Sak nr. 7
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Odd Einar Dørum, Borghild Tenden, Gunnar Kvassheim og Trine Skei Grande om å innføre et kompetanseår for lærere i grunn- og videregående skole (Innst.S.nr.15 (2006-2007), jf. Dok.nr.8:81 (2005-2006))

TALERE:

       Gunnar Gundersen (H) [19:47:35] (ordfører for saken):

       Det er stor enighet i komiteen om at etter- og videreutdanning av lærere er et felt som vil kreve oppmerksomhet framover. En samstemt komite er opptatt av å signalisere at lærerne er satt til å forvalte Norges viktigste ressurs, og at det er av avgjørende betydning at lærerne er kompetente, kunnskapsrike og motiverte for denne oppgaven. Det må derfor være et kontinuerlig fokus på lærernes kompetanse.

       Høringen komiteen har gjennomført, og de innspill komiteen har fått, har gitt god innsikt i de utfordringene lærerne står overfor. Mens mange sammenliknbare yrker har utviklet ulike former for støttestrukturer og redskaper for å finne fram til relevant kunnskap, står læreren helt alene når det kommer til å oppdatere sine kunnskaper og sin kompetanse. Det området læreren forventes å orientere seg i, er i tillegg svært vidt. For den enkelte lærer blir det derfor i mange tilfeller en uoverstigelig utfordring å spisse sine problemstillinger og finne enkle svar på hva slags behov den enkelte har.

       Forskere peker på en « frivillighetskultur », definert som mangel på kollektivt definerte kunnskapskrav innen læreryrket, som ytterligere en utfordring. I sum er det derfor mye som peker i retning av at behovet er stort for et sterkere fokus på systematikk innen etter- og videreutdanning i læreryrket. Komiteen påpeker at muligheten for individuell kompetanseutvikling er viktig, og at dette må ses som en del av å utvikle skolen til lærende organisasjoner. Etter- og videreutdanning er dermed ikke bare et individuelt anliggende for den enkelte lærer.

       Komiteen ser samtidig at det åpner seg noen klare prinsipielle problemstillinger i tilknytning til systematisering av etter- og videreutdanningen av lærere. Stortinget endret i 2005 opplæringsloven slik at det er skoleeier, dvs. kommuner og fylkeskommuner, som har ansvaret for drift, lokal prioritering og utvikling av skolen. Kompetanseutvikling hører til dette ansvaret. Komiteen understreker også at man er midt i satsingen på Kunnskapsløftet, og at dette betyr en betydelig satsing på kompetanseheving for lærerne. I 2006 er det bevilget 375 mill. kr til skoleeier til dette formål, og komiteen forventer at dette vil bli fulgt opp i de årlige budsjettene framover.

       Flertallet i komiteen påpeker imidlertid at det ikke er åpenbart hvilke tiltak som vil være best egnet for å nå målet om god etter- og videreutdanning. Utover de helt korte kurs med varighet på noen få dager og med tilsvarende liten varig effekt, har korte « mini-sabbater » med varighet på fire-seks uker vist seg å ha stor effekt. Å innføre et kompetanseår vil være svært ressurskrevende, og flertallet ser det derfor ikke som naturlig å vurdere å gå inn på en så omfattende reform før en har flere erfaringer med det igangsatte Kunnskapsløftet. En slik reform vil også måtte knyttes opp til krav om dokumenterte resultater av ordningen.

       Et flertall i komiteen mener at staten vil måtte bidra i forbindelse med gjennomføring og finansiering av systematisert etter- og videreutdanning for lærere. Det forslaget som behandles i dag, er av KS kostnadsberegnet til 6,3 milliarder kr og viser at dette er dyre tiltak å iverksette. Derfor er det viktig at man har en rimelig sikkerhet for treffsikkerheten i tiltaket. Komiteen deler seg imidlertid på flere forslag når det kommer til spørsmålet om hva som skal gjøres nå.

