Gunvor Eldegard (A) [10:03:41]
(ordførar for saka):

       Me behandlar i dag eit representantforslag, Dok.nr.8:08, om å oppretta ei uavhengig konkurransenemnd for ankebehandling av konkurransesaker.

       Bakgrunnen for forslaget er at Regjeringa i dag har høve til å bruka to alternative grunngivingar for å omgjera Konkurransetilsynet sine vedtak. I tillegg til å overprøva på politisk grunnlag har Regjeringa høve til å overprøva Konkurransetilsynet på fagleg grunnlag. Forslagsstillarane meiner dette er uheldig, og dei har særleg merka seg at tre av Konkurransetilsynet sine vedtak har vorte omgjorde det siste året. I to av sakene har vedtaka vorte omgjorde av departementet på fagleg grunnlag, m.a. fusjonen mellom Gilde og Prior. I eitt tilfelle har Kongen i statsråd omgjort vedtaket etter konkurranselova § 21 om saker av prinsipiell og stor samfunnsmessig interesse. Dette gjeld fusjonen mellom Prior og Norgården, der grunnen var at Regjeringa fann at andre samfunnsomsyn vog tyngre enn omsynet til konkurranse.

       Forslagsstillarane meiner òg at det er grunn til å stilla spørsmål om Regjeringa har tilstrekkeleg kompetanse til å gjennomføra ei optimal saksbehandling. Dei ber om at Regjeringa i løpet av våren 2007 fremjar forslag om endringar i konkurranselova, slik at det vert etablert ei uavhengig konkurransenemnd for behandling av ankesaker.

       Komiteen har hatt ei open høyring i saka. Der møtte berre éin - det var NHO. Dei støttar forslaget om å oppretta ei klagenemnd.

       Departementet og Konkurransetilsynet skal etter konkurranselova § 16 berre vurdera saker ut frå det konkurransefaglege, og overlata til Regjeringa å vega omsynet til konkurranse opp mot andre samfunnsomsyn. Eg er glad for at me har desse føresegnene i konkurranselova som kan fungera som ein sikkerheitsventil, slik at riktige vedtak kan verta fatta ut frå ein heilskapleg politikk. På den måten kan konkurransepolitikken setjast i ein samanheng der òg andre viktige samfunnsomsyn vert vurderte. Eksempel på ulike omsyn kan t.d. vera ønsket om å behalda norske arbeidsplassar, eller det kan vera landbrukspolitiske omsyn. Både denne regjeringa og den førre regjeringa har omgjort vedtak i Konkurransetilsynet på grunn av t.d. landbrukspolitiske omsyn, så det er ingen dramatikk i dette.

       Det er òg viktig for meg å seia at dette sjølvsagt ikkje betyr at me ikkje er opptekne av konkurranse. Det skal ikkje vera nokon tvil om at konkurranselova ligg fast.

       Fleirtalet i komiteen rår til at dette forslaget ikkje vert vedteke av Stortinget. Spørsmålet om etablering av ei uavhengig konkurransenemnd var seinast drøfta i Stortinget under handsaminga av konkurranselova i 2004. Fleirtalet den gongen, Arbeidarpartiet, SV, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre, la då til grunn at enkeltvedtak etter den nye lova skulle påklagast til departementet. Dagens konkurranselov har berre verka i snart tre år. Fleirtalet er samd med departementet i at erfaringsgrunnlaget er for tynt til at det er grunnlag for å setja i verk ei så omfattande endring i lova som det forslagsstillarane legg opp til.

       Eg synest heller ikkje det er grunn til å setja spørsmålsteikn ved den faglege kvaliteten i departementet si handsaming av ankesaker. I departementet har me faktisk landets fremste ekspertar på regelverket, og dei faglege vurderingane dei gjer, bør etter mi meining ikkje trekkjast i tvil.

       Eg tilrår med dette fleirtalet si innstilling i saka.

       Det er vel ikke til å legge skjul på at det er sterke interesser innenfor landbrukssektoren som har fått gjennomslag og vunnet fram. For denne rød-grønne regjeringen er koplingen mellom stat og landbrukssektoren positiv: Dess sterkere stat og dess mer statlig styrt landbrukssektor man har, dess bedre er det, dessverre.

