Sak nr. 5
Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Dagfinn Høybråten, Åse Gunhild Woie Duesund og Bjørg Tørresdal om tiltak for å sikre personer med minoritetsbakgrunn mulighet til deltakelse i arbeidslivet (Innst.S.nr.159 (2005-2006), jf. Dok.nr.8:46 (2005-2006))

TALERE:

       Kari Lise Holmberg (H) [19:17:40] (ordfører for saken):

       I Dok.nr.8:46 forelå det sju ulike forslag for å sikre personer med minoritetsbakgrunn mulighet til deltakelse i arbeidslivet. I innstillingen har Kristelig Folkeparti, som har forslagsstillerne, tatt opp igjen tre av forslagene. Disse forslagene får ikke tilslutning, men det er helt åpenbart at Kristelig Folkeparti reiser en svært relevant problemstilling.

       Det er et faktum at ledigheten blant innvandrere er langt høyere enn blant befolkningen for øvrig. For enkelte grupper kan ledigheten være tre ganger så stor. Det er også et faktum at arbeidsmarkedet i dag etterspør arbeidskraft, og mulighetene for jobb er til stede. Vi vet at mangelen på arbeidskraft vil øke i framtiden. Mulighetene vil derfor være til stede for å få seg jobb.

       For minoritetsgruppene er språk og utdanning helt vesentlig. Vi har på den ene siden den enkeltes kompetanse. På den andre siden har vi næringslivet og det offentlige, stat og kommune, som må etterspørre og være villige til å åpne dørene for dem med fremmed navn.

       Forslagstillerne peker på at dersom grupper i samfunnet opplever å bli stengt ute fra samfunnsdeltakelse, kan det bidra til bl.a uro og konflikt. Ingen av partiene er uenig i det. Alle partiene understreker også at det viktigste virkemiddelet for å få til god integrering er språk, utdanning og arbeid.

       I forrige periode vedtok Stortinget en introduksjonsordning for nyankomne flyktninger. Rett og plikt til norskopplæring ble også vedtatt i forrige periode. Det er en enstemmig komite som nå i en merknad viser til den innførte introduksjonsordningen, og uttrykker at kommunene må få tid på seg til å få utprøvd denne og til å få etablert gode rutiner. Men på et gitt tidspunkt vil det være viktig med en bred evaluering. Dette signaliserer da også statsråden i sitt svarbrev til komiteen.

       På nok et punkt står komiteen samlet. Det er i synet på at dagens ordning for godkjenning av utenlandsk utdanning er lite samordnet og ikke fungerer godt nok. Dette gjelder både fagutdanning og akademisk utdanning, og er et område man bør forbedre.

       Som saksordfører vil jeg si at komiteen er enig om målsettingene, men ikke om virkemidlene. Fremskrittspartiet distanserer seg fra de øvrige partiene, og mener at flere av forslagene sannsynligvis vil føre til økt rasisme og segregering. Dette står utvilsomt i kontrast til komiteens øvrige partier, som alle mener at det er både rett og riktig med ulike virkemidler for å legge forholdene til rette for at minoritetsgruppene skal settes i stand til fullt ut å kunne delta i det norske samfunnet. Ikke alle av de nyankomne er i stand til det selv. Det er underlig at Fremskrittspartiet ikke forstår at mange av flyktningene og innvandrerne fra f.eks. Afrika eller de som kommer fra landsbygda i Pakistan, kommer fra en totalt annerledes kultur enn den vi kjenner. De kommer hit, til et helt annet samfunn enn det de kjenner. Noen er analfabeter, andre kan ha minimal skolebakgrunn. Det er i beste fall naivt å tro at disse ikke trenger hjelp fra storsamfunnet.

       God integrering krever at vi legger forholdene til rette slik at det blir mulig både å lære norsk, få seg arbeid og å kunne delta i det norske samfunnet. Dette har ingen ting med nye former for diskriminering å gjøre, slik Fremskrittspartiet hevder i sin merknad.

