| |
TALERE:
Presidenten: Presidenten vil i henhold til Stortingets forretningsorden § 13 siste ledd, foreslå at behandlingen av denne saken starter med en redegjørelse av utenriksministeren, etterfulgt av forsvarsministeren. Deretter vil hovedtaler fra hver partigruppe få ordet til innlegg på inntil 10 minutter, og øvrige talere til innlegg på inntil 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
- Det anses vedtatt.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:06:58] : Regjeringen ønsker å videreføre dagens høye norske troppebidrag til den NATO-ledede stabiliseringsstyrken ISAF i Afghanistan, og ikke utvide deltakelsen gjennom å sende spesialstyrker til de sørlige delene av landet. Men vi vil følge situasjonen fortløpende.
Denne klargjøringen utløste i forrige uke en intens debatt, og fra opposisjonen ble det gitt klart uttrykk for at saken bør drøftes i Stortinget. Dette har Regjeringen merket seg - og la meg legge til: Vi har lært av det. Jeg merker meg at Regjeringen og opposisjonen har ulik forståelse av sakens karakter i forhold til spørsmålet om konsultasjoner med Stortinget. La meg da si at jeg er veldig bekvem med å legge opposisjonens forståelse til grunn når det gjelder konsultasjoner med Stortinget i denne saken. Det er og blir min og Regjeringens ambisjon å bidra til en nær og korrekt dialog mellom regjering og storting i viktige utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.
Jeg er derfor glad for denne anledningen til å gi en redegjørelse om situasjonen i Afghanistan, og til en debatt i denne sal som kan belyse den omfattende utfordringen som Afghanistan og hele det internasjonale samfunn står overfor.
Situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig:
| - | Taliban og andre opprørsgrupper har i høst vært på offensiven for å undergrave den demokratisk valgte regjeringen, og de må bekjempes. |
| - | Forsoningsarbeidet går for langsomt, og det må forseres. |
| - | Afghanske institusjoner og regjeringens autoritet må styrkes, og respekt for lov og orden må opprettes. |
| - | Arbeidet med gjenoppbygging og utvikling henger etter og må trappes opp. |
La meg understreke: Det er behov for et taktskifte i innsatsen for å bygge bærekraftig fred i Afghanistan. Særlig etter kamphandlingene i sør for noen uker siden er dette en samstemt oppfatning i det internasjonale samfunn, og blant de demokratiske kreftene i Afghanistan.
For å lykkes er det behov for en internasjonal innsats som virker samlende på det afghanske samfunn. De internasjonale tiltakene innen sikkerhet og utvikling samt bygging av politiske institusjoner, må utgjøre en helhetlig strategi. Samtidig må en slik samlet strategi ha et klart nasjonalt perspektiv. Vi må se hele landet under ett. Og la oss huske det som er den mest grunnleggende betraktning i dagens situasjon: Bare afghanere selv kan skape varig fred og stabilitet i Afghanistan. Freden må eies av afghanere.
Vår innsats må utformes slik at befolkningens tillit til Afghanistans demokratisk valgte ledere styrkes i alle deler av landet. Afghansk eierskap må stå sentralt i alle bestrebelser.
Vår innsats for et stabilt Afghanistan er samtidig en innsats for en tryggere verden. Vi kan ikke tillate at Afghanistan igjen blir et fristed for terroristbevegelser. Vi kan ikke tillate at denne konfliktfylte regionen blir ytterligere preget av ustabilitet, usikkerhet og vold.
Trusselen fra et ustabilt Afghanistan merkes også i vårt eget samfunn. Få meter fra Stortinget kan man kjøpe heroin direkte fra Afghanistan. Hvis vi kan få opiumprodusentene til å gå over til annen landbruksproduksjon, bidrar vi til sikkerhet for vår ungdom, og til å svekke fotfestet til grådige kriminelle. Dette helhetlige perspektivet er utgangspunktet for min redegjørelse i dag.
La meg starte med sikkerhetssituasjonen. Trusselbildet i Afghanistan er sammensatt og preget av store lokale og regionale forskjeller. Situasjonen er særlig utfordrende i sør og i øst. Denne delen av landet har tradisjonelt vært et kjerneområde for de gruppene som kan kalles Taliban-tilknyttede. Det er i dag særlig utsatt for regionale spenninger og en nærmest ukontrollert trafikk over grensen fra Pakistan.
Også i Kabul er situasjonen forverret. Det eksisterer en reell fare for at urolighetene vil kunne spre seg til andre deler av landet. Det er ikke bare kamphandlingene som er blitt mer omfattende. Antallet selvmordsbomber og andre angrep har gått dramatisk opp.
De angrep som er gjennomført av Taliban og andre opprørsgrupper, er rettet både mot afghanere og mot internasjonalt personell. Representanter for afghanske myndigheter, sivilbefolkningen og skoler er spesielt utsatt. En forverret sikkerhetssituasjon hindrer nødvendig bistand og utvikling.
Å møte denne trusselen er krevende. Vi har sett at nærvær av tropper fra land langt unna, samtidig som den jevne afghaner ikke opplever bedrede levekår, kan få sivilbefolkningen til å vende seg mot disse troppene. Og vi har sett at kamphandlinger som krever høye sivile tapstall, igjen kan virke rekrutterende for Taliban og andre opprørsgrupper.
Den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF spiller en sentral rolle for å stabilisere Afghanistan. Dette nærværet skal bidra til å gjøre utvikling mulig. Sikkerhet og gjenoppbygging går hånd i hånd.
ISAF-styrkens mandat er gitt av FNs sikkerhetsråd. Oppdraget er bl.a å bidra til at den demokratisk valgte regjeringen får reell kontroll i hele landet, og å legge til rette for økonomisk og sosial utvikling. FNs sikkerhetsråd besluttet 12. september i år å forlenge ISAF-styrkens mandat med ytterligere ett år. NATOs råd utvidet i juni og september ISAFs ansvarsområde til de sørlige og deretter østlige deler av landet. ISAF dekker dermed hele Afghanistan.
I etterkant av NATOs vedtak mottok Norge, i likhet med andre allierte, anmodninger fra alliansen om å utvide vår deltakelse i ISAF. Disse anmodningene er blitt grundig vurdert av Regjeringen. I våre vurderinger har vi lagt vekt på Norges betydelige militære engasjement, både i Afghanistan og i andre internasjonale operasjoner - jeg nevner Libanon og den planlagte operasjonen i et mulig FN-engasjement i Darfur - på vårt ønske om å konsentrere og å konsolidere den militære innsatsen i Nord-Afghanistan, og på andre lands bidrag.
Etter en slik helhetsvurdering har det gjennom høsten vært Regjeringens vurdering at Norge ikke endrer sine militære bidrag til ISAF med å sende spesialstyrker til sør i dag. Det var dette vi klargjorde i forrige uke, da vi også understreket at vi følger situasjonen fortløpende.
Beslutningen innebærer at det norske militære bidraget til Afghanistan, som i dag er på rundt 550 kvinner og menn, vil bli videreført. Dette gjør Norge fortsatt til en av de største bidragsyterne målt i forhold til folketallet.
La meg også legge til at det norske ISAF-bidraget har endret seg kraftig i løpet av ganske kort tid. Antallet norske soldater i Meymaneh i Faryab-provinsen er om lag fordoblet etter opptøyene i februar i år. Vår utrykningsstyrke ble fullt operasjonell i mars. Inntil for et år siden hadde hovedtyngden av vårt militære bidrag ligget i Kabul. Å møte de krav som nå settes til oss i nord i form av stabilisering, opplæring av den afghanske hæren, av politiet, og oppbygging av det sivile samfunnet, vil kreve ytterligere ressurser i tiden framover.
NATO er orientert om den norske holdningen. Vi har samtidig understreket at Norge i prinsippet kan delta med styrker i hele ISAFs ansvarsområde. Det følger av NATOs ansvar for hele Afghanistan. Norge setter heller ingen begrensninger i den type bidrag vi kan stille. Dette gjelder også en eventuell framtidig innsettelse av norske spesialstyrker.
La meg i denne sammenheng minne om at det i NATO-sammenheng ikke er uvanlig at medlemsland, etter en helhetsvurdering, velger å svare negativt på forespørsler om styrker. Slike spørsmål kommer egentlig fortløpende. Det har skjedd en rekke ganger - også fra norsk side. For bare å nevne ett eksempel: Den forrige regjeringen valgte å trekke ut en infanteribataljon fra Kosovo noen måneder etter opptøyene i 2004, til tross for anmodninger fra NATO om å la den bli stående. Jeg vil derfor advare sterkt mot å gjøre våre svar på anmodninger om militære bidrag til et spørsmål om vår troverdighet som alliert. Det er ubegrunnet. Skulle det ha vært slik, ville det også ha vært en karakteristikk som ville ramme en rekke av våre allierte. Norge står ved NATO, nå og i framtiden.
Stabilitet, gjenoppbygging og økonomisk og sosial framgang i Afghanistan kan ikke oppnås med militære midler alene. I forrige ukes tidvis opphetede debatt ble dette resonnementet nesten avfeid med at det knapt finnes uenighet om at vi skal gjøre mer på den sivile siden. Uenigheten gjelder vårt militære bidrag, sies det. Dette blir for enkelt. Mitt inntrykk er at deler av opposisjonen ensidig fokuserer på troppebidragene, uten å gå inn i analysen av hvor Afghanistan står i dag, og hvor Afghanistan kan komme til å gå i morgen, basert på en bred politisk løsning.
Situasjonen er den at det i dag - fra internasjonale og afghanske representanter på militær og sivil side - kommer sterke oppfordringer om et taktskifte nettopp i den sivile innsatsen. De ledende militære jeg har snakket med de siste ukene, og da inkluderer jeg sjefen for ISAF, peker på manglende sivil framgang som det kritiske punktet i dagens Afghanistan. De peker på svak koordinering og utnyttelse av ressurser, utilstrekkelig innsats for oppbygging av hæren, politiet og rettsvesenet, samt for liten vektlegging på afghansk eierskap.
Det rekker dermed ikke bare å si seg enig i økt bistand. Oppgaven ligger i å gi den en form og et innhold som er tilpasset situasjonen i dag, og som gjør at vi kan snu en farlig utvikling. Både FNs generalsekretær, NATOs generalsekretær og ISAFs militære ledelse er opptatt av disse spørsmålene, i tillegg til, selvsagt, at ISAF kan nå sine måltall på troppesiden.
Da jeg tok opp dette under NATOs utenriksministermøte i New York den 21. september, var det enighet om at det nå haster med å få til en mer effektiv og helhetlig strategi. Dette arbeidet har vi fra norsk side fulgt opp med omfattende samtaler i New York, i Afghanistan og her i Oslo de siste ukene. Samtalene fortsetter denne uken og vil bli ført videre i tiden som kommer.
La meg understreke at denne gjennomgangen tegner et bilde som heller ikke er uten lyspunkter. Det internasjonale samfunn har gjort en omfattende innsats på flere områder. Likevel er det en utbredt oppfatning at den samlede innsatsen må økes, skje raskere og settes bedre inn i en bredere strategi. Det er dette jeg mener med et taktskifte. Til grunn for denne vurderingen ligger en rekke forhold. La meg nevne de mest framtredende utfordringene:
For det første forutsetter stabilitet at det skapes effektive afghanske institusjoner. Den internasjonale innsatsen må bidra til å styrke kompetansen hos afghanske myndigheter.
For det andre er det avgjørende at den afghanske regjering styrker sitt arbeid for forsoning og når ut til alle deler av landet. Det er ikke tilfellet i dag.
For det tredje må vi sikre at den jevne afghanske kvinne og mann ser raske og konkrete resultater av vår innsats i sin hverdag.
Og til slutt: Vår innsats må bli bedre samordnet, både mellom givere og afghanske myndigheter.
Afghanistan har ingen tradisjon for demokratisk styre. Utenfor de store byene er lokale stammestrukturer og andre maktmekanismer viktigere enn nasjonale myndigheter og lover. Den afghanske regjeringen har ikke maktet å utvide sin myndighet rundt om i landet tilstrekkelig til at befolkningen ser den som garantist for trygghet og framskritt.
Det hersker en akutt mangel på ekspertise og kompetanse i myndighetsorganene i Kabul og i provinsene. Det fører til at ressurser som regjeringen i landet faktisk har til rådighet, ikke benyttes eller utnyttes dårlig. Opplæringen av afghansk politi og justisvesen har gått for langsomt og er et av de svakeste punktene i den internasjonale innsatsen. Det finnes betydelige elementer av korrupsjon og ineffektivitet i begge institusjoner. Samtidig er landet det fattigste i Asia og blant de absolutt fattigste i verden. Det eksisterer en farlig kløft mellom folks forventninger til regjeringen og det internasjonale samfunn, og de resultater innbyggerne ser for sine egne liv.
Mange giverland velger dessuten å gå utenom afghanske instanser. Dette er forståelig ut fra et ønske om å oppnå raske resultater, men det gir liten overføring av ekspertise til afghanske myndigheter, og det gir ikke den ønskede effekt med hensyn til å styrke befolkningens oppslutning om regjeringen. Derfor haster det med å ta tak i disse sentrale utfordringene. Jo bedre vi lykkes på de sivile områdene jeg nå har nevnt, jo mindre vil vi være avhengige av militære virkemidler. Her har Norge en viktig rolle å spille.
Regjeringen ønsker å styrke innsatsen for gjenoppbygging og sosial og økonomisk utvikling, noe som samsvarer med den overordnede planen afghanske myndigheter og det internasjonale samfunn - med de sentrale aktørene FN, Verdensbanken og EU i spissen - ble enige om i London i februar, også kalt The Afghanistan Compact. I henhold til denne planen er målet at afghanske myndigheter skal gjenvinne kontroll over hele landet.
Vi bidrar i år med om lag 300 mill. kr til gjenoppbygging av institusjoner, til utdanning og fattigdomsreduksjon. Dette er en økning på 50 mill. kr fra 2005. Vi har bidradd med om lag 90 mill. kr i året for å lindre humanitær nød, til reintegrering av flyktninger, til minerydding og til oppbygging av politi og rettsvesen.
Norge er en pådriver for å styrke kvinners stilling. For å få sosial og økonomisk utvikling og varig fred er det nødvendig å mobilisere de ressurser som afghanske kvinner representerer.
Regjeringen er opptatt av at Norge skal utvide innsatsen i Afghanistan. Vi har trappet opp våre bidrag til ISAF, og vi følger situasjonen på den militære siden nøye, som omtalt. Videre vil vi gi nye bidrag for å møte kortsiktige og akutte behov, så vel som å yte en målrettet bistand til mer langsiktige oppgaver.
Når det gjelder den kortsiktige bistanden, vil jeg spesielt framheve de behovene som nå foreligger på grunn av tørkesituasjonen og kamphandlingene i sør. Den 22. oktober sendte den afghanske regjering og FN ut en felles appell om hastehjelp til de mange som nå er rammet av tørken i Afghanistan, og til de om lag 20.000 familiene som har flyktet fra sine hjem etter kamphandlingene i sør. Behovene er anslått til over 270 mill. kr. Fra norsk side vil vi reagere positivt på denne appellen.
I sør er det humanitære arbeidet spesielt vanskelig, men også her er det mulig å nå fram med hjelp. Dette humanitære rommet må utvides og utnyttes, Vi trenger god sivil-militær koordinering, samtidig som det opprettholdes en klar rollefordeling mellom militære og sivile aktiviteter. Humanitær innsats må baseres på humanitære prinsipper.
Kamphandlingene i sør har også ledet til omfattende ødeleggelser av hjem og infrastruktur. Fra nederlandsk side er det i NATO kommet en anmodning om at vi raskt stiller midler til rådighet for gjenoppbygging av disse lokalsamfunnene. Denne anmodningen har vi nå til vurdering. Det er viktig at gjenoppbyggingen skjer på afghanske premisser. Og som sagt, bare på den måten kan vi sikre oss at tiltakene gis lokalt eierskap og styrker afghanske myndigheter.
Det er også viktig at vi bidrar til å sette den afghanske regjering bedre i stand til å styrke sitt arbeid for forsoning, og til å nå ut til ulike deler av landet. Dette arbeidet for å binde sammen sentrale myndigheter og tradisjonelle afghanske, lokale strukturer er avgjørende for å sikre at befolkningen i provinsene og distriktene slutter opp om regjeringen i Kabul. Dersom man kan mobilisere en slik støtte fra lokale ledere, vil det også være et viktig bidrag til å få bukt med det enorme opiumproblemet.
For å skape utvikling og demme opp for ytterligere rekruttering til Taliban og andre opprørsgrupper er det også viktig å støtte den afghanske regjeringen i arbeidet med å sikre et bedre skoletilbud - også i kampherjede provinser. Familier som i dag sender sine sønner til religiøse skoler i Pakistan, må se at de har alternativer i sitt eget land som er forenlig med deres egen tro og kultur, og som gir deres barn kunnskaper og yrkesopplæring til nytte for fellesskapet.
Fra norsk side vil vi også styrke arbeidet med å bygge opp afghansk politi og rettsvesen. EU vurderer å påta seg et særlig ansvar for bistanden til oppbygging av disse institusjonene. Dette er en gledelig utvikling. Dersom EU velger å spille en større rolle her, regner jeg med at også Norge - i likhet med andre tredjeland - vil bli invitert til å delta, og dette vil vi i så fall se positivt på.
Vi vil styrke arbeidet med å overføre kompetanse og ekspertise til afghanske myndigheter, til ministeriene sentralt og til provinsene. Dette er avgjørende for at regjeringen i Kabul kan bli mer synlig og mer effektiv rundt om i landet, og for at befolkningen skal velge å gi sin støtte til sentrale myndigheter og ikke til lokale grupperinger som motarbeider den.
Vi må vise afghanerne at vi er villige til å tenke og handle langsiktig for å bygge opp deres institusjoner. Samtidig må FN, Verdensbanken og giverlandene gjøre det klart for afghanske myndigheter at de må handle mer resolutt i forhold til korrupsjon i sitt eget myndighetsapparat, i politi og i rettsvesen.
Norge har et spesielt ansvar i Faryab-provinsen i nord, hvor vi leder et såkalt stabiliseringslag - eller et PRT. Vi har så langt i år brukt 40 mill. kr i denne provinsen. Dette begynner nå å gi resultater, og innsatsen vil bli forsterket i året som kommer. Den vil også omfatte økt satsing på utbygging av kritiske deler av provinsens infrastruktur. Større utvikling i nord vil være et viktig bidrag til å demme opp for faren for spredning av urolighetene i andre deler av landet.
Som det framgår av det jeg har sagt, legger Regjeringen opp til en betydelig økning av den norske innsatsen. Vårt samlede sivile engasjement forventes å utgjøre om lag en halv milliard kroner neste år. Dette vil innebære en økning på 100 mill. kr i humanitær og langsiktig utviklingsinnsats i Afghanistan. Samtidig vil vi søke å møte de mest akutte humanitære problemene på årets budsjett.
Den internasjonale sivile innsatsen er liten sammenliknet med hva vi har opplevd i andre land som er rammet av konflikter. Vi har gjort det klart for FN og Verdensbanken at vi ønsker at de skal spille en mer aktiv rolle i koordineringen av innsatsen på de sivile områdene.
Samtidig må giverlandene og andre giverinstanser vise større vilje til å la seg koordinere. Dersom vi kan lykkes på dette punktet, vil det også bli lettere å møte det som er hovedutfordringen i dagens situasjon, nemlig å fremme afghansk eierskap.
Jeg startet dagens redegjørelse med å understreke at situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig. Jeg håper jeg har fått formidlet nettopp dette.
Utfordringene er store, og de kan bare løses gjennom et bredt internasjonalt engasjement, hvor den sivile og militære innsatsen ses i en politisk sammenheng.
Den tiden vi har til rådighet for å lykkes, er begrenset. Kamphandlingene i sør var alvorlige. I dag er den militære analysen at situasjonen i sør er stabilisert, men ikke stabil. ISAF har her en sentral rolle - i sør - men også i de andre delene av landet, og vi skal ta vår del av ansvaret.
Skal Afghanistan lykkes, må vi ikke undervurdere dimensjonene og bredden i de utfordringene vi står overfor. Derfor er det helt avgjørende at vi lykkes med å få til et taktskifte.
Regjeringen vil at Norge skal bidra nettopp til dette. Og Regjeringen vil, som jeg sa innledningsvis, holde nær kontakt med Stortinget og Stortingets organer om denne viktige saken.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:27:24] : Det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å støtte den lovlig valgte afghanske regjeringen i arbeidet for å etablere sikkerhet, utvikling og gjenoppbygging i Afghanistan. ISAF er den NATO-ledede styrken i Afghanistan, som ble etablert med bakgrunn i « Bonn-prosessen ». Styrken skal bidra til sikkerhet i Afghanistan samt assistere i gjenoppbyggingen av den afghanske staten.
ISAF er en operasjon til støtte for den afghanske regjeringen med mandat fra FNs sikkerhetsråd. ISAF er dermed ikke å anse som en artikkel 5-operasjon. FNs sikkerhetsråd har vedtatt en rekke resolusjoner med hjemmel i FN-paktens kapittel VII, som autoriserer tilstedeværelsen av ISAF-styrken i Afghanistan. Den første er resolusjon 1386 fra 20. desember 2001 og gir styrken mandat til å operere i Kabul og omegn. I resolusjon 1510 av 13. oktober 2003 autoriseres ISAF til å operere i områder utenfor Kabul. Etter at Storbritannia, Tyrkia og Tyskland hadde ledet ISAF som en koalisjonsoperasjon siden februar 2002, overtok NATO ansvaret for operasjonen i august 2003. Senere FN-resolusjoner har videreført ISAFs mandat.
Norge har i dag ca 550 soldater av totalt 31.000 i ISAF. Dette er et stort militært bidrag tatt i betraktning at Norge er et land med 4,6 mill. innbyggere. I denne sammenheng er det Norge og Nederland som topper styrkebidrag til ISAF i forhold til befolkning. Vi får tilbakemelding om at de norske styrkene holder meget høy kvalitet, og at de gjør en særdeles god jobb. Norge bidrar tilsvarende tungt til finansiering av gjenoppbygging av det afghanske samfunn.
Regjeringen har styrket betydelig Norges tilstedeværelse i Nord-Afghanistan, og inntil videre har vi valgt å konsentrere den militære innsatsen i dette området. Norge tok over etter Storbritannia ansvaret for PRT-et - Provincial Reconstruction Team - i Meymaneh i september 2005 og for hurtigreaksjonsstyrken - QRF - i Mazar-e-Sharif i mars 2006. Dette muliggjorde at britiske styrker lettere kunne settes inn i Sør-Afghanistan. Vi har allerede gjort betydelige investeringer i nye leirer både i Meymaneh og i Mazar. For QRF-en i Mazar har den nye Camp Nidaros så langt kostet minst 100 mill. kr.
Hurtigreaksjonsstyrken i Mazar er en helt sentral kapasitet for NATO. Den skal kunne rykke raskt ut til unnsetning for NATO-styrker dersom en kritisk situasjon oppstår. Styrken består av over 300 personell, og er en robust og ettertraktet kapasitet. Angrepet på den norske leiren i Meymaneh 7. februar i år viste hvor viktig det er at NATO har en hurtigreaksjonsstyrke i området.
I Mazar har Norge også ansvaret for et feltsykehus. Det norske personellet ved dette sykehuset holder høy kvalitet og yter også sykehustjenester til sivilbefolkningen. Dette området av Afghanistan har liten eller ingen sykehusdekning, så det norske bidraget spiller en betydelig rolle for sivilsamfunnet. Det er totalt ca 40 norske personell engasjert ved sykehuset.
Norge har i tillegg ledelsen av PRT-et, som er utplassert i Meymaneh. PRT-ets oppgave er å utbre sentralmyndighetenes legitimitet og myndighet i Faryab-provinsen. Dette gjøres i første rekke gjennom tilrettelegging for sivile gjenoppbyggings- og utviklingsprosjekter. PRT-et har en sivil del, der personell fra Justisdepartementet og Utenriksdepartementet inngår. Det sivile elementet er likestilt og ikke underlagt militær ledelse.
Regjeringen har besluttet å trappe opp den sivile innsatsen i Faryab-provinsen gjennom å øke tilgjengelige midler for prosjekter. Ønskemålet er i større grad å se sivil og militær innsats i sammenheng. PRT-konseptet er basert på at militær tilstedeværelse er en forutsetning for stabilitet og utvikling, men at slike midler alene ikke vil løse de langsiktige utfordringer Afghanistan står overfor.
Under min samtale med president Karzai i Kabul i forrige uke anmodet han f.eks om at man fra norsk side også vurderer å bidra til bl.a veibygging, mens forsvarsminister Wardak viste til behovet for økt støtte til oppbyggingen av den afghanske hæren. Dette er eksempler på prosjekter som er viktige for å bidra til å bedre sikkerhetssituasjonen på lengre sikt.
Den norske PRT-modellen høster anerkjennelse fra NATO. Det er bl.a fordi vi i økende grad ser den sivile og militære innsatsen i sammenheng, samtidig som vi opererer med klare skillelinjer mellom militære og sivile aktører. Forsvaret spiller en tilretteleggingsrolle, mens de sivile oppgavene utføres av sivile aktører. I tillegg til ca 100 norske personell består PRT-et av representanter fra Latvia og Finland. Det å ha ledelsen for et flernasjonalt sivilt-militært element som PRT-et i Meymaneh gir nyttig erfaring. I tillegg får vi gode påvirkningsmuligheter i forhold til utviklingen av sivilt-militært samarbeid i NATO for øvrig.
Forsvaret legger også igjen mye penger lokalt i Afghanistan i form av innleid lokal arbeidskraft og kjøp av tjenester. Dette er ikke minst viktig i en ellers fattig provins, der PRT-et i Meymaneh er lokalisert. Eksempelvis oppgraderer Norge nå en afghansk militærleir for om lag 5 mill. kr, der det kun benyttes lokal arbeidskraft. Denne oppgraderingen er nødvendig for å sikre at den afghanske hæren kan ha ett kompani i provinsen, noe som er helt avgjørende for å kunne sikre stabilitet og positiv utvikling.
Som en følge av økt norsk satsing i Faryab-provinsen, og det forhold at den eksisterende PRT-leiren ikke tilfredsstiller framtidige behov, bygger Norge nå en ny leir med en kostnadsramme på 82 mill. kr. Det er valgt å gjennomføre arbeidet med afghansk arbeidskraft, bl.a for å tilføre lokalsamfunnet både kompetanse og arbeidsplasser.
Oppbyggingen av afghanske sikkerhetsstyrker er avgjørende for at afghanerne selv skal kunne ivareta sikkerheten for sitt eget land. I den forbindelse har NATO i sommer startet med å trene den afghanske hæren med såkalte Operational Mentoring and Liaison Teams. Norge bidrar til dette i Nord-Afghanistan med åtte stabsoffiserer, og leder for tiden treningen av den eneste brigadeledelsen i Nord-Afghanistan.
Norge har også personell i ISAFs operasjonsledelse både sentralt i Kabul og i regionkommandoen for Nord-Afghanistan. Dette gir innsikt og innflytelse i planleggingen og ledelsen av operasjonen.
Jeg vil gjerne si litt om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Som kjent har sikkerhetssituasjonen i Sør-Afghanistan etter utvidelsen av NATOs operasjon vært svært krevende. Situasjonen har i den senere tid blitt noe bedret, men er fortsatt vanskelig og ventes å forbli vanskelig og uforutsigbar i lang tid framover.
Det er en økende tendens til at sikkerhetssituasjonen i hele Afghanistan er i forverring, også i nord-regionen. Området er relativt stabilt, men det registreres en økning i omfanget av etnisk konflikt og økt vold knyttet til narkotikatrafikken. Stabiliteten i området er basert på meget skjøre politiske kompromisser. Det er også tegn som tyder på at Taliban er i ferd med å styrke sin tilstedeværelse også i nord.
Dette viser at de norske bidragene i Nord-Afghanistan er høyst nødvendige og relevante. Her har vi påtatt oss et tungt ansvar, bl.a for det norskledede PRT-et. Dette er en forpliktelse som vi ikke kan, eller vil, forlate. Våre nåværende styrkebidrag må derfor på det nåværende tidspunkt fokusere på å løse sine viktige oppgaver i Nord-Afghanistan.
Det er Regjeringens syn at alle NATOs medlemsland har et felles ansvar for ISAF-operasjonen i hele Afghanistan. Det utelukkes derfor ikke at den norske hurtigreaksjonsstyrken også kan settes inn andre steder i Afghanistan i kritiske situasjoner, så lenge oppdragene er innenfor styrkens operative kapasitet og oppdrag som reaksjonsstyrke. Norge har også allerede avgitt enkeltsoldater til sanitetstjeneste i Sør-Afghanistan. Disse soldatene har gjort en meget viktig innsats og fått meget god omtale fra NATO.
Norges bidrag til Afghanistan må også ses opp mot andre operative behov og opp mot prioriteringer for Norges bidrag til andre internasjonale operasjoner. Vi har et betydelig bidrag til UNIFIL-operasjonen utenfor kysten av Libanon. I tillegg er vi i gang med å planlegge for et bidrag til en eventuell FN-operasjon i Darfur.
Samtidig er det viktig for meg som forsvarsminister også å ha tilgang til personell i Norge som på kort varsel kan forsterke våre avdelinger ute ved en nødssituasjon, som vi erfarte ved angrepet på PRT-et i Meymaneh i februar.
La meg også legge til at Hærens kapasitet er strukket, spesielt gjelder dette relevante støttefunksjoner til internasjonale operasjoner, og det er en meget stor belastning på det personell, og deres familier, som utfører hovedtyngden av slike oppdrag.
Denne regjeringen har sørget for en opptrapping av vårt totale militære utenlandsengasjement i forhold til da vi tok over etter den forrige regjeringen. Når våre UNIFIL-bidrag begynner sin tjeneste i morgen, har vi om lag 790 soldater i internasjonale operasjoner, sammenlignet med om lag 520 på slutten av den forrige regjeringens periode. I Afghanistan har vi i dag om lag 550 soldater, som alle tjenestegjør i ISAF. Den forrige regjeringen hadde om lag 470 soldater i Afghanistan, men bare 390 av disse deltok i ISAF.
Denne økte satsingen på deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er nødvendig og i tråd med Regjeringens politikk og målsetting om et aktivt internasjonalt engasjement både i NATO og i FN. Nivået ute gjør det imidlertid umulig for Norge å svare positivt på alle de anmodninger om økte styrkebidrag som kommer fra ulike hold.
