regjeringen til rette for vel 11.000 flere heltidsplasser i 2006. Dette er et betydelig skritt for å nå Regjeringens mål om full barnehagedekning, med høy kvalitet og til lav foreldrebetaling.

       Regjeringen fører en politikk både for å skape og for å dele. Regjeringen vil styrke de nærings- og distriktspolitiske virkemidlene. En samlet økning på 120 mill. kr fordeles på ulike tiltak, herunder kommunale næringsfond. Refusjonsordningen for sjøfolk videreføres, og fra 1. juli foreslår Regjeringen å utvide ordningen. Dette vil sikre mange arbeidsplasser langs kysten.

       Regjeringen styrker kampen mot arbeidsledighet og intensiverer innsatsen for inkludering i arbeidslivet. Det vil bli ført en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og derfor foreslås også 217 mill. kr mer enn regjeringen Bondevik foreslo til arbeidsmarkedstiltak - tiltak som er en viktig bro for arbeidsledige over fra ledighet og til arbeid igjen.

       Regjeringen vil bedre de økonomiske ytelsene for arbeidsledige ved å reversere flere av de innsparingstiltakene som er gjennomført under Bondevik II-regjeringen. Ferietillegget for dagpengemottakere foreslås gjeninnført med virkning for opptjening fra 1. juli 2006. En grov urimelighet som Bondevik-regjeringen stod for, ved å ta ferietillegget fra de arbeidsledige, rettes med dette opp.

       Regjeringen foreslår også nye tiltak for å styrke innsatsen mot fattigdom i Norge. Disse tiltakene omfatter flere områder og utgjør samlet om lag 500 mill. kr. Alt dette er viktige steg i riktig retning.

       Det er forutsigbart når opposisjonen kritiserer Regjeringens politikk. Det er dens rolle. Men så er det også bare når det gjelder kritikk av Regjeringen, at opposisjonen er enig. I finansinnstillingen får vi til fulle demonstrert hvordan det spriker på borgerlig side. Det største opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, står for en økonomisk politikk som alle bør være glade for ikke skal vedtas, en politikk med en pengebruk som ville satt svært mange arbeidsplasser i fare. For dem som er arbeidsledige, for dem som pendler med tog, for dem som liker kultur, for dem som lever av jordbruk, for dem som er opptatt av likestilling, og ikke minst for de fattige i u-land er Fremskrittspartiets budsjett til å gråte over. Fremskrittspartiets parlamentariske leder har sett seg selv i rollen som brobygger på borgerlig side. I den finansinnstillingen som legges fram i dag, er det ikke mulig å se at en eneste pilar i det byggverket så langt er satt ned.

       Siv Jensen (FrP) [13:11:28] : I den nye regjeringens budsjettopplegg kan man lese følgende:

       « Handlingsregelen gir rom for noe fleksibilitet. I dårlige tider kan det være velbegrunnet å bruke mer enn 4 % ( ...). Tilsvarende vil det være fornuftig å bruke mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser i økonomien. »

       Jeg vil gjerne be representanten Hill-Marta Solberg som parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet tolke dette. Når vil det i så fall, sett med Arbeiderpartiets øyne, være riktig og fornuftig i norsk økonomi å bruke mindre oljepenger enn det handlingsregelen skulle tilsi? For så langt, siden handlingsregelen ble innført av den forrige Stoltenberg-regjeringen, har jo samtlige regjeringer brukt mer. Det er selvfølgelig Fremskrittspartiet helt enig i, men denne regjeringen varsler altså muligheten for å bruke mindre, og det vil jeg gjerne høre en tolkning på.

       Så har jeg lyst til å spørre Hill-Marta Solberg om én ting til. Etter budsjettforliket i fjor uttalte Hill-Marta Solberg at det måtte være pinlig for Fremskrittspartiet å måtte godta en momsøkning. Da blir mitt spørsmål: Hvordan føles det da for Hill-Marta Solberg å godta en momsøkning i år?

Hill-Marta Solberg (A) [13:12:53] : For å ta det siste spørsmålet først, så har jeg lagt merke til at det i denne debatten er mange representanter fra Fremskrittspartiet som har bekymret seg dypt over at det kommer en økning på matmomsen på 1 %. Det som har undret meg ved den bekymringen, er jo at Fremskrittspartiet for inneværende år faktisk selv bidrog til at den alminnelige momssatsen ble økt med 1 %. Og det må ikke forundre noen at det bidrar til en spesiell undring når Fremskrittspartiet, som i alle år har hamret ikke minst på Arbeiderpartiet for å være et skatte- og avgiftsparti, i Stortinget selv kan være med på å stemme for en momsøkning, slik som det skjedde i fjor. Det var vel ikke noen som hadde trodd at Fremskrittspartiet skulle bruke makten sin til å øke avgiften når de hadde innflytelse over budsjettet, ikke minst, og først og fremst, på bakgrunn av deres egen tidligere retorikk.

       Det er også bakgrunnen for at jeg undrer meg på hvordan Fremskrittspartiet hadde det i fjor på det tidspunktet.

Trond Helleland (H) [13:14:17] : Arbeiderpartiets valgkamp inneholdt to hovedelement: 1) forslag fra en rekke arbeiderpartirepresentanter om å øke de offentlige utgiftene på en lang rekke områder, 2) benektelse og avkreftelse fra Hill-Marta Solberg av enhver påstand om at Arbeiderpartiet ville øke skatten utover 2004-nivå.

       I Aftenposten 23. august bidrog representanten til det sistnevnte gjennom kategorisk å avvise at Arbeiderpartiet ville gjeninnføre boligskatt. Ja, hun garanterte at så ikke skulle skje.

       I det foreliggende budsjett fra Stoltenberg-regjeringen økes ligningsverdien for boliger med rekordhøye 25 %. Dette rammer vanlige folk med vanlige boliger. Dette er en snikinnføring av boligskatt. Vil Arbeiderpartiet fortsette denne opptrappingen av skatt på bolig, slik de har hatt for vane når de har sittet i regjering? Når Hill-Marta Solberg garanterte at det ikke skulle bli noen ny boligskatt, er ikke da dette forslaget om en kraftig økning av ligningsverdien et brudd på denne garantien? For det er vel ikke bare de hundre rikeste her i landet som har bolig?

Hill-Marta Solberg (A) [13:15:36] : Det er interessant at Høyres representanter følger nøye med på hva som blir sagt fra Arbeiderpartiet. Det er bare hyggelig, det, og vi skal mer enn gjerne svare for oss. Men jeg synes de antydningene fra Høyre som er kommet fram nå to ganger i debatten i dag, om at den nye regjeringen, der også Arbeiderpartiet er med, gjør noe annet enn det Arbeiderpartiet lovte før valget, på boligskatt, ikke holder. Representanten Sanner har tidligere i dag antydet det som halvsannheter slik budsjettet framstår i dag.

       Det Arbeiderpartiet har garantert, ved undertegnede, er at vi ikke hadde til hensikt å foreslå gjeninnført den boligskatten som var avviklet. Det står vi ved. Det samsvarer også helt og fullt med det budsjettet som er lagt fram.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [13:16:39] : Kristeleg Folkeparti har alltid løfta fram det faktumet at frivillige lag og organisasjonar utfører ein uvurderleg stor og uerstatteleg samfunnsinnsats. I vår regjeringstid har me difor vore med på å innføra det såkalla gåvefrådraget. I vårt budsjettforslag er grensa for gåvefrådraget foreslått til 15.000 kr pr. år. Gåvefrådraget har utvikla seg til å verta ei av dei aller viktigaste finansieringskjeldene for frivillige organisasjonar, og alle signal i retning av å svekkja gåvefrådraget si stilling utløyser difor betydeleg uro.

       I Soria Moria-erklæringa er det sagt ein god del om ny frivilligheitspolitikk. Tidlegare har Arbeidarpartiet uttala seg helst negativt om gåvefrådraget. I Regjeringa sitt budsjettforslag vert påplussinga som Samarbeidsregjeringa foreslo, droppa. Spørsmålet mitt er då: Er det Arbeidarpartiet sitt mål å fjerna gåvefrådragsordninga?

Hill-Marta Solberg (A) [13:17:55] : Da representanten Sørfonn i sin replikk kom inn på gavefradraget, så jeg fram til at det skulle bli en hyggelig replikk der Kristelig Folkeparti skulle være veldig fornøyd med at den nye regjeringen faktisk viderefører systemet med dette fradraget.

       Tidligere i dagens ordskifte har jeg registrert at representanter fra Kristelig Folkeparti oppfatter det framlagte budsjettet som skal vedtas i dag, som angrep på viktige saker for Kristelig Folkeparti. I spørsmålet om fradragsrett for gaver har vi i så fall strukket ut en hånd, for her har en sak som er viktig for Kristelig Folkeparti, blitt tatt vare på. Det framgår av Soria Moria-erklæringen at ordningen skal videreføres, og det er også det som inngår i statsbudsjettet for 2006.

Trine Skei Grande (V) [13:19:12] : Hill-Marta Solberg begynte innlegget sitt med å si at hun ønsket å styrke fellesskap og velferd, og dette var første skrittet. Venstre derimot gikk til valg på mer til dem som trenger det mest.

       Arbeiderpartiet har en lang tradisjon med stort sett å prioritere dem som er innenfor de prioriterte fellesskap de er for. Barnehagepolitikken er ganske lik: Barnehage er et gode, og Arbeiderpartiet ønsker å prioritere dem som er innenfor.

       Oslo har en inntektsdifferensiert betaling. Det betyr, med deres reform her nå, at en småbarnsfamilie med 150.000 kr i inntekt får doblet barnehageutgiftene sine, mens familier med 655.000 kr i inntekt får 30.000 kr i lettelse.

       Det er greit at man ønsker å prioritere de rike. Men hvorfor prioriterer man ikke det å få flere innenfor dette systemet ved å bygge flere plasser, framfor å prioritere denne rikmannsreformen så fort?

Hill-Marta Solberg (A) [13:20:26] : Jeg vil starte med å si at jeg befinner meg i en fase av livet der jeg kjenner veldig godt mange småbarnsfamilier. Jeg tror de ville ha følt seg litt ille ved ved å høre representanten fra Venstre kalle reduksjonen i foreldrebetalingen til barnehage for en « rikmannsreform ». Det synes jeg er et drøyt stykke, og hvis det er betegnende for hvordan partiet Venstre forholder seg til foreldrebetaling i barnehagen, er det veldig nedslående å konstatere.

       Jeg må også få lov å påpeke at Venstre åpenbart ikke har satt seg grundig nok inn i det tillegget til statsbudsjett som er lagt fram, for her prioriteres både redusert foreldrebetaling og økt utbygging av plasser. Det går an å gjøre begge disse ting samtidig, og det er nettopp det som den nye regjeringen går inn for.

Siv Jensen (FrP) [13:21:45] : Jeg stilte Arbeiderpartiets parlamentariske leder to spørsmål i min forrige replikk, og hun besvarte ingen av dem. Derfor vil jeg gjenta begge spørsmålene nå: Er det slik at Arbeiderpartiet nå varsler en omlegging av oljepengebruken mot en enda mindre bruk av oljepenger, slik man kan lese både av budsjettet og av budsjettinnstillingen? Og spørsmål to: Hvordan kan Hill-Marta Solberg i år mene at det er helt greit at man øker momsen på både mat og transport, når det var karakterisert som pinlig da dette skjedde i fjor?

       Det var de to spørsmålene jeg stilte, og da er jeg interessert i å høre hva Arbeiderpartiet mener om dette, ikke få en lang lekse om hva Hill-Marta Solberg tror at Fremskrittspartiet mener om de samme spørsmålene.

Hill-Marta Solberg (A) [13:22:53] : Når det gjelder spørsmålet om moms, mener jeg det ble besvart i sted. Jeg kan bare tilføye at jeg har merket meg at mens Fremskrittspartiet i fjor ikke fant plass for å redusere økningen på den alminnelige momsen med 1 %, har de i år funnet plass for å redusere den på matmoms. Det kan jeg konstatere.

       Så vil jeg si at det er spesielt når Fremskrittspartiets parlamentariske leder ber om fortolkninger av handlingsregelen. Fremskrittspartiet er det partiet her på Stortinget som nærmest har karakterisert denne regelen som tull og tøys, som aldri har forholdt seg til den, og som mener at den ikke fungerer i det hele tatt.

       Jeg vil vise til at den måten handlingsregelen er praktisert på siden den ble innført, har fungert. Det har fungert på den måten at vi har hatt en jevn utvikling i norsk økonomi. Vi har ikke opplevd dramatiske svingninger, som ville vært tilfellet hvis man ikke hadde hatt en styringsregel for hvordan oljeinntektene skal fases inn i norsk økonomi. At denne regelen, slik den er utformet, også inneholder nødvendig fleksibilitet for å tilpasses konjunkturene, er en stor fordel.

       I vårt alternative budsjett har vi ein total skatte- og avgiftslette på ca 29 milliardar kr. Vi har også redusert utbyttet med ca 0,5 milliardar kr. Dette har vi finansiert ved at nettoutgiftene i statsbudsjettet er 12 milliardar kr lågare, og vi har eit redusert overskott på statsbudsjettet på 17,5 milliardar kr. Vi har altså litt større såkalla oljepengebruk enn resten av Stortinget. Det meiner vi er både forsvarleg og fornuftig. Vi har ei anna innretning av vår pengebruk enn resten av Stortinget. Når ein bruker pengar på skatte- og avgiftslettar, vil det gi ein heilt annan verknad på økonomien, ein heilt annan verknad på prisstiginga, enn viss ein bruker dei same pengane og sprøytar dei inn i offentleg sektor. Vi har også ein del investeringar. Til saman vil dette stimulere til auka verdiskaping, og det er veldig viktig for oss.

       Vi har både bedriftsskattelette, som vil gjere det meir attraktivt å starte nye verksemder og utvide verksemdene i Noreg, og personskattelette, som vil gjere det meir lønsamt å jobbe, og som dermed vil medverke til at fleire ønskjer å jobbe meir. Vi har også satsingar på infrastruktur som gjer at ein kan få bort ein del av flaskehalsane i økonomien. Til saman vil dette medverke til auka verdiskaping.

       Vi er lite fornøgde med Regjeringa sin skatteprofil. Vi meiner han er usosial. Ein har gitt skattelette til ein del med høge lønsinntekter, men ein har skatteskjerpingar for dei store gruppene. Både dei som skapar verdiane i landet, og vanlege folk har fått betydelege skatteskjerpingar. Dei toppskattelettane som Bondevik II-regjeringa har foreslått, sluttar vi oss til, men vi er ikkje fornøgde med dei skattelettane som er gitt i botnen, korkje frå den regjeringa som har gått av, eller frå den nye. Derfor foreslår Framstegspartiet at personfrådraget blir auka frå 34 200 kr til 38.000 kr i klasse I og frå 68 400 kr til 76.000 kr i klasse II. Framstegspartiet foreslår også at maks minstefrådrag blir auka til 68.000 kr. Dette vil gi ein skattelette på over 2.000 kr i botnen, og det vil sjølvsagt merkast best av dei med dei lågaste inntektene. I tillegg aukar vi frikortgrensa til 40.000 kr. Det gir ein spesiell skattelette til dei med veldig låge inntekter, bl.a studentar. Dermed har vi sikra skattelette til dei som treng det mest.

       Dei avgiftsaukingane på naudsynlege gode som ligg i budsjettet, er vi sjølvsagt imot. Dette vil slå veldig usosialt ut. For eksempel vil auke i matmomsen og transportmomsen ramme dei med lågast inntekt hardast. Reduksjon av bensinavgifter har vi inne. Vi meiner at både bensinavgifta og dieselavgifta er altfor høg i Noreg, som er eit oljeeksporterande land. Vi ønskjer ein bensinpumpepris på 8 kr, for diesel noko lågare. Dette er sjølvsagt ein avgiftslette som ikkje betyr så veldig mykje for Trygve Hegnar eller Kjell Inge Røkke, men for heilt vanlege barnefamiliar og for pensjonistar vil dette sjølvsagt ha ei stor betydning.

       Vi reduserer elavgifta, noko som også kjem dei med låge inntekter mest til gode. Vi har også reversering av ein del uforståelege skatte- og avgiftsaukar. Avgiftsauke på varebilar går vi imot. Skjerpinga i hjemme-PC-ordninga, der ein har sett eit tak på 10.000 kr, er vi også imot. Vi ville vurdert eit tak på 30.000 kr. Vi synest at forslaget om eit tak på 10.000 kr er veldig urimeleg. Vi går inn for at skattefritaket for frikost for sokkelarbeidarar og hyretillegg for sjøfolk skal bestå. Og vi meiner at viss regjeringspartia verkeleg ønskjer at dette skal reverserast i revidert, bør dei støtte Framstegspartiets forslag om at dette ikkje blir innført i det heile frå 1. januar. Då vil ein fjerne den usikkerheita som vil herske fram til revidert, og ein vil få vekk denne urimelege skatteskjerpinga.

       Vi ønskjer heller ikkje å stramme inn når det gjeld arbeidsgjevars dekning av arbeidstøy og skatt på arbeidsgjevars dekning av behandlingsforsikringar og sjukdomsutgifter. Det er ei ordning som har fungert bra, og vi kan ikkje skjøne at ei ordning som har fungert bra, og som òg har medverka til at arbeidstakarar har kome seg raskare tilbake i jobb, skal fjernast.

       Skatteskjerpinga på Svalbard er vi òg imot. Den er uforståeleg og heilt i strid med det vi har arbeidd for, at vi skal ha aktivitet på Svalbard.

       Vi har òg betydelege avgiftskutt når det gjeld grensehandelsutsette varer, spesielt alkoholhaldige drikker. Grensehandel er eit stort problem i dag og utgjer 10 milliardar kr i handelslekkasje kvart år. Det har veldig mykje å seie for norske arbeidsplassar.

       Når det gjeld bilrelaterte avgifter, i tillegg til bensin og diesel, har vi òg gjort ein del kutt. Årsavgifta er redusert med 300 kr, eingongsavgifta er redusert med 10 %, og vi foreslår òg å auke vrakpanten til 6.000 kr. Det vil føre med seg at miljøverstingane i trafikken og dei mest trafikkfarlege bilane blir fjerna.

       Vi ønskjer å utvide BSU til 20.000 kr pr. år og ber finansministeren om også å vurdere å heve taket til 150.000 kr.

       Når det gjeld dokumentavgifta, den såkalla flytteskatten, er det noko mange har vore opptekne av, men som få gjer noko med. Vi foreslår å redusere ho med 10 %

       Særfrådrag for store sjukdomsutgifter blei innskjerpa førre år. Det medførte at sjablongregelen blei fjerna. Det har skapt problem bl.a for diabetikarane, som vanskeleg kan dokumentere utgiftene sine. Vi foreslår derfor at sjablongregelen blir gjeninnført.

       Vi foreslår òg at maksgrensene for gåver til frivillige organisasjonar blir auka frå 12.000 kr til 18.000 kr.

       Når det gjeld utbytteskatten, meiner vi framleis det same som vi meinte då skattemeldinga blei behandla. Skjermingsreglane er for dårlege, og vår frykt for at utbytteskatten kan bli innført utan at formuesskatten blir fjerna, viser seg å vere velgrunna. Vi aksepterer utbytteskatten med ein del forbetringar i vårt alternative budsjett, men vi foreslår å fjerne heile formuesskatten frå 1. januar 2006.

       Når det gjeld arveavgifta, støttar vi dei forbetringane som Bondevik II foreslo.

       I samband med revidert nasjonalbudsjett la Stortinget ein del føringar for overgangsreglane for riggreiarlaga. Det kan vi ikkje sjå er følgt opp, og vi meiner det må gjerast ytterlegare forbetringar før vi kan gå inn på dei overgangsordningane. Det er viktig med internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår dersom vi skal ha arbeidsplassar òg innanfor denne sektoren i framtida.

       Når det gjeld avskrivingssatsar for maskiner, støttar vi ein auke frå 20 til 25 %. Det trur vi er viktig. Vi ønskjer vidare å behalde lønsfrådraget for enkeltpersonføretak på 20 %. Det er viktig for at det skal bli skapt nye arbeidsplassar i Noreg.

       Restaurantmomsen ønskjer vi å ta tak i. Vi ønskjer ikkje lenger å ha skiljet mellom ta-med-mat og det ein et på staden. Vi vil altså ha ein 11 %-sats uavhengig av om ein et hamburgaren inne på McDonald's, eller går ut og et. Det er positivt for turismen, og det vil bidra til at ein slepp så mykje kontroll som vi har med dette i dag.

       Særfrådraget for alder og uførleik aukar vi med 1.000 kr til. Vi synest det er riktig å gi den letten til pensjonistane.

       Vel, det var nokre av dei forbetringane som Framstegspartiet har foreslått i sitt alternative budsjett. Dette viser at vårt alternative budsjett har ein langt meir sosial skatteprofil enn Regjeringas forslag.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:38:43] : Eg kan roe representanten Gitmark med at Framstegspartiet ønskjer å halde ei låg rente. Det vil også bli resultatet av vårt alternative statsbudsjett.

       Vi har ein open økonomi. Vi har også ei anna innretning på pengebruken enn det dei andre partia i Stortinget har. Når ein altså bruker 1 milliard kr til skatte- og avgiftslettar, gir det ein heilt annan verknad på økonomien, også i forhold til prisstigning, enn dersom ein bruker dei i offentleg sektor. Derfor har vi også kutt i offentleg sektor.

       Eg må også seie at no har vi i fleire år hatt ein veldig høg låneetterspørsel - 12-13 % - og det har altså medført at norske hushaldningar har auka gjelda si med over 100 milliardar kr i året. Det har altså ikkje skapt noko press. Det er på grunn av at vi har ein open økonomi. Det vil ikkje skape noko press i norsk økonomi. Derfor er vi trygge på at det vil heller ikkje vårt budsjett gjere.

Åsa Elvik (SV) [13:40:03] : Eg har lagt merke til at det er nokre setningar og frasar som går igjen når Framstegspartiet har ordet her i dag. Det er bl.a frasen: Vi har råd til å unne oss. Det kjem ofte i samanhenger der det går tydeleg fram at Framstegspartiet ikkje evnar å prioritere kva dei synest er viktigast.

       Ein annan frase kjem i samanhengar der ein prøver å framstille sitt eige alternative budsjett som eit budsjett med klar sosial profil - og klart den beste sosiale profilen. Det er altså ein del av denne såkalla sosiale profilen at ein foreslår å kutte i internasjonal bistand med 9 milliardar kr. I innstillinga seier medlemmer fra Framstegspartiet

« at ordningen med tvungne bidrag til statlig u-hjelp gjennom beskatningen bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede ».

       Då lurer eg på: Meiner representanten Hagesæter at det beløpet som blei samla inn f.eks etter tsunamikatastrofen, eller dei beløpa som blir samla inn ved kvar årlege TV-aksjon, er eit teikn på at nordmenn har låg givarglede, fordi den norske staten faktisk bidreg til utvikling andre plassar i verda?

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:41:22] : Framstegspartiet har sjølvsagt ikkje noko imot at folk gir av si eiga lommebok til dei tiltaka - katastrofe eller kva det er - i utlandet som dei finn føremålstenleg. Vi har heller ikkje noko imot å bidra til katastrofehjelp. Men når det gjeld den tvungne u-hjelpa, meiner vi at hjelpa ikkje kjem dei til gode som treng ho. Vi ønskjer heller å leggje til rette for betre handelsmoglegheiter for desse landa. Vi meiner at det vil vere den beste måten å gjere det på for at dei skal komme ovanpå, og at dei også skal kunne utvikle si velferd i desse landa. Vi synest at vi har sett altfor mange eksempel på at den tvungne u-hjelpa har gått til korrupte statsleiarar, og den har gått til folk som ikkje i det heile har behov for denne hjelpa.

       Det var en god beskrivelse av resultatene av den forrige regjeringens politikk. Det som da er forunderlig, er at man ikke vil bli i en slik god situasjon ved å bruke de virkemidlene som brakte oss dit, nemlig det å fortsette en politikk som stimulerer til økt verdiskaping. I stedet skriver man ut resepter på ukjent medisin og mot sykdommer nasjonen ikke lider av. Man øker skattene der hvor skattereduksjoner har vist at de virker. Man reduserer veksten, selv om økt vekst er en av grunnpilarene i fremgangen. Man øker bruken av penger over offentlige budsjetter i stedet for å øke og stimulere den private, verdiskapende sektoren. Man reduserer innsatsen i forskning, nyskaping og innovasjon - et avgjørende verktøy for alle våre ufødte bedrifter.

       Gode virkemidler brukes ikke, de erstattes med nye - ja, de er ikke nye, de er de omvendte av dem som har virket. Det er vanskelig å forestille seg hvordan økt skatt på norsk eierskap i stedet for lettelser i eierbeskatningen skal fremme verdiskaping. Det er vanskelig å forstå hvorfor stopp i all modernisering og endring i offentlig virksomhet er et godt redskap for en forbedret effektivitet i offentlig sektor.

       Når vi hører finansministeren tale i dag, i ti minutter, uten å nevne verdiskaping, og uten å nevne norsk næringsliv, kan man snakke om at verktøykassen virkelig er tom. Det er mulig at det skrangler svakt i lokket. Det var nå vi hadde muligheten til å starte på det gode utgangspunktet vi hadde. Det blir ikke benyttet.

       Høstens skattedebatt har vært meget avslørende for regjeringspartiene. Etter at de rød-grønne i skattereformen slo fast at det ikke var ønskelig med reduksjoner i toppskattesatsene, og etter å ha brukt dette demagogisk i en lang valgkamp, sier statsministeren for en ukes tid siden at han hele tiden har ment det motsatte. Han har altså hele tiden ment at toppskatten på høye lønnsinntekter måtte reduseres. Han har bare ikke fortalt det til noen, ikke til sin finansfraksjon, glemt å si det til LO - og heller ikke til velgerne. Men nå er valget over, det er tid for å forholde seg til virkeligheten. Det betyr at den rød-grønne regjeringen nå innfører, med SV i spissen, skattereformen på dette området og gir betydelige skattelettelser til de høye lønnsinntektene som ikke har aksjeskatt. Dette er en beundringsverdig snuoperasjon fra tidligere meninger og tidligere retorikk. Spørsmålet man kan stille seg, er hvor lenge dette vil vare. Både representanten Holmås og representanten Lundteigen har i dag svart at kanskje ikke så lenge. Representanten Holmås sier at vi må øke rettferdigheten, altså at vi må ha mer skatter. Representanten Lundteigen sier at det er svakheter ved opplegget.

       Det som er aller mest alvorlig, er at man ikke gjennomfører skattereformen ved å gi lettelser i formuesskatten, men heller går den andre veien. Man tror at man tar innersvingen på de rike ved å øke formuesskatten. Men det man tar innersvingen på, er landets småbedrifter, gründere, igangsettere, de som står for det private eierskapet i dette landet. Og når man skal stå frem som de fremste eksponenter for å ønske å fordele stadig mer, slik vi har hørt mange av posisjonens talere si i dag, så er det et paradoks at man ikke er mer opptatt av å legge forholdene mer til rette for dem som skal skape verdiene, og som finansministeren ikke nevner i det hele tatt. Men dette er venstresidens evige dilemma - uviljen på den ene siden mot at noe av den arbeidende kapital til slutt kan ende hos dem som har risikert sine sparepenger, sine hus, hjem og mesteparten av sine arbeidsressurser for å få til en lønnsom virksomhet, og på den andre siden den underliggende vissheten man også på venstresiden alltid har, om at virkeligheten er slik at vi mer enn noen gang trenger et privat næringsliv som kan skape de verdiene som man i dag har lovprist fordelingen av, selv om man ikke vil snakke om det.

       Litt virkelighet kan ha seget inn allerede. Debatten om toppskatten og de endringene man har gjort der, viser det. Men det er grunn til å tvile på om virkeligheten kommer til å sige inn raskt nok til at vi kan opprettholde den verdiskapingen som er nødvendig for den mer enn usedvanlig ekspansive fordelings- og løftepolitikken som flertallspartiene bedrev på Soria Moria, og som nå skal settes ut i praksis fra regjeringskontorene.

       Siv Jensen (FrP) [13:48:00] : Dette er egentlig en ganske kjedelig finansdebatt, og det er jo selvsagt fordi avstanden mellom Bondevik-regjeringens og Stoltenberg-regjeringens budsjett egentlig er veldig liten. Mesteparten av det vi ender opp med å vedta her i kveld, er jo faktisk Bondevik-regjeringens budsjett. Derfor blir også Høyres konstante og totale svartmaling stående i et veldig underlig lys. Men det har pågått en stund. Høyres slakt av den nye regjeringen begynte faktisk før den nye regjeringen kom ut på Slottsplassen.

       Jeg, og Fremskrittspartiet, har hele tiden ment at det er greit med en viss raushet ved et regjeringsskifte. Det er mange forventninger, det har vært gitt mange løfter, og det er tiden som vil vise om denne regjeringen får det til. Det har vært litt snublinger i startfasen, vel å merke, men sånn er det kanskje for alle nye regjeringer.

       At lederen av finanskomiteen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hadde kraftfulle angrep på Fremskrittspartiet, var forventet. Vi representerer tross alt det eneste tydelige alternativet til Regjeringen. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett følger opp sitt partiprogram. Vi har gått til valg på det. I hele valgkampen, i valgtale etter valgtale snakket Fremskrittspartiet om nødvendigheten av å bruke noe mer oljepenger. Vi snakket om velferd, vi snakket om skattelettelser, vi snakket om kutt i offentlige utgifter, vi snakket om valgfrihet og vi snakket om konkurranse, og det er det vi foreslår i vårt alternative budsjett. Å holde løfter er muligens ukjent for Arbeiderpartiet. Men Fremskrittspartiet holder det vi lover. Vi sier det samme etter valget som vi sa før valget.

       Mer overraskende og skuffende er det at også Høyre bruker denne finansdebatten til å angripe Fremskrittspartiet. Jan Tore Sanner sa at han var skuffet over at Fremskrittspartiet hadde valgt en populistisk linje og ikke nærmet seg de borgerlige partiene. I hele forrige periode, i hele valgkampen og i hele tiden etter valget har Høyre holdt fast ved sitt absolutte kjennemerke, nemlig den totale arroganse, Høyre-alene-vite-holdningen, og mange av dem ser ut til også for så vidt å ha blitt renteeksperter i løpet av denne debatten.

