Sak nr. 6
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2007 vedkommende Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet (B.innst.S.nr.9 (2006-2007), jf. St.prp.nr.1 (2006-2007) og St.prp.nr.1 Tl.03 (2006-2007))

       Gunnar Kvassheim (V) [12:56:40]
(komiteens leder):

       På mange måter framstod gårsdagen som trist som f ..., og det skyldes ikke bare at Ari Behn flagget partisympati og stilte kongehuset i forlegenhet. Det skyldes at Regjeringens energi- og miljøpolitikk ble avslørt som utilstrekkelig, sprikende og svært dårlig tilpasset de klimautfordringene vi står overfor.

       Dagen startet med nyheten om at Statnett er i ferd med å kjøpe inn tre mobile gasskraftverk for å bruke dem som en kompensasjon for manglende tiltak fra Regjeringens side på andre områder.

       Dagen ble avsluttet med nyheten om at vindkraftanlegget i Ytre Vikna blir sterkt redusert som en følge av at Regjeringens opplegg når det gjelder støtte til fornybar energikilde, er helt utilstrekkelig.

       Da Regjeringen skrotet ordningen med grønne sertifikater, som har utløst store mengder med fornybare energikilder, advarte Venstre en samlet opposisjon, miljøbevegelsen og energibransjen mot virkningen. Det ble sagt at Regjeringen skulle legge fram et alternativ som var like godt. Det ble lagt fram et opplegg med et energifond som ble kalt en historisk satsing. Nå vet vi at det energifondet er helt utilstrekkelig for å kunne utløse det store potensialet med fornybar energi som vi har i Norge. Den argumentasjonen som styret brukte i går da de skrinla Ytre Vikna vindkraftpark, er som en kopi av den argumentasjonen som opposisjonen har brukt tidligere. Det ble sagt at bakgrunnen for at en ikke satset på dette anlegget, som det er gitt konsesjon for, var at Regjeringens opplegg er altfor dårlig.

       Jeg håper at olje- og energiministeren nytter anledningen i dag til å erkjenne at den historiske satsingen nå er slik som miljøbevegelsen, energibransjen og opposisjonen sier - utilstrekkelig til å utløse det potensial en har her - og at en er villig til igjen å vurdere en « feed in »-ordning som kan gi fart i dette nødvendige arbeidet.

       Det er økt oppmerksomhet rundt miljøpolitikken og ikke minst rundt klimaspørsmål. Det er både positivt og negativt. Det negative er at oppmerksomheten skyldes klimaendringer som øker i omfang, og som har dramatiske utslag. Det positive er at det er økende vilje til å gjøre noe med problemene, og en økende innsikt i hva som må gjøres. Begge deler har Stern-rapporten og Lavutslippsutvalgets innstilling bidratt til. De beskriver problemene på en tydelig og klar måte. Men like viktig - de viser vei ut av de problemene vi er i, og de slår tydelig fast at omkostningene ved de tiltak som er nødvendige, er overkommelige og langt mindre enn omkostningene ved ikke å gripe inn i forhold til de utfordringene vi står overfor.

       De anbefalingene som kommer f.eks fra Lavutslippsutvalget, passer som hånd i hanske til Venstres energi- og miljøpolitikk. Venstre er et teknologioptimistisk parti som er tydelig på de utfordringene vi har, men som òg er tydelig på at det finnes muligheter til å løse utfordringene om vi vil - og det vil Venstre! Nå har vi de senere dagene fått synliggjort at Regjeringen på ingen måte vil i tilstrekkelig grad.

       Noen av oss har vært på klimamøte i Nairobi. Det var på mange måter et skuffende møte. Det var sterk vilje fra talerstolen til å ta kraftige virkemidler i bruk for å nå tydelige mål. Men rundt forhandlingsbordene manglet den samme viljen. Det som også var tydelig på Nairobi-møtet, var at Norge denne gangen ikke hadde de tydeligste målene. Mens Tyskland var villig til å redusere utslippene med 40 % fram til 2020, og Storbritannia 30 %, sa den norske miljøvernministeren at en gikk inn for kutt på 20-30 % i tidsintervallet 2020-2030. Det er defensive formuleringer fra en miljøvernminister som representerer et parti med et partiprogram som tilsier at kuttene skal være på 50 % i 2020. Norge er altså i ferd med å gi fra seg den lederposisjonen som man hadde i det internasjonale klimaarbeidet under den forrige regjering.

       Jeg vil utfordre Regjeringen til å komme til Stortinget med en melding om hvordan man vil følge opp anbefalingene fra Lavutslippsutvalget. Da bør en begynne med tydelige mål, og målene bør være 30 % kutt i 2020, og totredjedels kutt i 2050. Når en så har tydeliggjort disse målene, må en vise hva en skal gjøre for å nå disse. Det er helt åpenbart at det er viktig å komme raskt i gang, for omkostningene ved å vente med de nødvendige tiltakene øker dramatisk jo lenger tiden går.

       Venstre er av den oppfatning at vi trenger et bredt klimaforlik i Stortinget. Utfordringene tilsier det. Mange av de tingene som må gjøres, er krevende, og de står stødigere hvis en har et bredt flertall bak. På mange måter kan en si at behovet for et bredt forlik knyttet til klimautfordringene er det samme som det en har når det gjelder pensjonsutfordringene. Dette er spørsmål som går over flere generasjoner, og det er nødvendig å ha forutsigbarhet og fasthet i politikken for å nå de ønskede målene. Så jeg håper jeg kan få respons i løpet av dagen fra statsråden på denne ideen og dette ønsket om et bredt klimaforlik.

       I det budsjettet vi skal behandle i dag, er det noen gode miljøspor, men det er også mange skuffende innslag - ting som går i feil retning. Det er åpenbart at Miljøverndepartementet er budsjettaper. I en situasjon der Regjeringen har hatt rekordmange penger til disposisjon, er det stillstand når det gjelder Miljøverndepartementet. Selv i ekstrarunden, da man fikk nye milliarder til disposisjon, kom det ikke en ekstra krone til miljøområdet. Da framstår det som betenkelig og avslørende når miljøvernministeren i dag betegner innstillingen fra Artsdatabanken, og deres nye rødliste, som en bestilling på mer penger og kraftfulle tiltak, og hun altså ikke i det budsjettet vi har til behandling i dag, klarer å levere noe som er i nærheten av det som trengs for å nå disse målene. Tvert imot, det kuttes i bevilgningene til skogvern, og det åpnes for utstrakt bruk av skogsbilveier - det motsatte av det den forrige regjering gjorde. Dette er målrettede inngrep som er en økt trussel mot det biologiske mangfoldet.

       I sitt budsjett legger Venstre opp til å styrke Miljøverndepartementets område med 177 mill. kr. I tillegg tar vi på en rekke andre områder viktige grep i miljøpolitikken. Vi styrker belønningsordningen for kollektivtransporten, vi styrker forskningsinnsatsen for å følge opp Lavutslippsutvalgets innstilling, og vi legger opp til et ytterligere skatteskifte, fra rød til grønn skatt. Jeg skal ikke komme inn på enkelthetene i vårt budsjett. Det er på dette området dessverre slik at vårt manuskript må skrives om fra dag til dag, for det kommer negative nyheter knyttet til energi- og miljøpolitikken til Regjeringen som det er nødvendig at en kommenterer.

       Så litt til Olje- og energidepartementets budsjett. Det framstår som svært utydelig hva Regjeringen ønsker i forhold til gasskraftprosjektene som nå verserer. Det er en rekke prosjekter som venter på avklaring fra Regjeringen. Man ønsker å vite om man kan regne med Regjeringens medvirkning for å få realisert prosjektene og for å få renset utslippene. Jeg tror det ville være nyttig for Stortinget å få en samlet framstilling av de ulike gasskraftprosjektene, og en strategi fra Regjeringens side tilpasset disse prosjektene som foreligger. Hvilke ser en på som mest interessante? Hva er Regjeringens opplegg for å medvirke til å realisere disse ulike prosjektene?

       Så har jeg lyst til å si litt vedrørende den historiske satsingen på fornybare energikilder. De første årene er det tale om en avkastning på 400 mill. kr fra et energifond. Nå vil en altså bruke 2 milliarder kr på mobile gasskraftverk, altså tilsvarende avkastningen på Energifondet i fem år. Et tiltak som plutselig har dukket opp, er en altså villig til å bruke fem ganger mer penger på enn det som skal være avkastningen av Energifondet, med den størrelsen det får neste år, i fem år. Det setter ting i perspektiv - og det gir dessverre de utslagene som vi så i går.

       Venstres alternativ er at hele avkastningen fra Energifondet går til energiomlegging og sparetiltak. I et forslag som og jeg herved vil fremme, ber vi Regjeringen før sommeren opprette en feed-in-ordning som kan bidra til å få den situasjonen vi i dag har når det gjelder fornybar energi, inn på et nytt spor. Det er dramatisk når det i dag fortelles at ni av ti vindkraftprosjekter er lagt på is.

       Terje Aasland (A) [13:07:00] : Jeg har flere ganger hørt representanten Kvassheim løfte seg til de store høyder når han skal fortelle om Venstres fortreffelighet når det gjelder miljøprofilen.

       Jeg har også registrert i det siste at Børge Brende - som var miljøvernminister i om ikke akkurat en venstredominert regjering, så i hvert fall i den foregående regjering - kritiserer de rød-grønne partiene både for energipolitikken og for klimapolitikken. I den samme perioden ble lite eller ingenting gjort når det gjelder de store klimaproblemene, ei heller med kraftsituasjonen. En realitet er at mens Venstre satt i regjering, økte klimautslippene av CO₂ fra 2002 til 2004 med 3 %, eller med halvannen million tonn. Nå har vi en regjering som med tyngde og troverdighet har tatt fatt på de store klimaoppgavene. Mitt spørsmål til venstre er: Kunne Venstre levd sammen med Høyre i regjering slik Høyre i dag framstår? Og er Venstre nå glad for at det har kommet en regjering som faktisk tar de menneskeskapte klimaproblemene på alvor?

Gunnar Kvassheim (V) [13:08:11] : Det er ingen tvil om at Venstre og Høyre har ulik miljøpolitikk. Jeg mener at Venstre mye tydeligere enn Høyre betoner miljøpolitikken og er villig til å ta de utfordringene vi står overfor, på alvor.

       Vi har god erfaring fra samarbeidet med Høyre i regjering. Den politikken vi klarte å få til sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti, vedkjenner jeg meg definitivt. Under Børge Brendes ledelse ble det vernede arealet i Norge utvidet med 50 %. Nå er det avløst av en tilnærmet vernepause, slik Senterpartiet ønsker. Vi hadde også kraftfulle ting når det gjelder klimapolitikken, og hadde en lederrolle internasjonalt bl.a i forbindelse med møtet i Johannesburg, hvor daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, Børge Brende og Hilde Frafjord Johnson hadde en mye tydeligere lederrolle enn det våre folk hadde på det tilsvarende møtet vi nå hadde i Nairobi. Så ja, det er forskjell på Høyre og Venstre i miljøpolitikken, men sammen har vi vist at vi kan finne gode løsninger som tåler godt å bli målt opp mot det dagens regjering står for.

Tord Lien (FrP) [13:09:31] : Representanten Kvassheim demonstrerer nok en gang Venstres klokkertro på passivt vern som miljøpolitisk virkemiddel. Samtidig er han også innom bioenergi fra den norske skogen, og i den sammenheng går det nå en debatt om Trillemarka. I Drammens Tidende den 5. oktober d.å. står det at varaordfører Runolv Stegane fra Venstre sier om vernet i Trillemarka

« at de nå setter sin lit til Helen Bjørnøy, og at hun følger tilrådingen fra fylkesmannen i Buskerud om å verne « bare » 100.000 dekar. Stegane mener at hvis Bjørnøy vil legge seg på en linje med frivillighet, så har hun ikke noe annet valg enn å gå for kommunens eget forslag ».

       Da spør jeg: Setter representanten Kvassheim sin lit til at Bjørnøy gjennomfører kommuneinitiativet i Trillemarka? Og vil representanten Kvassheim i så fall støtte det?

Gunnar Kvassheim (V) [13:10:32] : La meg starte med at det er også spørsmål i Venstre hvor det er uenighet. Hos oss er det ikke slik at de som er uenig med partiledelsen, blir ekskludert, de får fortsatt være med i partiet.

       Når det gjelder Trillemarka-saken, er det litt ulike synspunkt, litt avhengig av hvor en er plassert i geografien.

       Det Venstre er enig med våre lokallag i Sigdal og Buskerud om, er at det er positivt det som er gjort for å få til et frivillig opplegg for å få kommunene engasjert. Men vi mener det er et utilstrekkelig opplegg i forhold til de verneutfordringene vi står overfor. Vi ønsker et mer omfattende vern. Jeg har registrert at kommunen nå har kommet med et supplerende forslag, og håper at det kan bidra til en løsning med et mer omfattende vern enn det som det lå an til i utgangspunktet. Jeg har store forventninger til at miljøvernministeren følger opp i samsvar med de behov for vern som det er i dette området.

Torny Pedersen (A) [13:11:40] : Venstre og Kristelig Folkeparti har følgende forslag i budsjettinnstillingen:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede Midt-Norge som en egen forsøksregion til bærekraftige energiløsninger. »

       Det kan virke som Venstre sammen med Kristelig Folkeparti ikke skjønner alvoret med hensyn til energiknappheten som denne regionen vil få. Mener Venstre at fabrikkportene skal stenges så lenge forsøksregion utredes? Dette er en skuffelse. Jeg hadde trodd at Venstre var et parti for næringsutvikling. Der tok jeg feil! En slik utredning vil ta tid - og jeg tenker da på ordtaket « mens gresset gror, dør kua ». Er det det Venstre ønsker? Mener virkelig Venstre at man har tid til å vente? Og er Venstre uenig i at det settes inn midlertidige tiltak som mobile gasskraftverk og biokraftverk for å avhjelpe en vanskelig situasjon? Og hva er egentlig alternativet?

Gunnar Kvassheim (V) [13:12:47] : Jeg må berømme replikanten for offensiv holdning. Det at representanter for regjeringspartiene i dag våger å reise problemstillinger knyttet til Midt-Norge, imponerer meg.

       Det forslaget Kristelig Folkeparti og Venstre har, går ikke ut på å gjøre noe i stedet for andre ting, men å bruke denne regionen hvor det er behov for ny kraft, som en region hvor en med tyngde løfter fornybar energi og sparing, og både får vist de mulighetene som ligger der, og får virkningen av det. Det skal altså ikke komme i stedet for andre ting.

       Så gjør replikanten seg skyldig i en misforståelse når hun antyder at det å satse på fornybare energikilder ikke har noe med næringspolitikk å gjøre. Det er tvert imot slik at det fins store muligheter for positiv næringsutvikling knyttet til mer offensiv bruk av fornybare energikilder enn det dagens regjering legger opp til.

       Hvis man ser på budsjettinnstillingen fra regjeringspartiene, ser man at vi gjør mange grep. Det må vi gjøre i miljøpolitikken - vi må ha flere tanker i hodet samtidig. I budsjettinnstillingen tas det ulike grep på ulike sektorer. Vi må tenke helhet. Vi kan godt sette oss mål - og det er det mange som snakker i store bokstaver om, slik har det vært i lengre tid - men vi må også levere når det gjelder disse målene.

       Miljøpolitikken er, som jeg sa, mangslungen: Den gjelder flere områder. Derfor tar vi nå fatt i bilavgiftene, som Stortinget har snakket om i årevis, men ikke har gjort noe med. Nå legger vi føringer når det gjelder bilene i Norge: De som forurenser minst, skal få fordeler i forhold til dem som forurenser mye.

       Vi har en storstilt satsing på kollektivtransporten - på buss, på jernbane osv. - nettopp for å være med og bygge opp en miljøpolitikk også på dette området. Jeg hører ingenting fra opposisjonen om at det er bra at vi nå kommer i takt med den nasjonale transportplanen i Norge for første gang på mangfoldige tiår.

       Vi tar også grep når det gjelder Forsvarsdepartementet, som skal sette i verk sterke miljøtiltak i høyfjellsområdene våre. Det er viktige grep. Videre tar vi grep når det gjelder landbruket, og når det gjelder Justisdepartementet. Vi satser formidable summer på CO₂-håndtering ved gasskraftverket på Kårstø bl.a. Vi tar grep når det gjelder Fiskeri- og kystdepartementet osv.

       Det er nemlig helhetsbildet man må se på. Man må gjøre noe. Det er også viktig nå når folk synes at miljøpolitikk må settes høyere på dagsordenen, at vi leverer. Og vi må levere på en troverdig måte, slik at folk føler at de er med på dette, og at de ser at man har alternativer.

       Listen kan gjøres lang: Vi fullfører også kalkingsoppleggene våre i vassdragene. Vi stanser ikke der, men går videre når det gjelder bekjemping av « gyro », oppkjøp av friluftsarealer osv.

       Det bekymrer meg litt, må jeg si, at ikke hele Stortinget er enig om hvordan vi skal takle de store miljøforurensningene, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Det vil vi sikkert komme tilbake til, men også her må vi ha perspektiver. Vi må ta vårt ansvar når det gjelder den økte andelen av klimagasser i atmosfæren. Vi må også ta ansvar for den raske reduksjonen av mangfoldet i naturen - dyrearter, regnskog osv. Dette får vi eksemplifisert stadig mer. Jeg er overbevist om at folk sier at her må vi gjøre noe, for vi er glad i dette mangfoldet, og vi må ta vare på det.

       Vi må også ta ansvar når det gjelder utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Vi har tidenes sjanse. Flertallet må gjøre noe, og det har vi muligheter for nå.

       Hvis vi ser på energiområdet, ser vi at der har vi en av de største utfordringene nå. Vi har et kraftunderskudd. Det er det ingen tvil om. Og det gjør oss mer avhengig av import av kullkraft og kjernekraft. Derfor må vi nå sette alle kluter til for å få ny fornybar energi opp og gå i Norge, slik at vi i et normalår kan være selvforsynt.

       Når det gjelder petroleumsvirksomheten, som står for noen av de største utslippene av CO₂, må vi ha et sterkt ord med i laget. Vi må legge føringer også for denne industrien: De må være med på spleiselaget for å få ned de forurensende utslippene.

       Vi må erkjenne at verden trenger mer energi, men da må vi ikke være perspektivløse når det gjelder vår energiproduksjon. Vi har en forpliktelse som storeksportør av fossilt brensel, som vi har tjent mye penger på, og et moralsk ansvar for å være med på å bygge opp en industri og et forbruk som går i riktig retning når det gjelder klodens framtid.

       I petroleumsvirksomheten er det en stor verdiskaping. Det er viktig for oss at den overordnede politikken for denne næringen er verdiskaping, sysselsetting og ikke minst kompetanse, slik at vi får en god, effektiv og miljømessig utnyttelse.

       Grunnlaget for den flotte planen for nordområdene som vi vedtok i juni i år, er den sameksistensen som vi må ta inn over oss, mellom fiskeri, sjøtransport og petroleumsvirksomhet. Det er grunnpilaren i vår forvaltningsplan, som vi nå går videre med når det gjelder dette sårbare området.

       Vi er nå i ferd med å bygge gasskraftverk på Kårstø. Vi legger inn store summer for å få CO₂-rensing på plass innen utgangen av 2009. Da vil dette bli det første renseanlegget i sitt slag som er i bruk. Vi er i førersetet når det gjelder framtidig ny renseteknologi. Når det gjelder Mongstad, er situasjonen avklart. Når det gjelder Skogn, Aukra og Tjeldbergodden, er det drøftinger. Dette er industribygging - en sameksistens mellom industrien og myndighetene på en slik måte at vi kan ivareta miljøet også i framtiden. Det er partnerskap, samhandling, osv.

       Det er mange som kritiserer oss for at vi faktisk greide å få fram et fond for satsing på ny fornybar energi. Jeg legger merke til det. Men det er også en historisk satsing på dette området, og det skal vi gripe fatt i.

       Det som nå er viktig - jeg var inne på energiomlegging og på energisituasjonen - er at Regjeringen nå setter i gang arbeidet med en gjennomgang av energiloven. Og det skal ikke bare være en gjennomgang - en gjennomgang skal også ha en hensikt: Det skal foretas en betydelig opprydning, det skal ses på kraftbalansen, på strømprisene og ikke minst på strukturen i kraftbransjen. Alt dette skal nå gjennomgås. Det er dette vi stiller spørsmål ved. Og vi må få på plass et lovverk, slik at folk ikke føler at vi eksporterer alt til utlandet og sitter med tomme bassenger her i Norge. Dersom det er flaskehalser i energiloven, skal det tas på alvor, og det skal ryddes opp.

       Så helt til slutt: Det har blitt stilt en del spørsmål om gassrør, om bruk av gass i Norge, innenlands. Det er veldig viktig når vi har så stor produksjon på dette feltet, at vi også forsyner nasjonen med dette viktige råstoffet. Vi må ta det med i samfunnsoppbyggingen vår. Derfor er gassrøret til Grenlandsområdet en av de viktigste prioriteringsområdene. Regjeringen jobber for fullt med det nå. Her skal det leveres. Dette dreier seg om hele industrietableringen, ikke bare i den nedre Telemarksregionen, men i hele østlandsregionen og vestkysten av Sverige.

       Det er perspektiver i denne satsingen, og jeg er godt kjent med at man nå er kommet ganske langt. Regjeringen har sittet i vel ett år. Vi har fått det operative på plass - for å utrede, legge føringer, snakke med industrien osv. - for å få etablert dette, som jeg sa, som en sameksistens mellom industrien og myndighetene. Jeg har store forventninger til det. Jeg tror det skal gå i boks, og at vi igjen kan få en ny oppbygging av industri i Norge som er basert på dette gode råstoffet som vi har på norsk sokkel, og som skal forvaltes på en miljømessig riktig og god måte.

       Jeg vil gjerne at Arbeiderpartiet klargjør sitt standpunkt når det gjelder gassrør til Grenland, noe nærmere, ved å uttale klart hvilke økonomiske forpliktelser Arbeiderpartiet mener staten bør garantere for i denne saken. Er det f.eks slik at Arbeiderpartiet i denne saken er enig med Fremskrittspartiet i at Regjeringen og staten må sikre og garantere for tilstrekkelig kapital, slik at gassrørledningen til Grenland kan realiseres?

Tore Nordtun (A) [13:25:28] : Jeg takker for replikken. Denne saken er ikke ny for Regjeringen og de tre partiene som står bak Soria Moria-erklæringen. I Soria Moria-erklæringen står det helt klart - og det er det man arbeider etter nå også - at staten, gjennom et eventuelt statlig selskap, skal finansiere bygging av dette røret. Hvor store andeler staten skal gå inn med i dette prosjektet, vil jeg ikke svare på her. Det har jeg heller ikke grunnlag for å ta stilling til nå. Men det som er helt klart, er at staten skal engasjere seg sterkt for å få dette til. Og dersom staten må inn med kapital i et selskap, skal også dette i aller høyeste grad vurderes. Det sa jeg også i mitt forrige innlegg.

       Det som er klart, er at staten allerede har vært høyt på banen her, og er det fortsatt. Jeg tenker da på Gassco, Petoro osv., som er med i dette planleggingsarbeidet.

Børge Brende (H) [13:26:44] : Miljømessig har det siste døgnet vært meget trist. I går kom det ut at Statnett går til innkjøp av tre mobile gasskraft til den nette sum av 2 milliarder kr i Midt-Norge. I går kveld trakk styret i Nord-Trøndelag Elverk den konklusjon at man dropper veldig mange vindmøller - 99 til sammen - som tilsvarer 250 MW. Den kjente senterpartimannen Kolbjørn Almlid, som er styreleder i Nord-Trøndelag Elverk, sier at de dropper det fordi støtteordningene i forbindelse med satsing på fornybar energi er for dårlige. Regjeringen har 2 milliarder kr å bruke på mobile gasskraftverk, som er utslippsbomber, men har lagt opp til en støtteordning som fører til at mange prosjekter for fornybar energi legges på is. Det er historisk dårlig.

       Kan Tore Nordtun nå love at det blir forbedringer i støtteordningen, slik at vi i Norge også får mer fornybar energi i stedet for bare mobile gasskraftverk?

Tore Nordtun (A) [13:27:53] : Det er ikke så kjekt hvis noen har gjort hverdagen litt ubehagelig for Børge Brende. Men jeg tror han må leve med at vi har en flertallsregjering som tar initiativ og bestemmer en del ting. Jeg vil tro at pipa hadde hatt en annen lyd hos Børge Brende dersom vi ikke hadde foretatt oss noen ting overfor Midt-Norge.

       Representanten Børge Brende må være klar over at vi leverer på dette området, både når det gjelder forsyningssikkerhet og ny fornybar energi. Vi går inn med 20 milliarder kr, som er en historisk satsing. Representanten Børge Brende viste stadig til noen gryteklare alternativer de fire årene han satt i regjering. Men jeg har ikke sett at denne gryta har kommet fram til servering i det hele tatt. Jeg vet ikke hva denne gryta inneholder. Vi har levert når det gjelder vindkraft, bioenergi osv.. Jeg er enig med representanten Brende i at det er beklagelig at det ikke blir full utbygging på det området. Men vi har lagt føringene i bunn for denne satsingen, også innenfor vindkraft, med de 8 ørene, som jeg mener er tilstrekkelig.

Gunnar Kvassheim (V) [13:29:15] : Tore Nordtun er en habil kokk. Det er ikke jeg. Jeg skal likevel påta meg å veilede ham litt i grytene.