Det er en kjensgjerning at Norge har gitt deltakelse i ISAF høyeste prioritet, og vi er relativt sett blant de aller tyngste bidragsyterne. At våre nære allierte etterspør ytterligere norske bidrag, er en anerkjennelse for den store innsats våre soldater yter i Afghanistan - og andre steder der de deltar.
Jeg vil understreke at alt norsk personell som nå tjenestegjør, eller som har tjenestegjort, i Afghanistan, gjør en uvurderlig innsats for den afghanske befolkningen, for internasjonal sikkerhet - og dermed også for norsk sikkerhet.
NATO har siden 5. oktober overtatt det militære stabiliseringsansvaret for hele Afghanistan. I den forbindelse inngår nå over 10.000 amerikanske styrker i ISAF, med hovedinnsats i Øst-Afghanistan. I Sør-Afghanistan er det fortsatt mangler i forhold til det styrkenivået som er politisk godkjent av NATOs råd. Blant de viktigste manglene er fortsatt helikoptre, infanteriavdelinger og spesialstyrker. Alle NATOs medlemsland er anmodet om å bidra med flere styrker.
Regjeringen har over tid vurdert situasjonen i Afghanistan og eventuelle behov for ytterligere norske bidrag, og valgt å ikke endre innrettingen av vårt styrkebidrag nå.
Jeg vil understreke at det ikke er noen prinsipiell motstand fra Regjeringens side mot å sende norske styrker til Sør-Afghanistan. Norge konsentrerer sin militære innsats i nord, men kan i prinsippet delta med styrker i hele ISAFs ansvarsområde. Det foreligger heller ingen begrensninger i den type bidrag Norge kan stille, herunder spesialstyrker.
La meg understreke at dette på ingen måte er første gang vi ikke svarer positivt på en styrkeanmodning fra NATO eller FN. Så har f.eks vært tilfellet for NATOs operasjon i Irak og for ulike bidrag til operasjonene i Kosovo og Afghanistan.
Vi er nå inne i en prosess for å melde inn Norges styrkebidrag til pågående NATO-operasjoner for de neste årene. Dette gjøres for at NATOs militære myndigheter skal ha en best mulig oversikt over nasjonenes styrkebidrag, og dermed bedre NATOs evne til langsiktig planlegging.
I denne forbindelse vil Regjeringen konsultere Stortinget om den framtidige innrettingen av styrkebidrag, både til ISAF og til andre operasjoner. Regjeringen er fast bestemt på at Norge fortsatt skal være en sentral bidragsyter til ISAF, samtidig som vi vil styrke vårt bidrag til FN. Norske styrkebidrag er en helt sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. Regjeringens konsultasjoner med Stortinget er viktig for å skape en bredest mulig enighet om norske bidrag til internasjonale operasjoner.
La meg avslutte denne redegjørelsen med å slå fast følgende:
NATO er en grunnstein i norsk sikkerhetspolitikk, og dette ligger fast. Norge gir et betydelig og viktig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan. Denne regjeringen har faktisk styrket våre militære bidrag til Afghanistan og ISAF i forhold til den forrige regjeringen.
Norge har påtatt seg et meget krevende oppdrag i Nord-Afghanistan. Senest i februar var våre soldater i Meymaneh i en meget farlig situasjon. Vi tar, og vi skal fortsette å ta, vårt solidaritetsansvar i NATO på alvor.
Olav Akselsen (A) [10:43:28] (leiar i utanrikskomiteen):
Situasjonen i Afghanistan er vanskeleg. Landet har vore herja av krig i fleire tiår. Landet har ingen demokratisk eller folkevald tradisjon. Det eine omsynslause diktaturet har følgt etter det andre. Landet har knapt nokon gong hatt ei sentral regjering med kontroll over heile landet. Krigsherrar og lokale stammer har vore meir opptekne av eigeninteresser enn av forholda for innbyggjarane.
Sivilbefolkninga har lidd i generasjonar og lever under folhold me i vår norske kvardag vanskeleg kan tenkja oss. Afghanistan er eit av dei fattigaste landa i verda. Levestandarden er svært låg, og ein opplever direkte humanitær nød. Tørke og krigshandlingar forverrar situasjonen.
Institusjonar som me her til lands tek som ei sjølvfølgje, er ikkje-eksisterande i Afghanistan. Helsevesenet er svært mangelfullt. Det same er utdanningssystemet. Politiet og justisvesenet har store manglar. Nasjonalt forsvar og tryggingsstyrkar er ikkje bygde ut.
Heller ikkje val på president og ei folkevald nasjonalforsamling har gjeve den utviklinga ein kunne ønskt eller håpa. Sentralmakta greier ikkje å ta i vare innbyggjarane sine tryggingsbehov. Den venta utviklinga i levekår har dessverre heller ikkje kome.
Frustrasjonen spreier seg. Det er aukande misnøye med presidenten og regjeringa. Dei utanlandske styrkane blir òg møtte med større skepsis no enn før. Det ser òg ut til å vera aukande oppslutnad om Taliban og andre opprørsgrupper.
Tryggingssituasjonen hindrar ei normal utvikling i landet. Det sivile samfunnet lir. Vanleg næringsaktivitet er vanskeleg. Foreldra er redde for å senda ungane sine på skulen. Frykta grip om seg. Afghanistan treng hjelp frå det internasjonale samfunnet for å skapa eit betre liv for innbyggjarane sine.
Eg er glad for at Noreg har stilt opp for å hjelpa det afghanske folket. Noreg er blant dei største bidragsytarane når det gjeld både sivil og militær støtte.
Gjennom deltaking i ISAF har Noreg i dag om lag 550 soldatar i Afghanistan. Det er ein oppgang på om lag 80 sidan regjeringsskiftet. ISAF er den høgast prioriterte internasjonale operasjonen for denne regjeringa, og ein reknar med langvarig norsk nærvær.
Regjeringa avgjorde i førre veke at ho ikkje vil auka det norske styrkebidraget no, og at Noreg skal konsentrera den militære innsatsen i Afghanistan til områda i nord. Regjeringa presiserer likevel at ein i prinsippet kan delta med styrkar i heile ISAF sitt ansvarsområde. Det er heller inga avgrensing for kva bidrag Noreg kan stilla med. Regjeringa vil vidare vurdera behovet for å endra det norske styrkebidraget.
Arbeidarpartiet støttar Regjeringa si avgjerd.
Støtta frå Noreg til oppbygging av det sivile samfunnet vil i år vera på rundt 400 mill. kr - også det er ein oppgang sidan i fjor. Den norske støtta er konsentrert om utdanning, styresett og offentleg administrasjon, landsbyutvikling og kamp mot narkotika. Noreg gjev òg store bidrag til humanitære formål, demokratiutvikling og oppbygging av politi og rettsvesen.
Det er no behov for ytterlegare innsats og betre koordinering. For å snu utviklinga må det afghanske folket oppleva framgang i levekår og ein tryggare kvardag. Noreg vil auka den norske innsatsen til neste år med 100 mill. kr. Det er viktig for å få til ei positiv utvikling i landet og på den måten hjelpa til å auka oppslutnaden om dei demokratiske institusjonane. Det er viktig å styrkja legitimiteten til afghanske styresmakter.
Eg er glad for det initiativet Noreg har teke for å få til ei betre koordinering og for i større grad å trekkja inn FN og Verdsbanken. Ei sterkare satsing frå det internasjonale samfunnet på sivil hjelp til Afghanistan vil vera heilt avgjerande for å få til ei stabilisering i landet - og det hastar.
Regjeringa sitt vedtak om å vidareføra noverande nivå og i denne omgangen ikkje senda nye styrkar til Afghanistan skapte sterke reaksjonar blant enkelte. Sjølv om eg kan forstå at det går an å ha eit anna syn på dette spørsmålet, meiner eg at mange av reaksjonane ikkje på nokon måte står i forhold til den avgjerda som Regjeringa har teke.
Ifølgje enkelte reaksjonar kan ein få inntrykk av at Noreg no nærast er i ferd med å melda seg ut av NATO, og at me ved å seia nei til nye norske bidrag no heller ikkje må rekna med hjelp dersom vårt land skulle bli trua.
Dette er sjølvsagt ikkje tilfellet. Noreg får regelmessig spørsmål om å stilla med styrkar til ulike oppdrag i regi av EU, FN og NATO. Noreg har tradisjonelt prøvt å stilla seg positiv til slike førespurnader, men det har aldri vore nokon automatikk. Både denne regjeringa og tidlegare regjeringar har måtta seia nei til spørsmål om bidrag. Det er fleire eksempel på dette. Blant anna har ein fleire gonger sagt nei til NATO sin treningsmisjon i Irak. Ein har fleire gonger behandla spørsmål om å senda F-16-fly og transportfly til Afghanistan, og avslått førespurnadene.
I førre periode var det sterke reaksjonar i NATO og i Noreg på at dåverande regjering valde å trekkja ut ein norsk infanteribataljon frå Kosovo, i ein svært spent og vanskeleg situasjon - ei avgjerd som etter mitt syn var langt meir dramatisk enn den avgjerda dagens regjering har teke, om å vidareføra aktiviteten på noverande nivå.
Sjølv om ein kan vera kritisk til kva den førre regjeringa gjorde i Kosovo, kan eg ikkje sjå at den avgjerda har skada vårt forhold til NATO.
Det er òg slik at dei fleste andre NATO-landa med jamne mellomrom har avslått førespurnader om bidrag. Det gjeld òg spørsmål knytte til bidrag til Afghanistan. Ein bør difor vera forsiktig med å haussa opp dette spørsmålet. Noreg er på linje med andre land i dette tilfellet, og den norske avgjerda kan ikkje tolkast som at ein ikkje stiller opp for NATO.
Etter at Regjeringa i førre veke offentleggjorde vedtaket om å vidareføra det norske styrkebidraget til Afghanistan på dagens nivå, kom det sterke reaksjonar på at Stortinget ikkje var involvert eller konsultert. Regjeringa sine medlemer har nok teke dette inn over seg, og eg merka meg det utanriksministeren sa innleiingsvis, og for så vidt òg avslutningsvis, om behovet for eit tett forhold til Stortinget.
Som leiar av utanrikskomiteen vil eg presisera at det er viktig at Stortinget blir involvert i viktige avgjerder om utanrikspolitikken. Me har lenge hatt eit ønske om stor grad av konsensus i viktige utanrikspolitiske spørsmål. Det står fast. Sjølv om me no har ei fleirtalsregjering, er behovet for konsultasjonar med Stortinget like stort.
Eg vil likevel presisera at det ikkje finst eit fasitsvar på kva tid den utvida utanrikskomiteen skal kallast inn. Det har fleire gonger vore retta kritikk både mot denne regjeringa og tidlegare regjeringar fordi ein har kalla inn til eit møte utan at ein har hatt noko nytt å seia. Regjeringa og Arbeidarpartiet oppfatta avgjerda i førre veke som ei vidareføring av dagens politikk, og dermed ikkje som ein ny politikk slik at det var behov for å konsultera Stortinget. Men når det er sagt, har ein merka seg den kritikken som har kome fram. Eg håpar iallfall at ein i framtida skal kunna greia å ha god og tett dialog med Stortinget om den typen spørsmål me diskuterer i dag.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [10:52:40] : Jeg legger
merke til at utenrikskomiteens leder har behov for å understreke at
Arbeiderpartiet støtter Regjeringens beslutning. Det kan være greit, for
gjennom hele forrige stortingsperiode utgjorde Arbeiderpartiet, sammen med
Fremskrittspartiet og Bondevik-regjeringen, det brede flertall når det gjaldt
vår holdning til løsninger i Afghanistan. Det gjaldt bl.a militære oppdrag
og bidrag, enten det var til « Enduring Freedom » eller til ISAF-styrkene. Nå er
Arbeiderpartiet - etter at de kom i regjering - blitt drevet fra skanse til
skanse. Kan vi nå vente oss flere overraskelser fra Arbeiderpartiets side?
Er det noen grense for hvor langt man er villig til å gå for å strekke seg
for å møte anti-NATO-partiet SV? Oppfatter Arbeiderpartiet det slik at
gevinsten ved å sitte i regjering er så stor at uansett hvilke konflikter
man får i forhold til sine allierte, er det verdt det?
Olav Akselsen (A) [10:53:33] : Eg må berre seia som sant er, at her er nok
verkelegheitsoppfatninga svært forskjellig for spørjaren og meg. Det er
ikkje slik at den norske regjeringa eller Arbeidarpartiet sine medlemmer er
blitt drivne frå skanse til skanse. Me har hatt ein offensiv
utanrikspolitikk frå dag éin - som Regjeringa og Arbeidarpartiet sjølvsagt
stiller seg fullt og heilt bak.
Det er slik at me har auka aktiviteten
vår i Afghanistan når det gjeld både det militære og det sivile nærværet.
Me har ambisjonar om å fortsetja å ha eit sterkt nærvær i Afghanistan. At
ein avslår denne oppmodinga no, er heller ikkje noko nytt. Som eg viste til
i mitt innlegg, er det noko som har skjedd med jamne mellomrom under ulike
regjeringar. Det skjedde også under den førre regjeringa, utan at det fekk
dramatisk betydning for vårt forhold til NATO eller at det forhindra oss frå
å ha ein aktiv politikk i høve til Afghanistan. Difor vil eg påstå at den
verkelegheita som Framstegspartiet her prøver å teikna, ikkje er korrekt.
Erna Solberg (H) [10:54:52] : Jeg skjønner man har lett for å finne parallelle
situasjoner. Jeg har lyst til å begrunne helheten i den forrige
regjeringens beslutning om ikke å opprettholde aktiviteten i Kosovo,
eksemplet som både Arbeiderpartiets talsmann og utenriksministeren brukte.
Man trappet altså ned etter en plan fordi man bygde opp engasjementet i
Afghanistan. Man gjorde det med bred støtte i dette storting, inklusiv Olav
Akselsens parti, Arbeiderpartiet. Vi deltok ved at vi sendte ned en
helikopterstyrke til Kosovo i stedet. Vi begrunnet hva innholdet i vår
helhetsvurdering var. Det skjer ikke nå, vi får ikke høre hva som egentlig
ligger i begrepet « helhetsvurdering ». Hva er minusene, hva er det som trekker
i retning av å ikke delta når vi har styrkene? Vi har ikke hørt argumentet
om at det ikke er penger. Vi kan altså delta, men vi vil ikke. Hva er den
ærlige helhetsvurderingen? Hva er minusene ved å ikke delta?
Olav Akselsen (A) [10:56:00] : Eg meiner det er klare parallellar i høve til både den
førre regjeringas framgangsmåte i Kosovo og ein del andre situasjonar der
ein frå norsk side har valt å ikkje stilla opp.
Dei fleste førespurnadene av denne
typen som får eit negativt svar, blir aldri debatterte i det offentlege
rommet. Det er heller ikkje normalt at ein grunngjev den avgjerda ein har
teke. Me merkar oss at når den førre regjeringa trekte seg ut av Kosovo,
var det sterk kritikk frå NATO knytt til det. Det var også mange i Noreg
som meinte det var ei feil avgjerd. Etter mitt syn var det ei mykje meir
alvorleg avgjerd enn dagens avgjerd om å vidareføra ein aktivitet på det
noverande nivået.
Regjeringa har vurdert situasjonen og
funne ut at slik situasjonen er i dag, har ein ikkje eit ønske om å trappa
opp norsk nærvær.
Jan Sahl (KrF) [10:57:12] : Begge de to redegjørelsene vi har fått høre her i dag,
har pekt på en prekær situasjon i Afghanistan. Utenriksministeren
understreket at det må et taktskifte til, både humanitært og militært. Jeg
vil understreke at Kristelig Folkeparti er svært enig i at vi også må ha et
humanitært taktskifte. Men det vedtaket som ble fattet nå, da spørsmålet
kom om å være med på taktskiftet, skjønner vi ikke helt. Og når
Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talskvinne uttrykte til Ukeavisen at i en
trepartiregjering vinner man noe og taper noe - det er jo ikke så lenge
siden vi jublet over Mongstad - er det klart at da blir spørsmålet: Har man
ofret det militære taktskiftet på kompromissets bord i Regjeringen?
Olav Akselsen (A) [10:58:09] : Eg vil først takka for støtta til ein auka humanitær
innsats i Afghanistan.
Regjeringa har teke ei avgjerd som me
i Arbeidarpartiet stiller oss bak. Den avgjerda er teken ut frå det som eg
oppfattar er situasjonen i dag; ei avgjerd som blir vurdert fortløpande.
Så er det sjølvsagt slik at ein alltid
kan spekulera i, eller ha som hobby og diskutera, kvifor enkelte avgjerder
blir tekne. Det er t.d. også slik at dette møtet her i dag er kalla inn
etter eit initiativ frå opposisjonspartia på Stortinget. Me kunne kanskje
filosofera over om ein hadde eit ønske om å prøva å framstilla det slik at
det var usemje mellom regjeringspartia og den typen ting. Det eg
konstaterer, er at Regjeringa har teke ei avgjerd, som me stiller oss bak.
Eg reknar med at når dei ulike opposisjonspartia ønskjer å diskutera denne
saka i Stortinget, er det fordi dei vil ha saka betre belyst.
Lars Sponheim (V) [10:59:20] : Det gode i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er at
vi har bred enighet om den. Det har det vært bred tradisjon for fra
Arbeiderpartiet, via sentrumspartiene og til Høyre. Etter hvert er også
Fremskrittspartiet blitt en del av denne - gjennom mange år.
Da er det avgjørende at vi har en
utvidet utenrikskomite, som representanten Olav Akselsen leder, som er den
rette arena for å forankre denne enigheten. Også i saker hvor en kan se for
seg at opposisjonen kunne tenkt seg at Regjeringen burde fattet et annet
operativt vedtak enn den har gjort, har vi tradisjon for at opposisjonen har
stilt opp for dette. Det er nettopp denne muligheten Stortinget og
opposisjonen er blitt fratatt ved den handlemåten vi ser nå.
Jeg registrerer med glede at
utenriksministeren har tatt selvkritikk i sitt innlegg i dag, så langt det
er mulig å beklage fra en flertallsposisjon i denne sal, og det er jeg
fornøyd med. Det jeg vil utfordre lederen av den utvidede utenrikskomite
til, er å gi uttrykk for at han deler denne beklagelsen - ikke det at han
står ansvarlig overfor Stortinget på samme måten - og vil bidra til at vi
kan komme tilbake på det sporet som har vært en så stolt tradisjon i norsk
sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Olav Akselsen (A) [11:00:26] : Eg meiner at eg allereie i innlegget mitt gjorde
akkurat det, presiserte at den kritikken som har vore fremja, er noko som
ein har teke inn over seg. Eg la òg vekt på at det er viktig, sjølv om ein
no har ein ny parlamentarisk situasjon, at me held fast ved dei gamle
tradisjonane og diskuterer store spørsmål knytte til utanrikspolitikken.
Det som eg likevel må konstatera, er nok at det er ei litt ulik vurdering av
dramatikken i det vedtaket som Regjeringa gjorde i førre veke. Regjeringa
og regjeringspartia oppfatta dette som ei vidareføring av dagens politikk,
og dermed såg ein ikkje behovet for å konsultera, fordi ein meinte at ein
allereie hadde konsultert dagens nivå.
Samtidig vil eg nytta dette høvet -
når Sponheim gjev meg den moglegheita - til å seia at eg skal jobba for at
me ikkje skal få denne typen debattar knytt til tryggingspolitiske eller
utanrikspolitiske spørsmål i framtida. Me får konsentrera oss om å
diskutera innhaldet i sakene og ikkje måten me handterer dei på.
Morten Høglund (FrP) [11:01:36] : Jeg vil gi utenrikskomiteens leder en anledning til
å utdype hva som er problemet med å imøtekomme denne henvendelsen. Vi har
fått, synes jeg, klarhet i at vi har styrkene, og vi har de finansielle
midlene, men det er ikke vilje. Samtidig understreker man at man vil være
sterkt til stede i Afghanistan, man vil gjøre mye, man vil gjøre mer. Men
hvorfor var det vanskelig for Norge å sende akkurat disse 150
spesialstyrkene som NATO så sårt etterspør?
Olav Akselsen (A) [11:02:09] : Svaret på dette er jo det same som ved alle andre høve
når Noreg får ein førespurnad. Ein vurderer ulike ting som økonomi,
kapasitet, kva slags styrkar som er tilgjengelege osv., og ut frå det
oppsummerer ein og tek ei avgjerd. Det som har vore uvanleg denne gongen,
er at det har vore ein offentleg debatt knytt til dette vedtaket, både i
forkant og i etterkant. Men likevel er det slik at grunngjevinga er den
same som elles, nemleg at ein ut frå ei heilskapsvurdering ikkje såg at det
var nødvendig for Noreg å bidra på noverande tidspunkt. Men samtidig
presiserer ein jo at det ikkje er teke noka prinsipiell avgjerd om at Noreg
ikkje på eit seinare tidspunkt, om situasjonen eventuelt skulle endra seg,
kan bidra med auka styrkar i forhold til dei ein har i dag.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Siv Jensen (FrP) [11:03:26] :
Fremskrittspartiet har ikke kritisert Regjeringen for dens ønske om
forsterket humanitær innsats og deltakelse i den sivile gjenoppbyggingen av
Afghanistan. Fremskrittspartiet har heller ikke kritisert Regjeringen for
gjeldende styrkebidrag i Afghanistan. Her er Stortinget enig. Her er det
ingen uenighet. Her er alle partier enige om behovet for å satse, og ikke
minst er vi enige om at de styrker som allerede er i Afghanistan, gjør en
fremragende jobb. Det hele denne debatten gjelder, er altså en anmodning
fra NATO om ytterligere bidrag fra Norge, primært for å forsterke innsatsen
i Sør-Afghanistan. Det er det denne debatten gjelder. Og jeg registrerer at
verken utenriksministeren, forsvarsministeren eller lederen for
utenrikskomiteen har nevneverdig behov for å komme inn på akkurat dette.
Man brukte veldig mye tid på å drøfte det vi er enige om, og det er for så
vidt greit å redegjøre for den alvorlige situasjonen, fordi den er alvorlig.
Det bekymrer oss alle, fordi det får store konsekvenser for både Norge og
for resten av verden.
Grunnen til at hele debatten kom opp,
var altså denne anmodningen fra NATO om å stille med styrker. Det er ikke
mangel på penger som er Norges problem. Det er åpenbart heller ikke mangel
på tilgjengelige styrker. Meg bekjent er spesialstyrker klare for å kunne
påta seg dette engasjementet. Men det er altså heller ikke dette som er
Regjeringens hovedbegrunnelse når den sier at det som en del av en
helhetsvurdering ikke har latt seg gjøre å sende styrker nå. Det som virker
mer og mer åpenbart, er at Regjeringens beslutning ikke er tatt ut fra en
helhetsvurdering av situasjonen i Afghanistan eller ut fra en
utenrikspolitisk, sikkerhetspolitisk og forsvarspolitisk helhetsvurdering.
Den er tatt ut fra en helhetsvurdering av andre konflikttemaer i
Regjeringen, altså i innenrikspolitikken. Mongstad kom først, så kom
Afghanistan. Det er i så fall på bakgrunn av en slik helhetsvurdering jeg
kan forstå den konklusjonen Regjeringen har trukket, fordi det blir
ubehagelig for enkelte partier i Regjeringen å gå på altfor mange nederlag.
Jeg skulle ønske at Regjeringen hadde vært ærlig nok, anstendig nok, til å
innrømme at dette faktisk er hovedgrunnen. For det er ikke pengemangel, og
det er ikke styrkemangel, som er hovedgrunnen; det er interne problemer i
Regjeringen.
Jeg registrerer også Regjeringens
hovedargument for å forklare dette massive bidraget som Norge angivelig har
i Afghanistan. Man har altså begynt med en ny teknikk, og det er å regne
norske mannskaper pr. innbygger. Hvorfor bruker man ikke den samme
teknikken når man skal regne på norsk bistand, hvor mye bistand Norge gir
pr. innbygger?
Sverre Myrli (A) (fra salen):
Jo, det gjør vi. Siv Jensen (FrP) : Jo, men ikke på
samme måte. (Munterhet i salen) Det er ikke like interessant. Hvorfor
bruker man ikke den samme teknikken for å understreke hvor mange flyktninger
Norge mottar pr. innbygger? Hvorfor bruker man ikke den samme teknikken hvis
man skal understreke f.eks hvor stor offentlig forvaltning Norge har pr.
innbygger sammenlignet med andre land? Det er ikke like relevant. Men i
denne saken er det særdeles relevant, fordi det fremstiller det norske
styrkebidraget som mye større enn det egentlig er.
Det er åpenbart behov for en
forsterket humanitær innsats i Afghanistan. Det er også Fremskrittspartiet
enig i. Men vi mener at en forutsetning for å nå frem på den humanitære
siden, er at man klarer å bidra til militær stabilitet i området. Hvis ikke
vil man jo feile på både den humanitære siden og den sivile
gjenoppbyggingssiden, rett og slett på grunn av at områdene er for ustabile
til dette.
Så må jeg si at dette har vært en
usedvanlig lite gjennomtenkt håndtering fra Regjeringens side. Derfor
registrerer jeg også det utenriksministeren sa i sin redegjørelse, som er så
nær en beklagelse det er mulig å komme. Utenriksministeren skal ha honnør
for at han i hvert fall innrømmer at dette ikke var særlig godt håndtert
overfor Stortingets organer.
Nå er det slik at vi i Norge i hele
etterkrigstiden har hatt stor grad av enighet i utenriks- og
sikkerhetspolitikken. Dette har vært en bærebjelke, og man har forsøkt å
finne frem til konsensus på tvers av partiene og størst mulig grad av
enighet. Drøftelsene i den utvidede utenrikskomiteen har vært avgjørende i
en slik sammenheng. Arbeiderpartiet brøt den enigheten da de gikk mot det
såkalte dobbeltvedtaket i NATO om utplassering av raketter på begynnelsen av
1980-tallet. Da opplevde man en stor krise i norsk politikk. Siden den gang
har Arbeiderpartiet holdt sin sti ren og vært særdeles opptatt av aldri å
skape inntrykk av å svekke Norges forhold til våre allierte eller vårt
forhold til NATO. Den situasjonen er nå blitt annerledes som følge av at
man sitter med anti-NATO-partiet SV i regjering.
Jeg registrerer at det har kommet
ganske klare uttalelser fra mange hold knyttet til den norske konklusjonen.
USAs ambassadør i Norge, Benson K. Whitney, har vært kritisk. Vår
nåværende forsvarssjef sa at han syntes det var et spesielt tungt budskap å
overbringe i Afghanistan. Den tidligere forsvarssjefen er ute i avisene i
dag og gir uttrykk for samme skepsis. Med andre ord: Det er mange som nå er
bekymret over de signaler som sendes fra norsk side, Fremskrittspartiet
inkludert.
Men så til et annet problem: Hvordan
kan vi tolke regjeringspartienes egen tolkning av det Regjeringen sier? Jeg
hører at både utenriksministeren og forsvarsministeren klart og tydelig sier
at det i prinsippet ikke er noe i veien for at Norge kan sende ytterligere
styrker - i prinsippet er det ingenting i veien. Spørsmålet er: Når mener
Regjeringen at man i prinsippet ikke bare skal tenke tanken på å gjøre det,
men faktisk også gjøre det, siden anmodningen er der nå?
Vi kunne lese i Dagbladet på fredag
den tolkning fra SVs side, som Audun Lysbakken, nestleder i SV, for så vidt
også sammen med statssekretær Solhjell på Statsministerens kontor, hadde.
Det er en helt annen tolkning og forståelse av Regjeringens vedtak enn det
folk fra Arbeiderpartiet har. Da begynner saken å bli interessant igjen.
Hva er det egentlig Regjeringen mener? Hva er det egentlig
regjeringspartiene mener om dette? Er det SVs tolkning som ligger til grunn,
om at man ikke har gitt grønt lys for at Regjeringen kan sende
spesialstyrker til Sør-Afghanistan? Slik jeg oppfatter utenriksministeren, er
det i prinsippet ikke noe i veien for å sende styrker. Men SVs tolkning er
altså annerledes. Det kommer fra nestlederen i SV, mens Arbeiderpartiet gir
uttrykk for at de ser på vedtaket som en åpning for å sende styrker. Dette
bidrar jo til å forsterke uklarheten, til å forsterke usikkerheten og til å
synliggjøre at det ene og alene er intern uenighet mellom partiene i
regjering som har ført frem til denne beslutningen, ikke en helhetsvurdering
med utgangspunkt i sikkerhets-, forsvars- og utenrikspolitikken. Det er
bedrøvelig. Det er bedrøvelig fordi NATO-alliansen har vært en bærebjelke
for Norge i hele etterkrigstiden. Operasjonene i Afghanistan ble utløst av
en artikkel 5-operasjon, og selv om ISAF-styrkene nå ikke er det, må man ha
med seg historien for tilstedeværelsen i Afghanistan fra begynnelsen av, som
ble utløst som følge av terrorhandlingene den 11. september. Det var
utgangspunktet. Derfor stilte man solidarisk opp, vel vitende om at det å
engasjere seg i et område som Afghanistan er farlig, konfliktfylt og
selvsagt også må innebære langsiktighet. Man løser ikke så omfattende
konflikter på kort sikt. Det erkjenner alle, tror jeg. Derfor må vi være
beredt til å forbli, forsterke og stå på for å kunne løse denne konflikten
fordi den har så mange dimensjoner, og fordi den ikke minst, som også
utenriksministeren var inne på, er synlig bare et kvartal unna denne
bygningen hver eneste dag, i form av narkotikaomsetning. Vi ser det også på
andre områder i form av økt terror og utvikling av sterke islamistiske
grupper som har sitt arnested knyttet til denne regionen, gjennom Taliban.
Jeg skulle ønske at Regjeringen - og
regjeringspartiene for den saks skyld - kunne være ærlige nok til å innrømme
hva som er den egentlige grunnen til at denne konflikten oppstod. Det hadde
vært et viktig bidrag til å rydde tvil av veien, slik at vi kunne komme
videre og faktisk også konsentrere oss om det disse spørsmålene virkelig
dreier seg om: behovet for størst mulig grad av samstemmighet i forsvars-,
sikkerhets- og utenrikspolitikken.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Marit Nybakk (A) [11:13:45] : Mener
Fremskrittspartiet virkelig at de fortløpende vurderinger av henvendelser
fra NATO om styrkebidrag i ulike operasjoner er et mål for vår troverdighet
som alliert? Er det ikke heller vår totale innsats over tid, enten den er
militær, politisk eller humanitær, som er avgjørende, og som skaper respekt
for oss som alliert, enten det er dialogen vi har hatt på Balkan innenfor
NATO eller vårt bidrag til Afghanistan fra første dag? Eller er det kanskje
slik at for Fremskrittspartiet er det de innenrikspolitiske gevinstene denne
saken dreier seg om, og som er det overordnede? Det innenrikspolitiske
spillet vi har sett de siste dagene, særlig fra Fremskrittspartiet, i denne
saken, kan ikke akkurat kalles en verdig utenrikspolitisk debatt. Jeg vil
spørre om det er slik Fremskrittspartiet også framover har tenkt å lage show
ut av norsk utenrikspolitikk, noe som ikke akkurat skaper troverdighet utad?
