| |
TALERE:
Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:02:55] : Storting og regjering er opptatt av at kriminaliteten skal gå ned. Skal man få det til, er det viktig at hele straffesakskjeden fungerer godt. Politiet må oppklare, domstolene må stå klare til å dømme, og det må være en straffereaksjon klar om man blir dømt.
Regjeringen la fredag fram et budsjett hvor man hadde alle tre tankene i hodet på én gang og i tillegg tenkte helhetlig i forhold til kriminalitetsbekjempelsen.
Vi får det høyeste antall studenter ved Politihøgskolen siden 1998 - og tar opp 432 studenter. Domstolene fikk 17,5 mill. kr for å skolere seg til ny tvistemålslov. Kriminalomsorgen får 68 nye soningsplasser i 2007. Tar vi med 2006, er vi oppe i 316 nye plasser. I tillegg kom det et løft til innholdet i soningen, med 20 mill. kr til utdanning, 5 mill. kr til helse og 2 mill. kr til bibliotek i fengsel. Dette er viktig når vi tenker på at vi ønsker en klokere rehabilitering av straffedømte.
Det har i media og i det politiske miljø vært en stor diskusjon om hva vi skal gjøre for å få bedre kontroll med gjengene vi har i de store byene. Jeg og flere med meg mener forebygging er en av de viktigste faktorene for å lykkes med å stanse rekruttering til gjengene. Arbeiderpartiet ser trivsel, trygghet og tilhørighet som viktige verdier for forebyggelse av kriminalitet. Og interpellasjonen i dag går på et konkret kriminalitetsforebyggende tiltak på grasrotplan, nemlig Stiftelsen Nabohjelp, som ble etablert 14. november 2000, og som nå har etablert 130 nabosoner i Norge.
Naboene i et geografisk avgrenset boområde tar et felles ansvar for å trygge sitt eget nærmiljø. Konseptet Nabohjelp sitt hovedmål er å arbeide for trygghet, trivsel og inkluderende sosial samhørighet i boområder og samtidig motarbeide kriminalitet, trakassering, mobbing og ulykker. Konseptets målgruppe er beboere i boområder som vil beskytte sitt bomiljø mot en negativ utvikling. Dette gjelder spesielt for boområder med mange barn, ungdommer, eldre og innflyttere.
Det handler om å være litt mer medmenneske og om å bry seg. Å opprette en nabosone er et frivillig samfunnsengasjement fra beboere, velforeninger og borettslag.
Virker dette? Vi kan bruke et eksempel fra Øvre Slettheia, som i 1994 ble et nabohjelpsområde. Utbetaling av egenandel til forsikring og skader under egenandelen for borettslaget lå da på 228.000 kr. De innførte trygghetspatrulje - to voksne personer ute på tider da man erfaringsmessig visste at hærverk skjedde. I 1994 var utbetalingssummen for det samme sunket til 11.000 kr. Det har det ligget på siden 1998. Det var på denne tid 16 nabohjelpsområder i Vågsbygd, og antall anmeldelser i denne perioden sank med 30 % for Vågsbygd totalt.
Nyere dokumentasjon har vi fra Stovner politistasjon i Oslo. De etablerte en forebyggende enhet, noe som andre politistasjoner også burde gjøre.
Det er en kraftig nedgang når det gjelder innbrudd, biltyveri og grovere hærverk på Lindeberg og Ellingsrud. Det viser at ved å få borettslag på banen til å tenke forebyggende og erstatte innsatsen fra politiet med nabotanken, blir det resultater. Det nytter å bry seg.
En viktig medhjelper til Nabohjelp er Norsk Folkehjelp. De har både prosjekter og materiell som kan brukes i dette arbeidet. De holder ulike kurs, bl.a. MOD-kurs, som står for mangfold og dialog, og Gi rasisme rødt kort. Sammen med Norsk-russisk kultursenter støtter og driver de prosjektet « Kvinner i konflikt ».
Slik alle disse tiltakene viser, er det fortsatt grunn til å huske tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale, om viktigheten av ei nabokjerring som bryr seg om hva som foregår i nærmiljøet.
Det gjøres mye bra fra engasjerte mennesker og ildsjeler i mange lokalsamfunn. For å styrke dette arbeidet kreves gode rammevilkår for det frivillige kriminalitetsforebyggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige aktører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempelse.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke denne type arbeid?
Statsråd Knut Storberget [10:07:29] : Aller først vil jeg si at det er godt å starte en stortingssesjon med en slik sak. Jeg håper vi kan la sesjonen være preget av denne type saker og denne type innfall for å bekjempe kriminalitet, men ikke bare det: Jeg håper vi også kan se utfordringene i andre problemer på andre samfunnsområder hvor vi ønsker å redusere problemomfanget, istedenfor bestandig å komme med reparasjonstiltak i etterkant, noe som koster langt mer, og som for den enkelte som rammes både av kriminalitet og av andre samfunnsutfordringer, faktisk skaper større belastning og mindre livskvalitet.
Derfor er jeg glad for interpellasjonen. Og jeg vil få slutte meg til representanten Magnusson Lydvos understreking av viktigheten av det frivillige engasjementet for å få til en best mulig kriminalitetsforebygging og å skape oppslutning om lokalt ansvar for å bidra til trygge levekår i det området man bor i. Et slikt område kan omfatte både et lite, lokalt miljø og et større område i egen by. Stiftelsen Nabohjelp har hentet mye av inspirasjonen sin fra « Neighbourhood Watch » i Storbritannia samt fra tilsvarende opplegg i Canada og i Australia.
Stiftelsens ideelle hovedmål er å arbeide for trygghet, trivsel og samhørighet i boområder. Videre skal stiftelsen arbeide for å forebygge kriminalitet, trakassering, mobbing og frykt for kriminalitet. Det skal skje ved at beboerne i naturlige geografiske boområder stimuleres til å organisere seg i nabosoneområder for å øke den uformelle sosiale kontrollen, bevisstgjøre beboerne om nytten av å sikre seg sjøl, eiendeler og verdier og skape tilhørighet, trivsel og trygghet i boområdet.