       Det som bekymrer oss, er at Regjeringen ikke tar hensyn til den faglige kompetansen som forbrukerperspektivet og Konkurransetilsynet skal ivareta, men setter det til side. Det er en bruk av politisk makt - eller rett og slett misbruk av politisk makt - som er bekymringsfull.

       Det spesielle med fusjonen mellom Prior og Gilde var bl.a at mens ankebehandlingen pågikk, var det en rekke sentrale politikere som var ute i media og nærmest dikterte og forlangte hva konklusjonen fra Regjeringen skulle bli. Det ble satt inn et enormt press, og det kom vel ikke som noen overraskelse at resultatet ble som det ble, dessverre. Man må bare registrere at landbruksinteressene har et solid fotfeste i Regjeringen og nærmest får gjøre som de selv vil, og man ofrer forbrukernes interesser. Alt dette for å beskytte det norske landbruket, som er subsidiert med over 20 milliarder kr årlig.

       På det nåværende tidspunkt føler vi at det er viktig og riktig at man får en slik endring av klagebehandling etter vedtak fattet av Konkurransetilsynet, som vil innebære at Regjeringen mister muligheten til å omgjøre vedtak basert på egne faglige og politiske vurderinger, og at all ankebehandling i første omgang skal skje i en politisk uavhengig konkurransenemnd. Det at man får en faginstans som kan behandle disse sakene, mener vi er riktig rett og slett fordi Regjeringen driver politikk og ikke konkurransepolitikk.

       Med dette vil jeg fremme forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre som står i innstillingen.

       Høyre er kritisk til den nye konkurransepolitikken fordi den er forbrukerfiendtlig og hindrer innovasjon og nødvendig omstilling. Dårlig forbrukerpolitikk rammer dem med svakest økonomi, og dårlig konkurransepolitikk svekker næringslivets konkurranseevne.

       Høgre, med tilslutning frå Framstegspartiet, seier ikkje rett ut i merknadene sine i komiteinnstillinga at dei meiner departementet har nytta konkurranselova på ein fagleg utilbørleg måte då det gjorde om Konkurransetilsynet si avgjerd i sakene om Prior og Norgården og Prior og Gilde. Men mellom linjene ligg det likevel ein aura av mistanke om at det har vore politiske vurderingar gøymde i eit formelt skal av faglege innvendingar mot Konkurransetilsynet sitt grunnlag for inngrep.

       Eg vil understreka at Kristeleg Folkeparti ikkje finn grunn til å stilla spørsmål ved departementet si faglege grunngjeving i dei aktuelle sakene. Me trur at statsråden er så ryddig at om det reelt var ei politisk vurdering som gjorde utslaget, ville departementet ikkje ha handsama saka som ei ankesak etter konkurranselova, men som ei ordinær politisk sak, og følgjeleg kunne ho òg ha vore innklaga for ei politisk vurdering i statsråd.

       På prinsipielt grunnlag meiner me likevel at det kan vera gode grunnar for å sjå nærare på framlegget om å overlata klager på Konkurransetilsynet sine avgjerder på fagleg grunnlag til eit organ som ikkje er direkte politisk styrt. Nettopp sidan allmenn tillit til at styresmaktene kan skilja mellom faglege og politiske vurderingar, er nødvendig for å kunna halda på eit tospora klagesystem, kan ei uavhengig klagenemnd med juridisk og økonomisk kompetanse på nivå med Konkurransetilsynet vera ein god idé. Då er det ikkje talet på år sidan vedtaket om konkurranselov vart gjort, som regjeringsfraksjonen trekkjer fram, som er avgjerande. Det er ikkje erfaring eller mangel på erfaring som er grunnlaget for kritikken, det er sjølve prinsippet. Om statsråden kjem frå SV eller frå Framstegspartiet, er i grunnen heilt uinteressant i denne samanhengen, for det same spørsmålet kan stillast om det utelukkande er ei juridisk og økonomisk vurdering av grunnlaget for inngrep som har vorte nytta av departementet.