Siv Jensen (FrP) [11:14:50] : Showet stod Arbeiderpartiet for gjennom
utenriksministerens pressekonferanse i vandrehallen, helt uten at
opposisjonen i Stortinget var orientert om Regjeringens beslutning. Jeg
synes dette er en altfor alvorlig sak til at representanter fra
Arbeiderpartiet skal forsøke å prate seg bort fra det som faktisk har skjedd.
Fremskrittspartiet er opptatt av begge de momentene som representanten
Nybakk tar opp, både en fortløpende vurdering av de anmodninger Norge får,
og Norges totale innsats over tid. Selvsagt betyr begge deler noe, men det
har altså vært vanlig at denne type beslutninger forankres i Stortinget, i
første rekke gjennom konsultasjoner i Stortingets utvidede utenrikskomite,
slik at man til enhver tid får anledning til å vurdere helheten i saken, og
de vurderinger og betraktninger som ligger til grunn fra Regjeringens side.
Bjørn Jacobsen (SV) [11:15:53] : Det gleder meg no at også Framstegspartiet har fått
med seg heile vedtaket til Regjeringa. Det kunne verke som om ein berre
hadde fått med seg den eventuelle SV-sigeren og var interessert i å hausse
han veldig opp. Men det å deltake i ei regjering er også å få til eit
balansert vedtak.
Noreg har den siste tida to gonger
sagt nei til oppmodingar frå NATO når det gjeld styrkegenereringsprosessen -
først frå FOHK på Jåttå i Stavanger. Eg hørte ikkje eit pip frå
Framstegspartiet då Jan Reksten avslo NATO sitt forslag om at våre soldatar
i nord skulle sendast sørover. Men når Regjeringa kjem med eit balansert
vedtak der vi klart og tydeleg seier at vi ikkje skal sende styrkar no, men
i prinsippet skal vurdere denne situasjonen fortløpande, kvifor forteiknar
Framstegspartiet biletet av det Regjeringa eigentleg har sagt, og kvifor
forvrengjer Framstegspartiet den politiske situasjonen, som er ganske
alvorleg både for Afghanistan og for Noreg?
Siv Jensen (FrP) [11:16:57] : Nå forvrenger jo representanten Jacobsen sannheten.
Sannheten er at den beslutningen som Regjeringen tok, kom som lyn fra klar
himmel på Stortinget og på de aller fleste andre også. Det kom som en
konsekvens av at det føltes svært ubehagelig for SV - anti-NATO-partiet SV - å
skulle delta i en regjering som ytterligere forsterket Norges NATO-innsats.
Det er et faktum.
Det er også et faktum at det var en
beslutning som ble tatt fra Regjeringens side helt utenom det som er kutyme
og ikke minst også nedfelt i Stortingets forretningsorden, nemlig at man bør
konsultere Stortinget om denne typen beslutninger før de blir fattet. Det
er også grunnen til at det sjelden er konflikter i Stortinget om denne typen
beslutninger: De blir forankret før de blir offentlig kjent.
Lars Peder Brekk (Sp) [11:18:12] : Jeg la merke til at representanten Siv Jensen i
innlegget sitt påstod at Regjeringen framstiller Norges styrkebidrag som mye
større enn det i realiteten er. Det synes jeg er en alvorlig påstand. Jeg
har lyst til å spørre om hun står fast ved det hun sa i innlegget sitt,
eller om hun vil utdype det videre.
Jeg har også lyst til å spørre om det
betyr at Fremskrittspartiet er villig til å foreslå at det skal sendes flere
styrker ned til Afghanistan?
Siv Jensen (FrP) [11:18:50] : Det er et faktum at talsmenn for de tre
regjeringspartier gjentatte ganger har understreket at det norske bidraget
må ses i forhold til bidrag pr. innbygger. Det ser det ut til å være veldig
viktig for Regjeringen å understreke, i stedet for å se på det som er
situasjonen, nemlig anmodningen fra NATO om å sende spesialstyrker fra Norge
til Sør-Afghanistan. Det er det dette dreier seg om. Fremskrittspartiet har
ikke fremmet noe forslag i salen i dag. Det er igjen fordi vi mener at
denne typen beslutninger bør forankres bredest mulig, bør tas ut fra en
bredest mulig konsensus, og ikke tilspisses mer enn nødvendig. Regjeringen
skapte den konflikten som har oppstått, i forrige uke. Nå synes jeg det er
viktig å få klarhet i hva Regjeringens helhetlige vurdering betyr, og at det
faktisk også innebærer at man vil vurdere å sende styrker til Sør-Afghanistan
hvis anmodningen kommer på ny.
Vidar Bjørnstad (A) [11:20:00] : Arbeiderpartiet og Regjeringen vil legge vekt på
konsultasjoner med Stortinget når det gjelder utenriks- og
sikkerhetspolitikken. Men jeg kan ikke erindre at en regjering i alle
sammenhenger der en har fått anmodninger fra NATO, har konsultert Stortinget
- når en bare bestemmer seg for å videreføre det som er gjeldende
styrkebidrag.
Jeg har to spørsmål til Siv Jensen.
Det første er: Mener hun at en
automatisk skal imøtekomme alle anmodninger fra NATO for å opprettholde
NATO-solidariteten?
Og det andre spørsmålet: Mener hun at
andre land som har avslått å øke sine styrkebidrag til Afghanistan, truer
NATO-samarbeidet?
Siv Jensen (FrP) [11:20:48] : Det er nettopp derfor det er så viktig at disse
diskusjonene tas i den utvidede utenrikskomite før en beslutning fattes.
Jeg registrerer og husker godt at den
forrige regjering - det var da en mindretallsregjering - tidvis fikk kritikk
fordi den brakte for mange saker inn for den utvidede utenrikskomite. Men
det var nettopp fordi at man heller var føre var og sørget for å få
forankret flest mulig beslutninger, enn det motsatte. Og det synes jeg den
regjeringen skal ha honnør for.
Denne regjeringen har tidvis brakt
mange saker inn for den utvidede utenrikskomite, men i denne spesielle
saken, som man burde ha skjønt er av en spesiell karakter og betydning,
burde man ha brakt den inn før man traff beslutningen. Da kunne man jo ha
ryddet av veien eventuelle misforståelser som det ikke var mulig for
opposisjonen å få klarlagt før beslutningen fra Regjeringen ble kjent.
Ågot Valle (SV) [11:21:56] : Jeg noterte meg med stor interesse at Siv Jensen så
klart slo fast at det ikke er uenighet om å sende humanitær hjelp, sende
bidrag til å bygge opp Afghanistan sivilt. Men da må jeg spørre om det kan
være riktig at Fremskrittspartiet er enig i det, for i budsjettet for 2006
foreslo de å kutte bistanden til Asia med 460 mill. kr. Og med bare 50
mill. kr igjen ville det ikke være mye penger til å bygge opp Afghanistan.
Det er altså ikke riktig at det er enighet om økt bistand. Men spørsmålet
mitt til Fremskrittspartiet blir: Er det våpen og militære bidrag alene som
skal være med på å sikre freden og demokratiet i Afghanistan? Er det ikke
sånn at det internasjonale samfunnet nå må bruke mer innsats på det sivile
samfunnet, på politiske prosesser?
Siv Jensen (FrP) [11:23:01] : Jeg tror representanten Valle skal lese
Fremskrittspartiets alternative budsjetter noe grundigere før hun begir seg
ut i den type påstander.
Det som er et faktum, er at
Fremskrittspartiet gikk i bresjen etter 11. september 2001 for å sørge for
ytterligere bevilgninger til Afghanistan. Av samtlige partier i Stortinget
var vi det partiet som foreslo det høyeste beløpet på den humanitære siden.
Det har vi gjort i mange andre sammenhenger også, fordi vi står ved det vi
har sagt om behovet for forsterket innsats i nærområder. På område etter
område etter område har Fremskrittspartiet gjort dette i gjentatte
budsjetter, og vi har ingenting å skamme oss over i så henseende.
Hvis Ågot Valle skal gå til angrep
fordi Fremskrittspartiet kutter deler av bistandsbudsjettet, ja, så vedstår
jeg meg det. Det kommer vi helt sikkert til å gjøre i 2007-budsjettet også.
Men vi er særdeles målrettet på hvor vi kutter, og hvor vi forsterker. Ett
av områdene som det helt åpenbart er enighet om skal ha en forsterkning, er
Afghanistan.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Erna Solberg (H) [11:24:05] : Det gis i denne
debatten inntrykk av at situasjonen i Sør-Afghanistan er som den har vært
over lengre tid, at det ikke har skjedd noen endringer. Men situasjonen i
Sør-Afghanistan har i løpet av sensommeren forverret seg betydelig, blitt
betydelig mer ustabil. Derfor har NATO bedt om ytterligere styrke. Det er
altså en ny situasjon, som vi senest de siste dagene har sett, som har gjort
at NATO så innstendig har bedt om å få ekstra bidrag knyttet til
operasjonene i Sør-Afghanistan.
Vi synes det er leit at situasjonen
ikke har utviklet seg bedre i Afghanistan. Det tror jeg alle synes. Men
det er jo ikke sånn at svaret på en forverret situasjon er at alt skal være
som det tidligere har vært. Det er også derfor Regjeringens beslutning om
ikke å sende den norske spesialstyrken til det sørlige Afghanistan har vakt
internasjonal oppsikt. Nyheten ble raskt fanget opp både av Reuter,
Associated Press og av franske medier. Det stod egne reportasjer på trykk i
Canada, en av våre allierte, som er til stede i Sør-Afghanistan, og som
behøver vår hjelp i felles krig mot en felles fiende.
NATOs generalsekretær, Jaap de Hoop
Scheffers, uttalelse i NRK 19. oktober ble gjengitt over hele verden:
Spesialstyrkene ville ha gjort det lettere å gjennomføre sivile
gjenoppbyggingstiltak i det sørlige Afghanistan. Med andre ord: Den sivile
gjenoppbyggingsinnsatsen er blitt vanskeligere på grunn av Regjeringens
beslutning.
Også USA og Storbritannia har
kritisert Regjeringen, og i forrige uke uttalte også NATOs talsmann seg og
sa: Når vi ikke får flere styrker og bedre bidrag, vil det ta lengre tid, og
det vil gi større tap å gjennomføre de operasjonene vi er satt til å gjøre.
Større tap - det er altså større tap for Storbritannia, for Danmark, for
Nederland, for Canada og for USA. De landene vi i NATO definerer som våre
nærmeste allierte, og som vi opererer mest sammen med, er altså de som nå
får større tap fordi vi ikke bidrar.
Ingen av oppslagene i de
internasjonale nyhetsbyråene omtalte imidlertid Mongstad-saken, forholdet
mellom SV og deres koalisjonspartnere, eller - for den saks skyld - gapet
mellom SV og resten av Stortinget i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Internasjonalt er det kun interesse for to ting: hva NATO ber om, og hva
Norge svarer. Og spørsmålet stilles: Har Norge endret politikk?
Denne regjeringen snakket for ett år
siden mye om åpenhet overfor Stortinget, åpenhet overfor velgerne og om å
være sine venners venn. Helhetsvurdering, er det svaret vi får gjentatte
ganger fra Regjeringen når det gjelder hvorfor vi ikke deltar. Men vi får
ikke svar på hva elementene i denne helhetsvurderingen er. Er det penger?
Er det mangel på styrker? Skal styrkene brukes et annet sted? Hva er
egentlig minusene og grunnene til at vi nå ikke deltar? Det svarer ikke
Regjeringen på, uansett hvor mye tid de bruker på å svare.
Det kan jo være at sannheten ligger
nærmere når avisene rapporterer fra middagssamtaler mellom NATOs
generalsekretær og statssekretærene fra Forsvarsdepartementet, hvor SVs
deltakelse i Regjeringen åpenbart er et av de viktigste elementene. Jeg vil
faktisk gi ros til Bjørn Jacobsen, som i Klassekampen sist torsdag sa det vi
alle visste: « Dette er en stor lettelse. Her nærmet
vi oss partiets smertegrense. »
Men jeg synes det hadde vært ryddigere
om Regjeringen hadde snakket åpent ut om sine motiver og sine begrunnelser
og ikke skammet seg over sine egne handlinger, som de åpenbart må gjøre, når
man ikke tør snakke om hva som var den reelle begrunnelsen.
Regjeringen har antageligvis nå lært
at Stortinget også har en smertegrense. Den ble overskredet med god margin
av utenriksministeren og forsvarsministeren sist onsdag, men jeg registrerer
at utenriksministeren tar selvkritikk på vegne av Regjeringen. Jeg har
tenkt å la det være med det, men jeg må si, basert på de konsultasjoner som
har vært med Stortinget om Afghanistan, at det burde ikke forbause
Regjeringen at vi mente vi burde vært informert om dette. Man kan ikke
snakke seg vekk fra det engang. Jeg har ikke lyst til å referere til
innholdet i den utvidede utenrikskomiteens debatter.
Det nærmer seg fem år siden NATOs
forsvarskrig mot det Taliban-styrte Afghanistan startet. På veien har vi
fått seiere og tilbakeslag. Landet har fått en demokratisk valgt regjering,
det pågår oppbygging av nasjonal hær og politi, det jobbes med å betale
tjenester som helse og utdanning, kvinnenes stilling har bedret seg flere
steder i landet, og infrastrukturen bygges opp.
Likevel er det beskrivende når
statssekretæren i Forsvarsdepartementet innrømmer at norske soldater vil
måtte stå i Afghanistan i lang tid.
Noen sentrale aspekter ved den
allierte innsatsen har ikke ført til de ønskede resultater, i hvert fall
ikke ennå. For det er snakk om en infrastruktur som fortsatt skriker etter
oppgradering, at strømnettet i Kabul ikke har større kapasitet enn på den
russiske okkupasjonens tid, om økende eksport av narkotika også til Norge,
med alt hva det innebærer, og fortsatt korrupsjon i Afghanistan. Det er
også en situasjon hvor Taliban øker sin styrke i Sør-Afghanistan og Al Qaida
følger hakk i hæl og ennå ikke har oppgitt sin dagsorden om terror langt
utover grensene for både Afghanistan og Midtøsten.
Derfor er vi alle enige om at en
skikkelig satsing på sivil gjenoppbygging, tjenesteyting og stabilisering er
helt nødvendig for å skaffe afghanerne utvikling, fred og forutsigbarhet.
Vi kan gjerne være med på en diskusjon om hvordan vi skal gjøre det. Det er
både pro og contra med det valget Norge har gjort f.eks ved å satse så mye
gjennom regjeringen i Afghanistan. Men langsiktig har vi gjort det, fordi
det skulle bidra til legitimiteten til den regjeringen - den samme
diskusjonen som vi har hatt om forholdet mellom Hizbollah og Libanons
regjering når det gjelder gjenoppbyggingen der.
Men jeg mener samtidig at Regjeringen
gjennom sine offentlige uttalelser i forrige uke er med på å bygge opp om en
slags motsetning mellom sivil og militær innsats, når vi faktisk trenger mer
av begge deler. Olav Akselsen sa det: Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan
vanskeliggjør gjenoppbyggingen av Afghanistan. Ja, da burde jo også svaret
være både penger til gjenoppbygging og ytterligere deltakelse for å bedre
sikkerhetssituasjonen. Dagens Afghanistan er et sted der sivil innsats ikke
lar seg gjennomføre uten militær ryggdekning, fordi det dessverre er sterke
krefter i landet som ikke vil ha fredelig utvikling, stabilitet og økonomisk
utvikling og bekjemping av fattigdommen, med mindre de selv sitter med alle
kortene og høster gevinsten selv.
Også de frivillige organisasjonene her
hjemme, som gjør en viktig innsats, synes å mene at den sivile innsatsen
forutsetter den sikkerhet som militære styrker kan gi, enten i nord, i sør
eller ellers i Afghanistan. Et spørsmål som de frivillige organisasjonene
stiller - og det synes jeg er helt betimelig, det kan vi være med på å
diskutere - er hvordan arbeidsdelingen skal være mellom sivile
organisasjoner og militære avdelinger, og ikke unaturlig hvor stor
bistandsporteføljen skal være fra Norge til Afghanistan.
Situasjonen i Meymaneh viste oss at vi
har flotte soldater i Afghanistan. Er det én ting denne debatten ikke bør
bidra til, er det det enkelte unge representanter for SV har gjort, nemlig å
sjikanere en for det oppdraget man driver med i Afghanistan, og belaste de
norske soldatene med at det de gjør, ikke skal være legitimt.
Det er også viktig for oss å si at det
er viktig for Norge at NATO lykkes i Afghanistan. Hvis NATO ikke lykkes i
Afghanistan, vil det bidra til et svekket NATO. Det er viktig for
Afghanistan og for den afghanske befolkning, men det er også viktig for vår
fremtid i alliert sikkerhetsstruktur at NATO lykkes i det arbeidet man
driver i Afghanistan.
Og så skal vi heller ikke glemme at
krigen mot terror også er vår krig. Noen forsøker å hevde at vi driver en
krig på vegne av USA eller andre. Nei, krigen mot terror er også Norges
krig. Det er krigen for at alle land i Europa skal bli sikrere mot
terroranslag på vår jord ved å minske rommet og mulighetene for
terrororganisasjoner for å bygge seg opp. Dette er elementer som vi ikke må
glemme i den diskusjonen som er.
Men det spørsmålet som fremdeles står
igjen etter de innleggene jeg har hørt så langt, er: Hva må skje i fremtiden
for at Regjeringen kommer til å endre sin holdning? Når blir
helhetsvurderingen en annen, når vi ikke engang får høre hva innholdet i
helhetsvurderingen egentlig er?
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen. Presidenten: Det blir
replikkordskifte. Olav Akselsen (A) [11:34:47] : Lat meg først få
presisera at dagens regjering ikkje har teke noka avgjerd om å trekkja seg
ut av Afghanistan, så Noreg vil vera til stades og ta sitt ansvar for
tryggingssituasjonen i landet.
Eg har respekt for at Høgre har eit
anna syn på spørsmålet om ein burde senda ytterlegare styrkar til
Afghanistan no. Det eg har vanskelegare for å forstå, er kvifor ein prøver
å haussa denne saka opp ikkje til å gjelda konkret førespurnad om å senda
styrkar til Afghanistan, men faktisk Noregs forhold til NATO. Noreg har
mange gonger før måtta seia nei til oppfordringar frå NATO. Det er ein
situasjon som òg gjeld mange andre NATO-land. Det har ofte ført til
skuffelse og skuffande utsegner frå representantar frå NATO. Eit slikt
tilfelle var då den førre regjeringa trekte seg ut av Kosovo i ein svært
dramatisk situasjon.
Mitt spørsmål er kvifor det er
uproblematisk når Høgre er med i regjering, å ta denne typen avgjerder i
forhold til NATO, mens når dagens regjering gjer vedtak om å vidareføra ein
aktivitet, er det faktisk ein fare for vårt forhold til den same
organisasjonen.
Erna Solberg (H) [11:36:02] : Jeg har tidligere i et replikkordskifte omvendt vei med
Olav Akselsen forklart begrunnelsen for at vi « trakk oss ut » av Kosovo. Vi
trakk oss jo ikke ut. Vi sendte helikopterstyrker istedenfor hærstyrker.
Vi gjorde det fordi vi bygde opp i Afghanistan og skulle delta mer i
Afghanistan, og det var med Arbeiderpartiets støtte at vi gjorde dette.
Ja, NATO ville gjerne at vi hadde hatt
flere styrker å sette inn totalt sett. Men vi begrunnet det med - og vi var
åpne om begrunnelsen - den totale mengden styrke, og vi prioriterte på det
tidspunktet en annen operasjon, en annen deltakelse, i Afghanistan.
Det mangler svar fra Regjeringen nå på
hva de prioriterer istedenfor. Alle vet at de 150 spesialstyrkene har
sittet på vent til å reise. Alle kan lese i avisene at dette har vært en
innenrikspolitisk sak. Da blir det slik som vi sa i valgkampen, at med SV
med foten innenfor, med SV med i regjeringskontorene, kommer en til å svekke
vår deltakelse i NATO. Det er det vi ser, for nå har Regjeringen bøyd unna,
som Arbeiderpartiet lovet oss i valgkampen at de ikke skulle gjøre overfor
SV i sikkerhetspolitikken.
Bjørn Jacobsen (SV) [11:37:25] : Vi er i Afghanistan, vi skal vere der lenge, og vi
skal vere der langsiktig. Om det er det ingen tvil. Eg ser at Høgre også
prøver å gjere eit veldig godt poeng av dette med SV. Ja, eg var glad då
avgjerda kom, ut frå at vi hadde blitt høyrde, våre argument var gode nok
til også å tole ei regjeringsbehandling. Men dersom ein les Bergens Tidende
i dag, vil ein sjå at eg innrømmer også at ja, vi kan i framtida komme til å
vurdere også spesialstyrkar.
Men lat oss begynne å diskutere det
som er viktig, korleis løyse problema i Afghanistan. Vi veit også at det er
mye politikk i dette. På 1980-talet var parolen « Sovjet ut av Afghanistan ». I
Afghanistankomiteen var Høgre og RV dei mest aktive. Vi veit jo også at då
begynte det ein kampanje for å byggje opp Taliban, for å byggje opp bin
Laden, osv. Vi veit jo at det er vår eigen gaukunge vi no slåst mot. Vi
veit at Colin Powell, USAs tidlegare utanriksminister, seier det rett ut:
Han tviler på det moralske grunnlaget for denne såkalla krigen mot terror.
Ser også Høgre at vi kanskje bør skifte kurs litt, stikke fingeren i jorda,
vurdere korleis Noreg kan bidra humanitært og sivilt?
Erna Solberg (H) [11:38:34] : Vi bidrar jo humanitært og sivilt. Vi har hatt høy
prioritet på Afghanistan i mange år. Vi satt i lederstolen for å sørge for
bidrag til Afghanistan da vi satt i regjering. Jeg skulle ønske at vi
brukte mer penger internasjonalt på å bygge opp også de sivile sidene av
Afghanistan. Det er et problem at Taliban betaler cash til sine soldater,
mens soldatene i regjeringshæren ikke helt vet om de får lønn. Det skaper
litt ulik motivasjon i et land av denne typen. Det er mye vi kan diskutere
mer når det gjelder dette, men det går ikke på bekostning av spørsmålet: Må
vi skape sikkerhet også? Vi må skape sikkerhet også, og det er det
spørsmålet om deltakelse med spesialstyrkene går ut på. Skal du skape
sikkerhet samtidig som du tar andre initiativ?
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:39:40] : Representanten Erna Solberg sa i sitt innlegg
mange ting, men bl.a ja takk, begge deler, vi trenger mer militær innsats og
mer sivil innsats. Vi er vel ikke direkte uenig i det. Men hvis vi ser på
hva disse to delene koster økonomisk, ser vi at den militære innsatsen har
kostet betydelig mer enn den sivile innsatsen. Da spekulerer jeg på: Hvis
vi sier ukritisk at vi vil ha mer til begge deler, er det et fortsatt gap
mellom sivil og militær innsats. Hvordan vurderer Høyre muligheten for at
vi kan lykkes hvis denne skjevfordelingen opprettholdes? Eller er Høyre enig
i at det må en kraftinnsats til på den sivile siden for å lykkes militært?
Erna Solberg (H) [11:40:42] : Det er slik at militære styrker er dyrere enn mange
andre aktiviteter når man først setter dem inn, tilsynelatende. Men de er
altså forutsetningen for at man faktisk kan komme inn med sivil hjelp. Det
er jo den samme diskusjonen i spørsmålet om vi skal bidra i Darfur. Vi
kommer altså ikke til å klare å få til trygghet rundt den sivile hjelpen i
Darfur, som jeg skjønner at Regjeringen ivrer veldig sterkt for, uten at vi
samtidig også har styrker som bidrar til at det blir en sikkerhetssituasjon
der en får slutt på drapene, på voldtektene, på herjingen med mennesker som
foregår.
Det er det som må til, samtidig som
man sørger for mat, utdannelse, infrastruktur og å bygge opp en utvikling.
Å gjøre noe annet ville være å si at vi aksepterer at man skal tilbake til
at kvinnene i Afghanistan skal inn under et Taliban-styre. Jeg synes ikke
vi skal gjøre det, at vi igjen gjør Afghanistan til et område hvor de
terroristene som driver med terrorhandlinger mot vestlige mål, faktisk får
et nytt sikkert område å være i. Derfor må vi gjøre begge deler, og jeg har
aldri før hørt fra regjeringspartiene at det var penger det stod på.
Marit Nybakk (A) [11:42:04] : Jeg tror ikke det er noen i denne salen som mener at
kvinnene i Afghanistan på nytt skal måtte innordne seg et redselsregime
under Taliban. Men når man hører på Erna Solberg, høres det jo ut som om
Norge ikke bidrar med styrker til Afghanistan i det hele tatt. Men vi er jo
en av de store bidragsyterne, og denne regjeringen har faktisk økt antallet
styrker i Afghanistan og setter ISAF-styrkene opp som første prioritet.
Det høres også ut som om Norge er det
eneste landet som blir spurt om styrker. Da jeg satt og hørte
representanten Solberg gå gjennom hele den internasjonale pressen, virket
det jo som om Norge er det eneste landet som er blitt spurt, og at vi er de
eneste som kan bidra. Nå er det faktisk slik at det også er ganske mange
andre toneangivende NATO-land som akkurat nå har sagt nei - andre har sagt ja.
Ved neste korsvei kan det være motsatt. Men jeg vil spørre representanten:
Det kan da ikke være slik at Norges fortløpende vurderinger av hvilke
operasjoner vi skal delta i, og svar på henvendelse fra NATO, er en
indikasjon på vår lojalitet som NATO-alliert?
Erna Solberg (H) [11:43:15] : Etter min mening, og det hadde jeg oppfattet også var
Regjeringens oppfatning, er Afghanistan vårt viktigste internasjonale
engasjement. I tillegg er Afghanistan et av NATOs viktigste internasjonale
engasjementer for tiden, og det er avgjørende for NATOs utvikling og for
NATOs styrke i den pågående diskusjonen f.eks i Europa om hvor tyngdepunktet
skal ligge i forsvars- og sikkerhetspolitikken, at NATO også viser seg som en
organisasjon som klarer å løse oppgavene. Derfor er det, når NATO så
innstendig ber om ekstra hjelp, og vi har styrkene - det er noe helt annet
når vi ikke har styrkene, hvis vi ikke har kapasitetene, men vi har styrkene
- og vi sier nei ut fra en diffus helhetsvurdering, faktisk slik at det
rokker ved hvordan NATO oppfatter Norge som en troverdig deltaker. Norge er
mer avhengig av NATO - vi er mer avhengig av å bevise internt i NATO at vi
deltar - enn mange av de landene som deltar utrolig mange andre steder i
verden, og som samtidig er med på å bygge opp en europeisk
sikkerhetsdimensjon som bidrar til at de får to føtter å stå på, mens vi
fortsatt har én hovedfot å stå på.
Vidar Bjørnstad (A) [11:44:37] : Jeg vil også understreke at vi fra norsk side bidrar
på et høyt militært nivå i Afghanistan. Jeg er ikke overrasket over at NATO
selvfølgelig offisielt beklager at vi ikke følger opp den ytterligere
forespørselen, men det er altså gjort etter en vurdering i Norge.
Erna Solberg forsøker, som også Marit
Nybakk var inne på, å framstille det som om det er en endret politikk, og at
vi skulle svikte NATO-samarbeidet i Afghanistan, mens den endrede politikken
faktisk har bidratt til at vi har økt vårt nærvær militært. Jeg skal da
gjenta overfor Erna Solberg de spørsmål som jeg også stilte til Siv Jensen,
men som jeg ikke fikk svar på: Ivaretar ikke de land som har avslått å øke
sine militære styrkebidrag, sine NATO-forpliktelser, og er de en trussel mot
NATO-samarbeidet?
Erna Solberg (H) [11:45:37] : Det er avhengig av hva slags argumenter de har brukt
for hvorfor de har avslått. Noen gjør det fordi de er inne i en storstilt
operasjon i Kongo, med store styrkebidrag, for å hjelpe på situasjonen der.
Få land har konsentrert seg så sterkt om Afghanistan som Norge. Det er land
som bidrar mer. Det er noen land som foreløpig har sagt nei. Og da blir
spørsmålet: Hvordan tror Regjeringen at det at vi av innenrikspolitiske
grunner har sagt nei når vi hadde styrker tilgjengelig, vil påvirke de andre
landene som kanskje kunne ha deltatt, men som synes at vi deltar litt lite
på verdensbasis ellers? Hvilken unnskyldning blir vårt svar for andre land.
Men det grunnleggende spørsmål er: Vil
vi at NATO skal lykkes i Afghanistan, må vi bidra. Da må vi også bidra, som
Senterpartiets leder sa, i de operasjonene som gjør at vi blir skitne på
hendene, og i de vanskelige oppdragene. Da synes jeg at når vi har ledig
kapasitet, burde vi ha gjort det.
Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.
Ågot Valle (SV) [11:47:13] : Jeg vil takke både
utenriksministeren og forsvarsministeren for gode redegjørelser i dag, som
viser at Regjeringa har fattet en klok beslutning ved ikke å utvide vår
militære deltakelse i Afghanistan nå.
I stedet for å hisse seg opp over at
Regjeringa ikke vil sende spesialstyrker til Afghanistan, burde opposisjonen
spurt seg om det internasjonale samfunnets bidrag de siste fem åra har vært
til det gode for afghanerne og for det skjøre afghanske demokratiet. Ifølge
tenketanken Senlis Council, som også har kontor i Afghanistan, og mange
andre kilder har det internasjonale samfunnet brukt ti-elleve ganger mer på
militære operasjoner enn på utvikling i Afghanistan. Den amerikanskledete
jakten på terrorister har overskygget den humanitære innsatsen. Den
rød-grønne regjeringa gjør det den forrige regjeringa burde ha gjort. Vi
retter opp misforholdet mellom satsinga på militære operasjoner og bidrag
til å bygge opp nasjonen Afghanistan, bidrag til at den jevne afghaner får
tro på at det internasjonale samfunnet faktisk vil hjelpe ham eller henne
til et bedre liv. Det er denne tilliten som må fremmes.