       Jeg er opptatt av å bygge et grunnlag for et ikke-sosialistisk samarbeid som kan bety et grunnlag for en ny regjering i 2009. Men det bygges på gjensidig respekt mellom de partier som skal inngå i en slik allianse. Et slikt samarbeid finner ikke sted, kommer ikke til, ved at Fremskrittspartiets program skal avlyses eller kastes i søppelkassa for å tekkes Høyre. Vi har respekt for velgerne, og 22 % av dem valgte Fremskrittspartiet. De valgte Fremskrittspartiet, ikke fordi de ikke vet bedre, som man kan få inntrykk av når man hører på en del av talerne i denne debatten, men fordi de var enige med oss, fordi de visste hva vi gikk til valg på, fordi de visste at vi ønsket å bruke mer oljepenger, fordi de visste at vi ville holde det vi lovet.

       Et samarbeid blir ikke til ved at alle partier på ikke-sosialistisk side ender opp som Høyre-folk. Et samarbeid blir til ved at man har gjensidig respekt for hverandre, gjensidig respekt for at det er ulike syn, ulike partiprogrammer, ulike velgere. Det blir til basert på valgresultatet, for vi lever i et demokrati. Det blir til basert på forhandlinger som skjer mellom partier som skal forsøke å samarbeide, og ikke minst blir det til basert på mellommenneskelige relasjoner. Det er dimensjoner som så langt har vært helt fraværende i Høyre-retorikken når de har snakket om et mulig samarbeid på ikke-sosialistisk side, og det er synd. Jeg har sett meg umåtelig lei på den arrogansen som Høyre nå utøver. Det er synd fordi det er nødvendig å ta dette generaloppgjøret fra denne talerstolen for at man altså skal kunne få et samarbeid på ikke-sosialistisk side i 2009, men da må det være basert på gjensidig respekt, og ikke på en avlysning av det største opposisjonspartiets partiprogram.

       Arbeiderpartiets forsøk på å karakterisere Fremskrittspartiets alternative budsjett med ord som kaos, renteøkning, press på krona - det ene etter det andre - er svartmaling. Det er akkurat det samme som Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene har kritisert Høyre for å gjøre mot dem selv, nemlig svartmale et budsjett som Regjeringen står bak.

       Det er ikke slik at 22 % av velgerne i dette landet er dumme. Det er ikke slik at de har stemt på Fremskrittspartiet fordi de ikke vet bedre. De har stemt på Fremskrittspartiet fordi de vil at vi skal presse på for å få størst mulig grad av gjennomslag for vår politikk. Jeg kan garantere at det kommer Fremskrittspartiet til å gjøre - enten Høyre liker det eller ikke, enten Arbeiderpartiet liker det eller ikke. Slik er det.

       Hill-Marta Solberg (A) [13:53:32] : Jeg skal starte med å gi ros til representanten Siv Jensen, parlamentarisk leder for det største opposisjonspartiet, for den raushet som hun har vist den nye regjeringen. Det synes jeg det er på sin plass å gi uttrykk for.

       Ellers må jeg jo si at innlegget fra representanten Siv Jensen nesten var i ferd med å gjøre min replikk overflødig, men jeg velger likevel å ta den.

       Representanten Siv Jensen har i mange sammenhenger pekt på seg selv som en mulig brobygger på borgerlig side. Nå skal ikke jeg gi uttrykk for at jeg har sett alle typer brobyggere, men det innlegget vi nettopp hørte, var ikke spesielt preget av brobygging. Og mitt spørsmål er da: Er representanten Siv Jensen enig i at opposisjonen i dag framstår som fullstendig splittet?

Siv Jensen (FrP) [13:54:45] : Opposisjonen i Stortinget består av fire partier - ikke av ett parti - i opposisjon til den sittende trepartiregjering.

       Slik var det også i hele forrige stortingsperiode. Det var først helt på slutten av forrige stortingsperiode at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet søkte sammen, begynte å vise evne til å samarbeide og forene politikkområder som de tidligere i stortingsperioden stod langt fra hverandre på. Det er ikke vanskelig å finne mange eksempler på det: i utenrikspolitikken, i sikkerhetspolitikken, i forsvarspolitikken, i barnehagepolitikken, i pengepolitikken - listen er lang, den. Jeg synes ikke det er nødvendig at den parlamentariske leder i Arbeiderpartiet forsøker å bortforklare det - det samarbeidet utviklet seg over tid.

       Det er selvsagt slik det er nødt til å bli også for andre alternativer som eventuelt skal vokse frem. Men det betyr ikke at noen av partiene som inngår i samarbeidskonstellasjoner, avlyser sine partiprogrammer av den grunn.

Torbjørn Hansen (H) [13:56:02] : Det virker nesten som om representanten Siv Jensen har fått for lite oppmerksomhet den siste tiden, når hun velger å bruke innlegget sitt til å angripe Høyre på denne måten.

       Vi merker oss at hun mener at vi svartmaler regjeringen Stoltenbergs opplegg for norsk økonomi i forhold til næringslivets rammevilkår og kronekurs og rentenivå. Det forstår jeg, for Fremskrittspartiets eget opplegg vil jo ha betydelig mer ekspansiv virkning for norsk økonomi enn det som Stoltenberg-regjeringens forslag betyr.

       Men poenget her er at Høyre ikke er alene om denne bekymringen. Dette er en bekymring som næringslivet krystallklart uttrykker i sine kommentarer til Stoltenberg II-regjeringens opplegg. Og her er poenget at populisme og overbudspolitikk får store konsekvenser for konkurranseutsatt næringsliv. Jeg forstår at Fremskrittspartiet ikke ønsker at renten skal opp, og at de har sine egne alternative økonomiske teorier. Men mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er om de overhodet ikke er interessert i de signaler som næringslivet gir til den type overbudspolitikk.

Siv Jensen (FrP) [13:57:22] : Det jeg gjorde, var å svare på Høyres angrep. Når man roper i skogen, pleier man å få svar - og det fikk Høyre.

       Jeg har lyst til å minne om at når man karakteriserer Fremskrittspartiets politikk som overbudspolitikk, så later samtlige partier i denne salen som om de forholder seg til handlingsregelen. De har altså brutt den hvert eneste år siden den ble innført. Den forrige regjeringen brøt handlingsregelen med 100 milliarder kr på fire år. Det var helt ansvarlig, fordi det var en Høyre-regjering som foreslo det. Da var det helt greit, ingen reaksjoner, ingen renteøkning, ingen problemer - helt ansvarlig. Hvor ligger forskjellen på 100 milliarder kr og 120 milliarder kr? Er dét forskjellen på om vi kommer til å nå nirvana, eller ragnarok?

       Jeg klarer ikke å forstå det, særlig ikke i en tid hvor både næringslivet og folk flest etterlyser en noe mer fornuftig bruk av vår felles rikdom, som for øyeblikket er investert i utenlandske bedrifter.

Inge Ryan (SV) [13:58:46] : Jeg hører at den parlamentariske leder i Fremskrittspartiet snakker om raushet, og det setter vi i SV stor pris på. Vi skal også prøve å være rause mot Fremskrittspartiet og andre partier her i salen, det kan jeg love.

       Men så til min replikk. Vi vet at i valgkampen var Fremskrittspartiet veldig markert i forhold til bl.a å ha aksjoner rundt bomstasjonene, der man bl.a betalte bompengene - eller deler av bompengene - for bilistene. Og det gjorde at man fikk betydelig oppmerksomhet.

       I budsjettinnstillinga står det at Fremskrittspartiet mener at det at man fjerner bomstasjonene og innkrevingen, ikke vil ha noen betydning for norsk økonomi. Vi vet at det er 13 milliarder kr som det på en måte vil gi i mer kjøpekraft for norske bilister. Dersom ikke det vil ha noen betydning for norsk økonomi, overrasker det SV. Hvor blir det av pengene?

       Mitt spørsmål til Siv Jensen: Mener hun virkelig at 13 milliarder kr i skattelette til bilistene ikke betyr noe for norsk økonomi?

Siv Jensen (FrP) [14:00:07] : Jeg tror jeg skal besvare det spørsmålet ved et spørsmål til representanten Ryan.

       For noen år siden vedtok flertallet i denne sal å slette gjelden til Gardermobanen. Det gjorde man fordi man ikke ville at billettprisene på Gardermobanen skulle gå opp. Da brukte man omtrent det tilsvarende antall milliarder kroner, og det gav ingen pressvirkning på økonomien. Det gjorde det selvfølgelig ikke, for den daværende regjering mente at det var veldig ansvarlig og veldig fornuftig å bruke tilsvarende antall oljemilliarder på å slette den gjelden.

       Når vi nå forsøker å gjøre det samme med oppkonstruerte bomstasjoner, som har kommet på toppen av allerede betydelige bilavgifter som det norske folk betaler hvert eneste år - som i tillegg må betale ytterligere avgifter for å finansiere veibyggingen i landet - da er det plutselig alvorlig. Det henger ikke på greip, og det tror jeg også representanten Ryan skjønner.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:01:20] : Som ny stortingsrepresentant har det vore veldig spennande og artig å følgje med på Framstegspartiet si utvikling etter at partiet har fått ny parlamentarisk leiar. Spørsmåla eg har stilt meg, er: Vil eit skifte leie til politisk nyorientering? Vil det leie til auka samarbeid på borgarleg side, slik det kom signal om før valet?

       Som representanten Bjørg Tørresdal peikte på tidlegare i debatten i dag, var det mange som håpte på ei nyorientering, f.eks i bistandspolitikken, etter at vi såg eit oppslag i VG tidlegare i år - ein gripande reportasje om Siv Jensen sitt besøk i Uganda, der ho varsla ei omlegging av bistanden. Slik kunne vi ha teke med område som kollektivtransport, landbruk, kultur, miljø osv. Vi kunne også ha vore innom øyremerking, kommunane osv.

       Mitt spørsmål til Siv Jensen er følgjande: Kva er det i Framstegspartiet sitt alternative budsjett som signaliserer ein endra kurs, og som er ein invitasjon til Venstre om auka samarbeid i tida som kjem?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:03:33] : Fremskrittspartiets parlamentariske leder legger størst vekt på Fremskrittspartiets gode sosiale ansikt. Fremskrittspartiet er partiet for folk flest, som det heter. For svært mange av oss er folks inntektsutvikling viktigst for å se i hvilken grad en prioriterer sosiale forhold. Det er to setninger i innstillingen som jeg har lyst til å ta fram i den sammenhengen. På side 22 står det:

       « Fremskrittspartiets langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt. »

       På side 35 står det:

       « ( ...) lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte arbeidsplass. »

       Internasjonale og historiske erfaringer tilsier at dette gir større forskjeller i disponibel inntekt mellom folk som har full dags arbeid. Hvorfor er det viktig for Fremskrittspartiet å legge til rette for en inntektsutvikling som fører til større inntektsforskjeller blant folk flest, jf. de to sitatene?

       Under regjeringa Bondevik II gjekk utviklinga på fleire område i feil retning. Forskjellane i samfunnet blei større. Velferdstilbod blei bygde ned eller fjerna i mange kommunar. Det ramma særleg dei eldre og barn under opplæring.

       Ordførarar ropte varsku, men kommunalminister Solberg svarte med meir nedbygging, konkurranseutsetjing og privatisering. Medisinen som blei utskriven av regjeringa Bondevik, ville fleirtalet av veljarane ikkje bruke. I valkampen appellerte somme til lommeboka til folk, andre appellerte til hjartet. Fleirtalet i folket ønskte meir og betre velferd, ikkje meir skattelette.

       Folket ville ha ein ny politisk kurs. Det får vi no. Regjeringa har vist mot og handlekraft. På kort tid har ein evna å snu mange steinar. Fellesskapet blir styrkt, slik vi lova i valkampen. Kommunane får svært mykje meir pengar enn Bondevik-regjeringa foreslo. Dei frie midlane blir auka med 5,7 milliardar kr. Eldreomsorga blir betre. Tilbodet blir utvida og kvalitativt betre i dei fleste kommunane. Elevane i grunnskulen skal få betre opplæring. Det blir meir ressursar å gi opplæring for. Det kjem særleg dei til nytte som slit tyngst på skulen.

       Regjeringa har invitert alle kommunane i landet til fest, ikkje med fri bar, men med frie inntekter, til saman vel 3,9 milliardar kr meir enn Bondevik-regjeringa ville gi. « Det er slikt som bidrar til sinnets munterhet blant ellers ofte tungstemte lokalpolitikere », heitte det på kommentarplass i Dagens Næringsliv for to dagar sidan.

       Skattesystemet som vi no har, må forbetrast. Vi må få til ei meir rettferdig fordeling. Personar som har høge kapitalinntekter og høge formuar, bør bidra meir til fellesskapet. Derfor fremmar Regjeringa forslag om ein ny skatteprofil.

       Det er eit faktum at det finst ein nær samanheng mellom størrelsen på skattepliktig formue og inntekta til ein person. Samanhengen blir nok endå tydelegare dersom vi ser på reell formue og inntekt. Det er nemleg slik at dei som har høge formuar, har sterke grunnar til å plassere formue i objekt som blir lågt verdsette. Skatt på formue er derfor eit veleigna verkemiddel i fordelingspolitikken.

       Regjeringa Bondevik foreslo å redusere formuesskatten. Vi går imot dette. Denne skatten skal aukast for grupper som har store formuar, men som betaler relativt lite formuesskatt. Profilen blir betre ved at botnfrådraga blir auka utover forslaget frå regjeringa Bondevik. Det kjem dei til gode som har låge formuar.

       Skatten på utbytte frå aksjar etc. blir høgare. Det er urimeleg at somme skal kunne tilpasse seg og betale berre 28 % skatt av utbytte frå eige firma. Andre, derimot, må betale inntil 61,5 % skatt av vanleg løn. Dei rikaste personane her i landet har størstedelen av inntekta si frå utbytte og ikkje frå løn. Ein auke i utbytteskatten frå 28 til 48 % vil derfor føre til vesentleg skatteauke nettopp for dei rikaste i samfunnet.

       Å redusere maksimalskatten på lønsinntekt er nødvendig for at det skal bli likare skatt for dei som har inntekt frå utbytte, og dei som har inntekt frå løn.

       Å heve skatten på utbytte til den noverande maksimalskatten på løn, nemleg 61,5 %, ville vere risikabelt. Det er stor fare for at det kunne føre til utflytting av bedrifter og kapital. Norske arbeidsplassar kunne derfor komme i fare.

       Regjeringa foreslår ein ny skatteprofil. Vi får ei innstramming i toppskatten og minstefrådraget i forhold til regjeringa Bondevik. Dessutan blir letten i skatt på formue og arv reversert. Totalt utgjer dette ei endring på 6,4 milliardar kr i forhold til Bondevik-regjeringa sitt opplegg.

       Sonja Irene Sjøli (H) [14:11:40] : I dag har det vært veldig mye prat om skatt. Jeg har lyst til å snakke litt om pleie- og omsorgstjenester.

       Høyres mål når det gjelder pleie- og omsorgstjenestene, er først og fremst å skape trygghet for den enkelte og sikre et tilbud av høy kvalitet som ivaretar deres verdighet, og som sikrer livskvalitet og selvstendighet i alderdommen. Det handler om å ta den enkelte eldre på alvor og møte dem med den respekt de fortjener.

       Vi vil legge til rette for et mangfold av tilbud og sikre at brukerne får innflytelse og valgfrihet, for det er et paradoks at vi har valgfrihet på områder som kanskje ikke er så viktige for oss; vi kan velge bank, og vi kan velge teleoperatør og strømleverandør, men vi skal altså ikke ha mulighet til å velge på de områdene som griper inn i vår innerste og mest private og sårbare sfære.

       For hvilken rett har vi til å frata eldre og pleietrengende mennesker kontrollen over egen livssituasjon og styringen av eget hjem?

       Altfor mange eldre og pleietrengende mennesker må forholde seg til titalls forskjellige hjelpere. Det oppleves både utrygt og uverdig.

       Trygghet handler bl.a om at vi selv har myndighet til å avgjøre hvem som skal slippe inn i vårt eget hjem, inn i vår private sfære. Det burde vært selvsagt. Jeg vil be alle her i salen tenke gjennom hvordan det ville oppleves hvis de i en periode ble hjelpetrengende, at opptil 15 forskjellige personer kommer hjem til dem for å foreta intimvask, og at de var fratatt muligheten til å bestemme hvem som skulle gjøre det. Jeg tror det ville knyte seg inne i de fleste, og de ville stritte imot.

       Eldre og pleietrengende er ikke annerledes enn oss, og de har krav på å bli møtt med respekt.

       Nylig ble det offentliggjort en undersøkelse blant brukere av hjemmehjelpstjenester på oppdrag fra det danske sunnhetsministeriet. Om lag 38.000 eldre i Danmark får levert tjenester fra private, og undersøkelsen viser at de er svært fornøyde. Erfaringer fra Danmark viser at kvaliteten på hjelpetilbudet blir bedre hvis flere kommuner åpner for fritt valg av hvem som skal levere hjemmetjenestene. I Danmark ble det fra 1. januar 2003 innført en lov om fritt valg av leverandører av personlig og praktisk hjelp i hjemmetjenestene ved offentlig finansiering. I dag kan 79 % av landets kommuner tilby valg mellom to eller flere innenfor personlig pleie, praktisk hjelp og matservice. 90 % av landets brukere av hjemmetjenestene har en valgmulighet, og brukernes holdninger og opplevelser er svært positive. Denne undersøkelsen bekrefter det Høyre har sagt lenge: Muligheten til å få innflytelse over egen situasjon og den hjelpen en mottar, gir økt tilfredshet og økt trygghet, og den sikrer høy kvalitet på tjenestene. Lignende erfaringer har vi også fra et par kommuner i Norge.

       På bakgrunn av disse erfaringene er det underlig, ja uforståelig, at den nye regjeringen har en så negativ holdning til å gi oss valgfrihet mellom ulike offentlige og private tilbud.

       For Høyre har poenget med brukervalg aldri vært at det offentlige skal spare penger. Vi ønsker brukervalg fordi det har en verdi i seg selv at eldre får tilbake kontrollen og råderetten over sin egen livssituasjon, og fordi vi er overbevist om at kvaliteten på tilbudet blir bedre hvis flere kommuner gir eldre og pleietrengende økt valgfrihet. Hvis det er flere som kan levere tjenestene, vil de måtte konkurrere på kvalitet og mangfold for å tiltrekke seg flest mulige brukere. Vi velger den tannlegen og frisøren som vi opplever gir oss den beste behandling og omtanke. Det vil Høyre at alle som har behov for pleie- og omsorgstjenester, også skal ha mulighet til.

       Regjeringen har som mål å øke antall ansatte i eldreomsorgen med 10.000 de neste fire årene, og mener tydeligvis at det vil løse de utfordringene vi i dag har i eldreomsorgen. Men det hjelper ikke med flere varme hender hvis hendene ikke er kompetente. Ensidig fokus på kvantitet framfor kvalitet løser ikke utfordringene i pleie- og omsorgssektoren. Nå må regjeringen lytte til fagfolk. Forskningsleder Arild Bjørndal ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten advarer regjeringen i et intervju i Mandag Morgen 21. november 2005 mot å satse feil i eldreomsorgen. Han mener hovedproblemet ikke er manglende bemanning, men at det må satses på kvalitet og kompetanse. Mye kunne gjøres hvis sykehjemmene fikk bedre behandlingskompetanse innen medisin, pleie og fysioterapi, og hvis sykehus og sykehjem kunne samarbeide bedre.

       Dette håper jeg Regjeringen tar innover seg. Kvalitet og innhold i pleie- og omsorgstjenestene er det som nå må få den høyeste prioritet. Herved går utfordringen til helse- og omsorgsministeren.

       For Fremskrittspartiet har det vært viktig å beholde kontantstøtten for at barnefamiliene skal ha muligheten til å ha valgfrihet. I dette budsjettet, som Regjeringen kommer til å få vedtatt senere i dag, vil man altså kutte stønadsperioden for kontantstøtte med én måned og redusere kontantstøttesatsene. Totalt betyr det at man kutter til barnefamiliene med ca 360 mill. kr. Mitt spørsmål til Senterpartiet, som i valgkampen lovte å verne om kontantstøtten, er: Er dette noe å glede seg over?

       I Stoltenberg-regjeringens budsjett får riktignok de som tjener 350.000 kr, bare noen hundrelapper i skattelette, mens de som tjener over 800.000 kr, får 15.000 kr i skattelette. For å si det med Meltveit Kleppas egne ord:

       « Regjeringa hadde altså meir pengar - ho valde å gi dei til dei rikaste. »

       Var det i denne retningen Senterpartiet mente utjamningen skulle gå?

       Nå har den nye Regjeringen kuttet i kontantstøtten. Det er gitt signaler om at en kan se fortsatte kutt. Er det ikke da grunn til bekymring for ordningen? Kan Meltveit Kleppa nå garantere at en ny kurs ikke betyr flere kutt i ordningen og for småbarnsfamiliene?

       Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa mener imidlertid at Soria Moria-erklæringen er selvmotsigende på dette punkt og skaper dermed uklarhet om hva Regjeringen egentlig mener.

       Mitt spørsmål til Senterpartiets parlamentariske leder er følgende: Er det Soria Moria-erklæringen som er dekkende for Regjeringens politikk på de ulike områdene? Eller er det Senterpartiets gjentatte avstandtagen fra egen regjering som gjelder?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:31:43] : Det er overraskande å høyra frå Venstre at Lars Sponheim var ein statsråd som hadde som mål å skapa ro for bøndene. Det var vel samanhengjande uro han skapte i fire år, og det toppa seg med det lunkne engasjementet som den førre regjeringa viste i forhold til ein god WTO-avtale.

       Så til spørsmålet om mini- og mikrokraftverk: Bondevik II laga jo ikkje ei føreseieleg ordning. Dei snakka stadig om det, men dei kom aldri i mål. I Soria Moria-erklæringa seier ein at ein skal satsa meir på fornybar energi, og nemner opp både mini- og mikro- og småkraftverk, og så er det mini- og mikrokraftverka som skal koma inn under den grøne sertifikatordninga. Der kan det liggja ei sjølvmotseiing, og det er noko som Regjeringa no arbeider med for å avklåra.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:33:14] : Jeg reagerer på at representanten Meltveit Kleppa ikke besvarer det spørsmålet som representanten Leirstein stiller. Hun hevder riktignok at man viderefører kontantstøtten, sett fra Regjeringens og Senterpartiets side, hvilket er en faktisk feil. Det ligger en faktisk reduksjon inne, og det er altså snakk om et relativt grovt løftebrudd. Og så bruker hun resten av replikkvekslingen med Leirstein til å snakke om et reelt valg mellom barnehager og kontantstøtte. Dette reelle valget er under press når Regjeringen skjærer ned.

       Fra Fremskrittspartiets side står vi fast på å følge opp det vi tidligere har lovet om makspris og barnehageutbygging. Men jeg synes vi nå bør få en avklaring fra Senterpartiet, hvor man er tydelig på at man overfor velgerne beklager det løftebruddet man har gjort seg skyldig i, og også at man understreker hva man har planer om i fremtiden. Det er slik at de løftene som ble gitt i august, allerede er gått ut på dato, åpenbart.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:34:37] : Det er mitt bestemte inntrykk at svært mange foreldre er takknemlege overfor Senterpartiet fordi vi har sikra ei vidareføring av kontantstøtta.

       I Soria Moria-erklæringa er det ikkje sagt noko om nivået. Men det er altså sagt at vi skal behalda dagens kontantstøtteordning. Det gjer Regjeringa. Så er det sagt: « Når full barnehagedekning er oppnådd, og tidligst 2008 », skal det vera ei avgrensa kontantstøtteordning for eitt- og toåringar. Det står ved lag. Når det gjeld nivået, ligg ein altså 200 kr under det som var nivået sommaren 2003. Eg synest fastisk ikkje dette er eit lovnadsbrot. Men eg forstår at det er foreldre som har rekna med desse inntektene, og som er litt oppgitte. Men så trur eg dei vil bli veldig glade for mange gode ordningar i kommunane som følgje av betre kommuneøkonomi og ikkje minst barnehagesatsinga.

Statsråd Karita Bekkemellem [14:47:56] : Først har jeg lyst til å si til representanten at det er ingen tvil om at balansen i mitt departement selvfølgelig kunne ha vært bedre når man ser på den totale fordelingen. Men så har jeg også lyst til å si at det er viktig at det vi gjør på det politiske området, er fundert ut fra politiske beslutninger og det som ligger nedfelt i en politisk kurs. Jeg kan love representanten at denne statsråden vil ha en hard politisk hånd over det arbeidet som skal skje, både når det gjelder evaluering av bidragsreglene og andre ting.

       Når det gjelder dette siste som omhandler kvotering i styrerommene, må vi nok bare erkjenne at her er vi uenige. Men jeg er helt trygg på og tror også at Fremskrittspartiet kommer til å komme sakte, men sikkert etter på dette viktige punktet. Det tar bare litt lenger tid.

Olemic Thommessen (H) [14:49:05] : Statsråden var opptatt av barns trygghet og barns sikre rammer. Det bringer meg over til foreldrenes økonomi og kontantstøttespørsmålet. Vi har nå hørt i tidligere replikkvekslingsrunder fra representanten Meltveit Kleppa at Senterpartiet oppfatter seg å være garantisten for kontantstøtten. Av det kan vi vel da lese at Arbeiderpartiet og SV i så fall er den aggressive part for å bite mer av den. Ut fra Senterpartiets holdning er det også slik at kontantstøtte ikke skal tilfalle hvem det skal være, bare dem som eksplisitt ikke benytter seg av barnehagetilbudet.

       Mitt spørsmål er: Vil man ytterligere rømme fra de lovnadene man kom med i valgkampen? Kan foreldrene føle seg trygge på at det ikke gjøres ytterligere kutt, eller ligger det an til ytterligere kutt, og er det i så fall Senterpartiets innstramminger som da er neste runde?

       Trolig aldri i norsk historie har noen regjering overtatt med bedre økonomiske utsikter. Det er også gledelig at Regjeringen erkjenner dette. Problemet ligger i Regjeringens manglende forståelse av hva som har skapt de positive utsiktene for norsk økonomi og den vesentlige forbedringen som lå i perioden 2001 til 2005.

       Selv finansministeren i dag forsøker å avskrive at innordningen i budsjettet har en effekt. Ikke bare hvor mye som brukes, har en effekt på renten, men også hva det brukes til, har en effekt. Statsrådens eget departement bekrefter i brev overfor finanskomiteen at å øke statens utgifter finansiert av skatteskjerpelser virker ekspansivt i økonomien, og vil således være både inflasjonsdrivende og øke presset på renten. Det samme slår også sentralbanksjefen fast under siste bombepunkt i sin pressemelding etter siste renteøkning.

       Når både Finansdepartementet og Norges Bank slår fast at Stoltenberg II-regjeringens første budsjett er mer ekspansivt enn Samarbeidsregjeringens siste, bør finansministeren lytte. Renteøkninger vil alltid gå hardest ut over barnefamilier, unge i etableringsfasen og bedrifter og arbeidsplasser. Når bedriftene i tillegg møtes med økte skatter og dårligere avskrivningsregler, vil det gå ut over arbeidsplasser. Jeg er forundret over at Regjeringen er positiv til at norsk økonomi gikk fra pessimisme til optimisme i løpet av de fire siste årene, samtidig som samme regjering fjerner de virkemidler som gjorde det mulig. Det setter jo statsråd Odd Eriksens uttalelser rett etter at tilleggsproposisjonen ble lagt fram, i et litt underlig lys, i hvert fall sett i forhold til finansministerens, når statsråden sier at han i det minste er glad for at noen av virkemidlene som virket så godt for Samarbeidsregjeringen, får lov til å bli stående urørt. En kan spørre om det er Tyskland, Frankrike eller Sverige man skuler til når man legger fram sin tilleggsproposisjon med virkemiddelbruk. Ingen er spesielt vellykkede. Man kommer i dag til Norge for å se på vellykket næringspolitikk, man drar ikke lenger til Sverige. Derfor bør også nåværende regjering lære av det som skjedde i forrige periode.

       Hva er det i dette budsjettet som skal gjøre at også 2006 og 2007 blir rekordår for gründeretableringer? Når 50.000 nye bedrifter kom til i forrige stortingsperiode, er det ikke tilfeldig. Det er ingen tiltak i dette budsjettet som bedrer rammevilkårene verken for gründere eller for nyetablerte selskaper. Dessverre er det slik at en som investerer 1 million kr og er i øverste formuesskattgrense og får 5 % avkastning, får økt sin skatt med om lag 10 prosentpoeng i forhold til Bondevik II-regjeringens siste framlegg. Og legger en til grunn Bondevik II-regjeringens ønske om å fjerne formuesskatten, er forskjellen ca 20 prosentpoeng.

       Skal noe skapes, må det satses. Derfor er det svært beklagelig at investeringer og skapervilje nå skattes enda hardere. Det lover dårlig for både framtidig verdiskapning og ikke minst for vår framtidige velferd. Når Regjeringen videre kutter stygt i næringsrettet forskning og har en kunnskapsminister som nedprioriterer kunnskap, har jeg forståelse for at spørsmålet om hva de vil med framtiden, blir stående ubesvart.

Presidenten: Tiden for formiddagens møte er snart over. Presidenten foreslår at møtet heves, og at det settes kveldsmøte kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Statsminister Jens Stoltenberg vil være første taler i kveldsmøtet.

       Så har jeg et annet spørsmål til statsministeren. I dag har utenriksminister Jonas Gahr Støre gitt uttrykk for at Norge skal slutte seg til å innføre en ekstraavgift på flybilletter for å finansiere ytterligere bistand til fattige land. Det utspillet kommer samme dag som Stortinget skal vedta skatter og avgifter for 2006. Det kan ikke tolkes som noe annet enn en snikinnføring av en helt ny avgift.

       Mitt spørsmål blir: Hvorfor mener Regjeringen at det akkurat er flypassasjerene som skal finansiere Regjeringens dårlige samvittighet overfor de fattige landene i verden?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:11:16] : Først til spørsmålet om det er store eller små endringer. Alle vet at veldig mye på statsbudsjettet går til å finansiere ting som er lovfestet, regelbundet, og som uansett ligger der. Men det er faktisk, etter mine beste vurderinger, store endringer vi gjør.