       Høyre mener at mange av de utfordringene skolen står overfor, er knyttet til læreren og lærerens evne til å fornye seg og videreutvikle sin kompetanse. En systematisering av etter- og videreutdanningen vil sannsynligvis være et riktig tiltak, men vi tror det må analyseres hvordan dette skal utformes for at det skal ha størst mulig effekt. Vi vil derfor framsette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2007 komme med sak om hvordan etter- og videreutdanning for lærere - gitt den nåværende situasjon - kan skape gjensidig forpliktelse og gi lærere den nødvendige systematikk for at slik utdanning skal være hensiktsmessig og relevant. »

       Anders Anundsen (FrP) [19:57:30] : Forslaget om å innføre et kompetanseår for lærere er et forslag hvis intensjon Fremskrittspartiet har mye til overs for. Intensjonen er naturligvis at man ønsker å forbedre kompetansen i norsk skole, og det er åpenbart nødvendig å legge til rette for et bedre etterutdanningsopplegg for lærere. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet forslag i denne saken om at hver enkelt lærer skal gis en rett til en forpliktende og individuell etterutdanningsplan.

       Det er riktignok en viss avstand mellom forslagsstillernes løsning på etterutdanningsutfordringen i norsk skole og Fremskrittspartiets løsningsforslag. En av årsakene er at forslaget fra Venstre vil skape store utfordringer for skolene, og påføre kommunene enorme kostnader. Kommunenes Sentralforbund har laget noen foreløpige regnestykker som viser at kommunene vil bli påført store kostnader ved ordningen, anslagsvis 6,3 milliarder kr. Det er mer enn to og en halv gang den totale nominelle veksten i kommunesektoren for 2007 etter budsjettforslaget.

       Fremskrittspartiet mener de totale utfordringene i norsk skole ikke bare konsentrerer seg om å gi lærere særdeles gode etterutdanningsmuligheter. Vi mener det er nødvendig med et bredere fokus. Samtidig må en legge forholdene til rette for å løse kompetanseutfordringen på lang sikt. Fremskrittspartiet foreslår derfor i dag å endre allmennlærerutdanningen.

       Tidligere i dag har vi behandlet en interpellasjon basert på at NOKUT har gitt norsk allmennlærerutdanning dårlig karakter. Anbefalingen fra evalueringsgruppen er å utvide lærerutdanningen til fem år fra dagens fire. Utdanningsforbundet har tidligere støttet opp om en slik modell, og Fremskrittspartiet foreslår i dag en todeling i et bachelor- og et mastergradsstudium, hvor en skal ha et mastergradskrav for undervisning etter 4. trinn.

       For å sikre at fremtidens lærere er best mulig kvalifisert mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig å handle raskt. Dersom den politiske prosessen med oppfølging og endring av allmennlærerutdanningen tar tid, innebærer det at flere generasjoner barn får dårligere lærere enn de ellers kunne fått. Derfor haster det med politisk handling, ikke bare interpellasjoner, diskusjoner og samtaler. Forslagsstillerne vil ha handling, og det vil også Fremskrittspartiet.

       Det er verdt å merke seg at ingen av regjeringspartiene er med på å gi et bidrag verken til kortsiktig eller langsiktig løsning på kompetanseutfordringene i norsk skole. En samlet opposisjon har - riktignok på litt ulikt vis - evnet å bry seg nok til å fremme og foreslå mulige alternative løsninger. Regjeringspartiene derimot har ingen konkrete forslag og støtter heller ingen av de fremlagte konkrete forslagene. Siden det stadig presiseres at regjeringspartiene har stor frihet til å finne gode løsninger i Stortinget, må deres fravær av engasjement i dette spørsmålet skyldes en manglende vilje til å satse på kompetanseheving i norsk skole. Det er intet godt utgangspunkt.

       Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

       Derfor har vi som folkevalgte et stort ansvar. Det er vi som skal legge forholdene til rette for at en lærer kan bli « den gode lærer ». Det er vi som må sikre lærerne det beste utgangspunktet både som start i form av en god lærerutdanning og som påfyll gjennom etter- og videreutdanning.