Jeg er faktisk stolt over å ha en
utenriksminister som sier det den forrige ikke gjorde, nemlig at det finnes
ikke noen ensidig militær løsning for Afghanistan, bare en politisk og sivil
løsning. Bondevik-regjeringa var så opptatt av å bidra til USAs krig mot
terror at de aldri tok inn over seg virkelig på alvor vanskelighetene i
Afghanistan.
Det Regjeringa gjør nå, er å fremme en
helhetlig strategi. I sentrum av den står satsinga på gjenoppbygging av
landet, utvikling og etablering av demokratiske rettsstatlige institusjoner.
ISAF-styrkene skal gjøre det mandatet sier: bidra til stabilitet og
understøtte den valgte regjeringa.
Vi må lytte til den debatten som
foregår i mange NATO-land. Det er den overordnete strategien i Afghanistan
som nå må drøftes. Den tidligere britiske forsvarssjefen sier til The
Observer: « Jeg tror ikke at vi har noen klar
strategi, verken i Afghanistan eller Irak. »
Det samme sier forskerne Arne Strand
og Astrid Surkhe fra CMI. Og de føyer til: Det er strategien som må
drøftes, og ikke tallet på soldater eller Norges plikter overfor våre
militære allierte. Dette er viktig for NATOs del, men ikke minst for
Afghanistans del. Hvis ikke NATO lykkes, kan det ha dramatiske konsekvenser
for landet. Det er det det internasjonale samfunnet, NATO og FN inkludert,
må bidra til.
La oss se hva som skjedde i
Afghanistan under den USA-ledete Operation Enduring Freedom. Konsekvensene
er blitt tydelige i Sør-Afghanistan, der OEF har hatt ansvaret til for få
måneder siden. Krigføring og jakten på Taliban-soldater har ført til at
befolkninga har fått det verre, ikke bedre. For hver bombe som har falt,
for hver innbygger som ble såret eller drept, økte oppslutninga om Taliban.
I stedet for å føre krig mot sult og fattigdom har krigen mot terrorister
vært det overordna. « Da dere først kom hit, var vi glade
for å se dere. Nå har vi levd med dere i landet i 5 år, og vi har sett at
dere har fortalt oss løgner og kommet med en masse falske løfter. »
Dette sier en tidligere
Mujahedin-kommandant i en rapport utgitt av Senlis Council. En annen
kommandant sier dette: « Utlendingene kom hit og sa de ville
hjelpe fattigfolket og forbedre den økonomiske situasjonen. Men de har bare
brukt penger på militæroperasjoner. De fattige er fattigere enn under
Taliban. »
Det er opplagt at dette er en del av
forklaringa på at Taliban og andre opprørsstyrker er blitt styrket,
forklaringa på stadige angrep, uro og usikkerhet.
Den britiske forsvarsministeren
advarte nylig om faren for at flere Taliban-drepte kan motivere andre og
dermed gjøre konflikten enda verre. Hamid Karzai har flere ganger bedt om
at NATO-styrkene tar større hensyn til sivilbefolkninga, senest etter at 20
mennesker ble drept i NATO-angrep i forrige uke. Ifølge Flyktninghjelpen har
uro og angrep ført til at 80.000-90.000 nå er drevet på intern flukt. Til
sammen er det 200.000 internt fordrevne i Sør-Afghanistan. Det er denne
situasjonen som undergraver den afghanske regjeringas stilling.
Flere av dem som kjenner Afghanistan,
advarer sterkt mot at de militære og de humanitære bidragene blandes sammen.
De som driver med bistand, er tydelige på at militære oppdrag og bistand
ikke må sammenblandes, men at det er NATOs oppgave å sikre det humanitære
rommet. NATO må følge krigens folkerett, noe den USA-ledete OEF ikke har
gjort. Bagram-fengselet er blitt et skrekkens sted, med sine mange
historier om tortur og grove overgrep. Det er derfor et godt utgangspunkt
for Norges del at forsvarsministeren har inngått en bilateral avtale for
fangebehandling med Afghanistan.
Den samlete strategien for det
internasjonale samfunnet må nå følge tre spor: bygge opp sikkerhet,
politiske prosesser og bistand for å bygge opp tilliten til
sentralregjeringa og nasjonen Afghanistan, sikre at den afghanske kvinne og
mann ser resultat nå. Karzai sin regjering må styrkes og gjøres synlig,
slik at den afghanske befolkningen ser at det er den som bygger opp nasjonen
og får til forbedringer for folk.
Sikkerhet betyr bl.a å styrke
rettsapparatet og politiet, basisen i en rettsstat som folk kan ha tillit
til. Det var også den klare beskjeden da spesialrådgiver Kai Eide besøkte
Kabul nylig. I en rapport fra Amnesty International heter det: « Politiet, fengselsystemet og
rettsvesenet i Afghanistan er på ingen måte i stand til å beskytte
sivilbefolkningen ».
Det er det som anerkjennes nå.
Utenriksministeren hadde en god og
grundig redegjørelse som viser at innsatsen fra det internasjonale samfunnet
må styrkes og samordnes. En viktig side som han var inne på, var at mer av
innsatsen må gå gjennom afghanske myndigheter og afghanske NGO-er for at
sivilbefolkningen skal få tillit - sjølsagt med den nødvendige kontrollen,
fordi korrupsjon er utbredt.
Et godt eksempel er det nasjonale
solidaritetsprogrammet med satsing på landsbyutvikling og ikke minst
samarbeid med kvinnekomiteer. Dette er 1325-oppgaver, Kvinner, fred og
sikkerhet, satt i system. Kvinnenes situasjon er alarmerende og blir det
enda mer dersom Taliban skulle komme tilbake til makta. 70 % av jentene i
Afghanistan får ikke lære å lese og skrive. I Norge dør én til to av
100.000 kvinner i barsel. I Afghanistan er tallet 1.600. Hvis man tar med
at hver kvinne i gjennomsnitt får seks-sju barn, betyr det at hver tiende
kvinne kan vente å dø i barsel.
En politisk prosess innebærer at
afghanske myndigheter må ha dialog med alle sentrale opposisjonsgrupper som
det er mulig å ha dialog med. Gradvis har vi erkjent at i de fleste
konflikter er dialog bedre enn total isolasjon, dersom det er mulig.
Fremskrittspartiet er høgt på banen
med sin kritikk. Siv Jensen var dypt sjokkert da Regjeringa ikke ville
sende spesialstyrker nå. I replikkordskiftet med Siv Jensen slo jeg fast at
Fremskrittspartiet for 2006 foreslo å kutte bistanden til Asia med 460 mill.
kr. Med bare 50 mill. kr tilbake ville det ikke være mye til nasjonbygging
i Afghanistan. Jeg har siden replikkordvekslingen med Siv Jensen fått
sjekket kommentarene fra Siv Jensen om støtten til Afghanistan. Det står
altså ikke ett eneste ord i Fremskrittspartiets alternative budsjett for
2006 om Afghanistan og viktigheten av å styrke det humanitære arbeidet der.
Hvis dette er en politikk som Fremskrittspartiet og Siv Jensen har kommet
med i løpet av de siste dagers debatt, synes jeg det er positivt, men det er
altså faktisk en sannhet at det ikke står noe om Afghanistan i
Fremskrittspartiets alternative budsjett.
Fremskrittspartiet og heiagjengen i de
øvrige borgerlige partiene utmerker seg med krass ordbruk om Regjeringas
vedtak. Det er verdt å merke seg. Det er en ordbruk som i så fall rammer
et flertall i befolkningen, skal vi tro meningsmålingene, og et flertall av
våre allierte som pr. i dag har inntatt den samme holdningen som Norge.
Jeg vil nok en gang takke
utenriksministeren og forsvarsministeren for gode og reflekterte
redegjørelser. Regjeringa tar situasjonen i Afghanistan på alvor og har
innsett behovet for en helhetlig strategi med gjenoppbygging og utvikling i
sentrum, og med et nødvendig militært nærvær som støtter opp om akkurat
dette.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Øyvind Vaksdal (FrP) [11:57:39] : Jeg vil først
av alt gratulere Sosialistisk Venstreparti med seieren.
SVs NATO-motstand var velkjent for oss
alle, men det er stor forskjell på å være motstander av NATO-medlemskap og å
la være å stille opp for våre allierte i en organisasjon som vi faktisk er
medlem av, og der vi har helt klare forpliktelser.
Er man i Sosialistisk Venstreparti
virkelig komfortabel med at man her til de grader undergraver vår
sikkerhetspolitiske troverdighet, i og med at vi nekter å stille opp i en
klart definert artikkel 5-operasjon, som også har FN-mandat?
Ågot Valle (SV) [11:58:27] : Nå er jo ikke dette en opplagt artikkel 5-operasjon, som
også forsvarsministeren har sagt tidligere.
SV har nådd igjennom med gode
argumenter, men det er jo en samlet regjering som står bak det vedtaket som
er gjort nå. Og så synes jeg at det som er kommet fram i debatten, og som
også Fremskrittspartiet er med på nå, blir for smått. Det blir for smått på
den måten at man ikke i tilstrekkelig grad spør seg om det er Afghanistan
som står i sentrum her. Man må altså spørre seg: Har det blitt brukt nok på
humanitær bistand, på oppbyggingen av nasjonen Afghanistan? Nei, det har
ikke det. Når det er slik at det internasjonale samfunnet har brukt 10-11
ganger mer på militære operasjoner, betyr det at det ikke er balanse i den
oppbyggingen. Og det er det Fremskrittspartiet og andre nå må ta inn over
seg.
Erna Solberg (H) [11:59:39] : Ågot Valle sa at vi hadde brukt sterke ord. Jeg mener
vi har belegg for hvert eneste ord vi har brukt. Men la meg få lov å si at
de som virkelig har brukt sterke ord om situasjonen i Afghanistan, er
representanter fra SV og SU. De som har brukt sterke ord til fornedrelse av
det arbeidet som norske soldater gjør, er SV og SU - særlig sistnevnte. Den
dagen avslaget til NATO ble kjent, uttalte lederen for Sosialistisk Ungdom,
SVs ungdomsorganisasjon, at de norske soldatene ikke måtte sendes til
Sør-Afghanistan for å « sløye ned sivilbefolkningen ». Er det det som er SVs
oppfatning av hva mandatet som FN har gitt, er, og hva deltakelsen i
Afghanistan går ut på? Eller kan Ågot Valle beklage denne på vegne av SV og
SU, og sørge for at SUs leder ikke fortsetter å tråkke ned på norske
soldaters engasjement og på det viktige arbeidet de gjør, bl.a for å gi
grunnlag for at kvinner i Afghanistan har en fremtid?
Ågot Valle (SV) [12:00:55] : Det er ytringsfrihet her i landet. Og SV har overhodet
ikke tråkket ned på den innsatsen som våre ISAF-styrker gjør i
Nord-Afghanistan. Men jeg ber om at Erna Solberg og andre forholder seg til
det vi sier her i salen, og det vi sier, er: Vi skal være i nord, og vi skal
støtte opp under ISAF-styrkene. ISAF-styrkene har som sitt mandat å
patruljere, sikre sivilbefolkningen og sikre rommet for det humanitære
bidraget.
Så er jeg veldig glad for at Erna
Solberg i sitt innlegg sa at hun vil være med på diskusjonen om
rollefordelingen. Det er veldig viktig at man er tydelig på at de militære
skal gjøre sin del av jobben, og at de humanitære organisasjonene skal gjøre
sin del av jobben.
Jeg vil nok en gang si at det
internasjonale samfunnets bidrag nå må ha sikkerhet, det å bygge opp under
politiske prosesser og det å bygge opp under utviklingen som en samlet
strategi.
Jan Sahl (KrF) [12:02:13] : Det har blitt fokusert mye på SV i denne debatten, og det
er ikke så rart, med grunnlag i SVs kjente forhold til NATO og til USA.
Vi har hørt i debatten at vi har flere
soldater i Afghanistan nå enn vi noen gang har hatt. Det er ingen
begrensninger for hvor disse soldatene kan delta, i nord eller i sør, og det
er ikke begrensninger på type personell. Det er tidspunktet det gjelder.
Det er ikke i dag, men det kan bli i morgen.
Vi har hørt representanten Ågot Valle
si at det har vært klok tale både fra utenriksministeren og fra
forsvarsministeren. Da forutsetter jeg at SV stiller seg bak det som her er
sagt. Da er mitt spørsmål til representanten Ågot Valle: Er det nå slik at
vi kan ønske SV velkommen i den store NATO-familien på Stortinget?
Ågot Valle (SV) [12:03:13] : Jeg må igjen si at jeg synes, ærlig talt, at dette blir
for smått. Det handler altså ikke om hvorvidt SV støtter opp under NATO som
sådan, men om det samlede bidraget som vi skal yte i Afghanistan for at den
afghanske kvinne og mann skal få et levelig liv, og at de virkelig skal ha
tillit til det Karzai-regjeringa gjør. Det er da vi sier at man må både
sikre sivilbefolkninga gjennom de ISAF-styrkene som vi har i Afghanistan, og
som har som et klart mandat å patruljere og sikre sivilbefolkninga, og bygge
opp under de politiske prosessene - som også betyr at Karzai-regjeringa må
inngå dialog med opprørsstyrker av ulike valører. Og så må vi øke takten på
den humanitære bistanden, slik at vi ikke igjen får den situasjonen som jeg
beskrev, med kommentarer fra den afghanske befolkninga.
Lars Sponheim (V) [12:04:29] : Jeg merker meg at Ågot Valle gjentatte ganger har ment
det er for « smått » å snakke om SV i denne debatten. Jeg velger allikevel å
gjøre meg så liten, ved nettopp å gi uttrykk for at kjernen i denne debatten
er uroen over at SV i regjering har lyktes med å slå en kile inn i den brede
sikkerhetspolitiske allianse vi alltid har hatt i Norge, og som har
inkludert alle utenom SV. Det er kjernen. Et eksempel: I budsjettet til SV
for 2005 ble det foreslått kutt i forsvarsbudsjettet på 3 milliarder kr.
For noen dager siden oversendte jeg et spørsmål til finansministeren, også
SV-leder, om hva konsekvensene vil være hvis dette forslaget fremmes i år, i
2007-budsjettet. Svaret kom fredag. Der står det at det ikke er
gjennomførbar politikk. Det går ikke an å foreslå det på ett budsjettår,
det må et langtidsbudsjett til for å få det til. Det SVs leder og
finansminister da sier, er at det SV stod for i opposisjon på sikkerhets- og
forsvarspolitikkområdet, ikke er gjennomførbart. Jeg håper å få noen
forsikringer fra Ågot Valle om at opposisjonen ikke bør være urolig over SV.
Vil hun stille seg bak det SVs leder her har sagt, om at vi ikke skal legge
merke til hva SV gjorde i opposisjon?
Ågot Valle (SV) [12:05:45] : Selvsagt stiller jeg meg bak SVs leder. Det hun sier,
er at her må det langsiktighet til. Og så får vi komme tilbake til den
diskusjonen. Men det jeg ber Lars Sponheim og andre om å forholde seg til,
er det vi, sammen med de andre regjeringspartene, har foreslått i 2006, og
det vi foreslår for 2007.
Så vil jeg aldri på noen måte finne på
å si at Lars Sponheim er liten. Det er i debatten det blir for smått, for
det er Afghanistan vi er nødt til å ha i fokus. Vi er nødt til å gi et
bidrag for at den afghanske befolkninga kan fatte tillit til at det
internasjonale samfunnet faktisk vil hjelpe til slik at de kan få et levelig
liv, slik at de ikke nok en gang blir skuffet over de løftene som gis, og
ikke holdes. Det er dette som må være kjernen i debatten.
Morten Høglund (FrP) [12:06:53] : Representanten Ågot Valle fortsetter å gi et
vrengebilde av Fremskrittspartiets forhold til humanitær bistand til
Afghanistan. Høsten 2001 var vi veldig raskt ute med å foreslå et rimelig
stort beløp som vi ikke fullt ut fikk gjennomslag for, bl.a ville ikke SV
følge oss på det.
Men tilbake til den militære støtten
som vi har hatt til stede i Afghanistan i flere år nå, og som ikke er SVs
fortjeneste fra begynnelsen av. Erkjenner SV at også de militære har hatt
en rolle å spille i Afghanistan for i hvert fall i utgangspunktet å kvitte
seg med et Taliban-styre i Kabul, og gi et grunnlag for en positiv utvikling
i landet?
Så er vi enige om at det er mange
utfordringer. Ågot Valle har på en fremragende måte belyst flere av dem.
Men militær tilstedeværelse er også en nødvendighet for et fritt
Afghanistan.
Ågot Valle (SV) [12:07:46] : Jeg forholder meg til hva Fremskrittspartiet foreslo for
2006. Det er et faktum at når det gjaldt regionbevilgninger for Asia,
foreslo Fremskrittspartiet å kutte med 460 mill. kr - altså blir det 50
mill. kr igjen til Asia, og det blir ikke mye til nasjonbygging i
Afghanistan.
Så er det slik at SV hele tida har
støttet opp om ISAF-styrkene, med det mandatet ISAF-styrkene har. SV har i
denne regjeringa vært med på å øke bidraget til ISAF-styrkene. Ja, vi
erkjenner at det må et militært bidrag til.
Men så ønsker jeg at både
Fremskrittspartiet og andre er med på den diskusjonen som foregår i NATO,
nemlig: Er strategien riktig? For det er helt riktig, NATO kan ikke
mislykkes i dette bidraget nå. Det har verken Afghanistan eller NATO råd
til. Vi må kunne koste på oss diskusjonen om: Hvordan er strategien for å
kunne lykkes i Afghanistan?
Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:09:26] : Denne
stortingsdebatten har dessverre tvunget seg fram av tre grunner: Regjeringen
har håndtert saken dårlig overfor Stortinget, og overfor våre allierte og
Afghanistan, og Regjeringen brøt med tradisjonen om å søke bred enighet om
sikkerhetspolitikken.
Derfor er mitt første kritiske punkt
dette: Regjeringen har i denne saken fraveket den gode tradisjon å søke bred
enighet om linjene i sikkerhetspolitikken.
For Kristelig Folkeparti er det et
viktig mål å bidra til en ansvarlig sikkerhetspolitikk og søke bred enighet.
Det å ha bred støtte innad for politikken utad er viktig for enhver nasjon.
For et lite land som Norge er det av ekstra stor betydning. Skal vi
effektivt arbeide for fred og sikkerhet, er bred forankring, forutsigbarhet
og handlekraft av stor betydning.
Det kunne vært grunn til å spisse
denne kritikken mot Regjeringen ytterligere. Kristelig Folkeparti vil
imidlertid ikke bidra til at saken blir mer polarisert enn den allerede er.
I stedet vil vi søke å bidra til at Regjeringen nå får sjansen til å rette
opp feilene fra i går, slik den i dag klart har gitt uttrykk for at den har
til hensikt.
For det andre: Saken er håndtert
dårlig overfor våre allierte og Afghanistan. Først forplikter Regjeringen
seg på at Afghanistan skal ha prioritet med hensyn til norske styrkebidrag.
Men når NATO anmoder om styrkebidrag i en kritisk situasjon, beslutter
Regjeringen å si blankt nei. Hvis det var slik at vi ikke hadde hatt
relevante styrker eller kapasitet tilgjengelig, hadde det vært lettere å få
forståelse for dette. Men Forsvarets politiske så vel som faglige ledelse
hadde bekreftet at vi hadde disponible styrker. Dette vet selvsagt våre
allierte. Derfor skaper avslaget på henvendelsen ekstra reaksjoner.
Det er lett å skjønne hjertesukket fra
statssekretæren i Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide, som før helgen
sa: « Det hadde selvsagt vært bedre om vi
kunne kommet til NATO og sagt at vi kunne sende flere. Det hadde blitt
positivt lagt merke til, spesielt når det er kjent at vi har en ressurs på
150 spesialsoldater tilgjengelig. »
I Kristelig Folkeparti velger vi
likevel å legge vekt på følgende tre forhold: Regjeringens
sikkerhetspolitiske ledelse var i utgangspunktet innstilt på å bidra.
Beslutningen ble presentert som situasjonsbetinget. Regjeringen har åpnet
for å bidra med de aktuelle styrkebidrag dersom de etterspørres på nytt.
Den muligheten kan Regjeringen få om
relativt kort tid. Vi vil ikke bidra til at det ved neste korsvei er
vanskeligere for Regjeringen å opptre mer solidarisk enn den har gjort ved
denne korsveien.
For det tredje er det åpenbart at
Regjeringen har håndtert saken dårlig overfor Stortinget. Her har jeg
merket meg at utenriksministeren i sin redegjørelse vedgår en uheldig
håndtering, Regjeringen har lært av det som har skjedd, og han vil legge
opposisjonens forståelse til grunn framover på dette punkt. Det er klok
tale. Jeg vil gi utenriksministeren honnør for den innrømmelse og den
holdning han her har gitt uttrykk for overfor Stortinget.
Det hadde også vært mulig å ha en
debatt som var mer fokusert på hvordan vi best oppfyller FNs mandat for den
NATO-ledede ISAF-styrken, dersom Regjeringen mer åpent hadde kunnet svare på
spørsmålet: Hva er det som ligger bak den helhetlige vurderingen som har
gjort at man ved denne korsveien har sagt nei til NATOs anmodning? Så langt
i debatten har vi ikke fått svar på det spørsmålet. Jeg tror Regjeringen
hadde gjort klokt i også på dette punkt å vise noe større grad av
imøtekommenhet overfor de spørsmål som opposisjonen stiller.
Det folkerettslige grunnlaget for det
vi gjør i Afghanistan, er sterkt. FN har gitt mandatet for ISAF, den
internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan. Det er også FN som har
gitt kommandoansvaret til NATO, og alle NATO-land har stilt seg bak den
gjeldende operasjonsplanen for Afghanistan. Dette er den mest krevende
oppgave NATO noen gang har påtatt seg, og det er helt avgjørende at
oppdraget lykkes - både for Afghanistan, for kampen mot terror og for NATOs
troverdighet.
Skal freden vinnes, kreves en bred
tilnærming og store ressurser. I denne brede tilnærmingen må det skapes et
dynamisk samspill mellom tre grunnleggende innsatsområder: Fredsbygging,
nasjonbygging og økonomisk gjenreising og utvikling. Det er avgjørende at
dette kommer den jevne afghaner til gode. Til nå har disse elementene ikke
blitt godt nok balansert, og verdenssamfunnet har ikke bidratt med de
påkrevde ressurser, verken til militær stabilisering eller til
utviklingsbistand. Dermed vanskeliggjøres den politiske reformprosessen.
Konsekvensene burde bekymre alle som er opptatt av fredsarbeid.
Nasjonbyggingen går tregt.
Regjeringen til president Karzai har kontroll over et begrenset område og en
liten del av landets økonomi, mens lokale krigsherrer og fundamentalistiske
Taliban-grupperinger utnytter maktvakuumet i regionene.
Den økonomiske gjenreisning og
utvikling går sakte. Når framgangen uteblir, vinner opiumsproduksjon,
kriminalitet og korrupsjon innpass som snarveier ut av den menneskelige
håpløsheten.
Fredsbyggingen møter nye problemer.
Svak sikkerhet gir økt spillerom for væpnet opposisjon. Taliban utnytter
dette, og tyr til veibomber, selvmordsbombere og andre angrep. Det leder
til militære mottiltak. Som alltid rammes befolkningen av krigføringen, fra
alle kanter.
Stabilitet og sikkerhet er ikke nok i
seg selv, men det er en forutsetning for at politisk og økonomisk
gjenoppbygging kan få rotfeste. Denne sammenhengen er understreket av så
vel NATOs øverstkommanderende i Afghanistan som den norske hærsjefen.
Tidligere NATO-topp Wesley Clark spissformulerte det nylig slik: Den
virkelige krigen er ikke militær, den er politisk og økonomisk.
Regjeringen må etter vårt syn følge
flere linjer parallelt i arbeidet for å gi det afghanske folk en framtid med
fred: Norge må arbeide aktivt for å øke det internasjonale samfunnets
humanitære bistand og styrke den økonomiske gjenreisning i Afghanistan. Jeg
oppfordrer spesielt Regjeringen til å legge bedre til rette for våre egne
frivillige organisasjoners innsats. Norge må jobbe aktivt for at FN-mandatet
til ISAF kan gjennomføres og oppdraget lykkes. Vi må bidra aktivt i
strategidrøftingene i NATO og i andre fora. Vi må vise solidaritet med
NATO-allierte og bistå når det trengs - vi har tilgjengelige styrker. Det er
en av grunnpilarene i forsvarsalliansen at vi bidrar sammen med andre
allierte når det er behov for det, simpelthen fordi den dagen kan komme da
vi er avhengige av at våre allierte stiller opp for oss. Det nærmere omfang
og innretning av norske styrkebidrag er det Regjeringens ansvar å gi oss
begrunnede forslag til.
Denne saken kom dessverre skjevt ut i
forholdet mellom storting og regjering. Det skyldtes en uprofesjonell
håndtering av forholdet til Stortingets organer, og det skyldtes en
beslutning som kom svært overraskende på hele den politiske opposisjonen.
Det var en åpen debatt i mediene om disse spørsmålene, men Regjeringen fant
det ikke riktig å komme til Stortingets organer før beslutningen ble
kunngjort i det offentlige rom. Det har jeg notert med tilfredshet at
Regjeringen har lært av, og at den vil innrette seg annerledes framover.
Det som så blir viktig, er den
åpningen Regjeringen har gitt seg selv, nemlig at den prinsipielt er åpen
for å sette inn tiltak over hele Afghanistan, den er prinsipielt åpen for
all slags personell, og den er prinsipielt åpen for når som helst å
revurdere det styrkebidrag Norge har i dag. Det er en viktig konklusjon ut
av denne prosessen. Det betyr at Regjeringen har gitt seg selv et fundament
for å svare på nye henvendelser som måtte komme fra NATO.
Vi vil fra Kristelig Folkepartis side
gi støtte til en slik åpen holdning. Vi vil gi støtte til en økt satsing på
nasjonbygging, utvikling og humanitære bidrag, og vi vil framfor alt
forvente en annen type samspill mellom storting og regjering på dette
viktige sikkerhetspolitiske området enn det vi har sett i denne saken, som
ble så full av feilskjær. Bare med et godt samspill mellom ulike instanser,
både sivile og militære, kan Afghanistans befolkning få nytt framtidshåp,
fattigdommen overvinnes og den demokratiske nasjonsbyggingen vinne tillit.
Og dermed kan freden befestes.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Signe Øye (A) [12:18:48] : Representanten
Høybråten sa at Kristelig Folkeparti ikke ville bidra til å polarisere saken
ytterligere. Det skal Kristelig Folkeparti ha ros for, for det er ingen
tjent med.
Vi har hørt i redegjørelsene i dag at
utfordringene i Afghanistan er store og bare kan løses gjennom et bredt,
langsiktig og internasjonalt engasjement, og at stabilitet, gjenoppbygging
og økonomisk og sosial framgang i Afghanistan ikke kan oppnås med militære
andeler alene. Og jo bedre vi lykkes på det sivile området, jo mindre vil
vi være avhengige av militære virkemidler. Derfor er mitt spørsmål til
representanten Høybråten: Mener Kristelig Folkeparti at det er behov for et
taktskifte nå?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:19:49] : Det burde framgå av mitt innlegg at Kristelig
Folkeparti er enig i vurderingen at det trengs et taktskifte. Men vi mener
at det trengs et taktskifte langs flere dimensjoner, ikke bare langs den
humanitære og den utviklingspolitiske, men også langs den militære
dimensjonen. Vi mener det var uklokt av Regjeringen blankt å avslå
anmodningen om å yte et bidrag som det står i vår makt å yte, når
anmodningen kommer fra våre NATO-allierte, som vi selv er avhengige av støtte
fra. Vi sier ja til et taktskifte, men et ja også til et taktskifte langs
en helhet i politikken, både militært, utviklingsmessig og humanitært.
Ågot Valle (SV) [12:20:54] : I en kronikk sier Afghanistan-kjennerne Arne Strand og
Astri Suhrke: « I landsbyane sluttar dei seg no til
motstandssida av fleire årsaker ». En viktig årsak er « sinne over uoppfylte
lovnader om bistand og tryggleik ». Videre: « Utanlandske styrkar vert blinka ut som
syndebukkar, og mange føler eit legitimt sinne etter å ha sett dei bombe
moskear og landsbyar, invadere heimar og drepe eller arrestere
innbyggjarane. »
Det er til nå, i de fem årene som er
gått, brukt ti ganger mer på militære operasjoner i Afghanistan enn på
utvikling. Hvorfor spurte aldri Kristelig Folkeparti seg i sin
regjeringstid, da man hadde en utviklingsminister fra Kristelig Folkeparti,
om en var på rett veg i Afghanistan, om ikke en fokuserte for mye på kampen
mot terrorister og for lite på kampen mot fattigdom og for et anstendig liv
for afghanerne?
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:22:02] : For å si det på den måten: Jeg er glad for å få
dette spørsmålet. Hvis representanten Valle har den forestilling at
Kristelig Folkeparti har ment over tid at alt er såre vel i Afghanistan, og
at det ingen justering trengs av politikken, så tar hun helt feil.
Selvsagt: Alle som har en nærhet til disse problemstillingene, ser jo at
utviklingen i Afghanistan, særlig i den senere tid, ikke har gått i positiv
retning, og at den heller ikke oppfattes positivt av svært mange afghanere.
Det er jo noe av hovedproblemet. Men vi kan ikke her velge et enten-eller.
Vi må satse sterkere på utvikling og humanitær bistand, slik Regjeringen har
erklært at den vil gjøre. Og jeg har fra første dag da dette ble kjent i
vandrehallen, i alt jeg har sagt, støttet Regjeringen på det punktet.
Problemet er at Regjeringen ikke vil satse på den økte sikkerhetsinnsats som
NATO mener er nødvendig, ved å si nei til å sende styrker vi har klare og
kunne ha sendt på dagen. Dét er Regjeringens og SVs problem i denne saken.
Olav Akselsen (A) [12:23:20] : Eg merka meg den kritikken som representanten fremma,
og den tek me på alvor. Eg føler likevel at dette innlegget hadde ein heilt
annan valør enn dei foregåande innlegga me har hatt frå opposisjonspartia,
og eg synest det er veldig prisverdig at Kristeleg Folkeparti sin leiar i
dag seier at han ikkje vil bidra til å polarisera debatten i dag ytterlegare.