       Det er f.eks helt åpenbart at for de arbeidsledige, som nå får 20.000 kr mer i dagpenger, er det en stor endring. Vi retter opp en alvorlig feil Fremskrittspartiet gjorde overfor de arbeidsledige da de kuttet ledighetstrygden sammen med regjeringspartiene i forrige periode. Når barnehagene blir opp mot 6.000 kr billigere i året, er det en viktig og stor endring. Når de som er på attføring, uførhetstrygd og rehabilitering får økt barnetillegg, er det en stor endring. Og for de eldre her i byen som nå opplever at man kan styrke eldreomsorgen i stedet for å kutte i eldreomsorgen, er det en stor endring. Det er altså betydningsfulle endringer vi gjør for veldig mange enkeltmennesker, og vi er stolte av de endringene.

       Når det gjelder finansieringen av FN, står det i Soria Moria-erklæringen at vi ønsker å styrke FN. Jeg synes det er et uttrykk for en nærsynthet og en manglende evne til å se langsiktig at Fremskrittspartiet er mot å fellesfinansiere FN, bl.a gjennom skatt på flybilletter.

Erna Solberg (H) [18:12:37] : Bare for å bekrefte at Høyre er et parti som regner: Jeg tror vi er enige om 98,4 % av budsjettet. Det er omtrent den lille biten som er igjen, som er forskjellen.

       Jeg har lyst til å gratulere statsministeren med et vel gjennomført valgkampopplegg i løpet av hele det siste året. Budsjettet er jeg enig i følger opp den retningen som han signaliserte i store linjer. Men jeg har lyst til å stille spørsmålet om statsministeren føler at hele valgkampen, sett i lys av budsjettet, var redelig overfor velgerne.

       Det er tre områder hvor jeg tror mange velgere ble forbauset over det som kom i budsjettet. Når det gjelder kontantstøtten, var utgangspunktet at man fredet og la vekk alle endringer i kontantstøtten. Ingen trodde noe skulle skje før 2008, og det var grunnlaget for manges valg. Når det gjelder boligskatten, ble statsministeren irritert når vi påpekte at det kunne bli økt boligskatt. Og når det gjelder skatteprofilen, er det mange som opplever å ha fått noe annet enn ventet.

       Synes statsministeren at det man har gjort på disse tre områdene, stemmer med det man sa i valgkampen?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:14:01] : Representanten Solberg spør om vi førte en redelig valgkamp. Det gjorde vi, og vi følger opp det vi sa i valgkampen, nå i budsjettet. Vi lovet f.eks å øke skattene, og det gjør vi. Vi lovet å føre en mer sosial politikk, og det gjør vi.

       Når det gjelder skatteprofilen, er det altså slik som jeg prøvde å dokumentere i innlegget mitt, at de som har mest fra før, skal betale mer skatt. Det regjeringen Bondevik la opp til, var at de som hadde mest fra før, skulle betale mindre skatt. Riktignok innførte man 3,5 milliarder kr i aksjeskatt, men man skulle gi de samme menneskene 8 milliarder kr i redusert formuesskatt, og 8 minus 3,5 blir et stort plusstall som disse menneskene skulle få i skattelettelse.

       Vi har en sosial skatteprofil, det hadde ikke Bondevik II-regjeringen. Vi har ikke gjeninnført noen boligskatt, vi har økt formuesskatten. Selv Høyre har et opplegg i sin skattepolitikk der det er formuesskatt på bolig. Kontantstøtten blir videreført. Vi reduserer satsene, men det er en videreføring av kontantstøtten.

       Så: Vi førte en god valgkamp! (Munterhet i salen)

       Dagfinn Høybråten (KrF) [18:15:16] : Selvskryt skal man lytte til, det kommer fra hjertet!

       Ved Regjeringens tiltredelse uttalte statsministeren at han ville arbeide for et godt forhold til opposisjonspartiene og lytte til deres råd. I dag skryter han av å ha fått en forutsigbar budsjettprosess, ja den har vært så forutsigbar at Regjeringen her i kveld får vedtatt hver tøddel i sitt forslag.

       Vi i Kristelig Folkeparti merket oss Stoltenbergs ord med interesse og positiv forventning, og vi har også merket oss en invitt fra finanskomiteens leder her i dag, men vi er skuffet over hvordan ordene er blitt fulgt opp i praktisk handling. Stoltenberg-regjeringen har gjort en rekke provoserende kutt overfor den lokale kirke, overfor frivillige organisasjoner, overfor friskoler og høyskoler, overfor rådgivningstjenesten for gravide og toppen av det hele er kuttet i kontantstøtten. Det man har rukket å gjøre på disse tre ukene man har hatt til rådighet i forbindelse med budsjettet, er å provosere Kristelig Folkeparti på veldig mange områder, og spørsmålet er: Kan statsministeren forklare hvordan de nevnte budsjettkuttene harmonerer med ambisjonen om å bygge bro til opposisjonen?

Lars Sponheim (V) [18:17:51] : Statsministeren er i hvert fall blitt god på sitt mantra om fellesskap og ikke skattelette. Jeg synes det var bra at han i dag tok tilbake noen av sine gamle mantra om å skape for å dele - via Brofoss - men min oppfatning er at Regjeringens budsjettopplegg er skreddersydd for å dele uten å skape.

       I løpet av Samarbeidsregjeringens levetid ble det altså gjennomført en rekke målrettede skattelettelser mot småbedrifter og gründere, og det har gitt resultater: 50.000 netto flere bedrifter nå enn da Stoltenberg forlot kontoret forrige gang. Nå synes det som målsettingen er å få færre bedrifter gjennom målrettede skatteskjerpelser, og det er nye bedrifter som er å leve av hverandres arbeid. Det er tydelig at også noen innenfor regjeringsapparatet ser det. Senterpartiets Lars Peder Brekk innrømmet i Dagens Næringsliv 16. november at skattepolitikken overfor familieeide bedrifter « er særdeles ubehagelig, for å si det rett ut », og næringsministeren sier at han ikke har verktøy. Hvilke nye næringspolitiske verktøy er det statsministeren har som ikke næringsministeren har oppdaget? Og er han enig i Lars Peder Brekks oppfatning av at Regjeringens politikk er særdeles ubehagelig?

Statsminister Jens Stoltenberg [18:18:59] : Regjeringen har en politikk for å skape. Det er også slik at budsjettet inneholder flere konkrete tiltak for å styrke verdiskapingen i Norge. For eksempel er vi opptatt av noe industrien har vært opptatt av lenge, nemlig å bedre permitteringsreglene, og vi bruker en god del penger på det. Så styrker vi arbeidsmarkedsvirkemidlene, fordi arbeidsmarkedstiltak er viktig for å skaffe fram kvalifisert arbeidskraft til norske bedrifter. Så bruker vi 0,5 milliarder kr mer til investeringer i samferdsel, veier og jernbane. Er det noe norske bedrifter er opptatt av, så er det det. Så vi styrker på mange områder innsatsen for verdiskaping, bl.a altså med nesten 0,5 milliarder kr på samferdselssektoren.

       Det er altså ikke riktig at dette er et budsjett for å svekke verdiskapingen. Det er et budsjett for å styrke verdiskapingen, og derfor viser også anslagene i budsjettet økt økonomisk vekst med den nye regjeringen og redusert ledighet. Det tyder på at det er en budsjettpolitikk for verdiskaping, ikke det motsatte.

Per Sandberg (FrP) [18:20:23] : De rød-grønne drev en god valgkamp, men fortsatt ikke en så god valgkamp at de fikk et reelt flertall i folket. Det synes jeg krever litt ydmykhet.

       Statsministeren tilkjennegav at han har snakket med noen ordførere som var veldig glade for at de hadde fått midler: Penger lukter ikke, så vi tar imot dem med glede! Jeg skulle gjerne utfordret statsministeren på hvorvidt han finner en ordfører som hadde sagt nei takk og blitt litt grinete fordi han fikk litt mer midler.

       Jeg har også registrert at Arbeiderpartiet og de rød-grønne nå svarer med 5,7 milliarder kr til kommunene som en løsning på alt: eldreomsorg, skole, bredbånd, psykiatri, fylle svømmebasseng, samferdsel og akkumulerte underskudd. Da rekker ikke disse midlene langt.

       Men mitt spørsmål til statsministeren går på noe som man glemmer i valgkampen og lovnader. I Nasjonal transportplan stod Arbeiderpartiet og de rød-grønne sammen med Fremskrittspartiet om 2 milliarder kr mer til samferdsel i 2006. Denne lovnaden har denne regjeringen forlatt ganske enkelt, selv om han sier at det er på plass 500 mill. kr nå. (Presidenten klubber.) Mitt spørsmål er: Kommer disse manglende 1,6 milliarder kr i budsjettet for 2007?

       Temaet er ikke bare dagsaktuelt når vi nå nærmer oss jul. Det er også dagsaktuelt fordi vi har norske sjokoladefabrikker som sliter på grunn av denne avgiften. Det var eksempelvis senest i dag et stort oppslag i Aftenposten der man viser de utfordringer Nidar sjokoladefabrikk i Trondheim har, som årlig må ut med 215 mill. kr ekstra på grunn av denne avgiften, og som kjemper for å overleve i kampen mot utenlandske konkurrenter.

       Sjokolade har de fleste et eller annet forhold til. Norge har også tradisjonsrike sjokoladefabrikker, som er opptil 100 år gamle, og som representerer en viktig del av vår kultur- og industrihistorie.

       Dessverre og merkelig nok har denne avgiften knyttet til sjokolade en lang historie, til tross for at bakgrunnen for at den ble innført, er gått ut på dato. Sjokoladeavgiften som ble innført i 1922, ble innført for å få ned sjokoladeforbruket på grunn av mangel på kakaobønner. Det var i en tid da det også var avgift på sjampo fordi det var regnet som en luksusvare.

       Det blir ikke mindre tragikomisk når man ser på de faktiske konsekvensene av avgiften og hvor ulogisk dette er:

       Vi har den norske stoltheten Kvikk Lunsj, som de fleste kjenner til, som har en historie helt fra 1930-tallet. Den får sjokoladeavgift. Men en Cartoonies kjeks får det ikke fordi den inneholder 49 % sjokolade. Hadde sjokoladeinnholdet vært mer enn 50 %, eller sjokoladen hadde vært utenpå kjeksen i stedet for inni, ville produktet fått avgift.

       Wasa Choko Wiking med 59 % sjokolade får ikke avgift fordi den ses på som et knekkebrød. Men Max bar inneholder 48 % sjokolade, og den ilegges avgift fordi sjokoladen er utenpå kjeksen.

       Så har vi husholdningsprodukter som er fritatt for sukkeravgift. Det får merkelige følger, spesielt nå som vi nærmer oss juletiden: 500 g med marsipan er fritatt for avgift. Men julemarsipangris eller marsipanpølser er avgiftspliktige fordi de har en fast form og kan spises som godteri. Det samme gjelder kokesjokolade. Den skal avgiftsbelegges fordi den kan spises som godteri.

       Mer komisk blir det. Vi kjenner sikkert alle til halstablettene Vekk i morgen - veldig nyttig hvis man har vondt i halsen. De er til og med sukkerfrie, men de avgiftsbelegges fordi de regnes som godteri! Det samme gjelder for det som trolig kan ses på som det mest populære i politiske kretser, Dent, som også er sukkerfri, men regnes som godteri, og dermed må vi ha avgift på det også.

       Etter utallige påpekinger fra Fremskrittspartiet i flere år tok den avgåtte regjering til fornuft og foreslo å avvikle denne avgiften for sjokolade og sukkervarer for neste år. Det vil den nye regjeringen dessverre ikke.

       At disse særavgiftene fordyrer varene med ca 15-20 % i utsalgspris, får faktisk store konsekvenser. Det er ikke bare synd for dem som liker sjokolade, men det er kjempetrist fordi det skapes ulike konkurransevilkår i forhold til utenlandske konkurrenter. Vi snakker her om en avgift som fører til økt grensehandel, og da snakker vi om flere tusen arbeidsplasser. Vi snakker om framtiden til ca 2.000 arbeidsplasser i norsk sjokoladeindustri. Tar vi med ringvirkningene av dette, om norsk sjokoladeindustri blir borte, går dette selvfølgelig ut over underleverandørene. Da får vi plutselig en dobling av antall arbeidsplasser som kan bli borte, deriblant 600-700 norske melkebønder. Derfor er det et tankekors at Senterpartiet kan være med på noe slikt.

       Det må også være et tankekors for alle disse tre regjeringspartiene, som under valgkampen var så mye på banen med at de skulle redde norsk industri og norske arbeidsplasser. Nå kommer handlingen. De gjør det vanskeligere for industrien.

       Man bør også ha i bakhodet at verdiskapingen fra den eksisterende industri og tilhørende virksomhet er på til sammen 1,5 milliarder kr, en sum som om få år kan bli borte hvis Regjeringen ikke revurderer sitt syn.

       Det blir nok ikke noen god jul med billigere julegodt neste år heller, verken for dem som liker julegodt og sjokolade eller for de tusen arbeidstakere i sjokoladeindustrien og deres underleverandører, som nå går en usikker tid i møte.

       Tore Hagebakken (A) [18:28:20] : At budsjettprosesser i mange kommuner starter med dystre tall og ender med vonde kutt, har blitt nokså vanlig de siste årene. Men denne gangen var kuttforslagene enda mer dramatiske enn noen gang mange steder. Jeg kjenner i hvert fall ingen som hadde forventninger om at Bondevik-regjeringens statsbudsjett skulle representere noen direkte opptur.

       Mange øynet håp om en ny nasjonal politikk, og bidrog nettopp til det. Skiftet kom, og med skiftet kom også penger, som lovet, for 2006. På mange måter har dette blitt høsten da kommunesektoren fikk en ny vår!

       Første leveranse viser med all tydelighet at vi mener alvor når vi sier at kommunenes frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden. Vi skal også bruke tiden framover til å se på hvordan vi kan forbedre ulike ordninger som er spesielt viktige for mange kommuner, bl.a finansieringsordninger knyttet til funksjonshemmede som trenger særlig ressurskrevende tilbud. Vi skal også se på innretningen på vertskommunetilskuddet og de konsekvenser de senere års endringer i dette har hatt.

       La meg komme med tre hverdagseksempler på hva vår kommunepåplussing betyr: I Skedsmo vil sykehjemsplasser som i dag står tomme på grunn av dårlig økonomi, kunne tas i bruk. I Vestre Toten var det et kuttebehov på 10 mill. kr. Nå unngår en kutt, og en kan drifte nye omsorgsboliger. Dyrøy kommune med sine 1 300 innbyggere har fått ca 2,8 mill. kr mer å rutte med, og det er mye penger på de kanter.

       5,7 milliarder kr er mye penger. Ja, selv på mine hjemtrakter, til og med der hvor boniteten er på sitt aller beste, blir det betraktet som relativt mye penger. I tillegg kommer betydelige øremerkede midler. Hver krone trengs. Hver krone gir ikke ny aktivitet, men berger viktige velferdstilbud - eller gir kommunene et bedre fundament for velferdstilbudet de skal gi i framtiden.

       I den nye vår ser vi det spirer. Vi ser en ny politisk kurs, der sentrale og lokale politikere i større grad spiller på lag. Vi ser endog at vi sprer litt glede, ja, enkelte steder er det rett og slett tilløp til begeistring. Jeg har heller ikke registrert noe opprør fra de tidligere regjeringspartienes ordførere mot de rød-grønne påplusningene. Det har heller ikke vært noe folkekrav om å få byttet inn velferdsforbedringene i skattelette. Også Fremskrittspartiets lokale lederskikkelser tar gladelig imot mer penger, uansett om de, og da tenker jeg på pengene, er aldri så frie. Men kanskje gjør de seg noen refleksjoner omkring sin egen stortingsgruppes totale mangel på tillit til hvordan man lokalt bruker slike beløp til beste for innbyggerne.

       Vår kommunesatsing handler om trygghet og like muligheter for alle, om kvalitet i skolen og hjelpen vi er i stand til å gi de pleietrengende - og mye mer. Det handler om god distriktspolitikk og om å gi våre bysamfunn bedre drahjelp til å løse sine spesielle utfordringer.

       Kommuneløftet er også viktig for lokaldemokratiet. Å inneha vandrepokalen knyttet til kretsmesterskapet i velferdskutt virker verken motiverende på dem som allerede sysler med den slags, eller særlig rekrutteringsfremmende på andre som kunne tenke seg å slå et slag for lokalsamfunnet sitt gjennom politisk virke.

       Jeg synes det også hører med å nevne betydningen som bedret kommuneøkonomi har for hverdagen til de tusener av ansatte som daglig leverer i velferdstilbudet vårt.

       Kommune-Norge driver et kontinuerlig arbeid for å få mer ut av ressursene og sikre et best mulig tilbud. Med påplusningene som nå skjer, vil kommunene bli bedre i stand til å frigjøre ressurser til viktig utviklingsarbeid i nært samarbeid med sine ansatte.

       Arbeiderpartiet og den rød-grønne alliansen vil ha et ryddig og - jeg tillater meg å legge til - redelig forhold til kommunene, og bidra til mest mulig samsvar mellom oppgaver og økonomi. Løftet som nå skjer, er høyst påkrevd, men det trengtes vilje til å prioritere slik. Den viljen har vi. Derfor er kommunene - dvs. barna, de pleietrengende og mange andre som er opptatt av det kommunale tjenestetilbudet - avhengige av tilbudet som gis våre høyst velfortjente budsjettvinnere. Og dette er bare begynnelsen!

       Dagfinn Høybråten (KrF) [18:33:18] : Forslaget til statsbudsjett viser at det er stort sprik mellom de nye regjeringspartienes praktiske politikk og det statsministeren kjekt karakteriserte som en meget god valgkamp. Det spriket er i hvert fall åpenbart for oss som representerte de politiske partiene i valgkampen, men de siste tiders debatt viser jo at spriket sannelig er åpenbart for ledelsen på Youngstorget, i LO.

       Vi snakker ikke om perifere politiske temaer, men vi snakker om kjernetemaer i valgkampen, som skattepolitikken. Fram til valget drev dagens regjeringspartier en intens svartmaling av den forrige regjeringens skatteprofil. Det ble snakket i store overskrifter om usosiale skattelettelser til dem som har mest fra før. Jeg sjekket på Internett og fant 422.000 treff på kombinasjonen « Jens Stoltenberg » og « de som har mest fra før ». Det betyr at dette var ikke bare et mantra, det var stort sett hele melodien. I forslaget til statsbudsjett går Regjeringen inn for solide skattelettelser til dem med høye inntekter. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at den nye regjeringen kutter i Bondevik-regjeringens forslag til økt minstefradrag. På denne måten svekker Regjeringen den sosiale profilen, og når man ser på forholdet mellom lettelser i toppskatten og lettelser i bunnfradraget, har Stoltenberg-regjeringen en klart dårligere profil en Bondevik-regjeringens opplegg.

       Man trenger ikke være leder eller medlem i LO for å bli provosert av dette krumspringet. Også på andre områder ser vi at forskjellen er stor mellom det regjeringspartiene sa før valget, og det de gjør etter valget.

       Avskrivningssatsene for maskiner er et slående eksempel. I valgkampen reiste SV land og strand rundt og talte varmt om behovet for økte avskrivningssatser for maskiner i industrien. Fire dager før valget sa nestleder Djupedal i SV at næringslivet etterspør bedre avskrivningsregler og en stat som bryr seg. I sitt alternative statsbudsjett for 2005 gikk finansministerens parti inn for det samme. I budsjettforslaget for 2006 innfridde Bondevik-regjeringen SVs krav om å øke avskrivningssatsene fra 20 % til 25 %, men i Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag er dette reversert. Det blir ingen økte avskrivningssatser med den nye regjeringen likevel. Tiltaket som finansministerens parti la så stor vekt på før valget, ble altså droppet umiddelbart etter valget.

       Det samme skiftet er vi vitne til når det gjelder barnehagene. Bondevik-regjeringen hadde fullt fokus på å bygge ut barnehageplasser til alle som ønsker det. I valgkampen ble vi beskyldt, særlig av SV, for å drive en halvhjertet og passiv politikk for utbygging av barnehageplasser. Budskapet fra den daværende opposisjonen var at her måtte det et regjeringsskifte til for å få sving på sakene. SVs leder gikk så langt som å sette stillingen sin inn på full barnehageutbygging innen to år. Hva skjer så etter valget? Jo, statsministeren sier i klartekst at det ikke er mulig å angi når man vil oppnå full barnehagedekning, simpelthen fordi etterspørselen etter barnehageplasser går litt opp og ned. Det er til forveksling likt det vi hevdet hele veien. Vi satser på full utbygging, men kan ikke på forhånd si med 100 % sikkerhet når full dekning kan oppnås. Riktignok holder finansministeren fast ved sin garanti om full barnehagedekning innen utgangen av 2007, men forskjellen mellom hennes og statsministerens utsagn er vel mest egnet til å skape usikkerhet for barnefamiliene.

       Det er ikke mulig å unngå å påpeke at jobben med å fjerne barnehagekøene nok blir enda mer krevende som følge av et annet løftebrudd fra Regjeringen: nedbyggingen av kontantstøtten. Fra nyttår skjærer Regjeringen ned på det månedlige beløpet til barnefamiliene. Man bygger ned en velferdsordning, og det er ikke akkurat noen hyggelig julehilsen fra den nye regjeringen til de 80.000 barna og deres familier som mottar kontantstøtte.

       Videre har Regjeringen i et skriftlig svar til finanskomiteen åpnet for å vurdere nye kutt i kontantstøtten fra år til år, noe Senterpartiets parlamentariske leder tidligere i debatten måtte medgi. Det betyr bare én ting: Barnefamiliene får dårligere muligheter til å planlegge framtiden, og det er all grunn til å tro at mange heller vil stille seg i barnehagekø enn å satse på en kontantstøtte som de ikke vet om de vil kunne få. Hvordan Regjeringen har tenkt å framskaffe barnehageplasser til en ukjent andel av disse 80.000 barna har vi hørt svært lite om.

       Både i familiepolitikken og i den økonomiske politikken er forskjellen fra før til etter valget slående både i politikk og i retorikk. Det overrasker Kristelig Folkeparti. Vi hadde ventet en mer konsistent linje fra den nye regjeringens side. Vi hadde også ventet en noe mer ydmyk holdning overfor Stortinget i forhold til de signaler statsministeren gav i trontaledebatten, om en åpen dialog. Det hørte vi lite til i dagens innlegg.

       Det overrasker nok også de lavtlønte både i og utenfor LO som opplever at Regjeringen ikke tar seg råd til å opprettholde Bondevik-regjeringens forslag om økt minstefradrag, men sørger for at de med de høyeste inntektene får solide skattelettelser. For å si det med en uttalelse som vi parlamentariske ledere fikk oversendt fra LO den 15. november i år: « Hvem kunne ane dette grepet etter å ha fulgt valgkampen? »

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:39:54] : Jeg har skjønt på representanten Schjøtt-Pedersens innlegg i salen tidligere i dag at han er blitt en ivrig leser av mine taler. Det er jo hyggelig. Men jeg må dessverre si at han ikke leser dem nøye nok, for det han nå gav til beste, er faktisk feil. Jeg har ikke sagt at Kristelig Folkeparti ikke prioriterer skattelettelser. Vi prioriterer de skattelettelser som er nødvendige for å gjennomføre skattereformen på en god måte, og med en sosial profil. Det var grunnen til at Bondevik-regjeringen la så stor vekt på å gi lettelser i bunnfradraget i det skatteopplegget vi la fram for 2006. Jeg skjønner at Schjøtt-Pedersen heller vil diskutere skatteopplegget for i fjor, men det er jo 2006-budsjettet vi nå diskuterer.

       Den linjen vi fulgte gjennom hele den forrige perioden, var at det skulle være et rimelig forhold mellom skattelettelser som gis i bunnen, og skattelettelser som gis på toppen. Det dårligste budsjettopplegget i så måte er det forslaget som nå blir vedtatt her i dag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [18:41:15] : Jeg skal ikke delta i denne kranglingen om skatt. Ved pengemangel forstår jeg at det kan bli en diskusjon, men den skal ikke jeg være med på.

       I Bondevik II-regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 foreslås det at den maksimale beløpsgrensen for fradrag til frivillige organisasjoner økes fra 12.000 kr til 15.000 kr. Dette er et godt forslag, men langt fra tilstrekkelig for å tilfredsstille de frivillige organisasjoners behov for penger til samfunnsnyttige formål. Fremskrittspartiet foreslår derfor i sitt alternative budsjett å øke denne beløpsgrensen til 18.000 kr, og ønsker med dette å komme de frivillige organisasjoner mer i møte. På denne bakgrunn er mitt spørsmål til representanten Høybråten følgende: Vil Kristelig Folkeparti støtte Fremskrittspartiet i vårt krafttak for de frivillige organisasjonene og stemme sammen med oss for å heve beløpsgrensen til 18.000 kr?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:44:39] : Som mangeårig lokalpolitiker, rådmann og direktør i Kommunenes Sentralforbund har jeg brukt veldig mange år av mitt liv til å slåss for bedre økonomi for kommunene. Den stortingsperioden vi har bak oss, har gitt bedre økonomi for kommunene. Det har innebåret en økning på 15 milliarder kr, målt i faste priser, og det er en fortsatt opptrapping i regjeringen Bondeviks forslag.

       Vi har i den innstilling vi er med på i finanskomiteen, brukt det økte handlingsrommet som ligger i Stoltenberg-regjeringens forslag, til å styrke kommuneøkonomien, og det er et uttrykk for at vi prioriterer en fortsatt opptrapping overfor kommunene, men vi gjør det innenfor et helhetlig opplegg hvor vi kan stå for både medaljens framside: styrking av kommunene, og medaljens bakside: hvordan det finansieres. Vi kan ikke være med og finansiere styrking av kommunene gjennom kutt i kontantstøtte og kutt i støtte til frivillige organisasjoner, kirker og friskoler.

Erling Sande (Sp) [18:45:58] : Representanten Høybråten er oppteken av verdiar, og for mange ungdomar er det ein stor verdi å kunne ha ein plass å vere i fritida. Dette er ein verdi som Kristeleg Folkeparti har nedprioritert dei fire siste åra.

       Gjennom eit jerngrep på kommuneøkonomien har den forrige regjeringa ikkje berre svekt tilbodet innanfor eldreomsorg og skule. Ifølgje Landsforbundet Mot Stoffmisbruk er 50 fritidsklubbar lagde ned berre det siste året. Og det må vere ein tankekross for Kristeleg Folkeparti-leiaren at alkoholbruken blant ungdom har bite seg fast på eit høgt nivå samtidig som dei rusfrie møteplassane har blitt færre. Den nye regjeringa prioriterer kommuneøkonomien, og det betyr at ein kan opne ungdomsklubbar i staden for å leggje dei ned.

       Spørsmålet mitt til representanten Høybråten er: Vil Kristeleg Folkeparti støtte Senterpartiet og dei andre regjeringspartia i det løftet vi nå gjennomfører for kommuneøkonomien og dermed for ungdomstilbodet i kommunane?

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:49:16] : Kristelig Folkeparti er opptatt av både skattelette og verdiskapning, ja, vi er opptatt av skattelette for verdiskapningens skyld. Derfor er det med glede vi kan konstatere at etter flere år med skattelette til bedriftene og lettelser i skatt på arbeid, så øker skatteinntektene. Politikken har virket.

       Så må jeg nok si at jeg er litt overrasket over representanten Gjuls iherdige forsvar av næringsministerens noe famøse uttalelse om at det skulle være noe vi ikke har råd til i Norge, det at en av foreldrene er hjemme mens barnet er under to år. Kristelig Folkeparti står for en annen politikk på dette området. Vi står for valgfrihet, ikke tvang. Vi er stolte av høy yrkesaktivitet i Norge generelt og blant kvinner spesielt. Men vi er enda mer stolte av at vi har ordninger som gjør det mulig å velge - og de ordningene vil vi slåss for i årene som kommer.

       Når kommunene nå skal få 5,7 milliarder kr i frie inntekter, blir det applaudert ute og utover det ganske land - også av Fremskrittspartiets og Høyres ordførere ute i landet. Da blir det litt rart når representanten Sanner fra Høyre nærmest bagatelliserer satsingen på kommuneøkonomi i sitt tidligere innlegg her i dag. For mitt fylke, Rogaland, betyr det altså 252 nye millioner kroner som skal strøs utover kommuner og fylker. For Sandnes, som drives av Høyre og Fremskrittspartiet, betyr det 35 mill. kr ekstra, og jeg vet at samtlige i den bystyresalen gleder seg stort over de pengene. Stavanger kommune med Høyre-ordføreren i spissen skal få 67 nye mill. kr. Og det er ikke lommerusk eller en bagatell i en kommuneverden der en alltid har snudd på hver eneste krone.

       I disse byene sier sentrale både Høyre- og Fremskrittsparti-folk at det vil bli mer velferd og fellesskap som følge av denne regjeringens satsing. For det er ute i kommunene de produserer folks hverdag. Regjeringen og stortingsflertallet mener faktisk, i motsetning til Fremskrittspartiet, at lokaldemokratiet er viktig, og at det er fullt ut i stand til å håndtere og prioritere denne viktige produksjonen.

       Nå sier flere ordførere, uavhengig av parti, at de vil øke tjenesteproduksjonen på ulike områder. Flere sier nå at det ikke blir kutt i barnevern og sosial omsorg, flere sier nå at det ikke blir kutt i skole og spesialundervisning, de sier at de ikke skal legge ned dagtilbudene for eldre, de sier at de slipper å øke foreldrebetalingen i SFO og i kulturskolen, og flere sier til og med at de vil bruke en del av disse pengene til å øke bevilgningene til lag og foreninger innen f.eks idrett og speiderbevegelsen. Det er gode eksempler på å gi folk mer fellesskap og trygghet og gi folk bedre liv. Det er også med og bekjemper fattigdom.

       Det at denne regjeringen nå foreslår å gi den største bevilgningsøkningen noensinne til satsing på barnehager, er også gledelig. Det blir merkelig når representanten Skei Grande tidligere her i dag sa at de mener at det å gi makspris i barnehage nesten er å gi et eller annet til lønnsadelen. Det er det slett ikke. Det er en klar melding til foreldrene at når en skal ut i jobb igjen, så skal det på sikt være en plass for alle av god kvalitet, det skal være trygt, og det skal være billig. Vi er veldig mange som vet mye om hvordan det er når en ikke får en barnehageplass. Og når vi fikk en barnehageplass, så kostet den så mye at det var ikke mye igjen i lønningsposen etterpå.