Stiftelsen baserer virksomheten sin på at folk bryr seg om sitt nabolag og om sine naboer på en positiv måte - ikke nødvendigvis i form av pekefinger og negative impulser. Nabohjelp skal være naboens forlengede arm. Dette ser jeg på som svært positivt.
Stifterne av Nabohjelp er bl.a. Kristiansand kommune, Norske Boligbyggelags Landsforbund, Norges Velforbund og Norsk Folkehjelp, noe som viser at også sentrale institusjoner slutter opp om denne type virksomhet for å ivareta boområdene lokalt. Jeg vil dessuten få nevne at Justisdepartementet sammen med Det kriminalitetsforebyggende råd har vært pådriver og støtte for at Nabohjelp skal kunne etableres som et kriminalitetsforebyggende tiltak i kommuner og politidistrikter der man finner det hensiktsmessig.
Denne saken hersker det svært liten partipolitisk strid om. Tidligere regjeringer har gjort en god jobb med hensyn til nettopp å stimulere til denne type tiltak. Justisdepartementet har bevilget midler til slik virksomhet. I 2002 fikk stiftelsen bevilget 100.000 kr og i 2004.300.000 kr. I 2005 var 100.000 kr det beløpet stiftelsen fikk bevilget fra departementet til formålet - trykke opp informasjonsmateriell, planlegge oppstartkonferanser, merke nabosoner og gi generell informasjon om konseptet Nabohjelp. Jeg er kjent med at hovedsamarbeidspartner tidligere har vært Vesta Forsikring, i tillegg til at Husbanken også har bidratt. Men selve virksomheten til Nabohjelp-enhetene er basert på å være såkalte « non-profit »-prosjekter.
Vi har en felles utfordring i å finne gode tiltak og gode samarbeidsformer. Stiftelsen bidrar med sin virksomhet til diskusjonen om hvordan vi skal kunne imøtekomme samfunnets krav på beskyttelse mot kriminalitet, samtidig som stiftelsen sjøl er en aktiv part i sjølve det forebyggende arbeidet. Dette vurderer jeg som et svært positivt bidrag, ikke minst når det gjelder arbeidet overfor barn og unge. En tidlig start hos barn og unge med en atferd som inkluderer rus, vold, kriminalitet og annen asosial atferd, inneholder viktig informasjon til voksensamfunnet, fordi tidlig start for mange kan bety et kronisk forløp. Utfordringen for samfunnet er å komme i posisjon til å sette inn tiltak når familie og barn motsetter seg det, eller mangler øvrige ressurser til å nyttiggjøre seg dem. Det er derfor viktig å få til en lokal samordnet og tverretatlig innsats for oppfølging overfor barn og unge med atferdsproblemer, der statlige og kommunale aktører må delta sammen med de frivillige.
Fra min side vil jeg understreke at det forebyggende arbeidet innebærer å påvirke folks bevissthet og felles verdier. Barn og unge utgjør den mest sårbare og utsatte gruppen i befolkningen når det gjelder uheldig påvirkning og mangelfull oppfølging. Gode lokalsamfunn og fritids- og aktivitetstilbud for unge må ivaretas som en del av det forebyggende arbeidet. I en slik sammenheng er det viktig med et utstrakt samarbeid mellom flere aktører - både offentlige og private instanser - gjennom et bredt tverrfaglig samarbeid.
Dette går også fram av budsjettproposisjonen for Justisdepartementet for neste år. Kriminalitetsforebygging og -bekjempelse er ikke et ansvar som påligger politiet alene. Tror vi det, kommer vi til å tape mye i kampen mot kriminalitet. En av årsakene til at Norge ligger forholdsvis lavt på mange kriminalitetsmål, er at man ikke har hatt noen bred satsing på det forebyggende perspektivet over veldig lang tid. Dette er et ansvar som må forankres i lokale myndigheter og instanser. Stiftelsen Nabohjelp vil i en slik sammenheng kunne ha en betydelig funksjon, ikke minst i samarbeid med lokalt politi. Når det bl.a skal opprettes lokale politiråd, som skal samle politi og lokale myndigheter til systematisk samarbeid, vil Stiftelsen Nabohjelp i høyeste grad kunne være en viktig medspiller ved å bidra med informasjon og ideer, slik at man kan omsette lokal kunnskap om lokale problemer til en samordnet innsats. Det vil da bli bedre rom for frivillige organisasjoner, som f.eks. Stiftelsen Nabohjelp, til å fremme ideer og bidra aktivt i det lokale frivillige arbeidet. Dette ser jeg absolutt som en styrking av denne type frivillig arbeid.
Det er mitt håp at denne type tiltak, som f.eks. Stiftelsen Nabohjelp, også kan bidra til å få økt politisk fokusering, ikke bare her i Stortinget, men også i de regionale organer - og ikke minst i kommunestyrene - på det betydelige ansvaret som alle politikere på alle nivåer har når det gjelder å tenke forebygging. Justispolitikk er i så måte ikke en eksklusiv øvelse som skal foretas av Stortingets justiskomite eller av denne sal, men noe som vi er helt avhengige av å få med oss flere aktører på. Når Regjeringa nettopp ønsker å bidra til å styrke tiltak som Stiftelsen Nabohjelp, bl.a., - og dette ser vi på i forhold til de rammer som nå er lagt for budsjettet for neste år - er det nettopp med henblikk på ikke bare å kunne sette i verk konkrete tiltak lokalt, men også at man får en opprusting av den politiske innsatsen når det gjelder bl.a rusproblematikk og å forebygge kriminalitet.
Den samlede frivillige sektor, med sine organisasjoner, bør også kunne ha en viktig oppgave når det gjelder utformingen av et forsvarlig oppvekstmiljø. De frivillige har med sitt engasjement og sin virksomhet i lang tid fungert som sosiale og kulturelle tradisjons- og verdiformidlere i samfunnet vårt.