For meg verkar det dessverre som at andre representantar frå opposisjonen
har hatt det som mål. Eg kunne godt tenkja meg at Høybråten kunne
kommentera om det er slik at nokon har prøvd å utnytta denne saka av
innanrikspolitiske grunnar. Eg kunne òg tenkja meg å få vita om det er
Kristeleg Folkeparti som har bidrege til at opposisjonen i dag ikkje fremmar
forslag i denne saka.
Dagfinn Høybråten (KrF) [12:24:11] : I en debatt er det viktig å lytte til hverandre,
og i denne debatten har jeg lyttet til en ydmyk utenriksminister, som har
tatt selvkritikk og sagt han har lært. Og det er klart at det må vi legge
til grunn. Når man hører en slik sterk politisk erklæring fra Stortingets
talerstol, kan man ikke dure videre som om man ikke har fått det med seg.
Kristelig Folkeparti står for den
kritikken som vi har framført i denne saken, både når det gjelder
håndteringen nå på Stortinget, og når det gjelder sakens innhold. Vi har
aldri planlagt å fremme noe forslag i Stortinget. Det ville jo være litt
underlig å kritisere Regjeringen for å skape splid på et viktig utenriks- og
sikkerhetspolitisk område ved ikke å ta hensyn til å tilstrebe en bred
enighet, hvis Kristelig Folkeparti da skulle fremmet et forslag som nettopp
ville demonstrere en slik splid og uenighet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Alf Ivar Samuelsen (Sp) [12:25:49] : La meg
innledningsvis få lov til å si takk til utenriksministeren og
forsvarsministeren for en meget grundig redegjørelse.
Senterpartiet vil avvise de forsøk fra
opposisjonen eller fra andre på å få det til å se ut som om Regjeringens
vedtak angående NATOs forespørsel om ytterligere troppebidrag er en endring
i Norges forhold til NATO eller Norges vilje til å stille opp for det
afghanske folk. Norge skal ta tunge løft i Afghanistan. Det visste vi da
vi gikk inn. Dette engasjementet ville bli et langvarig engasjement for
nasjonbygging i landet. Vi skal ikke bare bygge, men vi skal fortsatt legge
til rette, og vi skal bidra. Dette er hovedlinjen i norsk militær og norsk
humanitær bistand.
Norge er det landet som sammen med
Nederland bidrar mest militært av alle NATO-allierte i forhold til
folketallet, med omtrent 550 soldater. Jeg konstaterer at andre land har
sagt nei til å utvide sine styrkebidrag eller bidra med styrker.
Det er, og vil foregå, en løpende
debatt om hva som best tjener Afghanistan og verden for øvrig i denne saken.
Norge er i så måte ikke i noen særklasse. Norge har sagt ja til å stille i
Libanon, og vi er forberedt på å stille i Darfur.
Senterpartiet er ikke prinsipielt imot
å sende norske styrker til Sør-Afghanistan. Vi har allerede enkelte
sanitetssoldater i området. Vår innsats er konsentrert i det nordlige
Afghanistan. I prinsippet kan imidlertid den norske hurtigreaksjonsstyrken
i Nord-Afghanistan settes inn i alle deler av Afghanistan hvis det oppstår
behov for å avhjelpe en kritisk situasjon. Dette kan være en situasjon
tilsvarende den som oppstod i Meymaneh i februar i år, da den norske
PRT-styrken fikk forsterkninger fra en britisk hurtigreaksjonsstyrke.
Norge er en stor bidragsyter i NATO og
til ISAF i særdeleshet, og det er ingen dramatikk i at vi ikke sender
spesialstyrker til Afghanistan nå. Norge har et betydelig bidrag til
ISAF-operasjonen i Afghanistan, og dette har økt under denne regjeringen.
Denne regjeringen har sørget for en opptrapping av vårt totale militære
utenlandsengasjement, i forhold til det som var da vi overtok etter den
forrige regjeringen. Når våre UNIFIL-bidrag begynner sin tjeneste i morgen,
har vi om lag 790 soldater i internasjonale operasjoner. Til sammenligning
hadde vi om lag 520 på slutten av den forrige regjeringens periode. I
Afghanistan er det, som jeg har nevnt, 550 soldater som tjenestegjør i ISAF.
Den forrige regjeringen hadde om lag 470 soldater i Afghanistan, men bare om
lag 390 av disse deltok i ISAF.
Norges bidrag i Afghanistan må også
ses opp mot andre operative behov og opp mot prioriteringer for Norges
bidrag til andre internasjonale operasjoner. Vi har et betydelig bidrag til
UNIFIL-operasjonen utenfor kysten av Libanon. I tillegg er vi i gang med å
planlegge for et bidrag til en eventuell FN-operasjon i Darfur. Det er også
viktig å ha tilgang til personell i Norge som på kort varsel kan forsterke
våre avdelinger ute dersom det skulle oppstå et behov for det, som vi
erfarte i Maymaneh.
La meg derfor gjenta at jeg ser ikke
noe unormalt i å svare verken bekreftende eller avkreftende på en anmodning
fra NATO. Alle medlemsland får jevnlig slike henvendelser, og de blir
grundig og seriøst vurdert ut fra en helhetsvurdering. Slik har Regjeringen
gjort det i denne saken, som man gjorde det i Libanon.
Det afghanske folket har levd i
århundrer med krigsherrer og okkupasjon. Det er helt naturlig at de søker
trygghet og fred. Det må være åpenbart for dem at ISAF er en aktør som er
mer å stole på enn Taliban, på kort og på lang sikt. Våre og de andre
ISAF-styrker som er i Afghanistan, skal forbindes med en slik synlig
forskjell. Dessverre er vi ikke helt der ennå. Derfor er det viktig med en
klar og tydelig rollefordeling mellom sivile og militære aktiviteter og
aktører.
Hovedproblemet i Afghanistan er ikke
militært, men at det internasjonale samfunn har sviktet innen den humanitære
innsatsen. Forventningene om sivil innsats har ikke blitt møtt. Fortsetter
vi slik, kan det ende med at vi taper den endelige kampen, uansett militært
bidrag. Det minner meg om den greske hærfører Phyrros, som opplevde at han
var seierrik på slagmarken, men ble tappet for soldater og materiell. Han
sa: Vinner jeg det neste slaget, taper jeg kampen. Jeg synes det er rart at
opposisjonen ikke er tilsvarende opptatt av den sivile oppbyggingen i
Afghanistan, men er så opptatt av bare den militære.
Humanitær bistand - vann, mat og
skolegang med mye mer - må til. FN har lansert en tørkeappell for
Nord-Afghanistan, som planlegges utvidet til Sør-Afghanistan. Fra norsk side
vil vi bevilge betydelige midler gjennom denne appellen. Det er et generelt
ønske for Senterpartiet og for Regjeringen å styrke FNs koordinerende rolle
i Afghanistan.
Derfor er Senterpartiet fornøyd med
Norges langsiktige utviklingssamarbeid med Afghanistan, og at det er
konsentrert innen utdanning - med særlig vekt på jenter - godt styresett,
offentlig administrasjon og landsbygdutvikling, inkludert
narkotikabekjempelse. Videre har Norge et betydelig humanitært engasjement
blant annet for flyktninger, humanitære minetiltak, demokrati og støtte til
politi og rettsvesen.
Den norske støtten til Afghanistan i
perioden 2001-2005 var på om lag 350 mill. kr pr. år. Nivået i 2006 vil
ligge på 400 mill. kr pr. år, og dette gjør Norge til den åttende største
giveren.
Jeg føler meg trygg på Regjeringens
vurdering av at det på dette tidspunktet er økt sivil bistand, opplæring og
humanitært arbeid som er sentralt og viktigst. Det internasjonale samfunn
må vise, og bevise, at det vi bidrar med, utgjør en forskjell, slik at vi
får til noe bedre.
Slik Senterpartiet ser det, er
Regjeringens beslutning ikke en prinsippbeslutning, men basert på en
helhetsvurdering av norsk innsats og hvordan den best kan kanaliseres.
Norge er en del av NATO-alliansen og vil selvfølgelig alltid vurdere alle
henvendelser grundig og seriøst.
Jeg er også fornøyd med at
utenriksministeren har tatt initiativ til en utvidelse og en bedre
koordinering av den humanitære innsatsen, og dette vil bli drøftet på NATOs
møte i Riga i november. En slik koordinering - og Senterpartiet mener at FN
har den beste kompetansen til det - er avgjørende for at vårt militære
bidrag skal bære frukter.
Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Lars Sponheim (V) [12:35:38] : Jeg synes det
kunne være grunn til å innlede dette innlegget med å minne oss alle om
forholdet mellom storting og regjering i sikkerhets-, utenriks- og
forsvarspolitikken, om nødvendigheten av å ha en utvidet utenrikskomite og
om viktigheten av at vi gjennom mange år har klart å etablere en så bred
enighet om sikkerhets- og utenrikspolitikken i dette hus som grunnlag for å
kunne få operative regjeringer - uansett farge, og uansett flertall eller
mindretall. En regjering har på mange måter et litt annet forhold til
Stortinget i sikkerhets- og utenrikspolitikken enn på andre områder. Det er
behov for å ha større handlekraft, kunne reagere raskere og være mer
operative. Derfor er det nødvendig å ha konsultasjonen med Stortingets
organer - som den utvidede utenrikskomite er.
Det er også viktig å minne om at
erfaringen med den utvidede utenrikskomite gjennom mange år har vist at en i
saker hvor regjeringen kommer med et syn og et standpunkt til den utvidede
utenrikskomite, får reaksjoner på det og i realiteten forankrer standpunktet
og gjør et vedtak i bakkant - selv i saker hvor en i og for seg kan være
uenig med regjeringen i deres vurderinger - har gitt regjeringen
ryggdekning, fordi bred enighet er viktigere enn å utnytte eller spille på
det som måtte være av uenighet i sak.
Jeg tror ett poeng - for dem som ennå
ikke har fått med seg de sterke reaksjonene sist onsdag på Regjeringens måte
å bekjentgjøre dette på - er nettopp at opposisjonen ble fratatt den rett
eller mulighet den alltid har hatt til å gi Regjeringen ryggdekning og få
informasjon for å kunne svare for dette i offentligheten, som har vært et
ganske bærende element, etter mitt skjønn. Langt på vei var nok det mye av
bakgrunnen for de sterke reaksjonene som kom sist onsdag, som jeg synes er
helt betimelige, og som jeg mener at regjeringspartiene i realiteten
fullstendig har tatt inn over seg, etter det som er sagt i denne sal i dag
både fra regjeringshold og fra regjeringspartihold i dette huset.
Det andre viktige som er bakgrunnen
for disse reaksjonene, er at det kom næring til den usikkerheten som jeg
tror har heftet seg hos mange i opposisjonen, men også hos mange andre, om
hvilken rolle, hvilken makt, hvilken betydning SV skal ha i Regjeringen i
sikkerhets- og utenrikspolitikken. For dem av oss som husker så langt
tilbake: I valgkampen for litt over et år siden var også dette et sentralt
tema. Det ble gitt meget solide forsikringer fra Arbeiderpartiets leder,
nåværende statsminister, om at SV på alle vis skulle bli et fullverdig
medlem av Regjeringen, men norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk skulle ligge
fast. Det stolte folk på. Jeg tror det var ganske avgjørende for at dagens
flertallsregjering fikk den regjeringsmakt som de fikk. Jeg tror også de
fleste opplevde at dette synet fra valgkampen ble konfirmert da Regjeringen
ble dannet, ved at Arbeiderpartiet utover å ha statsministeren også besatte
utenriksminister- og forsvarsministerstolen med trygge og solide folk. På
mange måter dempet nok det mye av uroen for at SV skulle få betydelig
innflytelse i sikkerhetspolitikken. Det må også forstås som bakgrunn for de
reaksjoner og den usikkerheten som oppstod sist onsdag over hva som egentlig
skjedde.
Alle som har vært i denne salen i
mange år, kjenner SV som et parti med både dyp skepsis til USA og motstand
mot NATO-medlemskap - det var sentrale kjennetegn. Det har riktignok vært
mange interessante seminarer, og også en og annen meningsutveksling her i
Stortinget, men dette rokket ikke ved den brede enigheten vi har hatt om
sikkerhetspolitikk i Norge. Det nye er at det som i alle år var en
sikkerhetspolitisk opposisjon, har sluppet til i en flertallsregjering - og
dermed også en frykt for at SV skulle være i stand til å tvinge gjennom sin
linje.
Siden det liksom blir blåst vekk at
det var noe grunnlag for den uroen, og at sist onsdag gav en slags næring
til den, synes jeg det er viktig å minne om at det var en spesiell dag. Den
startet for oss alle med nyhetssending om at SV truet med å stå på plenen
nok en gang i Afghanistan-spørsmålet. Vi fikk et avisoppslag hvor
Senterpartiets leder understreket nødvendigheten av at Norge også tar på seg
byrdene - jeg tror hun kalte det drittjobbene - også i Sør-Afghanistan, som
måtte tolkes slik at Senterpartiet, et av partiene i Regjeringen, var meget
klar for å gjøre et positivt vedtak. Vi har også sett liknende fra
arbeiderpartihold. Det var det dagsaktuelle bakteppet for det vi så under
et litt panisk preget, arrangert og kanskje også improvisert pressemøte i
vandrehallen for å fjerne det som kunne blitt en bombe under Regjeringen.
Når vi samtidig har grunn til å tro, ut fra hva som kommer fra mange ulike
kilder - en må sågar ikke lenger tilbake enn onsdagen før - at det var en
betydelig usikkerhet i Regjeringen omkring gasskraftspørsmålet og
Regjeringens overlevelse, må en forstå sist onsdag dit hen at Regjeringen
hadde behov for å ta ned den usikkerheten veldig fort. Det må være rimelig
grunn til å tro at det var bakgrunnen for opposisjonens sterke reaksjoner.
Det er nok slik at mange av oss har en
gryende uro for at Regjeringen har kjøpt seg en slags indre fred i håp om at
problemet skal gå bort av seg selv, selv om debatten i dag har bidratt til å
ta ned dette. Men det er Venstres vurdering at prisen kan være høy for det
vi alle er med på å betale. Norges innflytelse og troverdighet som
alliansepartner i NATO kan bli svekket av dette. Jeg sier ikke at den er
det, men den kan bli det. En solidaritet vi burde ha vist med hardt
pressede alliansepartnere, har uteblitt. Skuffelsen i NATO og de mest
berørte medlemslandene er da også blitt tydelig uttalt. Den kan ikke
avfeies som rituell, noe vi har sett forsøk på fra Regjeringens side.
Venstre ser alvorlig på dette.
Hvis en fort skal gå gjennom noen av
de forklaringene vi har fått fra Regjeringen, og alle de ordene vi har blitt
møtt med, har jeg klart å fange opp fem kanskje bærende elementer: Det er en
situasjonsbestemt avgjørelse, det representerer ingen endring, Regjeringen
vil satse mer på humanitær innsats, andre land har også sagt nei, og Norge
er blant de største bidragsyterne pr. capita.
Så kan en si: Hva ligger egentlig i
Regjeringens vektlegging av at dette er en situasjonsbestemt avgjørelse? Jeg
må innrømme at da jeg stod i vandrehallen og så dette arrangerte,
improviserte pressemøtet og hørte ordet « situasjonsbestemt » bli brukt like
ofte som « halleluja » i pinsemenigheten, var min fantasi begrenset til norsk
politikk og til å tro at det var situasjonen internt i Regjeringen som var
den situasjonsbestemmelsen som lå til grunn. Jeg syntes det var en meget
ærlig utenriksminister som stod der, og var på nippet sågar til å kommentere
det slik. Men det er tydeligvis en annen situasjonsbestemmelse, et annet
situasjonsbestemt forhold som ligger bak.
Jeg har en uro for at Regjeringen ikke
har hatt det virkelig store bildet for øyet, for ISAF er en av NATOs største
operasjoner - den første utenfor Europa. ISAF er dermed en prøvestein for
alliansen. Om lag 31.000 soldater fra 37 land i og utenfor NATO er med, og
USAs soldater har underkastet seg en ikke-amerikansk kommando. Dette er en
modell som kan peke fram mot framtidige « out of area »-operasjoner. Hvis NATO
ikke består denne testen, vil Afghanistan trolig raskt bli tatt over av
Taliban og lokale krigsherrer. Et nytt fristed for terrorister og grove
brudd på elementære sivile rettigheter, noe som vil gå hardt ut over
kvinner, vil vi da kunne vente oss. Videre vil ytterliggående islamister i
hele regionen kunne seile i medvind. Så vi risikerer mye. I kjølvannet av
dette vil NATO trolig måtte revurdere sin politikk med hensyn til « out of
area »-operasjoner, og dette vil trolig heve terskelen for tilsvarende
operasjoner i framtiden, og i stor grad være med på å forme framtidens NATO.
Mye står på spill for NATO og for oss. Sett i et slikt lys virker
Regjeringens situasjonsbestemte nei ikke godt nok gjennomtenkt, etter
Venstres syn.
Etter mitt skjønn tyder mye på - for
en har jo måttet tolke mye av hva som ligger i helhetsvurderingen, siden vi
ikke har fått det presentert i klartekst - at Arbeiderpartiet og
Senterpartiet har fått gjennomslag for å vektlegge « situasjonsbestemt », så de
slapp å binde seg helt fast til SVs linje. Jeg håper derfor at Regjeringen
raskt vil kunne vurdere situasjonen på nytt. Jeg har også lagt merke til at
det i dagene som har gått etter sist onsdag, har vært et sentralt poeng for
sentrale SV-ere på dette området å understreke hvor veldig situasjonsbestemt
dette var, og hvor fort de er klare for å vurdere det annerledes.
Tiden går, president, jeg vil bare
avslutte med å si at skal man forstå de sterke reaksjonene, som fra
posisjonen er blitt kalt for overspill, må en forstå to forhold. Det ene er
usikkerheten om SV har begynt å få sterk innflytelse, og om det valgløftet
som statsministeren gav, dermed er brutt. Det andre er den betydning det
har å ta vare på enigheten om norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, de
avgjørende konsultasjonene med Stortinget og forankringen i opposisjonen, og
usikkerheten om SV har klart å slå en kile inn der. Det er på den bakgrunn
en må forstå de sterke reaksjonene.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Bendiks H Arnesen (A) [12:45:54] : Norge skal
fortsette å støtte stabiliseringen og gjenoppbyggingen i Afghanistan. Det
er slått klart fast.
I debatten om utenriksministerens og
forsvarsministerens redegjørelser om Norges engasjement i Afghanistan den
15. november 2005 la Venstre vekt på at de var enige i « at militær innsats i
seg selv aldri vil være tilstrekkelig for å løse den type konflikter vi ser
i Afghanistan ». Venstre uttrykte også tilfredshet med at Regjeringen
inviterte til åpenhet om hvordan Norge kan stille med sivile og militære
bidrag i internasjonale operasjoner. Slik støtte er viktig.
Kan vi da tolke Venstre dit hen, etter
å ha hørt innlegget i dag, at de også i stor grad nå støtter Regjeringen, og
at det som er igjen av kritikken og oppstyret som kom i forrige uke, i stor
grad begrenser seg til at saken ikke kom til Stortinget på den måten man ser
som riktig? Er dette riktig oppfattet? Eller hva er da Venstres tilnærming
til utfordringen knyttet til Afghanistan? Jeg spør fordi jeg er litt usikker
etter innlegget.
Lars Sponheim (V) [12:47:10] : La meg først si at jeg synes det blir feil av
posisjonen å bagatellisere måten man møtte Stortinget på. Det synes jeg er
innrømmet gjennom dagens debatt i den beklagelse som er gitt av
utenriksministeren. For dette handler ikke bare om hvordan man skal snakke
med opposisjonen, men det handler om vilje til å vedlikeholde den brede
tverrpolitiske basis for norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk som har vært
der. Den legger jeg avgjørende vekt på. Bare det er grunnlag for sterke
reaksjoner.
Så til realiteten omkring Afghanistan.
Jeg skal være så ærlig å si at hadde Regjeringen kommet med sitt standpunkt,
selv om jeg i og for seg mener man burde ha gjort det annerledes, ville nok
jeg i den utvidede utenrikskomite ha bidratt til å gi støtte for det. Jeg
ville gitt uttrykk for at jeg mener at det hadde vært rett å svare ja, men
ville gitt støtte for den linje fordi jeg synes det er viktig å stille opp
for Regjeringen i vanskelige spørsmål. Det ville jeg nok gjort i en slik
sammenheng, som mange gjør - man tar det til etterretning.
Heikki Holmås (SV) [12:48:20] : Jeg har to momenter til Lars Sponheim.
Det ene er at jeg følte at innlegget
hans i veldig stor grad manglet konstruktive, klargjørende uttrykk for hva
som er Venstres løsning på hvordan vi kan lykkes i Afghanistan.
Det andre jeg vil bruke tid på, er å
si at jeg reagerer på den framstillingen som går ut på at det nærmest er
slik at det er bred enighet i Stortinget om utenrikspolitikken, der SV
plasserer seg på sidelinjen. Det er ikke riktig. For det første er det
slik at det har vært uenighet om mange ting oppigjennom i spørsmål som
dreier seg om utenrikspolitikk. Vi har i vår regjering fokusert på at vi i
mindre grad skal bidra i koalisjoner av villige. Vi har sagt nei til det og
trukket oss ut av « Enduring Freedom », for istedenfor å fokusere på ISAF. Vi
har sagt vi i større grad skal prioritere FN enn det den forrige regjeringen
gjorde, som brukte lite krefter på det. I tillegg er det slik at
Fremskrittspartiet i sak etter sak som gjelder Israel og invasjonen av Irak,
har plassert seg på siden av det som er det store, brede
stortingsflertallet.
Lars Sponheim (V) [12:49:32] : La meg først si at dette er min 14. stortingssesjon,
og jeg har opplevd meget sterkt i alle disse årene at det har vært bred
enighet om sikkerhets- og utenrikspolitikken i denne sal, med unntak av SV.
Det har vært det gjennomgående i alle år. Det må forklare bakgrunnen og
uroen for at SV nå har klart å skyte en kile inn i denne viktige
tverrpolitiske enighet. Dette syntes jeg det var viktig å legge vekt på i
innlegget, for jeg synes ikke bakgrunnen for den uro som er oppstått, har
kommet godt nok fram.
Så til Venstres syn: Vår oppfatning er
at Regjeringen må satse stort på den sivile, den myke, den humanitære del.
Vi vil gi all støtte til det, men poenget er at den innsatsen må få et rom.
Det må skapes en type sikkerhet og trygghet i Sør-Afghanistan gjennom
nødvendig bruk av militære midler for å gi rom for den humanitære innsatsen.
Og SVs ord i denne debatten om at vi må rebalansere, at vi så å si må flytte
fra geværer til matpakker, blir feil, fordi det er nødvendig med mange nok
geværer og våpen for å sikre at det blir rom for den humanitære og sivile
innsatsen. Her er det snakk om å heve balansen til et høyere nivå, og ikke
rebalansere det nivået som er der i dag.
Olav Akselsen (A) [12:50:48] : Det kom ei svært interessant opplysning etter
replikken frå Arnesen, nemleg at Venstre under andre forhold faktisk kunne
tenkja seg å støtta Regjeringa sitt opplegg. Det må i så tilfelle tolkast
slik at Venstre meiner at den avgjersla Regjeringa har teke, ikkje gjev
grunn til uro, f.eks i forhold til NATO. Då er spørsmålet mitt til
Sponheim: Meiner han at andre representantar frå opposisjonspartia har
overreagert når det gjeld den avgjersla, i og med at Venstre faktisk kunne
ha vore einig?
Lars Sponheim (V) [12:51:31] : Jeg la vekt på at vi har tradisjon for at sakene
kommer på rett måte i den utvidede utenrikskomite. Regjeringen kommer ikke
med et vedtak, men de kommer med en holdning, et standpunkt, det forankres,
og opposisjonen er villig til å strekke sine standpunkter for å gi en
bredest mulig basis for Regjeringens senere vedtak. Det er det tradisjon
for. Jeg sier at jeg utelukker ikke at både vi og kanskje andre ville ha
reagert på en slik måte hvis Regjeringen hadde hatt den nødvendige og
tradisjonsrike omgang med Stortinget som det er vanlig å ha. Ikke for det,
jeg mener Regjeringen burde ha sagt ja til å sende styrker til
Sør-Afghanistan i denne sammenheng. Men det kan godt være at jeg ville
vurdert det slik at det å ha bred politisk enighet om dette kunne være et
like viktig standpunkt hvis vi hadde vært sikre på at en kunne kommet
tilbake til standpunktet på en annen måte. Jeg mener ikke at opposisjonen
har overreagert, sett i lys av at dette handler om Regjeringens måte å
forholde seg til Stortinget på, og usikkerheten om SVs rolle i
sikkerhetspolitikken. Det krever sterke reaksjoner fra Stortinget.
Bjørn Jacobsen (SV) [12:52:38] : Eg hadde sist laurdag gleda av å take del på
Globaliseringskonferansen, saman med Venstre sin tidlegare leiar Gunnar
Garbo. Han er no ein av dei framståande personane i organisasjonen Nei til
nye NATO, dvs. nei til NATOs « out of area ». Hovudpoenget hans var at vi
skulle trekkje oss ut med alle med ein gong, ut frå argumentet at vi ikkje
skal halde fram med ein krig som ikkje verkar. Eg måtte sjølvsagt seie at
SV sitt standpunkt på langt nær er der. Vi meiner at vi skal vere i
Afghanistan, vi skal vere der lenge. Å trekkje seg ut no ville kunne føre
med seg ein humanitær katastrofe. Dei råda eg har fått frå
bistandsorganisasjonar og andre som er der, er at det går ikkje an å ha eit
Afghanistan utan at ein har militære styrkar til stades som understøttar det
ein prøver å få til sivilt.
Men korleis er det, deler Venstre sin
noverande leiar SV sitt syn eller den tidlegare leiaren sitt syn?
Lars Sponheim (V) [12:53:44] : Venstres leder bringer fram Venstres syn i dette
spørsmålet, som handler om nødvendigheten av at verdenssamfunnet tar et
ansvar i Afghanistan. Vi har gått inn der, vi har fjernet de makthaverne
som var der, får vi håpe, og det afghanske folk trenger nå å skape seg et
bedre liv og trygghet for sitt liv. Da er det umulig for NATO,
verdenssamfunnet og FN å ikke lykkes i Afghanistan. Noe annet ville være en
katastrofe. Hvis man vil det målet, er vi nødt til å bruke de midlene som
er nødvendig. Det er det Venstre står for. De midlene gjør at det er
nødvendig med den økte militære innsats som NATO ber om, og den økte
humanitære og sivile innsats som Regjeringen foreslår, og som vi støtter.
Det er ikke snakk om å rebalansere,
men det er snakk om å øke innsatsen som gjør at vi sikkert når målet om
sikkerhet og trygghet i Afghanistan. Det er Venstres syn. Det er ikke
avgjørende for meg hva Venstre-folk ellers måtte mene, så lenge jeg har
dette synet dypt forankret i dagens Venstre.
Marit Nybakk (A) [12:54:58] : I likhet med sin kollega Dagfinn Høybråten fra
Kristelig Folkeparti var representanten Sponheim mye mer forsonende i sitt
innlegg enn det vi har hørt fra Høyre og Kristelig Folkeparti.
Selv om jeg forstår at representanten
var svært misfornøyd med håndteringen i forholdet mellom Stortinget og
Regjeringen, gikk han langt i å si at han kunne ha tenkt seg å støtte den
avgjørelse som var tatt, dersom dette var blitt håndtert på en skikkelig
måte.
Dette er også i samsvar med Venstres
holdning den 15. november i fjor, da Venstre støttet Arbeiderpartiet, SV og
Senterpartiet i at vi gikk ut av Operation Enduring Freedom, men forsterket
vår innsats i ISAF - i motsetning til Erna Solberg, som mente at det var et
alvorlig signal til NATO og våre allierte, og at det nærmest ville ødelegge
forholdet mellom Norge og USA og Norge og NATO.
Betyr det at representanten også er
enig i at løpende vurderinger av hvilke operasjoner vi skal delta i, neppe
har noen betydning for vårt forhold til alliansen NATO?
Lars Sponheim (V) [12:56:06] : Hvis innlegget mitt har virket forsonende, er jeg glad
for det. Det er ingenting jeg ønsker mer enn at det intermessoet vi har
hatt over noen dager i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk, blir et
intermesso, og at vi kommer tilbake på hovedsporet hvor det er bred enighet
om vår sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Jeg ville normalt - som jeg har sagt
noen ganger nå - i et møte i den utvidede utenrikskomite ha strukket meg
langt i å bidra til å få til en slik bred enighet. Jeg vil kunne tenke meg
at jeg kunne brukt ord som at isolert sett vil Venstre mene at det ville
vært rett å svare ja på denne henvendelsen, men jeg vil akseptere -
situasjonsbestemt - Regjeringens vedtak, for å holde et mest mulig samlet
politisk Norge bak et slikt. Det er det også fra mange hold tradisjon for å
si i den utvidede utenrikskomite. Jeg tror ikke det har ført til noen
varige skader i forholdet til NATO, hvis man er sikker på at man nå kommer
tilbake på dette sporet, og at det ikke skapes usikkerhet om at SV har fått
en slags vetorett i sikkerhetspolitikken i Norge - for det tåler ikke
forholdet vårt til NATO på lang sikt.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre
[12:57:20] : Ordet « ærlighet » er blitt flittig brukt i denne debatten. Jeg har bidratt
med mitt i mitt innlegg, og det er kommet fra flere andre hold.
Det forundrer meg at spørsmålet om
helhetsvurdering stadig kommer opp. Det er en ærlig sak å være uenig i den
beslutningen Regjeringen har tatt, men jeg mener den er ganske grundig
argumentert. La meg gjenta - andre representanter har forsøkt å gjøre det:
Når vi vurderer dette spørsmålet, vurderer vi det opp mot andre
forpliktelser i Afghanistan, særlig i nord, hvor vi er strukket
internasjonalt med andre operasjoner, andre lands bidrag, situasjonen i sør,
som i dag er noe annerledes enn den var for et par måneder siden, og dette
elementet om at spesialstyrkene nå er vår eneste fleksibilitet i forhold til
hva vi kan sende ut i internasjonale operasjoner. Jeg respekterer at folk
ikke deler den oppfatningen, men jeg kan ikke se at vi ikke har gitt en god
forklaring på det.
Men la meg si: Når det blir framstilt
slik at Regjeringens beslutning her truer vår lojalitet til NATO - særlig
fra Høyre og Fremskrittspartiet kommer det igjen og igjen - vil jeg bare
gjøre det veldig klart for Arbeiderpartiets del at hvis vi hadde ment at
denne beslutningen var av en slik karakter, ville vi aldri tatt den. Vi
mener at denne beslutningen står godt, den er saklig begrunnet, og den er på
linje med den mange andre NATO-land har truffet i liknende sak.