       Så er det en « flott blomst » som dette stortingsflertallet skal vedta i kveld, og det er at denne regjeringen skal satse på kultur og frivillighet. En sier at kultur og frivillighet er viktig. Som tidligere kommunepolitiker i 16 år og med godt kjennskap til en kommunepolitikers følelser angående kommuneøkonomi og velferdsproduksjon gleder det meg stort å vite med sikkerhet at hjemme i min kommune kan de ta julemiddagen på bedehuset - for der er det billigst å ha den - etter å ha hatt kommunestyrets budsjettbehandling. Da vil samtlige representanter fra alle partier sitte der med litt mer senkede skuldre, litt mer lettelse i blikket og større smil om munnen. Dette er bare begynnelsen på Soria Moria, og jeg kan love at fortsettelsen vil følge.

       Erna Solberg (H) [18:55:56] : Etter å ha hørt siste taler skulle man vel kanskje si at « etterpå levde de lykkelig alle sine dager ».

       Jeg synes faktisk det er på sin plass å gi Regjeringen litt ros, jeg, for det budsjettet som er lagt frem. Mesteparten er bra - det meste i budsjettet er bra. Det kjenner jeg relativt mye til, siden 98,4 % av dette er fremlagt av den forrige regjeringen. Og det skal ikke overdrives, det som er det negative. Jeg er fornøyd med at Regjeringen ikke har funnet grunn til å flytte på mer enn 8 milliarder kr. Det tar vi som har jobbet med budsjettet, i utgangspunktet som en kompliment.

       Til gjengjeld er vi ikke fornøyd med hvordan Regjeringen har valgt å omfordele de 8 milliarder kronene som de har flyttet på. For det er noen fellestrekk ved det - det er mer penger til subsidier og mindre til fremtidsrettet næringspolitikk. Det er en innretning av velferdstilbudene som gir mer til dem som har fra før, på bekostning av dem som ikke har et tilbud. Det er etter min mening en merkelig skatteprofil - de gir altså mer skattelettelser til de rike og mindre skattelettelser, innskjerpinger, i forhold til den forrige regjeringen for de lavere inntektene. Det er et stort politisk etterslep til senere budsjetter, med mange forventninger som er skapt, men som man ikke innfrir nå, og som legger et press på hvordan budsjettene kommer til å se ut fremover. Og det er en innretning i budsjettet som gir mer press på renten og på kronekursen som vil ha konsekvenser for verdiskaping i Norge og etter hvert også konsekvenser for velferden fremover.

       Det jeg synes er påfallende, er at på mange områder er det dårlig samsvar mellom retorikken før valget og politikken etter valget. Jeg synes at noen burde tenkt seg mer om i forhold til hva man sa i valgkampen, hvis man visste at man ikke skulle gjennomføre det. Det gjelder kontantstøtten, det gjelder beskatningen av bolig, det gjelder også skatteprofilen, f.eks., eller satsingen på forskning. Hvis man visste man ikke ville få det til, så burde man kanskje ha dempet ned det man sa i valgkampen.

       Å velge en ny kurs betyr å velge bort noe annet, og det er altså ikke bare spørsmål om å velge vekk skattelettelser, som er et tema i dette, man velger vekk de tingene som forbereder dette landet bedre på fremtiden. Mye av det er det blitt mindre av med det budsjettet som er lagt frem. Jeg er enig både med Brofoss og Stoltenberg i at vi lever mest av hverandres arbeid i dette samfunnet. Men vi må også sørge for å tenke igjennom at når velferden bygges og skapes av mennesker, så må mennesker få muligheter gjennom forskning og innovasjon, gjennom kunnskap og utdanning, gjennom lav rente og stabil kronekurs, tryggheten til å kunne satse, til å ha tro. Og vi må ha tro på og tillit til menneskene når det skal satses. Da er ikke reversering av forskning, innovasjon og nyskapende satsing fremtidsrettet, da er ikke det å bruke penger på næringssubsidier i stedet det som bygger fremtiden.

       En av de tingene som mest av alt forbauser meg, er mangelen på diskusjon om hva det er som bidrar til at folk faller utenfor i vårt samfunn. Det er mange i denne debatten som har snakket om den nordiske velferdsmodellen. Jeg synes vi har grunn til å skryte av den nordiske velferdsmodellen. Men husk at det er én ting som ligger ved siden av den nordiske velferdsmodellen: Det er et høyt kostnadsnivå, og det er relativt få arbeidsplasser for ufaglærte. Det møter vi som utfordringer i integreringspolitikken, vi møter det som utfordringer når det blir en stor omstillingstakt. Da er det sånn at høyere kapitalbeskatning bidrar til at bedriftene kommer til å kreve høyere avkastning på investeringene sine, det kommer til å bidra til å øke omstillingstakten. Det betyr at innretningen vil sende flere inn i raskere omstilling.

       Vi har et mål om at flest mulig skal ha sjansen til å skape velferd for seg og sin familie. Det gjør kompetanse viktig, og det gjør mangel på kompetanse alvorlig. Derfor er vi opptatt av at hvis en av kildene til ikke å kunne møte omstillingene i vårt samfunn er at man har dårlig opplæringsbakgrunn, at man ikke mestrer de grunnleggende ferdighetene som gjør at man klarer omstilling, må man satse på det. Det er altså nesten 400.000 mennesker som er i risikogruppen for å falle helt utenfor arbeidsmarkedet fordi de ikke kan lese og skrive eller mangler grunnleggende ferdigheter på en måte som gjør at de ikke klarer å delta i fremtidens arbeidsmarked. Det er ingen skam å ha den typen problemer - vi må fjerne skammen fra det. Og vi må sørge for også å satse fremover på å få flere av disse til å klare omstillingene. Velferd handler jo ikke først og fremst om penger og trygd, men om hjelp og muligheter for de fleste i vårt samfunn, og også om at vi sørger for at det ikke blir for raske omstillinger. Dette er et budsjett for raske omstillinger, og jeg synes det er rart at venstresiden er så stolt av det.

       Hill-Marta Solberg (A) [19:01:14] : Jeg registrerte med glede at representanten Erna Solberg modererte litt av den kraftige kritikken mot regjeringen Stoltenbergs budsjett som har kommet fra andre Høyre-representanter i denne debatten. Høyre sliter, men må bestemme seg: Er det ubetydelige endringer som er gjort på statsbudsjettet, eller er det slik at det som Stoltenberg-regjeringen har lagt fram, representerer en ødeleggende politikk for verdiskapingen her i landet?

       Men det kanskje mest oppsiktsvekkende som har funnet sted i dagens debatt, er det generaloppgjør som fant sted på formiddagens møte mellom partiene på høyresiden, mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Mange i Høyre har ved ulike anledninger bedt om et nærmere samarbeid med Fremskrittspartiet. Etter dagens debatt må man kunne konstatere at det er uendelig mye lenger til samling på borgerlig side enn det var til Soria Moria. Er representanten Erna Solberg enig i det?

Erna Solberg (H) [19:02:47] : Hvis man tenker på at man bare har flyttet 8 milliarder kr, er det klart at det er en liten flytting, til tross for at vi hører en statsminister og andre talere her som forteller om det store eventyret de 8 milliardene betyr.

       Det Høyre har gjort, er å peke på tre ting som er problemet med det som skjer. Det ene er at det skaper mindre grunnlag for fremtidig velferd, fordi man kutter på de tingene som skal til, og man forplikter seg ikke for fremtiden. Det andre vi har påpekt, er at det kan bidra til, som jeg har sagt, en betydelig høyere omstillingstakt, fordi det blir mindre lønnsomt for nordmenn å investere i norske bedrifter, kapitalkravene kommer til å bli høyere. Og det tredje vi har sagt, er at det er liten sammenheng mellom det man sa i valgkampen, og de områdene man kutter på. Det er vår kritikk. Det er nå engang sånn i politikken at det er forskjellene den politiske debatten dreier seg om. Og så er det sånn at de 98,4 % som vi la frem, er vi fornøyd med.

       Når det gjelder forholdet til Fremskrittspartiet, må jeg bare si at det jeg opplevde før i dag, var med sterk forbauselse. Det skal jeg tenke over, og så skal jeg lytte til hva Siv Jensen har å si. Men det må være lov til å drive politisk saksdebatt i dette landet, og det mener jeg at alle innleggene fra Høyres side overfor Fremskrittspartiet i dag har båret preg av.

Jørund Rytman (FrP) [19:04:15] : Det sies at mange Høyre-folk liker å hygge seg med rødvin eller øl. Det tror jeg også folk flest gjør, og fattigfolk. Spørsmålet mitt er ikke om representanten også liker det eller ikke liker det. Men jeg lurer på hvorfor Høyre ikke ønsker å støtte Fremskrittspartiet i å senke den høye alkoholavgiften vi har i Norge, en avgift som ikke bare truer bryggerinæringen i Norge, men som også medfører høy produksjon og høyt konsum av hjemmebrent, medfører smugling og organisert kriminalitet og at grensehandelen forblir høy, en avgift som gjør at de fattige faktisk ikke har råd til å nyte alkoholholdig drikke.

       Jeg antar at representanten vil svare med at nei, nå har man vært i regjering med Kristelig Folkeparti, og at man bruker det som unnskyldning. Så da får jeg ta et oppfølgingsspørsmål: Vil representanten få med Høyre på å støtte Fremskrittspartiet ved neste korsvei og foreslå et kraftig kutt i alkoholavgiftene?

Erna Solberg (H) [19:05:28] : Vi har lagt opp til relativt store skattelettelser i det budsjettet som Bondevik-regjeringen la frem, knyttet til å skape et sunnere skattesystem for norsk økonomi for å sikre velferd, for å sikre jobber, for å sørge for å legge grunnlaget for fremtiden. Så er det sånn at vi ikke har hatt plass til alle de skatte- og avgiftslettelsene som Høyre måtte ønske. Høyres program er klart: Vi ønsker en senking av alkoholavgiftene. Om vi ønsker å gå like raskt og like langt som Fremskrittspartiet, får vi se i forbindelse med hvert enkelt budsjett.

       Jeg forbeholder meg å ta de viktigste tingene først, og det viktige for meg er å sørge for at vi bl.a får et sunnere norsk næringsliv, som innebærer at vi vrir f.eks ned formuesskatten, som vil sørge for at det blir interessant å investere i norsk næringsliv, og at vi sørger for å bygge fremtiden i årene som kommer. Og så vil vi også justere ned alkoholavgiftene, mest etter hvor stor grensehandelen og presset kommer til å være.

Åsa Elvik (SV) [19:06:51] : Representanten Erna Solberg var ei av dei som eg ofte tenkte på i valkampen. Då eg reiste rundt i kommunane i Nordland og hadde samtalar med ordførarar og anna godtfolk, må eg innrømme at då tenkte eg ofte at her skulle jammen kommunalminister Erna Solberg ha vore. Når eg trefte ordførarar som har skore ned til beinet, og som berre har lovpålagde oppgåver igjen å skjere i, tenkte eg at her skulle jammen kommunalministeren ha vore.

       Bondevik II-regjeringa sitt forslag til budsjett var ei auking i dei såkalla frie inntektene på 1,9 milliardar kr. Dei er brukte iallfall to gonger, og det går tydeleg fram av merknadene i finansinnstillinga frå medlemmene i finansfraksjonen også. Så prøver ein altså å bagatellisere den aukinga som Stoltenberg-regjeringa legg inn. Ja, aldri har vel nokon blitt så glad for bagatellar. Eg lurer litt på kva slags beskjed representanten Erna Solberg har tenkt å gi framover. Har ho tenkt å seie at omsynet til veksten når det gjeld privat forbruk, skal vere større, og så har vi ikkje tenkt å gjenopprette den økonomiske balansen i kommunesektoren, så har vi ikkje tenkt å dekkje aukinga i demografiske kostnader, så har vi ikkje tenkt å rette opp etterslepet i vedlikehald i kommunane?

Erna Solberg (H) [19:11:09] : Jeg synes det er greit at vi forholder oss til hva folk sier i debatten, og jeg har ikke kritisert Regjeringen for at den ikke har gjennomført alle tingene på fire uker. Jeg har tvert imot sagt det motsatte. Det var det jeg sa i innlegget mitt, og jeg synes det er ryddig at man forholder seg til det, og ikke til det man har tenkt man skal si på forhånd.

       Det er tre områder, som jeg påpekte også i min replikk til statsministeren, der jeg synes ingen velgere, i forhold til retorikken, kunne forvente at de skulle gjøre det de gjorde. Det er forbausende bl.a fordi det gjaldt områder der statsministeren i valgkampen brukte tid på å si at vi svartmalte, da vi sa at de kom til å gjøre noe med kontantstøtten, da vi sa at de kom til å øke boligbeskatningen. Nå har de altså gjort det, og det går inn i en boks som inneholder hva jeg tror bidrar til at tilliten til politikere blir mindre.

       Jeg er kjempestolt av to ting som vi har gjort i regjering. Det ene er det vi har gjort innenfor skolen i forhold til lese- og skrivevansker, der er det gjort mye, og jeg er kjempestolt av det vi har gjort innenfor boligpolitikk i forhold til bostedløse, og den kraftige satsingen på å gjøre noe på de områdene som faktisk kom under forrige regjering.

       Jeg skal være kort.

       Per Sandberg (FrP) [19:20:04] : Jeg har lyttet med interesse til debatten i dag, og jeg må få lov til å gi litt ros til de rød-grønne partiene, eller sosialistene. For maken til sammensveising av tre parti har ikke jeg registrert på lang tid. De har til og med gått til finansdebatten med samme manus, og det vitner jo om at det har vært en god del sammensveising på kammerset. Det skal bli interessant å se om de går til senere debatter med likelydende manus.

       Overskriften på dette manuset har vært: 5,7 milliarder kr til kommunene skal løse alt, og 5,7 milliarder kr til kommunene er definitivt en helt ny politisk kurs. Da er det interessant å registrere at i 2004 fikk kommunene et løft på mellom 4 og 5 milliarder kr. Da var det ingen ny kurs. Da var det en videreføring av kursen fra 2003, 2002 og 2001, for da fikk også kommunene meget store løft. Det er ikke noe nytt. Det er ikke noen ny kurs når kommunene nå får et løft på 5,7 milliarder kr. Det er en videreføring av hele forrige periodes politikk når det gjelder overføringer til kommunene. Det skiller bare noen få hundre millioner kroner på det løftet som kommer for 2006 i forhold til 2004 og 2005. Det kan ikke kalles noen ny kurs.

       Men jeg registrerer med interesse, og dette skal jeg følge med argusøyne, at disse 5,7 milliarder kr skal fjerne det akkumulerte underskuddet i kommunene. De skal rette opp mangler i eldreomsorgen. De skal rette opp alle manglene i skolen. Det skal bli en større satsing på barnehager, en bedre integrering av alle flyktningene i kommunene etter fem år. De skal fylle alle landets svømmebasseng. Det skal bli bredbåndssatsing i alle disse 433 kommunene. Ja, til og med psykiatrien skal få et løft ved disse 5,7 milliarder kr. Og det som ingen av de rød-grønne, eller sosialistene, har nevnt, som faktisk er det største løftebruddet deres, er: Innenfor disse 5,7 milliardene forstår jeg nå at også satsningen på samferdsel kommer. Disse 5,7 milliardene rekker ikke langt hvis det er det som skal være den nye kursen.

       Det fører meg videre til det som er - og som jeg registrerer at statsministeren og alle andre ikke nevner med et ord - det største løftebruddet overfor sine egne velgere som sosialistene har foretatt, gjennom å bryte avtalen med sine velgere gjennom hele valgkampen, og det gjelder Nasjonal transportplan. Her kommer den nye kursen. For i Nasjonal transportplan stod sosialistene sammen med Fremskrittspartiet om at det nå skulle bli et løft på samferdsel på 22 milliarder kr - 2,1 milliarder kr hvert eneste år i ti år. Og hva er det da disse sosialistene får til i 2006? 500 mill. kr. Det er et løftebrudd på 1,6 milliarder kr. Ingen skal få meg til å tro, selv om Soria Moria-erklæringen sier det, at dette skal man greie i løpet av fire år. Jeg vil derfor stille et spørsmål til transport- og kommunikasjonsstatsråden, hvis jeg får lov til å si det slik: Er det slik å forstå at dette løftebruddet på 1,6 milliarder kr på samferdsel vil komme som en påplussing i 2007, eller vil vi dra med oss disse 1,6 milliardene i etterslep i 2007, i 2008 og i 2009?

       Jeg er redd for at vi også i 2007 vil få et felles manus fra sosialistene som sier at innenfor rammen fant vi heller ikke denne gangen å kunne plusse på disse 1,6 milliardene, som vi har lovet velgerne våre, og vi finner heller ikke å kunne følge opp løftet i NTP i forhold til 2007. Da øker etterslepet med enda 1,5 milliarder kr.

       Det er den nye kursen til denne regjeringen: en rekke løftebrudd som de dekker seg bak ved å gi 5,7 milliarder kr til 433 kommuner - som for øvrig er å gi mer til de rike. For alle kommunene får et løft. Alle disse 300 kommunene som går med overskudd og har milliarder på bok, får nå økte overføringer. Det blir altså mer til de rike kommunene.

       Magnar Lund Bergo (SV) [19:25:27] : Det kjennes fint å stå her og få være med på å legge fram og senere i kveld vedta flertallsregjeringens budsjett. På tross av kort tid og stramme rammer og med utgangspunkt i et budsjett som den høyredominerte regjeringen la fram, har resultatet blitt bra: mer penger til fellesskapet, mer penger til bekjempelse av fattigdom, økt velferdsproduksjon i kommunene og billigere og flere barnehager, for å nevne noe. Prisen for dette er mindre skattelette, hovedsakelig til dem som minst trenger akkurat det. Den prisen betaler vi gjerne.

       Jeg ønsker å ta utgangspunkt i kulturpolitikken for å vise forskjellen i prioriteringer og ambisjoner mellom Bondevik II og den rød-grønne regjeringen.

       For ca halvannet år siden, i forbindelse med behandlingen av kulturmeldingen, hadde jeg gleden av å være med på å legge fram det såkalte Kulturløftet, en i motsetning til selve meldingen forpliktende plan for opptrapping og satsing på kulturfeltet for de neste ti år - en forpliktende plan som har som konkret mål at 1 % av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014. For oss som jobbet fram Kulturløftet, er det i ettertid ekstra tilfredsstillende å se at det var vi som la malen for det videre arbeidet mellom de tre partiene. Det var vi som slik sett, på vårt fagfelt, utarbeidet det første utkast til regjeringserklæring for de rød-grønne partiene.

       I Bondevik-regjeringens melding ble det også fremmet ønsker om satsing på kultur, men det er to utsagn som, i hvert fall i mitt hode, sitter igjen. Det ene er ambisjonene om « monaleg auke » på de fleste feltene, og det andre er Valgerd Svarstad Haugland, som med påholden penn fra Per-Kristian Foss « tok atterhald om den økonomiske stoda ». I dag har vi gjentatte ganger hørt fra representantene for Bondevik II-regjeringen at økonomien går så det suser. Jeg er ikke uenig i at det går bra, men hvorfor er det da nødvendig « å ta atterhald om den økonomiske stoda »? Hvorfor er det da ikke mulig å gi « monaleg auke » på kulturfeltet? For det er det ikke. De har ikke engang klart å ta pris- og lønnsvekst med på årets kulturbudsjett.

       Siden vi la fram Kulturløftet, har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre aldri klart å bestemme seg om det vi la inn i Kulturløftet, var å slå inn åpne dører, eller om det var populistisk overbudspolitikk. Valgerd Svarstad Haugland konkluderte i våres. Hun sa klart fra: Dette får de aldri til.

       Budsjettet som er lagt fram, viser at de rød-grønne partiene mente det de sa. I dag blir det vedtatt et budsjett som viser forskjellen mellom regjeringsalternativene. I underkant av 170 mill. kr i statsbudsjettsammenheng - hva er nå det? I kultursammenheng er dette så mye penger at jeg kunne brukt hele min tilmålte taletid til å ramse opp gode tiltak vi kunne få for disse pengene. Det er mange gode enkelttiltak, men jeg vil framheve det kulturpolitiske ansvaret som er tatt ved å bevilge mer både til Kulturfondet og til Fond for lyd og bilde og ikke minst ved å gi økt pressestøtte.

       « Kultur-Norge jubler », stod det i avisene etter at budsjettet ble lagt fram. Ja, man jublet ikke bare for kulturbudsjettet, men kanskje like mye for det store løftet til kommunene. Det er jo i den enkelte kommune mye av norsk kultur utvikles og utøves. Situasjonen i kommune etter kommune de siste årene har vært nedskjæringer i bevilgninger til frivillighet, idrett og kultur. I kommune etter kommune ser vi at de sliter med å klare de lovpålagte oppgavene, og da vet vi hvordan det går med alle andre gode tiltak. Med de ekstra milliardene som nå går til kommunene, betyr det at mange flere kommuner nå har budsjetter som muliggjør satsing nettopp på kultur, idrett og frivillighet.

       Kultur er et viktig element i samfunnsbyggingen. Satsing på kultur betyr flere arbeidsplasser, bedre integrering, fattigdomsbekjempelse, bedre helse, bedre livskvalitet, læring og næringsutvikling. I denne sammenheng er det heller ikke urimelig å ta et blikk tilbake og trekke linjene fra forrige stortingsperiode, der de rød-grønne partiene, sammen med Fremskrittspartiet, sloss fram det eneste store tiltaket, nemlig Den kulturelle skolesekken. Dette er kanskje det tiltaket som den tidligere kulturministeren mest framhevet og var stolt av i forrige periode - et tiltak som hun selv stemte imot å innføre.

       Dette får de aldri til, sa Svarstad Haugland. Jo da, dette får vi til. Første skritt vedtas i dag. Ruta videre er klar: 1 % av statsbudsjettet til kultur innen 2014. De rød-grønne partiene har både vilje og evne til å fullføre Kulturløftet, til glede både for oss og for et samlet norsk kulturliv.

       Torgeir Micaelsen (A) [19:30:38] : Det har vært spennende å være en del av et politisk skifte. Gjennom en lang valgkamp fikk velgerne presentert et klart flertallsalternativ til den forrige Høyre-dominerte - med vekt på dominerte - regjeringen, som stort sett støttet seg på Fremskrittspartiet. Resultatet av det kjenner vi jo: De rød-grønne partiene vant flertall i folket og regjeringsmakten.

       Rapportene fra mange steder nå sier at flertallsregjeringen allerede er godt i gang med et politisk linjeskifte. På knappe tre uker har vi presentert et skatteopplegg som gir en klart bedre fordelingsprofil enn dagens opplegg. Sammenlikner vi oss med den avgåtte regjeringens skatteopplegg for neste år - eller med Fremskrittspartiets opplegg for den saks skyld - er vår fordelingsprofil også klart bedre.

       La meg bare ta et kort eksempel. Fremskrittspartiet hevder i dagens debatt at deres skattelettelser har en bedre sosial profil enn Regjeringens. Men samtidig foreslår de å fjerne hele formuesbeskatningen. Dette vil alene innebære en gjennomsnittlig skattelettelse for de hundre rikeste i Norge på om lag 5 mill. kr. Til forskjell vil Regjeringen gi disse en skatteskjerpelse på 1,1 mill. kr. Dette viser med all tydelighet at man må ta for seg hele skatteopplegget når man skal vurdere hva som er rettferdig eller ikke.

       Så er det slik - det er mulig vi har likt manus, men jeg synes representanten Hagebakken sa det veldig godt i stad - at det nå er tilløp til jubel i mange kommuner. For eksempel vil Drammen kommune neste år få nærmere 30 mill. kr til å bruke på våre eldste, på de unge og på kulturen, for den saks skyld. Eller en kommune som Nedre Eiker i Buskerud, som ellers ville måtte skjære drastisk ned, slipper nå litt billigere unna med vårt opplegg. I tillegg til disse satsingene har vi på kort tid klart å få til et løft for kulturen, for barnehagene, ja mange andre små og store endringer.

       Vi er på ingen måte i mål, for det budsjettet vi i dag debatterer, er første steg i en ny retning mot en ny kurs og bort fra privatisering og andre tiltak, som ligger veldig langt unna oss som har hjerter som banker for gode fellesskapsløsninger.

       Det er en styrke for demokratiet at vi nå har plassert ansvaret for politikken i en regjering med flertall her i Stortinget. Men jeg synes også det er en styrke at vi har en opposisjon som vil noe annet med Norge og med verden.

       Tidligere i dag har vi hørt flere påpeke turen til parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Siv Jensen til et krigsherjet og fattig Uganda. På reisen møtte representanten Jensen bl.a den 14 år gamle gutten Okene Keneth, som ble tvunget til å bortføre og drepe som barnesoldat allerede som 11-åring. Det ble etter det jeg forstår, et sterkt og gripende tårevått øyeblikk på St. Mary's Hospital i Gulu, Uganda. Ja, Jensen selv beskriver ifølge VG møtet med den skuddskadde gutten slik:

       « Det var et gripende øyeblikk. Han var et levende bevis på hvor grusom en menneskeskjebne kan være, og hvor lite verdt et barns liv er i denne konflikten ».

       Dette må jeg si var usedvanlig godt sagt. Og det finnes millioner av barn som har det like ille i verden i dag. Men da må det også være grunn til å spørre om det er mange tårene representanten Jensen og de andre i Fremskrittspartiet i dag feller rundt omkring på kontorene i stortingsbygningen, etter å ha sett Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag på disse områdene. Vi har hørt det før, men det kan sies mange ganger, for det er ikke bra nok, spør du meg: De kutter altså 9,2 milliarder kr i bistandsbudsjettet og bruker pengene til å finansiere mer eller mindre fornuftige formål i Norge.

       Tidligere i dag forsvarte finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet Ulf Leirstein i debatten bistandskuttene med at handel var den eneste saliggjørende løsningen for verdens fattige. Med all respekt: Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene mener at dette ikke er godt nok. Når man kan ta seg slike friheter med budsjettkniven, er det ikke vanskelig å lage statsbudsjett i Norge. Fra Arbeiderpartiets side skal vi mer enn gjerne være med på å diskutere en mer rettferdig verdensorden for handel, men vårt utgangspunkt er at dette i seg selv ikke er nok til å løfte fattige mennesker ut av elendigheten. Derfor inneholder regjeringspartienes budsjett en økning i bistanden til verdens fattige, i motsetning til Fremskrittspartiets, som kutter med over 9.000 mill. kr.

       Budsjettdebatten og mine eksempler tror jeg varsler en spennende politisk framtid i dette landet - en politisk situasjon, hvor vi har en flertallsregjering som vil satse på fellesskap i Norge og i verden, mot et fremskrittsparti som tydeligvis ikke skyr noen midler for å finansiere sine skatte- og avgiftslettelser, spesielt til folk med store formuer.

       Harald T Nesvik (FrP) [19:35:49] : Det begynner nå å bli en stund siden valget var over og det rød-grønne alternativet kunne starte utmeislingen av sin nye kurs for det norske samfunnet, gjennom sene forhandlinger på Soria Moria. Forventningene om hva som skulle komme, var skyhøye, all den tid det norske folk hadde hørt på eventyrfortellingene om hva som skulle skje bare en fikk på plass en flertallsregjering bestående av de rød-grønne partiene, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Ja, det skulle bli nye sykehus flere steder i landet. Egenandeler i helsevesenet skulle reduseres, ja, en kunne nesten få inntrykk av at de skulle fjernes helt. Riksfergene skulle bli gratis, sykehus skulle styrkes betydelig, det skulle bygges flere nye fengsler, og det skulle nærmest drysse veimilliarder over hele landet. Men det som var helt klart, var at det skulle komme 10.000 nye årsverk innen pleie og omsorg, og det skulle ikke komme en eneste krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen.

       Så kom det etterlengtede statsbudsjettet. Det første man så gjør, er å tilbakebetale LO for innsatsen de gjorde under valget, ved å gi nettopp skattelette til disse medlemmene gjennom en mangedobling av fradraget for fagforeningskontingent, uten at man er sikker på at eldreomsorgen blir tilført så mye som et eneste nytt årsverk. Det er selvfølgelig fordi man ikke har øremerket noen av midlene som skulle tilfalle kommunene til eldreomsorgen.

       Hva så med de andre løftene? I Soria Moria-erklæringen under kapitlet Helsetjenester er det listet opp en rekke kulepunkter. Det siste av disse punktene lyder som følger - for å være helt sikker tok jeg meg med Soria Moria-erklæringen, så jeg skal lese punktet:

       « ( ...) redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå. »

       Soria Moria-erklæringen rakk knapt nok å bli kald før man torpederte sin egen regjerings erklæring gjennom å påføre syke mennesker som har behov for fysioterapitjenester, en helt ny egenandel. Regjeringen sørget for at de pasientene som står på den såkalte diagnoselista, nå må betale en egenandel på 50 kr som de tidligere ikke måtte betale. I tillegg økes egenandelene knyttet til dem som ønsker å benytte seg av ordningen med fritt sykehusvalg.

       Det er helt åpenbart at de lovnader som er gitt til det norske folk gjennom en lang valgkamp, ikke på noen måte blir fulgt opp slik som en kunne forutsette.

       Hvem var det som skulle tro at nettopp denne regjeringen, som har vært så høyt på banen når det gjelder fattigdomsbekjempelse, legger opp til en politikk som gjennom dette budsjettet nettopp vanskeliggjør situasjonen for denne gruppen mennesker.

       Det er ikke de rike som rammes av at matmomsen økes fra 11 pst til 13 %. Og det er heller ikke de hundre rikeste i dette landet - som har blitt det nye slagordet for finansministeren - som rammes av en ny egenandel for dem som virkelig trenger fysioterapibehandling. Og det er heller ikke de hundre rikeste i dette landet som ikke kan benytte seg av muligheten for fritt sykehusvalg, fordi de ikke har råd til å betale den formidable økningen i egenbetalingen som Regjeringen nå gjennomfører.

       En skulle nesten kunne forvente at denne typen løftebrudd ikke hadde blitt gjennomført så kort tid etter at regjeringserklæringen kom. Man skulle også kunne forvente, når det er nettopp hjertesakene - som alle hevder dette har vært - som nå ikke gjennomføres, at det hadde medført at alle i stortingsgruppa til Sosialistisk Venstreparti hadde stått med plakater nede på plenen foran Stortinget i dag. Men den protesten har stilnet. Man har akseptert det som kommer, og i dag er det spørsmålet om hvordan de hundre rikeste skal kunne tas, som gjelder. Og da virker det faktisk som det ikke er noe problem for disse regjeringspartiene å ofre nettopp de personene som har minst fra før. For det er det som er tilfellet med det budsjettet som i dag blir vedtatt.