       I går ble det bestemt at Ytre Vikna vindkraftpark skal reduseres med to tredjedeler. Prosjektet var gryteklart - og ikke bare det: De hadde fått konsesjon og kunne forsynt inntil 40.000 husstander med strøm. Så sa de at det opplegget Regjeringen har kommet med, ikke er tilstrekkelig til å skaffe et økonomisk grunnlag for å realisere dette prosjektet. Det gjelder ikke bare dette prosjektet. Det tilsvarende gjelder for ni av ti vindkraftprosjekt, som konkluderer med at Regjeringens historiske satsing er en bløff. Det er ikke mulig å få økonomi i prosjektene på dette grunnlaget.

       Det kunne være interessant å få en veiledning fra representanten Nordtun: Hva er det han ser som skal utløse denne typen vindkraftprosjekter og som de som jobber med prosjektene og har full innsikt, ikke ser?

Tore Nordtun (A) [13:30:14] : Når det gjelder den retten som jeg omtalte for forrige replikant, vet jeg ikke hva den inneholder, for jeg har spurt etter det i over et år. Den forrige regjeringen hadde fire år på seg og leverte ingenting på dette området. Vi har levert, og det er helt klart hva vi har levert, og det har jeg sagt tidligere, bl.a. 8 øre pr. kWh til vindkraft, umodne teknologier, elproduksjon basert på bioteknologi vil få 10 øre pr. kWh, osv. Det er dette vi nå har lagt på bordet, det er dette vi ønsker en satsing på, og det er innenfor disse områdene det skal rustes opp. Og jeg får inderlig håpe at det blir en god fart på det. Det er også signalet vi har fått.

       Når det gjelder ni av ti som nå sier nei, som representanten Kvassheim hevdet, har ikke jeg kjennskap til det. Jeg har registrert det som skjedde på Vikna. Hvilken vurdering man gjør, må være opp til hvert enkelt selskap. Men tidligere har man aldri hatt så konkrete tiltak for å gå inn i denne ny fornybar energi-situasjonen.

       Det mangler ikke på politisk skryt når man snakker om dette, og det er mange løfter om at Norge skal være en energinasjon. Men dessverre mangler det på oppfølging, for til tross for Tore Nordtuns og andres store ord er det lite substans i det som blir levert.

       Både olje-, energi- og miljøpolitikken har vært preget av interne konflikter i Regjeringen og av logiske brister. Derfor vil jeg bruke innlegget på å ta for meg noen av de viktigste områdene innenfor petroleum og energi og utfordre statsråden til å komme med oppklaringer og ikke minst forpliktelser i forhold til når Regjeringen skal levere. Og bare for å presisere: Mye av miljøpolitikken til Fremskrittspartiet vil bli levert i innlegget fra Tord Lien senere i dag.

       Først petroleumsindustrien. Det er en svært viktig næring for Norge. Velstand, sysselsetting og verdiskaping er i stor grad avhengig av en god petroleumsindustri. Derfor er det viktig at denne industrien har langsiktige og forutsigbare rammevilkår og en langsiktig forutsigbar tilnærming fra politiske miljøer, ikke minst. To vesentlige områder for utvikling av dette politikkområdet er tilgang til letearealer og teknologiutvikling.

       For å ta petroleumsforskning først: Det brukes ca 3 milliarder kr på petroleumsforskning i Norge i dag. Staten står for ca 10-15 % av dette, til tross for at staten stikker av med mesteparten av verdiskapingen her. Det er nesten pinlig på vegne av det politiske miljø å se fordelingen av forskningsmidler i forhold til det en tar inn. Fremskrittspartiet har flere ganger prøvd seg med å fremme forslag om et petroleums- og energiforskningsfond på 10 milliarder kr som i hvert fall gjør at staten tar en større andel, og en forutsigbar andel. Det forslaget ble dessverre nedstemt i finansdebatten. Men det som er enda mer tragisk, er at en regjering som i valgkampen snakket så mye om forskning, svikter på så mange områder innen forskningspolitikken, også innenfor petroleumsforskning. Det er beklagelig.

       Så til nordområdene: Regjeringen har snakket veldig mye om en offensiv nordområdepolitikk. Det har vært fagre løfter, som ble gjentatt senest da nordområdemeldingen ble framlagt forrige fredag. Der ser vi også at det er manglende oppfølging. Her har de hatt ett år på å levere, men hva kommer det i budsjettet? Jo, fokus i petroleumspolitikken for nordområdene skal være på tilgang og innhenting av informasjon før en kan vedta at en skal åpne Nordland VI, Nordland VII, Troms II - om man skal åpne dem. Og hva ser vi? Jo, Regjeringen anslår at dette innhentingsarbeidet vil koste 420 mill. kr. De bevilger 60 mill. kr det første året. Problemet er at dette kan en ikke dra ut over mange år og si at de 420 mill. kr skal komme over sju år, fordi vi har forpliktet oss til at i 2010 skal Stortinget ta denne saken opp igjen til evaluering. Det betyr at informasjonsinnhentingen burde skje allerede i 2007 og senest i 2008, så det ble tid til å bearbeide dette. Her frykter en faktisk at SV har lenket seg fast til Olje- og energidepartementet nettopp for å trenere dette arbeidet. SV har jo dessverre hatt en tendens til å lenke seg fast i annen oljevirksomhet oppe i nord. Jeg håper at statsråden sørger for at en holder den framdriften som alle trodde en skulle ha når det gjaldt petroleum.

       Så gjelder det gass. Her er det veldig vanskelig å forstå den logikken som preger Regjeringen. Hver gang vi skal selge gass til utlandet, er vi stolte. Statsministeren har vært både i Tyskland og i England og promotert gassleveranser, men hver gang vi snakker om å bruke den i Norge, skammer en seg. Fremskrittspartiet ønsker å øke bruken av gass. Det er et godt potensial i industri, i husholdninger og i kraftproduksjon, og hvis gassen ikke er god nok til å brukes her, burde en heller ikke solgt den til utlandet, for det er i hvert fall ingen rensing av utslippene i utlandet.

       Så vil jeg ta opp to ting - først infrastruktur til Grenland. Arbeiderpartiets representant snakket mye om dette. Kravene fra Arbeiderpartiet var knallharde da de var i opposisjon. Det var ikke måte på hvor mye kritikk Bondevik II-regjeringen fikk. Når Arbeiderpartiet så har kommet i posisjon, tusler de av gårde på de samme premissene som Bondevik II la til grunn. Etter sju år med utredning klarer en fortsatt ikke å ta en beslutning. Fremskrittspartiet fremmet forslag om at staten skulle ha ansvar for hovedinfrastrukturen for naturgass, og med en bevilgning på 5 milliarder kr til dette arbeidet. Forslaget er identisk med det Arbeiderpartiet hadde da de var i opposisjon, men nå stemmes det imot. Nå er det kun hvis, om, kanskje og dersom vi hører fra Arbeiderpartiet. Naturgassavgiften viser også at det er manglende logikk i Regjeringen. Stortinget har i fire-fem år gitt signaler om å øke bruken av naturgass og bygge infrastruktur for naturgass, og når Lyse Gass nå har gjort dette, blir altså kundene pålagt en CO₂-avgift som i realiteten faktisk er 20 ganger høyere enn det storindustrien har på bruken av den samme gassen.

       Gasskraftverk er blitt den store føljetongen i Regjeringen, og vi blir nesten fristet til å høre på den gamle serien « Forviklingar », der de spør: Hva skjer i neste episode av « Forviklingar »? Det har vært en betydelig glideflukt i Regjeringen generelt og i SV spesielt. Denne glideflukten har riktignok gått i retning av Fremskrittspartiet, og det er vi fornøyd med. Men den manglende forutsigbarheten det representerer, virker veldig dårlig, og påvirker investeringsbeslutninger som tas i Industrikraft Møre, Slagentangen og Grenland, som er noen av de siste nye prosjektene som er kommet på banen. Nå vet ingen hva de har å forholde seg til. Da kan jeg spørre: Gidder store industriselskaper å bruke penger på å utrede store prosjekter, når de ikke vet hvilke betingelser de har å forholde seg til?

       Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet forslag på Stortinget om å avklare dette. Tillat bygging av gasskraftverk med best tilgjengelig teknologi, og la staten ta ansvar for CO₂-verdikjeden. Da får en avklart dette, en får fjernet risikoen, og en får økonomien på plass. Dette har dessverre blitt nedstemt. Det hadde vært fint om vi kunne fått en avklaring i dag av hva Regjeringen vil gjøre med tanke på dette, både Tjeldbergodden, Slagentangen, Grenland og andre steder, og ikke minst de to kullkraftverkene som har kommet opp.

       CO₂-rensing er blitt den mest symbolpregede debatten i norsk politikk. Jeg vil da si lit om Kårstø, som Arbeiderpartiet var innom. Kårstø er blitt et rent prestisjeprosjekt. Det gir veldig dårlig ressursutnyttelse uansett hvordan en snur og vender på det. Ut fra et miljøperspektiv og ut fra et energiperspektiv er det sløsing med penger de luxe. Men det er tydeligvis ikke noe som Regjeringen har noe imot, når vi ser hvordan de også skal bruke penger på mobile gasskraftverk.

       I budsjettprosessen har komiteen stilt en rekke spørsmål. Hvor mye skal Kårstø-rensingen koste? Hvor mye skal det koste å drifte? Hva slags CO₂-resultat vil en få av dette? Vi får ikke svar på noe som helst. Allikevel sier Stortinget i dag ja til å begynne bevilgningene med 720 mill. kr til et prosjekt som ingen vet omfanget av, et prosjekt som energiministeren i tillegg i spørretimen for en drøy måned siden sa i realiteten var et blindspor, fordi det var en teknologi som ikke ville være anvendelig i særlig mange andre tilfeller.

       Miljøpolitikk må ikke frikobles fra kravet om fornuftig ressursbruk. Fremskrittspartiet støtter prosessene som er i gang på Mongstad og Tjeldbergodden. Der er det gode løp der en legger opp til teknologiutvikling og kartlegging av potensial, for så å ta en beslutning om det er gode prosjekt i forhold til alternativ. Hvis Regjeringen faktisk skal ha noe å skryte av, bør de legge opp til de samme prosjektene på Kårstø, slik at en vet at en får noe igjen for pengene. Skal det være realitet i skrytet rundt CO₂, burde Regjeringen pålegge sitt eget kraftselskap å ha CO₂-rensing også på gasskraftverk de bygger i utlandet. Det ser vi skjer ikke. Så det er ren symbolpolitikk.

       Det er et paradoks at Fremskrittspartiet er det partiet som fører en politikk som er mest i tråd med den tilnærmingen som ligger til grunn i Kyoto-avtalen, nemlig internasjonale løsninger på problemer, hvor de beste tiltak skal gjøres først, og der man ikke skal ha CO₂-rensing for enhver pris.

       Når en vet at det at det åpnes ett kullkraftverk pr. uke i verden, og at det er fra kullkraften det er mest å hente på å rense utslippene, er det rart at vi i Norge kun ser på gasskraftrensing. Jeg utfordrer Regjeringen til å avklare dette med CO₂-kravet og statlig engasjement og få flere gode, permanente løsninger på plass, istedenfor dårlige, mobile løsninger.

       Da vil jeg nevne den debatten vi hadde om bruk av thorium. Hvis vi mener noe med å være en energinasjon som skal bidra til å få mer energi i verden, og ikke bare rense utslipp, er det thorium en burde se mer på. CO₂-rensing bidrar ikke til å bringe mer energi inn i verden. En forbruker energi, men renser utslipp. Det er for så vidt bra, men det er ingen løsning på energiproblemet. Jeg vil derfor be statsråden gi en liten tilbakemelding om framdriften på den utredningen som han lovte i debatten om thorium.

       Når det gjelder energi, er dessverre det jeg har vist til nå, bare en liten del av isfjellet i hele energipolitikken - der en lover mye, men ikke leverer. Det skulle komme en Midt-Norge-plan, lovte representanten Aasland da vi diskuterte kraftsituasjonen i Trøndelag før sommeren. Hvor er den planen? Den skulle kommet tidlig i høst. Og da skulle tidenes beste satsing på fornybar energi kommet. Den stortingsmeldingen som ble lagt fram etter åtte-ni måneder, mens det skulle tatt et par uker, den er på fire sider. Går en tilbake til stortingsmeldingene fra Bondevik-regjeringen, tror jeg omtalen av grønne sertifikater der er mer enn hele innholdet i stortingsmeldingen om tidenes satsing på fornybar energi. Det er pinlig.

       Det er generelt uklare rammebetingelser for mye av kraftproduksjonen. Industrikraftregimet, hvor ble det av? Kommer det før jul, som Ola Borten Moe lovte i en debatt på Energi 2006? Hvor er den umiddelbare satsingen som skulle komme på Mongstad? Jeg ser ikke en krone i budsjettet. Hvor er toprissystemet som representanten Nordtun sa ikke var aktuelt, men som representanten Borten Moe sa skulle komme? Når kommer evalueringen av energiloven? Og: Energiloven ble evaluert senest i mai 2005, selv om representanten Borten Moe sier den aldri har blitt evaluert.

       Jeg merker meg også at flere rød-grønne representanter i august anbefalte folk å binde strømprisen. Jeg håper de ikke gjorde det, for da var strømprisen på 75 øre. Man har hatt en rotete energi- og miljøpolitikk fra Regjeringen. Jeg håper en kan prøve å oppklare litt av alle misforståelsene de har hatt internt i Regjeringen det siste året.

       Tore Nordtun (A) [13:42:21] : Jeg lyttet med spenning til Ketil Solvik-Olsens innlegg når det gjaldt internasjonal miljøpolitikk, men det uteble noe om det.

       Jeg har lest Fremskrittspartiets merknader i innstillingen, og vil spørre om en oppklaring på dette området. Jeg siterer:

       « Kyoto-avtalen fortolkes altfor strengt av stortingsflertallet. Fokus i klima- og miljøpolitikken må være å få mest mulig miljø for pengene som brukes, ikke at utslippsreduksjoner på globale utfordringer skjer innen visse geografiske områder. »

       Jeg legger merke til at Fremskrittspartiet kutter fullstendig posten for nasjonale og internasjonale miljøtiltak, likeså posten for lokalt miljøvern og tiltak i nasjonalparkene.

       Kan vi få en oppklaring fra Fremskrittspartiet, som nå vitterlig er Norges nest størst parti, om de har en formening om de internasjonale forpliktelsene, eller om de egentlig tar de utslippene som hele verden nå begynner å bli oppmerksom på, på alvor internasjonalt?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:43:30] : Som jeg nevnte i starten av mitt innlegg, vil mye av miljøpolitikken bli dekket i innlegget til Tord Lien.

       Men la meg nevne thoriumarbeidet som Fremskrittspartiet prøver å få i gang. Det er miljøpolitikk og energipolitikk på høyeste plan. Der kan du erstatte dagens forurensende kullkraftverk med mye mer miljøvennlige løsninger.

       Vi hadde en satsing på fornybar energi, der Bondevik II-regjeringen faktisk jobbet i fire år med å få på plass grønne sertifikater, støttet av alle partier på Stortinget. Det første denne regjeringen gjorde, var å skrinlegge hele satsingen og komme opp med en ordning som var mye dårligere.

       Globale CO₂-tiltak: Fremskrittspartiet kutter Kårstø, fordi det er et dårlig prosjekt. Men vi støtter prosessen rundt Tjeldbergodden og Mongstad, for der får man teknologiutviklingen på vei. Vi vil heller ha langsiktige, robuste løsninger som gir gode miljøkonsekvenser på lang sikt, enn å ha dårlige løsninger som blir iverksatt kjapt, og som undergraver hele tilliten til det miljøarbeidet alle ønsker skal skje.

Børge Brende (H) [13:44:42] : Globalt viser en FN-rapport som ble fremlagt i 2004, at det trolig forsvinner omtrent 100 arter fra jordas overflate hver dag. En art som forsvinner, forsvinner for alltid. Det vil si at ca 40.000 arter forsvinner globalt i løpet av året.

       I går fikk vi en rødliste også for Norges del, hvor det viser seg at mange arter i Norge også er truet. Norge har jo inngått internasjonale forpliktelser, bl.a i Johannesburg, om at man skal stoppe tapet i artsmangfoldet innen 2010.

       Hvilke tanker gjør Fremskrittspartiet seg rundt forvalteransvaret og det ansvaret vi har i denne generasjonen for at vi ikke skal ødelegge artsmangfoldet? Hvilke konkrete tiltak vil Fremskrittspartiet gå inn for for å hindre tap i artsmangfoldet i Norge?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:45:48] : Dette er jo relevant i forhold til det arbeidet som skjedde på Stortinget i forrige periode, da man behandlet stortingsmeldingen om biologisk mangfold. Da var Fremskrittspartiet bl.a med på å opprette Artsdatabanken, som er med på å gjøre dette arbeidet. Vi synes det er veldig bra at det blir gjort et konstruktivt arbeid for å kartlegge omfanget.

       Det er også en del arter som vi er enige i at vi bør bevare. Det arbeidet skal vi følge opp på linje med alle andre på Stortinget. Der er det ingen uenighet. Der det nok er litt uenighet mellom Fremskrittspartiet og en del andre partier, er om en del av de artene som man rødlister. Når det gjelder rovdyrbestanden i Norge, er vel f.eks ulv på rødlisten, hvis jeg ikke tar helt feil, men den er ikke genetisk spesiell for Norge lenger. Spørsmålet er: Er det ønsket om å ha ulv som er det viktigste, eller er det ønsket om å ta vare på genetisk spesielle arter? Da synes vi litt av den rødlisten som framkommer, er mer politisk enn rent biologisk motivert.

Heidi Sørensen (SV) [13:46:53] : Jeg har tre konkrete spørsmål til Fremskrittspatiet, som jeg bare ønsker enkle, konkrete svar på.

       Det første er: Er Fremskrittspartiet enig i konklusjonene fra FNs klimapanel om at de klimaendringene vi opplever nå, er menneskeskapte?

       Det andre: Ønsker Fremskrittspartiet en global avtale for å redusere utslippene av CO_2?

       Og det tredje: Fremskrittspartiet stemte mot klimaavtalen fra Kyoto i Stortinget forrige periode. Har dere nå endret synspunkt, og støtter avtalen?

       Tre enkle spørsmål: Er dere enig med FNs klimapanel? Vil dere ha en global avtale for å redusere CO₂-utslippene? Støtter dere Kyoto-avtalen i dag?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:47:39] : Internasjonale miljøutfordringer må løses med internasjonale avtaler - så ja, global avtale er viktig.

       Kyoto-avtalen er ikke en god avtale i forhold til de målene en har. Derfor vil ikke Fremskrittspartiet støtte Kyoto-avtalen slik den er, men vi aksepterer at den er der. Så lenge Stortinget har ratifisert den, vil vi være med i debatten om hvordan vi skal gjennomføre de tiltakene som Stortinget har pålagt oss. Da er veldig mye av den tilnærmingen som Regjeringen har, dårlig, for det er dyre tiltak i forhold til den effekten de har. Kårstø-anlegget er ett eksempel. Den gasskraftpolitikken man fører i Midt-Norge, der man tillater mobile gasskraftverk, men ikke tillater konvensjonelle gasskraftverk, er også et dårlig eksempel som viser at Regjeringens miljøpolitikk ikke henger sammen.

       Når det gjelder menneskeskapte klimaendringer, venter vi på neste rapport. Vi registrerer at det gjøres veldig mye arbeid rundt klimaendringer, der en del forskere sier at CO₂ påvirker klimaet, men i hvilken grad er det veldig stor uenighet om. Fremskrittspartiet har aldri nektet for at CO₂ er en klimagass. Vi må også registrere den debatten som går om i hvilken grad CO₂-endringene er med på å endre klimaet. Når en f.eks ser at de i CERN jobber med en atmosfæremodell, synes vi det er veldig spennende. Det gir et bredt bilde av hva som egentlig skjer.

       Under FNs toppmøte om miljø i Johannesburg i 2002, ti år etter Rio-toppmøtet, var verdens ledere enige om at en viktig forutsetning for å nå målet om å hindre globale klimaendringer, som er ødeleggende for det globale miljøet, var en storstilt satsing på fornybar energi. Ikke minst må vi få på plass regionale kvotesystem.

       I forrige stortingsperiode tok vi initiativet til å få et kvotesystem på plass for klimagasser i Norge. Vi var ledende på det punkt. Det fikk vi - Bondevik II-regjeringen - gjennom i Stortinget, i et samarbeid med Sosialistisk Venstreparti. Arbeiderpartiet meldte seg ut av den debatten. Det hører også med i det totale bildet.

       Vi startet så et viktig arbeid med å få på plass mer fornybar energi, i et nært samarbeid med Sverige, som da har innført et system med grønne sertifikater. Lovteksten var sendt ut på høring, og samtalene med Sverige gikk bra. Det ble noen utsettelser, for Sverige utsatte innføringen av dette.

       Så havnet vi i den situasjonen at med den nye regjeringen skar forhandlingene med Sverige seg. Da forhandlingene skar seg, bekreftet Odd Roger Enoksen, både i salen her og i møte med energi- og miljøkomiteen, at vi skulle få et minst like godt system på plass gjennom fondet som skulle bestyres av Enova - minst like godt.

       Som jeg sa i den ene replikken: Det siste døgnet har faktisk vært et trist døgn miljømessig for Norge. Det som miljøvernministeren i sommer sa ikke var aktuelt, å få forurensende, mobile gasskraftverk, gjennomføres nå med statlige midler gjennom Statnett. De skal ikke bare leies. Det skulle de forrige gang, men så fant man ut etter tre kvart år at de var utleid til Irak, og nå skal man kjøpe mobile gasskraftverk, som skal være midlertidige, til den nette pris av 2 milliarder kr. Og nå er miljøvernministeren delvis for. Det hadde vært interessant senere i dag å få vite graden av entusiasme fra miljøvernministerens side knyttet til disse mobile gasskraftverkene.

       Men nå er det slik at vi skal bruke 2 milliarder kr på mobile gasskraftverk. Bare noen timer etterpå kommer det ut en pressemelding fra Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, som dropper en storstilt vindkraftutbygging på Trøndelagskysten - midt i det området hvor man kan oppleve strømkrise i årene fremover. Og det er mye kraft som droppes. Det er kraft som kunne ha gått til 40.000 husholdninger i Midt-Norge, som nå droppes. Ettersom man ikke legger så stor vekt på hva opposisjonen sier i den sammenheng, vil jeg sitere styreleder Kolbjørn Almlid, Senterpartiet, i Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk, som sier

« at den begrensede utbyggingen er et direkte resultat av for svake støtteordninger. Det er svært skuffende at regjeringens tidligere uttalte, sterke ønske om omfattende vindkraftutbygging i Norge » - også fornybar satsing -

« ikke er fulgt opp med støtteordninger som gjør det mulig å bygge de vindkraftparkene det er gitt konsesjon for ».

       Og så får Arbeiderpartiet seg i denne debatten til å si at det er en « historisk satsing »! Ja, det er en historisk dårlig satsing i forhold til det vi kunne fått med de grønne sertifikatene. I Sverige vil fornybarprosjekter få en stimulans på 20 øre. I Norge avspises vindkraftprosjekter med 8 øre, samtidig som Regjeringen i sin storstilte miljøpolitiske snuoperasjon, som den ble omtalt som fra SVs side, går inn for å kjøpe mobile gasskraftverk som forurenser dobbelt så mye som et vanlig gasskraftverk, og som koster dobbelt så mye når de produserer strøm. Det har man råd til! Jeg synes det hadde vært fint hvis man i løpet av dagen fra olje- og energiministerens og miljøvernministerens side kan få avklart om Regjeringen tar dette sånn på alvor at man nå er villig til å se på om det støttesystem man har utviklet, kan forbedres, slik at vi også i Norge kan gjøre en del av vår jobb med å satse på fornybar energi, for vi kommer ikke til å få dette på plass.

       Vindkraftforeningen sier at ni av ti kraftprosjekter nå blir droppet. Jeg tror ikke vi vil se mange bioenergiprosjekter og mini- og mikrokraftverk fremover, iallfall i forhold til det potensialet som vi har, på 15 TWh - tilsvarende 30 Alta-kraftverk - som kan tas i bruk til fornybar energi i Norge, slik at Norge kan heise vimpelen og være stolt over hva vi gjør også på denne siden. Regjeringen må ta selvkritikk, og må innrømme at det systemet vi fikk, ikke var tilsvarende det som man har fått i Sverige, og ikke var like godt som de grønne sertifikatene ville ha vært. Iallfall er det ikke godt nok til å få realisert det vi ønsker.

       I denne sal har det vært veldig mange brutte løfter fra Regjeringens side knyttet til energi- og miljøområdet. Grunnen til at vi har en diskusjon som er så fragmentert, knyttet til vindkraft og mobile gasskraftverk, er at vi ikke har fått en helhetlig plan. I vår, da vi diskuterte dette og presset olje- og energiministeren på dette spørsmålet, sa han: Avvent nå den handlingsplanen jeg skal fremlegge, knyttet til strømkrisen i Midt-Norge. Den kommer tidlig i høst. Tidlig i høst! Nå er vi snart ved denne sesjonens slutt, i desember, og ingen handlingsplan er kommet, men vi får fragmenter. Enn om vi kunne sett dette i sammenheng, slik at man hadde fått en offensiv satsing som også opposisjonen kunne ha vært med på? Jeg ville gjerne ha samarbeidet med Regjeringen for å få til en konstruktiv handlingsplan. Alle må være villige til å sette sine kjepphester på stallen for å løse den krisen man står overfor i Midt-Norge. Det er foreløpig ingen krise, men en beslutningskrise. Man kan få gasskraftverk på plass på Tjeldbergodden, man kan få det på Skogn, man kan få tatt i bruk fornybar energi - man har mange gode prosjekter som kan gjennomføres.