       Lærerrollen har forandret seg mye de siste 50 år. På 1950- og 1960-tallet var læreren er selvstendig folkeopplyser. Han hadde kunnskap som han skulle dele med andre. Han eller hun hadde ferdigheter som skulle innøves hos barn. Læreren skulle lære fra seg! Å « lære fra seg » - vi hørte at det var noen som var gode til å lære fra seg. Læreren var den aktive i opplæringen. Eleven tok imot det læreren gav. Læreren var en slags kilde som det kunne øses av. Det var langt på vei læreren som var skolen - i alle fall var han eller hun et slags sentrum. En lærer skulle både øse av sin kunnskap og også gløde med sitt engasjement.

       Nå har læreren blitt tilrettelegger, den som legger til rette for at det skjer læring i eleven. Fokus er rettet vekk fra læreren som hovedperson i læringen.

       Det er et paradoks at vi på tross av at målet om tilpasset opplæring har vært i hovedfokus i mange år, ennå ikke har lyktes fullt ut i tilpasset undervisning til hver enkelt elev. I en rapport fra Læringslaben påpekes det at skolen fortsatt har utfordringer knyttet til ensformige undervisningsopplegg og manglende evne til å tilpasse undervisningen til elevene. Det kan være flere årsaker til det.

       Det handler mye om lærerressurser i skolen. Vi må ha nok lærere med tid og evner til å se den enkelte elev.

       Det handler også om utfordringene knyttet til lærerutdanningen. NOKUTs evaluering av utdanningen har vist manglende sammenheng mellom fag og praksis. Når dette mangler, vil det få konsekvenser for lærernes kompetanse om hvordan gi tilpasset opplæring til den enkelte elev. Det holder ikke med teori om tilpasset opplæring om det ikke i praksis vises hvordan dette skal gjøres i klassesituasjonen. For å lykkes med individuell tilrettelegging er det helt nødvendig å kunne tilby lærerne tid til kompetanseheving. Et av hovedmålene for skolen er å sette hver enkelt elev i sentrum og sikre alle elever utfordringer ut fra den enkelte elevs potensial. Vi må sikre at lærerne har tilstrekkelig kunnskap for å nå dette målet.

       Vi har vedtatt en historisk satsing på kompetanseheving for lærere i Kunnskapsløftet. Her har Stortinget bundet seg til å bruke 2-3 milliarder kr de neste årene. Dette er en god investering. Det vil være avgjørende at denne satsingen også følges opp gjennom styrket lærerutdanning og en helhetlig og langsiktig kompetanseløftplan for lærerne.

       Med dette som bakgrunn har Kristelig Folkeparti tatt til orde for at det bør innføres et prøveprosjekt med kompetansetid for lærere. Prøveprosjektet bør i første omgang innføres i ett fylke med tre-seks måneders varighet der endringer i skolen, ny pedagogikk og mer fagkunnskap står i fokus. En fornyelsestid og kompetanseheving vil kunne gi inspirasjon, ny og oppdatert kunnskap, nye undervisningsmetoder og dermed gi elevene et bedre utdanningstilbud.

       Ja, dette er en forskjellsbehandling av en yrkesgruppe. Kristelig Folkeparti mener at det er rett å behandle denne yrkesgruppen spesielt og gi lærerne økt motivasjon og større faglig kompetanse. Det er en investering i våre barn og i framtiden!

       Jeg vil med dette ta opp Kristelig Folkepartis forslag i innstillingen.

       Kristelig Folkeparti vil subsidiært stemme for Venstres forslag nr 6.