       Kari Henriksen (A) [19:41:17] : I høst gav velgerne klar beskjed: Vi vil at andre verdier skal styre norsk politikk. Velgerne ønsket stabilitet og forutsigbarhet og valgte en flertallsregjering. Regjeringen slår fast at politikken skal bygge på frihet, rettferdighet og fellesskap. Målene er klare: arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsstaten.

       Frihet, rettferdighet og fellesskap er viktige verdier i vår politikk. Verdiforankringen betyr et viktig retningsskifte i den økonomiske politikken: Den omfordeler 8,1 milliarder kr i forhold til regjeringen Bondeviks budsjettforslag, uten å endre rammen - flere får mer. Fellesskapet og grunnleggende velferdsordninger prioriteres til fordel for økte skatteletter til noen av de rikeste i Norge. Budsjettet viser at Regjeringen har gjort verdier om til handling.

       Store deler av verdens kvinner, menn og barn lever under forhold vi ikke kan sette oss inn i. Ekstrem fattigdom, krig, sult, sykdom og daglig utrygghet preger deres hverdag og barnas oppvekst. Epidemier, skader og ulykker som ingen lenger dør av i Norge, tar tusenvis av barns liv hver dag. Mangel på medisiner, livreddende helsetjenester, vaksiner, skolegang og bolig preger mange menneskers dagligliv - hele livet.

       Norges utenrikspolitikk er preget av at vi ikke må være oss selv nok. Vi har et ansvar for å bidra til å dele vår velstand med andre enn oss selv og ta vare på verdens samlede ressurser på en god måte for kommende generasjoner, innenfor og utenfor egne grenser. De føringer som ligger i utenriks- og miljøpolitikken, tar et slikt ansvar.

       De fleste har det godt i Norge, men velferden er ikke rettferdig fordelt. Noen grupper og enkeltpersoner kommer skjevt ut, veldig skjevt ut. Vi har alle hørt om kommuner som må kutte i tiltak til eldre, barn og unge, hjemløse og kronisk syke. 5,7 milliarder kr til kommunene er et viktig bidrag for å snu utviklingen.

       Representanten Flåtten fra Høyre sa tidligere i dag at Regjeringen har skrevet ut en resept på sykdom som ikke finnes. Mon det.

       Noen tendenser er sykdomsskapende. Lang utdanning og god økonomi forsterker sunnhet og lang levealder. Lite utdanning og arbeidsledighet forsterker fattigdom, høy sykelighet og kortere levealder. Fattigdommen varer lenger. Undersøkelser viser at ulikhet i helse også i Norge henger sammen med sosial status. Ulikhetene har vært stabile over år og ser ut til å øke.

       En nylig publisert undersøkelse i Kristiansand anslår at det der er mellom 200 og 400 barn som lever i fattigdom. Det verste med å være fattig, fortalte barna, var ikke mangelen på materielle ting. Det verste var opplevelsen av ikke å kunne delta i fellesskap med andre, enten det var innen idrett eller kultur, eller ikke å kunne gå i bursdager fordi de ikke hadde råd til gave. Å holdes utenfor fellesskapet var det vondeste for disse barna. Jeg tror ikke det er en erfaring som bare gjelder fattige barn.

       Å skape sammenheng i og utvide tiltakene for personer i legemiddelassistert rehabilitering er veldig bra. Det er også Regjeringens satsing på forebygging og behandling av kvinner og barn som er utsatt for vold. Disse tiltakene bidrar til å bryte negative spiraler og skaper mer helhet i tiltak for marginale grupper.

       Tiltakene inkluderer mennesker. De ønskes velkommen inn fordi personene er verdifulle i seg selv, og fordi de er verdifulle for fellesskapet. Total økning i tiltak mot fattigdom beløper seg til 263 mill. kr mer enn det Bondevik-regjeringen fant penger til. Dette, sammen med forskjellige arbeidsmarkedstiltak, er målrettet, solidarisk velferdspolitikk nasjonalt og internasjonalt.

       Regjeringen Stoltenbergs kursskifte var nødvendig og viktig. Det er faktisk rett medisin til rett tid. Spredning av uheldige sykdomstegn skal stoppes.

       Anne Grete Preus synger: « Ekte saker vokser når de deles med fler. » Denne regjeringen vil fortsette å dele de ekte sakene. Jeg gleder meg til neste års budsjett, og det tror jeg faktisk mange med meg gjør.

       Torbjørn Hansen (H) [19:46:24] : Mange i næringslivet var skuffet over Regjeringen Stoltenbergs forslag til endringer i statsbudsjettet. Næringslivet er inne i en høykonjunktur. Man har økonomisk bæreevne til å tåle et skudd for baugen eller to. Problemet er at det er i de gode tider man skaper grunnlaget også for de dårlige tider. Forslag om milliarder i økte skatter, milliarder i økte offentlige utgifter og kutt på områder som sikrer den langsiktige vekstevnen i økonomien, er å sage av den gylne grenen vi sitter på i Norge akkurat nå. Det gir en kortsiktig glede, men det resulterer i større problemer på lengre sikt.

       I Høyre er vi litt undrende til den meget offensive retorikken som vi opplevde fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet på næringsområdet i forrige periode og i valgkampen. Da ble Samarbeidsregjeringen anklaget for å legge for lite vekt på tradisjonelle virkemidler og for stor vekt på generelle rammevilkår i næringspolitikken.

       Ingenting er viktigere for næringslivet enn gode generelle rammevilkår. Tilgang på arbeidskraft til konkurransedyktig kostnad, tilgang på kapital til konkurransedyktige vilkår, skatte- og avgiftsnivå som ikke slår beina vekk under bedriftene, og tilstrekkelig satsing på forskning og kunnskap er sentrale forutsetninger for å sikre arbeidsplasser og velferd i landet.

       Samarbeidsregjeringen har ryddet pent opp i problemene som kom i kjølvannet av Stoltenberg I-regjeringen. Tilstanden i økonomien og næringslivet i dag er helt upåklagelig, men dessverre er altså Stoltenberg II-regjeringen kommet i en prosess hvor de er i ferd med å bringe landet tilbake til situasjonen vi husker fra 2001, med høyere rentenivå, økte lønnskostnader og høyere skatter. Og det gjør de til tross for at de kommer til duk og dekket bord i norsk økonomi.

       Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett medførte en underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på 0,75 %. Denne veksten blir altså fordoblet av Stoltenberg II-regjeringen. Dette vil, som mange eksperter har spådd, påvirke presset i norsk økonomi. Det fører igjen til høyere rente for bedriftene og for folk flest, høyere kronekurs og større utfordringer for bedriftene som lever av å eksportere, og dem har vi ganske mange av, f.eks ute i distriktene og oppover langs kysten av Norge.

       Ikke nok med at de generelle rammevilkårene blir dårligere, men Regjeringen Stoltenberg kutter også i de tradisjonelle virkemidlene, den såkalte verktøykassen i næringspolitikken. Man kutter i tilskuddene til Norges forskningsråd, til romforskning, til forsknings- og utviklingsprosjekter for næringslivet og i tiltak under Innovasjon Norge.

       Dette er etter min mening et næringspolitisk mageplask, et løftebrudd i forhold til det som ble sagt i valgkampen og i flere av formuleringene i Soria Moria-erklæringen. Næringspolitisk er Stoltenberg II-regjeringens forslag etter min mening en ganske underlig affære og et klart steg i feil retning.

       Den nye regjeringen gir altså bedriftene en trippelsmell med sitt budsjettforslag: skattene økes, presset i økonomien økes og de tradisjonelle virkemidlene kuttes. Så registrerer jeg med interesse at representanten Lundteigen tidligere i dag regnet med at Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om avskrivningssatser for maskiner. Det ville være gledelig, men jeg har veldig liten tro på at det faktisk kommer til å skje.

       Derimot er jeg meget stolt over profilen til det justerte opplegget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Her er det ytterligere satsing på innovasjon, forskning og utdanning. Samarbeidsregjeringen foreslo å øke budsjettet for forskning og innovasjon i 2006 med 1,4 milliarder kr. Økt handlingsrom i tilleggsproposisjonen blir fra vår side brukt til å styrke satsingen på forskning, Innovasjon Norge og reiseliv ytterligere. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til mindre bruk av oljepenger enn Regjeringen, og i tillegg vil de pengene vi bruker, gi mindre press enn det Regjeringen legger opp til.

       Dette viser at vi, i motsetning til Stoltenberg II-regjeringen, har en reell vilje til å satse på et framtidsrettet næringsliv i Norge, som kan sikre velferden i landet også etter at oljeinntektene begynner å falle.

       Det er skremmende å konstatere at Regjeringen på bare tre uker har brukt opp det meste av handlingsrommet som ligger i å øke skattene tilbake til 2004-nivå. Det er nå igjen under 2 milliarder kr tilbake til 2004-nivå på skatt. Likevel gjenstår det milliardsatsinger i regjeringserklæringen. Det betyr at det ligger en svær, ubetalt regning i form av løfter som ikke har inndekning, dersom man skal ta formuleringen i erklæringen om ikke å øke skattene utover 2004-nivå, eller bruke mer oljepenger, på alvor.

       Vi står overfor en løftepolitikk fra den nye regjeringen som kan innebære skatteskjerpelser langt utover det som er lovet i forhold til 2004-nivå, eller økt bruk av oljepenger. Vi har altså bare sett konturene av det som blir næringslivets rammevilkår i denne stortingsperioden.

       Jeg mener at de gode resultatene som Samarbeidsregjeringen oppnådde på næringsområdet, taler et tydelig språk. Veksten er i dag tre ganger høyere enn i euro-området. Det er skapt 55.000 nye bedrifter på fire år. Sysselsettingen går opp og ledigheten går ned.

       Skal vi oppnå en god velferdsutvikling i Norge med trygge arbeidsplasser og et godt offentlig velferdstilbud, må det være langsiktighet over den økonomiske politikken og vilkårene for bedriftene. Vi må skape, ikke bare fordele. Det er dessverre på dette punkt at kursendringen er mest tydelig - og den går i feil retning.

       Statsråd Trond Giske [19:51:45] : I valgkampen lovte de tre rød-grønne partiene et kursskifte. Det løftet har vi holdt. Vi har styrket innsatsen mot arbeidsløshet. Vi har sørget for en mer rettferdig fordeling. Og vi har en kraftig styrking av velferd og fellesskap. På område etter område er vi i ferd med å gjennomføre løftene fra valgkampen, fra Soria Moria-erklæringen og fra regjeringserklæringen.

       Et av de områdene hvor vi kanskje gikk høyest på banen og hadde de mest konkrete løftene, var innenfor kulturområdet. For første gang løftet store viktige partier i Norge kultur inn i en valgkamp og sa at de ønsket en offensiv satsing. Bakgrunnen var debatten om kulturmeldingen, hvor de tre rød-grønne partiene forpliktet seg til å trappe opp innsatsen til 1 % av statsbudsjettet - et mål SV har hatt i mange år, som Senterpartiet har sluttet seg til, som Arbeiderpartiet også gikk med på, og som vi gikk til velgerne med. Det ble sagt den gangen, fra daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, at dette var å slå inn åpne dører, det lå også i regjeringens planer. Fra Venstre fikk vi i valgkampen høre at 2014 var altfor lenge til, det burde skje innen 2009. Så det var ikke uten forventning vi så fram til budsjettet fra regjeringen Bondevik da det ble lagt fram i oktober. Men det viste seg at de innslåtte dørene så visst var på plass. Statsbudsjettet til Bondevik-regjeringen innebar ingen opptrapping mot 1 %. Tvert imot, det innebar en nedgang i kulturbudsjettets andel av statsbudsjettet. Så istedenfor en opptrapping mot 1 % innen 2014, bar det mot en halvering innen 2025. Det er sagt mange ganger her i dag at vi kom til dekket bord. Det gjaldt så visst ikke på kulturområdet.

       Vi hadde 24 dager på å utforme vårt alternativ. Vi skulle følge opp løftet om å trappe opp kulturbevilgningen - 1,3 milliarder kr på ni år. Vi fikk plass til 166 mill. kr det første året, 149 mill. kr til rene kulturformål. Vi er i rute. Regjeringen gjennomfører løftene.

       Bare for å sette det i perspektiv: Dette kulturløftet på ett år tilsvarer, hvis vi sammenligner med den skatteletten de forrige regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gav i forrige periode, en og en halv dags skattelette. Så hadde vi hatt det samme skattenivået som vi hadde i 2001 i en og en halv dag, hadde vi hatt råd til å doble det kulturløftet i 2006. Men de andre partiene hadde altså andre prioriteringer. Her får vi plass til 15 mill. kr til Frifond, ti nye frivillighetssentraler, 14 mill. kr mer til film, 22 mill. kr mer til musikk, til festivaler, til musikkverksted, 5 mill. kr til fri scenekunst og dans - og mange, mange flere tiltak. Per Sandberg sa her at vi er en sammensveiset gjeng. Ja, vi er en entusiastisk, sammensveiset gjeng på dette området.

       Men det dreier seg ikke bare om kultur. Det dreier seg om gode oppvekstvilkår, det dreier seg om livskvalitet og helse, det dreier seg om integrering, det handler om kreativitet og næringsutvikling, og det handler ikke minst om bekjempelse av fattigdom.

       I Dagbladet for noen uker siden kunne man lese om ei som var fattig, og som beskrev sin situasjon. Hun sier:

       « Man blir jo utestengt fra sosiale aktiviteter. Alt koster. Det koster å dra på Tøyenbadet, det koster å gå på kino. Jeg har ikke mulighet til å gjøre det andre gjør. »

       Kanskje er dette den viktigste dimensjonen ved kultursatsingen, at alle inkluderes i de aktivitetene og tiltakene som betyr så mye for livskvaliteten. Kanskje er det aller viktigste kulturløftet vi gjør, ikke statsbudsjettsbevilgningene, men de 5,8 milliarder kr på kommuneøkonomien. Det er det som gir tusenlappene til skolekorpset, som gir teaterlaget litt mer å drive for, som gjør at vanlige unger har råd til å gå på kulturskolen, til å være med i speideren, som gjør at kommunen kan låne ut rimelige lokaler til frivillige lag og organisasjoner, eller berge en bibliotekfilial truet av nedleggelse. Det må jo være til gremmelse for enkelte av de gamle regjeringspartiene ikke å kunne stemme for de tiltakene som vi nå gjennomfører. For det må jo være midt i blinken for representanter som Ola T Lånke, Trine Skei Grande eller andre som ofte snakker om kultur, å være med på en slik satsing. Det er synd at man ikke bruker den anledningen.

       For oss er Kulturløftet ikke bare penger, det er også å løfte kultur. Finansministeren har sagt det slik: Kultur er investering i demokrati, nytenkning og alt som gjør livet verdt å leve - og god næringspolitikk. Statsministeren sier: Kultur handler om de grunnleggende tingene i vårt samfunn, om identitet, tilhørighet, engasjement, om glede og underholdning, og om å gi mening med tilværelsen. Enhver kulturminister er opptatt av kultur. Jeg er stolt av å tilhøre en regjering hvor finansministeren, statsministeren, kommunalministeren og hele regjeringen er opptatt av å gi kulturen et løft.

       Mitt spørsmål til kirkeministeren er: Hvorfor er ikke situasjonen lenger prekær? Hvordan skal fellesrådene nå ivareta sin arbeidsgiverfunksjon? Eller var det kanskje dette som var årsaken til at han ikke nevnte Kirken med ett ord i sitt innlegg?

Statsråd Trond Giske [19:58:01] : Grunnen til at jeg ikke nevnte det med ett ord, var at jeg var helt sikker på å få akkurat det spørsmålet, og jeg gledet meg til å ha svaret i bakhånd.

       Jeg har sett i avisene at en del fra opposisjonen er bekymret for et kutt på 10 mill. kr til de kirkelige fellesrådene i kommunene. Vel, kommunene får 5 800 mill. kr mer i sine rammeoverføringer. Så hvis man tar de 5 800 mill. kr og trekker fra 10 mill. kr, blir det 5 790 mill. kr i pluss. Og man kan jo spørre de kirkelige fellesrådene, de som skal pusse opp kirkene rundt omkring i Norge, de som skal holde varme i kirkene gjennom vinteren, de som skal holde ved like kirkegårder, de som skal ansette noen diakoner, de som skal sørge for vikarordninger til prestene, de som skal sørge for at konfirmasjonsundervisningen har nok penger, eller alle de andre tiltakene som kommunene er med på å bidra til i Kirken, synes det er bedre å få pluss 5.790 mill. kr på statsbudsjettet til kommunene, eller om de synes det er bedre å få 5 800 mill. kr mindre i overføringer, men få 10 mill. kr i øremerking til kirkelige fellesråd. Jeg tror svaret er ganske klart.

Olemic Thommessen (H) [19:59:24] : Det er en glede å se en entusiastisk kulturminister. Jeg ser formelig hvordan han må ha delt ut penger med begge hendene, der han har sittet og spredt sine 170 mill. kr. Nå skal jeg allikevel ikke gå så mye inn på det, men bare komme inn på kulturministerens tale på Norsk kulturråds årskonferanse forleden dag. Da var nemlig kulturministeren inne på at det var kanskje ikke helt uproblematisk å ha en ensidig statlig finansiering. Kulturministeren var inne på at vi hadde små miljøer, og han nevnte eksplisitt at man også i kulturrådssammenheng ønsket seg private midler.

       Jeg regner jo med at Kulturløftet skal fortsette, og at det fortsatt blir rikelig med midler. Mine spørsmål er: Vil kulturministeren gå inn på prosjekter der private og offentlige midler matches? Hvordan tenker kulturministeren seg at også flere private penger skal komme inn i denne sammenhengen? Og kan han også tenke seg å gå inn på ordninger der vi får flere besluttende organer enn bare Norsk kulturråd?

Statsråd Trond Giske [20:00:42] : Svaret er ja. Jeg ønsker å få mest mulig penger til kultur, også private penger. Det er en viss sunn skepsis til sponsing av kultur eller private donasjoner, fordi man er redd for at pengene skal binde opp kunstnernes frihet og integritet. Men jeg tror det er fullt mulig å utvikle også i Norge en mesenkultur eller en donasjonskultur, hvor rike mennesker ser en forpliktelse til å yte tilbake til fellesskapet, slik som enkelte er veldig, veldig flinke til, men som mange kunne vært enda flinkere til. Det kan godt hende at noe av det også kan gjøres i kombinasjon med offentlige midler, men vi må sørge for å ha en solid og god offentlig finansiering i bunnen.

       Jeg er derimot mer skeptisk til å skulle opprette stadig flere nye organer til å fordele pengene. For jeg tror en utfordring er å redusere byråkratiet, redusere administrasjonen, redusere skjemaveldet, og få mer av pengene ut til kultur. Men det gleder meg at representanten Olemic Thommessen sier at han regner for sikkert at Kulturløftet vil fortsette. En slik tillit til Regjeringen er god å ha fra opposisjonen.

       Jeg vil benytte anledningen til å si at vi får en kjempeviktig diskusjon i denne stortingsperioden om vår statskirke. Jeg gleder meg, og håper at vi her får et tett samarbeid, opposisjon og regjering, for her trenger vi bred deltakelse og brede løsninger.

       Vi hørte i valgkampen, og spesielt fra Arbeiderpartiet, at kampen for eldre og mot fattigdom skulle være første bud.

       Jeg vil starte med å si noe om hvordan økningen i formuesskatten først og fremst rammet minstepensjonistene. Mange av dem som i dag sitter med store verdier, er nettopp minstepensjonister, ikke fordi at de har bygd opp store formuer i form av aksjer eller penger i banken, men fordi verdien av huset som de bygde på 1950- og 1960-tallet har steget dramatisk. Mange bygde hus på den tiden i et område som var lite utbygd. Men i løpet av 40 år har det som var et lite tettsted, blitt et bylignende område med skyhøye priser. Det er mange eksempler på dette, hvor bykjernen har vokst dramatisk de siste 20 årene, en utvikling som var umulig å forutse for 40 år siden. Dette har selvfølgelig ført til et voldsomt press i boligmarkedet, noe som igjen har ført til at boligprisene har gått i været. Dette har ført til at helt ordinære hus har hatt en verdistigning som i dag vises i form av å være en formue. En må ta med at ingen av dem som i dag er minstepensjonister og som investerte i hus på 1950- og 1960-tallet, gjorde det for å ha et investeringsobjekt, men for å få seg et trygt hjem.

       Når så den rød-grønne regjeringen øker formuesskatten ved å skrive opp verdien med 25 % for disse husene, er det minstepensjonistene som rammes hardest. De må ta av minstepensjonen, som i dag er ca 110.000 kr, for å betale denne skatteøkningen. Denne skatteøkningen føyer seg inn i bløffen fra de rød-grønne om at de såkalte rike skal betale mer skatt. Fremskrittspartiet ønsker å gå motsatt vei, nemlig å fjerne denne usosiale skatten. Det kan nesten se ut som om den rød-grønne regjeringen ønsker å øke skatten for minstepensjonister, slik at de har penger til å senke skattene til sine venner i LO, og da tenker jeg på fagforeningsfradraget som økes kraftig, og det må som kjent finansieres.

       Som om ikke dette er nok, øker de rød-grønne matmomsen med 2 %. Nå er det slik at også fattige spiser, men det er bare hvis de får mat eller hvis de har penger til å kjøpe mat. Hvis Regjeringen tror at det er de såkalte rike som rammes hardest av denne avgiftsøkningen, tar de feil. Det er nettopp de som kategoriseres som fattige, og de som har minst, som rammes hardest av denne økningen. Avgifter er den mest usosiale skatten, fordi den rammer hardest dem som har minst å betale med.

       Det er etter mitt syn uverdig at et land med den rikdommen vi har, skal behandle dem som står nederst på rangstigen, på denne måten. De skatte- og avgiftsøkningene som de rød-grønne partiene påfører minstepensjonistene og andre med dårlig råd, kommer til å føre til at flere må ta den tunge veien til det kommunale sosialkontoret.

       Fremskrittspartiet mener det er uverdig at de som deltok i oppbyggingen av dette landet etter krigen, skal behandles på en slik måte. Vi mener at det er på tide å gå motsatt vei, nemlig å la dagens pensjonister ta del i den velstandsøkningen som de faktisk har vært med på å bygge opp. Det er direkte egoistisk at vi setter alle pengene inn i pensjonsfond slik at vi som har det godt i dag, også sikrer våre etterkommere - uten tanke på at dagens minstepensjonister skal kunne unne seg noen av de godene vi har. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at minstepensjonen økes i budsjettet, med 5.000 kr pr. år. Det skal være i tillegg til de årlige trygdeoppgjørene i mai.

       I tillegg foreslår Fremskrittspartiet at likestillingen mellom pensjonene som gifte og ugifte pensjonister får, fortsetter til full likestilling er oppnådd.

       Under spontanspørretimen i går fikk jeg til svar fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen på et spørsmål om gjeninnføring av gravferdsstøtte til alle at det var Fremskrittspartiet som i budsjettforliket med regjeringen Bondevik hadde avviklet ordningen. Det er rett at Fremskrittspartiet - i likhet med Arbeiderpartiet, som inngikk budsjettforlik med regjeringen Bondevik året før - måtte gi seg på områder hvor vi i utgangspunktet var uenig. Det er slik forlik fungerer. Forskjellen mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er at vi i Fremskrittspartiet prøver å rette opp tingene når vi kan. Derfor foreslår vi å gjeninnføre ordningen med 5.000 kr til alle, og med en behovsprøvd del på 12.000 kr, slik at man totalt kan få 17.000 kr. Men det er tydeligvis ikke så nøye for Arbeiderpartiet.

       Bekjempelse av fattigdom skjer ikke ved bruk av ord, slik den rød-grønne regjeringen legger opp til, men ved handling, slik Fremskrittspartiet foreslår.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Presidenten: Presidenten vil hevde at « bløffen » ikkje er eit parlamentarisk uttrykk.

       Gunvor Eldegard (A) [20:09:39] : I dag skal me vedta eit budsjett for styrking av fellesskapet og av velferdssamfunnet. Det er eit budsjett for meir rettferdig fordeling. Me skal bruka dei store pengane på dei store oppgåvene. Men det er også viktig at me skapar verdiar til å fordela.

       For Arbeidarpartiet er « å skapa » og « å dela » to omgrep som heng nøye saman. Difor gler det meg at næringspolitikk vart eit sentralt tema under valkampen i haust. For oss i Arbeidarpartiet har ein aktiv næringspolitikk alltid vore viktig. Veljarane valde no i haust eit nytt fleirtal og ei ny regjering, som skal fylla opp igjen verktøykassa.

       Den nye regjeringa si Soria Moria-erklæring var eit farvel til næringsnøytraliteten. Arbeidarpartiet vil saman med SV og Senterpartiet føra ein offensiv næringspolitikk for å sikra verdiskaping og vidareutvikla velferdssamfunnet. Me vil etablera nye og betre verktøy for å sikra sysselsetjing og vekst over heile landet. Målet vårt er at Noreg skal verta ein av dei leiande, mest innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiane i verda innan dei områda der me har føremoner. Noreg skal vera eit godt land å driva næringsverksemd i. Staten skal vera engasjert, i partnarskap med næringsliv og arbeidstakarar.

       Det offentlege verkemiddelapparatet må styrkjast. Statsbudsjettet som me vedtek i dag, legg eit godt grunnlag for å sikra konkurranseevna for norsk industri.

       I Soria Moria-erklæringa har me også fokus på gründerar. Me vil m.a. utvida ordninga med etableringsstipend i regi av Innovasjon Norge og greia ut ein gründerbank. Me ønskjer å sikra gründerar og å etablera dei gode sosiale ordningane, m.a. sjå på vilkåra for sjølvstendig næringsdrivande når det gjeld å kombinera yrkeskarriere med barneomsorg. Og me vil satsa på kvinner. Me vil oppretta finansieringsordningar som særleg stimulerer til innovasjon og entreprenørskap blant kvinner.

       Norsk skipsfartsnæring har lange tradisjonar. Skipsfarten og den maritime næringa bidreg til mange og viktige kompetansearbeidsplassar langs heile kysten. Soria Moria-erklæringa er klar når det gjeld ambisjonane om at Noreg skal vera ein verdsleiande nasjon innan maritim forsking, kompetanseutvikling og nyskaping. Gjennom gode og stabile rammevilkår vil me bidra til å sikra arbeidsplassar og vekst i dei maritime næringane.

       Ei utviding av refusjonsordninga for sjøfolk, slik det er føreslått i statsbudsjettet, vert eit av dei viktigaste verktøya for å få dette til. Verktøykassa er med andre ord i ferd med å verta fylt opp.

       Sjøfartsnæringa og sjøfolka går tryggare tider i møte, og - kanskje det viktigaste - fleirtalsregjeringa er føreseieleg og langsiktig for næringa, noko ho treng for å investera i ny tonnasje.

       Det offentlege verkemiddelapparatet, gjennom t.d. Innovasjon Norge, har vorte vesentleg svekt under Bondevik-regjeringa. Med støtte frå Framstegspartiet har budsjetta for nyskaping og innovasjon vorte kutta dramatisk i høve til budsjettet frå den førre Stoltenberg-regjeringa. No vert det teke eit krafttak for å retta det opp. I høve til budsjettet for 2005 er det ein stor auke - og nok eit verktøy som ligg klart til bruk i verktøykassa.

       Av andre verktøy vil eg nemna arbeidet med ny ervervslov og ein aktiv eigarskapspolitikk.

       Det nye fleirtalet på Stortinget har som mål å oppretta eit levande landbruk i heile landet. Dette er eit krevjande mål, og det trengst ein målretta politikk for å få dette til. Ikkje minst er utfordringane store i høve til dei forhandlingane som er i gang i WTO. Men det er all grunn til å gi honnør til utanriksministeren og landbruksministeren for den innsatsen dei gjer i samband med desse forhandlingane.

       Det er også ei glede for ein eksordførar å kunna vera med på å leggja fram eit budsjett som styrkjer kommuneøkonomien i ein slik grad. Berre for Ski kommune utgjer denne styrkinga 15,1 mill. kr. Det er kjærkomne midlar, som heilt klart vert brukte på velferd, på skule og på eldre.

       Difor er det ei glede å vedta eit budsjett for arbeid, for kunnskap og for trygg alderdom.

       Odd Einar Dørum (V) [20:14:35] : Der jeg vanligvis er ansatt, i Kirkens Bymisjon, kaller vi av og til noen hendelser for en styrelse. Det forrige innlegget handlet jo om forskning og innovasjon, og det er det jeg skal snakke om.

       Det kan virke som om representanten som hadde ordet før meg, med glede hadde fordypet seg i Bondevik II-regjeringens budsjett: Når vi ser på det budsjettet og de signalene som kommer fra Stoltenberg II-regjeringen, ser vi at det på to viktige områder som handler om langsiktighet, om forutsigbarhet og om det å skape verdier for framtiden og å bygge sivilisasjonen, er gjort to viktige grep.

       Det ene store grepet er at man i de budsjettrundene som foregår, har foreslått å redusere avsetningen til Fondet for forskning og nyskaping med 25 milliarder kr. Det beløpet - og avkastningen av det beløpet, ca 900 mill. kr i 2007 - er ikke hovedtyngden av norsk forskning, men det er den kjernen som skaper langsiktighet og forutsigbarhet på et politikkområde hvor en ikke kan regne med at populistiske vinder bringer fram at noen tar bølgen for å satse på det. Er det noe område som krever langsiktighet og politisk vilje, er det viljen til å holde forskningen i fokus. Det er et område som er en test på politikeres evne til å gå forbi det kortsiktige. Akkurat på samme måten som at en i miljøpolitikken må ha et slikt perspektiv, så har forskningspolitikken det perspektivet. Her har Stoltenberg II-regjeringen valgt å gi to signaler. Det ene har jeg vært innom, det er det signalet hvor man kutter i Forskningsfondet. Det rammer ikke noe budsjett i 2006, men det rammer budsjettet i 2007. Alle vet vi hva det handler om: Det handler om sosialøkonomenes resonnement om langsiktige bindinger i budsjettet. Og på noen områder må man ha langsiktige bindinger. Det var det som skjedde da Stortinget i sin tid, under Bondevik I-regjeringen, vedtok å lage et forskningsfond: Det var nettopp for å skape en langsiktighet. Og det å ta ned dette fondet har skapt uro blant alle dem som er avhengige av å tro på at framtiden skal være forutsigbar.