       I dag er det også skapt en del usikkerhet om denne handlingsplanen. Er den fremlagt nå, eller er den ikke? Tidligere gikk nemlig olje- energiministeren ut og sa til Adresseavisen at man ikke behøvde en handlingsplan. Så kom han dagen etter i Stortinget og sa at den kommer, men vi kan ikke si når. I Politisk kvarter i dag tidlig sa han at man ikke har fått på plass de langsiktige tiltakene. Nå leste jeg på NTB, akkurat da jeg gikk inn i salen, at krisepakken er fremlagt - fire timer etter at olje- og energiministeren mente at det ikke var mulig å si når den kom! Jeg vet ikke om olje- og energiministeren har snakket med statsministeren om dette, men under den midtnorske olje- og gasskonferansen torsdag - altså i dag - la Stoltenberg frem Regjeringens bebudede plan for strømforsyningen til Midt-Norge. Dette er ikke fra Høyres Pressebyrå - det eksisterer for øvrig ikke lenger - men fra Norsk Telegrambyrå. Krisepakken er i fem punkter, og så kommer det fra NTB: « og inneholder ikke mange nye elementer. »

       Nei, jeg har sett på disse elementene. Det er ikke noe nytt. Så vi får håpe at vi iallfall i løpet av dagen får avklart: Når kommer krisepakken? Vil man samarbeide med opposisjonen for å forsøke å få til noe vi kan samle oss om? Eller er det slik at krisepakken er fremlagt av statsministeren i dag - i fem punkter som ikke inneholder noe nytt?

       Jeg håper debatten i dag også kan avdekke hvilke avbøtende tiltak man vil komme med overfor Midt-Norge.

       I vår fremmet jeg fra denne talerstol et forslag om at man ikke skulle etablere et eget prisområde i Midt-Norge. Statsråd Enoksen gikk opp på talerstolen og sa at det var unødvendig, for det ville ikke skje. Den 20. november innførte man et eget prisområde for strøm i Midt-Norge.

       Asmund Kristoffersen (A) [13:59:53] : Representanten Børge Brende holdt en bemerkelsesverdig høy profil i sin kritikk av den nåværende regjeringen, spesielt når det gjelder ansvaret for manglende kraftproduksjon i Midt-Norge, som er et hett tema i dag og for så vidt også har vært det tidligere. Representanten Brende sitter i Stortinget, og han har fire års erfaring fra regjering. Han vet at det tar tid fra beslutninger tas til en har produksjonen på plass.

       På denne bakgrunn er det naturlig for meg å spørre representanten Børge Brende om hvilke tiltak hans regjering - altså Bondevik II - hadde for å få på plass gasskraftproduksjonen i Midt-Norge, altså den produksjonen som kan fylle det gapet som må fylles?

Børge Brende (H) [14:00:56] : Først vil jeg understreke at jeg i mitt innlegg nå sa at vi står overfor en « beslutningskrise » - det er ingen krise! Det er fullt mulig å komme med tiltak som kan hindre at vi får en strømkrise i Midt-Norge, og det har jeg invitert til å samarbeide om.

       Når det gjelder den perioden da vi satt i regjering, bygde vi ut mer vannkraft enn gjennom hele 1990-tallet. Vi fornyet konsesjonen til gasskraftverket på Skogn, for at det skulle komme på plass. Vi jobbet også intenst for å få på plass de grønne sertifikatene, som ville innebære en helt annen stimulans til fornybar energi - på linje med Sverige, som nå har forsynt 25 % av strømnettet sitt med fornybar energi, hvis jeg forstår det rett. Dette var historiske sjanser, historiske muligheter, som vi nå har sett ikke ble gjennomført.

       Når det gjaldt gass for øvrig, sa jeg som miljøvernminister ja til gasskraftverket på Snøhvit. Da var det faktisk representanter her i salen som satt utenfor kontoret mitt og demonstrerte. Vi fikk også på plass en investeringsbeslutning knyttet til gasskraftverket på Kårstø.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:02:11] : At vi har sett manglende handlekraft i energipolitikken, er vi enige om. Energisituasjonen er vanskelig, og vi har ikke fått noe gjennombrudd fra denne regjeringen. De mobile gasskraftverkene blir således et monument over en handlingslammet energipolitikk over lang tid. Det som representanten Brende tar opp i forbindelse med planen om rikets energitilstand, er helt i tråd med Fremskrittspartiets politikk, og det er godt å se at Høyre og Fremskrittspartiet nå er enige om de kortsiktige tiltakene for å få orden på kraftsituasjonen.

       Men i en sak om rikets energitilstand ville det også være ønskelig å se på mer langsiktige tiltak, og da kommer spørsmålet om thorium opp. Av mange ble det fremmet som en av de gode miljømessige og energimessige løsningene på verdens energiforsyning for lang tid framover. Det skal brukes 2 milliarder på mobile gasskraftverk - det er halvparten av det som trengs for å bygge et pilotanlegg for thorium. Hvordan vil Høyre stille seg til et eventuelt thorium-prosjekt?

Børge Brende (H) [14:03:15] : Årsaken til at Høyre har vært imot tradisjonell kjernekraft, er at vi i løpet av en eller to generasjoner skaper et avfallsproblem som tusenvis av generasjoner etter oss må håndtere. Hvis det er slik at forskning og pilotprosjekter nå viser at thorium ikke har de negative egenskapene som tradisjonell kjernekraft - og det er ting som tyder på det - er dette på lang sikt en betydelig mulighet. Da snakker jeg om et tjueårsperspektiv.

       Jeg synes det bør gis honnør til Fremskrittspartiet for at de har reist denne debatten. Jeg har vært litt overrasket over at olje- og energiministeren har vært såpass avvisende til forskning og også til en gjennomgang av potensialet rundt thorium. Det skader ikke! Vi vet at det også finnes mye av de nødvendige grunnstoffene i Norge, så vi er ikke negative til det initiativet.

Heidi Sørensen (SV) [14:04:29] : Den siste uken har vi sett representanten Brende svinge seg i media med en påstand om at mens han var miljøvernminister, gikk utslippene av klimagasser i Norge ned, mens de nå øker. Jeg mener at det er en retorikk som ikke er en tidligere miljøvernminister verdig.

       Børge Brende ble som kjent miljøvernminister i 2001 og gikk av i 2004. Utslippene i den perioden var: da han startet, 54,8 mill. tonn, og da han sluttet, 54,9 mill. tonn - i den perioden hadde det vært en liten bukkel. Man skulle tro at Børge Brende mente at Knut Arild Hareide og Helen Bjørnøy i fellesskap - som delte året 2005 - var mye mer effektive som miljøvernministre enn Børge Brende, for da var utslippene nede i 54,2 mill. tonn. Men med all respekt: Er ikke dette bare tull med tall og en retorikk en tidligere miljøvernminister burde holde seg for god til å komme med?

Børge Brende (H) [14:05:32] : Jeg er enig i at representanten Sørensen nå tuller med tall!

       Når jeg har brukt disse tallene for å illustrere en utvikling - og ikke minst har Heidi Sørensen tidligere vært opptatt av å fremskrive den type utslipp - så har jeg benyttet meg av tallene fra 2001 til 2005. Dette er et svar fra miljøvernminister Helen Bjørnøy til komiteen, som viste at i perioden 2001-2005, under Bondevik-regjeringen, økte ikke klimagassutslippene i Norge - i så fall økte de meget marginalt. Jeg tror faktisk det kunne vært en liten nedgang også.

       Grunnen til at jeg har brukt de tallene, er at det illustrerer at det faktisk er mulig å øke energibruken, men på en slik måte at man får mer ut av mindre. Det blir også den store globale utfordringen fremover. Derfor er det viktig å understreke disse tallene, og det blir spennende å se hvordan de utvikler seg i årene fremover med en miljøvernminister fra SV.

       Klimatrusselen er den største miljøutfordringen menneskeheten står overfor. I høst fikk den britiske regjeringen overrakt Stern-rapporten, som slår fast at kostnadene ved ikke å gjøre noe med klimatrusselen er astronomiske, mens det lønner seg å iverksette tiltak - jo tidligere, jo bedre, både for naturen og for økonomien.

       I Norge har Regjeringen ved miljøvernministeren mottatt Lavutslippsutvalgets innstilling, som beskriver hvordan vi i Norge kan redusere utslippene med 50-80 % innen 2050. Lederen av utvalget, Jørgen Randers, sa da han la fram rapporten, at det står at dette ikke er umulig dyrt. Og så la han til at hadde han skulle bestemt helt selv, ville han ha skrevet at det var rasende billig. Klarer vi å følge opp Lavutslippsutvalgets innstilling og redusere utslippene med to tredjedeler innen 2050, er det en arv jeg vil være stolt av å kunne gi til min datter når hun runder 50.

       Miljøsatsingen går som en grønn tråd gjennom hele statsbudsjettet. De samlede miljørelaterte bevilgningene i statsbudsjettet for 2007 er beregnet til 23,3 milliarder kr, mot vel 20,5 milliarder kr i 2006. Dette er en økning på 3 milliarder kr, eller vel 15 %, og viser at Regjeringen prioriterer miljøvern høyt.

       La meg trekke fram noen ting spesielt: bevilgningene til CO₂-rensing på over 780 mill. kr, økningen i tilskudd til ny fornybar energi og energieffektivisering med 50 % på ett år, satsingen på jernbane - 1 milliard kr mer, eller også en økning på 50 % - omleggingen til mer miljøvennlige avgifter og, til slutt, ikke minst den opptrappingen vi har fått til innenfor det miljørettede utviklingssamarbeidet.

       Lavutslippsutvalget sier at CO₂-rensing er et av de aller viktigste tiltakene vi kan gjennomføre for å redusere utslippene av CO₂. I budsjettet er det altså satt av 720 mill. kr til rensing på Kårstø i 2007. Det er riktig av Norge å ha en ambisjon om å bli verdensledende på fangst og deponering av verdikjeden knyttet til CO₂. Det er klokt av Regjeringen å prioritere slik at vi bidrar til å utvikle teknologi som reduserer kostnadene ved fangst og deponering av CO₂, slik at dette kan bli en teknologi som kan bli tatt i bruk i stor skala over hele verden.

       Vi har en visjon om at Norge skal være en miljøvennlig energinasjon. I budsjettet opprettes et grunnfond for fornybar energi og energieffektivisering. Dette har det vært mye kritikk av i dag, men meg bekjent er det ingen partier som i dag kommer til å stemme mot at fondet opptrettes. La meg også si at bare fra 2006 til 2007 er det 50 % økning i alt som heter støttetiltak til energieffektivisering og ny fornybar energi. Jeg vil kalle det en god start. Så er jeg glad for at vi har en utålmodig opposisjon som ønsker enda mer satsing, men det er altså 50 % mer enn hva Bondevik II-regjeringen fikk til.

       I statsbudsjettet gjør vi i tillegg noen viktige grep når det gjelder miljøavgifter, for å redusere utslipp av klimagasser. Omlegging av bilavgiftene har vi fått til på ett år, og det vil bidra til å få ned utslipp. Det samme vil forslaget om å innføre CO₂-avgift på gass gjøre.

       I samferdselssektoren har vi fått til en kjempesatsing på jernbane, 1 milliard kr mer til jernbane på ett år. Det er masse. Det er å fylle opp Nasjonal transportplan. Som tidligere medlem av samferdselskomiteen må jeg si at det er jeg spesielt fornøyd med. Jernbanesatsingen vil også bidra til å redusere lokal luftforurensing, og selvfølgelig bidra til å få ned utslipp.

       I budsjettet øker også bevilgningene til det miljørettede utviklingsarbeidet med 350 mill. kr. Det er en kraftig økning. Det vil kunne bidra til å redde regnskog, f.eks i Asia, Amazonas og Afrika, og sikre livsgrunnlaget til folk som lever i og er avhengig av regnskogen. Det haster med å redde regnskogen. Hvert år forsvinner regnskog tilsvarende halvparten av Norges areal. Det er skog med plante- og dyrearter som forsvinner for alltid. Jeg er glad for at Regjeringen har som målsetting at vi skal være verdensledende på området miljørettet utviklingsarbeid.

       Også i Norge er vi opptatt av å ta vare på plante- og dyrearter. Stortinget og Regjeringen har et felles mål om å stanse utryddelsen av arter innen 2010. Det er en ambisiøs målsetting, som krever økt innsats og nye tiltak hvis man skal lykkes. Vi har bare tre år på oss på å stanse denne utviklingen. I går la Artsdatabanken fram den nye rødlisten over truede plante- og dyrearter i Norge. De har vurdert ikke mindre enn 18 500 arter. Av de artene som er vurdert, er 3 800 registrert på listen som truede eller sårbare. Det er den utfordringen vi står overfor. Artene trues i Norge fordi leveområdene deres forsvinner. Det skjer gjennom utbygging, tømmerhogst, moderne landbruk og drenering av våtmarker. Halvparten av de truede plante- og dyreartene befinner seg i skogen. Hvordan vi forvalter og verner om vår skog, er helt avgjørende for om vi klarer å ta vare på artsmangfoldet for framtiden. I statsbudsjettet øker bevilgningene til nytt skogvern - ikke reduseres, som representanten Kvassheim påstod.

       Så er det viktig å få med seg at vi sier at i tillegg til den økningen som er satt av i statsbudsjettet, skal vern av området i Trillemarka finansieres som en egen sak som kommer over jul. Nå vet ikke jeg hvilke ambisjoner representanten Kvassheim har for vernet i Trillemarka, men nærmest uansett ambisjonsnivå, vil det bety at neste år vil være det året gjennom tidene da vi satser mest på skogvern, og ikke minst, som Kvassheim prøver å framstille det som.

       Jeg er også fornøyd med at budsjettet på dette området, som handler om biologisk mangfold og det å fremme friluftsliv for 2007, økes med 10 % sammenlignet med 2006.

       Norge er alene om å forvalte de siste restene av den europeiske villreinstammen. Norge er det eneste landet i Europa som har et intakt høyfjellsøkosystem, og villreinen er derfor en norsk ansvarsart. Det er så fantastisk det vi forvalter. Hvis man står på Hardangervidda og ser - som man mange ganger kan - en flokk på flere tusen dyr bevege seg fra vinterbeite til sommerbeite, så skal man til Serengeti, der gnuen vandrer, for å finne noe tilsvarende, eller til Canada for å se karibuens vandring der. Vi har ansvar for å ta vare på dette for kommende generasjoner.

       Villreinsentrene, som vi opprettet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, skal være nøkkelen til å ta vare på villreinbestanden. Derfor er jeg også glad for at flertallet i komiteen øker bevilgningene til villreinsentrene nettopp for å styrke dette arbeidet.

       La meg ta en liten visitt innom Fremskrittspartiets budsjett, som viser at de raserer Miljøverndepartementets budsjett. De kutter 387,2 mill. kr. Konsekvensene av det vil være at det internasjonale miljøarbeidet ligger med brukket rygg, og alt arbeid for å ta vare på artsmangfoldet i Norge ligger med brukket rygg. I tillegg kutter man all rensing av CO₂, og klimaarbeidet vil også ligge med brukket rygg. Norge vil da kanskje konkurrere med Bush om å være dårligst i klassen. Det må være et dilemma for Kristelig Folkeparti og Venstre å ha slike samarbeidspartnere.

       La meg helt til slutt si: Vi har en ambisjon om å gjenreise Norge som miljønasjon. Til våren markerer vi 20-årsjubileet til Brundtland-rapporten. Da skal vi gjøre det hun sa den gangen: Vi skal tenke globalt og handle lokalt.

       Regjeringen jobber for å bruke 2 mill. kr på mobile gasskraftverk, framfor å bruke de samme midlene til å ferdigstille store permanente kraftverk, eller i hvert fall framskynde dem.

       Så skryter representanten Sørensen av at det bevilges 720 mill. kr til CO₂-rensing på Kårstø. Det er riktignok mange hundre millioner kroner mindre enn det Sørensen krevde i fjor på denne tiden i Dagsavisen. Men oppsiktsvekkende er det også at denne teknologien på Kårstø ikke vil være anvendelig særlig mange andre steder, ifølge energiministeren fra den rød-grønne regjeringen. Det er ingen midler bevilget til CO₂-prosjektene på Mongstad og Tjeldbergodden. Der bevilger Fremskrittspartiet penger, så Sørensen tar feil i sitt innlegg. Det er heller ingen krav fra Regjeringen om CO₂-rensing på statens eget kraftselskap, som bygger gasskraftverk i Tyskland.

       Jeg tror man skal ha en snever omgangskrets hvis en tror at resten av verden kun ser på CO₂-rensing av gasskraftverk. Tvert imot, det er kullkraft man renser.

       Tror representanten Sørensen at Kina, Tyskland og andre land som har kullkraft- og gasskraftverk, vil rense sine gasskraftverk før de renser sine kullkraftverk?

Heidi Sørensen (SV) [14:18:38] : Etter at Regjeringen tiltrådte, og etter at man satte i gang arbeid både på Kårstø, Tjeldbergodden og Mongstad, har norske ministre vært rundt om og fått beskjed om og spørsmål om å snakke om hva vi gjør med CO₂-rensing. Og mange er interessert. Britene er interessert, hele EU-systemet er interessert, og vi er i dialog med Kina, som er interessert. Dette har vært en suksess. At Fremskrittspartiet går forbi det, får være Fremskrittspartiets problem.

       Fremskrittspartiet har et nettokutt på CO₂-rensing som er meget kraftig, og hvis man skulle ha gjennomført Fremskrittspartiets budsjett, ville vi ha stilt i klasse med Bush om å være den minst klimavennlige nasjonen i verden.

       I forhold til den mobile reservekraften som er bestilt, er det også grunn til å minne representanten Solvik-Olsen om at mobile gasskraftvek kan gå på enten fornybar biobrensel eller naturgass. Mitt råd i så henseende for å få nullutslipp også fra dem, vil være at de skal gå på fornybart biodrivstoff.

Ivar Kristiansen (H) [14:19:53] : SV feide jo over landet, både før og etter valget, med det budskap at kom de til makten, så skulle vi få se et miljøpolitisk gjennombrudd. Norge skulle bli et miljøpolitisk foregangsland.

       Etter å ha lyttet til representanten Sørensens timinuttersinnlegg, og etter det året som er gått med SV i posisjon, kan jeg ikke se eller finne i budsjettet det hun sa i sin replikk til Hareide for et år siden, at en ny regjering skulle gjennomføre en snuoperasjon - en handlingsplan - som mønster for andre land.

       Hva er det store gjennomslaget som andre land kan adoptere? Er det nye mobile gasskraftverk, er det kutt i giftopprydding, eller er det oljevirksomhet i Barentshavet? Budsjettet viser en økning på 1 %. Det er på ingen måte verken en handlingsplan eller en snuoperasjon som det står noen slags respekt av.

Heidi Sørensen (SV) [14:21:08] : Jeg har dessverre ikke tid til å gjenta mitt innlegg. Men la meg ta noen hovedpunkter, hvis representanten Kristiansen gikk glipp av det: 3 milliarder kr mer til miljøtiltak i dette budsjettet enn i budsjettet for 2006. Det betyr en økning på 15 % 1 milliard kr mer til jernbane. 780 mill. kr mer til CO₂-rensing, 50 % mer til energieffektivisering og fornybare energikilder, 350 mill. kr mer til miljørettet utviklingssamarbeid.

       Jeg synes at 3 milliarder kr pluss på miljøtiltak over statsbudsjettet er en god start på det som vi står helt fast på, og som er en ambisjon vi overhodet ikke rikker, nemlig å gjenreise Norge som et miljøpolitisk foregangsland. Men hvis representanten Ivar Kristiansen trodde at det var gjort i en håndvending etter det forrige regimet vi hadde, så deler ikke vi den oppfatningen. Det er en stor jobb som skal gjøres.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:22:22] : Representanten Sørensen begynte sitt innlegg med å reflektere over det å være gravid og hvordan levevilkårene når det gjelder klima, vil være for datteren i 2050.

       Vi i Bondevik-regjeringen gjorde noen grep. Vi satte ned Lavutslippsutvalget, som nå har levert innstillingen og foreslått, som representanten Sørensen var inne på, rasende billige tiltak. Det som da forundrer meg litt, og som jeg ønsker å utfordre representanten Sørensen på, er om ikke SV ser behov for at Stortinget tar en samlet diskusjon om de innspill og de strategier som Lavutslippsutvalget har gitt oss, for vi vet ikke hvilket flertall dette hus får etter 2009. Nå er SV med i flertallet. Er det ikke da lurt å bruke dette flertallet til å stadfeste den politikken som Lavutslippsutvalget anbefaler?

Heidi Sørensen (SV) [14:23:23] : Jeg har i denne salen tidligere rost tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide for å ha satt ned Lavutslippsutvalget. Det var noe av det bedre vi arvet fra den forrige regjeringen, og en arv vi vil følge opp.

       La meg svare på to spørsmål samtidig, for representanten Kvassheim stilte også et spørsmål i sitt innlegg som går i samme retning som det spørsmålet representanten Line Henriette Holten Hjemdal stiller her.

       Vi ønsker en bred drøfting i Stortinget av de tiltakene Lavutslippsutvalget foreslår. Jeg tror også at det er lurt at klimatiltak forankres så bredt som overhodet mulig i Stortinget. Jeg vil også si meg enig i det representanten Kvassheim sa om at klimaspørsmål ligner litt på pensjonsspørsmål. Det handler om langsiktighet. Det som gjøres, må forankres i et bredt flertall, slik at det kan stå ikke bare over stortingsperioder, men over tiår, hvis vi samlet sett skal ha muligheten til å møte de store utfordringene vi står overfor.

       Eva M Nielsen (A) [14:35:00] : Det er noe befriende med Kristelig Folkeparti i opposisjon og Kristelig Folkepartis miljøpolitikk når de er kvitt Høyres klamme hånd. Det er positivt.

       Jeg vil gi representanten Holten Hjemdal ros for å presentere Kristelig Folkepartis politikk i dag, og ikke gjøre som vi har sett at mange andre har gjort, bare kritisere Regjeringas forslag uten å fremme alternativer. Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti vil stemme for innstillinga ved voteringa senere i dag.

       Jeg har et spørsmål til representanten Holten Hjemdal. I 2007-budsjettet har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om en ny avfallsavgift. Mitt spørsmål er: Kan representanten Holten Hjemdal være litt mer konkret og si hva den nye avgiften skal dekke, hvor høy den skal være, og hvilken innretning Kristelig Folkeparti tenker seg at den skal ha? Det er kanskje spesielt interessant å få vite hvor høy den nye avfallsavgiften skal være, og hvordan den skal berøre forbrukerne og ikke minst næringslivet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:36:05] : Jeg takker for positiv omtale.

       For Kristelig Folkeparti er det viktig at vi er et konstruktivt opposisjonsparti, også innenfor miljø- og energipolitikken. Vi har en velgerskare bak oss som har gitt oss et mandat; å ta vare på framtiden for neste generasjon. Det er det mandatet jeg prøver å ta fatt i gjennom mitt politiske virke.

       Kristelig Folkeparti så seg nødt til å komme med nye avgifter innenfor deponi, fordi Regjeringen sår usikkerhet i forslaget til Miljøverndepartementets budsjett når det gjelder dette. I 2007-budsjettet står det at man skal vurdere deponiforbudet. Dette er politikk som har vært stadfestet gjennom mange år, men i denne proposisjonen går Regjeringen inn for å vurdere. Jeg er glad for at det i innstillingen nå er lagt på plass at deponiforbudet skal tre i kraft i 2009. Det er bra for miljøet.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:37:17] : Jeg skal gi honnør til representanten Line Henriette Holten Hjemdal for et velbalansert innlegg, faktisk et innlegg det var interessant å lytte til. Miljøaspektet ble riktignok vektlagt, men det ble også sagt av representanten - så vidt jeg skjønte det - at det er behov for økt strømproduksjon i Norge og utbygging av ny kapasitet. Der er representanten Holten Hjemdal og Kristelig Folkeparti på linje med Fremskrittspartiet.

       Slik vi ser det i Fremskrittspartiet, ligger det største potensial for økt kraftproduksjon i Norge på gasskraft. Vi vet at Regjeringen Bondevik i sin tid gikk av i protest mot bygging av gasskraftverk og svekking av forutsetningene i forurensningsloven. Men mener Kristelig Folkeparti at staten bør ta alle kostnadene i forbindelse med CO₂-rensing og CO₂-deponering i forbindelse med gasskraftverk i Norge?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:38:22] : Jeg takker for spørsmålet.

       Gasskraft og innenlands bruk av gass har vært en viktig sak for Kristelig Folkeparti, i regjering og i opposisjon. Derfor brukte vi mye tid på å få til forliket med de andre partiene i forbindelse med en gassrørledning, både til Grenland og til Midt-Norge og Trondheim, i forrige periode.

       Vi opprettet også Gassnova. Vi opprettet et forskningsfond for å utvikle ny renseteknologi for gass. For Kristelig Folkeparti henger dette sammen med CO₂-håndtering. Kristelig Folkeparti har hele tiden hatt en politikk, og den står vi på fortsatt, at vi skal ta et visst ansvar. Men det må ikke være slik, som jeg opplever at kanskje representanten antyder, at staten skal ta det fulle og hele ansvaret. Det må være en balanse. Det tror jeg egentlig representanten er enig i, for hvis industrien skal være med, må også den se at den har nytte av å være med på å utvikle en teknologi. Men vi skal fra statens side ta et betydelig ansvar for å få mer bruk av naturgass innenlands.