Så terpes det på SVs rolle. Jeg mener
at en regjerings ansvar er å ta en beslutning etter interne vurderinger.
Det finnes representanter i denne sal som har sittet i flerpartiregjeringer
og vet noe om det. Denne regjeringen har økt styrkebidraget til Afghanistan
siden den overtok, den har i forrige ukes pressemelding presisert at vi er
åpne for å delta i hele Afghanistan, også med spesialstyrker. Og vi har
gjort klart for at vi ønsker å bidra dersom det blir en FN-operasjon i Sudan.
Det land som er sterkest i å oppfordre FNs nasjoner til å gjøre en slik
styrke mulig, er, for ordens skyld, USA - for dem som er opptatt av hva de
måtte mene. Så jeg vil si at hvis dette er så utålelig i forhold til NATO,
er det jo da et problem at Spania, Frankrike, Italia og Tyskland har tatt
samme beslutning, og de har ikke SV i regjering! Likevel har det altså tatt
beslutningen. Hva er det da som rir disse landene? Jo, det er en
selvstendig vurdering.
Det ble oppfattet at Lars Sponheim var
forsonende. Det er mulig. Men jeg merket meg at han snakket nesten ikke
ett ord om Afghanistan. Han var opptatt av det interne spillet fram og
tilbake, og han gikk så langt som til å si at dersom vi hadde vært i den
utvidede utenrikskomite, ville han altså kunnet gitt støtte til Regjeringens
holdning etter en viss diskusjon. Han sa i det siste replikkinnlegget at
han ikke mener at dette er en beslutning som truer vårt forhold til NATO.
Det mener jeg er en god avklaring, og det viser at her har opposisjonen
ulike syn på realiteten i den beslutningen som er tatt.
Så til representanten Jensen, som ikke
er her i salen nå. Hun var også dypt sjokkert over at vi bruker
formuleringen « pr. innbygger » i mye av det vi driver med. Det synes jeg Norge
har veldig god grunn til å gjøre, fordi vi pr. innbygger bidrar mye
militært, mye humanitært og mye når det gjelder bistand. Jeg mener også det
er et veldig godt eksempel hva vi har av størrelse på offentlig sektor,
bidrag til helse og andre ting. Det illustrerer Norges totale bidrag til å
støtte utvikling i land som kommer ut av konflikt, som er i konflikt.
Men jeg mener, når vi snakker om
ærlighet, at vi også må ha rom for, i denne sal, i utenrikskomiteen og i
samfunnsdebatten, å stille spørsmålet: Er vi på riktig vei i Afghanistan? Er
NATO i ferd med å lykkes eller feile i Afghanistan? Er Afghanistan i ferd
med å lykkes eller feile? Det er ikke slik i Norge at det er en blind
automatikk om at vi svarer ja på NATOs henvendelser, på FNs henvendelser,
eller på EUs henvendelser, som også kommer noen ganger.
I forrige uke var det et sterkt
argument, også fra representanten Petersen, om at dette var en artikkel
5-operasjon, og det ble argumentert ganske kraftig. Det er blitt borte fra
debatten nå, men det illustrerer litt av det skismaet som fortsatt er i den
norske debatten, nemlig at vi er i Afghanistan i en artikkel 5-operasjon
nærmest for å forsvare USA etter 11. september 2001. Det er ikke tilfellet.
Vi er i Afghanistan etter en FN-resolusjon, som har et veldig bredt mandat,
der det militære er én del av problemstillingen. Jeg mener, som
representanten Høybråten sa, at her står det om et bredt bilde av politikk,
økonomi, sivil oppbygging og det militære.
Denne nærmest automatikken som jeg
tror sitter igjen i ryggmargen fra mange år i vårt forhold til NATO,
forhindrer at vi kan ha en realistisk debatt om NATOs utfordringer, Norges
bidrag til at de utfordringene løses, og ikke minst den utfordringen
Afghanistan står overfor.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Morten Høglund (FrP) [13:02:37] : Når det
gjelder hvordan denne helhetsvurderingen oppstod, vet jeg ikke om vi kommer
så veldig mye lenger. Jeg skal heller ta den oppfordringen som
utenriksministeren kom med, nemlig: La oss snakke om Afghanistan, la oss
snakke om veien fremover.
Totalt fraværende i
utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelse, var den nære
regionen. Med unntak av skoler i Pakistan, ble ikke Pakistan nevnt. Når
det gjelder Pakistan, Iran, Usbekistan og Tadsjikistan, hvordan får vi de
destruktive kreftene i disse landene til for så vidt å forsvinne? Hvordan
får vi disse landene til å ta tak i sine egne militante grupper, som nå
jobber aktivt i Afghanistan, gjennom FN, OSSE, NATO og gjennom
helhetsbildet? Hvilken politikk og strategi har vi for dette? Dette er
antakelig ett av de grepene som må til, i tillegg til den militære og
humanitære innsatsen, for å få en sikker fremtid for Afghanistan.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:03:36] : Jeg hilser velkommen at
Fremskrittspartiet nå reiser et substansielt spørsmål om Afghanistan.
Jeg sa i min redegjørelse at et
vesentlig problem er at grensen til Pakistan ikke er tett, og at det er fri
tilgang på Taliban derfra. Jeg sa at en av grunnene til at vi må være i
Afghanistan også militært, er at vi må forhindre at denne regionen utvikler
seg i negativ retning. Det er ikke enkelt å gi et ett minutts svar på dette.
Det er i hvert fall helt klart at skal man klare å håndtere nabolandenes
deltakelse, så er ikke, igjen, NATOs militære deltakelse svaret på det, men
det er en bred politisk løsning, hvor en altså har FN og regionale organer
og evnen til dialog for å engasjere disse kompliserte maktstrukturene i
regionen som ikke bare går på nasjonalstater og statlige myndigheter, men
også stammer og grupper som går på tvers av grensene. Det er et komplisert
spill, som jeg sa, som krever et fokus av politisk karakter, og som vi
trenger mer diskusjon om. Jeg hilser velkommen at Fremskrittspartiet er med
og tar initiativ til det.
Erna Solberg (H) [13:04:44] : Jeg registrerer at utenriksministeren forsøker å si hva
helhetsvurderingen består i. Det er jo et fremskritt at man greier å
konsentrere det ned til å si hva det var som var avveiningene.
Da vil jeg spørre utenriksministeren:
Hva skal til for at man revurderer standpunktet? Er det slik at situasjonen
må forverre seg i Sør-Afghanistan? Er det slik at andre land må bidra? Er det
slik at vi må redusere deltakelsen vår andre steder? Eller er det slik at vi
må vite at vi ikke skal inn med spesialstyrker i Sudan? Jeg har for øvrig
aldri hørt at det noen gang har vært planlagt, det har aldri vært planlagt
at det skal være spesialstyrker i Sudan, det er i det hele tatt ikke en del
av den type oppdrag som er i Darfur, så det synes jeg kanskje var å trekke
argumentenes betydning noe langt. Så da blir spørsmålet: Er det disse
tingene som må endre seg?
Det andre spørsmålet jeg har, er: Hva
sier utenriksministeren og forsvarsministeren i NATO når de nå skal sitte og
diskutere behovet for styrkeintegrering i Afghanistan for å gjennomføre vår
utenlandsoperasjon nr. 1 med høyeste prioritet? Sier de at de andre skal
delta, men at vi ikke skal delta?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:06:03] : Hvis alle land hadde bidratt pr.
innbygger som Norge gjør i Afghanistan, hadde ikke dette vært et tema. Det
er ett godt svar.
Sudan er et uaktuelt tema i forhold
til spesialstyrker, men det er en del av bildet som forsvarsministeren,
utenriksministeren og Regjeringen ser for seg når det gjelder hvor langt vi
er strukket. Jeg understreket i mitt innlegg at spesialstyrkene nå nærmest
er den eneste fleksibiliteten vi har.
Jeg mener det er vanskelig i dag, den
24. oktober, å gi hypotetiske vurderinger av hva som er situasjonen neste
gang spørsmålet om økte norske styrkebidrag kommer, hvis det kommer. Jeg er
overbevist om at Norge kommer til å være engasjert i Afghanistan i mange år
framover. Det betyr at det er en helhetsvurdering som må være løpende, og
jeg har understreket betydningen av at vi nå har en nær dialog mellom
Stortinget og Regjeringen når vi gjør de vurderingene. Det skal jeg gi mitt
bidrag til. Men jeg synes det er vanskelig å ta ut de enkelte faktorene som
sier at kommer det på den måten, så sier vi ja. Det er ikke riktig måte å
forskuttere slike beslutninger på. Men at analysen må være grundig, og at
den bør være delt mellom Regjeringen og dette hus, skal jeg stå inne for.
Lars Sponheim (V) [13:07:15] : Jeg hørte hva utenriksministeren repliserte til
undertegnede. Jeg vil vel replisere tilbake og si at i forhold til resten
av debatten i dag har det vært en smule tilbakefall å kalle det spill å peke
på den betydning som de formelle forhold mellom regjering og storting har i
disse spørsmålene - den utvidede utenrikskomite, konsultasjoner og en
opposisjon som er villig til å strekke seg langt for å stille opp for en
regjering i disse spørsmålene.
Så til det som ble etterlyst. Jeg må
også være så ærlig å si at innlegget mitt var nok enda mer forsonende enn
slik jeg framstilte det, hvor mye av det vi er enige om i denne debatten,
hadde blitt gjentatt. Men jeg synes det var noe som manglet i denne
debatten, nemlig den forståelse og betydning den utvidede utenrikskomite har
til å etablere et flertall som kanskje ikke er der i utgangspunktet.
Men la meg da spørre: Er
utenriksministeren enig i at sikkerhetssituasjonen på bakken i
Sør-Afghanistan er så dårlig nå at det ikke har vært mulig å komme godt nok i
gang med den humanitære innsatsen, og at NATOs ønske om å øke styrkene der
med et norsk bidrag er et betimelig og nødvendig ønske?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:08:21] : Jeg mener at når ISAF i noen uker nå
har overtatt ansvaret i hele Afghanistan, er det viktig at vi er i stand til
å ha styrker til å løse oppgavene der. Derfor har NATO, generalsekretæren
og vi alle en oppgave i å sørge for at de målene nås. Det er også riktig -
og jeg er helt enig - at sikkerhet er viktig for å kunne levere bistand.
Jeg mener også at vi må ha en
diskusjon - som den mange fagpersoner som har greie på Afghanistan i dag,
bringer ut i de norske mediene og i offentligheten - om karakteren av den
måten vi driver vårt militære oppdrag for å gi sikkerhet og motvirke store
sivile tap, for å motvirke rekruttering til Taliban og opprørsgrupper. Det
er en fin og vanskelig balanse. Men jeg er helt enig i det som er NATOs
oppgave nå, nemlig å stabilisere også sør og øst og være med og gi et bidrag
til at det kan komme utvikling også i de områdene av Afghanistan.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Morten Høglund (FrP) [13:09:31] : Debatten har
for så vidt utviklet seg. Men når enkelte representanter fra
regjeringspartiene forsøker å se bort fra den kritikken opposisjonen kom
med, og ikke tar tak i det som er substansielt, synes jeg det er en
forbigåelse. Jeg tror Regjeringen gjør lurt i både å ta inn over seg måten
Stortinget fikk denne informasjonen på, og substansen i det. Når man nå
mener at vårt forhold til NATO overhodet ikke er lidende, er det for så vidt
en gledelig opplysning, absolutt. Det tar vi med oss, og vi vil følge med i
det fremover. Men det er jo ikke den første beslutningen som vi mener har
vært negativ sett i forhold til våre allierte. Det at vi trakk oss ut av
« Enduring Freedom » bl.a for et års tid siden, var også et ledd i en slik
beslutning. Så vi vil følge med.
Men jeg vil snakke litt om
Afghanistan, noe som jeg også tok opp i min replikk til utenriksministeren.
Det er for så vidt prisverdig at Regjeringen med sin beslutning inviterte
til en bredere helhetstenkning rundt Afghanistan. Det tror jeg alle er
tjent med, ikke minst alle de internasjonale aktørene som nå er på plass i
Afghanistan. Fra mitt ståsted er det i hvert fall vanskelig å se for seg en
varig løsning for Afghanistan uten at man for det første tar tak i
grenseproblemet og for det andre hele den regionale ustabiliteten. Og det
er rimelig ustabilt. Vi vet at Iran ligger på Afghanistans grense, med de
utfordringene de har. Så er det Pakistans indre problemer - Pakistan som nå
fikk en våpenhvile med sine Taliban-tilhengere. Med fravær av pakistanske
soldater i grensen har det skapt nye problemer og et fristed for afghanske
Taliban-tilhengere, som nå kan farte frem og tilbake over grensen. Og så
har vi Sentral-Asia, som ligger på toppen av dette, og som er et
gjennomfartssted både for narkotika, våpen og andre destruktive elementer.
Det er jo et spørsmål om vi når det
gjelder hele vårt engasjement i forhold til denne regionen, må tenke om
igjen på nytt. Der ser jeg både på utviklingsministeren og
utenriksministeren, for dette bringer inn flere elementer, og det er flere
internasjonale organisasjoner som kan spille en rolle. Så den utfordringen
tror jeg vi skal ta med oss. Jeg nevner Sentral-Asia spesifikt, for det er
en skjør region. Den påvirker dette på en spesifikk måte, og jeg vil
tillate meg å nevne to land. Jeg nevnte Usbekistan og Tadsjikistan, som er
spesielt viktige i forhold til Afghanistan, men hvor situasjonen politisk er
svært, svært vanskelig. Den er noe mer løfterik i Kasakhstan og
Kirgisistan, og det er et spørsmål om ikke vi bør gi disse landene en
håndsrekning for å kunne bidra til en stabilisering i hele regionen, noe som
vil virke positivt inn på Afghanistans situasjon.
Nå får man et inntrykk av at det meste
går i gal retning i Afghanistan. Det er for så vidt en del av bildet. Men
det er derfor også viktig å si at alt ikke er håpløst, ikke minst for jenter
og kvinners situasjon i de områdene som kan anses som trygge, og i den grad
noe kan det, så har den blitt løftet opp på et høyere og bedre nivå, og
jenter kan i dag bevege seg på skolen og de kan gå ut i arbeid. Det
undertrykkende styret vi hadde under Taliban, og grunnlaget for det, er
fjernet i store deler av landet, og det er en gledelig begivenhet.
Parlamentsvalget og den spiren til demokrati er således gledelig. Så vi
skal ta med oss det gode. Jeg tilhører i hvert fall ikke de som mener at
det å starte denne aksjonen var galt. Det var riktig, og så er det viktig å
balansere ut det militære med det humanitære.
Jeg tar med meg de replikkene og
innleggene som vært hold med kritikk av Fremskrittspartiets
budsjetthåndtering av disse spørsmålene. Vi må gå i oss selv og se om vi i
enhver sammenheng er fullt på høyde med de utfordringene som denne regionen
har. Det tar jeg med meg, og det skal vi prøve å besvare ved årets
budsjettbehandling. Allikevel vil jeg påstå at det har vært en relativt
ubalansert fremstilling av vår holdning til disse spørsmålene. Jeg tror det
er grunnlag for å komme videre, men jeg vil også få lov til å gjenta det som
jeg synes Sponheim uttrykte på en meget god måte, at hvis SV skal få varig
innflytelse på sikkerhetspolitikken, så har vi store utfordringer. Statsråd Erik Solheim [13:14:42] : Jeg har den
største respekt for at det er mulig å komme fram til ulik konklusjon med
hensyn til om det er riktig å sende en norsk spesialstyrke til
Sør-Afghanistan. Det jeg ikke har respekt for, er det manglende alvor
knyttet til en slik beslutning som jeg synes å se hos deler av opposisjonen,
og helt spesielt Fremskrittspartiet.
Det å sende styrker inn i et at de
områdene i verden som i dag trolig er farligst, hvor det nettopp har vært
harde kamper, kan være riktig, og det kan være galt, men under enhver
omstendighet er det i alle fall den største, viktigste og vanskeligste
beslutning en regjering og en nasjonalforsamling kan ta, og den må behandles
med det fornødne alvor. Det alvor er ikke til stede når opposisjonens
statsministerkandidat og leder her holder et innlegg og gjør hele spørsmålet
til en innenrikspolitisk pingpong. Det var et ord som nærmest var
fraværende i innlegget, og det var ordet « Afghanistan ». Innlegget til
opposisjonens leder inneholdt iallfall ikke et eneste element av analyse av
hva det er rett å gjøre i Afghanistan, hva som er situasjonen nå, og hvordan
det vi gjør, kan tenkes å lede til seier i betydningen stabilisering av et
akseptabelt regime i Afghanistan som kan hindre nye terrorangrep mot verden.
Det blir for lettvint nå å si at man
vil sende en spesialstyrke til Sør-Afghanistan når det ennå ikke er klart hva
Fremskrittspartiet mener om spesialstyrken de ville sende til Irak. Det er
jo den samme spesialstyrken de for et par-tre år siden ville sende til Irak,
som nå skal sendes til Sør-Afghanistan. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet
er veldig glad for at de nåværende regjeringspartiene, sammen med Kristelig
Folkeparti og deler av opposisjonen, forhindret at en norsk spesialstyrke
ble satt inn i Irak med alle de vanskeligheter vi alle nå kan se det ville
medført. Hvis det ikke er tilfellet, er det av interesse å få vite om
Fremskrittspartiet fortsatt ønsker å sende en norsk spesialstyrke til Irak.
Så sier Fremskrittspartiet,
opposisjonens leder, at vi er jo enige når det gjelder den økonomiske og
sosiale gjenoppbyggingen i Afghanistan. Nei, vi er ikke enige om det, for
på fjorårets budsjett ønsket Fremskrittspartiet å kutte 9 200 mill. kr på
bistandsbudsjettet. Det er veldig hyggelig at Morten Høglund nå vil
revidere dette - det setter jeg pris på - men det er iallfall
Fremskrittspartiets politikk til nå. Man ville kutte med 9 200 mill. kr, og
nå vil de plusse på med 155 mill. kr. Etter hva jeg og mine medarbeidere
har klart å finne ut, står det ikke et eneste sted med liten skrift at man
kutter 9 200 mill. kr, men at Afghanistan er unntatt, for der skal vi satse.
Vi må jo da formode at de samme kuttene skulle gjort seg gjeldende også for
Afghanistan. Det ville vært en strategi som hinket på ett bein - bare det
militære, uten at det økonomiske og sosiale var med. Det er mulig man da
sier at man ville tatt fra alle andre steder. Men la oss da minne om at for
amerikanerne er Sudan et like viktig anliggende som Afghanistan. Robert B.
Zollick, som var nummer to i det amerikanske utenriksdepartementet inntil
nylig, var på meg gang på gang. Han hadde all verdens tid. Det var ikke
noen tidsbegrensninger da jeg kom til US State Departement for å snakke om
Sudan, for det var så viktig for dem - like viktig som Afghanistan. Grunnen
er helt opplagt: bin Laden tilbrakte 1990-tallet i Sudan, 2000-tallet i
Afghanistan, og hvis man ikke stabiliserer flere steder på kloden, men bare
tar ett og ett sted ad gangen, får man ingen stabilitet.
Så vil jeg si: Det overordnede i
Afghanistan er ikke det militære, men det er heller ikke det
bistandsmessige, for verken militær innsats alene eller økonomisk og sosial
framgang alene kan bidra til en stabilisering av Afghanistan i betydningen
av et anstendig regime med kontroll over sitt territorium, som ikke kan være
arnested for internasjonal terrorisme, og med en gradvis økonomisk og sosial
forbedring. Det avgjørende er politikken. Militær innsats og bistand kan
understøtte politikk. Militær innsats kan være nødvendig for å sikre at
politikken kan virke, og bistand kan være viktig for at folk skal se
framgang. Men med mindre man får til en stabilisering av politikken, dvs.
underbygge dagens Karzai-regime - gi det mulighet til å knytte de regionale
alliansene det måtte være med krigsherrer eller andre som kan sikre en varig
stabilitet - vil man ikke få det hele til å virke.
Så vil jeg til slutt si at vi skal
satse vesentlig mer på bistand i Afghanistan, men vi skal bidra til den helt
fornødne debatten som nå kommer i NATO om hvordan dette kan underbygge en
politisk løsning i Afghanistan. Noen land går helt utenom de afghanske
myndighetene i sin bistand. Det bidrar ikke til langsiktig stabilisering.
Vi må se på noen av de dilemmaene som er vanskelige. Det er f.eks ikke
opplagt at den nødvendige stabiliseringen av Afghanistan mellom det
nåværende regimet og tradisjonelle ledere i Afghanistan lett lar seg forene
med denne forsamlings syn på kvinnefrigjøring.
Så til utdanningspolitikken. Jeg sier
ikke at jeg har noe klart svar på det, men det er av den typen dilemmaer som
vi er nødt til å ta inn over oss hvis vi skal være villige til å se videre
mot en løsning i Afghanistan.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Siv Jensen (FrP) [13:20:06] : At Erik Solheim
og SV, som i hele forrige periode var i opposisjon til alt som skjedde i
denne sal knyttet til Afghanistan, nå hever stemmen sin så totalt og går til
angrep på meg, synes jeg er undrende. Erik Solheim kan ikke ha hørt på noe
av det jeg sa i mitt innlegg. For det første understreket jeg betydningen
av både humanitær og sivil gjenoppbygging i Afghanistan. Men samtidig
gjorde jeg det helt klart at den innenrikspolitiske pingpongen, som
statsråden selv omtalte det som, er det ikke Fremskrittspartiet som har
stått for. Det har Regjeringen selv gjort gjennom å ha skapt usikkerhet med
hensyn til hva som er deres politikk.
Jeg synes Erik Solheim skal svare på
følgende: Er det sant, eller er det ikke sant, at SV har presset på i
regjering for at Norge ikke skal sende spesialstyrker til Sør-Afghanistan?
Statsråd Erik Solheim [13:21:09] : Jeg merker meg at Fremskrittspartiets leder heller
ikke nå benytter anledningen til å svare på de to tydelige utfordringene jeg
kom med. Fremskrittspartiet sier at de er enig med Regjeringen om at man
skal bidra til å få to bein i Afghanistan, et militært og et økonomisk og
sosialt. Men de bidrar altså ikke med noen av de pengene som skal til for å
få det økonomiske og sosiale beinet opp å stå. Dere kuttet
bistandsbudsjettet for verden ned til det halve, uten - så vidt jeg har
kunnet registrere - å si noe om at Afghanistan var et unntak. Det ville
ikke gitt noen penger til den økonomiske og sosiale gjenoppbyggingen.
Fremskrittspartiets leder benytter
heller ikke anledningen til å klargjøre Fremskrittspartiets lettvinte
forhold til bruk av spesialstyrker i noen av de farligste områdene på kloden.
Dere gikk inn for å sende en norsk spesialstyrke til Irak. Så vidt jeg vet,
var det ingen andre partier i denne sal som gjorde det. Det er mulig at
Høyre var litt uklare på det tidspunktet. Men i alle fall bidro Kristelig
Folkeparti og Kjell Magne Bondevik - sammen med det som da var opposisjonen
- til å hindre at noe som hadde vært så skadelig for Norge, skjedde.
Det kunne vært interessant å vite om
Fremskrittspartiet er villig til å ta selvkritikk på noe som var et så
åpenbart galt standpunkt.
Jan Petersen (H) [13:22:26] : Det tør være kjent at jeg ikke er av dem som oftest
stiller opp til forsvar for Fremskrittspartiet, men jeg må si at det
innlegget statsråden holdt i forhold til Fremskrittspartiet, synes jeg var
helt på siden av det denne saken dreier seg om.
Saken er meget tydelig, det dreier seg
om styrkebidrag til Afghanistan. Det var det eneste statsråden ikke svarte
på. Nå var Siv Jensen innom et spørsmål om hva SV mener om spesialstyrker
til Afghanistan, som er innenfor sakens kjerne. Jeg vet ikke om han kanskje
kunne klargjøre litt hva han egentlig mener om det.
Statsråd Erik Solheim [13:22:59] : Dette spørsmålet er blitt klarlagt av
utenriksministeren i et kjempegodt innlegg, videre i forsvarsministerens
innlegg og av en rekke talspersoner for SV i hele debatten.
Vi står helt klart fast på
Regjeringens politikk, som er en tydelig satsing i Nord-Afghanistan. Vi
bidrar mer pr. innbygger enn jeg tror noe land i NATO gjør. Jeg skjønner at
det er noe som Fremskrittspartiet og muligens også Høyre reagerer mot, men
det er vel ingen som kan mene at vi skal bidra like mye, verken økonomisk
eller militært, som USA eller andre stormakter gjør. Så den eneste reelle
målestokken er hva Norge gjør pr. innbygger. Vi har et stort og tungt
bidrag i Nord-Afghanistan. Men vi, og Regjeringen som helhet, har kommet til
den konklusjon at vi ikke vil sende spesialstyrker til Sør-Afghanistan nå.
Det må være lov til å peke på at
Fremskrittspartiet på to helt avgjørende punkter svikter. De har, når det
kommer til stykket, når det gjelder sine budsjetter, ikke vært villig til å
stille opp med de pengene som gjør økonomisk og sosial framgang i
Afghanistan mulig. Og de har dette lettvinte forholdet til å sende
spesialstyrker, med mulige norske døde som resultat, selv til Irak.
Siv Jensen (FrP) [13:24:18] : Jeg registrerer at statsråden ikke vil svare på
spørsmål - det er åpenbart ubehagelig.
Ågot Valle sa i denne debatten at SV
har nådd igjennom i Regjeringen med gode argumenter. Hva mente hun med det
at « SV har nådd igjennom med gode argumenter »? Det må nettopp være et bevis
for at SV har presset på for å få et annet standpunkt enn det Regjeringen
ellers ville tatt - i tråd med det som et flertall i denne salen egentlig
mener. Det synes jeg statsråden skal være redelig nok til å redegjøre for.
Så er det ikke riktig at
Fremskrittspartiet ikke har stilt opp. Vi gikk i bresjen da
Afghanistan-krisen var et faktum for noen år siden, og vi var det partiet
som fremmet forslag om å bevilge mest penger på den humanitære siden i
Afghanistan. Vi kommer til å følge det opp også i vårt alternative
statsbudsjett for 2007. - Så la den tvilen være borte.
Når det gjelder utsending av
spesialstyrker, må det være bedre for Norge å sende spesialtrente styrker
med erfaring fra denne typen meget farlige operasjoner enn å gjøre det som
ser ut til å være Regjeringens politikk, nemlig å sende ut folk som har fire
måneders erfaring gjennom verneplikten i meget farlige operasjoner.
Statsråd Erik Solheim [13:25:29] : Nå har opposisjonen brukt hele denne debatten til
å stille spørsmål til Regjeringen. Utenriksministeren har svart på dette på
en forbilledlig måte, som vi i SV deler 100 %. Det samme er jeg sikker på
forsvarsministeren vil gjøre i sitt neste innlegg.
Så tillater jeg meg å stille to
viktige spørsmål til lederen for det som er det viktigste
opposisjonspartiet, og til en person som tar sikte på å bli statsminister i
Norge. Det ene er: Hva kommer det av at det først er når dette spørsmålet
om militær styrke kommer opp, at dere begynner å snakke om økonomisk og
sosial gjenoppbygging? Da spørsmålet var oppe i forbindelse med fjorårets
budsjett, halverte dere bevilgningene til den økonomiske og sosiale
gjenoppbyggingen i verden - ikke bare i Afghanistan, men også i Sudan, som
jo, som jeg sa, er like viktig for amerikanerne som Afghanistan. Dere ville
ha dette ned. Dere sa ikke ett ord da om at Afghanistan var så viktig for
dere at det var unntaket.
Så spør jeg: Hvordan kan dere ha et så
lettvint forhold til det å sende spesialstyrker at dere ønsket å sende slike
inn i en så farlig situasjon som det da var i Irak? Dere har ikke engang
klargjort om dere har trukket tilbake det standpunktet og beklaget det,
eller fortsatt står ved at Irak også er et aktuelt sted å sende norske
spesialstyrker.
Morten Høglund (FrP) [13:26:46] : Med statsråden har vi hatt gjentatte diskusjoner om
utviklingspolitikk hvor statsråden har gått langt i å innrømme at utvikling
handler om langt mer enn kroner og øre. Jeg har møtt en statsråd som har
vært villig til å gå gjennom ulike elementer av utviklingspolitikken og se
på det. Her har vi vært inne på en konstruktiv vei. Nå fremstilles det som
om vi er på en helt annen banehalvdel. I forhold til Irak er det vi som nå
skal plasseres på den sikkerhetspolitiske sidelinjen, som SV har vært på i
alle år.
Det vi kan ta kritikk på, er hvordan
amerikanerne har operert i store deler av Afghanistan og i Irak. De hadde
trengt norske spesialstyrker med deres kompetanse nettopp i Irak. I forhold
til den situasjonen som har vært i Irak, ser jeg det ikke som noe galt at vi
har ønsket at Norge, med sin kompetanse, skal bidra til å hjelpe
befolkningen i Irak. At vi skal stå og ta selvkritikk for det, blir svært,
svært underlig.
Statsråd Erik Solheim [13:27:49] : Jeg så positivt på det Morten Høglund sa tidligere
i debatten her i dag om at Fremskrittspartiet nå er villig til å se på nytt
på sin historie på dette området og er villig til å gå inn i en konstruktiv
diskusjon både om hvor mye skal vi bruke, og hvordan vi skal bruke det
innenfor bistanden.
Men det er et uomtvistelig faktum at
dere på fjorårets budsjett ville halvere den økonomiske innsatsen fra norsk
side til internasjonal bistand. Jeg vet ikke om dere tror det ville vakt
jubel i Washington. Jeg kan forsikre om at det ville det i alle fall ikke.
Er det noe amerikanerne, som dere ønsker å være tett alliert med, er veldig
opptatt av, så er det dette. Madeleine Albright var i Norge i går. Hun
tilhører demokratene, men de kan meget vel få presidenten etter neste valg.
Madeleine Albright var full av takksigelser over den svære innsatsen Norge
gjør. Hun sa at Norge er en forbilledlig nasjon når det gjelder hva vi gjør
internasjonalt på bistandssiden, fordi det bidrar til fred. Det er
amerikanerne opptatt av.