       Så til det forslaget som er framsatt av Venstre, og som er presentert av sakens ordfører. Jeg synes selvfølgelig det er skuffende at ikke flere går så langt som vi synes det er riktig å gå, men jeg er svært glad for at flertallet slår fast at forslagets hensikt er å skape en systematikk som vi i dag finner i andre yrkesgrupper, og som også representanten Gerd Janne Kristoffersen gav et utmerket eksempel på. Det er nettopp slik at vi som har fremmet forslaget, er overbevist om at den systematikken fortjener lærerne, fortjener samfunnet og fortjener elevene. Vi bygger selvfølgelig på en ordning hvor dette er både en rett og en plikt, og det er et spleiselag mellom stat og kommune. Det er også det flertallet kommer inn på når det forteller hvordan man skal finansiere en eventuell ordning. Når vi tar det opp, er det fordi at en yrkesgruppe som skal stå i livslang læring, som representanten Huitfeldt var inne på i interpellasjonsdebatten, må, med de utfordringer man har med stadig nye elevkull, og med de utfordringer man har i et samfunn i endring, få et påfyll, og det påfyllet må være meningsfylt. Det må selvfølgelig være faglig meningsfylt ut fra det som gjelder den enkelte og den enkelte lærers forhold til skolen.

       Da må jeg tilføye: Det er i dag svært mange lærere som helt frivillig - og det er omtalt i komiteinnstillingen - tar en videreutdanning, tar seg fri og bekoster dette. Det handler jo om dyp og høy og sterk motivasjon. Denne motivasjonen burde samfunnet møte. Det burde kunne møte den på en måte som gjorde at man klarte det.

       Når vi i forslaget fra Venstres side foreslår en gradvis innfasing, er det fordi vi vil ha et realistisk forhold til pengene for å kunne få det til. De fleste reformer i Norge som det er blitt noe av, er faset inn gradvis. Det har blitt slik at man har hatt en mulighet til å håndtere det.

       Utgangspunktet for Venstres forslag er det samme som også representanten Tørresdal uttrykte, at vi snakker om en yrkesgruppe som bærer en utrolig viktig samfunnsinstitusjon oppe, nemlig skolen - den institusjonen som ved siden av hjemmet gir den grunnleggende ballast for menneskers liv, for å leve i et samfunn med andre, kunnskapsmessig og holdningsmessig, og som også gir den innsikten som gjør at vi kan opptre både sosialt fornuftig og være trygge og stolte av det vi skal lære. Da blir lærerne nøkkelpersoner.

       Går vi så til Finland, et land som jeg har dratt til for å studere ikke finsk skole, men finsk lærerutdanning, innførte de den systematikken for ca 35 år siden for sine lærere gjennom sin grunnleggende lærerutdanningsreform, hvor lærerne fikk den ballasten som vi av forskjellige grunner ikke fant det riktig å gi lærere i Norge. Så Venstres forslag handler dels om i ettertid å gi dem den ballasten som de ikke har fått tidligere. Av og til har jeg fått noen skrekkens eksempler fra lærere jeg treffer på min vandring i Oslo, som kanskje har hatt åtte timer i hvordan man skal lære unge mennesker å lese og skrive, men har hatt tre uker i dialektforståelse. Da er det et eller annet som er grunnleggende feil.

       Kunnskapsløftet, som alle har vist til, er et norsk skippertak, det fordi vi alle våknet en dag og oppdaget at vi satt med funksjonelle analfabeter - unge mennesker og eldre mennesker, for den saks skyld, som ikke kunne lese, skrive og regne. Da tok vi oss på tak. Det heter Kunnskapsløftet. Så gjorde vi det på norsk vis, vi gjorde det til et spleiselag mellom stat og kommune. Tenkningen som ligger inne fra Venstres side, er, som også flertallet sier, at dersom man skal gjøre noe mer enn det man gjør i dag, må nettopp den typen tenkning til. Man sier at ja, det hører med i forhandlingene mellom partene, men staten må komme tungt inn. Det er en grunnleggende tenkning som jeg deler, fordi det er slik vi har skapt viktige reformer i Norge.

       Når det så gjelder vårt forslag, har vi også ment at det er fornuftig å prøve, å ha forsøk. Derfor er det en del av forslaget. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti har gitt uttrykk for at de vil støtte det. Vi vil også stemme for Kristelig Folkepartis forslag, fordi det er et beslektet forslag. Det er et forslag som følger samme tenkning, at man skal prøve ut noe som gir lærerne en systematisk opplæringstid.