Ola Borten Moe (Sp) [14:39:42] : I likhet med Kristelig Folkeparti har også Senterpartiet et ønske om å bevare skaperverket.

       Vi har ikke fått gjennomslag for noen vernepause, men Holten Hjemdal sa at det er den eneste måten vi kan bevare det biologiske mangfoldet på. Jeg vil utfordre henne på det. Er det virkelighetsoppfatningen at det kun er gjennom et statisk vern og ikke gjennom en fornuftig skjøtsel og en fornuftig bruk vi kan ivareta det? Riksrevisjonen gav nettopp ut en rapport som var forholdsvis interessant i så måte.

       Det andre jeg tenkte å ta opp, er utviklingen innenfor det som var regjeringen for et år siden, altså de tre tidligere regjeringspartiene. Der har vi det siste året fått demonstrert gang på gang at det er en enorm forskjell i tilnærmingen til det som har vært de viktigste miljøpolitiske sakene. Enten det gjelder gass og CO₂-rensing eller forholdet til vern av Vefsna og forvaltningsplanen for nordområdene, inntar Kristelig Folkeparti, delvis sammen med Venstre, et komplett motsatt ståsted av det Høyre og Fremskrittspartiet gjør. Ønsker representanten Holten Hjemdal seg tilbake i regjering med disse partiene?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:40:51] : Når det gjelder vern og vernepause, er det nokså lett å stadfeste at denne regjeringen ikke har innfridd det den lovet å innfri. Det er vel 20 dager igjen til 2006 er omme, og det skal vernes nokså mange områder i disse ukene hvis man skal verne det som stod i proposisjonen i forbindelse med 2006-budsjettet. Skjøtsel er også viktig. Derfor etterlyser Kristelig Folkeparti i merknads form en plan for skjøtsel. Dette er ikke regjeringspartiene med på.

       Når det gjelder regjeringssamarbeid, viser det seg at Kristelig Folkeparti og Venstre - vi må vel si det slik, hvis vi skal legge begrunnelsen til Borten Moe til grunn - er gode til å forhandle. Når vi forhandler, får vi med oss Høyre. De står last og brast med oss om en god miljøpolitikk. Jeg vil si at Børge Brende og Knut Arild Hareide som miljøvernministre kom med mange gode tiltak. Jeg kunne gjerne ha ramset opp mange gode tiltak.

       Det som er positivt med det representanten Sørensen sa til meg, er at dette var en av de bedre tingene miljøvernministeren overtok. Da er vel i hvert fall miljøvernminister Helen Bjørnøys ord om at skuffene var tomme da hun overtok kontoret etter Knut Arild Hareide i fjor høst, gjort til skamme.

       Vi har sittet i ett år i posisjon, og sjelden - vil jeg si - har noen regjering og noe flertall fått så mye kjeft for faktisk å levere ganske mye bra politikk og ganske bra resultater. Ifølge Høyre, i hvert fall for dem av oss som har fulgt de siste finansdebattene, har vi kommet til dekket bord når det gjelder den økonomiske politikken. Man hadde ryddet opp og ordnet opp på en måte som gjorde at alt lå til rette for den veksten i de offentlige budsjettene som vi nå har sett de to siste årene. Det skal ikke jeg bruke tid på, men jeg har lyst til å si at når det gjelder energipolitikken, kom denne regjeringen til et konkursbo. Der er Midt-Norge det beste eksemplet. For hva er bakgrunnen for at man er nødt til å gå til så drastiske tiltak som å vurdere å kjøpe mobile gasskraftverk i Midt-Norge? Det er jo det at det over tid har bygd seg opp et enormt produksjonsunderskudd i denne landsdelen. Hadde den forrige regjeringen gjort jobben sin, enten det hadde vært i form av å gi konsesjon til ny produksjon av kraft i området eller det hadde vært å sette i gang bygging av tilstrekkelig overføringskapasitet inn til Midt-Norge, hadde man sluppet dette. Men det gjorde man altså ikke. Vi er nå nødt til å ta konsekvensene av dette. Min tilråding til Regjeringen er at vi skal prioritere energiforsyningssikkerhet, slik at det ikke skal være noen tvil om at det er tilstrekkelig med energi i Midt-Norge til enhver tid.

       Jeg har lyst til å peke på det faktum at denne regjeringen har stoppet utsalget av norsk vasskraft. Vi har slått ring om hjemfallsretten. Vi fører en langt mer aktiv Europa-politikk enn det den forrige regjeringen gjorde, gjennom at vi nå tar en kamp med ESA om det norske hjemfallsinstituttet i tiden framover.

       Vi har løst den store gasskonflikten i norsk politikk. Dette er den politiske kampen som kanskje har vært skarpest, og som kanskje har vært hardest ved siden av EU-kampen de siste 15 årene i norsk politikk. Gjennom at Mongstad fikk konsesjon for bygging av et nytt gasskraftverk, sikres både elforsyning og næringsutvikling i området, samtidig som vi får renset CO₂ og ideen om en verdikjede på CO₂ kan realiseres. For dem som har lest Lavutslippsutvalgets rapport, så er det det viktigste enkeltvedtaket vi kan sette i verk for å nå de ambisiøse målene som er satt fram mot 2050.

       Så skulle man tro at dette ble godt mottatt av opposisjonen. Men det blir det jo ikke. Høyre sår sterk tvil - veldig sterk tvil - om dette er noe de kommer til å videreføre hvis de skulle vinne et stortingsvalg i 2009. Fremskrittspartiet sier rett ut at dette betrakter de som tull, og skulle de noen gang få sjansen, så skal de terminere dette prosjektet så fort som mulig. Det er ikke noe særlig perspektiv over en sånn politikk.

       Vi har fått på plass en historisk satsing på fornybar energi. Vi ønsker å vri energiforbruket til oppvarming fra el og over på vannbårne varmesystem. Vi har innført støtteordninger for småkraftverk, for bioenergi og for vindkraft. Vi har satt av 20 milliarder kr til et energifond der avkastningen skal gå til utbygging av disse energiteknologiene i Norge.

       Så må Børge Brende og andre si at dette er dårlig. Men til forskjell fra det som er blitt levert de siste fire årene, så har man i hvert fall gjort noe, og 20 milliarder kr er ikke småpenger. Det vil, når det er fullt innfaset, være over en dobling av ressursbruken til ny innføring av energi. I tillegg kommer det faktum at de langsiktige energiprisene er jekket oppover. En sorgens dag, er svaret opposisjonen gir på dette.

       Vi har varslet en gjennomgang av energiloven for å se om det finnes mekanismer som gjør at vi på bedre vis kan opprettholde forsyningssikkerheten og sikre energibalansen i dette landet. Dette er et svært viktig arbeid, og jeg har lyst til å berømme Kristelig Folkeparti for å ha signalisert allerede nå gjennom det Dok.nr.8-forslaget som kom, at man har mye godt den samme tilnærmingen som Senterpartiet har på dette spørsmålet. Det bør kunne danne grunnlaget for et bredt forlik i Stortinget.

       Vi arbeider videre med et industrikraftregime. Der er man vel ikke aldeles i mål, men jeg har lyst til å understreke at dette er et svært viktig arbeid. Vi har et mål om at norsk industri skal kunne fortsette å utvikle seg og investere i Norge i framtida, og at vi fremdeles skal kunne bruke naturressursene våre til videreforedling i Norge framfor å flytte dette ut av landet.

       Det er mange som hevder at industri ikke har noen framtid i Norge, og som kritiserer det arbeidet som Regjeringen er i gang med på dette området. Den kritikken er et resultat av dårlig miljøpolitikk og dårlig næringspolitikk. Vår rolle i verden framover må være å være med og bidra til at vi utvikler en effektiv, miljøvennlig industri som ligger i front i forhold til hva det er mulig å prestere innenfor industriproduksjon.

       På Sunndalsøra har vi etablert det største aluminiumsverket i Europa. Det er ingen annen plass det produseres så mye aluminium med så lite energi og med så få folk. Det er miljøpolitikk, for det er effektiv ressursutnyttelse, og det er en type industriutvikling som vi skal legge til rette for i framtida.

       Jeg har lyst til å peke på de etableringene som Elkem har gjort i Kristiansund - svært lovende. Jeg har også lyst til å peke på det prosjektet som Norske Skog sammen med Hydro vurderer å sette i gang i forbindelse med produksjon av biodiesel på norsk trevirke - svært interessant. Det er et arbeid som bør støttes opp og hjelpes fram for at det skal kunne realiseres.

       Jeg har også lyst til å si at summen av våre CO₂-utslipp er et direkte resultat av det totale forbruket vårt. Og så lenge vi ikke er villige til å redusere eller vri forbruket vårt over på andre ting, så hjelper det lite på de globale utslippene om vi sender norsk industri ut av landet. En forestående norsk debatt om utslippene må inneholde dette perspektivet.

       Vi bruker avgiftspolitikken aktivt i dette budsjettet. Vi gjør det på bilavgifter, og vi gjør det på NOx, der vi har fått til en etter mitt skjønn fornuftig endring som nå gjør at vi reduserer de innenlands utslippene mer effektivt. Vi må også gjøre det når vi nå skal innfase et nytt CO₂-regime i Norge, for å imøtekomme de forpliktelsene vi har påtatt oss gjennom Kyoto-protokollen.

       Denne brede tilnærmingen er etter vårt skjønn den beste miljøpolitikken vi kan føre for å nå de ambisiøse målene vi har satt oss. Vi er nødt til å ha tru på teknologiutvikling, og vi er nødt til å ha tru på samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, for å løse de største miljøutfordringene våre, som etter vår oppfatning i hovedsak er globale.

       Vi har viktige og store nasjonale miljøutfordringer som vi skal ta fatt på. Vi understreker her at deponiforbudet blir innført i 2009. Det blir i den forbindelse svært viktig at vi utvikler rammevilkår og system for avfallsforbrenning med energigjenvinning i Norge.

       Vi er nødt til å ha et særskilt fokus på bruk av kjemikalier, både i norske husholdninger og i norsk industri, i tida som kommer. Jeg mener at vi skal sette krav som presser vårt næringsliv, og som presser norske forbrukere til å være i front i forhold til helse, miljø og sikkerhet.

       Når det gjelder artsmangfold og rødliste, ble den siste rødlisten presentert i går. Den viser at vi har store nasjonale utfordringer som vi er nødt til å imøtekomme. Men ved siden av klassisk vern og ved siden av bruk av naturvernloven er vi også nødt til å satse på et frivillig skogvern. Dette er en økende budsjettpost i det budsjettforslaget som legges fram i dag. Det er vi glade for. Vi kommer også til å følge spesielt med på det som er det ansvaret staten har tatt på seg gjennom de områdene som allerede er vernet, i forhold til skjøtsel og forvaltning der. Det er aldeles nødvendig om vi skal bevare det biologiske mangfoldet for framtida.

       Ormen Lange er representanten inne på. Det var to partier som advarte mot kraftsituasjonen i tilknytning til Ormen Lange ved behandlingen i Stortinget. Det var SV og Fremskrittspartiet.

       Borten Moe har etter hvert gjort det til en vane å love ting som han sikkert tror på, men som tilsynelatende ikke alltid Regjeringen og Regjeringens ledelse har troen på.

       De rød-grønne har løst gasskraftproblematikken, sier Ola Borten Moe. Da er det betimelig å spørre: Hvilke rammevilkår er det disse gasskraftverkene skal få? Vil disse rammevilkårene gjelde alle gasskraftverk? Og vil løftet fra Stoltenberg 1. mai d.å. om at det skal bygges gasskraftverk på Skogn i nær framtid, bli fulgt?

       Når det gjelder konsesjon til gasskraftverk, er det et faktum at det er gitt én ny konsesjon, til Mongstad. Den ble gitt i høst. Det er den første som er gitt siden 2000. Dette er en viktig milepæl i norsk industri-, teknologi- og miljøhistorie. Det synes jeg det er vanskelig å komme utenom.

       Når det gjelder Skogn, håper jeg at det blir bygd, og jeg håper at det blir bygd med rensing. Så får vi avvente Regjeringens langsiktige plan for Midt-Norge før vi får fasiten på det.

Ivar Kristiansen (H) [14:55:27] : Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg kom på den kjente øvelsen innenfor sport å selge strikk i metervis, da jeg hørte representanten Borten Moes innlegg, hvor han i løpet av ti minutter var gjennomført fornøyd. Han er gjennomført fornøyd med at nå erstattes vindkraft i Midt-Norge med mobile, forurensende gasskraftverk. Han er gjennomført fornøyd med at energihandlingsplanen for Midt-Norge utsettes. Han er strålende fornøyd, slik jeg velger å tolke ham, med at nå er Midt-Norge blitt et eget prisområde. Og vi kan ikke oppfatte Borten Moe annerledes enn at han tilsynelatende er fornøyd med at det lovte industrikraftregimet som skulle være på plass i løpet av en ettermiddagsstund, ennå ikke er på plass.

       Er det ingen grenser for hva som kan gjøre representanten Borten Moe fornøyd når vi snakker om energi- og miljøpolitikk?

Ola Borten Moe (Sp) [14:56:34] : Jeg og Ivar Kristiansen har diskutert dette mange ganger før.

       Jeg pekte på de tingene som Regjeringen faktisk har fått til i løpet av det året man har sittet, og som jeg er fornøyd med. Det er Mongstad og gassrensing. Det er innføring av et alternativt støttesystem for fornybar energi.

       Så må man gjerne si at det er synd at man nå i første omgang ikke fikk full utbygging av Vikna, men man fikk en investeringsbeslutning på 200 GWh, som er et betydelig tilskudd til energibalansen i Midt-Norge.

       Jeg deler imidlertid de oppfatninger som jeg oppfatter at Ivar Kristiansen har i forhold til at det haster med at Regjeringen nå avklarer både Midt-Norge og Industrikraft så raskt som mulig.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:57:40] : Senterpartiet har i finansinnstillingen gitt tilskudd på hele 1 mill. kr til Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk. Det viser - og også nikket viser - at dette er viktig for Senterpartiet.

       Vi vet at det er store lokale konflikter i forhold til rovdyr. Et redskap for å redusere konfliktene kan være en god bestandsregistrering og -overvåking. Kristelig Folkeparti har satt av mer midler til dette i vårt alternative budsjett for å se om bestandsmålene er nådd osv. Mitt spørsmål er da: Er Senterpartiets representant Ola Borten Moe fornøyd med Regjeringens budsjettnivå innenfor dette området?

Ola Borten Moe (Sp) [14:58:34] : DN gjennomfører ganske omfattende bestandsregistreringer ved bruk av DNA-analyse i vinter. Resultatet av det venter vi i spenning på, der vi håper å få et bedre bilde av det som er de reelle bestandsmålene. Det er et viktig arbeid, og jeg har stor tro på at man innenfor de rammene som man har fått tildelt, kommer til å komme langt med det.

       Når det gjelder Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, er det etter vårt skjønn en viktig organisasjon for innsamling og formidling av informasjon, og representerer også et viktig korrektiv til mange av de organisasjonene som har et vel så ensidig syn på norsk rovdyrpolitikk og forvaltning av rovdyrene.

       Så ja, vi er fornøyd.

       Så nevnes Kårstø-prosjektet spesielt, med 720 mill. kr, men det nevnes ingenting om hva slags virkninger en forventer, hva slags teknologi en forventer skal komme ut av det, og hva slags kost-nytte-effekt det vil ha.

       Samtidig som statsråden skryter av miljøsatsingen, ser vi at den reelle konsekvensen av politikken til Regjeringen er at det blir brukt 2 milliarder kr på å kjøpe mobile gasskraftverk. Før skulle en leie dem, fordi en trodde det var en kortvarig sekvens. Nå når en kjøper, må det jo være fordi en tror en skal ha bruk for dem veldig lenge. Det er kostnadene ved ikke å gjøre noe, slik som statsråd Bjørnøy var inne på. En kan få mange gode energi- og miljøprosjekter for 2 milliarder kr. Men spørsmålet er: Tror statsråden faktisk at klimaeffekten blir bedre hvis man bruker 720 mill. kr på Kårstø-prosjektet i Norge enn hvis man bruker pengene på internasjonale klimatiltak?

       Når man ser at viktige fornybarprosjekter nå droppes, og vindmøller erstattes av forurensende mobile gasskraftverk, er statsråden villig til å gjennomgå opplegget og se på om vi også i Norge kan få bedre støtteordninger? Jeg håper at statsråden da svarer på spørsmålet: Kan vi få en bedre ordning, slik at vi får mer fornybar energi?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:10:27] : Den dagen Stortinget skal bevilge penger for 2007, sier statsråden at det er for lite penger. « Det trengs betydelig mer penger », sier hun i Aftenposten i dag. Så dette var det første skrittet, da, som miljøvernministeren gav som svar til Børge Brende tidligere i replikkordskiftet.

       Når vi ser på Regjeringens budsjettforslag, finner vi vel lite miljøsatsing på Miljøverndepartementets budsjett. Grovt sett finner vi vel miljøsatsingen på grønne avgifter innenfor finans, kollektivtiltak i transportsektoren, miljørettet bistand til utviklingsland og satsing på klimatiltak innen energiforsyning.

       Hvordan skal vi ha tiltro til at det vil bli betydelig mer penger innenfor Miljøverndepartementets budsjett, når vi ser at Miljøverndepartementet ikke blir prioritert i Regjeringens budsjettforhandlinger?

Gunnar Kvassheim (V) [15:12:55] : Statsråden sier at Regjeringen ikke er i mål når det gjelder miljøsatsing og satsing på fornybare energikilder. Problemet er bare det at de som står på startblokken nå, reiser seg opp og går tilbake til garderoben. Så løpet har ikke startet engang, fordi rammebetingelsene fra Regjeringen er for dårlige.

       Det er ikke rett at foregående regjering ikke gjorde noe. Den hadde klart et opplegg med grønne sertifikater, som iallfall ville hatt fem ganger den effekten på dette området som dagens opplegg fra Regjeringen.

       I Nairobi lovte miljøvernministeren å reise hjem og bidra til at Norge gjorde sin del av jobben for å innfri de forpliktelsene man har påtatt seg i forhold til Kyoto-avtalen. En vesentlig del av den satsingen er å satse på fornybare energikilder, hvor Norge har store, ubrukte muligheter.

       I politikken er det en god egenskap å snu når en ser at det en har gjort, ikke er godt nok. Mitt spørsmål til statsråden er: Er en villig til å lytte til dem som arbeider innenfor området fornybar energi og ta konsekvensen av at stadig flere sier at dagens opplegg ikke er godt nok?

Tord Lien (FrP) [15:15:17] : Satsingen på fornybar energi er i startgropen. Det kan virke som om startgropen er så dyp at man aldri kommer ut av den.

       Når Børge Brende og Solvik-Olsen ikke forstår at dette er tidenes fornybarsatsing, er det kanskje ikke noe Helen Bjørnøy trenger å bekymre seg så mye om. Men når Kolbjørn Almlid, som er senterpartimann og har vært det hele sitt liv, heller ikke skjønner at dette er tidenes fornybarsatsing, må vi kunne være enige om at dette umulig kan være tilfredsstillende. Det er nettopp næringslivet som skal fatte investeringsbeslutninger, som må forstå at dette er tidenes satsing på fornybar energi, og de gjør ikke det.

       Innser ikke statsråden at man da er inne på et blindspor i denne saken?

       Som representant fra Nordland er jeg meget fornøyd med bevilgningene på 70 mill. kr til kartlegging av forholdene for sjøfugl, undersøkelser av bunnforholdene og de seismiske undersøkelsene som nå skal foretas utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms II. Forvaltningsplanen skal oppdateres i 2010, og da er det viktig at vi har alle fakta og kunnskaper som er nødvendig for å ta avgjørelsen om det er mulig å drive petroleumsvirksomhet i disse områdene. Det er viktig å bruke tiden fram til 2010 effektivt, for i et nordområdeperspektiv er det viktig at også Nordland er aktivt med i en utvikling av eksisterende og ny næringsvirksomhet.

       Når jeg nevner det eksisterende næringslivet, tenker jeg også på den kraftintensive industrien, som er hjørnesteinsbedrifter i flere lokalsamfunn i Nordland, og også i resten av landet. Mange av de politisk bestemte industrikraftkontraktene er i ferd med å gå ut, og industrien må etter hvert handle kraft til markedspris.

       Regjeringen jobber på høytrykk for å finne løsninger, både på kort og lang sikt, for denne industrien - løsninger som ESA kan godta. Industrien venter, lokalbefolkningen venter, og de ansatte venter på forutsigbarhet. Den forrige regjerings olje- og energiminister og næringsminister ville ikke ta i denne saken.

       Så litt over til Statnett. Statnett administrerer hele sentralnettet og eier 85 % av det. De har dermed hovedansvaret for forsyningen i Norge. I en merknad til budsjettet er Fremskrittspartiet bekymret for at manglende tilførsel av egenkapital kan gå ut over strømkundene ved at Statnett får dårlig rating og dermed høyere lånerente. I juni i år hadde Dagens Næringsliv et oppslag om at Statnett kommer til å beholde ratingen bl.a fordi dagens regjering er mer villig enn den forrige regjeringen til å opprettholde selskapet som 100 % statlig. Dette påvirker ratingen, sier ratingsselskapene i sin grunngiving for å opprettholde beste rating for Statnett. De udokumenterte påstandene fra Fremskrittspartiet bidrar bare til å skape usikkerhet omkring et selskap eid av oss alle. Hvilken informasjon sitter Fremskrittspartiet med som ikke er delt med resten av samfunnet?

       Så litt over til miljøbudsjettet. Det er vel ikke noe sted hvor forskjellene mellom de borgerlige partiene kommer så godt fram som i miljøbudsjettet. Bare noen eksempler: Når det gjelder nasjonale og internasjonale miljøtiltak, lokalt miljøvern og tiltak i nasjonalparker, kutter Fremskrittspartiet hele bevilgningen, mens alle de andre støtter Regjeringens forslag. Kristelig Folkeparti ønsker bl.a å styrke skogvernet, mens Fremskrittspartiet kutter fra 89 mill. kr ned til 24 mill. kr. Slik kunne jeg fortsette.

       Men jeg vil heller si noe mer hyggelig. Jeg er utrolig glad for at hele komiteen er med på en merknad som påpeker problemene med gjengroing i hele landet. Dette er også et stort problem i våre to kulturlandskapsverneområder, Vega og Nærøyfjorden i Geiranger. Disse må i framtiden vies større oppmerksomhet fra myndighetene dersom vi skal greie våre forpliktelser som skal måles i 2011 og 2012. Kanskje burde de ha en egen post under Direktoratet for naturforvaltning?

       Til slutt: Vi har her et representantforslag fra Fremskrittspartiet om å skape nødvendig tillit mellom befolkningen i rovdyrutsatte områder og myndighetene, som også behandles nå. Enkelt sagt: Jeg forstår ikke dette forslaget når de samtidig halverer budsjettposten til konfliktdempende tiltak i budsjettet. Mener Fremskrittspartiet at alle rovdyrene skal skytes?

       Tord Lien (FrP) [15:23:02] : Det er mange som har snakket om Fremskrittspartiets budsjettalternativ allerede. Jeg kunne nesten ha spart meg det. Når jeg allikevel velger å si noen ord, er det fordi jeg ikke synes mine kolleger i de øvrige paretier har ytt budsjettet vårt rettferdighet, men har presentert det på en noe unyansert måte.

       Fremskrittspartiet legger for sin miljøpolitikk til grunn en positiv framtidstro. De dommedagspregede holdningene som Regjeringen har, deler vi ikke. Fremskrittspartiet har derimot tro på at teknologiutviklingen i nær framtid vil kunne håndtere mange av de miljøutfordringene vi i dag står overfor. Dette fordrer imidlertid økt innsats på teknologisk og naturvitenskapelig forskning ved norske universiteter, ikke en reduksjon i denne, slik Regjeringen går inn for.

       Fremskrittspartiet ønsker å ta vare på de gamle og tradisjonelle næringene som skapte grunnlaget for velstanden før oljealderen, og som vil være viktig for å videreføre velferd og velstand også etter at oljen er borte.

       Jeg nevner i denne sammenheng næringer som skogsdrift, papirindustri, utmarksbeite, metallindustri, fiskeri, havbruk og fiskeindustri og ikke minst - som Senterpartiet så ofte refererer til - arvesølvet vårt, nemlig kraftproduksjonen. Å opprettholde disse næringene som sterke og livskraftige næringer i Norge vil holde liv i norske distrikter, de vil sikre norsk velferd i framtiden, og i tillegg er det bra for miljøet. Dersom norsk industri legges ned eller flyttes ut av landet, vil det i de aller fleste tilfeller medføre økte utslipp av svovel, nitrogenoksid og karbondioksid.

       Jeg vil trekke fram at produksjonen av avispapir i Europa, som er langt mer miljøvennlig i dag enn for 20 år siden - ikke på grunn av krav vi politikere har stilt, men på grunn av bevisste kunder i Europa. Det er viktig å huske at skal norske industri være et forbilde for industrien i verden for øvrig, må norsk industri faktisk eksistere. Det er derfor viktig at vi ikke gir industrien så dårlige vilkår at den flytter ut. Derimot må vi stille krav om at den hele tiden bruker den beste teknologien som er kommersielt tilgjengelig.