Den frivillige innsatsen er ikke minst viktig innenfor ungdomsarbeid, innenfor frivillig kulturarbeid, innenfor arbeidet for positive aktiviteter, som bl.a idrettsbevegelsen står for, og for å fornye hjelpen og omsorgen innenfor rusarbeidet. Den frivillige sektor bidrar med en betydelig innsats både i gjennomføringen av tiltak, som kunnskaps- og erfaringsformidler og som pådriver overfor oss i det offentlige, for å kunne styrke oppvekstmiljøet. Det er derfor viktig at man også ser utover sitt eget nabolag.
Tiltak i offentlig regi er ikke alene tilstrekkelig for å skape gode og positive oppvekstvilkår. De frivillige organisasjonene bør samordne sin innsats med offentlige myndigheter, og vi bør samordne vår innsats med de frivillige organisasjonene. Et aktivt og levende sivilsamfunn er en grunnleggende forutsetning for en videre utvikling av velferdssamfunnet med den frivillige velferdsproduksjonen. De frivilliges engasjement må derfor ha en sentral plass i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Dette kan bl.a følges opp overfor politiet når det gjelder bruk av bekymringssamtaler med barn og unge. Politiet kan ha bekymringssamtale med ungdom som utviser en atferd som erfaringsmessig medfører stor risiko for lovbrudd og negativ utvikling, og der man ser at bekymringssamtale i så måte kan være et særs viktig virkemiddel.
Likeledes vil de frivillige organisasjonene, som Stiftelsen Nabohjelp, kunne bruke modellen Samordning av Lokale kriminalitetsforebyggende Tiltak, SLT, for å fremme et tverretatlig og helhetlig samarbeid på lokalt plan med sikte på å samordne de tiltakene som settes inn mot kriminalitet. Målet er ikke bare å tenke helhetlig og samordnet, men å handle slik. På bakgrunn av møtet med Stiftelsen Nabohjelp er min oppfatning at stiftelsen vil kunne bidra her.
Når dette er sagt, finner jeg også grunn til å understreke at når offentlige myndigheter framhever betydningen av frivillig innsats, er det ikke snakk om verken ansvarsfraskrivelse eller privatisering i kommersiell henseende av forebyggende arbeid. Det er på mange måter å ta tilbake ansvaret med tanke på hvor ansvaret skal ligge. Det er oppfølging av de unge for å gi dem både omsorg og ansvar for egne valg. Men medmenneskelighet og uformell sosial kontroll der medmennesker « bryr » seg skal likevel ikke være et ansvar som bare overlates til det offentlige. Det lokale engasjementet er en nødvendig del av det totale bildet vi har av kriminalitetsforebyggende arbeid.
Jeg vil til slutt påpeke at aktiviteter og tiltak i seg sjøl, f.eks innenfor Stiftelsen Nabohjelp - sjøl om de ikke har en direkte kriminalitetsforebyggende effekt - bidrar til å heve livskvaliteten og standarden, ved at man faktisk får mer kontakt med sine naboer, noe som enhver kunne trenge.
Silvia Kristoffersen Kosmo (A) [10:18:00] : Jeg takker for statsrådens innlegg.
Som nyvalgt medlem i kommunal- og forvaltningskomiteen vil jeg understreke hvor viktig det er også for oss at det forebyggende arbeidet ute i kommunene har høy prioritet. Mange av de viktigste oppgavene i en kommune er nettopp forebygging. Allerede i barnehagen bygges sosiale relasjoner, grunnleggende verdier i samfunnet skal læres, i skolen ser vi at det legges vekt på medmenneskelighet, og ansvarsfølelsen skal styrkes.
Men når det gjelder å skape trygghet for dem som ikke har et nettverk, er arbeidet fremdeles vanskelig, kanskje spesielt i byene. Vi vet at de er der ute, men hvordan skal vi nå dem? Det gjelder å tilrettelegge for at vårt samfunn skal være et inkluderende samfunn som unngår å støte folk ut av sosiale nettverk og heller skape flere arenaer der folk inviteres til å delta i et fellesskap, der engasjement og aktivitet holder folk sammen. Det offentlige kan være mye, men kan ikke være overalt og gjøre alt. Organisert frivillig arbeid er vi faktisk gode på i Norge. Vi har et tusentalls foreninger og lag som driver frivillig arbeid av høy samfunnsøkonomisk verdi, og til sammen bidrar de til å gjøre vårt samfunn inkluderende. Men for å forbli det, og for å bli bedre, kreves det at vi vedkjenner oss verdien av frivillig forebyggende arbeid.
Det at folk står sammen, reiser seg og tør å bry seg, har nok kanskje en høyere terskel for mange nå enn før. Om truslene er blitt flere, vet jeg ikke, men det registreres bedre, og folks tilgang til informasjon er helt klart større. Dette kan gi grobunn for en utrygghetsfølelse hos mange. Det var også noe av det vi hørte representanten Magnusson Lydvo snakke om tidligere. I den forbindelse vil jeg bare understreke viktigheten av at det lokale politiet ser verdien av denne samarbeidsarenaen for frivillig innsats også i kriminalitetsforebyggende arbeid. Det er jo viktig for oss at lokale instanser med samme visjon ikke kjemper mot hverandre.
Vi får dessverre ikke tak i alle - ennå. Men vi er bevisst det og forsøker konstant å jobbe med det, og da er det håp. Det er mange ulike mennesker med ulike behov og evner i dette landet. Det understreker hvor viktig det er å ha et tusentalls foreninger og lag. Derfor bør vi bidra positivt når det gjelder enhver form for frivillig arbeid som kan trygge folks trivsel og helse. Om det er gjennom tilrettelegging eller tilskudd, må vi i alle fall synliggjøre at dette er en type ja-politikk som vi ønsker i alle kommuner. Vi vet at forebyggende arbeid koster, men det er tross alt bare på kort sikt. Gevinsten har vist seg å være stor på lang sikt. Det er presentert et godt statsbudsjett med en klar forebyggende profil, både gjennom handlingsplanen mot fattigdom og gjennom handlingsplanen for integrering. Kommunalkomiteen oppfordrer derfor gjerne statsråden og kommunene til å jobbe mer med å spre kunnskap om ulike måter å organisere det frivillige arbeidet på.