       Så vil vi endelig også stemme for det forslaget som er framlagt fra Høyre. Jeg hadde faktisk håpet og trodd at et samlet storting kunne stemt for det, fordi det er å ta samtlige talere jeg har hørt i lærerutdanningsdebatten og så langt i denne debatten, på alvor. Jeg vil se det som en test også på regjeringspartienes evne og vilje til å være så nytenkende som de sier at de vil være, og rett og slett be om den oversikten som ligger i det forslaget.

       Med dette tar jeg opp de to forslagene som er framsatt av Venstre i innstillingen.

       Det minst ytterliggående forslaget som det blir votert over i dag, er Høyres forslag, som er en gjennomgang med sikte på et resultat. Det bringer oss iallfall et steg videre, mens statsrådens ambisjon på en måte er å gjennomføre det den forrige regjeringen la opp til. Derfor har jeg lyst til å utfordre statsråden til å være litt mer ambisiøs enn bare å vise til det opplegget som den forrige Bondevik-regjeringen la opp til innenfor Kunnskapsløftet. Hvilke konkrete planer utover det som allerede ligger inne fra Bondevik II-regjeringen, vil Regjeringen satse på - utover prat, interpellasjoner og ytterligere utredninger og handlingsplaner? Kan han være litt mer ambisiøs, kanskje?

Statsråd Øystein Djupedal [20:21:23] : Det som har vært viktig for oss, er at Kunnskapsløftet gjennomføres med forutsigbarhet. Det betyr at vi har fulgt den langsiktige planen som var lagt for kompetanseheving innenfor norsk skole, simpelthen fordi skolene, høyskolene og alle de som er avhengige av midlene, skal ha forutsigbarhet i dette. I det forslaget som Stortinget nå har til behandling, bruker vi nesten 1 milliard kr på kompetanse og kvalitetssikring i norsk skole. Det er en betydelig sum. Det gjør vi fordi vi mener at dette er et viktig felt.

       Vi har ambisjoner om at kvaliteten i norsk skole skal bedres. Den skal bedres på mange ulike felt, men det å heve lærernes kompetanse er selvfølgelig noe av det viktigste. Å øke lærertettheten i skolen er også viktig for kompetanse og kvalitet. Nye timer i skolen er veldig viktig, ikke minst i basisfagene matematikk, engelsk og norsk. Det er veldig viktig at vi får flere timer, ikke minst på de laveste klassetrinnene. Det gjør at ungene våre lærer å lese og skrive bedre. På den måten vil de lykkes bedre. Vi har en lang rekke tiltak som vil styrke kvaliteten i norsk skole.

       Jeg er glad for å samarbeide med Stortinget om dette, ikke minst også med representanten Anundsen og hans parti.

Gunnar Gundersen (H) [20:22:38] : Jeg er på lik linje med foregående replikant, og i og for seg også representanten Dørum, forundret over at man ikke kan gå inn for Høyres forslag. Vi vet i dag at bruken av de midlene som går inn i Kunnskapsløftet, er svært variabel rundt omkring i kommunene, og det vårt forslag går ut på, er egentlig å begynne å legge til rette for en systematikk i en periode hvor man allerede har et løft for skolen.

       Statsråden bør i hvert fall merke seg at komiteen, og særlig opposisjonen i komiteen, er urolige og litt utålmodige med henblikk på at noe må skje her. Da kan man velge å ignorere de signalene eller å ta fatt i dem og begynne å skape en systematikk rundt den problemstillingen, for det er ganske viktig.

       Mitt spørsmål til statsråden er om han vil merke seg det og begynne å jobbe med en systematikk rundt dette.

Statsråd Øystein Djupedal [20:23:38] : En statsråd merker seg bestandig hva Stortinget sier, også mindretallsmerknader, og selvfølgelig flertallsmerknader. Og en statsråd merker seg bestandig hvilke forslag som fremmes for Stortinget, for Stortinget er det organ som gir oss oppdrag.