       Kristeleg Folkeparti vil òg understreka at konkurranse sjølvsagt òg skal vektast mot andre samfunnsmessige omsyn. Det er vektige samfunnsmessige omsyn som ligg bak ønsket om at Norsk Landbrukssamvirke skal vera ein sterk aktør med myndigheit til å kunna driva marknadsregulering for å nå politiske mål for landbruksnæringa. Det skal vera ein terskel for å kunna minska konkurransetrykket, men det skal òg vera mogleg å gå over denne terskelen dersom det er vektige grunnar for det. Eit levande landbruk over heile landet er t.d. ein slik grunn.

       På denne bakgrunnen ber Kristeleg Folkeparti saman med Venstre Regjeringa vurdera på nytt om ei uavhengig klagenemnd for konkurransesaker, eller andre tiltak for eit klårare skilje mellom fagleg og politisk klagehandsaming, bør gjennomførast.

       Eg tek opp framlegget vårt.

       Anledning til å klage er likevel ein demokratisk rett som må vere der, men det er ein rett som må brukast med godt skjøn, og det skal vere eit unntak når Regjeringa grip inn. Slik har det også vore praktisert fram til regjeringsskiftet 2005. Også den førre regjeringa, der Venstre deltok, endra vedtak som Konkurransetilsynet hadde gjort. Men slik eg hugsar det, skjedde det berre ein gong på fire år, nemleg då Felleskjøpet Øst Vest fekk høve til på visse vilkår å kjøpe Norgesmøllene for å sikre ein konkurransedyktig norsk aktør i ein nordisk matmjølmarknad.

       Det er først og fremst det som er problemet i denne saka - bruk av skjøn, eller manglande bruk av skjøn og unntak frå regelen, som meir har vorte ein vane. Regjeringa har faktisk greidd å gjere om Konkurransetilsynet sine vedtak i kvar einaste sak som er klaga inn der etter regjeringsskiftet. Då vert det ikkje lenger eit unntak, men ein regel og ei kraftig svekking av autoriteten og dømmekrafta til Konkurransetilsynet.

       Felles for alle sakene er også at det er pressgrupper som står Regjeringa og regjeringspartia nær, som har klaga og fått omgjort vedtaka. Det er ikkje minst grunn til å peike på, slik fleire også har gjort her i dag, at når Regjeringa set til side vedtaka i Konkurransetilsynet knytte til Prior sitt oppkjøp av Norgården og deretter fusjonen med Gilde, står det neppe som førebiletleg bruk av godt skjøn i konkurransepolitikken.

       Venstre meiner det er mange gode grunnar til å sjå nærare på forslaga frå Konkurranselovutvalet, også når det gjeld oppretting av ei uavhengig konkurransenemnd, slik det kom forslag om her i dag. Ikkje minst er det avgjerande at regelverket og systematikken rundt klagehandsaminga på konkurranseområdet ikkje kan mistydast. Det er likevel Venstre si oppfatning at i utgangspunktet er det ikkje regelverket det er noko feil med, men ei regjering som brukar leiarskapen sin og praktiserer regelverket på ein dårleg måte.

       Vi har sett Regjeringa handle på ein måte som ikkje akkurat ber bod om ny kurs, nye tider og uavhengig konkurransepolitikk. Seansane i Fellesforbundet for vel 14 dagar sidan vitna om alt anna enn fri og uhilda konkurranse. Midt i ein hektisk statsrådskvardag hadde ikkje mindre enn tre av Regjeringa sine mest travle statsrådar anledning til å besøkje Fellesforbundet sitt representantskap, og derfrå gjekk dei heim igjen med kvar sin sjekk i lommeboka: 1,1 mill. kr til Arbeidarpartiet, 200.000 kr til SV og 100.000 kr til Senterpartiet. I grunngjevinga for å støtte regjeringspartia seier Fellesforbundet sin leiar, Kjell Bjørndalen, m.a. at skipinga av ei raud-grøn regjering og den politikken som har vore ført sidan valet, viser at det har skjedd ei utvikling der både SV og Senterpartiet no står nærare det Fellesforbundet står for. Og det ser vi, f.eks for SVs del når det gjeld gasskraftsaka, der dei har svikta miljøet, og vi ser det i faglege spørsmål når det gjeld Senterpartiet. Og klarare er det vel ikkje mogleg å seie at politiske prinsipp og standpunkt er til sals. Det er trist for Senterpartiet og SV at dei no er ein del av den same samrøringa som Arbeidarpartiet har stått for i all si tid, men først og fremst er det trist fordi det må setjast spørsmålsteikn ved kva omsyn som veg tyngst t.d. for Regjeringa si klagehandsaming i konkurransesaker. Er det særinteresser, eller er det borgarar og forbrukarar? I sin ytste konsekvens kan dette kome til å handle om manglande demokrati og manglande openheit.