       Fremskrittspartiet tror ikke, i motsetning til Regjeringen, at god miljøpolitikk skal baseres på forbud og avgifter uten at slike blir innført i dialog med næringslivet. Videre legger vi til grunn at de avgifter som blir innkrevd, i størst mulig grad skal øremerkes tiltak for å redusere den forurensing som avgiften er knyttet til. Et eksempel til etterfølgelse i så måte er etableringen av industriens miljøfond og de reduksjoner i svovelutslipp dette fondet har medført.

       NOx-avgiften som Regjeringen har kommet med, er ikke et eksempel til etterfølgelse, men det har heldigvis Regjeringen etter hvert skjønt selv også - dessverre altfor sent.

       La meg si litt om det. Regjeringen foreslår å ta inn 1,6 milliarder kr. i avgift og bruke mellom 200 og 400 mill. kr på tiltak. Fremskrittspartiet foreslår å ta inn ca 1 milliard kr i et fond og bruke 1 milliard kr på tiltak, altså 600 mill. kr mer til tiltak enn Regjeringen foreslår - bare så det er slått fast.

       En stor del av de kuttene Fremskrittspartiet gjør i budsjettet, er tilknyttet passivt arealvern. Det opprører meg faktisk ganske kraftig når jeg ser og hører hvor stor vekt de øvrige talerne legger på passivt vern som miljøpolitisk virkemiddel, særlig når vi vet at lokalbefolkningen i de rammede områdene - lokalbefolkningen som har skapt de naturkvalitetene det er snakk om - føler vern som overgrep mot både eiendomsretten og lokaldemokratiet. Dette er verdier som vi i Fremskrittspartiet setter høyt, og som jeg trodde at både Høyre og Senterpartiet også satte høyt. Dette fokuset på passivt arealvern blir enda mer provoserende når man tar inn over seg kritikken som Riksrevisjonen setter fram i sin rapport fra i sommer, om forvaltningen av de vernede områdene i Norge. Rapporten viser at Regjeringen ikke makter å følge opp de områdene som blir vernet, og at byråkratene nærmest kaster seg over oppgaven med å finne nye områder å verne straks de har fått vernet det forrige. Rapporten viser også at det i de vernede områdene finnes en rekke rødlistearter som ikke blir forvaltet eller på noen som helst måte fulgt opp. Videre viser rapporten at det for mer enn halvparten av de større verneområdene ikke finnes noen som helst plan for oppfølging. Riksrevisjonen peker bl.a på at det nærmest er åpenbart at regjering og statsforvaltning mener at vern må komme først, og at det ikke er så farlig med oppfølgingen i første omgang. Det kan virke som om Regjeringen mener at måloppnåelse i miljøpolitikken er basert på antallet kvadratkilometer som blir vernet. Riksrevisjonen går langt i å foreslå at ingen nye områder skal kunne bli vernet uten at det samtidig blir vedtatt en forvaltningsplan. Fremskrittspartiet mener det er på høy tid å gjennomføre en skikkelig evaluering av norsk vernepolitikk, forvaltningen av vernede områder, den negative påvirkningen på næringslivet i distriktene og råstofftilgangen til norsk papirindustri og norske utmarksnæringer som helhet. Fremskrittspartiet mener også at lokaldemokratiet i større grad må få innflytelse på verneprosessene, og at Stortinget - og ikke Regjeringen - skal ha det siste ordet når vern av en viss størrelse skal gjennomføres. Inntil en slik evaluering blir igangsatt, mener Fremskrittspartiet at en vernepause bør gjennomføres.

       Trillemarka er et godt eksempel på hvordan vern i Norge i framtiden bør gjennomføres. Der har dialog med lokaldemokratiet og grunneierne ført fram til et forslag som legger til rette for tidenes største frivillige vern, et vern som vil beskytte mer enn 90 % av rødlisteartene i området. Så får vi bare håpe at Regjeringen velger å gripe denne muligheten, skjønt jeg tviler på det. I denne saken må vi vel om en ukes tid nok en gang konstatere at valgkampløftene fra Senterpartiet og Arbeiderpartiets blir begravd - begravd på vestre Rollagsfjell, skulle jeg til å si.

       Senterpartiets valgkampløfter i rovdyrpolitikken må også anses for å ha blitt begravd forholdsvis grundig, om ikke skutt ned. Representantene Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moe var sammen med statsråd Riis-Johansen i vår klokkeklare på at Regjeringen var klar til å endre nødvergeparagrafen. Nå er det andre signaler som kommer fra Regjeringen, og det ser ut som om vi går inn i en ny beitesesong og kanskje også inn i en ny høstjakt uten at en ny nødvergeparagraf er på plass. I store deler av Østfold og Akershus er jakt med hund nærmest en saga blott. Dette medfører et betydelig inntektstap for de grunneierne som ikke lenger får leid ut jaktterreng, og det medfører også redusert livskvalitet for jegerne som må legge hobbyen på hylla.

       At årets rovdyrtap mange steder - ikke overalt, men altså mange steder - er større enn i fjor og dermed rekordstort, er en kjensgjerning. Konfliktnivået i rovdyrspørsmål er skyhøyt, og også denne problematikken truer utmarksnæringene og allmennhetens tilgang til friluftsliv og jaktopplevelser. Ulvebestanden på Østlandet er i ferd med å utradere utmarksnæringene i Hedmark og jakt med hund i Østfold og Akershus. Det Regjeringen kaller felles forvaltning av grensebestandene, betyr i realiteten ingen forvaltning, og grensebestandene for både ulv og bjørn er større enn de nasjonale bestandene.

       Tap av hunder og bufe er i dag stort, dette til tross for at bestandsmålene på langt nær er nådd. I Trøndelag ynglet det ingen binner sist vinter. Målet er fire. Allikevel var tapene, særlig i Nord-Trøndelag, store. Hvordan vil tapene bli dersom man skulle være så uheldig å nå bestandsmålene, uten å forankre dette i lokal forvaltning? Én ting er jeg sikker på, og det er at dersom Senterpartiet stille sitter i ro og aksepterer denne utviklingen, blir partiet atskillig mer utryddingstruet enn ulven er i dag.

       Så helt kort noen ord om laksen. Det har i lengre tid vært klart at flertallet vil gjennomføre en utvidelse av ordningen med nasjonale laksefjorder, helt uten evaluering av om passivt arealvern har noe for seg. Samtidig vet vi at forsuring fortsatt påvirker elvene og forårsaker fiskedød i deler av Sør-Norge. Derfor er vi glad for at Regjeringen har styrket kalkingsbevilgningene. Vi mener at de kanskje burde ha vært litt høyere, men jeg er glad for at Regjeringen har styrket bevilgningene til kalking.

       Jeg er mer i tvil om Regjeringen ikke har bommet stygt i forhold til bekjempelsen av Gyrodactylus salaris. Her har regjering og storting et ekstra ansvar, fordi spredning av gyro er forårsaket av staten selv. I veldig mange av elvene som er rammet, er det utplasseringen fra statlige anlegg som er årsaken til spredningen av gyro. Derfor mener vi at staten har et betydelig ansvar for å rydde opp i dette. Jeg kan love statsråden og Stortinget at Fremskrittspartiet vil følge opp denne problematikken, og sammen med de andre borgerlige partiene vil vi følge opp villaksmeldingen når den kommer, mest sannsynlig i løpet av denne måneden. I forhold til dette med vernet: Jeg ser i dagens Fiskeribladet at « knickersadelen », som representanten Brekk kaller dem, ikke får gjennomslag for sine ønsker om å verne mest mulig. Også Brekk mener det må satses mer på bekjempelse av gyro. Så får vi se om det blir resultatet.

       Jeg vil avslutte med å si at selvfølgelig er Fremskrittspartiet opptatt av godt miljø, god ressursforvaltning og at kloden skal kunne overleveres i minst like god stand som den er i dag, til de kommende generasjoner. Fremskrittspartiet tror imidlertid ikke at man best oppnår dette ved at storting og regjering pålegger avgifter, innfører passivt arealvern og lager så strenge miljøregler at industrien flytter ut. Fremskrittspartiet tror derimot at man best oppnår disse målsettingene ved å satse på forskning og utvikling innen tekniske og naturvitenskapelige fag, gjennom å bidra til at en sterk norsk industri kan være et miljøforbilde for resten av verden, gjennom samarbeid med næringslivet om fondsløsninger istedenfor avgift, og gjennom aktivt artsvern - aktivt artsvern, ikke arealvern - lokal medbestemmelse om verneområder og forvaltningen av disse, og ikke minst gjennom å bidra til at det ikke-sosialistiske flertallet vi kommer til å ha i denne salen i 2009, kommer til å innføre tidenes løft for fornybar energi.

       Asmund Kristoffersen (A) [15:33:19] : Når en har hørt på innlegg av representanter fra opposisjonspartiene både i denne debatten og i andre debatter, skulle en tro at ubalansen i det norske kraftmarkedet oppstod etter regjeringsskiftet i oktober for ett år siden, og at denne dato var tidspunktet da beslutningsvegring oppstod.

       Jeg synes at det er spesielt dristig av de daværende regjeringspartiene å basere sin analyse og kritikk på dette. Bondevik II-regjeringen begikk tidenes unnlatelsessynd da den kun snakket om « sterkt forurensende gasskraft » og ikke foretok seg noe som helst - ja ikke noe som helst - som bedret kraftsituasjonen i Midt-Norge, slik representanten Børge Brende egentlig bekreftet i replikkordskiftet vi hadde tidligere i dag. De beslutninger de skulle ha tatt, kunne ha hindret den usikkerhet vi nå står midt oppe i. Den rød-grønne regjeringen kom til fullstendig tomme skrivebord. Det fantes ikke ideer, og det fantes ikke planer for å forbedre situasjonen. Det er fakta.

       Jeg forstår meget godt den uro og kanskje engstelse som befolkningen i Midt-Norge, og særlig Møre og Romsdal, gir utrykk for. Det er bare ny kraftproduksjon i regionen som på lengre sikt kan redde situasjonen, og det tar tid, ja, i mange tilfeller flere år, fra beslutning om kraftproduksjon tas til produksjonen er på plass. Derfor måtte vår regjering fra dag én i regjeringskontorene ta fatt på to hovedoppgaver: for det første få på plass kortsiktige tiltak som kan hindre kraftmangel i 2007 og 2008, og for det andre starte planlegging og få i gang tiltak for permanent kraftproduksjon i regionen. Om Høyre i sitt politiske spill og i sin politiske retorikk skulle være mest opptatt av å etterlyse handlingsplaner etter gammelt russisk mønster, er jeg og Regjeringen opptatt av handling.

       Etter bare ett år er nå de kortsiktige tiltakene klare. For det første har Statnett delvis på egen kjøl, men også etter krystallklare pålegg fra Regjeringen gått i gang med kraftig å forbedre overføringsmulighetene av kraft inn i regionen. Dette skjer ved investeringer i spenningsstøtte i nettet, slik at overføringskapasiteten bedres betydelig.

       Ny overføringsforbindelse fra Sverige og inn i Midt-Norge skal være ferdig høsten 2009. Det foregår et intenst planleggingsarbeid med ny overføringslinje fra Sogn og Fjordane og inn i Møre og Romsdal.

       Så har vi sagt at mobile gasskraftverk skal være på plass til vinteren 2008 for å hindre en eventuell kraftmangel. Om det skulle være mulig å drive disse kraftverkene med bio, er det utmerket, men vi har sørget for at reservekraften er på plass når vi trenger den.

       Så jobber Regjeringen intenst med ny permanent kraftproduksjon, og her tar vi mål av oss til å kombinere god miljøpolitikk og produksjon av nok kraft. Gjennom å doble bevilgningene til ny fornybar energi skal vi innen 2016 få på plass både energieffektivisering og produksjon av miljøvennlig kraft fra bio, vind og småkraft tilsvarende 20-25 % av vårt forbruk. Om virkemidlene skulle vise seg ikke å være sterke nok, må vi vurdere å forsterke disse der det trengs.

       Prognosene for kraftforbruket i 2010 viser at det forventede kraftunderskuddet bare i Møre og Romsdal vil være på ca 5,5 TWh. Dette gapet og gapet i hele Midt-Norge kan bare fylles ved produksjon av gasskraft. Etter det jeg kjenner til, er Regjeringen i tett kontakt med konsesjonshaverne både på Skogn og Tjeldbergodden med sikte på å få til så rask bygging av disse kraftverkene som mulig. Vi må ha respekt for at Statoil og Shell må fullføre sin studie om injeksjon av CO₂ på Draugen-feltet og Heidrun-feltet før de tar sin investeringsbeslutning, etter planen i 2008. Om dette går bra, har også Skogn-kraftverket en god CO₂-løsning ved å kople seg til Tjeldbergodden-opplegget.

       Så har Industrikraft Møre fremmet et meget spennende gasskraftprosjekt i Fræna. Dette ser ut til å være et meget godt prosjekt som kan realiseres raskt, og med binding av store mengder CO₂ i den lokale produksjonen ved Hustadmarmor. Denne konsesjonssøknaden bør behandles så raskt som det er mulig.

       Alle disse tiltakene viser at den rød-grønne regjeringen vil ta grep som den tidligere regjeringen Bondevik unnlot å ta.

       Ivar Kristiansen (H) [15:38:38] : Det har i hovedsak vært en tilbakeskuende debatt i dag, etter min oppfatning. Når dagens tre posisjonspartier bruker det meste av sin tildelte taletid på å fortelle dagens storting hva den forrige regjeringen ikke utførte, bør man kanskje ta i betraktning at man nå er i regjeringsår to av de fire man fikk tildelt ved siste valg. På et eller annet tidspunkt bør man slutte med å skylde på andre for hva som ikke ble gjort, når en skuer tilbake i tid, men heller begynne å fortelle hva slags høydepunkter, hva slags løsninger man har, som kan løse de akutte forhold som flere lokalsamfunn, husholdninger, industri, prosessindustri osv. nå føler ikke bare er i nærheten, men som de er midt inne i og skal håndtere.

       La meg også si i tilknytning til dette at jeg ikke deler den dype pessimisme som mange gir uttrykk for her når det gjelder klimakonferansen i Nairobi. Jeg tror at det er en langt større internasjonal virkelighet når det gjelder CO₂-utfordringene, enn hva det var bare et år tilbake i tid. Når vi ser den internasjonale debatten, det som skjer i USA, og flere forpliktende vedtak i en del store europeiske land, i Australia osv., blir det litt sært å konsentrere seg om vårt hjemlige kretsmesterskap hvor vi som regel står ute på gangen når vi skal drøfte hvordan man skal tilnærme seg det å skulle ha innflytelse over internasjonal politikk på dette området, som man slår fast er vår målsetting.

       Jeg synes også man skal slutte med å fortelle at Høyre har bidratt til å så tvil om vi er mindre gode enn andre på CO₂-utfordringer. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvor enkelte representanter henter dette budskapet fra. Sågar i forrige periode ble den første klimameldingen sendt i retur til daværende Stoltenberg-regjeringen. Vi fikk en ny mer offensiv melding på bordet. Det ble iverksatt nasjonale tiltak. Vi har vært med på hver en krone som har vært bevilget, også de som nå går til å få på plass CO₂-løsninger, på Mongstad eller Kårstø, for den saks skyld. Det er nok i denne forbindelse å vise til vår partileders utsagn i en pressemelding da Mongstad kom på plass, med tittelen « Fornuften seiret ». At man ikke i år 2006 politisk kan være med og skrive ut blankosjekker for hva som skal skje i løpet av to eller tre kommende stortingsperioder, synes jeg man må ha respekt for, i stedet for å si at Høyre bidrar til å så tvil om vi er med eller ikke er med i forbindelse med disse spørsmålene.

       Dagens henvisning til at ni av ti vindkraftprosjekter er skrinlagt, er ikke noen god nyhet. I parentes sagt - det er heller ikke riktig som representanten Borten Moe uttalte her i dag, at når det gjelder Vikna-prosjektet, er det ikke truffet noen endelig investeringsbeslutning. Nord-Trøndelag Energiverk eier 50 % av Vikna. Hva de andre eierne, f.eks. Hydro, og styret i Vikna-selskapet kommer til å lande på, er ennå ukjent.

       La meg også si litt om vår tilnærming til vår nabo i øst, Russland. Jeg tror det er et sterkt behov for en langt mer offensiv russlandspolitikk. Vi har både energimessig og kanskje i enda større grad miljømessig en mye større utfordring når det gjelder håndtering og naboskapet til Russland, enn i de fleste andre sammenhenger. Der har vi den største miljøtrusselen fortsatt. Vi deler fiskeressurser og vi deler havområder med Russland, og vi har noen utfordringer og tilnærminger hvor vi må ha en langt mer aktiv politisk tilnærming enn hva vi har sett hittil. Vi har nå på mange måter vært tilskuere til hva som har skjedd i Russland de siste par år. Det at vi taper markeder, at vi fortsatt har en svært usikker miljøsituasjon i vårt naboskap til Russland, må bekymre. Det skal etter min oppfatning kreve en langt mer aktiv politikk enn den tilnærming som vi nå er vitne til, herunder også mangel på innhold når vi snakker om den aktive nordområdetilnærmingen. Så dette er en anmodning til dagens to statsråder om å ha hendene på rattet i tilnærmingen til Russland. Der ligger vår største utfordring p.t.

       Eva M Nielsen (A) [15:44:24] : I disse dager er ordet « klimaendring » på alles lepper. Media har brukt metervis av spalteplass på temaet, og vi har sett Nordtun og Brende i debatt på TV. Det milde høstværet har plutselig blitt hett mediestoff og selvsagt også hett politisk stoff. Det er også grunn til å gi miljøvernministeren ros for på en så kraftfull og tillitvekkende måte å ha bidratt til å sette temaet på dagsordenen nasjonalt og internasjonalt.

       Klimaendringene får store konsekvenser, spesielt i polare strøk. Polaråret 2007-2008 gir oss en god anledning til å sette fokus på nedsmeltinga i polare strøk og på den måten drive generell folkeopplysning og holdningsskapende arbeid med hensyn til hva som kan skje i et langsiktig perspektiv, når havnivået øker, og når tørkesesongene blir lengre og flere. Arbeiderpartiet forventer at både næringslivet, transportsektoren og folk flest stopper opp og blir med på et nasjonalt løft når det gjelder tiltak for å bremse klimaeffekten.

       Nordmenn flest er opptatt av drivhuseffekten og av klimatiske endringer generelt. Nordmenn flest er villige til aktivt å endre vaner og livsførsel for å gi sitt bidrag for et bedre miljø. Denne kunnskapen har vi fått gjennom flere markedsundersøkelser som er foretatt.

       Dette er en vinn-vinn-situasjon. Det er derfor så flott at Regjeringa tar et krafttak for CO₂-rensing og øvrige tiltak for å redusere utslippene av klimagasser, og at bevilgningene under budsjettposten for miljøvernforskning og miljøovervåkning øker.

       Det er mange paradokser i internasjonalt miljøarbeid. Komiteen har drøftet disse tingene en rekke ganger. Norge importerer forurensende kullkraft. Vi importerer atomkraft, og vi ser med bekymring fram til den dagen - og den er ikke langt unna - da Kina og India for fullt skal ta del i den kommende velstandsøkningen, med de energibehov dette medfører.

       Alle de utfordringene det økende energibehovet bringer med seg, gir oss to hovedretninger å arbeide etter. Den ene er miljøvernforskning, som jeg allerede har berørt. Den andre er ny fornybar energi. På dette feltet satser Stoltenberg-regjeringa mer enn det noen gang tidligere har vært satset innenfor dette feltet. Det nye grunnfondet er ett av flere gode tiltak. Resultatet av forskningen på ny fornybar energi vil frambringe nye teknologiske løsninger, med andre ord: ny teknologi som kan gi Norge mange nye, spennende arbeidsplasser.

       Det er enda en dimensjon innenfor miljøforskning og miljøovervåkning som bør trekkes fram, og det er internasjonalt samarbeid. Det finnes ingen lettvinte løsninger på noen av disse utfordringene, men det hadde hjulpet om Norge, sammen med resten av Europa, hadde trukket i samme retning. Det hadde hjulpet om USA hadde tatt inn over seg alvoret i klimaendringene og tatt politiske grep for å gjøre noe med det. Vi må komme dit hen at vi får en felles internasjonal forståelse av klimautfordringene og en felles internasjonal enighet om tiltak, for å ta problemet på alvor.

       La meg bare nevne et så avgrenset område som Barentshavet. Her ser vi hvor avhengige vi er av et godt og forpliktende miljøsamarbeid med russerne. Slik kan jeg nevne havområde etter havområde. Vi vil raskt se hvor viktig et internasjonalt forpliktende samarbeid er. Dette gjelder forurensning og - sist, men ikke minst - å ta vare på det biologiske mangfoldet i havet.

       Avslutningsvis vil jeg si litt om fjellrevens situasjon. Vi vet at det finnes kun rundt 50 fjellrever igjen i Fastlands-Norge. Siden handlingsplanen for å bevare fjellreven kom i 2003, har det pågått et konkret og målrettet arbeid for å redde dette vakre, lille dyret. I Finnmark er det i år registrert kun tre ynglinger, og det gir grunn til bekymring. Det er altfor lite. Selv om rødreven i samme revirområdet er skutt, den er tatt ut, for å redusere konkurransen om maten, er det fortsatt matmangel som er den største trusselen for fjellreven. En samlet komite har vært opptatt av fjellrevens situasjon, og en samlet komite har støttet opp om det arbeidet som gjøres for å redde fjellreven. Vi skal følge utviklinga nøye, både når det gjelder fjellrev og andre truede arter.

       Torbjørn Andersen (FrP) [15:49:45] : Jeg vil få innlede med å vise til at Fremskrittspartiet i flere år har tatt til orde for å øke kraftproduksjonen i Norge, og at Fremskrittspartiet er sterkt kritisk til at Norge, selv i et såkalt normalår, har et underskudd på strøm på hele 5-7 TWh, som vi altså må dekke opp gjennom import fra utlandet.

       Fremskrittspartiet er lite tilfreds med at Norge har gått fra å være en stor nettoeksportør av elektrisk kraft tidlig på 1990-tallet til i løpet av de ti siste årene å bli en betydelig nettoimportør av kraft. De rene tallfakta for norsk kraftutveksling viser at i hele seks av de ti siste årene har Norge vært en nettoimportør av strøm for å dekke opp det innenlandske kraftunderskuddet. Etter Fremskrittspartiets syn er det ikke akseptabelt for en energistormakt som Norge å måtte basere landets forsyningssikkerhet når det gjelder strøm, på storstilt import fra utlandet. Fremskrittspartiet registrerer med en viss skuffelse at regjeringspartienes ambisjonsnivå er begrenset til å gjøre landet selvforsynt med elektrisk energi i et normalår, som det heter.

       Å legge kraftbalansen i et normalår til grunn for sine kraftpolitiske målsettinger er en altfor passiv kraftpolitisk målsetting, slik Fremskrittspartiet ser det. Det er fordi vannkraftproduksjonen vanligvis svinger såpass mye fra år til år, og fordi et normalår inntreffer heller sjelden. Derfor er det å bruke normalår som referanse for kraftproduksjon lite relevant i denne sammenheng. Med en slik diffus målsetting, for å si det slik, vil altså Regjeringen fortsatt legge opp til store kraftunderskudd i Norge i alle år med svikt i nedbøren - og følgelig legge opp til både høyere og mer ustabile strømpriser enn nødvendig framover.

       Det ideelle er å ha en innenlands produksjonskapasitet for elektrisk energi som er dimensjonert til å kunne yte en ikke ubetydelig nettoeksport av kraft, selv i et normalår med nedbør, og som følgelig vil være bedre i stand til å håndtere år med betydelig nedbørssvikt, uten at det blir behov for strømrasjonering og stor ustabilitet i strømprisene.

       Norges store vannkraftavhengighet - 99 % av produksjonen av strøm er vannkraftbasert - gjør landet svært sårbart overfor tørrår og svikt i nedbøren. Det må relativt raskt investeres i en kraftproduksjon basert ikke bare på ny vannkraft, men også på flere alternative energikilder til vannkraften og da først og fremst gass, men også bioenergi og gjerne også kjernekraft. En gradvis energiomlegging i Norge, basert på at vannkraftens dominans reduseres, og på en innfasing av alternativ energiforsyning som gass og bioenergi er fornuftig for å gjøre norsk kraftforsyning mindre sårbar for tørrår og svikt i nedbøren.

       Vårt lands forsyningssikkerhet er i dag helt prisgitt kraftutvekslingen med våre naboland, selv i år med normalt tilsig til våre vannmagasiner. Denne stadig økende importavhengigheten som vi har av svensk atomkraft og dansk kullkraft, som vi har vært vitne til de ti siste årene, er ikke akseptabelt for Norge som en energistormakt.

       Det store norske kraftunderskuddet er heller ikke akseptabelt, sett ut fra samfunnssikkerhetsmessige aspekter. Norge må innrette sin energipolitikk slik at landet igjen har kapasitet til å være selvforsynt og til å ha et energisystem som er i stand til å møte nedbørssvikt. Norge trenger en langt mer ambisiøs kraftpolitikk enn det dagens regjering står for. Norge trenger en ny kraftpolitikk med den klare målsetting at landet igjen skal bli selvforsynt når det gjelder kraftproduksjon. Dette er Fremskrittspartiet meget klar på, og vi håper at det er mulig å få til en slik politikk så raskt som mulig, da det haster. Vi ser i dag at kraftunderskuddet er et økende problem. Vi får høyere strømpriser. Dette er en situasjon som vi må ta på alvor, og den kraftpolitiske tornerosesøvnen har nå vart altfor lenge i Norge. Nå sier Fremskrittspartiet: Vi trenger en ny kraftpolitikk, og det haster.

