Sak nr. 5
Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om endringar av løyvingar på statsbudsjettet for 2006 under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (Innst.S.nr.77 (2006-2007), jf. St.prp.nr.14 (2006-2007) unntatt kap. 651, 670, 683, 690, 691, 3651, 3690 og 3691)

       Kenneth Svendsen (FrP) [14:30:42] : Fremskrittspartiet støtter alle forslag som er framlagt i proposisjonen, med unntak av kap. 634 post 21.

       Men først vil jeg bemerke at både under årets debatt og under fjorårets debatt om ventelønn og dagpenger raljerte regjeringspartiene med Fremskrittspartiets budsjettforslag. Ja, det var ikke måte på hvor uansvarlige disse forslagene var, og de ville ramme dagpengemottakerne. Jeg går ut fra at regjeringspartiene basert på de uttalelsene de kom med om Fremskrittspartiets budsjett, vil stemme mot reduksjonen i ventelønn og ikke minst mot den kraftige reduksjonen i dagpenger på 1,4 milliarder kr. Denne reduksjonen bringer dagpengebevilgningen ned på det nivået som Fremskrittspartiet foreslo for budsjettet for 2006, og som regjeringspartiene kalte for usolidarisk og det som verre er.

       Den egentlige grunnen til at jeg tok ordet i denne saken, er kap. 634 med underliggende poster. Der sies det klart fra om at vi ikke har nådd de mål vi hadde satt oss om å få flere med et handikap ut i arbeid, noe som også Regjeringen er misfornøyd med. 1 200 færre enn planlagt fikk plass. Og ikke nok med det, svikten med hensyn til å få flere uføretrygdede ut i arbeid, er betydelig, noe som også Regjeringen beklager. Det er derfor behov for å gjøre noe med dette. Fremskrittspartiet foreslår derfor at det settes i gang en informasjonskampanje, hvor både FFO og Norges Handikapforbund dras aktivt med. For Fremskrittspartiet er det særdeles viktig at de som har et eller annet handikap, får tilrettelegging på arbeidsplassen slik at de får seg ordinært arbeid. Med en kampanje hvor organisasjonene som vet hvor skoen trykker, står med ledelsesansvaret, vil en på en langt mer effektiv måte kunne informere arbeidsgivere om hva som skal til, og hvilke ordninger staten er med på å finansiere. Det samme gjelder de dårlige resultatene som det vises til i proposisjonen når det gjelder at ikke flere uføre kommer tilbake i arbeid, helt eller delvis. Også her må organisasjonene inn. Men det bør også i langt større grad stilles krav til at en prøver ut om en er i stand til å gå tilbake til arbeidslivet, og i hvilken grad.

       La det være klart at ikke alle kan eller bør ut i arbeid. Men hvis en i større grad klarte å utnytte ressursene som ligger i arbeidskraften hos den delen som mottar uføretrygd, og som kan delta i arbeidslivet, ville en kunne ha gitt dem som ikke har noen mulighet til å delta i arbeidslivet, et bedre liv gjennom et godt løft.

       I bladet « Velferd », utgave 8, 2006, er det en artikkel om hvor god staten selv er til å ansette funksjonshemmede. Det er dyster lesing. To stykker har de klart å ansette - to stykker - og en av dem i « vårt » departement. Det er både beklagelig og bedrøvelig at Regjeringen ikke klarer bedre enn dette.

       Det som blir tragikomisk i dette, er at den rød-grønne regjeringen, som stiller alle slags krav til privat næringsliv gjennom lover og forskrifter, selv er den dårligste i klassen. Vi har en komiteleder, som jeg tror har et oppriktig ønske om å hjelpe dem som har en funksjonshemning, som er en av de ivrigste til å stille krav til privat næringsliv og privatpersoner om inkludering. Jeg regner med at komitelederen kommer opp her og kritiserer Regjeringen for det slette arbeidet de har gjort på dette feltet.