       Som tidligere nevnt får ikke Kristelig Folkeparti støtte for sine forslag. Det er ikke fordi regjeringspartiene og Høyre og Venstre er imot på alle punkter, men fordi statsråden i sitt brev til komiteen gir utførlige svar og viser til at det allerede er igangsatt eller snarlig vil bli gjennomført tiltak i tråd med det som blir foreslått.

       Flertallet i komiteen tar til etterretning at statsråden vil vurdere effekten av de frivillige tiltakene i arbeidslivet sammen med effekten av den nye diskrimineringsloven før han tar stilling til en eventuell aktivitetsplikt. Liknende kommentarer har statsråden på alle de områdene som er nevnt. Det retter flertallet seg etter.

       Helt til slutt, for her går klokken fort, vil jeg bare si at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer et eget forslag i saken. Vi mener det er nødvendig å utvide voksenopplæringstiltakene som gir kompetanse, til personer med minoritetsbakgrunn uten formell kompetanse. Jeg tar herved opp det forslaget.

       Tilgang til arbeidslivet er helt grunnleggende for å motvirke utviklingen av en sosial underklasse. Det er godt dokumentert at manglende tilknytning til arbeidslivet går i arv. Det å få integrert personer med minoritetsbakgrunn i arbeidslivet er også viktig for kommende generasjoners forhold til nettopp arbeidslivet.

       I forhold til forslaget om aktivitetsplikt i diskrimineringsloven vil Regjeringen forsterke samarbeidet med sentrale aktører, inkludert arbeidslivets organisasjoner, for å utvikle virkemiddel for å bekjempe diskriminering og for å rekruttere flere innvandrere til stillinger i privat og offentlig sektor. Aktivitetsplikt vil bli vurdert senere hvis det viser seg at de frivillige tiltakene ikke fungerer.

       Videre jobbes det med å vurdere tiltak som lønnstilskudd, voksenopplæring og andre opplæringstiltak. Det gjøres et viktig arbeid med det i departementet. I forhold til forslagene om en antidiskrimineringspris vil jeg nevne at Bjarne Håkon Hanssen i desember 2005 delte ut en mangfoldighetspris til Posten nettopp for å framvise de gode eksemplene på etnisk mangfold på arbeidsplasser.

       Jeg vil spesielt snakke om godkjenning av utenlandsk utdanning. Bjarne Håkon Hanssen har i sin tid som arbeids- og inkluderingsminister fokusert på tiltak for å få folk inn i arbeidslivet, og det er også satt ned en arbeidsgruppe i Kunnskapsdepartementet for å se på hvordan man bedre og raskere kan godkjenne utdanning tatt i utlandet.

       Flere innvandrere kommer til Norge med utdanning og kompetanse som det er viktig at de selv får ta i bruk, og at samfunnet får del i. Det er derfor avgjørende at det blir både enklere og raskere å få godkjent utdanning tatt i andre land. Jeg ser fram til konklusjonene til utvalget som er nedsatt av Kunnskapsdepartementet. Jeg håper at dette utvalget, som skal utrede godkjenning og godskriving av høyere utdanning i Norge, også vil komme med forslag til mulighet for at man gjennom teoretiske og praktiske prøver kan dokumentere sin kompetanse. Det er uheldig at mennesker med universitetsgrader fra sitt hjemland ikke skal kunne bruke den kompetansen de sitter inne med.

       Grunnleggende for en god integrering er også gjensidig respekt. Det er mye snakk om innvandrernes respekt for det norske samfunn og for våre lover og regler, men på den andre siden er det viktig at de også blir møtt med respekt, og at de kan ta sine ressurser i bruk. Dette er det for lite snakk om, og derfor er jeg glad for at det er gjenstand for oppmerksomhet i dagens debatt.

       Det er grunnleggende for menneskets trivsel at det får anerkjennelse. Godkjenning av utdanning er sånn sett viktig for innvandrernes selvfølelse og dermed opplevelse av at samfunnet de skal finne sin plass i, vet å ta vare på dem. Statistisk sentralbyrå har også kommet med gode positive tall i så måte. Vi ser at arbeidsledigheten blant innvandrere går nedover. Nedgangen er større enn i befolkningen ellers, og det er sterkest nedgang blant de ikke-vestlige innvandrerne.