Vi i kommunalkomiteen er glade for at justiskomiteen har satt dette på dagsordenen i dag, og vi ønsker å motivere videre når det gjelder å drive forebyggende arbeid i et helhetlig perspektiv også framover.
Jan Arild Ellingsen (FrP) [10:21:46] : Først vil jeg gi honnør til representanten Hilde Magnusson Lydvo for at hun tar opp et interessant problem og en interessant utfordring, nemlig at vi ser på verdien av de frivillige lags og organisasjoners rolle i forhold til kriminalitetsbekjempelse.
Det er vel et faktum at vår suksess er resultatet av den totale samhandlingen vi alle står for, og de ulike verdiene vi tar med oss. Det er vel også slik at ingen har enerett til det som er rett eller galt når det gjelder å komme med ulike tiltak. Balansepunktet er det vi i fellesskap jobber oss fram til. Derfor er det viktig at man er lydhør overfor ulike innspill. Uavhengig av om det oppfattes som politisk korrekt eller ikke, tror jeg at man oppnår et bedre resultat og kanskje en bedre løsning hvis man lytter til ting som man i utgangspunktet er skeptisk til. For det er vel også et faktum at det er når vi utfordrer oss selv, at vi kanskje utvider vår egen horisont, og det tror jeg det kan være viktig å gjøre.
Et annet moment, som også representanten Magnusson Lydvo var inne på, er: Hvordan tar vi vare på det lokale engasjementet fra lag og foreninger. Det er selvfølgelig et balansepunkt her, når man har en regjering som iallfall undertegnede oppfatter som sterkt fokusert på at det er det offentlige som står for løsninger. Samtidig er det en realitet at i Norge er det å være medlem i et lag eller en forening noe som veldig mange er, og det er en verdi som vi må ta vare på. For igjen: Totaliteten av det som de private lag og foreninger og det offentlige gjør, er jo det som vi samlet er i stand til å levere og bruke som verktøy for befolkningen der den trenger hjelp. I så måte er det viktig å få dette til. Utfordringen, tror jeg, er å finne i på hvilken måte vi samhandler, og i hvordan vi respekterer hverandres ulikheter. En enkel måte å straffe noen som oppfattes som ulydige på, er å se på måten man gir dem støtte eller ikke støtte på. Honnør og støtte gjennom statsbudsjettet, f.eks., er jo en ypperlig måte å vise at man er veldig positiv til tiltak. Det finner vi eksempler på i forrige periode, noe som bl.a videreføres i budsjettforslaget som ble lagt fram på fredag. Det er ting vi er helt enige om. Samtidig er det andre ting vi ikke er enige om. Men da er vi tilbake til politikken. Og politikken er å finne de mønstrene og ta vare på de verdiene som vi ønsker oss. Så er det jo et faktum at flertallet bestemmer. Slik er det bare, og det må man også ha respekt for, selv om man kanskje ikke liker det.
Men jeg tror at det viktigste som Stortinget og statsråden kan gjøre, er, som sagt, å lytte til de ulike innspillene, å ta med seg det gode fra de forskjellige og å plukke ut det beste. For det er også slik at hvis vi kan gjøre det, kan vi totalt sett styrke hverandre. Det er vel det det handler om, og det som er intensjonen i det som blir tatt opp her: finne et balansepunkt, finne et godt balansepunkt, og - kanskje den viktigste verdien - nettopp at folk bryr seg, at voksne bryr seg. Hvis det er slik at vi ønsker å bekjempe ungdomsproblematikk i forhold til kriminalitet, i forhold til rus og i forhold til andre problemer, tror jeg noe av det viktigste vi trenger, er voksne som tør å stå der, tydelige voksne som bryr seg, og som tør å sette grenser. Hvis det er noe som skaper ungdom i fri flyt, er det ungdom som opplever en, etter mitt skjønn, oppvekst uten grenser. Det kan være tøft å stå der, men noen er nødt til å gjøre det. Vi har Natteravnene, og vi har Stiftelsen Nabohjelp, som vi diskuterer i dag. Det handler om synlige voksne som tør å bry seg, som tør å være der, og som på en måte tør å ta vare på andre, som ikke bare tenker på sin egen lille sfære, men som også ser litt bredere enn det. Det er en verdi som vi selvfølgelig skal ta vare på, og det er en verdi som jeg tror er generell for det frivillige Norge når det gjelder lag og foreninger.
Slik jeg ser det, blir iallfall noe av det viktigste det å gi en honnør tilbake. Jeg føler at vi gjør det i dag. Gjennom at representanten Magnusson Lydvo tar dette opp, gir man en honnør tilbake til denne stiftelsen. Og det har den absolutt fortjent. Vi gjør det også i andre sammenhenger, når vi diskuterer andre tiltak. Og i forhold til det som statsråden var inne på i sitt innlegg - han pratet om dette med tverretatlig samarbeid - tror jeg at skal vi få det til, må man ha et system som også viser en viss balanse i forhold til roller og tenkning i forhold til ting. Det kan ikke være slik at man har den mentalitet at det i utgangspunktet er det offentlige som har vett på dette, og som forstår dette. Man må ha respekt for andre, man må på nytt igjen finne et balansepunkt i forhold til hvordan man skal løse ting.
Helt til slutt: Jeg tror også det er viktig at vi ikke tror at alle de andre offentlige og private tiltakene noensinne vil erstatte politiet. Utfordringen her vil være den samme, nemlig å finne gode samhandlingsmønstre mellom disse og politiet, som til syvende og sist er de som må ta tak når alle de andre har mislyktes.
André Oktay Dahl (H) [10:27:00] : Først vil også jeg rose interpellanten for å ha tatt opp et veldig viktig tema og et viktig tiltak. Det er for øvrig et tiltak som min medrepresentant Aspaker var en av initiativtakerne og en av fødselshjelperne til. Selv om det var en trang fødsel, fikk man satt det i gang.