       Det andre grepet er ikke like stort i verken beløp, avsetning eller når det gjelder virkningene på en budsjettramme. Det er det som er skjedd under Næringsdepartementet i kutt på Innovasjon Norge, på SIVA og ikke minst på kapittel 920, som går på oppdragsforskning, forskning som næringslivet kan styre. Og det er ganske bemerkelsesverdig, fordi den regjeringen som sitter nå, hadde en kritikk til den forrige regjeringens forskningsmelding. Den trodde ikke på den forrige regjeringens melding i troen på at norsk næringsliv kunne bidra i forskning. De var svært skeptiske til det. Og hvis en er så skeptisk som en var, hvorfor i all verden kutter man da på virkemidlene som nettopp er lagt der for å stimulere næringslivet, og til å vokse? De av oss som kjenner en del av det næringslivet, kanskje spesielt i denne store byen, vet jo at det nå er en kraftig understrøm av folk som synes det er en stor ting å skape en jobb for seg selv og skape en jobb for andre. Og så, nettopp på det området, velger man å kutte - ikke store beløp, men det er nettopp derfor det er så ufattelig, fordi man da nettopp gir de gale signalene. Man gir signalene som går i stikk motsatt retning. Hvis man skal sette det i kontrast, må en jo gi anerkjennelse på mange måter til partiet SV, som under forskningsmeldingens behandling i forrige storting nettopp gikk inn for at fondet burde vært på 70 milliarder kr. Det første som skjer når SV kommer i regjeringsposisjon, er at fondet krymper fra 75 til 50 milliarder kr. Og på det punktet hvor man er kritisk - man tror altså ikke at næringslivet kan levere nok - foretar man et kutt.

       Når jeg velger å snakke om dette emnet, er det fordi jeg har lovet meg selv at dette emnet skal jeg snakke om så mye at det til slutt blir bortimot umulig i den kampen som foregår på budsjettkonferanser, det være seg her eller der, å foreta den type grep senere. Det skal ikke være mulig i Norge å svekke det som er langsiktigheten, og som har i seg både det å være sivilisasjonsbyggende når det gjelder grunnforskningen, og det å være skapende for næringslivet når det gjelder hvordan grunnforskning og anvendt forskning kan gi arbeidsplasser. Det er jo nettopp de arbeidsplassene som ikke er født, altså de arbeidsplassene som er i ferd med å bli skapt, som skaper framtiden. Det er nettopp dette grepet som er avgjørende for Norge for at vi skal kunne se framover i en periode hvor vi ikke har oljeinntektene. Og den regjeringen som sitter nå, og den forrige, har det til felles at den ønsker ikke å kaste oljepenger etter folk, den ønsker å opptre ansvarlig på det området. Nettopp fordi man er ansvarlig, var kuttet i Forskningsfondet overraskende - og jeg vil si skuffende - fordi det er mulig å sikre dette nettopp i en langsiktighet.

       Senere i dag vil det bli votert over et forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som nettopp gir en sjanse til å markere om en fortsatt skal sende forskerne der ute - og husk på at mange av forskerne, stipendiatene, er vår tids proletarer, det er mennesker som for en luselønn sliter med et samfunnshjerte bankende dypt inne i seg, og som tror på det å bygge samfunnet - et godt signal eller et dårlig signal. Det er spørsmålet. Sjansen er der!

       Statsråd Åslaug Haga [20:19:47] : Også i dag skrives det et lite stykke norsk politisk historie, når Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets stortingsrepresentanter vedtar rammene for neste års budsjett.

       Senterpartiet er stolt av å være en del av en sentrum-venstre-regjering som har begynt på jobben med å gi landet en ny politisk kurs, hvor utjamning, fellesskap, likeverd og bærekraft er ledestjernene.

       Senterpartiet gikk til valg på tre saker som vi sa til velgerne at vi skulle løfte fram i neste stortingsperiode: Vi skulle styrke lokal velferd, vi skulle ta et krafttak for kultur og frivillighet, og vi skulle få på plass en mer aktiv næringslivspolitikk.

       Gjennom det framlagte budsjettet viser vi at vi leverer i de sakene som vi sa i valgkampen at vi skulle løfte fram. Kommunene får en kraftig styrking: 5,7 milliarder kr mer i frie inntekter i 2006 enn i 2005 er viktig for folks hverdag. Det vil føre til at vi får flere lærere i skolen, at det blir flere hender til omsorg, at det blir mer støtte til det lokale, frivillige kulturlivet. Det gir rom for at man i kommunene kan ta fatt igjen på det viktige forebyggende arbeidet. Det er mulig å ha rom til fortsatt å satse på eldresentrene, det er mulig fortsatt å styrke innsatsen for ungdom gjennom bl.a ungdomsklubber. Det viser at det er mulig å gå i retning av et mer forebyggende samfunn og i mindre grad et reparerende samfunn. Kommunene er avgjørende for at vi skal få til den omformingen i tenkning at vi evner å tenke forebyggende, ikke bare reparerende.

       Sultefôringa av kommunene har ført til at man en god del steder rundt omkring i Kommune-Norge har fattet både ukloke og kortsiktige vedtak, ikke fordi kommunepolitikerne ønsket det, men fordi de rett og slett ikke hadde noe valg. Vi vil gi våre lokalt folkevalgte muligheten til å opptre rasjonelt, til å gjøre det de ønsker, nemlig å utvikle lokalmiljøene sine. Og det er hyggelig å registrere den glede og lettelse som gjør seg gjeldende i Kommune-Norge, helt uavhengig av politisk tilhørighet.

       Kommuneøkonomi handler også om folkestyre. Sultefôring av kommunene undergraver folkestyre og lokaldemokrati. Levende folkestyre forutsetter at en har handlefrihet lokalt, at en kan bruke hodet lokalt, at en kan gjøre kloke ting, at en kan være noe mer enn en utøver av statlig politikk. Gjennom styrket kommuneøkonomi legger vi òg grunnlaget for framtidig rekruttering til lokalpolitikken, og - ikke minst - til et bredt lokalpolitisk engasjement.

       Mitt parti snakket mye om kultur og frivillighet i valgkampen. Nå følger vi opp kulturløftet. Vi er av dem som tror at kultur gjør oss gladere og friskere, gjør oss mer kreative, mer empatiske. Noen av oss tror faktisk at kultur er botemiddel for det meste. Det bidrar til livskvalitet, gir oss mer meningsfylte liv. Er det noe vi trenger å snakke masse om i tida framover, er det nettopp hvordan vi skal gi folk meningsfylte liv.

       Senterpartiet har snakket mye om aktiv næringspolitikk og økt satsing på samferdsel. Med dette budsjettet viser vi at vi er på vei. Samferdselsbudsjettet øker med godt og vel 460 mill. kr. Det var det beste vi fikk til. Det er ingen tvil om at hvis vi skal greie å foreta det distriktspolitiske løftet som Regjeringa har ambisjoner om, må vi se disse tingene i sammenheng. Da må vi se kommuneøkonomi, næringspolitikk og nye satsinger innenfor distriktspolitikken i et helhetlig perspektiv. Vi er opptatt av at folk skal ha valgfrihet, og ikke minst skal folk ha valgfrihet i forhold til hvor de ønsker å bo.

       Regjeringa er på vei. Vi tar viktige løft. Vi styrker den lokale velferden, vi tar et kulturpolitisk løft, vi tar et miljøpolitisk løft. Ja, vi er på vei til å ta det distriktspolitiske løftet som vi har ambisjoner om. Vi er ikke i mål, men vi er på vei.

       Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er statsråden villig til nå å ta i bruk øremerkede midler for å sørge for at kommunene bruker pengene slik som regjeringspartiene faktisk lovte i valgkampen?

Statsråd Åslaug Haga [20:26:25] : Svaret på spørsmålet om vi ønsker å gi øremerkede midler til kommunene, er nei. Svaret på spørsmålet om vi tror at vi vil få en styrking av den lokale velferden i forhold til skole og omsorg, er ja.

       Forskjellen på regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er at vi, regjeringspartiene, har tillit til lokalpolitikerne. Vi veit at det sitter usedvanlig mange engasjerte folk i kommunestyrene rundt omkring i Norge som har én ambisjon: Å bidra til å gi folk bedre tjenester der de bor, og legge grunnlaget for at folk kan engasjere seg lokalt. Det gir ingen mening at jeg skal sitte i sjuende etasje i en høyblokk i Oslo og definere hva som er riktig å gjøre i de ulike kommunene i Norge. Til det er Norge og norske kommuner altfor ulike.

       Ja, det blir bedre velferd i norske kommuner med vårt opplegg.

       Vil kommunalministeren bruke disse erfaringene fra den nordiske velferdsmodellen til å legge til rette for at flere eldre i Norge får oppleve å kunne velge ordninger som de blir mer fornøyd med? Eller - for å stille spørsmålet på en annen måte - kan kommunalministeren garantere at en ikke vil stikke kjepper i hjulene for at kommunene fortsatt kan legge til rette for denne type ordninger for sine innbyggere?

Statsråd Åslaug Haga [20:28:51] : Når det gjelder eldreomsorgen, tror jeg mange i denne sal er enige i ambisjonen om å bedre den. Vi har klare målsettinger om nettopp det, og vi mener at vi legger til rette for det ved den måten vi nå bidrar til å styrke kommuneøkonomien på. Det avgjørende er sjølsagt at folk får de tjenestene de har behov for. Vi er overbevist om at vi gjennom det offentlige systemet er i stand til å gi eldre i Norge et kvalitativt sett godt tilbud.

       Er det noe vi skal jobbe med i tida framover, er det nettopp å styrke kvaliteten. Det er fullt mulig innenfor rammen av det offentlige systemet å bidra til at kvaliteten øker, og du kommer til å høre denne statsråd snakke usedvanlig mye om kvalitet i tida framover.

       Vi er opptatt av at vi skal legge til rette for at alle skal få styrket velferd, også innenfor eldreomsorgen. (Presidenten klubber.) Et likeverdig tilbud legger vi best til rette for gjennom at det er det offentlige som har hovedansvaret.

Statsråd Åslaug Haga [20:31:34] : Representanten Dørum og jeg er fullstendig enige om hvor viktig det er å sikre trygghet for hus og hjem, som det her ble sagt. Det har vi alltid vært enige om, og det kommer vi sannsynligvis alltid til å være enige om.

       Noe av det viktige vi har gjort i dette budsjettet i forhold til formuesskatten, er at vi har økt bunnfradraget. Det har vi økt utover det regjeringen Bondevik II la opp til. Vi har også videreført det som lå i budsjettet til regjeringen Bondevik II, at i en situasjon hvor det er to ektefeller, vil begge kunne ha det samme fradraget, og er man samboere, vil man kunne ha det samme. Faktum er at bunnfradraget, som er økt, vil ivareta den bekymringen som representanten Dørum her omtaler.

       Det er også et faktum at med vårt opplegg vil færre pensjonister få formuesskatt enn med det opplegget som regjeringen Bondevik II la opp til.

       Den formidable økningen til kommunene er ikke bare til jubel for landets skoler og eldresentre. Den gir også storbyene, som i et moderne samfunn har spesielle utfordringer, som kriminalitet, integrering og fattigdom, et kraftig løft. For hovedstadens del ble forventningene overoppfylt. Bare Oslo får 364 mill. kr mer og til sammen 500 mill. kr mer enn i år. I praksis betyr det mer innsats i skolefritidsordningene, fritidsklubbene, politiet i nærmiljøene og bibliotekene, som har en uerstattelig rolle i det forebyggende arbeidet.

       Groruddalen er endelig for første gang med i tittelen på en egen budsjettpost, som det tidligere glemte området fortjener. Det gir en god start på den framtidige Groruddalsplanen, som trengs for de godt over 100.000 menneskene som bor der i dag. Støtten til Oslo indre østs spennende skoler og utviklingsprosjekter økes til 40 mill. kr. Det er ikke rart at selv borgerlige ordførere og kommunepolitikere er storfornøyde.

       Regjeringen har slått fast at fattigdommen skal avskaffes, et meget ambisiøst prosjekt hvor det må jobbes på flere felter. Men det vi vet, er at en forutsetning for å få til dette er at det ligger en sosial boligpolitikk til grunn. Derfor er det på sin plass at Regjeringen forbedrer bostøtten for de vanskeligstilte i store byer som Bergen, Oslo, Stavanger, Drammen og Kristiansand, hvor det har blitt altfor dyrt å bo. I Oslo, som har vært høyrestyrt i 25 av de siste 30 årene, har man ført en kynisk politikk, hvor man har markedsleie i kommunale boliger. Det har ført til at veldig mange mennesker unødvendig har blitt sosialklienter. Og nettopp fordi man har ført en så urettferdig gjengs leieordning som er inntektsgradert, lønner det seg heller ikke for mange å jobbe. Jeg merker meg, og jeg synes det er flott, at Regjeringen tar ansvar og grep for disse menneskene som har havnet i dette uføret og denne vanskelige livssituasjonen. I kampen mot bostedsløshet og fattigdom er heving av bostøtten et absolutt nødvendig bidrag.

       Vi er særlig glade for den barnepolitiske fokuseringen i innsatsen mot fattigdom. Vi har lenge nok hørt triste historier om barn som gruer seg til festdager og ferier, barn som spiser suppe og grøt til middag hver kveld, og barn som ikke har råd til å gå på legebesøk fordi mamma og pappa ikke har god nok økonomi. Derfor er det gledelig og veldig viktig at barnetillegget for mottakere av attføring og rehabiliteringspenger med foreldreansvar nå økes betraktelig, og at barnefattigdommen skal få mer oppmerksomhet gjennom barnevernet.

       Jeg er svært stolt over at dette budsjettet er et klart brudd med den avgåtte Høyre-dominerte regjeringens usosiale profil. Med dette utgangspunktet er jeg veldig optimistisk, og jeg gleder meg til å se hva vi kan utrette de neste fire årene.

       Det er mange av oss som har hatt store forventninger til Regjeringen, og som var rimelig spente på hva slags håndgrep de kommer til å ta. For min egen del var jeg det ikke minst i forhold til den nye justisministeren. Jeg har hatt gleden av å kjenne ham i fire år, og det er en særdeles dyktig og oppegående herremann og en god politiker, som jeg har hatt stor tro på. Da blir skuffelsen desto større når jeg får se hva han faktisk evner å levere når han først kommer til Stortinget og skal vise hva han har fått gjennomslag for i egen regjering.

       Selv om man er fornøyd med ca 87 mill. kr til politiet, er vel det egentlig minimalt sett i et større perspektiv. Jeg har jo registrert at parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet og andre i dag kontinuerlig har sammenliknet det som Fremskrittspartiet gjør, med det man selv har gjort. Da er det fristende for oss andre òg å kunne gjøre det. Når jeg hører at justisministeren sier at vi nå har fått til en styrking utover de 87 millionene til politiet, tør jeg minne forsamlingen om at for inneværende år var den samme styrkingen på 250 mill. kr - altså tre ganger så mye, og vi hadde ikke engang en flertallsregjering. Likevel evnet vi tre ganger så mye som denne regjeringen får til.

       Så til en annen ting som gjelder hovedstaden vår, med de problemene man her har i forhold til kriminalitet, organisert kriminalitet og andre typer kriminalitet. For inneværende år styrket vi Oslo med i overkant av 100 mill. kr. Nå har altså Stoltenberg slått om seg med 6 mill. kr. Seks millioner er årets tall! Man skal kanskje ikke snakke om Joker Nord her, men at noen trenger hjelp, er helt klart.

       Kriminalomsorgen, som har vært et mantra for den nåværende justisministeren, skal man styrke med 19 mill. kr. For inneværende år styrket vi den med 30 mill. kr sammen med Bondevik II-regjeringen. Når det gjelder bygging av nytt fengsel i Halden, har det vært et gjennomgående tema for justiskomiteen og ikke minst for den nåværende justisministeren at soningskøen skal ned. Justisministeren var i Halden og sa at nå skal fengslet bygges. Problemet var at han ikke hadde med seg en krone, med unntak av det som Bondevik-regjeringen faktisk har foreslått. Det er mulig at man kan høste laurbær på andres bekostning, og i så fall var det akkurat det som skjedde der.

       For mitt eget fylke, og for min egen del i så måte, har det vært jobbet tverrpolitisk i justiskomiteen for bygging av et eventuelt nytt fengsel i Indre Salten. Der fjernet Bondevik-regjeringen 80 % av bevilgningene for neste år. Det må jo være et slag i ansiktet på dem som har stemt på Arbeiderpartiet og SV, iallfall i den regionen som jeg bor i.

       Et annet område som òg bekymrer meg, gjelder offer- og pårørendeomsorg. Det er òg et tema som justiskomiteen har holdt høyt, nettopp ut fra at det er kjempeviktig. De som begår kriminalitet, gjør det gjerne ut fra at de drives av ulike krefter. Men å bli et offer skjer ofte gjennom en tilfeldighet. Vi synes det er positivt at man støtter en forening som Livet Etter Soning og Kirkens Sosialtjeneste, Barmprosjektet. Men jeg blir jo direkte lei meg når jeg ser at Regjeringen ikke har funnet rom for å støtte Stine Sofies Stiftelse, en stiftelse som har som misjon å støtte foreldre i familier hvor ett av barna er drept. Det har altså ikke denne regjeringen tatt seg råd til å støtte opp om! Det er vel ikke noen av oss som kan tenke seg en verre situasjon enn at vi skulle miste en av ungene våre. Det er jo det mest dyrebare vi har! Den jobben Stine Sofies Stiftelse gjør, er unik i Norge, etter mitt skjønn. Men på nytt viser denne regjeringen sitt sanne ansikt og gir ikke én krone i bevilgning, etter det jeg kan se.

       En annen ting som har vært debattert mye i det siste, er redningstjenesten i Nord-Norge. Jeg håper at Stortinget nå kan samle seg om at man også i Nord-Norge skal få like god dekning som man har på vestlandskysten. Sola har 15 minutters reaksjonstid. Jeg vil utfordre samtlige partier til å ta et håndgrep slik at nordlendingene kan bli likeverdige når det gjelder kapasitet og tilstedeværelse for redningstjenesten.

       Avslutningsvis: Det er jo slik at Politiets Fellesforbund som fagorganisasjon har nære bånd til Arbeiderpartiet. De har bedt om et investeringsbudsjett på 730 mill. kr. Det ligger ingenting inne fra regjeringspartiene. Vi utfordrer dem på nytt til å være med på å opprette et investeringsbudsjett. Hvis de skulle snu om og være med på det, vil vi ønske dem hjertelig velkommen etter.

       Eva Kristin Hansen (A) [20:42:59] : Regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Det mener jeg er ambisiøst, men også helt riktig i ett av verdens rikeste land. Det er ulike oppfatninger av hva det vil si å være fattig, og på hvilket punkt man faktisk er det. Begrepene er ikke det viktige, men at man faktisk tar tak i det faktum at vi har store forskjeller i Norge, en kløft som vokste under regjeringen Bondevik, en kløft mellom den som har mest, og dem som har minst.

       Å bekjempe fattigdom er ikke enkelt. Det krever atskillig mer enn noen poster på et statsbudsjett. Det krever en omfattende politikk. Jeg er av dem som mener at fattigdomspakker og handlingsplaner alene aldri vil kunne løse fattigdomsproblemet. Det er det fordelingspolitikken som kan. Det hjelper ikke å lage pakker eller gi almisser til dem som har minst, samtidig som man gir enorme skattelettelser til dem som har aller mest fra før. Derfor er jeg glad for at Regjeringen tar grep og har startet opp arbeidet for å få en mer rettferdig fordeling i Norge. Skal vi få et samfunn hvor alle har muligheten til å leve et godt og verdig liv, må vi faktisk omfordele gjennom skattesystemet og ved å sikre kommunene en god økonomi, slik at de kan gi alle innbyggerne et godt tilbud og gode tjenester. Det handler om flere hender innenfor eldreomsorgen, slik at de som trenger omsorg, skal få det. Det handler om flere lærere i skolen, om bedre tilbud til ungdom og om kultur. Vi skaper mer rettferdighet ved å si nei til private løsninger hvor de som er mest ressurssterke, kommer best ut av det, ved å sørge for arbeid til alle dem som har muligheten til å stå i arbeidslivet, og ved å gjennomføre den planlagte reformen for en ny arbeids- og velferdsforvaltning, hvor det er folk og ikke systemer som står i sentrum, og hvor man skal hindre at folk kastes mellom ulike etater og stønadsordninger. Det krever en opprydding i regelverk og i de ulike ytelsene, i alt fra attføring og uføretrygd til rehabilitering, slik at folk får verdige liv og ikke ramler i de fattigdomsfellene som finnes. Det er mange som sliter med å få endene til å møtes, nettopp fordi de møter veggen i stivbente regelverk, noe som kan føre til at mange ender opp på sosialkontoret helt ufrivillig.

       Å gi folk muligheten til å komme seg ut i arbeid er en av de viktigste forutsetningene for å gi trygghet. Derfor er jeg glad for at Regjeringen foreslår å øke antall tiltaksplasser og styrke Aetat, i tillegg til at det føres en offensiv næringspolitikk, og at man legger til rette for nyskaping og tar vare på eksisterende arbeidsplasser. Vi må ha et arbeidsliv som det er mulig å være i. Derfor er det helt nødvendig at regjeringen Bondeviks politikk når det gjelder arbeidsmiljøloven, ikke blir iverksatt, men i stedet reverseres. Det vil bety mye for folks hverdag i arbeidslivet.

       Vi bor i et av verdens rikeste land, og da er det helt opplagt at vi bør ha en politikk som er rettferdig, som tar vare på folk, og hvor alle får de samme mulighetene. Den politikken står den nye regjeringen for.

       Verre blir det når vi ser på totaliteten. Regjeringen - der Senterpartiet til og med har fått samferdselsministeren - gjør ingenting for å dempe prisgaloppen på bensin- og dieselpris. Det var også et hett tema i avslutningen på valgkampen. Om jeg ikke husker helt feil, var også Senterpartiet på banen sammen med Fremskrittspartiet og mente at Norge hadde råd til ordninger som demper sterk innenlands prisøkning på drivstoff til bil, når internasjonal oljepris går opp. Senterpartiet var enig med Fremskrittspartiet i at bilen er viktig for folk flest i det daglige, ute i virkelighetens verden! Også her er det bare Fremskrittspartiet som leverer: Vi foreslår avgiftslette for bensin og diesel som sikrer pumpepris på 8 kr.

       Det er også slik at veibløffen fra regjeringen Stoltenberg lar bilbrukerne betale for det som kommer av nye midler til veibygging. 200 mill. kr til veier følges av en ny regning til bilbrukerne på nesten 400 mill. kr - økt årsavgift for mopeder, traktorer og veterankjøretøy, engangsavgift på lastebiler med totalvekt mellom 3,5 og 7,5 tonn og økt årsavgift for laste- og trekkbiler med tillatt vekt under 7,5 tonn. Det er bilbrukerne - næringsliv og enkeltpersoner - som betaler den såkalte veisatsingen fra denne regjeringen.

       Stoltenberg-regjeringen har også videreført mye av det som ligger i budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen. Innenfor samferdsel gjelder det særlig ett forhold: bompengefinansiering av statlig veiutbygging. Bompengefinansiering er et misvisende begrep, kjøreskatt er mer dekkende.

       I 2003 var såkalt « annen finansiering » av stamveinett og riksveinett på ca 2,1 milliarder kr. I budsjettforslaget for 2006 er dette blitt nesten 3,4 milliarder kr - en økning på over 1 milliard kr, nesten 60 % på fire år. Oljenasjonen Norge går så det griner, pengene flommer inn i statskassen. Samtidig betaler brukerne mer kjøreskatt enn noen gang, kjøreskatt for å finansiere statens veibygging. Bare Fremskrittspartiet tar tak i dette. Fremskrittspartiet foreslår at staten sletter gjelden på alle eksisterende bompengeprosjekter. Fremskrittspartiet øker satsingen på veivedlikehold, veiinvesteringer og rassikring slik at det virkelig monner, og slik vi lovet i Nasjonal transportplan, med hele 7,5 milliarder kr. Det er en god investering for nasjonen.

       Arild Stokkan-Grande (A) [20:50:11] : Opptøyene i Frankrike har vært en vekker for hele Europa. Mange er blitt overrasket over at noe slikt kunne skje, og over omfanget. Men allerede i januar 2004 hadde FNs generalsekretær en kronikk i Aftenposten hvor han advarte mot nettopp dette. Han skriver:

       « Alle som føler ansvar for Europas fremtid og menneskets verdighet, burde derfor ta et standpunkt mot tendensen til at innvandrerne gjøres til syndebukker for sosiale problemer. Et overveldende flertall av innvandrerne er driftige, dristige og målbevisste. De vil ikke være gratispassasjerer. ( ...) De ønsker ikke å leve for seg selv. De vil være en del av samfunnet. »

       Den nye regjeringen vil i større grad ta signalene fra FNs høykommissær for flyktninger og etter hvert ta inn flere av dem som trenger vår beskyttelse aller mest. Samtidig vil vi allerede i dette budsjettet forsterke innsatsen for å få sendt hjem de som har fått avslag.

       Det har gjennom årene blitt påstått at den norske innvandringspolitikken har vært blåøyd. Ja, det er nok blitt gjort en del feil. Vi har f.eks ikke vært flinke nok til å si at alle trengs, til å si at alle har en verdi. Men jeg må også tillate meg å spørre: Hva er en blåøyd innvandringspolitikk? Kan det f.eks være å etablere lukkede mottak som vil isolere alle som søker opphold, og dermed forsterke deres problemer? Eller kan det være ikke å bevilge penger til egne introduksjonsprogrammer? Hva med å ville sette nye landsmenn i bås av typen « gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse »? Jeg er sikker på at dette er eksempler på en blåøyd politikk som vil trekke oss nærmere franske tilstander enn vi er i dag.

       Regjeringen går i motsatt retning. Gjennom gratis kjernetid i barnehager vil vi sørge for at barn ikke blir skoletapere, men at de lærer seg norsk før de begynner på skolen. Ved å gjeninnføre integreringstilskudd til kommunene kan vi på en bedre måte sikre at alle blir inkludert i vårt samfunn.

       I går fikk stortingsrepresentantene tilsendt hver sin plakat fra Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene. Her står det:

       Hører vi ekkoet fra gatene i Frankrike?

       Arbeiderbevegelsens historie er et sammenhengende frihetsprosjekt. Vi glemmer aldri vår ambisjon om å løfte alle nordmenn til selv å bli i stand til å velge sin framtid.

       Alf Ivar Samuelsen (Sp) [20:53:23] : Jeg vet at rundt om i Kommune-Norge i kveld sitter det mange og lytter til denne debatten og er spent på resultatet. Vi skal fatte et positivt vedtak for kommuneøkonomien, og vi skal vise at vi er i stand til å gå fra ord til handling. Jeg har fått mange tilbakemeldinger - i motsetning til en representant fra Fremskrittspartiet - fra ordførere i mitt distrikt i nord, som unisont gleder seg over det som skal skje i kveld. I motsetning til andre har jeg fått en klar forsikring om at den bedrede økonomien skal gå til kvalitetssikring av velferdsnivået. Og - igjen, i motsetning til andre - har Senterpartiet og Regjeringen tillit til at lokalpolitikerne er i stand til å prioritere, og vi har respekt for de prioriteringene som de gjør. Det kan selvsagt vises til unntak der det er gjort uheldige vedtak, men det er unntakene.

       Det som er viktigere i denne debatten, og i det som blir gjort i kveld, er at vi har forpliktet oss til en gradvis opptrapping for å bedre kommuneøkonomien også på sikt, for å få et samsvar mellom oppdrag og de økonomiske rammene. Vi erkjenner at kommunene er våre viktigste velferdsprodusenter. Og jeg tror vi må tenke utover det som har vært dagens situasjon. Vi må bevege oss over fra en konsultasjonsordning mellom kommunene og staten til en forhandlingsløsning. Vi må grunnlovsfeste lokal- og regionaldemokratiet. Vi skal ha likeverdige partnere ute i lokalsamfunnene, og vi skal unngå en situasjon med svarteperspill der svarteper er utpekt på forhånd.

       I den debatten som har vært, savner jeg litt perspektiver utover detaljer i budsjettet der man har påpekt pluss og minus. Vi har lagt fram et budsjett som indikerer, som mange fra vår side har vært inne på, en ny politikk. Vi vil gjennom styrket kommuneøkonomi - og la meg bruke tall fra vårt område: 250 mill. kr - gjøre kommuner og fylkeskommuner til utviklingspartnere. (Presidenten klubber.) Og så innrømmer vi at vi har en rekke områder igjen, som vi med godt mot skal ta fatt på.

       Maksprisen settes ned til 2 250 kr fra 1. januar. Regjeringa vil sørge for at alle barn som ønsker det, skal få tilbud om en plass, uavhengig av foreldrenes økonomi og bosted. Det er helt nødvendig å redusere maksprisen for å få vite om det reelle behovet for barnehageplasser i Norge. Vi vet nå at når prisen settes ned, vil flere ønske seg plass. Det er jeg kjempeglad for, for det viser jo at denne reformen er vellykket.

       Regjeringa legger inn 1,3 milliarder kr mer til barnehager enn regjeringa Bondevik. Et kvalitetsmessig, godt omsorgstilbud er viktig for småbarnsforeldres mulighet til både omsorg og yrkesdeltakelse. Det gjelder for begge kjønn. Barnehagereformen er ved siden av å være et godt pedagogisk tilbud et godt likestillingstiltak.

       Gjennom den fellesarenaen som barnehagen er, vil Regjeringa investere i barns framtid. Jeg vil understreke barnehagens pedagogiske betydning, og at førskolealderen er en læringsintensiv periode som danner starten på den livslange læringen. For å få til en helhetlig og sammenhengende politikk av opplæringstilbudet til barn og unge, er barnehageområdet av Regjeringa flyttet til Utdannings- og forskningsdepartementet.

       Barnehager drevet etter lov om barnehage og rammeplaner er et godt sted å være, med trygge voksne som jobber etter pedagogiske prinsipper. Dette styrker barnehagen som læringsarena, en frivillig del av opplæringsløpet. Barnehagen er helt sentral i Regjeringas oppvekst- og familiepolitikk, og Regjeringa vil gjennomføre barnehagereformen med full barnehagedekning, makspris på 1 750 kr, og lovhjemlet rett til barnehageplass.