       Fremskrittspartiets syn på at enkeltmennesket selv har ansvar for å integrere seg og komme i jobb, og at en gjør folk en bjørnetjeneste hvis man gjør dem avhengige av gode offentlige ordninger, bør kommenteres. På den ene siden er partiet daglig fokusert på manglende integrering av innvandrerne i det norske samfunnet, men på den andre siden vil de ikke være med på tiltak for å bedre integreringen. Dette er misforstått innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg vil, hvis tiden tillater det, friste meg frampå og sammenlikne Fremskrittspartiets politikk på dette området med 100 meter sprint. Man kan se for seg at Arild, som er født på Ytterøy i Nord-Trøndelag, starter på 100-metersmerket, en som er født i Iran, på 150-metersmerket, og en som er født i Tanzania, på 200-metersmerket. Nå er jeg ingen atlet, men det er fristende å spørre presidenten om hvem han tror ville komme først i mål.

       Per-Willy Amundsen (FrP) [19:28:57] : Det er helt riktig som det sies her, at arbeidslivet er en grunnleggende viktig arena for vellykket integrering. Det er en av pilarene for å få til en god integrering i Norge. Men samtidig er det kanskje ikke sånn som man prøver å fremstille det, at alt er negativt i forhold til de erfaringene innvandrere gjør seg på arbeidsmarkedet - tvert om. I samtaler med innvandrere er det mange oppfatninger av hvordan man blir møtt i forhold til det norske arbeidsmarkedet. Mange personer med innvandrerbakgrunn opplever at det overhodet ikke er stengsler når de skal inn i arbeidsmarkedet, mens andre dessverre kan fortelle at de har opplevd det på den måten.

       Jeg tror, grunnleggende sett, at de aller fleste norske arbeidsgivere ønsker å legge forholdene til rette for å ansette personer med minoritetsbakgrunn, som har kvalifikasjonene og kompetansen, og som i utgangspunktet skulle være den personen som skulle få en utlyst stilling, og at man faktisk også velger å ansette den personen. Men samtidig underslår jeg ikke at det finnes arbeidsgivere der ute som kanskje har feilaktige oppfatninger, og som kanskje ikke gjør nok i forhold til det samfunnsansvaret som faktisk en arbeidsgiver også har. Jeg underslår ikke det faktumet. Men jeg tror at de arbeidsgiverne som velger å opptre på den måten, selv underminerer sin egen eksistens, fordi de velger ikke å kvalifisere de personene som er best egnet til å bekle stillingen. Vi i Fremskrittspartiet skal være de første til å slå ned på arbeidsgivere som driver med den type urettferdig behandling. Men når det er sagt, tror jeg man overdriver denne problemstillingen, og man sender et signal til mange annengenerasjons innvandrere om at det er veldig vanskelig å komme inn på det norske arbeidsmarkedet. Det signalet er ikke bra, for det oppfordrer ikke til å ta utdannelse og å bli en del av det vi synes er veldig bra - å være velintegrert i det norske samfunnet.

       Det er vel kanskje slik at man ikke skal legge skjul på at det finnes det jeg velger å kalle kulturelle barrierer der ute - ting man tar med seg fra opprinnelseslandet, fra den kulturen man kommer fra, som nødvendigvis ikke letter situasjonen i arbeidslivet, men som faktisk gjør det vanskeligere å delta i arbeidslivet. Da har man et ansvar selv for å gjøre noe med det. Det er det Fremskrittspartiet sier og har sagt i mange sammenhenger - og det er ikke slik som man prøver å framstille det fra Arbeiderpartiets side - at integrering er en toveisprosess. Ja, vi skal legge til rette for integrering, men samtidig er det til syvende og sist det enkelte mennesket som må la seg integrere. Da handler det faktisk om å tilpasse seg det samfunnet man velger å bo i.