       Venstre er saman med Kristeleg Folkeparti i forslaget om å vurdere på nytt ei uavhengig gjennomgåing.

       Statsråd Heidi Grande Røys [10:26:25] : Eg er glad for at fleirtalet i komiteen går inn for at Stortinget ikkje skal vedta Dok.nr.8-forslaget om at det skal etablerast ei uavhengig konkurransenemnd for ankebehandling av konkurransesaker. Det er i tråd med det synet eg gav uttrykk for i brev til komiteen den 27. desember 2006.

       Det at departmentet i to klagesaker etter § 20 i lova har hatt ei anna konkurransefagleg vurdering enn Konkurransetilsynet, eller at Regjeringa i ei omgjeringssak etter § 21 har ei anna politisk vekting av ulike samfunnsomsyn enn det forslagsstillarane har, gir sjølvsagt ikkje nokon grunn til å innføre ei klagenemnd for konkurransesaker. Heller ikkje det at departementet har halde ved lag Konkurransetilsynet sitt inngrep mot Falck sitt oppkjøp av Viking Bilberging i vedtak av 17. januar, endrar mitt syn på det.

Statsråd Heidi Grande Røys [10:35:01] : Lat meg fyrst seie at vi ikkje har omgjort alle saker som har vore klaga inn etter regjeringsskiftet. Seinast den 17. januar var vi einige med Konkurransetilsynet i å forby fusjon mellom Falck og Viking, eller at Falck skulle kjøpe Viking - så der var vi heilt einige.

       Når eg er imot å opprette ei klagenemnd, så er det som eg sa på slutten av innlegget mitt, fordi vi absolutt kan setje spørsmålsteikn ved uavhengigheita i dette. Det er fyrsteinstansen som er saksførebuar, og som ofte skriv forslag til vedtak til klagenemnda. Kor uavhengig er han då i forhold til eit departement, som på sjølvstendig grunnlag går inn? Ja, vi bruker sjølvsagt Konkurransetilsynet si vurdering som utgangspunkt for det vi går inn i, men vi gjer altså ei heilt sjølvstendig vurdering. Det er viktige prinsipp i ein rettsstat som Noreg at vi har sjølvstendige og uavhengige ankebehandlingar. Departementet gjer det, og det var fleirtalet einig i då vi laga ny konkurranselov, som altså har verka i to og eit halvt år.

       Arne L. Haugen (A) [10:39:13] : Jeg må med respekt å melde si at jeg kjenner meg dårlig igjen i den beskrivelsen av regjeringen Stoltenbergs håndtering av Konkurransetilsynet og konkurransepolitikken som vi har hørt fra flere her i salen nå i dag. Det er spesielt landbruket det har blitt fokusert på, og det hevdes at landbruket blir subsidiert slik at bøndene slipper å satse på innovasjon og utvikling, og at vi i det hele tatt får en sementert situasjon som denne regjeringen skal være veldig opptatt av å verne om. Jeg synes det er en fullstendig feilaktig beskrivelse av situasjonen. Subsidiene gjør jo for det første at vi som forbrukere får billigere matvarer enn det vi ellers ville ha fått. Det er jo det som er poenget med dem.