       Dette viser bare at staten ikke er den beste til å gjennomføre slike tiltak. Ofte ligger privat næringsliv milevis foran staten. Samlet sett viser dette det enorme behovet det er for å gjennomføre de kampanjene som vi har foreslått. Jeg vil for ordens skyld gjøre oppmerksom på at posten hvor dette er foreslått, har undertittelen « kan overføres ». Det betyr at kampanjen kan videreføres til pengene er brukt opp i 2007.

       Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

       Representanten tar opp den situasjonen som har vært i NAV det siste halve året. Regjeringen, statsråden og flertallet har også sagt at vi ser svært alvorlig på det som har skjedd der. Vi er ikke fornøyd med som har vært oppnådd i etaten. Der har det blitt satt inn tiltak nå, slik at tiltaksnivået skal komme opp på det nivået man hadde forventet fram mot jul, og slik at man skal greie å oppfylle de målsettingene som Stortinget og Regjeringen har satt. Det er meget viktig. Dette er en bekymring og en holdning som Fremskrittspartiet ikke er alene om, men som jeg oppfatter er helt tverrpolitisk, og som vi deler alle sammen. Det er ikke noen tvil om at NAV er nødt til å ha et trykk på sitt arbeid som gjør at de er i stand til å hjelpe flere av dem som står utenfor arbeidslivet i dag, inn i arbeid. Det betyr jo at man må kvalifisere folk til de jobbene som er ledige. Det kan noen ganger ta tid, men man må i hvert fall sette i gang og sørge for at man får brukt de ressursene som man har til rådighet.

       Så tar representanten til orde for å sette i gang en kampanje nå på slutten av året. Det kan jo for så vidt være en sympatisk idé, men det lar seg nok rett og slett ikke gjennomføre på denne korte tida. Det er fullt mulig å komme tilbake til det framover. Jeg er helt enig i intensjonen, nemlig at flere må bli bedre til å ansette folk med ulike typer funksjonsnedsettelser.

       Representanten Svendsen tar fullstendig feil når han mener at jeg har påført det private næringsliv en hel mengde regler og latt det offentlige gå fri. Tvert imot. Representanten Svendsen må ha vært helt andre steder enn der jeg har vært til stede, for jeg har tvert imot tatt til orde for at det offentlige må gå foran. Den artikkelen som stod i bladet « Velferd », som representanten viser til, viser jo med all tydelighet at det er et stykke igjen å gå. I Arbeids- og inkluderingsdepartementet har man i hvert fall tatt noen steg. I tillegg til det har Fornyingsdepartementet tatt initiativet til og fått vedtatt en trainee-ordning for unge funksjonshemmede, og den skal nå gå i alle departementene. I tillegg til det har man - i forbindelse med en sak vi skal behandle senere i dag når det gjelder sykelønn - lagt inn penger for at NAV skal ha budsjettmidler sjøl og tiltaksmidler, både på de ordinære midlene og på midlene for yrkeshemmede, for at flere funksjonshemmede skal komme i jobb.

       Jeg mener at staten og det offentlige må gjøre dette, og de bør gå foran. Her har staten en lang veg å gå. Staten har en handlingsplan der de har en målsetting om at av alle nyansettelser skal 5 % være yrkeshemmede, og det er en målsetting som staten og de statlige etatene er nødt til å ta på alvor og gjennomføre. Da tror jeg det er mange holdningsendringer som må på plass. Jeg tror ikke dette først og fremst dreier seg om penger på budsjettet, men det dreier seg om holdningsendringer og en arbeidsgiverpolicy som gjør at man sikrer at de som har en yrkeshemning av et eller annet slag, eller en funksjonshemning, blir vurdert ut fra sine kvalifikasjoner og kunnskaper, ikke ut fra en holdning der man enten tror at folk er mer syke enn de er, eller at det praktisk blir vanskelig å gjennomføre det.

       Der er jeg hjertens enig med representanten Svendsen i at det absolutt er grunn til å kritisere de offentlige arbeidsgiverne, men det er også en del private som har en lang veg å gå før dette blir et likestilt arbeidsmarked for yrkeshemmede og funksjonshemmede.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 1513)