Fremskrittspartiet har som
hovedanliggende å være tett på USA i utenrikspolitikken. Vi ønsker også å
ha et godt forhold til amerikanerne og være tett på dem. Men hvis det er
viktig, så må dere endre syn på bistandspolitikken, for amerikanerne
skjønner det samme som den norske regjering skjønner, nemlig at økonomisk og
sosial oppbygging er helt avgjørende for fred.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Jan Sahl (KrF) [13:29:27] : Norge er og skal i
framtiden også være en fredsbyggende nasjon. Dette er også bakgrunnen for
at Kristelig Folkeparti støtter at det norske forsvaret deltar i
internasjonale forebyggende operasjoner. Vi ønsker at Norge skal bidra til
internasjonal fred, stabilitet og gjenoppbygging av land som trenger det.
Det gir ekstra innhold til denne
debatten at det er FN-dagen i dag. ISAF-styrken har et FN-mandat, og i Norge
har vi dype røtter plantet i FN og tradisjon for å være med og ta ansvar når
FN ber om det.
Gjennom deltakelse i internasjonale
operasjoner viser vi også samhold med våre allierte og nære støttespillere,
og vi styrker Norges egen sikkerhetspolitiske stilling. Men først og fremst
gjør vi i denne sammenheng det vi tror er riktig for den afghanske
befolkningen. Vi ønsker å bidra til fred og stabilitet. Vi har sagt ja til
å være med i ISAF av denne grunn. Risikoen ved deltakelse i ISAF-styrkene i
Afghanistan er stor. Det er et stort ansvar, og det er et stort alvor i
dette. Likevel mener Kristelig Folkeparti at Norge skal bidra militært i
Afghanistan, i tillegg til at vi selvfølgelig skal bidra humanitært og
sivilt, noe som har blitt sterkt understreket i denne debatten.
Først og fremst kommer hensynet til
lokalbefolkningen i Afghanistan. Det er ingen tvil om at den sivile og
humanitære delen av det vi kan bidra med, er viktigst, men det er heller
ikke stor tvil om at et visst sikkerhetsnivå er nødvendig som forutsetning
for den sivile gjenoppbyggingen. Og det er her de militære styrkene kommer
inn.
Situasjonen i Afghanistan er vanskelig.
Befolkningen lever under harde kår, og Taliban er i ferd med å styrke sin
stilling igjen. På grunn av den elendige sikkerhetssituasjonen i store
deler av landet kan ikke flyktninger og internt fordrevne afghanere vende
hjem. Mange internasjonale hjelpeorganisasjoner kan heller ikke arbeide i
landet. Dersom humanitære organisasjoner ikke får tilgang til de sivile i
Sør-Afghanistan, kan det føre til unødvendig tap av liv, skader og
ødeleggelser. Dessuten fører nød og lidelse til økt motvilje fra afghanere
mot internasjonale aktører, og det får alvorlige konsekvenser for
stabiliteten og gjenoppbyggingen av landet.
Dersom det internasjonale samfunn ikke
klarer å få til gjenoppbygging og utvikling som gjør landet levelig for
befolkningen, vil uroen opprettholdes og Taliban styrkes. Derfor må Norge
også bidra militært. Militær tilstedeværelse er nødvendig for å muliggjøre
humanitær innsats. Ansvaret er stort. Nettopp derfor er det så viktig at
de beslutninger som har med dette å gjøre, tas på et bredest mulig
militærfaglig og humanitært grunnlag. Da er det virkelig grunn til
bekymring når de som kjenner NATOs behov, og som kjenner Norges kapasitet,
hva vi har disponibelt, sier at Regjeringens vedtak ikke er basert på
tilgjengelig kunnskap, men på et kompromiss for å bevare
regjeringskoalisjonen. Statssekretær Barth Eide sier til Aftenposten at
« vi har en ressurs på 150 spesialstyrker tilgjengelig ».
Det er liten tvil om at NATO har behov
for disse styrkene. Mye tyder på at irrelevante hensyn er dratt inn i
grunnlaget for avgjørelsen. Jeg merket meg at utenriksministeren har en
viss irritasjon over at vi boret i den såkalte helhetlige avgjørelsen. Men
er det så rart når Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talskvinne uttalte,
som jeg har nevnt tidligere i en replikk, at i en trepartiregjering vinner
man noe og taper noe. Det er jo ikke så lenge siden vi jublet over
Mongstad.
Mongstadjubelen har kostet
Arbeiderpartiet noe, men enda viktigere: Det har kostet Afghanistan og vårt
forhold til NATO-alliansen mer.
Dersom vi faktisk har styrker
tilgjengelig som kan bidra, er det svært betenkelig dersom andre motiver og
beveggrunner enn de rent fagmilitære og sikkerhetspolitiske er avgjørende
for norske myndigheter.
Avslutningsvis vil jeg trekke fram
noen viktige momenter. Norge må gi tydelige signaler om støtte til
president Hamid Karzais oppfordring om at NATO tar forholdsregler under de
militære operasjonene, slik at sivile beskyttes. Videre må ISAF sørge for
at det ikke forekommer angrep på sivile, heller ikke vilkårlige fengslinger
og tortur.
Fred, demokrati og gjenoppbygging av
Afghanistan er målet. Vi må ikke miste det av syne. Som NATOs
generalsekretær nylig uttalte: NATO kan bare lykkes hvis vi virkelig kan
hjelpe den afghanske regjeringen med å bedre folks liv.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Signe Øye (A) [13:34:56] : Det norske
troppebidraget til den NATO-ledede stabiliseringsstyrken ISAF er nå på om lag
550 soldater. Dette er en økning på 150 ISAF-soldater bare det siste året.
Vi vet at vår innsats er konsentrert i det nordlige Afghanistan.
De norske styrkene har krevende
oppdrag i nord og har helt fram til nå vært i en oppbyggingsfase i dette
området. Det er viktig også å understreke at Norge er et av de land i NATO
som pr. innbygger bidrar mest i Afghanistan.
I forrige uke klargjorde Regjeringen
ut fra en helhetsvurdering at den på det nåværende tidspunkt ikke ville
utvide vår deltakelse i ISAF gjennom å sende spesialstyrker til de sørlige
delene av landet nå. Det er Arbeiderpartiet enig i.
Denne beslutningen skapte et voldsomt
rabalder i deler av opposisjonen, med anklager om at Regjeringen med dette
hadde lagt seg på en ny kurs og gjort et klart brudd med Norges
tradisjonelle utenriks- og sikkerhetspolitikk. Under debatten har ordbruken
fra opposisjonen dempet seg vesentlig.
Men hva var det egentlig vår regjering
klargjorde forrige onsdag? Regjeringen fastslo, som det står i
pressemeldingen: « Norge konsentrerer sin militære
innsats i Afghanistan i nord, men kan i prinsippet delta med styrker i hele
ISAFs ansvarsområde. Det foreligger heller ingen begrensninger i den type
bidrag Norge kan stille, herunder spesialstyrker. Norske bidrag vil bli
basert på en helhetsvurdering av behov og kapasiteter, og de forpliktelser
vi har påtatt oss i forhold til andre pågående internasjonale operasjoner og
en mulig framtidig FN-operasjon i Sudan/Darfur. »
I tillegg klargjorde Regjeringen at
den fortløpende ville vurdere sikkerhetssituasjonen i landet og behovet for
ytterligere styrkebidrag hvis dette skulle være nødvendig, men altså ikke et
ytterligere troppebidrag på nåværende tidspunkt. Kan dette kalles en ny
kurs i vår sikkerhetspolitikk? Nei, selvsagt ikke.
Etter det jeg kjenner til, er det ikke
noe unormalt å avslå anmodninger om å øke deltakelsen i en internasjonal
operasjon. Alle land får slike anmodninger regelmessig, og de må alltid
underkastes vurderinger i det landet som mottar anmodningen. I likhet med
andre land, også nære allierte, har Norge avvist slike anmodninger før, også
under andre regjeringer. Ett blant mange tilfeller er f.eks. Norges avslag
på anmodningen om å forlenge deployeringen av infanteribataljonen i Kosovo
sommeren 2004, altså under Bondevik II-regjeringen.
Når det er sagt, er det likevel viktig
å understreke at situasjonen i Afghanistan er meget alvorlig.
[Neste innlegg av Morten Høglund]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Jan Sahl]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Morten Høglund]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Marit Nybakk]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Vidar Bjørnstad]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Alf Ivar Samuelsen]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Marit Nybakk]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Erna Solberg]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Jan Sahl]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Morten Høglund]
[Neste innlegg av Ågot Valle]
[Neste innlegg av Dagfinn Høybråten]
[Neste innlegg av Signe Øye]
[Neste innlegg av Dagfinn Høybråten]
[Neste innlegg av Dagfinn Høybråten]
[Neste innlegg av Olav Akselsen]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Bjørn Jacobsen]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Marit Nybakk]
[Neste innlegg av Lars Sponheim]
[Neste innlegg av Morten Høglund]
[Neste innlegg av Morten Høglund]
[Neste innlegg av Siv Jensen]
[Neste innlegg av Jan Petersen]
| - | Taliban og andre opprørsgrupper har i høst vært på offensiven for å undergrave den demokratisk valgte regjeringen. Det må bekjempes. |
| - | Forsoningsarbeidet går for langsomt. Det må forseres. |
| - | Afghanske institusjoner og regjeringens autoritet må styrkes, og respekt for lov og orden må opprettes. |
| - | Arbeidet med gjenoppbygging og utvikling henger etter. Det må trappes opp. |
Dette vil og må Norge bidra til.
Arbeiderpartiet mener at for å få varig framgang i Afghanistan må samfunnsstrukturene i landet styrkes og den afghanske regjeringen settes i stand til å ta hovedansvaret for landets ve og vel. For å nå dette målet kreves bred internasjonal assistanse. Afghanistan trenger fortsatt militær bistand for å etablere og opprettholde trygghet. Militære virkemidler alene kan imidlertid ikke løse de store og omfattende utfordringene landet står overfor i dag.
Derfor må den sivile bistanden til gjenoppbygging og utvikling styrkes.
Den jevne afghaner må oppleve håp om framtiden og at de får det bedre. Bare på den måten kan vi lykkes.
Soria Moria-erklæringen slår fast at Norge skal ha et langsiktig engasjement i Afghanistan. Erklæringen fastslår også at hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk ligger fast, herunder medlemskapet i NATO. Jeg tror derfor at det er viktig for Norges anseelse og ut fra vår avhengighet av NATO-alliansen at vi som samlet storting i dagene og ukene framover bestreber oss på ikke å lage for mye politisk spill rundt de spørsmålene som vi har diskutert i dag.
Kari Lise Holmberg (H) [13:40:22] : 11. september 2001 snudde opp ned på mye. Brått ble vi klar over både egen sårbarhet og andres verdensbilde eller verdisett. Tiden etter forsterket det nye tidsbildet. London og Madrid har vært utsatt for terrorangrep. Flere andre har imidlertid blitt avverget i tide.
Al Qaida og bin Laden utgjør i dag en verdensomspennende trussel. Terroren er en trussel vi er nødt til å forholde oss til, den angår oss alle.
NATO-medlemskapet tilsier samarbeid, og det tilsier sikkerhet. Norsk NATO-politikk er basert på troen på solidaritet mellom allierte. Alltid har vi regnet med hjelp fra NATO dersom vi skulle bli utsatt for krig eller annet press. Det er jeg vokst opp med. NATO har faktisk representert vår trygghet. Den er bærebjelken i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men tett samarbeid og lojalitet i en allianse må selvsagt gå begge veier. Vi har også klare forpliktelser. Vi har en helt klar egeninteresse i å stille opp for en allianse som også vi kan komme til å trenge hjelp fra en gang i fremtiden.
Når situasjonen i Sør-Afghanistan har hardnet til, og Taliban utgjør en større trussel, er det en situasjon som angår oss alle. Det er alvorlig å sende soldater ut i farlige oppdrag. Det er noe en helst vil unngå menneskelig sett. Men kampen mot Taliban og Al Qaida, kampen mot terroren angår oss i høyeste grad, av hensyn til trusselbildet, men ikke minst fordi det er NATO som er satt til å sikre den skjøre regjeringen i Kabul. Og når NATO nå ber om en spesiell bistand og vi har muligheten til å imøtekomme behovet, blir det noe underlig når Regjeringen nå viker unna. Gå utenom, sa Bøygen. Og det er vel akkurat det som skjer i denne saken, selv om regjeringsmedlemmer sier noe annet.
Det er gjennom NATO demokratiet i Afghanistan skal sikres og den humanitære hjelpen utføres. Den militære innsatsen løser uansett ikke alle Afghanistans problemer. Det er verdt å merke seg alle signalene om at verdenssamfunnet har ytt for lite midler til humanitær bistand og til gjenoppbyggingen av landet. Innsatsen må styrkes. Veier, skoler, sykehus og annen viktig infrastruktur må bygges og istandsettes parallelt med de militære operasjonene.
Den afghanske befolkningen må både se og erfare at NATOs innsats nytter og at deres egen situasjon og levekår blir bedre. NATO har etterlyst større innsats også på dette viktige området, og det er positivt at utenriksministeren har understreket at Norge vil satse på bedre og mer effektiv økonomisk bistand. Men det må ikke gå på bekostning av viktig militær innsats - begge deler og parallelt.
Ikke minst av humanitære grunner må Afghanistan støttes. Menneskerettene har dårlige vilkår i landet. Barn - særlig jenter - blir fratatt muligheten til å gå på skole. Nå er situasjonen blitt bedre siden 2001, men svært mye gjenstår fortsatt. En kan på ingen måte snakke om et utdanningssamfunn. Det er faktisk mannens verden. Jeg nevner bare stikkord som kvinneundertrykking og krigsherrer. Andre utfordringer i landet er narkotikatrafikk og korrupsjon. Også grensekontroll må man finne en løsning på.
Vi skal dessuten merke oss at spedbarnsdødeligheten er høyest blant de landene i Asia som Norge gir bistand til. Kvinners helse, kvinners utdanning, kvinners innflytelse og kvinners fremtid må være i fremste rekke når Afghanistan skal bygges opp.
Jeg tror dessverre ikke at verken Taliban eller Al Qaida blir borte av seg selv. Det er derfor ingen løsning å la landet stå alene eller være for dårlig bemannet i sør. Når NATO nå trenger økt innsats, er det en grunn til det, og da bør vi etter min mening stille opp og ivareta våre forpliktelser. Vi bør bidra til å stabilisere situasjonen i landet i sør og bygge det opp igjen. Fattigdom, uro og ustabilitet gir lett grobunn for terrorisme. Et utdanningssamfunn, et land i vekst og utvikling, vil være en motvekt. Å bygge opp et samfunn er den viktigste måten å sikre freden på. Det må skapes rom for velstandsutvikling i de land som i dag er fattigst.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:45:28] : Det er mange som har lagt vekt på at det er viktig å ha konsensus i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det er jeg helt enig i. Jeg er også av den oppfatning at det å konsultere Stortinget er en styrke. Særlig når vi snakker om internasjonale operasjoner, er det viktig at vi har en bredest mulig politisk støtte i Stortinget. Det er ikke minst viktig for soldatene våre. Derfor skal vi selvfølgelig fortsette med konsultasjoner. Den første som jeg vet om, er den som dreier seg om våre internasjonale bidrag i årene framover. Den vil både dreie seg om Afghanistan og andre bidrag til internasjonale operasjoner.
Det har vært tatt opp av mange hvordan påvirker SV Regjeringen. Da vil jeg si at vi er tre partier i Regjeringen - SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Vi har en felles regjeringserklæring, Soria Moria-erklæringen, som sier meget klart:
« Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemsskapet i NATO, ( ...) »
Vi sier også i budsjettet vårt at NATO og FN er grunnsteiner i norsk sikkerhetspolitikk. Så i den grad vi har forsterket eller endret politikken, så er det ved vårt veldig klare uttrykk for satsingen på FN og på NATO - at de operasjoner vi skal delta i, skal være klart forankret i folkeretten.
Som forrige regjering begrunner uttrekningen fra Kosovo i 2004 med opptrapping i Afghanistan, vil jeg understreke at vi i vurderingen av det styrkebidraget som har vært til debatt her i dag, har tatt med at vi tar et stort ansvar i nord. Dette ansvaret - denne innsatsen vår i nord - er økt betraktelig etter forrige regjering.
Da vi overtok i Mazar-e-Sharif og i Meymaneh, overtok vi etter britene. Vi overtok etter britene for at de skulle kunne frigjøre sin kapasitet til å delta i Sør-Afghanistan. I nord, både i Meymaneh og i Mazar-e-Sharif, er vi i en oppbyggingsfase. Sikkerhetssituasjonen i nord viser dessverre at det ikke er en positiv utvikling. Det er en negativ utvikling - det er egentlig en forverring.
Det som er bra med denne debatten, er at det er stor enighet om bidraget vårt i Afghanistan. Det er stor enighet om at vi skal være der. Det er stor støtte til soldatene våre, til deres oppdrag. Det er stor støtte til den jobben de gjør. Og det er jeg glad for, for de norske soldatene som hver dag står i krevende oppdrag på bakken i Afghanistan, fortjener denne støtten. Våre styrkers tilstedeværelse forhindrer konflikter og er med på å bedre sikkerheten for befolkningen. Ikke minst støtter de opp om afghanske myndigheter, regjeringen, presidenten, den afghanske hær og det afghanske politi.
Vi vil fortsette å ta ansvar og stå i oppdraget vi har påtatt oss. Vi dekker med vår tilstedeværelse et stort område i Nord-Afghanistan. Vi har økt vårt militære nærvær. Da vi tok over etter forrige regjering, hadde vi totalt sett 520 soldater ute i internasjonale operasjoner. Fra i morgen, når vi setter i gang i UNIFIL, har vi 790. Det viser at det har vært et taktskifte til økt innsats.
Regjeringen er svært opptatt av situasjonen i Afghanistan. Vi er opptatt av at NATO skal lykkes, og vi er opptatt av at Afghanistan skal lykkes. Det afghanske folk har levd i flere tiår i krig. Landet er krevende å operere i, ikke minst fordi det har en vanskelig geografi. Fattigdom gjør inntrykk, også på våre soldater, og de er de fremste talsmennene for at det afghanske folk faktisk må få oppleve en bedre sikkerhet og en bedre hverdag, bedre infrastruktur, bedre helsestell, skole, osv.
Det er av noen blitt gjort et stort poeng av at vi ikke svarte ja på denne forespørselen. Til det vil jeg si at vi fikk en forespørsel også i juni. Vi har 550 soldater som hver dag bidrar til bedre sikkerhet for folket i Afghanistan. Det er et stort bidrag i forhold til vårt folketall.
Presidenten: Det blir replikkordskifte. Henning Skumsvoll (FrP) [13:50:27] :
Forsvarskomiteen besøkte NATOs hovedkvarter i Brussel for et par uker siden.
Der møtte vi nestkommanderende for NATOs styrker i Europa, Sir John Reith.
Han var meget klar overfor komiteen på at NATO trenger ca 2 500 ekstra
personell til operasjonen i Afghanistan. Og selv om Polen og Romania har
lovet 1 200 mann fra januar 2007, ønsket Reith at Norge skulle sende sine
spesialstyrker, som tidligere deltok i Operasjon « Enduring Freedom », til
Afghanistan. Det ble presisert at de neste seks månedene var kritiske for
NATOs operasjon i anstrengelsen for fred og samfunnsbygging. Det siste er
nødvendig for å overbevise den jevne afghaner om at støtte til regjeringen
er det beste.
Mitt spørsmål til statsråden er
derfor: Hvordan forsvarer Regjeringen, ut fra sin helhetstenkning om
situasjonen i Afghanistan, å la være å sende Norges spesialstyrker til
området, nå når NATO ber om denne støtten og behovet ifølge NATO-kommandoen
er meget stort?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:52:32] : Det er helt klart at når vi får en
forespørsel fra NATO, gjør vi en grundig vurdering av forespørselen. Det er
også rett at det mangler 2 500 soldater i Sør-Afghanistan for å oppfylle det
styrkebehovet som var satt.
Men jeg har lyst til å minne om at vi
med det norske bidraget som vi har i Afghanistan, bidrar betydelig. Vi er
blant dem som bidrar mest hvis vi ser det i forhold til folketallet, og det
er vi nødt til å gjøre i denne saken.
Vårt bidrag til ISAF-operasjonen er
betydelig. Vi har gjort en grundig vurdering. Den anmodningen som kom til
Norge, kom også til alle de andre NATO-landene. Dette er et ansvar som
påhviler alle.
Jan Petersen (H) [13:53:39] : Jeg kommer ikke utenom den følelsen at statsråden
svarer utmerket på alle andre ting enn det som er det helt sentrale, nemlig
det faktum at NATO har vært gjennom en meget vanskelig tid i Sør-Afghanistan.
Det trengs flere styrker. Norge hadde muligheter for å svare positivt, og
allikevel sa vi nei. Det er hovedproblemstillingen. Alle andre argumenter
og hva som skjedde i vår og slikt, er egentlig irrelevante i forhold til det.
Vi hadde muligheten, men avstod fra det.
Derfor har vi også vært interessert i
spørsmålet om hva nå denne « helhetsvurderingen » består i. Etter å ha hørt på
utenriksministeren, består den vel ikke i så all verdens mye. Men det er en
ting jeg gjerne vil bore litt nærmere i, og det er at han sa at det var også
av hensyn til andre engasjementer, at andre engasjementer også var en del av
dette helhetssynet. Da er mitt spørsmål: Er det slik at det kunne vært
mulig å overføre styrker fra andre engasjementer til NATOs og Norges
hovedprioritet nr. 1, Afghanistan? Eller ville ikke dette vært mulig?
[Neste innlegg av Jan Petersen]
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:54:44] : Vår regjering har gjort det klart at ISAF-operasjonen i Afghanistan er vår første og fremste prioritet. Men vi har også gjort det klart at vi vil bidra for FN i FN-operasjoner. Det har vi gjort ved at UNIFIL II iverksettes i morgen.
Når det gjelder andre engasjement, er representanten Petersen klar over vår forberedelse til bidraget i Darfur. Man kan sikkert si at man kunne bruke alle kreftene, alt man har av ressurser, i Afghanistan. Men dette er en prioritering for nettopp å være synlig og bidra flere steder enn bare i Afghanistan.
Jeg har lyst til å understreke at når det gjelder alle de kapasiteter vi kan bidra med i Afghanistan, gjør vi det absolutt til det ytterste. Det er en realitet at mange av våre kapasiteter er ganske strukket, ikke minst fordi vi har en sterk målsetting om at vi skal kunne bidra i Afghanistan over tid.
Per Roar Bredvold (FrP) [13:56:09] : Statsråden sa i sin siste svarreplikk at Hærens kapasiteter er « strukket ». Hva mener statsråden med ordet « strukket »? Og hva vil statsråden gjøre for at Norges forsvarsstyrke, i dette tilfellet Hæren, blir stor nok, slik at når NATO ber om hjelp, har Norge nok styrker å bidra med?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:56:27] : Når vi snakker om vårt bidrag i Afghanistan, er det ikke minst viktig at vi kan klare å stå og bli i Afghanistan over tid. Det er vanskelig hvis vi ikke har et visst nivå på Hæren og antall soldater.
Jeg er glad for at vi nå er i ferd med å øke Hærens kapasitet, og vi vil øke med 1.000 befal og offiserer på lavere nivå og vervede inntil utgangen av 2008. Det vil bidra betydelig til at vi kan øke vårt nærvær - vår innsats - også i internasjonale operasjoner.
Når det gjelder det andre elementet, om hvor « strukket » vi er, er støtteelementene, som er helt nødvendige uansett hvilke kapasiteter vi skal bruke - enten det er hær, sjø eller luft - ganske godt strukket, fordi vi har påtatt oss et stort ansvar, og fordi vi har økt vår innsats betydelig det siste året.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.
Martin Engeset (H) [13:58:01] : Inntil sist
onsdag, da utenriksministeren kom famlende inn i Stortingets vandrehall, var
det mest spennende spørsmålet i norsk politikk om Sosialistisk Venstreparti
allerede etter ett år i regjering skulle komme i Guiness Rekordbok for
politisk kamelsluking. Etter at SV ble overkjørt i spørsmålet om
gasskraftverk og rensing på Mongstad, var det store spørsmålet om SV skulle
bli overkjørt også i spørsmålet om hvorvidt Norge skulle komme med økte
styrkebidrag til NATOs operasjoner i Afghanistan.
Nå vet vi altså at det var SVs tur til
å slippe å tape enda en sak. Rettferdig at det ikke alltid er SV som skal
bli overkjørt, vil sikkert noen hevde. Men hva slags styring av landet blir
det av slikt, at nå var det SVs tur til å få en seier, fordi nå tålte
visstnok ikke SV mer politisk smerte i form av å bli overkjørt?
I Klassekampen slippes katten ut av
sekken. Under overskriften: « En jubeldag for SV » står det: « SV feirer
Regjeringens nei til spesialstyrker i Afghanistan som en stor seier. » Og SVs
forsvarspolitiske talsmann, Bjørn Jacobsen, sier rett ut følgende: « Dette er
en stor lettelse. Her nærmet vi oss partiets smertegrense. » Dermed har vi
altså fått en meget spesiell og alvorlig situasjon, at SV er innvilget
vetorett i flertallsregjeringens sikkerhetspolitikk. Og nå blir altså
resultatet at SVs politikk blir Norges politikk, fordi Arbeiderpartiet og
Senterpartiet gir etter.
Med sine 15 representanter på
Stortinget er SV det eneste partiet som er imot at Norge skal bidra med økte
styrker i Afghanistan. Reelt sett er det derfor et massivt flertall på
Stortinget mot den linjen Regjeringen har valgt. Dette flertallet vil
imidlertid ikke komme til uttrykk, fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet
feiget ut da det ble virkelig hett. Dette provoserer meg kraftig og
representerer etter min oppfatning det verste utslaget så langt av den
rød-grønne regjeringens politikk. At SV skulle få avgjørende innflytelse på
landets utenriks- og sikkerhetspolitikk, var det nok ikke mange som hadde
tenkt seg da de stemte på de rød-grønne ved valget for et år siden.
Det er fortjenestfullt og bra at
utenriksministeren har vært ydmyk og i dagens debatt beklaget sin handlemåte
ved ikke å lytte til og konsultere den utvidede utenrikskomiteen på forhånd.
Men samtidig har jeg her utenriksministeren mistenkt for å ha foretatt en
kald beregning, ut fra prinsippet om at det er lettere å få tilgivelse enn
tillatelse. Utenriksministeren måtte vite at han ville fått et klart og
entydig råd fra opposisjonen om å si ja til NATOs anmodning dersom han hadde
bedt om råd fra den utvidede utenrikskomiteen, og dersom en først søkte et
slikt råd, ville det være umulig å la være å følge det i etterkant. Derfor
snublet i stedet Jonas Gahr Støre inn i Vandrehallen.
Det burde være unødvendig, men fordi
det er grunn til å tro at også mange i det politiske miljø har glemt hva vi
gjør i Afghanistan, hvorfor NATO i det hele tatt befinner seg der, finner
jeg det nødvendig å minne om bakgrunnen og den nære forhistorie. 11.
september 2001, i USA bare kalt « Nine-eleven », ble det rettet et dramatisk
terroranslag mot New York og det amerikanske samfunn, hvor tusenvis av
uskyldige mennesker ble drept. Siden har vi sett grusomme terroranslag også
mot London og Madrid. De ansvarlige for disse grusomme terroranslag er Al
Qaida-terrorister, anført av Osama bin Laden, med utgangspunkt i baser og
treningsleirer i Afghanistan. Tusenvis av uskyldige mennesker - barn,
foreldre, onkler, tanter, besteforeldre - er drept av disse forskrudde og
gale terrorister. De har bare én agenda, og det er å utslette våre samfunn
og vår levemåte. Det er altså ikke Afghanistan NATO og Norge er i krig mot,
men disse ekstremt farlige og ytterliggående miljøer, som først og fremst
har holdt til i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan, og som inntil
NATO engasjerte seg, holdt nesten hele Afghanistan i et jerngrep gjennom
Talibans autoritære, kvinnefiendtlige og farlige styre.
Norge er heldigvis medlem av verdens
fremste fredsorganisasjon, NATO, som har sikret fred og frihet i vår
verdensdel siden annen verdenskrig. USA er også medlem av NATO, og da et av
NATOs medlemsland ble angrepet, slik det skjedde 11. september 2001, betydde
det at artikkel 5 i NATO-pakten, en for alle og alle for en, ble aktivert for
første gang. NATO og Norge bidrar derfor i kampen mot terrorisme gjennom
militære operasjoner i Afghanistan, selv om ikke ISAF-styrken er en såkalt
artikkel 5-styrke. Vi har rett og slett ikke råd til, verken i forhold til
NATO, den vestlige verden eller det afghanske folk, å tape den militære
kampen i Afghanistan. For uten en klar seier militært blir alt arbeid og
alle ressurser brukt på å bygge et sivilt samfunn basert på demokratiske
prinsipper, helt meningsløst.
Bjørn Jacobsen (SV) [14:03:26] : Eg kan ikkje dy meg for å replisere til førre talar at dersom CO2 blir eit så stort problem i verda som eg trur det blir, vil det vedtaket Regjeringa har gjort saman med Statoil om Mongstad-anlegget, stå seg, og det vil vere eit framtidsvedtak. Lat det ikkje vere nokon tvil om det.
På 1980-talet var parolen « Sovjet ut av Afghanistan ». Det var det vel ingen tvil om at alle her i salen var einige om. Så opplever vi sjølvsagt motstand mot vårt nærvær der. Kva må då vere spørsmålet her i dag? Jo, det er: Korleis legitimerer vi vårt nærvær i Afghanistan? Korleis byggjer vi eit grunnlag for at vi bør vere der og bidra? Den britiske hærsjefen, Dannatt, sa seinast for nokre dagar sidan rett ut om Irak: Vi er i eit muslimsk land, vi er ikkje velkomne, og kanskje burde vi begynne å tenkje på å komme oss heim på best mogleg måte.
Eg trur ikkje det er rette strategien for Noreg sin politikk i Afghanistan. Eg trur vi skal vere der, men vi bør vere såpass audmjuke at vi får med oss at vi bør vere der på ein måte som ikkje skaper motstand. For det var det britane lærte ved sine to invasjonsforsøk, og det var det Sovjetunionen lærte. Det er den sivile vegen vi må gå. Det finst ingen annan veg, men sjølvsagt skal den bli understøtta med militære åtgjerder.
Då vi for ein liten månad sidan sende FN-styrkar til Libanon, var det vel ikkje fordi nokon trudde på at dei militære bidraga ville løyse noko som helst i Libanon. For vi veit at det er ikkje Israel, det er ikkje Hizbollah, og det er heller ikkje FN, som skal ha makt i Sør-Libanon. Det er den libanesiske regjeringa. Det må vere det langsiktige arbeidet i høve til alt vi gjer i Afghanistan også, at den afghanske regjeringa blir legitim og dermed blir i stand til å kunne gjere noko fornuftig for sitt eige folk.