       Samtidig er det sånn at når vi, den foregående regjering og vår regjering, systematisk har satset på kompetanse, oppfatter jeg det litt som representanten Dørum sa i sitt innlegg: Dette er en nasjonal dugnad for å sørge for at skolen vår blir bedre. Vi har en fortløpende evaluering av Kunnskapsløftet og kompetanseløftet for lærere, som foretas av Fafo. Kompetanseutviklingsprogrammet i forbindelse med Kunnskapsløftet går ut i 2008, og de vil da sluttføre en rapport som skal legges fram for oss. Hvordan vi da viderefører dette arbeidet, har vi ikke tatt stilling til. Det er noe vi vil komme tilbake til. Men jeg oppfatter at når det gjelder både forslaget til representanten Dørum og ikke minst innleggene som har vært i debatten så langt, har alle den samme intensjonen, at for denne yrkesgruppen, lærerne, er videre- og etterutdanning, kompetanseløftet, svært viktig. At man har litt forskjellig tilnærming til det, aksepterer jeg som en del av politikkens vesen, men intensjonen oppfatter jeg at det er et samstemt storting som deler.

Odd Einar Dørum (V) [20:24:58] : Jeg kan bekrefte at statsråden har lest komiteinnstillingen helt rett når han nå svarte representanten Gundersen at en samlet komite mener at man systematisk må gjøre noe med lærernes mulighet til å bli bedre, i form av etter- og videreutdanning, men så skilles våre veier, uten at jeg skal gjøre det til noen polemikk her og nå. Ut fra mine erfaringer - de får være som de er, men jeg er en politiker som tråkker litt rundt og hører på hva folk har å si - opplever jeg, som statsråden, at vi gjennom Kunnskapsløftet tar et skippertak. Vi gjør en dugnad. Men jeg opplever også en mangel på systematikk. Man burde sørge for at etterutdanningen og gjerne også videreutdanningen får det trykket over seg som gjør at den blir bra.

       Jeg har vært med på å stemme for Høyres forslag. Jeg skal ikke be om statsrådens kommentar til det, men nøye meg med å spørre om statsråden også underveis, før evalueringen, vil komme tilbake til hvordan man faktisk kan styrke systematikken omkring etter- og videreutdanningen, slik at man får til det som jeg oppfattet lå i statsrådens svar allerede i forrige runde, da vi diskuterte allmennlærerutdanningen.

Statsråd Øystein Djupedal [20:26:01] : Jeg er selvfølgelig opptatt av at når det gjelder de store midlene samfunnet stiller til rådighet for kompetanseheving for lærere, bør vi få mest mulig igjen for de pengene. Det tror jeg også et samstemt storting vil være enig i. Jeg har merket meg at mange i den offentlige debatt har sagt at disse midlene ikke brukes godt nok, og det er selvfølgelig noe som vi fortløpende fokuserer på. Men igjen er det en vanskelig balansegang å skille mellom det som er nasjonal styring, og det som er den lokale forankring, og kunnskapen hver enkelt pedagog vil ha bruk for.

       Vi har f.eks gitt veldig tydelig signal om at i år er det naturfag som skal prioriteres. Skoleledelse har vært prioritert. Matematikk har vært prioritert. Språkfagene skal gis prioritet. Dette sender vi ut som nasjonale styringssignaler til underliggende etater, og ikke minst til skolene og høyskolene for at de skal være i stand til å gi denne kunnskapen videre i de kurs som etterspørres. Vi bruker betydelige ressurser på dette. Derfor er spørsmålene helt relevante: Brukes de godt nok? Kan det gjøres på en annen måte? Er systematikken god nok? Mitt svar så langt er: Ja. Vi har ikke noe bedre enn det vi så langt har kommet opp med, men vi er selvfølgelig interessert i en dialog med Stortinget og andre om dette kan gjøres på en bedre måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 329)