       Jeg synes det er svært vanskelig å se noen dramatikk i den måten Regjeringen har håndtert disse sakene på. I oversikten over de sakene som har vært behandlet av skiftende regjeringer, som statsråden selv var inne på i sitt svar i replikkordskiftet her, kan en se hvordan det har foregått. Jeg viser bl.a til at Bondevik II-regjeringen omgjorde Nobø-Dimplex-fusjonen i 2004, med bakgrunn i sysselsettingsmessige forhold og eksporthensyn, og noe tilsvarende i saken om Norgesmøllene fra samme år, der landbrukspolitiske hensyn ble funnet å veie tyngst.

       Jeg synes at Regjeringen har håndtert disse sakene på en veldig kompetent og god måte, og jeg synes det er all grunn til å anbefale at flertallets forslag får overveldende oppslutning i salen her i ettermiddag.

       Gunnar Gundersen (H) [10:41:50] : I motsetning til forrige taler ser jeg faktisk litt dramatikk i hvordan Regjeringen håndterer konkurransepolitikken. I NRK i dag var det en melding om at det kom til å bli billigere å ringe. Et tredje mobilnett ble åpnet i Norge. Der ser vi jo i og for seg effekten av det å drive en effektiv konkurransepolitikk. Det kunne vært morsomt å se om Norwegian hadde fått den nødvendige hjelp til å etablere seg i den monopolsituasjonen vi hadde med SAS, med dagens regjering.

       Konkurransepolitikk er en bærebjelke i velferdsutviklingen på samme måte som handel. På begge områder har vi som samfunn utfordringer. Utfordringen politisk er selvfølgelig at effekten og konsekvensen av en tøff konkurranse rammer noen få sterke særinteresser i enkelte tilfeller, mens fordelene spres på mange. I det mediebildet vi ser, er det sjelden det er de mange og spredte begunstigede som vinner. Den sikkerhetsventilen som statsråden snakket om, blir ofte brukt av dem som trenger beskyttelse mot utslag av konkurransen. Det er ikke vanskelig å tolke akkurat det bildet nesten daglig i pressen. På lang sikt er det imidlertid ganske uomtvistelig at det å drive en effektiv konkurransepolitikk sikrer den beste utviklingen. Det er i og for seg grunnen til at markedsøkonomien har vunnet over sosialismen som system på området. Omstilling får man utfordringer med hvis man begrenser konkurransen - den svekkes. En omstilling er jo sjelden slutten på noe godt, den er egentlig starten på noe bedre - hvis man bare tar utfordringen i det. Konkurransepolitikken burde snarere styrkes enn svekkes på den måten vi ser i dag. Det at konkurransen snevres inn, det at særinteresser vinner fram, medfører at det er forbrukeren som betaler regningen. I en verden der netthandel, som man i og for seg kan lese som åpen import, blir mer vanlig, og der folk reiser mer og mer, blir dette mer og mer kritisk. Det samme gjelder for norsk næringsliv som skal konkurrere ute. Forskning viser ganske klart at hvis man skal klare seg internasjonalt, må man i første omgang i hvert fall være utsatt for konkurranse hjemme, og man må klare konkurransen hjemme.

       Statsråden snakket litt om ressursbruk til slutt. Det er klart at konkurranse må overvåkes som konkurranseform, men forskning viser også ganske tydelig at effektene og gevinsten ved konkurranse er så mye større at det forsvarer denne ressursbruken.

       Ivar Kristiansen (H) [10:45:18] : Jeg er skuffet, men ikke overrasket over den politiske tilnærmingen som de rød-grønne partiene legger for dagen i denne saken. Jeg registrerer samtidig med interesse at man bare nedtoner de politiske virkninger og effekter av tilnærmingen til en offensiv eller mangel på offensiv konkurransepolitikk. Jeg trodde faktisk man hadde en annen tilnærming i en tid og i en situasjon hvor vi ser at den internasjonale oppmerksomheten overfor nettopp legal, riktig, sunn og god konkurranse er større enn noen gang før.

       Jeg registrerer også med interesse de eksemplene man viser til, at dette er en miks mellom politiske begrunnelser og årsaker og faglige begrunnelser for å gripe inn når det gjelder Tine, Statkraft eller hvem man måtte mene. Jeg tror man skal lete lenge innenfor disse sektorene for å finne ut at dette er gode eksempler på områder som i noen særlig grad preges av konkurranse - i hvert fall tror jeg ikke at de som betaler sluttfakturaen, føler at dette er et område som preges av konkurranse.