       Men det er noe her som rett og slett ikke rimer. Jeg er enig i at vi står overfor en utfordring i forhold til arbeidsmarkedet. Statistikkene er ikke bra. Vi har dessverre høy arbeidsledighet blant innvandrerne. Men ser vi dypere ned, ser vi at det er veldig stor forskjell blant de ulike etniske gruppene - veldig store forskjeller - som kanskje kan forklares av andre ting enn at arbeidsmarkedet ikke tar imot dem med åpne armer.

       Det som sies her om godkjenning av utdannelse, er viktig. Her er komiteen samlet. Det er maktpåliggende viktig at vi godkjenner gode utdannelser i utlandet. Det er helt uakseptabelt at det kommer ingeniører hit med en utdannelse som ikke blir akseptert, og som må dra til USA for å få seg jobb. Det er mange eksempler på det, og det er helt uakseptabelt. Her forventer vi at Regjeringen gjør sin jobb og ordner opp i det så fort som mulig. Men det som ikke er rett, er å begynne å legge opp til et system der man skal forskjellsbehandle mennesker på grunn av etnisitet. For det er det man i realiteten legger opp til her. Det forslaget om lønnstilskudd som kommer fra Kristelig Folkeparti, handler de facto om at ens etnisitet skal være avgjørende med hensyn til ens tilgang til arbeidsmarkedet.

       Man kan ikke bekjempe en urett med å begå en annen urett. Dette er helt fundamentalt i Fremskrittspartiets politikk. Vi aksepterer ikke forskjellsbehandling på etnisk grunnlag. Det står vi på. Vi forventer faktisk at man innser dette, slik at man ikke kommer i en situasjon der man i det godes tjeneste innfører noe som vil skape store problemer i fremtiden.

       Jeg fremmer Fremskrittspartiets forslag.

       Forestillingen om at norsk integreringspolitikk er totalt mislykket, deler jeg ikke. Jeg mener at den er feilaktig. Det går langt bedre enn mange liker å framstille det som. Slike store endringer tar litt tid, men det ser ut til at vi har en tro på at hvis vi bare setter folk på skolebenken ett år, så er det livet de har hatt til nå, borte, og de har lært alt om et nytt samfunn. Slik er det ikke. Hvis vi ser til andre nasjoner som har hatt stor innvandring, vil vi se at slik har det ikke fungert. Så det er bedre enn ryktet, men det forekommer diskriminering.

       Jeg står med to undersøkelser foran meg nå. Den ene er fra MMI, som ble lagt fram for noen uker siden. Den viser at det foregår en grov diskriminering av funksjonshemmede i det norske samfunnet. Bedriftsledere ansetter heller folk som har ganske stygge rulleblad, enn folk i rullestol.

       I dag har Proffice kommet med en spørreundersøkelse fra 554 norske bedrifter som dessverre er nedslående lesing om holdninger til innvandrerbefolkningen. Kun én av ti norske bedriftsledere synes at det er noe poeng i å respektere arbeidsmiljølovens bestemmelser om antidiskriminering. Under halvparten støtter myndighetenes tiltak som skal forhindre diskriminering. 83 % mener at språk er viktig. Det synes vi alle sammen, og det er forståelig. Men fire av ti etnisk norske arbeidstakere synes at det er uproblematisk at innvandrere forbigås i jobbsøkerkøen. To av ti ville ha reagert om bedriften de jobbet i, ansatte en innvandrer. Jeg synes det er ganske nedslående, sjøl om jeg kanskje ikke er så overrasket over at det er slik. Det forteller oss jo, punkt 1, at vi har en stor holdningsmessig jobb foran oss. Og, punkt 2: Det forteller oss at nettopp det som Fremskrittspartiet sier vi ikke skal gjøre, forekommer i dag. Folk diskrimineres på etnisk grunnlag. Da er vi nødt til å sette i gang tiltak som kan utjevne den diskrimineringen. Det er slik vi har jobbet i forhold til likestilling for kvinner. Det er de samme tiltakene vi etter SVs mening er nødt til å sette i verk når det også gjelder de funksjonshemmede, for de diskrimineres grovt på arbeidsmarkedet.