På alle områder må vi søke å gjenreise den enkeltes personlige ansvar for seg selv og andre. Det er, som mange har sagt, en forutsetning for et varmere og tryggere samfunn. Den enkelte må ta ansvaret og også konsekvensene når man overtrer de normene som samfunnet har satt. Det er i realiteten å vise respekt for den enkeltes frie vilje. Samtidig kan ikke de mer besteborgerlige og lovlydige av oss sitte og toe sine hender og bekymre seg over kriminalitetsutviklingen og gråte en skvett, kanskje, når man ser en fæl historie på tv, og la det være med det.
Et viktig kriminalitetsforebyggende tiltak er at vi f.eks griper inn når vi ser at barna i naboleiligheten ikke har det så bra. Foreldrene er kanskje ikke hjemme, vi ser at de er i ferd med å skli ut. De fleste vegrer seg for å gå inn og gjøre noe, f.eks ved å sende en bekymringsmelding til barnevernet osv., rett og slett fordi det føles plagsomt for oss. Så ser vi at de barna som vi så slet da de var syv-åtte år gamle, begår et væpnet ran ti år etterpå. Det sier noe om at vi alle har et felles ansvar for å bistå i forhold til å forebygge kriminalitet. Vi ser at mange ungdommer søker seg til gjenger. De finner andre som er frustrerte, og de finner der en eller annen form for tilhørighet - kanskje finner de for første gang i livet en tilhørighet.
For å sitere representanten Magnusson Lydvo:
« Ved å bry oss om menneskene rundt oss på ulike måter vil vi være med på å begrense og forebygge kriminelle handlinger. Dette krever gode rammevilkår for det frivillige kriminalitetsforebyggende arbeidet og økt fokus på hva frivillige aktører kan bidra til innenfor kriminalitetsbekjempelsen. »
Men når det gjelder interpellantens spørsmål om hva statsråden kan gjøre for å styrke frivillig sektor, og henvisningen til nyttårstalen til Gro Harlem Brundtland, er det nesten så jeg kunne tro det var ironisk ment. Mesteparten av Arbeiderpartiets politikk siden 1945, eller rettere sagt effekten av den - jeg tror ikke det har vært bevisst - har i realiteten innebåret å bygge ned de frivillige nettverkene, familien og det personlige ansvar for seg selv og andre, ved at stadig flere oppgaver løftes ut av den enkeltes hender og defineres som en politisk oppgave. Nabokona har rett og slett avgått ved døden, hun finnes ikke lenger. Og det er et resultat av en om ikke ønsket politikk, så i hvert fall effekten av politikken. Og kutt i støtten til frivillige organisasjoner har faktisk finansiert skattelettelse til fagbevegelsen.
Men jeg skal ikke være surmaget her. At man ønsker mer privat initiativ og enkeltmenneskers initiativ for i større grad å bidra til kriminalitetsbekjempelse, er positivt, samtidig som det egentlig er å begynne i feil ende, for en del av den kriminalitetsutviklingen vi ser, er jo resultatet av at man har bygd ned de private fellesskapene på de fleste andre områder. Men om det er å begynne i feil ende, er det i hvert fall å begynne i én ende, og det er positivt.
Hvis det også er sånn at denne interpellasjonen, fire dager etter at budsjettet ble lagt fram, er ment å gi noen føringer på eventuelle ekstra kroner som justisministeren har å skli på her i Stortinget i forhold til noen forhandlinger de neste seks ukene, mottas de med takk.
Et annet viktig forebyggende tiltak som justisministeren var inne på, er at det skal etableres politiråd. På bakgrunn av hvordan den debatten har vært i media og den brede enighet som har vært i Stortinget, må jeg si at vi reagerer med en viss skuffelse på budsjettet, hvor man bare varsler et pilotprosjekt. Det synes vi er en ganske puslete satsing, når vi har etablert 130 nabosoner som praktiserer SLT-modellen. Jeg må si det er et ambisiøst mål å få politiråd i flest mulig kommuner, men det er en ganske lite ambisiøs gjennomføring at man faktisk bare varsler et pilotprosjekt i budsjettet. Men det må kanskje bli sånn når budsjettet ikke inneholder friske penger til å drifte politiet, som sliter med å gjennomføre alle de prioriteringssignalene som har kommet den siste tiden.
Det er viktig også å satse på politiet fordi politiet har en viktig rolle i nabohjelpsarbeidet. Det er en forutsetning at politiet har tid og ressurser til å fungere som veileder og rådgiver for deltakerne i dette arbeidet også. Derfor må også politiets muligheter til å medvirke aktivt i denne typen kriminalitetsforebyggende arbeid bli mer enn ord. Det koster.
Til slutt har jeg lyst til å si noe om det representanten Ellingsen sa om dette med grensesetting. Vi kommer tilbake til St.meld.nr.20 (2005-2006) om unge i fengsel. Det er viktig at vi da også diskuterer grensesetting for dem som er under den kriminelle lavalder, og finner reaksjoner slik at vi hindrer diskusjoner om de skal domfelles og settes i fengsel i det hele tatt. Jeg tror vi har en jobb å gjøre her. Det er viktig at voksne personer står opp, sier fra og setter klare grenser tidligst mulig, og at vi ikke gjør det som er mest behagelig for oss - setter oss ned og lar det skure og gå, og så siden klager når vi ser på tv at flere og flere ungdommer rekrutteres til gjenger.
Erling Sande (Sp) [10:32:25] : Lat meg starte med å takke representanten Magnusson Lydvo for å ha teke opp den rolla som det frivillige arbeidet har når det gjeld å førebyggje kriminalitet.
Justisministeren har tidlegare uttalt at betre førebygging er eitt av tre fyrtårn, som ein kan kalle det, som han byggjer på i sitt arbeid. Eg synest det er flott at vi har ein justisminister som så klart ser at den sikraste måten å redusere kriminaliteten på er å førebyggje, og som er så flink til å trekkje fram at dette ofte krev at ein jobbar på tvers av departement og i nettverk t.d. mellom det offentlege og dei frivillige organisasjonane. Det trekte han også fram i sitt innlegg.