       Jeg tror morgendagen har mer behov for at man ikke nå sitter igjen med et vingestekket konkurransetilsyn, enten vi snakker om norsk luftfart eller norsk offshorenæring eller hva vi måtte snakke om. Vi ser at det er de store gigantene vi har i Norge, som først og fremst får lån, tid og oppmerksomhet, og som mer tar den politiske bakdør enn å bruke de argumentene som egentlig skal til, hvis det er noen som har bruk for begrepet beskyttelse som vignett for en tilnærming til å vingestekke Konkurransetilsynet.

       Jeg tror dette er det farlige med denne saken. Dette er det betenkelige. Når vi ser hvilken politisk tilnærming man har på dette området, er dette i særlig grad betenkelig. Det er klart at vi nå har et vingestekket konkurransetilsyn som ikke i noen særlig grad verken evner eller tåler en annen terskel eller en annen overprøvingsgrad, og det er svært betenkelig. Er det noe vi har behov for også i Norge, er det et konkurransetilsyn som kan opptre sterkt, robust og faglig, og der man ikke risikerer at man på bakrommet skal ha noen politiske linjer som skal fortelle hvordan man til slutt skal avveie når konklusjonen skal tas, eller aller helst at man ikke skal gripe inn der man aller helst burde ha grepet inn.

       Steinar Gullvåg (A) [10:48:35] : Jeg registrerer at representanten Kristiansen endelig slapp katta ut av sekken da han uttrykte skuffelse over at Regjeringen ikke fører det han kaller en mer offensiv konkurransepolitikk. Ja, nettopp: politikk. For det er politikk dette egentlig dreier seg om.

       Det er også politikk når Ivar Kristiansen mener at Konkurransetilsynet er blitt vingestekket. Jeg skulle gjerne ha fått en nærmere begrunnelse for det, for det er en helt annen begrunnelse Kristiansen bruker enn den hans partifelle Torbjørn Hansen bruker. Og jeg må si at det interessante med dette er at for noe over et år siden, da Høyre selv bekledde regjeringskontorene, så de ikke noe behov for å innføre noen uavhengig klagenemnd på dette området. Det er først nå, etter at vi har fått en annen konkurransepolitikk, at Høyre ønsker å fjerne konkurransepolitikken fra politikken.

       Jeg må si at jeg synes at representanten Sørfonn peker på noe som er helt avgjørende og viktig i denne sammenhengen, når han sier at det er helt legitimt av en regjering å legge politiske vurderinger til grunn for en avgjørelse i klagesaker i konkurransepolitikken, like legitimt som det er at man bruker faglige begrunnelser for de avgjørelsene som tas.

       Jeg synes at det har gått klart fram at det forslaget som vi behandler akkurat nå, er et forsøk på å dekke til Høyres egentlige hensikter, nemlig å kritisere konkurransepolitikken generelt sett. Da synes jeg man kunne gjøre det med blanke våpen.

       Statsråd Heidi Grande Røys [10:51:16] : Eg berre følte for å ta ordet. Eg må seie at eg reagerer på ein del av dei karakteristikkane som representantane frå Høgre kjem med her for verkeleg å setje eit spørjeteikn ved den faglege integriteten til Konkurransetilsynet. Det er ikkje denne regjeringa som gjer det, tvert imot har vi vore veldig nøye med å understreke at det arbeidet som Konkurransetilsynet gjer, er nødvendig. Det er viktig, og det er sjølvsagt bra for konkurransen på dei områda og i dei marknadene der vi har bestemt at vi skal ha konkurranse. Det at representantar frå Høgre no tek i bruk ein karakteristikk av Konkurransetilsynet som er så negativ og som er med på å ta frå Konkurransetilsynet den autoriteten det faktisk treng å ha for å gjere sitt arbeid, synest eg er direkte leit, og eg håpar dei vil tenkje seg om vidare framover.