       Terje Aasland (A) [15:54:57] : Jeg har lyst til å starte med å være litt positiv. Jeg synes faktisk det skjer mye positivt om dagen, og jeg vil bare nevne noe.

       Vi gir støtte til ny fornybar energi på 10 milliarder kr til neste år i et fond, med oppfølging i 2009 på nye 10 milliarder kr. I forhold til ingenting er det en historisk satsing. Vi har gitt konsesjon til Mongstad, som gir en samlet energiproduksjon på 5 TWh. På Kårstø bekrefter de nå i høst at det skal være drift hver dag, noe som gir oss en ny kraftmengde på 3,5 TWh. Skagerak Energi har søkt om gasskraftverk på Herøya, med 8 TWh. De har nå gitt en forhåndsmelding på Slagentangen i Tønsberg, på 8 TWh. Løser vi den tekniske koden på Tjeldbergodden, gir det økt energiproduksjon. Vi fikk i går en melding om at en nå vil installere et nytt aggregat på Svartisen i Nordland, noe som gir 1,5 TWh. Det er et tegn på at bransjen nå reagerer positivt på det Regjeringen gjør. Det er en bransje som faktisk har vært ganske avholdende med å bringe fram nye prosjekter.

       Dette står i sterk kontrast til hva som kom fram i forrige periode, for det er en forskjell på 26 TWh på den ene siden, som har kommet fram nå i det siste, og ingenting. Når Brende sier at de sikret nye vannkraftkonsesjoner, lurer jeg på hvilke. Hvilke konsesjoner skaffet de? Og eventuelt hvilke konsesjoner ville ikke i dag fått en positiv behandling, med dagens regjering? Han sier at de fikk til en investeringsbeslutning på Kårstø. Jeg lurer på hvilke grep den forrige regjeringen gjorde for å få fram investeringsbeslutningen. - Egentlig ingenting. Hadde det ikke vært for Stoltenberg-regjeringen og konsesjonsgivingen til Kårstø, hadde ikke Kårstø vært en realitet. Det er virkeligheten.

       Så snakker han om Snøhvit. Ja, hvilken utfordring var det å få Snøhvit igjennom i Stortinget? - Ingen. Så snakker han om grønne sertifikater. Den umiddelbare virkningen av det Brende og Høyre presenterer når de snakker om grønne sertifikater, er en milliardregning til det norske folk. Med andre ord - de er blitt ganske pompøse i sin ordbruk, og jeg velger nå å se på Brende som en pompøs opposisjonspolitiker. Men jeg skjønner også frustrasjonen, for han har egentlig ikke noe å vise til i forhold til hva de selv står for.

       Et viktig tema som har vært brakt på banen gjennom budsjettbehandlingen i energi- og miljøkomiteen, og som er foranledningen til Regjeringen i statsbudsjettet, er gassrør til Grenland. Vi er nå blitt kjent med at rørløsningen er teknisk mulig, og at det vil bli lønnsomt å føre gass i røret. For Arbeiderpartiet, som i flere år har vært konkret og vist vilje, er vi nå helt oppunder en avslutningsprosess og en konkretiseringsfase. Resultatet av den prosessen som nå pågår, er utvilsomt at røret vil bli realisert. Regjeringspartiene vil ha en rask prinsippavklaring om røret, og dette understreker også regjeringspartienes utålmodighet. Gassrøret til bl.a. Grenland er utvilsomt den aller viktigste beslutningen for å understøtte framtidige industrielle investeringer i Grenland, industrielle investeringer som har stor nasjonal verdi. Det er nok å nevne virksomheter som Yara, Borealis og Hydro Polymers, som nå er avhengige av en rask prinsippavklaring. Gassrøret er utvilsomt også viktig for å bedre kraftbalansen på Østlandet når vi nærmer oss 2015. I tillegg vil gassrøret, i hvert fall etter mine vurderinger, være det viktigste bidraget for å oppnå en lønnsom verdikjede i forhold til CO₂. I den forbindelse vil jeg nevne at tre av de ti industribedriftene i Norge som slipper ut mest CO₂, er plassert i Grenland.

       Når regjeringspartiene nå så tydelig sier at staten i tråd med Soria Moria-erklæringen skal bidra sammen med kommersielle aktører for å realisere røret, sier vi at staten gjennom et statlig selskap skal delta i finansieringen av røret. Og tydeligere kan det ikke sies. Jeg har dog registrert at enkelte FrP-ere er ute og prøver å kritisere Regjeringen for at den ikke er tydelig nok. Til det vil jeg be Fremskrittspartiet lese om igjen sine egne merknader og sammenligne dem med flertallets syn. I prinsippet er det ingen forskjell. Derfor vil jeg uttrykke glede over at det nå er et samlet storting, faktisk, som vil ha gassrøret, og at det er et fellesskap her i denne sal som representerer utålmodighet. Det fortjener denne svært så viktige saken.

       Jeg blir litt bekymret når flere i denne salen snakker veldig positivt om gassrør til Grenland. Regjeringen har altså vedtatt CO₂-rensing på Kårstø til mange milliarder kr, uten at de kan si hvor mye det koster, uten å kunne si hva driftskostnadene blir, eller hva konsekvensene er rent teknologisk. Gassrør til Grenland har vi utredet i sju år, men der vil ikke Regjeringen ta en prinsippavgjørelse om at det skal være et statlig myndighetsansvar. Staten har myndighetsansvaret for all hovedinfrastruktur for strøm, men jeg registrerer at de nekter å ta det samme prinsipielle ansvaret for gassrør til Grenland.

       Kan statsråden komme med noen positive oppklaringer her?

Børge Brende (H) [18:09:15] : Det er et paradoks at man en dag sier ja til 2 milliarder kr til investering i mobile gasskraftverk og samme dagen får en oversikt som viser at ni av ti vindmølleprosjekter ikke blir gjennomført fordi satsingen til Regjeringen på fornybar energi er for dårlig.

       Jeg har et spørsmål til statsråden knyttet til dette: Når man nå ser at mange fornybar energi-prosjekter ikke blir gjennomført - ikke fordi vi i opposisjonen sier at ordningen ikke er god nok, men fordi de ulike bransjene sier at den ikke er god nok - vil statsråden da gå inn i saken igjen og vurdere å styrke ordningen, slik at man har større sikkerhet for at alle disse prosjektene også blir gjennomført?

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [18:11:49] : For halvannen uke siden fikk vi en firesiders stortingsmelding om satsing på fornybar energi. Det er vel ingenting der som er nytt i forhold til det som ble offentliggjort i pressemeldingene eller i St.prp.nr.1 (2006-2007). Vi kan jo sette spørsmålstegn ved om hele stortingsmeldingen egentlig er unødvendig.

       I dag har jeg hatt det litt morsomt, jeg har sittet og lyttet til Almlid, og vært inne på nettet og hørt ham mange ganger i et intervju han har gitt med NRK. Der sier han omtrent følgende: Rammebetingelsene fra statens side er for dårlige. Vi må videreforhandle med myndighetene, og det ville være en fallitterklæring hvis vi nå må legge vekk alle vindkraftprosjekter. Dette er det første byggetrinnet, det er det enkleste å bygge ut, derfor kunne vi gjøre det vedtaket. Det enkleste byggetrinnet, men vi må gå i videre forhandlinger.

       Mitt spørsmål blir da: Er statsråden villig til i revidert å komme med mer penger til dette grunnfondet og også gi stortingsgruppene i dette hus mulighet til å heve støttenivået i den fire siders meldingen vi nå skal behandle?

Statsråd Odd Roger Enoksen [18:12:57] : Det er helt riktig at den stortingsmeldingen er på fire sider. Den er lagt fram fordi man fra Stortingets side bad om det. Jeg foretrekker faktisk å legge fram en stortingsmelding på fire sider som er målrettet, og som sier hva vi skal gjøre - i stedet for å gjøre som den forrige regjeringen, som la fram St.meld.nr.9 (2002-2003), hvor man beskriver hva et grønt sertifikatsystem er, for så å legge fram en ny stortingsmelding et år etter, hvor man beskriver prosessen som man skal ha fram til en lov som man sender ut på høring i 2004 og aldri klarer å få fremmet. Det var det den forrige regjeringen gjorde. Det er en omfattende dokumentbunke man har lagt fram, men resultatet av det kan man jo stille spørsmål om.

       Vi har sagt at vi vil styrke satsingen på fornybar energi, slik at vi skal nå målet på 30 TWh. Det er også kommunisert ut flere ganger at vi vil ta sikte på tilleggsbevilgninger hvis det blir nødvendig for å unngå kø. Så får vi håpe at den køen oppstår. Jeg har allerede sagt til representanten Børge Brende at vi nå ikke vil gi noen signaler om at satsene blir økt. Så de som sitter ute og venter på at det skal skje som følge av den behandlingen man nå er inne i, venter forgjeves. Da er det bedre å begynne å investere og sørge for at vi får ny kapasitet inn på nettet.

Gunnar Kvassheim (V) [18:14:23] : Det forundrer meg at statsråden ikke er bekymret over at to tredjedeler av et vindkraftprosjekt som kunne forsynt 40.000 husstander, faller bort i et så krevende område som det her er snakk om. Det forundrer meg at det ikke gjør inntrykk ved at en viser vilje til å justere rammebetingelsene, slik at dette prosjektet kan realiseres. Isteden gir statsråden inntrykk av at det som nå skjer, er et ledd i en utpressingsstrategi fra utbyggerne.

       Det er et ganske oppsiktsvekkende resonnement. Jeg vil gjerne få bekreftet - eller helst avkreftet - at det var det jeg hørte.

       Statsråden antydet i et tidligere replikksvar at det som nå foregår i Nord-Trøndelag, ikke er en reell beslutning basert på at støtteopplegget fra Regjeringen er for dårlig, men at det er et spekulativt opplegg for å presse Regjeringen til å støtte fornybar energi på en mer omfattende måte.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:16:58] : Jeg synes det er litt morsomt å høre statsråden og representanter for regjeringspartiene framstille Regjeringens energipolitiske satsing som en historisk satsing på fornybar energi, når sannheten kanskje er at vi heller snakker om tidenes energipolitiske mageplask.

       I dag har vi fått høre at ni av ti vindmølleprosjekter skrinlegges. Da blir mitt spørsmål til statsråden ganske enkelt: Ser ikke statsråden at mye av dette bortfallet skyldes at Regjeringens støtteordninger for satsing på fornybar energiproduksjon ikke er gode nok, og at et sertifikatsystem, som Regjeringen skrinla, ville vært en mye bedre løsning?

       Denne regjeringen har vist vilje og evne til å forene konflikten mellom vekst og vern. Det er helt nødvendig å klare denne balansen, fordi Norge står overfor noen særlige utfordringer knyttet til følgende:

       Mitt argument er at disse tre utfordringene henger nøye sammen. Økonomisk konkurranseevne, energisikkerhet og klimaendringer peker alle i retning av høyere investeringer i energieffektivitet, økt forskning, energiomlegging og et velfungerende kraftmarked. Det krever en smidig balanse mellom hensynet til vekst og hensynet til vern. I framtiden må enhver industri også være en miljøindustri.

       En av de største sosiale og politiske utfordringene i vår tid er klimaendringene. Sosialt reiser klimaendringene grunnleggende spørsmål i forhold til rettferdighet og likhet, mellom generasjoner og mellom rik og fattig. Utfordringen er å sikre en rettferdig fordeling av rettigheter og ansvar.

       Politisk er utfordringen å sikre samtykke fra innbyggerne, næringslivet og andre land rundt om i verden for reduksjon av utslipp, ny teknologi og høye standarder. Og det er viktig. CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren er nå høyere enn på noe tidspunkt de siste 740.000 årene. Dette fører til en økning i temperaturen, som igjen delvis vil være ansvarlig for ekstremt vær. Alle de ti varmeste årene siden 1850 har vært etter 1990. Konsekvensene vil også nå oss.

       Faktaene som konfronterer oss i denne saken, er sterke. På rasjonell basis er debatten om klimaendringer over, og spørsmålet nå er hvordan vi skal reagere. Kostnadene ved å søke å hindre klimaendringene vil være lavere enn ved å møte konsekvensene. Utfordringen er å ha politisk vilje nok til å være i forkant.

       Så hva gjør Regjeringen? Det er opprettet et energifond, det gis støtte til CO₂-håndtering, bensinavgiftene legges om, og det gis støtte til kollektivtransport. Naturmangfoldet er høyt prioritert. Miljøverndepartementets budsjett øker med 89 mill. kr. Det er spesielt gledelig at de har fått plass til det lille i det store: Regjeringen foreslår en økt bevilgning på 7 mill. kr til utvikling av grønn struktur og kulturmiljø i Groruddalen. Samtidig er vi i Oslo bekymret for svevestøv fra veitrafikk og vedovner. I fjor var det 51 dager der nivået av svevestøv i Oslo-luften var ulovlig høyt. Det er ingen grunn til å tro at det blir noen færre dager i framtiden. Dette er alarmerende. Jeg er spesielt bekymret for barna som vokser opp i byen. Derfor er det godt at man i budsjettmerknaden nå har fått inn noe om hvordan man skal følge opp Statens forurensningstilsyns anbefalinger når det gjelder rentbrennende vedovner.

       De beste løsningene finner vi sammen. Staten og Statoils avtale om å etablere verdens største fullskala CO₂-renseanlegg ved det planlagte kraftvarmeverket på Mongstad er et glimrende eksempel i så måte. Renseanlegget skal stå klart innen utløpet av 2014. Første trinn av CO₂-håndteringen skal være på plass samtidig med oppstarten av det planlagte varmekraftverket i 2010. Med dette prosjektet blir det skrevet industri- og miljøhistorie. Vi skal bygge verdens største anlegg for fullskala CO₂-rensing. Samtidig gir vi et viktig bidrag for å øke landets kraftproduksjon.

       Det er en glede at Regjeringen jobber utrettelig for den rette balansen mellom vekst og vern. Dette budsjettet er det første skrittet på en slik vei, og det gjør dette til en fin dag og en glad dag - ikke en trist dag.

       Næringslivet, den enkelte innbygger, fattig som rik, rammes allerede i dag av høyere strømpris grunnet innføring av egen prissone i regionen. Er det dette Regjeringen mener med å ha « hjarte for heile landet »?

       Store mengder energi fra Møre og Romsdal brukes til å sendes gass fra Ormen Lange til Easington i England og bidrar dermed til energikrisen. Den samme energien bidrar til å generere enorme inntekter tilbake til staten, inntekter som kommer hele landet til gode. Det blir derfor svært urettferdig at næringsliv og innbyggere i Midt-Norge skal ta regningen. Det må være lov å etterlyse logikken i en politikk der norske Statkraft etablerer seg med gasskraftverk i Europa og produserer gass med dagens teknologi, mens Midt-Norge som har gassen rett utenfor stuedøren, opplever at Statnett investerer i ekstremt forurensende mobile gasskraftverk til en kostnad av 2 milliarder kr, milliarder som burde vært investert i moderne gasskraftverk og ny teknologi i Midt-Norge

       Høyre mener at Regjeringen må ta ansvar og sørge for at perioden med sterkt forurensende mobile gasskraftverk blir så kort som overhodet mulig. Gassen må snarest tas i bruk i eget nærområde, der behovet er størst, og der den kraftkrevende industrien befinner seg. Gasskraftverk med dagens teknologi og krav om snarlig rensing vil redusere importen av kullkraft og bruken av miljøbomber, som mobile gasskraftverk er. Resultatet blir mer og renere energi, også i global sammenheng.

       Industrikraft Møre sendte 1. desember inn sin konsesjonssøknad om bygging av gasskraftverk ved Hustadmarmor i Fræna, et gasskraftverk der Hustadmarmor kan benytte seg av ca 50 % av CO₂-en i egen produksjon, i tillegg til tilrettelegging for CO₂-rensing. Gasskraftverket kan stå ferdig allerede i 2010, dersom Regjeringen vil. Det skulle en tro at de ville, etter det jeg har lest i Tidens Krav den 17. oktober. Der står det nemlig at Ola Borten Moe, stortingspolitiker, mener at Regjeringen ikke lenger kan si nei dersom det nå kommer søknad om flere gasskraftverk. Det står også at det er større bruk for kraft i Midt-Norge enn på Mongstad, og at Hydro har et spesielt ansvar for å bidra konstruktivt, ettersom det er deres anlegg på Sunndalsøra og Aukra som er den direkte årsaken til at regionen nå vil få et kraftunderskudd.

       Høyre forventer at Regjeringen prioriterer søknaden fra Industrikraft Møre høyt. Det vil også det globale miljøet tjene på i lengden.

       Torbjørn Andersen (FrP) [18:27:22] : Jeg vil bare kort få minne om at Regjeringen lenge har varslet en gjennomgang av energiloven av 1990. Hva Regjeringen måtte foreslå av endringer i loven, kan jo synes noe uklart, men uansett er det slik at energiloven av 1990 utgjorde et veldig stort framskritt for norsk energipolitikk.

       Jeg vil si at en omfattende reversering av energiloven må jo i dag framstå som helt uaktuelt for de aller fleste, både i og utenfor norsk kraftbransje. Energiloven har kommet for å bli. Selv en rød-grønn regjering vil måtte innse at det å ta de store endringsgrepene vedrørende energiloven nærmest er umulig i dag. Men det er allikevel et til dels alvorlig problem at energiloven ikke har klart å framskaffe tilstrekkelig ny produksjonskapasitet i Norge siden den trådte i kraft i 1991.

       Det norske og nordiske strømmarkedet har fungert godt på etterspørselssiden, men markedet har ikke fungert like godt på tilbudssiden fordi politikere har blandet seg inn og forhindret utbygging av ny produksjonskapasitet. Vi har gang på gang sett eksempler på at norske politikere enten har avslått eller redusert gode kraftutbygginger i Norge. De siste 10-15 årene har stortingsflertallet og regjeringen avslått utbygging av rundt 4 TWh ny kraftproduksjon. Jeg kan nevne eksempler som Øvre Otta, Sauda, Svartisen og nå sist Vefsna. Alle er gode eksempler på at det politiske flertallet har stanset eller begrenset utbygging av ny tiltrengt kraftproduksjon i Norge. Samtidig har vi sett at særnorske krav til CO₂-rensing av gasskraftverk også har bidratt sterkt til å trenere bygging av nye gasskraftverk i Norge. Dermed har kraftmarkedet, også når det gjelder utbygging av gasskraftverk, ikke fått fungere fritt på grunn av politisk inngripen.

       Jeg vil også nevne at løsningen på Norges kraftpolitiske utfordringer ikke ligger i å bygge ut enda flere sjøkabler eller overføringslinjer til utlandet for å kunne importere enda mer strøm til Norge. Norge må gjøre store anstrengelser for å bygge ut ny produksjonskapasitet her i Norge og bli selvforsynt med strøm så raskt som mulig. Og det å bygge ut økt produksjonskapasitet i Norge burde være en av verdens aller enkleste saker, for det er veldig få land som har de samme mulighetene som Norge til å mestre sine energimessige utfordringer.

       Jeg sier avslutningsvis: I Norge eksporterer vi tjue ganger mer energi enn det vi forbruker selv, og gass er en meget god kilde til å løse de utfordringene vi har på energisiden.

       Kari Lise Holmberg (H) [18:30:49] : Det var en skuffelse at statsråd Odd Roger Enoksen ikke nevnte gassrørledningen til Grenland med ett ord i sitt hovedinnlegg. Først i replikkrunden måtte han inn på temaet.

       Grenland har et stort behov for naturgass. I et av landets største industriområder venter nå en hel befolkning utålmodig på gassrørledningen som skal sikre en bevaring og en videreutvikling av industrien. En avklaring av gassrøret til Grenland er mye av nøkkelen til om prosjekter skal settes i gang. Det handler om vekst i Norge.

       Det var Bondevik-regjeringen og Arbeiderpartiet som sammen la grunnlaget for realiseringen av gassrør til Grenland, og det var i forrige stortingsperiode. Da ble det statlige selskapet Gassco satt til å utrede prosjektet med å realisere rørløsningen for transport av gass. Dette arbeidet har tatt tid, men gledelig nok leverte selskapet denne høsten en positiv rapport. Men i etterkant har det blitt påfallende taust fra regjeringspartiene, og det kom ingen informasjon fra statsråden til Stortinget. Jeg sendte derfor statsråd Enoksen et skriftlig spørsmål den 19. oktober, om når og på hvilken måte Stortinget ville få seg forelagt resultatet av Gasscos arbeid. Svaret var skuffende og lite konkret: Først må det kommersielle grunnlaget avklares, og ved neste milepæl skal Stortinget informeres på en egnet måte.

       Så langt har ikke Stortinget blitt skikkelig informert. Heller ikke statsbudsjettet gir klarhet. Fire knappe linjer om en så stor sak gir ikke inntrykk av at Regjeringen prioriterer saken. Dette står i grell kontrakt til de løftene Arbeiderpartiet gav i opposisjon. Daværende representant Sylvia Brustad lovet 3 milliarder kr til bygging av en gassrørledning til Grenland. Arbeiderpartirepresentantene fra Telemark gikk tilsvarende høyt på banen. I stortingsvalgkampen lovte sågar Telemark Arbeiderparti at gassrøret skulle bygges, bare det ble regjeringsskifte. Arbeiderpartiet har skapt høye forventninger, men det virker nå som om den rød-grønne regjeringen har tatt et langt hvileskjær.

       Industrien i Grenland har ingen tid å miste, og statsråden bør i dag bekrefte at gassrøret kommer. Det er avgjørende at industrien i Grenland nå får langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

       Komitemerknaden fra regjeringspartiene er positiv, men langt fra avklarende. Ikke én statlig krone er avsatt i budsjettet. Regjeringspartiene sier bare at det er viktig å få et klart bilde av det økonomiske fundamentet for røret, og at det er viktig at de kommersielle aktørene viser interesse. Jeg er ikke uenig i synspunktene, men hva med alle løftene?

       Jeg håper statsråden kan være mer presis og avklarende enn regjeringspartiene i komiteen. Det er statsråd Enoksen som sitter med kortene. Utspillet er hans - og ikke bare jeg, men et helt industrisamfunn i Telemark venter på startskuddet. Det er nå statsråden må si: Ja, røret kommer!

       Torny Pedersen (A) [18:34:12] : Jeg vil litt tilbake til representanten Heidi Sørensens replikk til Børge Brende tidligere i dag.

       Stortingsrepresentanten Børge Brende har, som vi vet, gang på gang - som det også ble sagt i replikken - uttalt at klimautslippene er høyere under den nåværende miljøvernministeren enn de var da han var miljøvernminister. Hvor har han det fra? Tallene for 2006 har vi jo ikke fått ennå. Hvilken statistikk er det Børge Brende forholder seg til? Jeg tar det som en selvfølge at Høyre og den forrige regjeringen tar på seg ansvaret for mengden utslipp i 2005. Vi overtok jo ikke regjeringsmakten før langt ut i oktober 2005.

       De tall vi har, viser at utslippene gikk ned fra 2001 til 2002. Så økte utslippene med til sammen 1,5 mill. tonn i perioden 2002-2004, da Børge Brende var miljøvernminister, og så gikk de ned igjen da han hadde sluttet som miljøvernminister. Det er da merkelig at en tidligere statsråd gang på gang lager stor fallhøyde for seg selv, og sender uriktige påstander ut til landets befolkning. Heldigvis skjønner folket der ute dette.

       Så litt til Venstre: Jeg synes ikke jeg fikk svar fra Venstre på om de er enig eller uenig i at det settes inn mobile gass-/biokraftverk i en eventuell vanskelig forsyningssituasjon i Midt-Norge om et år. Jeg skjønner at det er vanskelig for Venstre å svare på dette, for det er ikke noen andre alternativer på kort sikt. Samtidig skjønner jeg problemene Venstre har, for den regjeringen som Venstre var medlem av, fikk ikke gjort noen ting for å møte problemene i Midt-Norge, selv om de visste godt om det vi gikk i møte. Jeg spør igjen Venstre: Hva mener Venstre er alternativet for å få tilført mer kraft til Midt-Norge allerede om et år?

       Kåre Fostervold (FrP) [18:37:18] : I Soria Moria-erklæringen er det et uttrykt ønske om å ta i bruk mer av gassen innenlands til industri-, energi- og transportformål. Samtidig er det i det samme dokumentet lagt stor vekt på en aktiv næringspolitikk. Det som dessverre ser ut til å være vanskelig for Regjeringen, er når disse to tingene skal kombineres. Der svikter det totalt. En aktiv tilnærming for å få bygd ut infrastruktur for gass er tydeligvis bare interessant for Regjeringen hvis røret går utenlands og ikke til f.eks. Grenland. Jeg registrerer at representanten Nordtun i sitt innlegg snakket varmt om et gassrør, og at representanten Aasland garanterte for et gassrør. Men så lenge statsråden ikke vil bekrefte et gassrør til Grenland, et forpliktende engasjement og bidrag til prosjektet, er det bare ord, og ord bygger ikke gassrør. Det er helt greit å ønske seg godt vær, men det er ikke sikkert man får det.