Det er rom for eit sterkare fokus på kva vi som innbyggjarar og dei frivillige organisasjonane kan gjere for å vere med på å styrkje det førebyggjande arbeidet, og for integrering av tidlegare straffedømte og integrering generelt. Vi i Senterpartiet er sikre på at her ligg det eit stort uutnytta potensial.
Som tidlegare nemnt oppmoda Stiftinga Nabohjelp til å opprette nabosoner i bustadområde eller burettslag og retta seg særleg mot barn, unge og eldre. Dette er etter vårt syn eit særs viktig arbeid for å skape trivsel, tilhøyrsle og tryggleik i lokalsamfunna. Denne stiftinga er i praksis med på å skape trygge lokalsamfunn. Å kjenne tilhøyrsle til ein plass er viktig for oss alle. Det er vel ingen av oss som ynskjer å øydeleggje eller skade noko som vi reknar som vårt eige. Derfor seier det seg sjølv at det å byggje trygge lokalsamfunn er i seg sjølv kriminalitetsførebyggjande arbeid. Nabohjelp er ein del av ein mosaikk av frivillig arbeid rundt om i lokalsamfunna der folk deltek i organisasjonslivet på tvers av sosiale skiljeliner og er med på å førebyggje kvar einaste dag.
Så berre eit lite ord til innlegget til representanten Dahl, som bruka tida på å kritisere Arbeidarpartiet sitt arbeid i høve til frivillige organisasjonar, og lat meg seie det slik: Er det noko som fører til mindre solidaritet og omtanke i vårt samfunn, er det ein politikk med eit slikt enkeltindividfokus som representanten Dahl sitt parti har ført - at vi alle skal smi vår eiga lykke, konkurranseutsetjing og privatisering. Å byggje solidaritet er nettopp å skape arenaer for folk der ein kan samlast på tvers av sosiale skilje og jobbe i fellesskap for å utvikle samfunna vidare. Her har dei frivillige ei viktig rolle å spele. Det har interpellanten teke opp, og det har Senterpartiets fulle støtte.
Odd Einar Dørum (V) [10:35:46] : Jeg vil også takke interpellanten, men av en litt annen grunn enn det andre har gjort - at interpellanten har reist spørsmålet om behovet for å verne om frivillighet.
Jeg tror vi skal være så oppriktige, alle vi som har politisk lang erfaring, det gjelder også statsråden, å si at vi vet at denne frivillige innsatsen på tvers av partipolitiske skillelinjer er i ferd med å klemmes av en byråkratisering i hele landet. Når frivillige organisasjoner i lokalpolitikken skal innlemmes i en virksomhetsplan og kun få en verdi når de krysses av i virksomhetsplanen, tar man faktisk drepen på det frivillige.
Når interpellanten reiser temaet, vil jeg velge å si noe gjennom presidenten - følgende: Jeg vet, og har dyp respekt for, at statsråden som nå sitter, har engasjement omkring dette. Jeg tror han bør bruke det engasjementet på alle de baner han nå er, ikke minst på indre bane i systemene, når de gode hensikters regelstyring plutselig slår ut på en sånn måte at det tas strupetak på frivilligheten. Det skjer nemlig mange steder, og jeg tror at alle vi som representerer ulike politiske partier, skal passe på også i det lokale, fordi denne regelstyringen hvor noe kun får verdi når det krysses av i en virksomhetsplan, er sjelløs. Den får f.eks ikke tak i en bekjent av meg, en advokat på Oslo vest, som synes det er viktig å jobbe 20 timer i uka for å hjelpe ungdom, og som snakker om våre barn og ikke dine og mine barn. Denne frivilligheten er der. Den må bare ses og aksepteres, og jeg føler at interpellanten gir en honnør til det. Det synes jeg er svært positivt. Denne frivilligheten finnes i hele Norge, hvis den blir spurt etter og organisert på rett måte.
Jeg tror det handler om, slik som også justisministeren var inne på, et seigt og systematisk arbeid som en må holde på, for det er veldig lett å slippe taket i det.
Da skal jeg prøve å tydeliggjøre noen poeng. Jeg tror politiet kommer til å bli sittende igjen med veldig mye alene hvis man ikke aktivt bygger samarbeidslinjene med andre, for i praksis er politiet Norges døgnåpne barnevern og sosialvesen når alt annet ikke strekker til. For at politiet ikke skal bli sittende igjen med dette alene, er jeg helt enig med justisministeren i at det må mobiliseres. Da er nabosoneprosjektet og nabohjelpsprosjektet fra Kristiansand utmerket. Eksemplene fra Groruddalen kjenner jeg veldig godt, og de er også utmerkede. De handler om hvordan man skaper frivillig etablerte nettverk, som f.eks ved noe så enkelt som gatelys. Det at det også finnes normale mennesker til stede, skaper trygghet. Men det er også viktig, for at politiet skal vite at de har de andre hjelperne, at det er status i politiet å kunne jobbe på denne måten - at det hefter heder og ære ved det. Jeg føler at statsråd Storberget herifra i dag har gitt et slikt signal, at det hefter det heder og ære ved. Det vil jeg gjerne være med på å understreke.
Når slik innsats ytes, må den være langvarig. Ta eksempelet med politimannen i Sarpsborg som har holdt på i 20 år, i en by med et fødselskull på ca 600, som da for 20 år siden startet med 20-25 verstinger - for å bruke det norske språket - og som 20 år etterpå har to eller tre. Det er seigt og systematisk arbeid som går ut på at noen bryr seg.
Da kommer vi også innom det helt sentrale poenget, som representanten Ellingsen tok opp, tydelige voksne. Kanskje er noe av det viktigste vi kan gjøre, å sørge for at unge sosialarbeidere og barnevernsarbeidere får nok veiledning etter utdanning, slik at de også tør være tydelige og ikke bare fagpersoner, og at vi først og fremst satser så mye på lærerne våre at de kommer ut ikke bare som faglig kunnige, men som trygge og tydelige voksne. Fraværet av tydelige voksne gjør at grensene flyter, de blir rett og slett ikke satt. Jeg tror det er et viktig anliggende for oss alle.