       Dersom ein går inn og ser på dei sakene som vi har gjort om - det anbefaler eg representanten Kristiansen å gjere - så var den fyrste saka vi hadde på bordet, fusjonen mellom Oilwell og Varco, som gjekk på leveransar av boreutstyr og rørsystem til Nordsjøen. Der hadde Konkurransetilsynet avgrensa marknaden til berre å vere Nordsjøen. Vi gjekk ut og spurde alle konkurrerande leverandørar til Oilwell, alle kundane til desse selskapa. Alle er einige om at er det ein marknad som er internasjonal, er det marknaden knytt til leveransar til offshorenæringa. Då vart det eit konkurransefagleg argument å seie at marknaden ikkje er nordsjøområdet, som Konkurransetilsynet sa; marknaden er internasjonal. Dermed måtte vi oppheve Konkurransetilsynet sitt vedtak og tillate fusjon. Eg skulle gjerne sett om Høgre etter å ha gått igjennom den saka, er ueinig i det standpunktet.

       Då står vi igjen med to saker - den eine etter § 16, Prior-Gilde-fusjonen. Grunnen til at vi måtte tillate fusjon, var at vi var einig med Konkurransetilsynet i at det er sannsynleg at Prior-Gilde i løpet av ein kort tidshorisont, som vi etter konkurranselova har å halda oss til, ville etablere seg på ein avgrensa del av marknaden, nemleg på foredla varer, altså stort sett pålegg. Men kor skulle dei hente råvarene frå? Jo, anten måtte dei hente råvarene hos Prior, eller så måtte dei hente dei hos konkurrenten til Prior, som var Den Stolte Hane. Ergo ville dei verte eit foredlingsledd for Prior og ikkje ein konkurrent. Det er eit konkurransefagleg synspunkt som eg ikkje skjønnar at det går an å ha. Det finst ikkje kylling å få frå nokon andre, og då vert det eit foredlingsledd som aukar avansen til Prior og ikkje pressar pris eller pressar konkurranse. Det er ei konkurransefagleg vurdering som står seg, og som dermed gjorde at vi måtte gjere eit anna vedtak enn det Konkurransetilsynet hadde gjort. Eg vil ikkje på nokon måte gå god for slike karakteristikkar som dei Høgre-representantane i dag har kome med. Det er langt, langt frå det eg ville seie er riktig når det gjeld Konkurransetilsynet sitt viktige og grundige og gode arbeid.

       Torbjørn Hansen (H) [10:54:47] : Jeg følte at det var grunn til å ta ordet, fordi representanten Gullvåg nettopp holdt et helt innlegg basert på en åpenbar misforståelse. Han påstod at Høyre i forrige periode ikke så behov for en uavhengig ankebehandling i saker på faglig grunnlag. Det er direkte feil. Det framgår både av innstillingen og av de sakene som ble behandlet i forrige stortingsperiode, at dette var et forlik som ble inngått med bl.a. Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av tilsynsmeldingen.

       Konkurranselovutvalget anbefalte en uavhengig klageinstans i faglige saker. Det var også utgangspunktet til Regjeringen i en sak som ble fremmet for Stortinget. Det var også et forlik i Stortinget med bl.a. Arbeiderpartiet hvor man aksepterte å ikke foreslå en slik uavhengig klageinstans i forrige stortingsperiode. Det framgår helt klart av stortingsbehandlingen at det ikke forelå noe annet ønske fra bl.a. Høyre i forrige periode enn å etablere en faglig uavhengig klagenemnd, slik det framkommer i dette forslaget. Innlegget til Gullvåg var derfor basert på en åpenbar misforståelse.

