Stortinget
Møte fredag den 16. desember kl. 10 2005

Dagsorden (nr. 30):

Minnetale over tidligere stortingsrepresentant Kåre Kristiansen

       Presidenten: Ærede medrepresentanter!

       Tidligere stortingsrepresentant, visepresident i Odelstinget, statsråd og leder i Kristelig Folkeparti Kåre Gudbrand Kristiansen døde lørdag morgen 3. desember 2005, 85 år gammel. Han hadde da vært syk noen uker.

       Kristiansen hadde en sterk forankring i sin kristne tro, og den var også hans viktigste inspirasjonskilde til innsats i samfunnslivet.

       Kåre Kristiansen ble født i Bergen 11. mars 1920 som sønn av den kjente predikanten Michael Kristiansen. Sin yrkeskarriere hadde han i NSB, der han gikk gradene fra han begynte som visergutt, gjennom forskjellige stillinger, bl.a som lærer ved Jernbaneskolen og trafikkinspektør, til han ble driftsdirektør i 1970. Han beholdt sitt medlemskap i Norsk Jernbaneforbund hele livet, og brukte også « jernbanedirektør » som sin sivile tittel.

       Likevel må man kunne si at det var politisk arbeid gjennom Kristelig Folkeparti som var Kåre Kristiansens liv. Han ble valgt inn i Nesodden kommunestyre i 1951, og møtte her til 1967, det meste av tiden også i formannskapet. Da hans rikspolitiske karriere så var over, tok han en avsluttende etappe i Nesodden kommunestyre igjen i perioden 1991-1995. Sin 75-årsdag kunne han således markere som aktiv folkevalgt politiker.

       Han har hatt en lang rekke verv i sitt parti, bl.a leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, 1955-1956, og nestleder i partiet fra 1961. Han var partileder i to omganger, først fra 1975 til 1977, deretter fra 1979 til 1983. I perioden 1984 -1986 var han leder i Oslo Kristelig Folkeparti. I tillegg var han med i en lang rekke komiteer og utvalg.

       Som statssekretær hos Egil Aarvik i Sosialdepartementet fra 1965 hadde han ansvaret for å få fortgang i arbeidet med og innføringen av folketrygden. Denne reformen ble vedtatt av Stortinget i 1966 og innført fra 1. januar 1967. I 1968 vendte Kristiansen tilbake til NSB. Fra valget i 1969 og fram til Borten-regjeringen gikk av i 1971, møtte han på Stortinget som vararepresentant for Egil Aarvik. I 1973 ble han valgt inn som fast representant for Oslo Kristelig Folkeparti.

       Foran valget i 1977 trakk han seg fra Stortinget og som partileder, men det viste seg raskt at han var langt fra ferdig med politikk. I 1979 ble han igjen partileder, og i 1981 ble han valgt inn igjen på Stortinget som representant for Oslo. 1970-årene stod på mange måter i abortkampens tegn, og Kåre Kristiansen var, bl.a som leder av sosialkomiteen i Stortinget, en av de mest profilerte abortmotstandere på Stortinget.

       I 1981 ble han leder for Stortingets utenrikskomite. Ved regjeringsdannelsen i 1983 ble han olje- og energiminister, og hadde denne stillingen fram til regjeringen Willoch gikk av i april 1986. Etter valget i 1989 gikk han ut av Stortinget.

       Få stod på så mange barrikader som Kåre Kristiansen. Han hadde et sterkt sosialpolitisk engasjement. Han var en utrettelig talsmann for at de ikke-sosialistiske partiene skulle samarbeide i regjering, og sist, men ikke minst, var han en varm og glødende talsmann for staten Israel. Dette engasjementet gjorde at han i 1994 trakk seg fra Stortingets Nobelkomite, i protest mot at Nobels fredspris ble tildelt Yassir Arafat sammen med Shimon Peres og Yitzak Rabin.

       Som politisk debattant framstod Kristiansen velformulert, kunnskapsrik og ofte med en retorisk snert. Med sin uredde og markante form og sine profilerte meninger kunne nok Kåre Kristiansen provosere mange, og han kunne oppfattes som en stridbar person. Det stormet ofte rundt ham, og han vek aldri unna for å ta en konflikt eller debatt. Han kunne være en tøff motdebattant, men klarte alltid å skille sakene og personene. Som person hadde han stor integritet. Han var et utrolig varmhjertet menneske. Medrepresentanter vil huske hans folkelige og kameratslige holdning, hans kjappe replikk, gode historier og smittende latter.

       Han var en aktiv deltaker i samfunnsdebatten helt fram til i høst. Gjennom avisartikler og foredrag satte han ord på tanker og synspunkter som ofte var et korrektiv til det allment aksepterte.

       Knut Hamsun skrev i sin tid om Bjørnstjerne Bjørnson: « Når han tier, blir det taust. » Litt av den samme følelsen får man med tanke på at Kåre Kristiansens stemme ikke lenger skal lyde i samfunnsdebatten.

       Et stort menneske og en solid og god representant for det politiske liv er gått bort.

       Vi lyser fred over Kåre Kristiansens minne.

       Representantene påhørte stående presidentens minnetale.