Så har vi selvfølgelig de mønstrene som vi kjenner godt til. Den ubegripelige forkortelsen SLT er jo nesten sjelløs, men oversatt til normal norsk handler det om et godt lokalt samarbeid for å forebygge kriminalitet og berge barn og unge. Det er utbredt i mange kommuner, og i denne store byen er det innført i alle bydeler. Jeg vet godt at det er underveis, og at det fungerer ok når noen jobber med det.
Noe av det viktigste man må gjøre, er å drive så mye kulturmassasje at ulike profesjoner slapper så mye av at de ikke kjenner taushetsplikten. Det finnes nemlig ingen norsk lovbestemmelse for noen profesjon som ikke har vettuge unntaksbestemmelser om å samarbeide for å berge noen fra skade. Denne kulturmassasjen må drives kontinuerlig, hvis ikke glipper man tilbake i refleksene fra grunnutdanningen. Jeg benytter anledningen til å kvittere tilbake til en statsråd som var raus nok til å trekke lange politiske linjer og si at arbeidet må fortsette i den forstand at kulturmassasjen også må fortsette. Både departementer og profesjoner må masseres så mye at de slapper av, ser unger, ser voksne og ser mennesker - ja, i det hele tatt skjønner at systemer er til for folk og ikke omvendt.
Thore Aksel Nistad (FrP) [10:41:11] : Det var veldig prisverdig av representanten Magnusson Lydvo å reise denne interpellasjonen, og det var en veldig bra redegjørelse fra statsråden i dag. Prosjektet Nabohjelp er et veldig godt tiltak. Det bygger på det som tidligere har vært gjennomført både i Australia, Canada og Storbritannia, som Storberget redegjorde for. Erfaringene fra alle disse landene med prosjektet Nabohjelp har vært veldig positive. Innbrudd og tyverier har gått drastisk ned, og det er reduserte skadeutbetalinger fra forsikringsselskapene, men kanskje det mest positive ved mange av disse prosjektene hvor de har eksistert, er at de som bor i områdene, har fått økt trygghetsfølelse.
Jeg skal ikke gjenta det som har vært sagt i debatten, men komme inn på noe som statsråden ikke nevnte, og det er at man muligens kan trekke forsikringsselskapene lite grann mer med. If Skadeforsikring har hatt et prosjekt i gang i ganske mange år som også heter Nabohjelp, hvor du kan gi nøkkelen din til et vaktselskap eller en nabo, og det blir registrert hos If hvem som har nøkkelen. Da har du noen til å passe på huset ditt, skru av og på lys og se etter hvis noe skulle skje. Dette er bare ett tiltak som ikke har vært oppe i debatten her, som jeg vil ta med.
Ellers vil jeg gjenta at det var et veldig godt innspill fra Magnusson Lydvo. Jeg håper statsråden tar med seg innspillene, ikke bare de som har kommet fra denne salen i dag, men alle de innspillene som vil komme fra forskjellige lag og foreninger rundt omkring i landet.
Elisabeth Aspaker (H) [10:43:28] : Jeg vil takke interpellanten, og jeg vil også takke statsråden for det svaret han gav her i sted. Jeg har faktisk hatt gleden av å følge Nabohjelp helt fra starten. Jeg tror at den gangen det ble etablert, var vi alle veldig enige om at dette var en knallgod idé. Vi hadde sett en del positive erfaringer fra England, og statsråden nevnte også et par andre land som vi hadde erfaringer fra og hadde studert.
Hvis vi ser tilbake, så ser vi at det også den gangen var veldig mange flere ildsjeler enn det var penger i det offentlige systemet. Jeg tror ikke det er å påstå for mye hvis man sier at uten at OBOS og Norsk Folkehjelp stilte opp den gangen, og uten at Vesta Forsikring også la en del penger på bordet, tror jeg faktisk ikke at stiftelsen hadde sett dagens lys. Jeg tror også det har vært en veldig viktig støtte i årene etterpå for at arbeidet skulle kunne fortsette. Med det mener jeg å si at jeg tror at Stiftelsen Nabohjelp fortsatt er et skjørt byggverk. Uansett hvor vi befinner oss i frivillig sektor, er det mange ildsjeler, og vi vet at ildsjeler kan brenne ut hvis de ikke får anerkjennelse for den jobben de gjør. I dette tilfellet tror jeg at alle vi som har hatt ordet i dag, gir stor anerkjennelse til Nabohjelp for den jobben som de har gjort, og for verdien av den jobben som gjøres. Jeg tror at den legitimitet som statsråden i dag gir Stiftelsen Nabohjelp, og som jeg også oppfattet at mine medrepresentanter her har gjort, er viktig for stiftelsen å ta med seg på veien videre.
Så tror også jeg og Høyre at det har en egenverdi for oss som mennesker at vi i ulike sammenhenger faktisk kan være til hjelp og støtte for hverandre i et nabofellesskap. Men Stiftelsen Nabohjelp og nabosonene er også helt avhengige av bistand fra politiet. Politiet har jo vært en veldig viktig premissleverandør, veileder og hjelper i disse nabosonene. Da er vel det å si at dette også fra politiets side kanskje oppleves som litt ildsjelbasert.
Vi er enige om at vi har en felles utfordring når det gjelder å gi forebyggende arbeid høyere status innenfor politiet. Justisministeren peker nå på Stiftelsen Nabohjelp som en aktuell medspiller til politi og kommuner ved opprettelsen av politiråd. Da tror faktisk jeg at Stiftelsen Nabohjelp kan være med på å gi konkret innhold til disse politirådene og gjøre noe av det arbeidet begripelig, og at det kan involvere Hvermannsen, altså folk flest på kommunalt nivå. Det tror jeg faktisk ville være med på å gi politirådene rundt om i kommunene den aller beste start, nemlig at folk flest kan se « what's in it for me », altså at det er noe konkret som vil bety noe for dem å få etablert.
Jeg tror også at det som er viktig med disse nabosonene, er at de i første rekke ikke er problemfokusert på den måten at man er ute etter å henge ut dem som eventuelt har gjort noe galt, men at man er opptatt av at fellesskapet skal ta vare på hverandre og bidra til at alle skal ha det trygt og godt i lokalmiljøet.