       Ellers synes jeg det er underlig at statsråden på den ene side argumenterer mot at det har skjedd en endring i konkurransepolitikken, og på den annen side argumenterer med at det faktisk har skjedd en endring. Det er ingen tvil om at Regjeringen i alle saker hvor de har stått foran et veivalg, har valgt å overse konkurransehensyn. Det skjedde umiddelbart etter regjeringsskiftet i forhold til Statkraft-Trondheim Energiverk-saken, det skjedde i Prior-Norgården-saken, og det skjedde i Gilde-Prior-saken. Regjeringen kuttet et forskningsprosjekt på konkurransepolitikk med 25 mill. kr. Vi har hatt den såkalte ostekrigen i regi av Landbruks- og matdepartementet. Det samme gjelder forslaget om å stramme inn praksisen for utenlandsk bearbeiding, og det gjelder angrepet på regelverket for offentlige anskaffelser. Et intervju med direktøren i Konkurransetilsynet for bare noen uker siden bekrefter med all tydelighet at det har skjedd en dramatisk kursendring innenfor konkurransepolitikken. Det synes jeg regjeringspartiene bør vedkjenne seg, og de burde heller forsøke å forklare hvorfor de ønsker å svekke forbrukerhensyn istedenfor å prøve å bortforklare at det har skjedd en kursendring.

       Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [10:57:13] : Det er som regel hyggeleg å verta referert til av andre talarar, slik Steinar Gullvåg gjorde til mitt innlegg, men samtidig er faren for at noko av poenget forsvinn, alltid til stades. Derfor har eg lyst til å presisera litt kva eg sa, og i alle fall kva eg meinte.

       Når Steinar Gullvåg seier at eg har sagt at det er legitimt å leggja andre vurderingar enn konkurransemessige til grunn ved klagebehandling av Konkurransetilsynet si avgjerd, er nok det å trekkja det litt langt. Eg sa faktisk det motsette. Når me går inn for eit tospora system, er det fordi det ved klagebehandling sjølvsagt er konkurranselova som skal leggjast til grunn, og reint konkurransemessige vilkår som skal vurderast. Men det er sjølvsagt òg legitimt for ei regjering og politiske myndigheiter å ta ei avgjerd på anna grunnlag, å ta inn andre vurderingar, men då skal det gjerast ope og på ein ryddig måte. For det som er problemet her, er nettopp mistanken om ei samanblanding. Eg prøvde òg å seia at i Kristeleg Folkeparti skuldar vi ikkje statsråden for å ha blanda saman her. Me trur det har vore ei ryddig behandling. Men berre mistanken om at det kan skje ei samanblanding, gjer noko med tilliten til systemet. Det er derfor me i vårt glitrande forslag prøver å bidra til å rydda landskapet - for å halda oppe tilliten.

       Eg følte eit visst behov for denne oppryddinga, og eg håpar at dette no - om mogleg - er endå klårare frå vår side.

       Ivar Kristiansen (H) [10:58:55] : Jeg bad om ordet bare for å slå fast at jeg ikke har registrert at det er noen fra Høyre som i denne debatten har gått til angrep på Konkurransetilsynet. Hvis det er noen som har oppfattet mitt innlegg å være i retning av å gå til angrep på Konkurransetilsynet, har jeg utvist en formidabel evne til å uttrykke meg klosset. Det skal man jo aldri se bort fra.

       Det som er viktig i denne saken, tror jeg er å se på hvordan konkurransepolitikk utøves nasjonalt og ikke minst internasjonalt - med den oppmerksomhet det etter hvert har fått, ikke minst i en nasjon som Norge, som mer enn andre land preges av et ganske stort offentlig eierskap.

       Mitt hovedpoeng var faktisk at dagens regjering gjennom sin utøvelse av det såkalte politiske skjønn i en del store, tunge og prinsipielle saker har bidratt indirekte til å svekke Konkurransetilsynets autoritet. Det er det som har vært mitt hovedanliggende. Det er soleklart at når det gjelder et sterkt og robust offentlig tilsyn, som i de mest prinsipielle og største sakene gang på gang blir politisk overprøvd, må man ha et virkelig skarpt blikk på det politiske feltet for å se at det er konkurransen som blir styrket ved å gå Tines eller Statkrafts ærend. Da tror jeg man også politisk er på ville veier. Det er i hvert fall ikke noen tilgrodde våpen som benyttes fra Høyre i dette spørsmålet.

       Det er soleklart at et tilsyn som har fått den klart definerte faglige oppgave å utøve konkurransetilsyn, blir både mer svekket og mindre i stand til å gripe inn der man måtte føle at her risikerer man å bli overprøvd. Det er det stikk motsatte vi har behov for for å møte utfordringene på konkurransesektoren i tiden som kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 1793)