       Bondevik-regjeringa avviklet et universelt velferdstilbud i 2003, småbarnstillegget. Barn med kontantstøtte fikk beholde småbarnstillegget. I årets budsjett har vi justert kontantstøtten med et kutt tilsvarende 354 kr pr. måned. Dette er ikke en urimelig harmonisering. Ny sats for kontantstøtten er fremdeles høyere enn før avvikling av småbarnstillegget.

       Thomas Breen (A) [21:00:08] : Å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og en viktig offentlig oppgave. Derfor setter Regjeringen seg høye mål for fellesskapet, også innenfor justisfeltet. Vi sier i Soria Moria-erklæringen at vi skal « forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre », og for å få til det må vi ha en målrettet og balansert satsing på hele strafferettskjeden.

       Når vi foreslår å øke bevilgningene til politiet med over 87 mill. kr, betyr det at politiet kan oppklare mer og reagere raskere. Hoveddelen av ekstrabevilgningen går her til å styrke politiets generelle driftsrammer, noe som er viktig med tanke på å gjennomføre politireformens fase 2. Men i tillegg vil vi også styrke Økokrim, noe som vi håper skal føre til avdekking av mer svart økonomi. Dette er et stort fellesskapsproblem fordi det unndrar penger fra felleskassen. Regjeringen styrker også Oslo-politiet, slik at det kan videreføre arbeidet med å gjøre Oslo til en tryggere by.

       Når vi i vårt budsjett foreslår å styrke kriminalomsorgen med over 33 mill. kr, er det fordi vi ser viktigheten av å få ned soningskøene gjennom en kapasitetsutvidelse.

       Vi styrker også innholdet i straffegjennomføringen gjennom budsjettet til Kunnskapsdepartementet, Kulturdepartementet og Helsedepartementet med til sammen 28 mill. kr. Vi må rehabilitere bedre. Dette er viktig når vi vet at én av to kommer tilbake i fengsel i løpet av fem år etter endt soning.

       Vi som skal arbeide med justispolitikk de neste årene, kan også se fram til en del spennende arbeid som allerede er i gang, eller som er varslet igangsatt. Jeg finner det naturlig å trekke fram noe av det her. Vi har satt av penger til å forberede et pilotprosjekt med ny avhørsmodell for barn som har vært utsatt for overgrep. Prosjektet er kjent under navnet Barnas Hus etter en modell fra Island. Målet for prosjektet er et mer samordnet, helhetlig tilbud for disse barna.

       Vi skal også behandle St.meld.nr.42 (2004-2005) om politiets rolle og oppgaver. Dette blir en grundig behandling om hvordan politi- og lensmannsetaten skal møte de utfordringer som samfunnet står overfor i de neste ti årene. Dette arbeidet har ikke blitt gjort siden Politirolleutvalget la fram sitt arbeid i 1987, og politiet står i dag overfor en del nye utfordringer som ikke var så sterkt til stede da.

       Vi må også i nær framtid behandle spørsmålene rundt redningshelikopter og tilstedevakt. Dette er et arbeid som stort sett lå på vent under Bondevik II-regjeringen, men som jeg vet at den nye regjeringen nå fokuserer sterkt på. Vi vil derfor be om at denne saken kommer til oss i justiskomiteen så snart som mulig i 2006.

       I sum mener jeg at den nye regjeringen er godt i gang med å levere det den har lovet i Soria Moria-erklæringen, og jeg er glad for at den nye regjeringen satser mer på trygghet i samfunnet enn den forrige regjeringen gjorde.

       Det er slik i dag at det er lov å importere tollfritt for 200 kr, og representantene fremmer da et forslag om at denne grensen skal heves til 1.000 kr. Forslaget har ingen støtte i komiteen fra noen andre partier enn Fremskrittspartiet. Flertallet viser til at et tilsvarende forslag var til behandling i Stortinget så sent som våren 2005, og jeg må si jeg forundres noe over Fremskrittspartiets iver for dette forslaget. Gjentatte ganger i dagens debatt har Fremskrittspartiet bekymret seg for problemet med økt grensehandel, nettopp med begrunnelse i tapt salg i Norge, og derav trussel mot norske arbeidsplasser. Og det må være lov å spørre: Vil ikke en tollfri grense på 1.000 kr ha nøyaktig samme effekt, med tap av norske arbeidsplasser som konsekvens?

       De sier at det er urimelig at grensen på 200 kr ikke er endret på mange år. Ja, det kan høres logisk ut i første omgang, men når vi ser hva vi i dag får for 200 kr med det som nå blir importert fra Kina av tekniske duppeditter, klær, dvd-er og cd-er, ser vi at slike produkter faktisk har blitt billigere. Å heve grensen i dagens situasjon ville få katastrofale følger for norske produsenter, norske distributører og selgere av slikt utstyr. Det er drøssevis av produkter som er egnet for slik distribusjon og salg. I dag kan en for under 1.000 kr få dvd-spillere som for fem-seks år siden kostet 5.000 kr, en kan få små musikkanlegg, en kan få klær, en kan få mikrofoner, musikkutstyr. I det hele tatt er det en mengde produkter som kan selges på denne måten, og ikke minst med også etablering av Internett og e-post vet vi hvor lett det er å bestille slike varer. En slik grense vil sannsynligvis bety omfattende handelslekkasje på bekostning nettopp av norske produsenter og forretninger.

       Dersom det var slik at vi bare var konsumenter, er dette et godt forslag. Som samfunnsborgere må vi også ha en videre forståelse og ta ansvar for mer enn eget forbruk. Det er mulig at dette er for mye forlangt av Fremskrittspartiet, men dersom de tar den forståelsen de har vist i dag i forbindelse med bekymringen for økt grensehandel med i sine vurderinger videre, kan vi håpe at det er en stund til neste gang vi ser et liknende forslag fra Fremskrittspartiet.

       Sverre Myrli (A) [21:06:15] : Flere av dagens talere har gjort et poeng ut av at de drøye 8 milliardene som endres på i forhold til Bondevik-regjeringa sitt budsjett, bare utgjør 1 eller 2 % av det totale budsjettet. Det sier imidlertid svært lite om sannheten. Tar jeg ikke feil, utgjør bare den delen av folketrygdas utgiftsposter som går til alderspensjon, 88 milliarder kr. Jeg har ikke registrert at så mange vil flytte penger fra den posten, heldigvis. De drøye 8 milliardene som nå endres, er viktige 8 milliarder. Det varsler nemlig starten på en ny politisk kurs.

       Norge går godt, Norge går svært godt, og mange har det bra. Men la oss minne hverandre om at langt fra alle tar del i denne velstandsutviklinga. Det er noen som sitter nederst ved bordet, og det er vanskelig å være fattig i et rikt land. Derfor er det en viktig fattigdomssatsing som nå skjer. Og jeg vil legge til: Det er en annen fattigdomssatsing. De fattige skal nemlig være en del av velferdsstaten, de skal ikke stå på utsida og måtte søke på spesielle fattigdomsordninger.

       Den private kjøpekraften har økt voldsomt. Det er i og for seg bra - det er ikke noe galt i det. Men det må være grunn til å stille spørsmål ved om det er riktig at pengeboka for enkelte, spesielt for dem som har nok fra før, blir større og større samtidig som skolen og eldreomsorgen enkelte steder har blitt nedbygd. Det er uforståelig for folk at kommuner har måttet kutte i tjenestetilbudet samtidig som vi leser i avisene om rekordhøyt privat forbruk. Derfor er jeg glad for at det nå blir et kursskifte i norsk politikk, at det blir mer penger til fellesskap og velferd, og kanskje litt mindre i de tjukkeste lommebøkene.

       Jeg skal komme med en innrømmelse: Jeg har mange gode venner i Kristelig Folkeparti rundt på Romerike og i Akershus. Dette er solide, jordnære, arbeidsomme folk som står langt fra Høyre og Fremskrittspartiet politisk. Jeg er derfor glad for klare signaler fra Kristelig Folkeparti etter valget - kanskje signalene ikke har vært like klare i dag - om avstandtaken til Høyres og Fremskrittspartiets politikk. Den eneste måten å holde høyresida utenfor makta på i mange land med noenlunde lik partistruktur som den vi har, har vært at sosialdemokrater og kristeligdemokrater har samarbeidet. Jeg håper derfor at Kristelig Folkeparti etter hvert skjønner sitt eget beste og sine verdiers beste ved å finne sin plass på sentrum-venstresida. Velkommen skal de være i alle fall!

       Gunnar Gundersen (H) [21:09:45] : Arbeiderpartiet og de rød-grønne har i hele valgkampen hamret løs på budskapet om at mer til de rike ikke er løsningen framover. Retorikken fortsetter helt inn i dagens stortingsdebatt - en rød-grønn allianse som vil ha mer velferd framfor skattelettelser, sa Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Schjøtt-Pedersen, i sitt innlegg. Det snakkes om økt velferd framfor privatisering, framfor skattelettelser og framfor konkurranse, som om det er noen motsetning mellom dette.

       Representanten Schjøtt-Pedersen og Arbeiderpartiet må vite at dette er en retorikk som er bygd på syltynt og tvilsomt grunnlag. Føres den for langt, kan det komme til å skade Norges framtidige velferd. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og folks vilje til å ta risiko for å starte nye virksomheter. Dermed er det en sammenheng mellom verdiskaping, innovasjon, nyskaping, sysselsetting og skatt. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og folks incentiv til å delta aktivt i arbeidsmarkedet. Dermed er det en sammenheng mellom arbeidsstyrkens størrelse og skattenivå som igjen får virkning for utviklingen av vår velferd. Det er faktisk en sammenheng mellom skattenivå og Norges evne til å tiltrekke seg innvandring og nye kreative krefter som kan bidra til å utvikle velferdssamfunnet videre.

       Den kanskje alvorligste koblingen mellom velferd og skatt som Arbeiderpartiets retorikk overser, er utviklingen av det private norske eierskap og skattenivå. Norge må være internasjonalt konkurransedyktig på betingelser for eierskap, ellers taper vi i den internasjonale konkurransen.

       Det vedtas nå et budsjett der formuesskatten opprettholdes, og beskatning av kapital skjerpes betydelig. På sikt svekker dette egenkapitaldannelsen i norsk næringsliv, og det svekker det private eierskap. Norge har en utfordring i at staten, om den ønsker, kan overta egenkapitalansvaret for norske virksomheter. Men staten kan ikke sørge for at spekteret og bredden i beslutningsmakt opprettholdes. Det kan bare en god balanse mellom spredt norsk privat eierskap og et statlig eierskap sørge for. I så måte er dagens regjerings retorikk svært skadelig.

       Det er en sammenheng mellom skattenivå og verdiskaping. Dagens regjering erkjenner at norsk økonomi går så det suser, men den erkjenner ikke årsakene til at utviklingen er så positiv som den er.

       Ny kurs er blitt feil kurs. Det er godt at flertallet står til ansvar - og det alene.

       Eli Sollied Øveraas (Sp) [21:12:38] : Ei av Senterpartiet sine hovudsaker i valkampen var opptrapping av dei lokale velferdstilboda til innbyggjarane i landet. Vi snakka varmt for fellesskapsløysingar, for ei meir verdig eldreomsorg og for ein god gratis skule. Soria Moria-erklæringa med formuleringar om at kommunane skal sikrast ressursar og handlefridom for å løyse viktige velferdsoppgåver, skapte forventningar blant landets lokalpolitikarar, like eins dei klare formuleringane om at det skal vere samsvar mellom oppgåver og finansiering av kommunesektoren, noko lokalpolitikarar har spurt etter i fleire år.

       Fleirtalet - Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet - innfrir i dag dei lovnadene som ligg i Soria Moria-erklæringa. Og eg vil streke under at Senterpartiet er svært godt fornøgd med at det no vert løyvt 5,7 milliardar frie kroner ekstra til kommunane.

       Eg vil våge den påstanden at dei aller fleste innbyggjarane i landet vil frå 2006 merke at landet har fått ei ny regjering - ei fleirtalsregjering der hovudmålet er å sikre alle gode og trygge velferdstilbod.

       Mange lokalpolitikarar har i år etter år måtta kutte i tenestetilbodet til innbyggjarane. I kommune etter kommune har vi registrert kutt i timetalet i skulen, kutt i eldreomsorga og nedlegging av skular som eit resultat av Bondevik II-regjeringa sin velferdspolitikk. Og eg vil hevde at det er mange veljarar som under valet sa nei takk til den mangelen på velferdspolitikk som Bondevik II-regjeringa førte. Fleirtalet sa i val nei til dei store skattelettene, og dei sa ja til auka satsing på dei store fellesskapsløysingane.

       Senterpartiet var også oppteken av samferdsel i valkampen. Vi har høge ambisjonar når det gjeld samferdselspolitikken generelt. Ein aktiv samferdselspolitikk vil bidra til ei positiv utvikling i heile landet. Det vil bidra til ein god næringspolitikk og ein god miljøpolitikk, og det er avgjerande når det gjeld både busetnad og trivsel. Fleirtalet vil auke samferdselsbudsjettet i tråd med Stortinget sitt vedtak i samband med NTP.

       Eg må vedgå at vi ikkje er komne i mål, men at vi i kveld løyver ein halv milliard ekstra til samferdsel, viser at det er vilje. Vi er ikkje i mål, men vi skal nå målet. Auken for 2006 viser at vi er på rett veg.

       Lise Christoffersen (A) [21:16:00] : Høstens valgseier og det historiske Soria Moria har bidratt til å spenne forventningens bue høyt. Stoltenberg II-regjeringen viser med all mulig tydelighet at landet har fått en regjering som akter å leve opp til de forventningene, i trygg forvissning om at flertallet i Stortinget følger opp - ja, vi tar det ansvaret.

       Bondevik II-budsjettet er endret med 8,1 milliarder kr på 24 dager. Det skulle gi noe sånt som 337 mill. kr om dagen. Det er mye penger på kort tid. Vi kan neppe regne med at Regjeringen kan fortsette å flytte penger i samme tempo perioden ut. Men nesten viktigere enn beløpet så langt er tydeligheten i det politiske budskapet: Skattelettefesten for de få er over, pengene skal dit hvor de behøves mest.

       Ser vi bort fra de obligatoriske øvelsene fra opposisjonen, eller « finn fem feil-leken » som det også heter, har debatten stort sett dreid seg om budsjettets vinnere.

       Men det er én solid vinner til i dette budsjettet, utenom kommunene og barnehagene, som ikke så veldig mange har snakket om - merkelig nok, for det er en særdeles viktig del av den nye politiske kursen. Når kommuner og barnehager har fått sitt, går nesten hele restbeløpet på litt i overkant av 1,2 milliarder kr, til Arbeids- og sosialdepartementets budsjett. Vi finner pengene på dagpengekapitlet, under lønn ved konkurs, på barnetilleggene i yrkesrettet attføring og medisinsk rehabilitering, under ventelønn og, ikke minst, i en tydelig styrking av arbeidsmarkedstiltakene, som særlig skal komme langtidsledige, innvandrere og ungdom til gode.

       Regjering og storting retter opp mange usosiale kutt og høyner ambisjonsnivået mot ledighet og fattigdom gjennom en markert mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk enn Bondevik II. Det er interessant å registrere at de tidligere regjeringspartiene i finansinnstillingen delvis har valgt å henge med på ferden, mens Fremskrittspartiet, ikke uventet, ensidig fortsetter med skattelette som sitt politiske mantra, samtidig som oljepenger skal brukes i hurtigtempo. Vi får altså til fulle demonstrert, dersom noen skulle ha vært i tvil, den grunnleggende ideologiske forskjellen mellom høyre- og venstresiden. Sporene av det såkalte nye arbeiderpartiet er vanskelig å få øye på.

       I det perspektivet må vi også se uttalelsen til opposisjonsleder Siv Jensen, som ikke skjønte hva Regjeringen hadde drevet med de siste ukene. Forklaringen ligger opp i dagen: Regjeringen har jobbet på andre politikkområder enn dem Fremskrittspartiet er opptatt av. Men de som er opptatt av arbeidstakerrettigheter og offensiv mot ledighet og fattigdom, kan ta det med ro. Budsjettet kommer til å bli vedtatt, med tre soleklare vinnere: kommunene, der velferden produseres, barnehagene og alle de som pr. i dag står utenfor arbeidsmarkedet og gjerne vil inn.

       Vigdis Giltun (FrP) [21:19:11] : Det har vært mye snakk om barnehagedekning, men det har vært lite snakk om de små barna i denne debatten så langt.

       Hvem er barnehagene til for - er det foreldrene, eller er det barna? I de aller fleste tilfellene er det foreldrene. De fleste av oss mener nok at barna har det fint og lærer mye av å være i barnehage, men ikke alle er like sikre på at barnehage er det beste alternativet for barn under to år.

       « Jeg kan ikke få skamrost barnehagene nok. ( ...) Om hele familien min var hjemme på fulltid, kunne vi ikke gitt det tilbudet barnehagene gir. »

       Det har kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalt, ifølge Dagsavisen. Nei vel, men kanskje familien kunne gitt noe helt annet? Kanskje de kunne ha gitt barna mer ro og trygghet? Og kanskje de kunne få mer tid til å være sammen, være sammen når gleder og sorger dukket opp?

       Videre uttalte han:

       « Altså, jeg mener rett og slett at det er et forfeila syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn. »

       Med denne uttalelsen viser kunnskapsministeren at han på vegne av de små barna har konstatert hva som er best for dem, samtidig som han til de grader undervurderer foreldrenes rolle i barnas liv. Spør man små barn hva de savner, er det mer tid med foreldrene sine og ikke flere pedagoger i barnehagene.

       Det er vondt for mange foreldre å levere fra seg ettåringer, som ikke kan snakke og knapt nok gå. Den kjærligheten og den oppdragelsen som barna får av sine foreldre, kan aldri erstattes av noen som er ansatt i en barnehage. Foreldre skal ikke være i tvil om hvem som er hovedpersonene i barnas liv.

       Hvorfor har Regjeringen som målsetting å gjøre det vanskeligere for foreldre som av ulike årsaker ikke ønsker å benytte barnehagene de første par årene? Hvorfor undervurderes betydningen av foreldrenes rolle?

       Regjeringen snakker stadig om valgfriheten og at den ikke er reell før full barnehagedekning er nådd. En reell valgfrihet får foreldrene først den dagen man likestiller foreldrenes rett til å være hjemme eller velge omsorgsperson med en barnehageplass ved å gi det samme stønadsbeløpet. Hvis Regjeringen hadde valgt å øke eller å opprettholde kontantstøtten i stedet for å redusere den, ville flere hatt muligheten til et reelt valg, og barnehagekøene ville krympet, noe som hadde gledet småbarnsforeldrene, uansett hvilken omsorgsform de måtte velge.

       Inger Løite (A) [21:21:58] : Arbeid til alle og et inkluderende arbeidsliv er et av hovedmålene for Arbeiderpartiet. Mitt hjemfylke, Aust-Agder, ligger høyt på arbeidsledighetsstatistikken og har altfor mange som ufrivillig er trygdemottakere istedenfor å være i arbeid. I tillegg ligger mange av kommunene i Aust-Agder over landsgjennomsnittet når det gjelder sosialhjelpsutbetalinger. Dette er en av de største velferdspolitiske og økonomiske utfordringer vi har. Dette handler om livskvalitet og selvrespekt, samtidig som menneskene er landets viktigste ressurs i vår verdiskaping.

       For å nå målet om å få flest mulig i arbeid må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler og samarbeid på tvers. NAV-reformen er derfor et viktig og riktig grep i starten på dette arbeidet. Forutsetningen for at denne reformen skal lykkes, er at en har god forankring lokalt. Det er svært viktig at kommunene inkluderes fullt ut med sin kompetanse allerede i planleggings- og etableringsfasen. Det må bli en tjeneste som folk opplever som bedre enn den som har vært, og noe av det viktigste må være å se potensialet og behovet til hvert enkelt menneske.

       Men samtidig som vi skal få flere i arbeid, må vi også tilrettelegge arbeidslivet på en slik måte at det er plass til alle, også dem som av en eller annen grunn ikke kan yte 100 %. Lover, regelverk og avtaler mellom partene i arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakernes livsvilkår og mulighet til å arbeide.

       Jeg er derfor glad for at den nye regjeringen har reversert de innskjerpinger som ble gjort i arbeidsmiljøloven, og ikke minst når det gjelder bruk av midlertidige ansettelser. Å ha fast arbeid betyr trygghet og er en forutsetning for at unge kan etablere seg. Jeg tror ikke - og jeg forstår ikke - at behovet for arbeidskraft skulle bli større dersom arbeidstakerne er lettere å bli kvitt, slik den forrige regjeringen visstnok mente.

       Jeg er også glad for den nye regjeringens mer aktive næringspolitikk. Dette har allerede gitt konkrete resultater for ansatte i ferjerederiene og ved en del bryggerier, bl.a i Arendal, der 160 bryggeriansatte ville ha mistet jobben dersom det ikke hadde blitt regjeringsskifte.

       Høy sysselsetting og et sunt arbeidsliv er god velferdspolitikk, både for Norge og for de menneskene som bor her. Opplevelsen av å være med på å bidra og skape er viktig for enkeltmenneskets egenverdi og selvbilde. Derfor vil arbeid til alle fortsatt være jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet.

       Steinar Gullvåg (A) [21:25:26] : Få dager etter at Soria Moria-erklæringen ble lagt fram og det ble kjent at Regjeringen ville videreføre nettolønnsordningen for sjøfolk, la rederiet Color Line fram sine framtidsplaner: Color Line blir i Norge. Rederiet investerer 7 milliarder kr i et helt nytt ferjekonsept som ventelig vil komme til å revolusjonere ferjetrafikken mellom Norge og utlandet. Jeg noterer nå også at rederiet Fjord Line har bestemt seg for å bli i Norge, som en direkte følge av vår politikk.

       Dette er svar på tiltale. Nettolønnsordningen er altså en betingelse for rederienes satsing i Norge. Det dreier seg enkelt sagt om å gi en av våre mest konkurranseutsatte og utviklingsdyktige næringer like vilkår som andre land. Så å si alle ledende skipsfartsnasjoner i Vest-Europa har tilsvarende ordninger for sine sjøfolk. Uten stabile og konkurransedyktige rammevilkår - og her er altså nettolønnen et hovedelement - ville både Fjord Line og Color Line flagget ut, med den følge at viktige norske arbeidsplasser både på sjø og land hadde forsvunnet. 1 500 av disse arbeidsplassene befinner seg i mitt hjemfylke Vestfold.

       Uten et regjeringsskifte, uten en ny retning i sjøfartspolitikken, hadde de ansatte i våre maritime næringer gått en trist jul i møte.

       Litt avhengig av hvordan man regner har våre maritime næringer rundt 75.000 ansatte. Dette er leverandørindustri og tjenesteytende virksomhet med en samlet verdiskaping på 60 milliarder kr. Vår kunnskap og kompetanse på dette området er - og må fortsatt være - en av våre komparative fordeler. Og jeg har vanskelig for å forestille meg maritime næringer uten norske rederier og uten norske sjøfolk! Jeg er derfor glad for at nettolønnsordningen utvides til også å gjelde konkurranseutsatte skip i NOR-registeret fra 1. juli neste år. Jeg er også tilfreds med at finanskomiteens flertall foreløpig har ryddet av veien det som kunne ha blitt en arbeidsulykke ved denne anledningen, ved å be Regjeringen vurdere skattleggingen av hyretillegget for sjøfolk på nytt, og da i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren.

       I statsbudsjettet for neste år økes også bevilgningene til maritim forskning og utvikling. Det er i seg selv et uttrykk for framtidstro. Og da viser jeg nesten i en bisetning til Aftenpostens oppslag forleden, der det går fram at norske redere nå bygger skip for 75 milliarder kr, og det mesteparten i Norge.

       Den største endringen på budsjettet er bevilgningen til kommunene. Nesten 4 milliarder kr mer enn Bondevik II foreslo. Det er en god start på den opptrappingen av inntektene til kommunene som er varslet. Kommunepolitikerne jubler - fra alle partier. Nå kan de endelig begynne å bedre tilbudene til innbyggerne i stedet for å lete etter nye kutt. Det gir også tilfredse innbyggere, og det viser at vi leverer.

       Så til Forsvaret. Regjeringen opprettholder forsvarsbudsjettet på samme nivå som Bondevik II. Det innebærer en fortsatt sterk satsing på Forsvaret. Stoltenberg II har imidlertid foretatt en markant omprioritering innenfor budsjettet for å styrke nordområdene, samt å styrke innsatsen i FN-operasjoner i Afrika og Afghanistan.

       Regjeringen ser på nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Det betyr at vi styrker Forsvarets tilstedeværelse og evne til suverenitetshevdelse i nord. Mer penger til Kystvakten og mer penger til Orionflyene. Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge skal holdes på et høyt nivå. Beredskap langs kysten skal prioriteres høyere enn i dag, og Forsvarets rolle i miljøovervåking, ressurskontroll, beredskap og maritimt redningsarbeid skal styrkes. Det har vi sett de siste ukene er høyst nødvendig - der Kystvakten har brakt inn flere skip som driver med ulovlig fangst i Svalbardsonen. Slikt må vi forhindre.

       Det er også nødvendig å gjennomføre tiltak for å bedre økonomistyringen i Forsvaret. Stortingets økonomiske rammer må og skal holdes. Bruken av eksterne konsulenter må gjennomgås og holdes på et restriktivt nivå. Det er prisverdig at forsvarsministeren allerede har nedsatt en ekstern granskingskomite som skal se på konsulentbruken i Forsvaret.

       Dette er en god dag for de mange, for folk flest, som vil få det bedre i 2006 etter at vi har fått en ny regjering og en ny kurs for landet.

       Ingrid Heggø (A) [21:35:29] : Med fare for å bli skulda for å bruke manuset til ein av dei andre raud-grøne vil eg likevel seia at dette finansbudsjettet viser ein ny politisk kurs. Det er ein kurs med rettferd og fellesskap i fokus, og det er ein kurs der vi ser heilskapen i politikken - det at alt heng saman med alt.

       Når vi satsar 5,7 milliardar kr meir på kommuneøkonomien, er dette meir pengar til både barnehage, skule og dei eldre. Som representanten Hagebakken så flott sa det i stad: Denne hausten får kommunane ein ny vår.

       I heimkommunen min, Høyanger, gjorde ekstraløyvingane at vi kan opna Kyrkjebø sjukeheim med 24 nye plassar - 24 nye plassar! Då vert det så mykje lettare å få ein sjukeheimsplass, det er tryggare for familien og i tillegg gir det fleire arbeidsplassar.

       Ja, det handlar om tryggleik i kvardagen, at vi er trygge for at ungane våre får godt nok pass i barnehagen, at det er lærarar nok i skulen, og at ho bestemor får ein trygg og god alderdom, og at vi bur i eit trygt og godt samfunn.

       Når fleirtalsregjeringa aukar løyvinga til politiet med 87 mill. kr, betyr det at vi framleis kan ha eit sterkt og nært politi i lokalsamfunna våre over heile landet. At politiet har tilstrekkelege ressursar, er også ein føresetnad for å kunna prioritera det viktige kriminalitetsførebyggjande arbeidet.

       Styrking av kommuneøkonomien betyr meir pengar til førebygging, fleire lærarar i klasserommet, fleire barnehageplassar og eit fritidstilbod til alle.

       Det er nettopp barnehagetilsette, lærarane og den lokale lensmannen som kjenner nærmiljøet og lokalsamfunnet best, og som tidleg kan sjå kven som kan ramla utpå, og dermed gjera noko med livssituasjonen deira.

       Vi veit at å styrkja velferda og føra ein heilskapleg politikk for meir fellesskap er med på å fjerna mange startblokker for ei kriminell laupebane.

       Den nye kursendringa i norsk politikk har viktige konsekvensar for lokalsamfunn over heile landet. Dette handlar om at vi satsar meir på menneska.

       Ib Thomsen (FrP) [21:38:16] : Mer til kommunene. Tanken er god, og den tanken deler Fremskrittspartiet med Regjeringen. Men det er viktig at det går til eldre og skole. Det er viktig at det går til dem som trenger det i kommunene. Regjeringen sier at 30 % av de frie midlene skal brukes til skole, og at 40 % av de frie midlene skal gå til eldreomsorg, men når vi leser avisen, ser vi at de frie midlene som Regjeringen overfører til kommunene, ikke kommer til å nå dem som skal nås - eldre og skole - og når 60 % av kommunene sier at de skal nedbetale gjeld, så er det noe som ikke stemmer.

       De kommunene som er på Robek-listen, må etter mitt syn nå nedbetale gjeld før de kan disponere de frie inntektene fritt. Vi ser også at kommunene nå pusser støv av gamle kulturhusplaner, gamle rådhusplaner, og jeg leser at man på Kongsberg også velger å øke ordførerlønningen med 17 %. Er det disse prioriteringene Regjeringen mener er riktige, og er det dette man ønsker at kommunene skal bruke sårt tiltrengte midler til? Kaller man det styrking av lokaldemokratiet?

       Med Fremskrittspartiets budsjett kan man virkelig garantere at pengene går til eldre og skole og ikke til kulturhus, rådhus og høye godtgjøringer til ordførere, eller til å nedbetale gjeld.

       5,8 milliarder kr i frie midler - hva ligger det i det? Det betyr at kommunene kan disponere midlene fritt, men nå har jeg forstått - og jeg tror at Kommune-Norge også kommer til å oppdage det - at inni disse såkalte frie midlene ligger det faktisk bindinger. Og kjenner jeg Regjeringen rett, har den vært kreativ nok til å bake inn mer i disse såkalte frie midlene. Her ligger også kirke, og her ligger overføringer til politiske partier. Hva ligger mer i disse såkalte frie midler?

       Fremskrittspartiet garanterer skole og eldre med sitt budsjett.

       Erling Sande (Sp) [21:40:45] : Den raud-grøne regjeringa har store ambisjonar for kulturen og for frivillig sektor. Dette blir slått fast i Soria Moria-erklæringa, og vi i Senterpartiet er særdeles fornøgd med at Regjeringa no følgjer dette opp med auka løyvingar på kulturbudsjettet. Derfor kan vi allereie neste år starte den opptrappinga av kultur- og frivilligheitspolitikken som vi lova veljarane våre i valkampen.

       Gjennom frivillig arbeid blir folk aktiviserte til meiningsfylt og samfunnsnyttig verksemd. Frivillige organisasjonar yter dessutan viktige økonomiske bidrag til samfunnet gjennom tenesteproduksjon og omfattande ulønna innsats.