Det eg fryktar mest for i Asia for tida, er det som skjer i Nord-Korea. Situasjonen der er kjend, men det vi òg ser, er at ein no begynner å revurdere sitt syn på våpen og bruk av våpenmakt i Japan. Vi kan vere i begynninga av ein ny opprustingsperiode i Asia. Vi veit også at går vi vidare bortover mot Afghanistan, er det Pakistan som er atomvåpenmakta. Vi veit at det i Pakistan også er eit skjørt bilete av korleis makt blir styrt. Vi veit at Musharaf den eine timen har på seg ei uniform og den neste timen ein dress, for å avbalansere dette landet.
Her i salen snakkar vi svært mykje om Taliban. Vi veit at i Afghanistan er det pashtunarar, ca 11 millioner, og i Pakistan er det vel 20 millioner pashtunarar. Vi veit at vi må begynne å få ein dialog med dei om deira rolle i det framtidige Afghanistan. Dette blir berre løyst via politiske vegar. Vi har også Balutsjistan, som godt kan tenkje seg å take over regjeringsmakta, få meir makt i Pakistan. Med Pakistans atomvåpen, med Kashmir-konflikten og med den gamle delinga av Pakistan i bakhovudet, veit vi at ingenting vil vere verre enn dersom denne typen folk skulle komme til makta. Det er det store biletet. Så bør vi då begynne ein stad, og det gjorde ikkje minst forsvarsministeren i førre veke då ho var i Afghanistan og fekk signert ein bilateral avtale mellom Noreg og Afghanistan om fangebehandling.
Nokre her i salen i dag har spurt om kvifor vi, f.eks frå SV si side, tviler på om det er så lurt å sende styrkar. Eg trur ikkje det er så lurt å sende styrkar før vi har fått lagt forholda betre til rette for at det skal vere krigens folkerett som skal vere grunnlaget for det vi held på med.
Omtrent same dag - ein kan like det eller ikkje - som vår forsvarsminister signerte ein avtale med Afghanistans forsvarsminister, signerte også ein annan partnar i NATO-pakta, presidenten i USA, ein ny lov om korleis ein skal behandle fangar på Guantánamo, som etter mitt skjønn ikkje er i god takt med det som vi reknar som krigens folkerett. Men vi har begynt på denne vegen med å byggje vidare. Det bør vere sjølvsagt at denne bilaterale avtalen skal gjelde for alle medlemslanda i NATO. Det er den debatten vi må få internt i NATO. Det er den debatten vi må leggje opp til fram mot toppmøtet i Riga. Då er det Noreg bidreg med noko internasjonalt som verkeleg kan få betydning for framtidige konfliktar.
Marit Nybakk (A) [14:08:38] : Først må jeg få lov til å si til Martin Engesets innlegg at det kan være greit å ha fulgt debatten før man går opp på talerstolen, ikke minst om hvordan de enkelte partiene her ville forholdt seg hvis saken hadde vært oppe i den utvidede utenrikskomiteen. Det kunne kanskje også vært greit å vite litt om hvordan den samme komiteen fungerer.
Ellers vil jeg på tampen av denne debatten aller først prøve å klargjøre både begreper og fakta, fordi noen har brukt artikkel 5 her i tide og utide. Hvis vi går tilbake i tid, er det slik at 12. september 2001 fattet NATO sitt berømte artikkel 5-vedtak om at alliansen skulle støtte USA etter terroranslaget dagen før. Det var altså første og hittil eneste gang at denne artikkelen ble brukt - altså solidaritetsartikkelen i NATO. USA var imidlertid ikke innstilt på å ta imot NATOs utstrakte hånd. De startet i stedet arbeidet med en « Coalition of the Willing », som førte til Operation Enduring Freedom hjemlet i FN-paktens artikkel 51 om nedarvet rett til selvforsvar.
Så etablerte FN ISAF-styrken, gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet. Den ble etablert av FN, ikke av NATO - i forlengelsen av Bonn-konferansen om Afghanistans framtid og om oppbyggingen av demokratiske institusjoner i landet - som en stabiliseringsstyrke. ISAF ble i starten ledet av enkeltland, bl.a. Tyskland og Storbritannia. I august 2003 overtok NATO kommandoen etter oppfordring fra FN. ISAF som sådan er altså ikke en artikkel 5-operasjon. Det er en FN-mandatert fredsstyrke som vi mener vi skal prioritere innenfor våre begrensede kapasiteter til internasjonale operasjoner - noe vi gjør.
At vi ikke endrer det norske styrkebidraget akkurat nå, betyr selvfølgelig ikke at det er fattet noe prinsipielt vedtak, verken om hva slags styrker Norge kan bidra med, eller hvor de kan være. I stadig flere internasjonale operasjoner ser vi for øvrig behovet for robuste styrker som en del av det øvrige oppsettet. Det gjelder for øvrig også rene FN-operasjoner.
Helt siden Bonn-konferansen har det ligget til grunn for verdenssamfunnets ansvar for Afghanistan at samfunnsstrukturene må styrkes, og at den lovlig valgte regjeringen må settes i stand til å ta hovedansvaret for landets utvikling. Det er fortsatt behov for massiv innsats til gjenoppbygging, herunder infrastruktur, næringsutvikling, velferdsordninger, lovgivning, politi og sikkerhet. FN, NATO, EU og øvrige giverinstanser må koordinere bistanden, slik at den forbedringen som blir synlig, får Kabul-regjeringens stempel på seg. Og hvorfor sier jeg det? Jo, fordi vi må bidra til regimets legitimitet ved å sikre folks velstandsutvikling og humanitær assistanse, og det må være slik at folk forstår at dette er det regjeringen som står bak.
Den sivile og militære innsatsen må gå hånd i hånd. Norge stiller seg i fremste rekke for å få til en slik samordning, og jeg viser til utenriksministerens initiativ i New York 21. september.
Norge har i flere år hatt Afghanistan som samarbeidsland for norsk bistand. En kombinasjon av militære styrker, humanitært arbeid og langsiktige utviklingstiltak gjør i dag Afghanistan til et hovedsatsingsområde utenrikspolitisk, for øvrig sammen med Sudan og Palestina. Mye av vår innsats er kvinnerettet og inkluderer en oppfølging av FN-resolusjon 1325, som også Ågot Valle sa.
Kan jeg helt til slutt bare få gå litt tilbake i tid. - En gang på 1990-tallet satt jeg på et fly og leste den grusomme beskrivelsen av den første steiningen av en kvinne etter at Taliban kom til makten i Afghanistan. Dette førte til et mangeårig engasjement for menneskerettigheter, og særlig for kvinners situasjon nettopp i Afghanistan. Det var imidlertid svært taust både i nasjonale og internasjonale medier om Afghanistan etter at Sovjetunionen trakk seg ut. Unntaket var da Taliban knuste Buddha-statuer. Det fikk i alle fall den franske avisen Le Monde til å stille følgende spørsmål på avisens førsteside: Ja, greit, men hva med kvinnene i Afghanistan? Nå er Taliban borte fra makten, og det er viktig å sikre at de aldri kommer dit igjen. Skal afghanske kvinner ha noen som helst mulighet til utvikling, er det en forutsetning.
Gunnar Gundersen (H) [14:13:58] : Vårt engasjement i Afghanistan dreier seg om å bidra til å hjelpe et annet land og folk til en bedre framtid. Det dreier seg om å styrke demokratiske krefter opp mot terroristgrupper. Å høre SV sammenlikne dette med gamle Sovjets invasjon av Afghanistan er nokså forstemmende. At Regjeringen ikke lenger står ved sine tidligere løfter til våre NATO-allierte, var en svært beklagelig, om ikke helt overraskende avgjørelse, men SV måtte jo få noe igjen for å avverge flere demonstrasjoner på plenen.
At hensynet til arbeidsfred innad i Regjeringen skal avgjøre sentrale elementer i vår utenrikspolitikk, er noe nytt, og det skremmer. Vi er et lite land i en kompleks verden og er avhengige av gjensidig tillit og troverdighet. Med denne beslutningen undergraver vi våre egne og våre alliertes interesser. Norge har ikke akkurat styrket sin troverdighet og sin attraktivitet som alliansepartner gjennom den avgjørelsen som nå er tatt.
Da våre soldater ble beskutt og var i livsfare i Maymaneh i februar, kom andre NATO-land til unnsetning. Nå er det de som trenger hjelp i sør. Men denne regjeringen hører ikke.
Det er et stort ansvar å sende soldater til andre land. Når det gjøres, må de også føle at forpliktelsene følges opp, og at de får nødvendig støtte gjennom hele oppdraget. Det vil svekke både moralen til de soldatene som er til stede, og utsette dem for økt press om terroristene i Afghanistan får inntrykk av at NATO ikke har utholdenhet nok. Det betyr, slik jeg ser det, at Norge med sin beslutning klart øker trykket på og faren for de soldatene som fortsatt er i Afghanistan. Det gjelder de norske og de allierte. I tillegg dras det sivile samfunn der nede ut i ytterligere farer. Erfaringene fra flykapringene på 1980-tallet og andre terroristaksjoner er ganske klare. Ettergivenhet avlet ytterligere aksjoner.
Norge vil forvente at noen stiller opp for oss om det trengs. De fleste jeg har diskutert dette med, tar det som en selvfølge. NATO er vår nærmeste allierte, og vi er avhengige av den tryggheten for effektivt å forsvare våre interesser. For våre allierte må det være underlig å se at et land som til de grader er avhengig av støtte utenfra for å forsvare sine egne interesser, ikke er villig til å stille opp for fellesskapet.
Det er et annet lands mulighet til å utvikle demokrati og et samfunn bygget på gjensidig respekt og toleranse vi deltar i en aksjon for i Afghanistan. Det er gjennom å bidra til å skape grobunn for utvikling at vi kan skape fred. Det er høyverdige mål, og det fortjener utholdenhet. De norske soldatene som sendes nedover, er godt forberedt og trent. Vi hadde nødvendige styrker klare, men vi følger ikke opp med de nødvendige beslutninger.
Utenriksministeren la vekt på at det var behov for taktskifter både med hensyn til å skape fred og til å bygge infrastruktur. Er det noe denne norske beslutningen bidrar til, vil det være at ting tar mer tid, og det var ikke det jeg mente å forstå at utenriksministeren la i behovet for « et taktskifte ».
Statsråd Solheim introduserte Sudan som en utfordring. Det er uomtvistelig, men Norges kapasitet er begrenset, noe forsvarsministeren også la vekt på. Det må være bedre å fullføre én aksjon først, før man sprer oppmerksomheten og innsatsen enda tynnere utover. Det virker derfor ikke særlig gjennomtenkt.
Vi har en tendens i Norge til å ville løse alle verdens problemer basert på vårt gode avstandssyn. Som et lite land er det kanskje mulig at vi bedre kan bidra til å skape forutsetningen for varig fred der vi deltar, fordi vi neppe oppfattes som en trussel på samme måte som mange større nasjoner, men da er det utholdenhet, tillit og troverdighet som alliansepartner i de aksjoner vi deltar i, som gjelder. Det er ikke det den norske regjering har bidratt til med sin beslutning, dessverre.
Magnar Lund Bergo (SV) [14:18:28] : For noen uker siden la den rød-grønne samarbeidsregjeringen fram et statsbudsjett med en ramme på 712 milliarder kr, som vi skal fordele på ca 4,5 millioner nordmenn. I Afghanistan bor det om lag 28 millioner innbyggere, og det afghanske statsbudsjettet for 2004 var på ca 3,5 milliarder kr. Altså med mer enn seks ganger Norges befolkning har de et statsbudsjett som tilsvarer omtrent 1 % av Norges statsbudsjett.
Afghanistan er altså et av verdens desidert fattigste land, der det nesten kontinuerlig har pågått krig i 30 år. 45 % av befolkningen er under 15 år, spedbarnsdødeligheten er på over 15 %. Over 50 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen til FN, og arbeidsledigheten er på ca 40 %. Levealderen er gjennomsnittlig 43 år. Slik kan vi fortsette.
Det er enkle ting det dreier seg om. Det er snakk om å få sove trygt om natten uten å være redd for at noen skal plyndre huset og drepe familien, å få medisinsk hjelp, slik at ungene ikke dør av lett kurerbare sjukdommer som f.eks tarminfeksjoner på grunn av forurenset drikkevann, å lære å lese og skrive, å få et arbeid som det går an å leve av, eller et rettsvesen som gjør at folk som begår kriminelle handlinger, blir straffet, for ikke å snakke om å få et helt velferdssamfunn.
Alle disse godene som vi tar for gitt, finnes ikke i Afghanistan i dag, og det er faktisk slik at før slike goder er på plass, vil det ikke kunne bli fred i Afghanistan.
Dette er noe av grunnen til at Regjeringen ikke vil prioritere å sende nye spesialstyrker til Sør-Afghanistan nå. Nå er det viktigere å bidra til sivil gjenoppbygging for å demme opp mot den økende misnøyen og utryggheten i landet for å stanse rekrutteringen til Taliban og Al Qaida, enn det er å møte utryggheten med våpen i hånd på en stadig mer aggressiv måte, en måte som likner regulær krigføring.
Norge er en stor bidragsyter i ISAF. Det skal vi fortsette med, men det er på tide å ha mer enn én tanke i hodet av gangen, også nå som motstanden mot Vestens høgteknologiske soldater øker i Afghanistan.
I dag har vi hørt en bekymret opposisjon. Jeg synes jeg hører at de er mer bekymret for at nei til NATO-partiet SV er med i regjering og til og med kan ha innflytelse, enn de er for situasjonen i Afghanistan. Vi hører bekymringer som at vi setter vårt forhold til NATO i fare på grunn av det vedtaket som er gjort.
Det er to problemstillinger som er kommet opp. Den ene er kampen mot terror. Skulle vi i Norge ikke tillate oss å stille de samme spørsmål som de gjør i resten av verden, som de gjør nå i USA, i Tyskland, Nederland, Frankrike og England - ja overalt? Opposisjonen i Norge vil helst ikke innse at de plagsomme spørsmålene om den kampen som så langt har blitt ført mot terror, faktisk virker, for i Norge har det vært slik at det er SV som tradisjonelt har stilt de plagsomme spørsmålene i slike sammenhenger.
Det er og bør være forskjell på politikk og mekanikk. Er de bekymret for den debatten som kommer, eller er de bekymret for konklusjonene, for at SV som et anti-NATO-parti faktisk også skal få innflytelse?
Så til bekymringen for Nordområdene. Får vi hjelp, blir det spurt. Og da sier jeg: Hjelp mot hva? Det er noen som nå trekker opp gamle fiendebilder. Hadde det enda vært hjelp for å kunne løse klimaproblemer eller miljøproblemer i nord. Nei, det er ikke det det er spørsmål om. Litt mistenksomt får vi bare høre at vi trenger hjelp for å sikre oss i Nordområdene. Vi setter norsk sikkerhet i fare med det vedtaket som er gjort.
Ja, det er en del problemstillinger i Nordområdene som vi må løse sammen med vår store nabo i øst. Personlig har jeg mer tro på dialog, handel og utvidet samarbeid. Jeg synes ideen om en pomorsone i nord, der vi skal få vesentlig mer samarbeid og flyt mellom oss og Russland, er måten. Det er framtiden. Det som ikke løser problemene, er å reprodusere og stille ut gamle fiendebilder.
Per Rune Henriksen (A) [14:23:04] : Det er greit å komme inn på tampen av denne debatten som viser at det er bred enighet om at situasjonen i Afghanistan er vanskelig. Vi skal ikke gjenopprette en tilstand av fred og demokrati i Afghanistan. Det er ikke det som er jobben, det er mye vanskeligere enn som så. Vi holder på å introdusere en form for vestlig demokrati som skiller seg voldsomt sterkt fra de systemene som har styrt Afghanistan i årtier, for ikke å snakke om århundrer: klansystem, stammesystem og stammestyre. I denne situasjonen har vi også en krigstilstand med Taliban-styrker, hvor vi ser innblanding fra krefter i nabostater. Det er en uryddig situasjon. Vi vet også at mange har prøvd å kontrollere Afghanistan og skape en tilstand av kontroll i hele landet, men det er ingen som har klart det hittil. Etter flere tiår med krig viser det seg at det fortsatt er en veldig vanskelig oppgave.
Det er helt klart at det å introdusere demokrati, fred og utvikling i et land som Afghanistan, ikke kan gjøres med våpen i hånd av utenforstående krefter. Dette er en prosess som må skje først og fremst med basis i afghanerne selv og gjennom den valgte afghanske regjeringen.
Det må være målet vårt å understøtte en utvikling som styrker den afghanske regjeringen og det gryende demokratiet i Afghanistan, og det gjør vi. Den sittende regjeringen har økt mannskapsstyrken som bidrar i den militære delen av dette arbeidet, og vi øker økonomisk med humanitær hjelp og bistand. Så kommer det en forespørsel fra NATO om ytterligere styrker, men den norske regjering svarer nei etter en helhetsvurdering. Det medfører at opposisjonen går i sjokk. Den går sågar i dypt sjokk fordi man sier nei til denne forespørselen. Vi får høre at vi svikter NATO, og hvis NATO blir sviktet og mister sin evne til å gjøre jobben i Afghanistan, vil vi kunne tape i Afghanistan, og terroren vil ta overhånd. Vi får nærmest inntrykk av at Taliban en dag vil banke på døren til det norske storting og introdusere sitt styre her. Det er en grusom utvikling vi står overfor, får vi vite - i lett karikert utgave. Det har vært et voldsomt styr rundt dette spørsmålet.
Når vi i dag diskuterer dette, får vi vite at i hvert fall deler av opposisjonen ville kunne gått med på å avslå denne henvendelsen fra NATO hvis de bare hadde blitt tatt med på råd. Da er spørsmålet mitt: Hva er det store poenget her?
Så får vi diskusjonen om den militære innsatsen opp mot den økonomiske og humanitære innsatsen. Der er alle enige, blir det sagt, mens det største opposisjonspartiet etter å ha fått summet seg faktisk må innrømme at de i behandlingen av forrige års statsbudsjett ville redusere denne bistanden. Da er man ikke så enige om dette likevel.
Jeg mener at vi her til syvende og sist står igjen med et politisk spill, hvor det for meg ser ut som om opposisjonen har ett mål: å prøve å splitte og diskreditere Regjeringen og nærmest kriminalisere et parti i Regjeringen, SV, og gjør det til en liten skandale at de som regjeringsparti faktisk har innflytelse på politikken. Det er helt sprøtt. Vi har faktisk et valg bak oss hvor regjeringspartiene gikk til valg på å regjere sammen. Vi hadde ikke noe unntak for noen deler av politikken i så måte. Dette er et politisk spill som heldigvis, ettersom opposisjonen ikke fremmer noen forslag, ikke har norske soldaters liv i potten.
Jan Petersen (H) [14:28:18] : Jeg synes siste taler burde ta inn over seg at det er legitimt å kritisere en regjering for å ta feil beslutninger simpelthen fordi den har feil beslutningstakere. Det er vedtakets innhold som er selve poenget. Man må stå opp for det man i så fall gjør. Å skjule seg bak at man har hatt et valg, går bare ikke. Man må stå opp for innholdet, og det er det innholdet vi har forsøkt å finne ut av i dag.
Jeg er enig med utenriksministeren i to viktige utsagn i hans redegjørelse. Det ene er at Taliban må ha vært på offensiven i høst og må bekjempes. Det andre er at vår innsats for et stabilt Afghanistan samtidig er en innsats for en tryggere verden. Vi kan ikke tillate at Afghanistan igjen blir et fristed for terroristbevegelser.
Ja, det er meget riktig og meget poengtert. Problemet er at denne utfordringen har kommet i løpet av de par siste månedene. Det har ført til at NATO må forsterke sin innsats. Det førte til at Norge fikk et spørsmål, og Regjeringen valgte å si nei. Det er sakens realitet.
Vi har forsøkt å finne ut hvorfor Regjeringen har sagt nei. Flere representanter fra regjeringspartiene har sagt at det her er et såkalt helhetssyn som ligger til grunn, og det er helt utmerket hvis vi bare får tak i hvilke komponenter dette helhetssynet består av. Men med all mulig velvilje fant jeg vel egentlig bare to slike komponenter i utenriksministerens redegjørelse. Det ene var at man ønsker å sitte igjen med noe restkapasitet til andre ting. Om da spesialstyrkene er det rette, kan man jo filosofere over. Det andre var hans referanse til såkalte andre engasjementer. Altså måtte det være andre engasjementer som gikk på bekostning av Afghanistan-operasjonen. Nå var jo ikke forsvarsministeren helt presis på hva det skulle bestå i. Jeg tror vi alle sammen er enige om at et engasjement på sjøen utenfor Libanon ikke er i konflikt med Afghanistan-engasjementet. Men hva som for øvrig skulle være i strid, er litt uklart etter forsvarsministerens svar.
Det betyr at her er det ikke all verdens av begrunnelser som er gitt. Og jeg må si som sant er, at jeg synes denne såkalte helhetsbegrunnelsen viser seg til sjuende og sist å være ganske tynn. Da reiser jo spørsmålet seg om hvilke andre begrunnelser som måtte foreligge her. Jeg skal ikke bruke tiden på å gå inn i det nå.
Så hadde utenriksministeren en liten visitt til meg når det gjaldt artikkel 5-engasjementer, og han har helt sikkert formelt sett rett. Men det som var mitt poeng, var at inngangen til vårt engasjement i Afghanistan var solidariteten med våre hovedallierte og det faktum at kampen mot terrorismen gjelder oss alle sammen. At vi har vært i Afghanistan under forskjellige mandater og forskjellige organisasjonsformer, det er en helt annen side av saken. Det er jo ikke det som er poenget. Det er oppgaven, og hvorfor det er så viktig å slå tilbake, som er selve kjernen. Man må altså gå til SV, som er så interessert i akkurat paraplyen for dette, for å finne den samme type resonnement som utenriksministeren har. Jeg håper inderlig at det ikke lå noe mer i hans bemerkning enn et ønske i og for seg om å ta meg på et formelt spørsmål. Realiteten er at det er hvorfor vi er der, uansett organisasjonsform, som er det avgjørende. Det er derfor Høyre aldri har sett noen forskjell på om vi er der i ISAF-sammenheng eller i Operasjon « Enduring Freedom ». Det viktige er at vi slår Taliban og terrorismen tilbake. Jeg håper inderlig at utenriksministeren mener det samme.
Så har jeg lyst til å si kort til bistandsministeren at én ting er at han ikke hadde fått med seg hva saken dreier seg om, nemlig styrkebidraget. Det står tydelig på dagens kart. Det er sikkert verdifullt at han bidrar fra sin vinkel, men da hadde jeg faktisk ventet at han hadde bidratt. Så langt jeg kunne registrere, var det ikke et eneste nytt initiativ, ikke en eneste ny tanke, ikke et eneste nytt resonnement. Det virker som at det eneste formålet med å komme hit var nettopp å ta Fremskrittspartiet. Om det er en statsråds oppgave, kan man filosofere over. Jeg bare konstaterer at her var det jo ikke mye nytt, for å si det forsiktig, annet enn en ikke ubetydelig selvsikkerhet i fremførelsen av angrepet på Fremskrittspartiet. Nå tør vel ikke jeg være kjent som en av Fremskrittspartiets aller største forsvarere i denne sal, men jeg må si at dette står for meg som kanskje lite grann på siden. Hovedpoenget med en statsråds opptreden i Stortinget er nettopp å forsvare Regjeringens politikk og fremlegge hva man skal komme hit med for godkjennelse, eller avvisning, av, ikke i og for seg for et svingslag på et av partiene i Stortinget, selv om det jo er underholdende nok i og for seg.
Svein Roald Hansen (A) [14:33:33] : Det virker som om de som ivret mest for å få denne debatten, har mistet litt interesse for den, men det får nå så være.
Fremskrittspartiets parlamentariske leder sa i sitt innlegg at det utløste en stor krise da Arbeiderpartiet brøt med den brede sikkerhetspolitiske enigheten rundt det såkalte dobbeltvedtaket i NATO i 1979. Men, sa hun, siden har Arbeiderpartiet holdt sin sti ren.
Når jeg så opphisselsen og de dramatiserende uttalelsene fra Høyre og Fremskrittspartiets representanter etter Regjeringens beslutning i forrige uke, minnet det også meg om den sikkerhetspolitiske debatten vi hadde for over 25 år siden. Utgangspunktet var, som representanten Jensen sa, dobbeltvedtaket i NATO fra 1979, om å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa, som svar på Sovjetunionens nye SS20-raketter. Først skulle man ruste opp, så skulle det inviteres til samtaler om å ruste ned.
Dette utløste sterke engasjementer, ikke bare i Norge, men ute i Europa og i USA. Vi fikk bl.a frysbevegelsen. Også den gang ble det fra Høyres side snakket om at Arbeiderpartiet undergravde vår troverdighet som alliert. Men enden på den debatten ble en enstemmig innstilling fra utenrikskomiteen i den såkalte nedrustningsmeldingen, våren 1984. Det førte til den endring at norsk sikkerhetspolitikk tok opp i seg tankene bl.a fra Palmekommisjonens rapport Sikkerhet i fellesskap. I den innstillingen var frys av atomvåpenarsenalet et viktig virkemiddel på veien til nedrustning. Tanken om en korridor i Europa fri for kjernefysiske slagmarksvåpen var med, og arbeidet for å gjøre Norden til en atomvåpenfri sone var en aktuell mulighet.
Erfaringene fra den debatten er ikke, som representanten Jensen synes å tro, at Arbeiderpartiet skapte krise, og siden har holdt seg på matta. Nei, lærepengen var det Høyre som fikk. Den gangen forsøkte Høyre fra regjeringskontorene å legge opp til en debatt som skulle skape vanskeligheter for Arbeiderpartiet i sikkerhetspolitikken. I stedet ble det Høyre som satt igjen med svarteper og ville blitt stående utenfor en bred sikkerhetspolitisk enighet, om ikke Arne Skauge som Høyres hovedaktør hadde beveget seg, til stor overraskelse for mange den gangen, med den holdningen regjeringen hadde lagt for dagen. Men som Skauge sa den gangen: Når man får ny innsikt, kan man ikke late som om alt er som før.
Det har også ligget under i denne debatten. Høyresiden unnslår seg ikke for å bruke utenriks- og sikkerhetspolitikken i innenrikspolitiske markeringer. Denne gangen er det SV som er målskive. Det uttrykkes bekymring for at et av regjeringspartiene har innflytelse på norsk sikkerhetspolitikk.
Representanten Dagfinn Høybråten sa at Kristelig Folkeparti ikke ville bidra til å polarisere situasjonen. Det er en konstruktiv innfallsvinkel hvis man har et ekte ønske om at den brede sikkerhetspolitiske enigheten vi har i Norge, ikke bare skal bevares, men omfatte alle partier i Stortinget. Da burde de som uttrykker en så sterk bekymring for at SV skal ha en hånd på rattet i sikkerhetspolitikken, kanskje ha mer oppmerksomhet på det SV har akseptert gjennom regjeringsplattformen, enn på hvilket syn partiet har hatt på NATO. Den sikkerhetspolitiske polariseringen er jo blitt atskillig mindre etter Soria Moria-erklæringen.
Denne debatten har i hvert fall dempet de mest dramatiske påstandene om hvilke konsekvenser Regjeringens nei til NATOs forespørsel kunne føre til. Representanten Lars Sponheim sa at vedtaket ikke truer vår stilling i NATO, og at han ville støttet Regjeringens opplegg om den utvidede utenrikskomite var blitt konsultert, selv om hans primære råd ville vært at Norge skulle svare ja.
Det forslaget som var varslet i denne saken, har forduftet for solen. Det er en tydelig forskjell på tonen i innleggene fra Fremskrittspartiet og Høyre og fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Den kritikk som står igjen etter denne debatten, går mer på manglende kontakt med Stortingets organer enn på beslutningens innhold. Slik sett har denne debatten vært nyttig og avklarende.
På denne bakgrunn får det ikke hjelpe at representanten Martin Engeset følte seg så kraftig provosert av Regjeringens standpunkt at hans innlegg tydelig bar preg av at han - om han har lyttet til debatten - ikke har hørt etter innleggene verken fra Regjeringens side eller fra flere av opposisjonens taleres side.
En kort kommentar til representanten Gundersen, som syntes det var skremmende at man av hensyn til det han mente var den indre enighet i Regjeringen, opplevde at regjeringspartiene påvirket Regjeringens politikk: Jeg tror Gundersen kanskje kunne begynne med å lese Sem-erklæringen, og se på om ikke også Høyres standpunkter var påvirket av at man skulle i regjering med to andre partier. Han kunne kanskje også spørre Kåre Willoch om hvorfor hans engasjement for palestinerne var noe mer avdempet den gangen han satt i regjering med Kristelig Folkeparti.
Peter Skovholt Gitmark (H) [14:38:47] : Denne debatten har vist én ting: Det har kommet en meget hyggelig beklagelse fra utenriksministerens side når det gjelder prosess. Men det som dessverre også har kommet til syne her, er det alvorlige skiftet som har funnet sted i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, på bakgrunn av SVs inngang i regjering: Man går nå dessverre bort fra en så viktig konsensus i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som den man har hatt, ved å gå til det skritt å si at svelger man én kamel, blir det i meste laget om man pålegger samme parti å måtte svelge en ny i løpet av så kort tid.
Det er lite gunstig at norsk NATO-medlemskap ikke aksepteres av samtlige partier på Stortinget. Det er likevel noe man må kunne la passere. Men i en regjering som denne bør det ikke herske noen tvil om at Norge er og blir en god alliert. Har man styrker, bør man stille opp - hvis det ikke finnes andre, tungtveiende argumenter. Slike argumenter er overhodet ikke blitt framvist i denne debatten. Man har penger til oppbygging av Sør-Afghanistan. Det er bra. Man har styrker til bidrag i Sør-Afghanistan. Likevel velger Regjeringen ikke å følge dette opp.
Den konklusjonen som kommer ut av dette, er i utgangspunktet positiv. Regjeringen beklager prosessen. Det er viktig. Men det som også burde beklages, er at man ikke stiller opp med de styrker man allerede har, og følger opp med nødvendige midler videre til norsk engasjement også i Sør-Afghanistan.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, sjå side 329)
Etter ønske frå utanrikskomiteen vil presidenten føreslå at sakene nr. 2 og 3 blir behandla saman. - Det er vedteke.