       Vi er også nødt til å se på den arbeidsgiverpolitikken man har i staten og i kommunene. De er store offentlige arbeidsgivere, som innkaller folk til intervju. De kan f.eks bestemme seg for at de skal ha en andel av befolkningen som tilsvarer andelen av funksjonshemmede eller andelen av innvandrere, og en rekke andre tiltak, slik at man faktisk sikrer at de som har kompetanse, får stillinger.

       Mange snakker om at språket er et problem, og det forstår jeg. Da er det to forhold vi må være klar over. Det ene er at det er folk som har vokst opp i Norge, som snakker norsk som meg, som kan kodene, kan all den tause kunnskapen, har utdanning, men de får ikke jobb. Det er altså et diskrimineringsproblem som vi ikke kan snakke oss bort fra med å si at folk må lære seg norsk. Det andre er at hvis vi faktisk mener at folk skal lære seg norsk, så er kanskje det det første vi må sette i gang med for folk som kommer hit. Vi må sette det i gang tidligere enn det vi gjør i dag, for i dag får jo ikke folk begynne med å lære seg norsk - i hvert fall hvis de er i en asylprosedyre - før de har sittet ganske lenge i et asylmottak.

       Så til aktivitetsplikt, som har vært diskutert her: Jeg vil oppfordre Regjeringa veldig sterkt til å se på det. Aktivitetsplikt er altså en metode som brukes i bedriftene for å endre atferd og praksis. Jeg tror det er få av oss som har en ikke-diskriminerende praksis, og nesten ingen liker heller å innrømme at de har det. Derfor er vi nødt til å se på hvordan vi behandler ansettelsesprosedyrer, og hvordan vi legger opp driften, slik at vi blir bevisst på hva vi gjør. Jeg tror at en del av dette ikke nødvendigvis skyldes vond vilje, men at det settes i gang ubevisste prosesser som diskriminerer i seg sjøl.

       Så til slutt: Veldig mange innvandrere kunne ha startet egen bedrift. Det mener jeg at vi har gjort altfor lite for å legge til rette for.

       Venstre har ved flere anledninger tatt til orde for å gjøre adgangen til Norge lettere for arbeidsinnvandrere. Utvidelsen av EU har langt på vei hatt en slik virkning. Blant annet oppgir LO at de nå har flere tusen medlemmer fra tidligere østblokkland. Dette vitner om at adgangen til Norge er blitt lettere for noen, og at vi har med bevisste arbeidstakere å gjøre.

       Den gruppen som er mest krevende å dyktiggjøre for det norske arbeidslivet, er de som kommer som flyktninger og asylsøkere fra krigs- og katastroferammede områder. For noen av disse er språk en betydelig barriere, og for et fåtall er skriftspråk et nytt bekjentskap.

       Å gi alle lik mulighet til samfunnsdeltakelse er svært viktig. Nettopp derfor vedtok Stortinget i fjor en rekke tiltak for å øke spesielt flyktningers og asylsøkeres muligheter til å bli både raskere og bedre integrert gjennom bl.a språk og samfunnsopplæring. Den nye NAV-reformen vil også omfatte tiltak særskilt rettet mot denne gruppen. Venstre mener derfor det er riktig å avvente gjennomføringen av en rekke tiltak som nå står for tur, for å styrke mulighetene i arbeidsmarkedet for innvandrere.

       På to områder er Venstre enig med Kristelig Folkeparti når det gjelder tiltak som Regjeringen må sette i verk, og som ikke følger naturlig av NAV-reformen eller av introduksjonsordningen. Dette gjelder voksenopplæringstiltak og godkjenning av utenlandsk utdanning. Voksenopplæringstiltak vil særlig gjelde innvandrere som på visse områder har stor realkompetanse, men som ikke har formalkompetanse, og der veien gjennom det ordinære utdanningssystemet kanskje ikke er helt tilpasset. Godkjenning av utenlandsk utdanning er i dag preget av lang ventetid, liten åpenhet og mangelfull samordning med internasjonale standarder. Det er derfor påkrevd å gjøre noe med både kapasitet, innsyn og standarder.

       Ser ikke statsråden problemet med at man ved å innføre slike typer ordninger faktisk bidrar til det motsatte av det man ønsker, at man øker negative holdninger til innvandrerne?