       Dette har vært en frustrerende prosess for innbyggerne og industrien i Grenland. Det er ingen tvil om at dette er en nødvendig investering for at industrien og arbeidsplassene i regionen skal ha gode fremtidsutsikter. Det er derfor skuffende at Arbeiderpartiet når de er i regjering, ber om flere utredninger i stedet for å avklare statens engasjement i gassrøret til Grenland. For mens Regjeringen sitter på gjerdet, uten direkte deltakelse i arbeidet med et gassrør til Grenland, gjør man vedtak om deltakelse i CO₂-rensing av gasskraftverk, som absolutt ikke er utredet med hensyn til økonomisk bidrag eller samfunnsverdi. Her er mye ukjent. Det som er skremmende, er at når det er noe man vil, er ikke utredninger så nøye, mens andre prosjekter tydeligvis kan utredes i det uendelige. Enda mer skremmende er det kanskje at statsrådens egen statssekretær, Anita Utseth, på åpningen av årets naturgasskonferanse uttalte seg om Regjeringens engasjement i gassrøret på følgende måte:

       « Samtidig er vi ikke interessert i å betale mer enn vi behøver, derfor vil vi avvente avklaringen med hensyn til hvor mange og hvilke kommersielle aktører som forplikter seg til prosjektet ».

       Det er her man får et klart bilde av engasjementet til Regjeringen.

       Hvis Regjeringen venter for lenge på flere investorer, vil det kanskje bli tatt avgjørelser andre steder, i andre land, i styrerom rundt omkring i verden, om å flagge ut bedriftene i Grenlandsregionen som er brukere av gass. Da forsvinner grunnlaget for gassrør, og statsråder, statssekretærer og regjering kan slå seg på brystet å si at nå blir det statlige bidraget redusert til null.

       Jeg vil be Regjeringen komme seg ned fra gjerdet før det er for sent, og gi klare og forpliktende signaler om hva staten skal bidra med, og hvilken rolle den skal ha i det videre arbeidet med et gassrør til Grenland.

       La meg bare til slutt understreke: Nå trengs det politisk handlekraft, politisk mot og politisk besluttsomhet, det har innbyggerne i Grenland fortjent.

       Ola T Lånke (KrF) [18:40:41] : Den som har fulgt litt med i energidebatten her til lands over tid, kan ikke ha unngått å merke seg den manglende evne til å treffe beslutninger i energispørsmål. Stadige utsettelser og vingling gjør at usikkerheten både i og utenfor energibransjen vokser. Det synes klart at denne usikkerheten medfører at aktører i bransjen venter med eller avstår fra å bygge ut energiproduksjonen fordi risikoen blir for høy. Konsesjoner både innen gasskraft og fornybar energi blir stående ubenyttet. Vi ser altså at markedsmekanismer og eksisterende virkemidler ikke bidrar til den nødvendige forsyningssikkerheten.

       Hva skyldes denne beslutningsvegringen? Noen har pekt på at Regjeringen mangler mandat for å ta i bruk det nødvendige verktøy. For at det ikke skal stå på lovverket, har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om endring av energiloven som vil gi myndighetene et klarere mandat til å sikre igangsetting av ny energiproduksjon. Vi mener vi trenger et lovverk som tydelig legger ansvaret for forsyningssikkerheten hos Regjeringen ved ansvarlig statsråd, og som gir staten ved Regjeringen rett og plikt til å sikre at ny produksjon kommer i stand i enkelttilfeller der markedet svikter, ved at markedsaktørene ikke i tide investerer i ny produksjon.

       Kraftsituasjonen i Midt-Norge har påkalt særlig oppmerksomhet. Kristelig Folkeparti har sammen med Venstre foreslått at Midt-Norge blir utpekt til et laboratorium for utvikling av fornybar teknologi. Det er et enormt potensial for utnyttelse av fornybar energi, ikke minst i Midt-Norge. Dette må realiseres hurtigst mulig, slik at midlertidige løsninger som prisområder og sterkt forurensende gasskraftverk kan fases ut. Vindkraft og småkraft må bygges ut der en ut fra miljøhensyn kan akseptere dette. Lavutslippsutvalget har påpekt behovet for teknologiutvikling med offshore vindkraft som et svært viktig alternativ. Offshore flytende vindmøller vil kunne flytte vindkraftproduksjonen til områder der skadevirkningene er minimale og energitilgangen tilnærmet ubegrenset. Men det må snarest mulig etableres et pilotanlegg. Tør Regjeringen love at et pilotanlegg for offshore vindkraft på dypt vann kommer på plass, eller er statsrådens milliarder forbeholdt fossil energiproduksjon?

       Så finnes det også ulike teknologier på brukersiden som i større grad må tas i bruk. Rentbrennende vedovner ble oversett i Regjeringens hastige støtteordning for husholdningene, dette på tross av at ved, etter elektrisitet, er husholdningenes viktigste energibærer. La oss få en regional støtteordning for vedovner i Midt-Norge og støtteordninger i de store byene. Det vil også kunne danne en motvekt mot de ulemper landsdelen påføres gjennom bl.a et eget prisområde.

       Til slutt: Vi trenger snarest en langsiktig energiplan for Midt-Norge, men også for landet som helhet, der det er viktig at Regjeringen nå viser handlekraft og evne til langsiktig tenkning.

       Robert Eriksson (FrP) [18:44:01] : Jeg vil i mitt innlegg konsentrere meg om Dok.nr.8:111 (2005-2006).

       I sommeren som gikk, har vi opplevd de verste herjingene fra rovdyr i Nord-Trøndelag. Det har vært verre enn noen gang, og det viser også tallene som ble presentert den 20. september. Det gav liten grunn til optimisme og jubel, skadetallene i Nord-Trøndelag har gått rett til værs. Mer enn hver fjerde sau som påvises eller antas tatt av rovdyr i Norge, tas i Nord-Trøndelag. Det er skammelig og trist å registrere at hver fjerde gaupedrepte sau og fire av ti bjørnedrepte sauer er i Nord-Trøndelag. Det som det også har blitt litt endringer på i forhold til før, og som gjør at situasjonen er mye mer dramatisk, er at bjørnen bl.a trekker nærmere og nærmere tettbygde strøk. Vi har sett bjørn som ikke har vært langt fra husnova til folk, og ikke langt fra der barna ferdes når de skal på skolen. Ja, i høst var vi faktisk vitne til at en bil på Snåsa, på en sidevei, kolliderte med en bjørn. Da har vi fått en situasjon som vi ikke lenger kan akseptere.

       Det er også interessant å merke seg de uttalelsene som seksjonssjef i Statens naturoppsyn, SNO, Kjartan Knudsen, kom med til Nationen den 9. oktober i år:

       « Dette må ikke oppfattes som det totale skadebildet. Bare en liten del av det som mistes, blir gjenfunnet. »

       Det betyr at situasjonen er mye verre enn det som man egentlig har fått registrert.

       Det er også trist å registrere at dagens debatt og dagens votering er en fullstendig snuoperasjon fra Senterpartiet. Jeg registrerer at Senterpartiet har valgt regjering framfor sin rovdyrpolitikk - man har kastet sin rovdyrpolitikk over bord. Jeg registrerer at da vi behandlet St.meld.nr.15 våren 2004, stod Senterpartiet og Fremskrittspartiet sammen om flere forslag. Det var en rekke forslag, deriblant om nødvergeretten. Jeg registrerer i dag at Senterpartiet stemmer imot Fremskrittspartiets forslag, noe som bevitner den snuoperasjonen som Senterpartiet har gjort i denne saken.

       Jeg konstaterer at den politikken som føres i dag, er en sakte, men sikker nedlegging av utmarksnæringen i distriktene. Det er muligens en ønsket politikk fra Regjeringen, og hvis så er tilfellet, er de dessverre godt i gang med å lykkes.

       Jeg anbefaler at ministeren tar seg en tur og snakker med de berørte, snakker med dem som har opplevd å miste dyrene sine, så kanskje også ministeren og Regjeringen ville få et helt annet syn på det skadebildet og den situasjonen som hersker i Nord-Trøndelag for tiden, og kanskje hadde man endret sin rovdyrpolitikk.

       Per Roar Bredvold (FrP) [18:47:31] : Jeg vil prøve å dreie debatten enda litt mer over fra gass til rovdyr, noe som er viktig for mange.

       Ute i distriktene er det ikke mye som skaper slik debatt som for eller imot rovdyr. Grovt og enkelt fortalt er de som bor i byen, for, og de som bor på landsbygda, imot. Og det er kanskje naturlig. Enda sterkere imot er selvfølgelig de som lever av bufe, de som har jakt som inntekt eller som rekreasjon og hobby, samt de som vil bruke naturen til opplevelser uten frykt for å møte rovdyr, og da kanskje spesielt ulven.

       Ekstra ille er det i de fylker som grenser til Sverige. Her er rovdyrantallet atskillig større enn ellers i Norge, og dermed får vi et stort antall rovdyr som krysser grensen etter sine behov. Problemet er at disse ulvene som til en stor grad befinner seg på norsk side, ikke regnes med, ellers ville vi fått et antall rovdyr klart over det bestandsmålet Norge har satt seg.

       Av de fylkene som er ekstra sterkt berørt, er Hedmark. Så sterkt berørt er distriktet at Mattilsynet varslet beiteforbud for enkelte av dem som drev med sau i høst. Faren for at de ble tatt av rovdyr var så stor at de måtte holdes hjemme. Dette skapte selvfølgelig problemer på flere måter. Vanskeligst var det at bufeet måtte ha mat, og de måtte dermed beite på de jordene som skulle produsere høy til vintersesongen. Dette skapte selvfølgelig også store ekstra utgifter samt mye ekstra arbeid for den enkelte bruker.

       Til selve saken om rovdyr. Det er merkelig at ikke flere partier og enkeltrepresentanter følger Fremskrittspartiets forslag. Det er mange av oss som husker bl.a. Senterpartiets representanter, som reiste land og strand rundt og forsvarte bøndenes bruk av utmarka og sa at man skulle føle seg trygg når man ferdes ute i naturen. Dette var vi glad for å høre, da det samsvarte med Fremskrittspartiets syn. Men hva skjer når vi har muligheter til å gjøre noe? Da trekker Senterpartiet seg unna, og regjeringspartienes distriktsrepresentanter er fraværende. Kan det ha noe å gjøre med at forslaget kommer fra Fremskrittspartiet, eller var det ikke den hele og fulle sannhet som kom fram under valgkampen?

       I min tid som stortingspolitiker har mange bekymrede personer kontaktet meg angående rovdyr. De har vært redde for sitt næringsgrunnlag, de har vært redde for sine dyr, sine barn eller sin egen sikkerhet. De har vært så engasjert at de har sagt at jeg kunne bruke deres navn fra denne talerstolen og si at de stolte på Senterpartiet i denne saken. Sviktet Senterpartiet, kom de aldri til å stemme på det partiet.

       For de partiene og representantene bl.a fra Distrikts-Arbeiderpartiet må dagen i dag være en av de aller dårligste. I dag hadde de hatt mulighet til å realisere sine lovna-der. En ting som er sikkert, er at dess flere rovdyr, dess større og flere konflikter.

       Til slutt må jeg si at en god og fornuftig rovdyrpolitikk, er en god og fornuftig distriktspolitikk. Skal distriktene overleve, må menneskene styre, ikke rovdyrene.

       Ola Borten Moe (Sp) [18:53:46] : Dette har vært en debatt mye preget av energipolitiske spørsmål, som riktignok er avgjørende for miljødebatten, men vi har snakket relativt lite om Miljøverndepartementets budsjett og Miljøverndepartementets virke.

       Det har gjennom de siste årene, og spesielt i den tiden da Børge Brende var miljøvernminister, skjedd en tiltagende konflikt rundt miljøvernpolitikk i Norge. Det har kommet som et resultat av en veldig offensiv og til dels aggressiv vernepolitikk der man kun i liten grad tok seg bryderiet med å høre lokalbefolkningen før man kjørte vedtak igjennom i Regjeringen.

       Den første verneprosessen i Trillemarka var et slikt klassisk eksempel. Den daværende statsråden tok seg ikke engang tid til å besøke lokalmiljøet, sette seg inn i forholdene og snakke med dem som bodde der. Den utviklingen mener jeg dagens regjering, dagens statsråd, har vært med på å snu. Man har vært på besøk i Trillemarka, man har hørt på den argumentasjonen som lokale representanter har framført, og vi er nå inne i en prosess med tanke på å løse denne saken, i tillegg til mange andre vernesaker.

       Det er - og bør være - viktig for oss å prøve å bygge bro over denne tiltagende konflikten, slik at miljøpolitikk i framtiden ikke blir en konflikt mellom by og land, ikke blir en konflikt mellom det klassiske naturvernet og forvaltertradisjonen, og ikke blir en konflikt mellom folkestyre og byråkrati. Det er det vårt ansvar som politikere å være med og bidra til. Det har Senterpartiet tenkt å bidra positivt til.

       Så gjøres det forsøk på å trekke opp en ny rovdyrdebatt fra Fremskrittspartiets og Høyres side. Jeg opplever at Høyre, og delvis Kristelig Folkeparti, bruker enhver anledning til å distansere seg fra det rovdyrforliket de var med på å inngå for et og et halvt år siden. Det synes jeg for så vidt er greit nok. Men det er et faktum at det er disse partiene som må ta ansvaret for den rovdyrpolitikken vi i dag fører, fordi det er rovdyrmeldingen og det brede rovdyrforliket som ligger til grunn for Regjeringens politikk.

       Vi har klart å endre erstatningsreglene, og vi har allerede i sommer gjennom et brev fra miljøvernministeren og landbruksministeren varslet at nødvergeretten kommer til å bli gjennomgått så fort som mulig. Det er et arbeid som er i gang, og det er et arbeid der vi selvsagt har ambisjoner. Det at vi i dag ikke hopper på et forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre om at man skal legge fram sak om endring av nødvergeretten innen 1. mai, er selvsagt ikke et uttrykk for at vi er uenig i det. Det er bare et uttrykk for at vi definerer vår egen dagsorden og vår egen tilnærming til dette.

       Asmund Kristoffersen (A) [18:57:03] : Det er mye en kunne si om Høyres opptreden i denne debatten. Selv om vi i miljøspørsmål først og fremst skal feie for egen dør, har jeg lyst til å gi representanten Ivar Kristiansen honnør for to forhold han tok opp knyttet til miljøspørsmål. Det ene var samspillet med Russland knyttet til miljøspørsmål. På mine mange besøk i Russland som leder for til Nordisk Råds miljø- og energikomite, har jeg absolutt fått bekreftet behovet for et forsterket samarbeid. EUs nordlige dimensjon, der også Norge deltar, og Nordisk Råds samarbeidsprogram med Nordvest-Russland åpner nettopp for dialog og for fortsatt forsterket handling innenfor de programmene som allerede er på plass. Dette er veldig viktig.

       Jeg er også enig med Ivar Kristiansen i den vurderingen han gjorde av Nairobi-konferansen, at den betydde et steg framover for miljøarbeidet i verden. Jeg har vært med på flere av FNs store klimakonferanser, og det er nå åpenbart større forståelse for at de globale utfordringene krever samhandling mellom nasjoner. Flere nasjoner har meldt seg på i spørsmålet om handling og mer dialog, og de vil kanskje etter hvert delta i de prosessene som fører fram til enighet om tiltak.

       Jeg lyttet med interesse til en representant for NGO-ene i Afrika som reiste et tankevekkende spørsmål. Vedkommende sa omtrent som så: Dere fra de rike land kan ikke bare komme og besøke Afrika og prate, reise ut til naturreservatene og se på dyrene våre, og så reise hjem med forurensende fly og leve som før. - Dette er en ubehagelig og påtrengende utfordring.

       Så en kort visitt til der jeg startet. Det høres ut som representantene fra bl.a. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at en skal slippe å få på plass reservekraft, dersom en bare satser på vind. Det er altså slik at om en skulle unnlate å satse på reservekraft - om det skulle være nødvendig å ta det i bruk - vil en umulig kunne ha på plass den stabile vindkraft en har behov for i Midt-Norge. Derfor synes jeg dette er en merkelig argumentasjon som ikke henger sammen.

       Bård Hoksrud (FrP)

       Børge Brende (H) [19:03:55] : En av de sakene de rød-grønne var mest opptatt av i valgkampen, var det såkalte industrikraftregimet. Vi ser at mange prosessbedrifter rundt omkring i Norge sliter. I vår ble det kjent at Elkems anlegg Bjølvefossen skulle nedlegges og flyttes til Island. Da gikk olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ut og slo fast at de burde vente med å ta en slik avgjørelse til nå i høst, for da skulle de få svar fra Regjeringen på hvordan et framtidig industrikraftregime skulle utformes.

       Nå fattet dessverre Elkem den beslutningen at det skulle nedlegges, uavhengig av det statsråden sa. Det var dumt, synd. Men hvis de hadde ventet på svar fra statsråden, hadde det begynt å haste. Jeg ber statsråd Odd Roger Enoksen nå på tampen av denne debatten kort redegjøre for Stortinget om framdriften. Ville Bjølvefossen fått svar før jul, eller er det nok en forsinkelse?

       Det opposisjonen er frustrert over, er at den må minne Regjeringen - i hvert fall når det er en flertallsregjering - på det, om den lover noe og ikke holder det. Det synes jeg er vår jobb i et folkestyre: å fylle vår rolle som opposisjon. Man kan selvsagt mislike det, men det hører med.

       Det har vært mange løftebrudd. Minst like godt skulle dette nye fornybarfondet være, sa statsråden i Stortinget 15. mars. Det ble ikke det når man ser på hvilke støtteordninger man har i våre naboland, og nå gjennomføres ikke fornybarprosjektet. Det skulle ikke bli et eget prisområde for Midt-Norge, sa statsråden. Den 20. november ble det et eget prisområde. Det skulle komme en handlingsplan for å bekjempe strømkrisen i Midt-Norge tidlig i høst. Handlingsplanen har ikke kommet.

       Miljøvernministeren sa at det ikke skulle bli forurensende mobile gasskraftverk. Så skulle det være slik at de som eventuelt kom, skulle fyres opp med bioenergi. I løpet av dagen har det kokt ned til at nå skal kanskje to delvis gå på bioenergi, og ett kan ikke gå på bioenergi.

       Så var det gassrør til Grenland, som var en annen viktig sak. Der utviser man en sirupsholdning fra Regjeringen.

       Opposisjonen påpeker nå bare de løftebrudd og den sendrektighet som er. Det håper jeg stimulerer Regjeringen til å få fart på seg og levere det de har lovet.

       Elisabeth Aspaker (H) [19:10:37] : For en uke siden i morgen la Regjeringen fram sin nordområdestrategi i Tromsø med store ord og vyer for nordområdene, og med en utenriksminister som proklamerte at nå hadde Regjeringen tatt nordområdestrategien på land. Det stusset mange over og lurte på hva det egentlig skulle bety.

       Det skal litt mer til enn store ord for å holde folk i nordområdene og i Nord-Norge med arbeid. Det er ingen hemmelighet at det knytter seg særlig store forventninger til hva ringvirkninger fra petroleumsindustrien skulle kunne bety for den nordnorske landsdelen. Skal disse forventingene bli innfridd, må aktiviteten i nord opp, ikke ned.

       Det største regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, har særlig vært opptatt av å framstille seg som selve garantisten for at man skulle videreføre stor - og større - oljevirksomhet i nord. Men Regjeringen har et problem når det her i salen sitter to statsråder med til dels motstridende interesser. Olje- og energiministeren har lovet mer virksomhet i nord, mens miljøvernministeren vil verne mer i nord. Spørsmålet er da om det finnes et slags balansepunkt som likevel skal kunne gi levelige vilkår for ny næringsvirksomhet langs kysten i Nord-Norge. Det balansepunktet har man iallfall ikke funnet i Bøkfjorden i Kirkenes. Det er nå en realitet at SFT har sagt nei til fortsatt oljeomlasting i Bøkfjorden. Denne virksomheten har betydd verdifulle leveranser av ulike typer varer og tjenester fra Kirkenes-samfunnet. Oljeomlastingen har skjedd i veldig kontrollerte og ordnede former innenskjærs, skjermet for uvær og faktorer som kan påvirke den type aktivitet, og det har skjedd på en miljømessig forsvarlig måte. Det har ikke vært uhell i tilknytning til den virksomheten som har vært der.

       Jeg tillater meg nå å utfordre miljøvernministeren på om dette er det siste ordet som er sagt i denne saken, om Regjeringen faktisk har tenkt å vende tommelen ned for videre virksomhet i Kirkenes.

       Lokalt konstaterer man nå at konsekvensene av SFTs avslag vil være at den forventede oljeaktiviteten i Sør-Varanger kan være avlyst før den har begynt. Avslaget fra SFT tolkes slik at Kirkenes og Sør-Varanger for all framtid er ekskludert fra lokalisering av oljeaktivitet, til tross for at man har store forventninger til at man skal kunne gjøre funn også i den delen av Barentshavet.

       Lokalt sett sitter man igjen med et inntrykk av at miljøbevegelsen har fått full uttelling, og at det er befolkningen og de som skal ha noe å leve av der oppe, som står igjen i taperbua.

       Jeg kan også minne om, som en representant har gjort her før i dag, at det er en regjering som har lagt fram en stortingsmelding om at man skulle ha « Hjarte for heile landet », men man har tydeligvis ikke « hjarte » for Kirkenes.

       Tord Lien (FrP) [19:13:55] : Først skal jeg avlegge en bitte liten visitt til representanten Yrvin, som er opptatt av svevestøv i Oslo. Jeg tror at det ved den anledning er betimelig å advare mot den økningen av svevestøv, NOx og svovelutslipp som vil bli resultatet av Regjeringens nye bilavgifter. Jeg ser også fram til at vi får korrigert det i fellesskap så fort som mulig og gjerne allerede i revidert.

       Så synes jeg at når vi først krangler så mye som vi gjør - og har gjort i dag - i denne salen, synes jeg det er greit også å påpeke at de to innleggene som er holdt av representantene Slagsvold Vedum og Borten Moe fra Senterpartiet, stiller jeg meg i stor grad bak. Jeg har ikke inntrykk av at Regjeringen står for den politikken som de snakker om, men jeg slutter meg til mange av de konklusjonene som de trakk.

       Når det gjelder rovdyrpolitikken, tror jeg det er viktig å peke på en vesentlig ting, og det er at bestandsmålene som denne sal har vedtatt mot Senterpartiets og Fremskrittspartiets stemmer, på langt nær er nådd. Vi har et skyhøyt konfliktnivå i veldig mange fylker, men bestandsmålene er ikke nådd. Dette gjelder både ulv og, ikke minst, bjørn. Så når man angriper oss for en omkamp - Fremskrittspartiet var ikke med på kompromisset, men Høyre var det - tror jeg det er grunn til å peke på at det er mange flere ulver i Sverige i dag enn det var da rovdyrkompromisset ble inngått. Det er mange flere grenseulver, og det er faktisk så mange ulver i grensebestanden at det antallet er større enn den nasjonale bestanden. Dette tror ikke jeg at stortingsflertallet kunne forutse da man inngikk forliket, og dermed vil jeg peke på at det er veldig god grunn til å ta en ny debatt om disse tingene i dag.

       I Trøndelag skal man ha fire ynglende bjørner. Man har ingen i dag. Fire ynglende bjørner i Trøndelag - i noen få kommuner i Nord-Trøndelag - vil medføre at det må være et sted mellom 40 og 60 voksne bjørner i Trøndelagsfylkene. Dette går ikke an å kombinere med opprettholdelse av utmarksnæringene i Hedmark, i Akershus, i Østfold, i Trøndelag og i Nordland. Det tror jeg er en erkjennelse vi må ta inn over oss. Så kan man gjerne si at det er greit, det tar ikke Stortinget så tungt. Men konsekvensen av å opprettholde dagens rovdyrpolitikk er at det ikke vil være utmarksnæringer i noen særlig grad igjen i disse fylkene.

       Så får vi kanskje en vakker dag en ny rovdyrpolitikk, når rovdyrene - bjørnen og jerven - har spredd seg godt nedover Vestlandskysten til Møre og Romsdal, til Sogn og Fjordane, til Hordaland og kanskje også til Rogaland, skjønt det er kanskje å ta litt i. For da rammer rovdyrpolitikken - eller mangelen på en fornuftig rovdyrpolitikk - mange flere velgere og mange flere stortingsrepresentanter, og da stoler jeg på at vi får en endring.

       Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:17:10] : Jeg vil først korrigere statsråd Enoksen når han påstår at Fremskrittspartiet heller vil bevilge penger til thoriumkraftverk enn til mobile gasskraftverk. Det er feil. Når jeg nevnte 2 milliarder kr for de mobile gasskraftverkene, var det selvsagt for å illustrere summene. For prisen på tre mobile gasskraftverk kan en finansiere halvparten av det største industriprosjektet i verden, men når vi snakker om mobile gasskraftverk, viser det at det koster å føre en feil energipolitikk. Handlingslammelse har en pris. Det er ikke sånn at hvis vi bare lar være å gjøre noe, så går problemet over. Prisen i denne omgang er 2 milliarder kr. Hvor mye blir det i neste omgang? Jeg tør ikke tenke på det.

       Hvis vi i stedet hadde fått store kraftprosjekt på et tidlig tidspunkt, hadde vi unngått behovet for å ha mobile gasskraftverk, det er poenget til opposisjonen. Det håper jeg at Asmund Kristoffersen får med seg. Når Asmund Kristoffersen i sine innlegg skylder på tidligere regjeringer og tidligere storting, må han jo stille spørsmålet til Arbeiderpartiet: Hvor var det partiet da vedtaket om Ormen Lange ble gjort? Arbeiderpartiet hadde ingen merknader som gikk på kraftsituasjonen i Møre og Romsdal - ingen! Det å da komme og skylde kun på Bondevik II-regjeringen, blir ganske tafatt. Det var tross alt Arbeiderpartiet som i sin tid gjennom nyttårstalen til Jens Stoltenberg stoppet vannkraftsatsingen i Norge. Det må en ta ansvaret for.