Så opplever også jeg, med den erfaringen jeg har fra nabohjelpsarbeidet, at vi lever i en tid med stadig høyere mobilitet. Faktisk beskrives nabosonene på den måten også, at det var nabohjelpen som var det sosiale limet i nabolagene. De som hadde påtatt seg å være en slags ledelse i nabosonen, knakket på døren til nye naboer, ønsket dem velkommen og fortalte om det arbeidet som pågikk i nabolaget. Sånn sett kan vi jo si at dette også vil være et viktig tiltak i integreringsarbeidet, uansett hva slags bakgrunn man har når man flytter inn i et nabolag.
Jeg oppfatter at statsrådens innlegg i dag egentlig er en utstrakt hånd til Stiftelsen Nabohjelp. Jeg har i grunnen lyst til å utfordre statsråden og spørre ham om Justisdepartementet vil legge til rette for at denne stiftelsen nå kan få noen ressurser for å spille en rolle og være en bidragsyter i arbeidet med etablering av politiråd i de respektive kommunene.
Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:48:35] : Jeg vil takke statsråden for svaret.
Jeg synes det er flott at vi politisk her i dag er såpass enige og samkjørte med hensyn til at forebyggende arbeid er veldig viktig, og at statsråden her gav oss et så klart svar. Det er allikevel noen politiske uenigheter, ifølge innlegget fra representanten Dahl. Jeg er ikke helt enig i hans framstilling av Arbeiderpartiets politikk. Representanten Sande var inne på at det som er viktig fra vårt ståsted, er at folk har møteplasser. Steder hvor folk kan møtes uavhengig av ulik bakgrunn og verdier, er veldig viktig for at vi skal få et samfunn hvor man bryr seg om hverandre.
Aktør når det gjelder forebyggende arbeid, er selvsagt politiet, men kommunene har også et ansvar for å få til forebyggende arbeid sammen med frivillige organisasjoner. Det som blir utfordringen her, er å få til dette samspillet og få mest mulig ut av det. Det er nettopp derfor vi har lagt opp til politiråd, at vi skal få dem til å samhandle, slik at vi får mest mulig ut av det kriminalitetsforebyggende arbeidet, som er så viktig.
I denne debatten har vi nettopp fokusert på forebyggende arbeid og fått se hvor viktig dette er. Vi brukte eksemplet Nabohjelpen, for det er et tiltak som faktisk virker, og som gjør at vi har frivillige organisasjoner som er viktige for oss i arbeidet med kriminalitetsbekjempelse.
Statsråd Knut Storberget [10:50:26] : Jeg skal bare kort si noe om de viktige innspillene som er kommet i debatten, for det er flere utfordringer i denne debatten som jeg syns alle skal ta veldig på alvor.
Når vi snakker om forebygging, får vi ofte inntrykk av at det er en eller annen myk « greie » som er veldig enkel å gjennomføre. Det handler gjerne om en holdningskampanje e.l.
Jeg mener at forebygging lokalt er vi helt avhengige av å gjøre til en mer forpliktende og alvorlig politikk, og det skal faktisk også koste litt politisk for dem som går inn i det. Det handler om ruspolitikk lokalt. Det handler om, som representanten Dørum var inne på, spørsmål om plan- og bygningslov, gatelys og dess like, så det er ganske viktige lokalpolitiske veivalg som skal gjøres, og som kan være gjenstand for ganske tøffe politiske avveininger. Men vi er helt avhengige av at vi får liv i den politiske debatten. Det er derfor jeg mener de frivillige aktørene er viktige. Det er jo ikke sånn at Arbeiderpartiet på noen som helst måte skal være en bremsekloss når det gjelder frivillighet. Arbeiderpartiet har nettopp sin bakgrunn i frivilligheten. En av de viktige motkulturorganisasjonene, folkerørslene, i Norge sammen med både målsak og avholdssak, var jo nettopp arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet har - jeg holdt på å si - sin fødsel i frivillighet. Det er ingenting i budsjettet, hvis vi trekker linjen helt fram til i dag, som skulle tale for at vi ønsker å nedprioritere det, snarere tvert imot. Jeg mener at vi gjør et par grep der som vi vil at både justispolitikere, kommunalpolitikere og Stortinget skal merke seg i forhold til det arbeidet som vi nå står overfor.
Og så må jeg si at jeg syns representanten Kristoffersen Kosmo har et veldig godt poeng når det gjelder trygghet også for dem som ikke har noe nettverk, at det er en kjempeutfordring for oss. Det er mange som havner utenfor de tradisjonelle forebyggingssporene og de tradisjonelle frivillige organisasjonene - litt i kjølvannet av den talen som stortingspresidenten holdt da han åpnet Stortinget - altså de som ikke har organisasjoner til å representere seg, alle som utsettes for vold i nære relasjoner, 200.000-300.000 barn i Norge som sier at de føler seg truet eller utsatt for handlinger hjemme, og som ikke har organisasjoner eller frivillige til å ta seg av dem. Jeg mener at vi også må fokusere på dette, slik at mange i debatten faktisk må gi dem sin stemme. Det er en stor utfordring som ikke bare løses fra denne salen.
Jeg vil også peke på det momentet som representanten Dørum var inne på, at vi ikke nå må lage regler som på mange måter har alle gode hensikter, men som struper frivilligheten. Innsatsen vår i forhold til politiråd er nettopp vinklet inn på at de politirådrammene man skal legge nå, ikke må strupe muligheten for at frivillige aktører kan være med. Det må være fleksible ordninger, slik at folk får rom til å bidra lokalt, sjøl om det er mange lokale variasjoner.
Jeg er innstilt på å ha en debatt om budsjettet, hvor nettopp komiteen, og Stortinget, får bidra til også å prioritere innenfor de store rammene vi har når det gjelder frivillighet, og gi signaler om bl.a hvilke organisasjoner som bør ha støtte. Jeg er villig til å være lydhør både overfor opposisjonen og flertallet i denne saken, for jeg mener at det er en viktig måte å utøve makt på fra dette hus.