       Særleg gledeleg er det at Regjeringa satsar spesielt på å sikre barn og unge eit godt fritidstilbod. I Regjeringa sitt framlegg til endringar i statsbudsjettet har vi fått på plass auka løyvingar til aktivitetar for barn og unge gjennom Frifond-ordninga på 15 mill. kr. Den førre Regjeringa har år for år kutta desse løyvingane, og til slutt foreslo dei å fjerne løyvingane heilt frå statsbudsjettet. No er den trenden snudd.

       Frifond skal ikkje i framtida utelukkande vere avhengig av speleoverskotet i Norsk Tipping, men prioriterast som ei viktig ordning for å styrkje den frivillige barne- og ungdomsaktiviteten. I tillegg ligg tilskot til innkjøp av instrument for korpsa og auka støtte til Ungdomens kulturmønstring.

       Senterpartiet vil at det skal spire i kultur- og organisasjonslivet over heile dette landet. Vi veit òg at når kommunane får meir pengar, blir det lettare å prioritere kultur lokalt. Med ei satsing på kultur får menneska meir å leve for, ikkje berre å leve av. Kultur og frivilligheit er fine ord, men vi skal hugse at bak desse orda ligg den opplevinga gamle Alma snart får når barnekoret oppsøkjer ho på gamleheimen og syng julesongar for ho. Der ligg dei opplevingane som miniputten har fyrste gong han fer over fjorden for å spele fotballkamp, og den opplevinga 15-åringane har på ungdomsklubben når dei sit og « jammar » og finn ut at dei etter kvart skal starte eit band. Kultur er ein god film, det er musikk som vi får gåsehud av, det er dramatiske teaterstykke, og det er sjølvsagt mykje, mykje meir.

       I motsetnad til den avgåtte regjeringa har den nye regjeringa lova eit løft for kulturen og det frivillige arbeidet. No er vi i gang. Dette skal bli moro.

       Karin Andersen (SV) [21:43:31] : Først en liten visitt til Fremskrittspartiet, som tydeligvis ikke helt kan bestemme seg for om de vil ha mer penger til kommunene eller ikke mer penger til kommunene. Det er helt ulike meldinger fra dem. Kanskje det mest oppsiktsvekkende er at de ikke forstår at økte ressurser til kommunene skulle treffe Fremskrittspartiet midt i hjertet, for jeg har oppfattet at de er opptatt av eldreomsorg. Det er jo nettopp fordi kommunene ikke har nok penger, at det nå er køer for å få hjemmehjelp, at det er kutt i hjemmehjelpstjenesten, og at det er køer for å få plass på sykehjemmet. Derfor er det meningsløst å snakke om valgfrihet for eldre før vi har fått på plass nok økonomi til at dette lar seg realisere. Dette har SV slåss for i alle år, og derfor er vi stolte og glade og lettet for at vi har fått dette på plass nå, og at vi også har sagt at vi skal trappe dette opp over flere år. Dette er et verdispørsmål. Det er et verdispørsmål om vi vil bruke pengene på disse tingene eller om man vil bruke dem til økt privat velstand for dem som har nok fra før. Og i det valget er vi rykende uenige med Fremskrittspartiet.

       Kanskje er de største etiske, velferdspolitiske og økonomiske utfordringene vi har i samfunnet i dag, at noen er fattige og står utenfor arbeidslivet, og at arbeidslivet er så tøft at det er færre og færre som greier å stå til pensjonsalderen. Veldig mange av dem er kvinner, og veldig mange av dem velger å gå ned i stilling og tar det på sin egen økonomiske kappe. Dette er vi faktisk nødt til å gjøre noe med. Vi er nødt til å gjøre noe med arbeidslivet, slik at man faktisk kan stå der til pensjonsalderen og ha et arbeidsforhold som gjør det mulig. Derfor gjør vi nå disse endringene i arbeidsmiljøloven. Vi er nødt til å gå videre med det. Vi er også nødt til å se på omstilling i offentlig sektor på en slik måte at det ikke skaper unødvendig utstøting, for det har det gjort til nå. Det er vi nødt til å snu. Vi er nødt til å få en annen ideologi inn i dette. « New Public Management »-ideologien holder altså ikke hvis vi vil at folk skal stå i arbeid til pensjonsalderen.

       Vi er nødt til å få på plass en mye mer aktiv politikk, slik at folk faktisk kan komme tilbake til arbeidslivet når de f.eks har fått en funksjonshemming. Det mangler det mye på i dag, og denne regjeringen har en høy ambisjon om å få det til. Da er vi nødt til å gå gjennom hele systemet, slik at vi får på plass et virkemiddelapparat som henger sammen, fra helsevesenet til det som skal skje i Aetat, og det som skal skje i kommunesektoren.

       Til slutt: Den etiske utfordringen er at det er noen som er så fattige at de ikke har hodet over vannet, og ikke greier å se lys i tunnelen. Dem er vi altså nødt til å løfte, slik at de også kan få ta del i velferden. For det er noen som aldri kommer til å kunne peke på statsbudsjettet og si: Jeg går i pluss. Da er det bare politisk etikk, moral og verdisyn som kan avgjøre om vi greier å løfte dem sammen med oss andre, når alle får det mye bedre.

       Ola T Lånke (KrF) [21:46:47] : Den forrige regjeringen hadde høye ambisjoner om økt kompetanse og verdiskaping. Viktige virkemidler for å få dette til var forbedring av kvaliteten i utdanningen i alle ledd og ikke minst å satse på forskning. Dette kjennetegner det framlagte budsjettet fra Bondevik-regjeringen. På denne bakgrunn er det grunn til å understreke hvor uheldig det er at den nye regjeringen ikke synes å ha de samme høye ambisjonene. Dette kommer til uttrykk på flere måter gjennom en dramatisk lavere avsetning til Forskningsfondet, reversering av forslaget om et obligatorisk annet fremmedspråk i ungdomsskolen og ikke minst smertelige kutt i overføringene til en rekke frittstående skoleslag.

       De som kanskje vil merke dette aller mest, er de private høyskolene, der Regjeringen har foretatt vilkårlige kutt i basistilskuddet. På direkte spørsmål svarer statsråden at det ligger politiske vurderinger til grunn. Disse kuttene er også skjevt fordelt og virker tilfeldige. Mediehøgskolen Gimlekollen får størst kutt med 12 %, Lovisenberg diakonale høgskole får 5 % og BI 1 %. Noen saklig begrunnelse for at nedskjæringene i basistilskuddet har ulik størrelse, er heller ikke gitt.

       Det som også er en kjensgjerning, og som understreker hvor uforståelig denne politikken er, er at de private høyskolene dekker en stor del av det nasjonale utdanningsbehovet innen vitale fagfelt som helse- og sosialfag, lærer- og førskolelærerutdanning. Et av de utdanningsområdene som i tiden som kommer, vil ha en betydelig underdekning, er førskolelærerutdanningen. Hovedårsaken til dette er at svært mange førskolelærere går over i skolen, og ikke minst den store barnehagesatsingen. Tall fra ECON Analyse viser at det i forbindelse med barnehagesatsingen trengs 3.000 flere førskolelærere, men vi savner en sammenheng mellom satsing og budsjett. På denne bakgrunn er det både ulogisk og ufattelig at en av de eldste og viktigste utdanningsinstitusjonene for førskolelærere i Norge, nemlig Dronning Mauds Minne i Trondheim, blir gjenstand for et kutt i basistilskuddet på over 1 mill. kr. Det er ikke til å legge skjul på at dette kuttet vil få store konsekvenser for det tilbudet skolen gir. Hvilket signal gir dette? Si meg: Har man virkelig ikke bruk for førskolelærere som ikke er utdannet ved en offentlig eid institusjon? Jeg tar i rettferdighetens navn med at den nye regjeringen har foreslått å øke kapasiteten ved førskolelærerutdanningen i landet med 80 studieplasser for å bedre rekrutteringen. Men hva monner det i disse tider? Alle skoler har behov for å tenke langsiktig i sin satsing. Det gjelder også private høyskoler. Nå skapes det usikkerhet. Det er grunn til å spørre om hvilken plass de private høyskolene skal ha i Regjeringens politikk. Regner Regjeringen i det hele tatt med de private høyskolene i den totale universitets- og høyskolepolitikken? Jeg håper at Regjeringen vil ta dette på alvor og sørge for en annen tilnærming - og ha høyere ambisjoner i kommende budsjetter.

       Dag Ole Teigen (A) [21:50:15] : Eg synest det er interessant å leggje merke til kor stor effekten er av å auke skattane for dei som har dei høgaste inntektene.

       Den førre, Høgre-dominerte regjeringa senka skattane med mange milliardar kroner. Dei med inntekt på 1 mill. kr fekk 20.000 kr i skattelette. Likevel merka vanlege folk lite eller ingenting til desse skattelettane. Dei som berre hadde 100.000 kr i inntekt, fekk faktisk ein auke i skattane på 1 500 kr.

       Fleirtalsregjeringa legg opp til eit skattesystem der dei som er lågt lønna, og dei som har gjennomsnittlege inntekter, i all hovudsak skal betale same skatt eller mindre skatt neste år i forhold til 2005.

       Det er berre dei 10 % rikaste som får skatteauke, men likevel blir skattane kraftig auka samla sett, fordi effekten av å auke skatten for dei rikaste er så stor som han er. Sagt på ein annen måte: Den førre regjeringa senka skattane for dei rikaste og bidrog dermed til mindre rettferdig fordeling, samtidig som dei fekk mindre pengar å bruke på velferd. Fleirtalsregjeringa aukar skattane for dei 10 % rikaste og bidreg dermed til meir rettferdig fordeling, samtidig som vi får meir pengar til å bruke på velferd. Dermed gir ikkje budsjettframlegget berre ein gevinst i forhold til at vi får ein meir rettferdig fordelingspolitikk, budsjettframlegget gir oss ein dobbelt gevinst: Effekten av å auke skattane for den rikaste tidelen i samfunnet er så stor at vi samtidig får fleire milliardar kroner meir å bruke på velferd. Dermed kan vi auke løyvingane til kommunane med 3,8 milliardar kr i forhold til det Bondevik II-regjeringa foreslo, slik at vi legg til rette for ein betre skule og ein tryggare alderdom enn det vi elles hadde lagt til rette for.

       Vi kan auke løyvingane til helseforetaka med 500 mill. kr, slik at det kjem meir pengar til pasientbehandling ved sjukehusa. Neste år kan 20.000 fleire menneske få pasientbehandling i Noreg enn det den førre regjeringa la opp til.

       Vi kan leggje inn 400 mill. kr meir enn den førre regjeringa til målretta tiltak mot fattigdom. 90 av desse millionane går til å styrkje rusomsorga. Og vi kan bruke 50 mill. kr til å redusere eigenandelstak 2 med 1.000 kr for betre å kunne skjerme dei som har stort behov for helsetenester. Kursendringa er tydeleg. Ved å auke skatten på kapital samtidig som vi senkar skatten på inntekt, sørgjer vi for at skatteauken så å seie berre rammar dei høgast lønte. Samtidig aukar vi inntektssida på statsbudsjettet.

       Dermed legg budsjettet grunnlag for tre ting på ein gong - nesten som eit kinderegg: meir velferd, ein meir rettferdig fordelingspolitikk og ein ny og tydeleg situasjon med klare prioriteringar i norsk politikk.

       Olemic Thommessen (H) [21:53:24] : Jeg vil gjerne få lov til å knytte noen kommentarer til noen av de forslagene som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har på kulturområdet.

       Nå er det jo slik at Regjeringen har hatt veldig mange penger å rutte med på kultur, og sånn sett skulle man kanskje ha regnet med at det skulle vært ordnet opp i det meste. Og svært mye er det kommet prisverdige og gode påplussinger på, men det er noen huller også i denne sammenheng.

       For det første har vi merket oss at det området som kalles for ABM, altså arkiv, bibliotek og museum, ikke har fått særlig store påplussinger i forhold til de forventninger - og jeg vil si berettigede forventninger - dette feltet har. Siden behandlingen av ABM-meldingen for ca fem år siden har det vært store forventninger, og det har vært tøft å leve opp til. Jeg merker meg at man ikke har greid å føre det videre, til tross for at de partiene som nå regjerer, også er forpliktet på dette feltet.

       Det andre området gjelder en liten sak i og for seg: Norsk Amatørteaterråd. Det har vært mye fokus på denne organisasjonen, for at den skulle legge om sine tildelingskriterier internt. Det har vi alle signalisert at de burde gjøre, og at de skulle belønnes for det. Nå har de gjort jobben, og de fikk ingen belønning. Det bør vi også komme tilbake til.

       Men det viktigste som jeg vil peke på, er et forslag som vi har om å opprette en post som dreier seg om kompetansebygging innenfor folkekulturområdet. Det omfatter i første omgang husflid, folkemusikk, folkedans. Dette er det eneste felt - iallfall når det gjelder husflid og håndverk og de små håndverksfagene - der kompetansen bæres gjennom tradisjon. Den bæres fra utøver til utøver. Vi har ikke lenger husflidsskolene, vi har ikke lenger noen formell kompetanse på disse områdene. Og det vi har sett, er at voksenopplæringsmidlene år for år er blitt kuttet ned. Mange hadde nok kanskje håpet at det med de nye regjeringspartiene skulle bli en solid påplussing på voksenopplæringsmidler. Det ble det ikke. I det stykket er vi altså akkurat like gode, eller akkurat like dårlige, alle mann. Det er en ganske alvorlig situasjon, som vi bør få gjort noe med. Og jeg mener at man alvorlig bør overveie å se på hele ordningen, løfte de tingene som er kulturrelatert, over i Kulturdepartementets sfære, og kanskje også spisse dem som da blir liggende tilbake innenfor undervisning. Dette er det selvfølgelig Regjeringens privilegium å bestemme, men jeg tror det er viktig å se på det, fordi de tingene som er kulturrelatert, selvfølgelig taper i enhver diskusjon der det er de kompetanserettede - altså undervisningsmessige - hensyn som råder.

Carl I Hagen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Jan Tore Sanner har bedt om ordet utenom tur for å fremme et forslag.

       Jan Tore Sanner (H) [21:56:39] : På vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar jeg opp forslag nr. 42, som foreligger i endret form.

       Og så utviklingshjelpen: Hver gang Per Sandberg har vært på talerstolen, har han snakket om hvor viktig det er å hjelpe flyktningene der de er, istedenfor å ta dem imot i Norge. Hvordan klarer han og Fremskrittspartiet å slippe unna med det, når det i de landene og konfliktområdene der flyktningene kommer fra, kuttes over 9,2 milliarder kr i utviklingshjelp? Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet bare innrømme det: De er ikke opptatt av å vise internasjonal solidaritet. De synes det er best at folk holder seg i konfliktområdene de kommer fra, så slipper vi i Norge å forholde oss både til verden rundt oss og til våre brødre og søstre som lever der.

       Hvordan kan Fremskrittspartiet håpe på å bli tatt på alvor i samferdselspolitikken, når de igjen mener at all bompengegjeld til 13 milliarder kr skal slettes, uten å legge inn fem flate øre av oljepengene i budsjettet for å få det til? Hvorfor kan ikke Fremskrittspartiet innrømme at de gjerne betaler bompengene én enkelt dag hvert fjerde år, sånn som de gjør hver valgkamp, men at de i virkelighetens verden mener at bilistene resten av årets dager må betale bompengene selv, akkurat som de gjør her med byrådsmakt i Oslo. Fremskrittspartiet har et budsjett der de brenner av 30 milliarder kr i skattelette i tillegg til de 13 milliardene som er i bompenger. Dette er enorme skatteletter. Det er å fjerne 6,5 % av hele statsbudsjettet. Det er å brenne til - eller å « burne », som det ville hete hvis det var bil det var snakk om - det er å sette cruisekontrollen på 200 km/t og låse rattet - i retning stupet. Jeg husker 1980-tallet og krakket som kom da, etter at vi prøvde Fremskrittspartiets oppskrift i Norge, i Margaret Thatcher sitt England, i Reagan og Bush sitt USA. Jeg har ennå til gode å høre en eneste fremskrittspartiperson komme opp med ett eneste land der det har gått bedre når de har brukt Fremskrittspartiets oppskrift med svære skattelettelser til de rikeste. Fremskrittspartiets budsjettforslag viser at de ikke er for folk flest, men mest for de rike, og det framviser klart for alle at partiet syr sammen sin økonomiske politikk inni en boble der Fremskrittspartiets egne skredderøkonomer kan sitte helt upåvirket av hvordan verdens økonomi i virkeligheten fungerer.

Hans Olav Syversen (KrF) [22:00:24] : Fra starten av i dette møtet, med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og til nå sist Sverre Myrli har det haglet med invitasjoner om nærmere samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Så nå har jeg tenkt å ta dette på alvor og komme med en utfordring til regjeringspartiene.

       Vi går nå inn i behandling av fagkomiteenes budsjetter. Dersom de ordene vi har hørt i dag, skal følges av handling, så har Kristelig Folkepartis talere i løpet av denne dagen utfordret regjeringspartiene på en rekke områder hvor vi ønsker å se en endring i det framlagte budsjett. Dersom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener alvor med den invitasjonen flere av representantene har kommet med, så forventer vi faktisk å se at handlingene kommer i respektive fagkomiteer.

       Sverre Myrli hadde møtt mange solide, jordnære KrF-ere - han var overbevist om at Kristelig Folkeparti ikke skjønte sitt eget beste. Men nå er det faktisk slik at når vi har tatt opp ulike områder som betyr mye ikke bare for Kristelig Folkeparti, men selvfølgelig mest for dem det gjelder, og som rammes av denne regjeringens budsjettforslag, så har vi fått til svar at dessverre var det ikke mulig å prioritere det innenfor rammen - en ramme som altså er økt fra denne regjeringens side med mangfoldige milliarder kroner.

       Skulle representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet være i tvil om hvilke endringer vi gjerne skulle sett i de respektive fagkomiteer, så står vi gladelig til disposisjon.

       Kva seier den nye regjeringa? Den nye regjeringa vil stoppe vidare utvikling av den konkurransen. Her er det altså ideologien som set stopp for noko som ville kunne gi veldig mange eit betre tilbod. Regjeringa og fleirtalet seier også at dei vil heve grensene for anbod i det offentlege, noko som vil hindre mange småbedrifter i å kunne delta i konkurranse, noko som vil kunne stimulere til kameraderi og til nære kontaktar som er usunne for innbyggjarane og for næringslivet. Det er også, som fleirtalet har vore inne på i dag, ein ganske stor svikt elles i verktøykassa, i dei verktøya som skal til for å skape fornying, skape nye bedrifter, skape inntekter som kan drive velferda når oljealderen etter kvart ebbar ut.

       Det har vore snakka om avskrivingssatsane, som er kutta med 1,6 milliardar kr i forhold til det som sentrum-Høgre-regjeringa i si tid foreslo. Maskininvesteringane skal framleis avskrivast med 20 %, ikkje 25 %, som vi foreslo. Og her er alvorlege kutt på svært mange av dei områda som skulle stimulere bedrifter og næringar til nyskaping og til nytenking. Eg tenkjer då på reiselivet, på Innovasjon Noreg, her er til saman kutt i hundremillionarkronersklassa i forhold til det som den nyleg avgåtte regjeringa kom med. Det er sikkert veldig mange gode ting dei pengane som er løyvde ekstra, kan brukast på, men det er framtida og framtida si velferd som må betale for det som no skjer.

       Anette Trettebergstuen (A) [22:09:18] : Statsbudsjettet bærer tydelig preg av at vi har fått et nytt politisk flertall i norsk politikk - et flertall som satser på velferd og fellesskap, et flertall som satser på det som er viktig for vanlige folk.

       Den nye regjeringen er ikke bare opptatt av en sterkere satsing på fellesskap, rettferdighet og velferd her hjemme. Kampen mot fattigdom og kampen for utvikling, demokrati og menneskerettigheter er vår største globale utfordring og en viktig oppgave for den nye regjeringen. Nettopp derfor skal vi styrke Norges innsats for fattigdomsbekjempelse, for en mer rettferdig fordeling og for en mer demokratisk verdensorden. Vi skal jobbe for et sterkere FN, og vi skal styrke Norges fredsinnsats.

       Hvert eneste år dør det tre millioner barn av sykdommer som kan forhindres ved en enkel vaksine. Vanlige sykdommer som våre barn vaksineres mot, tar millioner av liv i den fattige del av verden. Det globale vaksineprogrammet GAVI trenger en sterkere innsats fra verdens rike land for å kunne vaksinere flere barn. To dråper i munnen eller et stikk i armen, og et liv er reddet. Barnedødeligheten går ned, og færre kvinner dør i barsel.

       Det koster under 200 NOK å vaksinere et barn for livet. Vaksinering av barn er en viktig, effektiv og billig form for bistand. Det er en direkte investering i den viktigste ressursen som disse landene har - det er en direkte investering i barna, i framtiden.

       Den forrige arbeiderpartiregjeringen gjorde Norge til en av de mest ledende giverne til Vaksinefondet. For den nye regjeringen er det også viktig med en ny offensiv og en styrket innsats til Vaksinefondet.

       Kampen mot internasjonal fattigdom er en viktig kamp for den nye regjeringen. Det er en kamp vi skal ta med mange ulike virkemidler. Ett av disse virkemidlene er nettopp vaksinering av barn. Verden har vaksinene, verden har pengene, og verden har kunnskapen. Det mangler bare på verdens vilje.

       Jeg er derfor svært glad for at Regjeringen nå øker Norges bidrag til internasjonale vaksineprogrammer med 200 mill. kr på neste års budsjett. For i Norge har vi kunnskapen, vi har pengene, og den nye regjeringen har viljen og musklene som skal til for å investere i den viktigste ressursen i kampen mot global fattigdom, nemlig barns helse.

       Ulf Leirstein (FrP) [22:12:09] : Jeg registrerte at representanten Heikki Holmås fra SV ville ta Fremskrittspartiet på alvor, og det ser vi absolutt fram til at han også skal gjøre i framtiden. Men det blir noe hult over det når representanten Heikki Holmås angivelig skal ta oss på alvor og han ikke kan ha satt seg veldig mye inn i hva som er Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, som er presentert gjennom budsjettinnstillingene.

       Heikki Holmås etterlyser hvordan vi har tenkt å nedbetale og slette bompengegjelden til landets bompengestasjoner på 13 milliarder kr. Det er sånn at det i denne sal for en liten tid tilbake ble fremmet et Dok.nr.8-forslag som senere skal behandles og tas stilling til i denne sal, hvor Fremskrittspartiet foreslår å nedbetale denne gjeld på akkurat samme måten som flertallet for noen år tilbake valgte å slette gjelden til Gardermobanen. Det kan da ikke være noen forskjell på å slette gjelden til utbyggingen av Gardermobanen og å slette gjelden til landets bompengestasjoner.

       U-hjelp og bistandspolitikk: Jeg konstaterer at i det budsjettet som flertallet kommer til å vedta senere i dag, ligger det inne flere kutt på den direkte bilaterale u-hjelpen. Det tolker jeg og Fremskrittspartiet som et signal fra den nye regjering om at man ikke ser at den direkte bilaterale u-hjelpen kanskje gir de effektene man faktisk ønsket.

       Fremskrittspartiet er tilhenger av å ha en skikkelig nødhjelp til katastrofeområder. Vi satt her for noen uker siden og støttet store overføringer til de områdene som var rammet av jordskjelv i Pakistan og India. Det er viktig at Norge som nasjon bidrar ved den type kriser, den type katastrofer, og det er det vi altså ønsker med vår politikk. Hvis man også hadde lest vårt budsjett nøye, ville man sett at på flere områder ønsker vi å bruke betydelige ressurser på det. Men vi har ingen tro på den direkte bilaterale u-hjelpen på mange områder, som i mange land går rett i lomma på griske diktatorer som lar sitt eget folk sulte i hjel. Det er ikke en politikk Fremskrittspartiet støtter.

       Så la meg ta en visitt i forhold til formuesskatten. I Fremskrittspartiets forslag fjerner vi hele formuesskatten fra 1. januar 2006. Da betyr det selvfølgelig at om du er rik eller fattig, vil alle de kategoriene som i dag betaler formuesskatt, slippe å betale formuesskatt. Det betyr selvfølgelig at hvis man er såkalt rik, i SVs terminologi, ja, så vil man slippe formuesskatt. Men det betyr også at hvis man er minstepensjonist med et nedbetalt hus og sliter for å få endene til å møtes, skal man slippe å betale formuesskatt, selv om man altså har oppsparte verdier i form av f.eks bolig. Det er en god og en sosial profil, som den nye regjeringen ikke innfrir.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) [22:17:57] : Som Stortingets nest største parti er det viktig at Fremskrittspartiet tas på alvor. Fremskrittspartiet skal være partiet for folk flest, Fremskrittspartiet skal være det partiet som har et betryggende sosialt ansikt. Som jeg tidligere har sagt, er for svært mange inntektsutviklingen for folk viktigst for å se i hvilken grad en prioriterer sosiale forhold. Jeg har tidligere i debatten tatt fram to sitater fra Fremskrittspartiet i finansinnstillingen. Fremskrittspartiet sier på side 22 at en går inn for et skattesystem som er langt flatere enn det vi har i dag. Er det slik at Fremskrittspartiets velgere er enig i at vi i Norge skal gå vekk fra prinsippet om skatt etter evne, at vi skal gå vekk fra det progressive skattesystemet og innføre det som er høyresidens skattesystem, nemlig å redusere inntektsbeskatningen og øke beskatningen på forbruk, øke beskatningen gjennom moms, eksempelvis? Det er tvilsomt om Fremskrittspartiet har oppslutning selv blant sine egne velgere når det gjelder å gå vekk fra et prinsipp om skatt etter evne.

       Punkt 2: På side 35 i innstillingen står det at Fremskrittspartiet skal gå inn for at « lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger ( ...) blir bestemt individuelt eller på den enkeltes arbeidsplass ».

       En vil altså fundamentalt endre maktforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, et maktforhold som er helt sentralt for å sikre en balanse i interessene til de ulike grupper, en vil gå til store angrep mot landsomfattende tariffavtaler som er helt avgjørende for at en skal sikre en helhet i inntektsutviklingen i samfunnet. Både internasjonal og historisk erfaring viser at et slikt system når det gjelder inntektsdannelsen, fører til at det blir enorme forskjeller i disponibel inntekt mellom folk som har fulldagsarbeid. Hvorfor er det viktig for Fremskrittspartiet å legge til rette for en slik utvikling? Hvorfor er det så viktig, når en har slagordet « For folk flest », når folk flest taper så til de grader på et slikt samfunnssyn? Det hadde vært befriende om Fremskrittspartiet kunne begynt å fortelle folk hva som er partiets egentlige prioritering, nemlig større inntektsforskjeller mellom folk. Det er konsekvensen i et nøtteskall.

       Det ene gjelder alle de som har kommet med innspill om de avgifter som har vært nevnt. Der er det altså sånn at fra vår regjerings side har vi en klar ambisjon om en helhetlig gjennomgang av hele avgiftspolitikken, både for å få vite hvordan man vil den skal virke, eksempelvis i forhold til miljø, hva det er som virker, og hvordan avgiftene kan virke på en rettferdig måte. Det er grunnen til at vi har avvist de fleste forslag i budsjettet.

       Til slutt må jeg gi Dagfinn Høybråten en innføring i minstefradraget i forhold til vår sosiale profil. Ja, vi hevet ikke den øvre grensen så mye som den forrige regjeringen gjorde. Det er altså sånn at en heving av den øvre grensen gir en skattelette til alle med inntekt over det gamle minstefradraget, men ikke til dem som har de laveste arbeidsinntektene. De tjener derimot på å øke prosentsatsen på minstefradraget. Det gjør vi. En som har en lønn på 179.000 kr, får 1 500 kr i skattelette. Det er to og en halv gang så mye som en som har 400.000 kr. Hvis ikke det er sosial profil, så vet ikke jeg.

       Erna Solberg (H) [22:26:07] : Det er sent på kvelden, og jeg vet egentlig ikke om man skal la seg provosere av åpenbart innvortes forbruksinnlegg fra talerstolen.

       Det er ikke kommet noen flere avklaringer om Arbeiderpartiets og Regjeringens skatteprofil, men det har vært en total tilsløring fra Arbeiderpartiets side av hva konsekvensen av skatteprofilen deres vil være, særlig i forhold til hva de sa før valget. Det er mulig at man kan regne seg til mange gjennomsnittstall, men det er slik at det man gikk til valg på, har man ikke innfridd. Jeg synes det er bra, for jeg synes det er flott at vi gjennomfører skattereformen. Men det er slik at de med høyest inntekt får senket marginalskatten. Det samme symbolet ble brukt i alle debatter i fjor høst, nemlig symbolet Reiten og Helge Lund - de får store skattelettelser fra regjeringen. Så kan man late som om man har avklart noe. Det har man ikke. Det er stort sett en tilsløring av skatteprofilene som har pågått.

       Så til den åpenbare misforståelsen som ble forsøkt tatt inn i replikkordskiftet. Jeg har ikke snakket om spøkelser, men det er ingen tvil om at det har skjedd en forsterkning i forventningene om økt rente etter at Regjeringen tiltrådte. Det leser man i markedet. Det sies også fra Norges Bank. Det man peker på, og det er det flere økonomer som har påpekt, bl.a. Erik Bruce i Nordea Markets, er den rød-grønne regjeringen og finansminister Kristin Halvorsen som forklaring, fordi politikkens sammensetning blir mer ekspansiv, selv om handlingsregelen holdes. Det bekreftes av de brevene og de svarene på spørsmål som er gitt til Høyres gruppe i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen.

       Dermed må man se for seg at presset blir sterkere. Det er ikke den eneste grunnen til at vi kommer til å få renteoppgang, men man møter en situasjon hvor det allerede begynner å bli press i deler av økonomien, med å øke det ytterligere. Den langsiktige utfordringen er at arbeidskraften går fra privat sektor over til offentlig sektor. Det er villet politikk, men det har en konsekvens, og jeg synes man skal være ærlig av og til og snakke om den typen konsekvenser.

       Jeg skal innrømme at for de laveste inntektsgruppene har man en like god profil fra Regjeringens side, men jeg skjønner ikke hvorfor det er så utrolig viktig å skatte lavtlønnete heltidsarbeidende mer. Det er det man gjør. Den gruppen som nå ligger akkurat i innslagspunktet, over det gamle minsteinntektsinnslagspunktet, de helsearbeiderne, de førskolelærerne, de gruppene som er i full jobb, de kvinnene vi gjerne skulle sett jobbet litt lenger, er de som faktisk opplever å få mindre skattelettelse fra denne regjeringen.