       Så registrerer jeg masse skryt om Kårstø og hvor mye penger som bevilges. Men god miljøpolitikk har ingenting med beløpene som bevilges, å gjøre, men med tiltakene som gjennomføres. Det er ingen her som omtaler hvor store kostnadene blir totalt, og det er heller ingen her som omtaler miljøeffekten. Og, til informasjon for miljøvernministeren: Det er ikke planlagt teknologiutvikling i forhold til Kårstø - i hvert fall ikke hvis man spør olje- og energiministeren. Så å påstå det i innlegget blir ganske feigt.

       Vi må også stille spørsmålet: For de 720 mill. kr som Stortinget nå bevilger, uten å ha peiling på hvordan dette skal bli til slutt - hvilke andre miljøeffekter kunne man fått for den samme summen? Det er det ingen i regjeringspartiene som har tenkt på. Jeg synes det er betenkelig å bevilge så mye penger uten at Stortinget i det hele tatt har fått en skikkelig sak om det. En kan stille det opp imot Tjeldbergodden og Mongstad - der bevilges det ikke en eneste krone, til tross for at alle skryter av at det er det som er « månelandingsprosjektet ». Du kommer ikke til månen uten penger, dessverre. Det er heller ingen prinsipielle avklaringer fra Regjeringen rundt gasskraftprosjekt generelt. Det gjør at de fleste tingene blir liggende i startgropen uten å komme videre.

       Mange sier vi må vente på Tjeldbergodden - aktørene må bli ferdige med sine prosjekt. Ja vel, men på Kårstø og Mongstad hadde Regjeringen ambisjoner. Hvor er ambisjonene på Tjeldbergodden? De er vekk.

       Og nå til slutt skrytet om gasskraft og CO₂-rensing: Ja, det er mange som spør hvordan Norge gjør det, men det er fordi de samme landene driver med sine egne CO₂-renseprosjekt. Forskjellen er at i USA, i England, i Danmark og i EU prøver de å rense kullkraftverk. Det er der gevinsten er miljømessig. Det er ikke gasskraftverk verden vil begynne å rense hvis de får sjansen. Det er ikke rart de spør om Norge, for det er jo helt meningsløs politikk vi driver på med.

       Gunnar Kvassheim (V) [19:20:29] : Jeg tror det vil bli lagt merke til at statsråden tar beslutningen om en tredjedels utbygging av Ytre Vikna vindpark til inntekt for det støtteopplegget som Regjeringen har lagt fram. Det står i det som er sendt ut fra styret, at beslutningen tas på tross av at en har et støtteopplegg som gjør at dette ikke blir lønnsomt, og begrunner det med et engasjement en har i forhold til en fabrikk som produserer vindkraftanlegg.

       Jeg tror det er veldig viktig at en tar inn over seg de utslagene som en nå ser av denne støtteordningen. Statsråden sier at han har jobbet hardt med å legge til rette for ny kraftproduksjon i Midt-Norge. Resultatet av den siste månedens arbeid er at to tredjedeler av dette prosjektet, som kunne forsynt 40.000 husstander, blir skrinlagt, og at ni av ti andre vindkraftprosjekt settes på vent. Det betyr at den innsatsen en gjør, gir negative og ikke positive utslag i forhold til dette spesifikke området og i forhold til landet totalt.

       I dag registrerer vi at statsministeren har vært i Kristiansund og lovet støtte til gasskraftverk på Skogn. Det ville vært naturlig at statsråden hadde benyttet anledningen til å klargjøre hvilken type støtte det er Regjeringen tenker seg. Når ønsker en å medvirke til realisering av dette anlegget? Og det kunne vært interessant å høre miljøvernministerens vurdering av om gasskraftverket på Skogn kan realiseres uten krav om rensing fra dag én, slik som konseptet er basert på.

       I det hele tatt ville det være nyttig for Stortinget å få en samlet framstilling fra Regjeringen av hvordan en ønsker å respondere på de ulike gasskraftprosjektene som nå verserer: Hvilke av disse er det en synes er de mest interessante? Hvilke er det en ønsker å støtte? Og når ønsker en å gjøre det?

       Torny Pedersen spurte hva som var Venstres strategi for å løse utfordringene i Midt-Norge. Det har vi beskrevet godt i en del andre debatter om samme tema i Stortinget. Vi støtter en rekke av de tiltakene som statsråden har redegjort for. Men vi støtter ikke mobile gasskraftverk. Vi ønsker å satse på mobile biokraftverk, og jeg viser bl.a til brev fra Zero til komiteens medlemmer i dag, hvor en viser til at slikt utstyr er tilgjengelig.

       En av grunnene til at Venstre er meget skeptisk til at en kjøper inn mobile gasskraftverk og kombinerer det med svak støtte til fornybare energikilder, er at dette ikke bare blir en nødløsning, men at det blir et støttehjul som skal brukes som en del av Regjeringens haltende energipolitikk.

       Terje Aasland (A) [19:27:30] : Bare noen få ord avslutningsvis i debatten, og aller først til gassrøret til Grenland, som har blitt nevnt en del ganger nå. Jeg har lyst til å understreke en ting, og det er at vi er inne i en fase nå hvor Gassco, det selskapet som denne sal bl.a har bedt om å utrede spørsmålet videre, er i ferd med å legge siste hånd på verket når det gjelder avslutningsfasen mot å gå mot en forprosjektering. Det foregår altså nå forhandlinger om eierdeltakelse og gassvolum i det videre arbeidet.

       Gassco har, etter det jeg har hørt, en ambisjon om konklusjon på dette arbeidet den 15. desember. Da har altså nå regjeringspartiene valgt å forholde seg til den prosessen som Gassco skisserer. Og jeg har lyst til å understreke at det kommer etter en anbefaling fra Gassco, som kanskje er det beste fagmiljøet ikke bare i Norge, men i Europa på akkurat det temaet. Det synes jeg er ganske verdifullt å vektlegge oppe i den prosessen. Så sier egentlig statsråden at han er klar bare disse avklaringene har funnet sted. Det gjør meg ganske trygg, i tillegg til at vi er et samlet storting som i realiteten ønsker det samme.

       Så drev Kristelig Folkepartis representant et lite spill om at det var forskjell i merknadene her. Når jeg leser det, kanskje for tredje og fjerde gang, finner jeg ikke forskjeller i prinsippet. I utgangspunktet ønsker vi det samme i denne sal, og vi har egentlig den samme bruk av ord også i merknadene. Vi kunne kanskje ha brukt tid på å forene oss i forkant av denne debatten, men det har vi altså ikke gjort, og det er et flertall og et mindretall. Jeg er ganske trygg på at flertallet er tydelig og klar på hva det vil, bl.a gjennom å følge opp Soria Moria-erklæringen, som tydelig understreker at staten skal inn på finansieringssiden. Det er betryggende.

       Så til noe som representanten Torbjørn Andersen tok opp, og som omhandler energiloven, som regjeringspartiene klart har varslet at en skal ha en gjennomgang av. En ønsker egentlig ikke så veldig mange endringer fram til en har fått evaluert den og fått bildet komplett. Men representanten Andersen påpeker jo noe av det vesentlige. Han sier jo at det er blitt et alvorlig problem at loven ikke har bidratt til investeringer. Allikevel vil de ikke evaluere loven, ei heller erkjenne at det kanskje er markedet som er årsaken til at det ikke blir investert. Likeledes sier han at den CO₂-innblandingen som denne regjeringen nå legger opp til, er med på å stoppe gasskraftprosjektene. Da har jeg lyst til å understreke én ting, og det er at Andersens oppfatning vel egentlig må basere seg på feil, for det har vel aldri blitt fremmet så mange interessante prosjekter om gasskraftverk med CO₂-håndtering som i de siste månedene.

       Tore Nordtun (A) [19:31:05] : Det var med undring jeg i kveld hørte på det andre innlegget til representanten Børge Brende, og på at han egentlig la så stor vekt på å gå inn i industrikraftregimet. Representanten Børge Brende kunne jo tenkt seg om i forhold til Høyres fortid i denne saken. Den kjenner jeg meget godt til. Det var i forrige periode, og Høyre hadde energiministeren. Det ble gang på gang stilt spørsmål om industrikraftkontraktene i Norge, viktigheten av dem og utviklingen. Hva var Høyres svar den gang? Dette gjør vi ingenting med, det får bare gå sin gang. Det var svaret fra Høyre - ingen tvil om det. Så hadde vi som målsetting å ta fatt i dette arbeidet så snart vi kom i regjeringsposisjon. Det gjør vi. Arbeidet er ikke avsluttet, vi ser hvilke vanskeligheter vi har, men vi prøver, for vi ser viktigheten av å få det på plass. Men så kommer altså Børge Brende opp og sier, troskyldig nesten: Ja, industrikraftregime, det må vi få til, og det har vi ikke fått til før, men det var jo merkverdig at vi ikke skulle få det til nå! Høyres svar var før: Det tar vi ikke i i det hele tatt, det får seile sin egen sjø.

       Så etterlyser Børge Brende en handlingsplan - og den skal vi komme med - for kraftsituasjonen i Midt-Norge. Hvor var Høyre i de fire årene med handlingsplanen? Vi har fått start på Kårstø-anleggene, vi har gjort ferdig en forhandling med Mongstad, vi er i gang med Tjeldbergodden og Skogn. Ingenting skjer, sier representanten Børge Brende fra Høyre, ingenting skjer, hvor er det gassrøret? Mener Børge Brende at vi skulle begynne å rulle det ut dagen etter valget sist høst? Ingenting skjer! Vi har jo den ene utredningen etter den andre på gang for å ha et best mulig beslutningsgrunnlag, og det politiske beslutningsgrunnlaget har vi. Jeg må nesten gå ned og sette meg! (Munterhet i salen) Jeg spør: Hvilken verden er det Børge Brende opererer i?

       Det representanten Brende gjorde, var vel å etterlyse: Hvor står saken? Det er et ganske viktig spørsmål, for vi fikk et regjeringsskifte ganske enkelt av den gode grunn at man forledet de 40-50 lokalsamfunn i landet som er basert på ensidig industridrift og på driften rundt prosessindustrien, med å si at dette var så enkelt å få på plass at en ny regjering ville øyeblikkelig ta fatt på dette. Man utstedte blankogarantier - la en rød-grønn regjering komme på plass, så fikser vi dette i løpet av en ettermiddagsstund. Da må det være tillatt å stille spørsmål, når vi er i regjeringsår 2, hvor blir det av saken som det skulle ta noen ettermiddagstimer å få på plass?

       I tillegg viste representanten Ola Borten Moe til at man i forrige periode, i særdeleshet da Børge Brende var miljøvernminister, hadde en nokså aggressiv og konfliktfylt tilnærming til begrepet naturvern, nasjonalparker osv., med henvisning til Trillemarka. Det syntes jeg var meget interessant å registrere som utspill fra Borten Moe. Det som den forrige regjering fikk på plass, var et verneforslag, som ble vedtatt etter initiativ fra Børge Brende, som nå består av 43 km2. Man slåss nå om man skal gå opp til, som grunneiere og kommuner foreslår, 100 km2, og vi vet at direktoratet nå foreslår 147 km2. Kan vi tolke representanten Borten Moe slik at det ikke blir noen konflikter om man går tilbake til 43 km2, eller skal man opp på 147 km2 uten konflikter?

       Heidi Sørensen (SV) [19:39:01] : La meg på slutten av denne budsjettdebatten få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid, spesielt når det gjelder innstillingen om Miløverndepartementets budsjett. Miljøverndepartementets budsjett har ikke fått stor oppmerksomhet i denne salen i dag. Jeg tror det er fordi den egentlig er ganske oppsiktsvekkende i den forstand at vi har veldig mange saker som en samlet komite står bak. Jeg har lyst til bare å nevne noen av dem.

       Det er en samlet komite som understreker verdien av det frivillige miljøarbeidet. Det er også - tro det eller ei - en samlet komite som skriver at klimaendringene trolig er den største utfordringen verden står overfor. Det er også en samlet komite som er enig i det ambisiøse målet om at vi skal slutte å utrydde arter innen år 2010.

       Videre er det en samlet komite som understreker betydningen av det arbeidet Artsdatabanken gjør, som vi har fått vist de to siste dagene gjennom framleggelsen av rødlista. Det er også en samlet komite som er glad for det arbeidet Direktoratet for naturforvaltning gjør for å følge opp dette arbeidet overfor de truede dyreartene. Vi har lagd konkrete handlingsplaner knyttet til enkeltarter, f.eks., som vi allerede har fått på plass, handlingsplan for å ta vare på elvemusling, damfrosk, rød skogfrue og fjellrev. Vi jobber videre med bl.a dverggås og stor salamander.

       Det er også en samlet komite som etterlyser et krafttak for mer skjøtsel og bedre forvaltning av våre verneområder. Det er et viktig arbeid, og det er viktig at man gjør det langt bedre enn man har gjort det i tidligere år. Det er også en samlet komite som er opptatt av at vi skal ta vare på verdensarvområdene våre bedre enn vi har klart det til nå.

       En samlet komite skriver videre at behovet for å øke innsatsen for å bekjempe Gyrodactylus salaris - denne parasitten som infiserer laks - er viktig. Det er en viktig miljøkamp, men den kan vinnes, selv om behovene er store.

       En samlet komite er også opptatt av å redde fjellreven og ønsker en økt innsats for den. En samlet komite er også enig når det gjelder kalking, og det er en samlet komite som står bak den satsingen vi skaper for at vi skal være med og redde villrein og forvalte denne fantastiske dyrearten vi har i norsk natur, på en god måte.

       Det er også bred enighet knyttet til mye av det som går på avfall, og det er bred enighet om at det er viktig at vi får til oppryddingstiltak i forurenset grunn.

       Jeg har ennå ikke tatt med alt. Det er flere områder, men jeg rekker ikke mer nå. La meg bare si at den innstillingen som denne komiteen har laget på miljøområdet, er et godt redskap for miljøvernministeren i det arbeidet som hun skal fortsette sammen med oss for å gjenreise Norge som et miljøpolitisk foregangsland.

       Kari Lise Holmberg (H) [19:42:17] : Jeg registrerte med stor bekymring at statsråd Odd Roger Enoksen heller ikke i sitt annet innlegg kom inn på dette med gassrør til Grenland med ett eneste ord. Det var kun på spørsmål fra Torbjørn Andersen at temaet ble nevnt. Da nevnte statsråden at det ikke var noen grunn til å så tvil om gassrøret.

       Jeg må bemerke at vi faktisk ikke sår tvil, men påpeker de faktiske forhold. Og de faktiske forhold er at Arbeiderpartiet i opposisjon har lovet 3 milliarder kr til gassrøret. 100.000 mennesker i Grenland glemmer ikke det. Og Regjeringen har så langt ikke levert noe som helst konkret.

       De faktiske forhold er også at Arbeiderpartiet har lovet at gassrøret skal komme, men statsråden har ennå ikke stått her oppe og garantert det. Han har ikke sagt ja, gassrøret kommer. Så langt er svaret planer og prosesser.

       Når representanten Terje Aasland står her på talerstolen og kommer med en lang rekke diplomatiske vendinger i forhold til at vi alle mener det samme, blir jeg hoderystende lyttende, for det er en ganske annen representant enn den Terje Aasland som i valgkampen tedde seg på en ganske så annen måte. Det gjorde han faktisk også i sitt første innlegg her i dag, da han karakteriserte en av sine stortingskollegaer. Jeg skal ikke gjenta karakteristikken, bare si til representanten Aasland at man bør være forsiktig med å kaste stein når man sitter i glasshus. Da minner jeg igjen om alle løftene fra Arbeiderpartiet i opposisjon, om 3 milliarder kr på bordet - en valgkamp der det ble sagt at gassrøret skal komme, bare vi får en ny regjering.

       Fallhøyden er stor, og forventningene er mange. Nå må Regjeringen levere det gassrøret til Grenland, for så langt har faktisk Arbeiderpartiet og Regjeringen et troverdighetsproblem.

       Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:44:53] : Jeg regner med at det nærmer seg kveld og avslutning på årets kappestrid i « miljøbesthet ». Men allikevel - det er fristende å melde seg på her.

       Den første jeg skal henlede oppmerksomheten på, er representanten Ola Borten Moe. Jeg registrerte at han i februar hadde et godt forslag om økt vrakpant på eldre kjøretøy for å få dem ut av systemet, for de var miljøforurensende. Det neste som skjedde da, var selvfølgelig at dette syntes Arbeiderpartiet og SV var et godt forslag, og de støttet opp om det. Det var altså i februar. I dag er det ikke noe slikt forslag med. Det er mulig at politikken har forandret seg. Det har gått flere måneder fra februar til nå, og politikk skifter som sagt raskt og effektivt. Det er også et faktum at det som representanten Borten Moe var for i februar, fremmet Fremskrittspartiet i finansinnstillingen, uten at det fikk noen særlig støtte fra Senterpartiet og de som i februar var positive til dette.

       En annen ting som diskuteres, er omlegging av bilavgiftene. Det er jo ganske fornøyelig å legge merke til at nå hausser vi opp dieselbilen i Norge. De gjør nå susen, og de burde vært allemannseie. Vi løfter fram den ene dieselbilen etter den andre, samtidig som vi ser at kanskje den delen av verden som er mest opptatt av miljøet, California, forbyr de bilene som vi hausser opp og sier at vi må ha mange av her. Det kan selvfølgelig være sånn at vi i vår visdom har forstått ting de ikke har forstått på den andre siden av havet, men det er vel også sånn at spesielt California har vært et foregangsområde på verdensbasis når det gjelder å ta miljø og miljøansvar på alvor. Så det som er ulovlig der, er det beste i klassen hos oss. Det er mulig det finnes en logikk her, men den er ikke så god å se.

       Så til et annet viktig tema: industrikraftregime. Jeg registrerte at statsråden sa noen ord om det. Jeg registrerer også at de gamle regjeringspartiene forsvarer sin - hva skal jeg si - velferd fra forrige periode i så måte, men det er vel ikke tvil om at de har vært under sterkt press fra den daværende opposisjonen i forhold til å ta tak i dette. Det er vel også sånn at handlekraft er en nøkkel. Da regner jeg med at statsråd Enoksen har dette høyt på blokka si, tar tak i det og er aktiv overfor EU når det gjelder å finne et regime som vi kan leve med, og som kan ta vare på den kraftkrevende industrien også har i landet. Det er da litt bekymringsfullt å legge merke til, som en av de største riksavisene viste, at det er avholdt tre store møter i EU hvor vår olje- og energiminister ikke har funnet det betimelig å være til stede. Men det finnes sikkert en god grunn til det også, på lik linje med mangelen på støtte til vrakpant.

       La det være helt klart at slik vi ser det i Fremskrittspartiet, var energiloven riktig. Den har hatt mange gode effekter. I dag er det nordiske strømmarkedet det eneste internasjonale, fungerende strømmarked i hele verden. Det viser at energilovens intensjoner er gode. Og, som jeg prøvde å si, loven har fungert på tilbudssiden. Når loven har hatt den negative bieffekt at det ikke er bygd ut nok kapasitet, er ikke det primært energilovens skyld. Skylden må politikere fra bl.a. Arbeiderpartiet, som Terje Aasland kommer fra, ta selv, for de har, som jeg har vist til, gang på gang gått inn og stemt ned eller halvert gode kraftprosjekt. I løpet av det siste året er 4 TWh blitt stemt ned av disse partiene.

       Da jeg tok opp spørsmålet om status for industrikraftregimet, var det for å få en oppdatering av hvor dette står. Da vi var i regjering, fikk vi klar beskjed om at det bare var å sette i gang. Det var ingen vits i å utrede dette. Nå viser det seg at dette er mer komplekst, og det har jeg full forståelse for, for det har vi sagt hele tiden.

       Bård Hoksrud (FrP) [19:54:20] : Jeg oppfattet at statsråden i sitt siste innlegg sa at gassrør til Grenland skal realiseres. Det var på tide. Jeg synes det tok lang tid før statsråden var klar og tydelig, men jeg oppfattet i hvert fall at statsråden nå gav en klar melding om at det kommer gassrør til Grenland.

       Likevel synes jeg det er interessant å registrere at det er stor forskjell på det å være i opposisjon og det å være i posisjon for Arbeiderpartiet når det gjelder gassrør til Grenland. I den forbindelse må jeg komme tilbake til Sylvia Brustad, som på vegne av Arbeiderpartiet i 2003 fremmet forslag om å bevilge 3 milliarder kr. mer til gassrør og infrastruktur til Grenland. Når representanten Terje Aasland fra denne talerstolen sier at det ikke er noen stor forskjell på merknadene fra Arbeiderpartiet og opposisjonen i Stortinget, har han for så vidt delvis rett i det. Men det skal sies at det i forbindelse med finansdebatten ble fremmet et likelydende forslag som det representanten Brustad på vegne av Arbeiderpartiet fremmet i 2003, men som Arbeiderpartiet nå valgte å stemme ned.

       Det er stor forskjell på det representantene sier på talerstolen her og på det de i hjemfylkene sine driver og lover velgerne. Representantene lovte at Union ikke skulle legges ned dersom det ble rød-grønn regjering etter valget i 2005. De samme partiene i Telemark har også lovt at gassrør skal være realisert innen 2009. Nå er det utredninger av konsekvensene og om man kanskje skal tenke på å etablere noe fra 2009, så det virker som det er langt fra det man sier i hjemfylket til det man gjør i denne sal. Det synes vi er veldig trist.

       Jeg har også til sist lyst til å ta fram et sitat fra en framtredende næringslivsleder, Eivind Reiten. Han sier at det alltid er hyggelig med lykkeønskninger på veien, men disse får først betydning når pengene kommer. Sånn er det også med gassrør til Grenland.

Eirin Faldet hadde her inntatt presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Ola Borten Moe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

       Ola Borten Moe (Sp) [19:57:07] : Gunnar Kvassheim har brukt denne debatten til å harselere over Regjeringens fornybare energisatsing. Den har han holdt opp mot mobile gasskraftverk i Trøndelag. På direkte utfordring i forhold til hva som er Venstres alternativ i Trøndelag hvis det skulle bli energimangel, svarer Gunnar Kvassheim at man skal ha biofyrte mobile kraftverk. Det er akkurat det Statnett har bestilt. Man bruker nesten 2 milliarder kr. på biofyrte kraftverk, og Gunnar Kvassheim bruker mye av denne debatten til å harselere over det.

       Jeg finner grunn til å be Gunnar Kvassheim redegjøre for Venstres synspunkt her. Jeg vil spørre: Er det slik man støtter denne beslutningen, eller gjør man det ikke? Hvis man får på plass denne reservekraften, og det viser seg at man ikke får tak i bioenergi, hva mener Venstre at man da skal gjøre? Skal man gå på akkord med det Venstre lovte i vår, nemlig at man skal ha den samme energiforsyningssikkerheten i Midt-Norge som i resten av landet, eller aksepterer man å kjøre denne kraftproduksjonen?

       Når det gjelder de 3 milliarder kr som det ble vist til skulle vært foreslått til gassrør til Grenland av Sylvia Brustad, var det før forliket med den foregående regjeringen. Det forliket en kom fram til, staket ut en annen kurs, en annen prosess, enn bevilgninger over statsbudsjettet. Og det er det vi nå forholder oss til, og som nå er i ferd med å avsluttes. Det er realiteten knyttet til det.

       Jeg mener at jeg har vært tydelig og understreket det som ligger i flertallets innstilling, klare merknad og anbefaling om den videre prosessen, og statsråden har så til de grader også gjort det i dag. Nå har jo selv Fremskrittspartiet forstått at en ønsker å være tydelig på det.

       Når det gjelder Hoksruds uttalelser om løftebrudd til velgerne, kan jeg forsikre om at vi allerede har innfridd åtte av ti konkrete saker for Telemark. Og det må jo være et bra utgangspunkt.

       Vi har ikke fått avklaring på industrikraftregimet, vi har ikke fått avklaring på framdriften av energilov, toprissystem, engasjementet rundt Tjeldbergodden og penger til Mongstad. Det har ikke blitt avklaring på det statlige myndighetsansvaret i forhold til Grenland, vi har ikke fått noen avklaring på kostnadene ved å bygge Mongstad, ingenting på kartlegging av nordområdene, ingenting på petroleumsforskning, rammebetingelser for gasskraftverk og heller ikke noe som går på utredning om thorium - alt dette vi etterlyste i innledningen. Vi har derimot fått avklart at Regjeringen ikke har planlagt å sende noen tiltaksplan for Midt-Norge til Stortinget. Man kan godt ignorere å svare på disse problemstillingene, men de forsvinner ikke av den grunn.

       Vi harselerte ikke over Regjeringens politikk - vi beskrev den. Vi beskrev politikken slik som òg sentrale senterpartifolk i Trøndelag opplever den - som utilstrekkelig til å utløse fornybar energi.

       Når det gjelder holdningen til mobile gasskraftverk, er vi av den samme oppfatning som miljøvernministeren var da hun uttalte seg på MaiJazz i sommer, og også i denne saken akter vi å stå på den linjen når vi blir prøvd i praksis. Men vi har sagt at vi kan være åpne for å bruke biokraftverk som en del av en strategi for å løse problemene innen regionen. Vår hovedbekymring er at slik som Regjeringen nå turer fram i energipolitikken, med å svekke de fornybare løsningene, vil vi måtte bruke gasskraftverkene i et helt annet omfang enn det som ville blitt resultatet om Venstres politikk hadde blitt rådende.