Lise Christoffersen (A) [10:02:44] (ordfører for saken):

       Man gir inntrykk av en skepsis til kjøp av tjenester i forhold til attføringsbedrifter og tiltaksarrangører. Kan saksordføreren klargjøre om man egentlig er for anbud, imot anbud, eller om man bare skal fortsette med det som er praksis i dag?

Lise Christoffersen (A) [10:24:01] : Jeg tror at det aller, aller viktigste vi kan bidra til, er å få gode systemer for resultatrapportering, slik at vi ser at de midlene som vi her bevilger, faktisk gir resultater for brukerne. Det vil f.eks også være mulig å sammenligne resultatene på de ulike NAV-kontorer. Det er en metode som brukes i mange sammenhenger.

       Så til spørsmålet om klageordninger. Regjeringen sa i forrige runde da vi behandlet NAV-reformen, at den vil komme tilbake til det spørsmålet når en har behandlet innstillingen fra Bernt-utvalget, slik at en ser hele helse- og sosialsektoren i sammenheng, for her kan det skje endringer, og da vil det eventuelt være behov for å gjøre om på klageordninger som en nettopp har endret. En ønsker altså å se det i sammenheng. Vi har gjennom merknadene våre gitt et lite hint om at kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden kanskje likner mer på den midlertidige ytelsen i folketrygden enn den likner på den tradisjonelle sosialhjelpen. Da er det et lite hint.

       Det har også vært svært nyttig med høringer. Mange gode og viktige innspill har kommet, og Fremskrittspartiet har valgt å følge flere av de anbefalingene vi har fått.

       Martin Engeset (H) [10:37:34] : Det kommunale selvstyret har stått sentralt i norsk forvaltning og tradisjon gjennom generasjoner. Da forundrer det meg litt at Fremskrittspartiet på område etter område ønsker å avvikle kommunenes ansvar og oppgaver. Vi ser det i denne saken, knyttet til at Fremskrittspartiet ønsker å statliggjøre sosialkontorene. Vi kjenner ordtaket om at den vet best hvor skoen trykker som har den på. Det er i hver enkelt kommune at man i et godt sosialfaglig arbeid i møte med den enkelte bruker og klient kan komme frem til gode løsninger. Vi vet også at det er betydelige forskjeller bl.a i leveomkostninger og bokostnader i uliker deler av landet.

       Mitt spørsmål til representanten blir: Hvorfor i all verden ønsker Fremskrittspartiet å tviholde på at sosialkontorene skal statliggjøres?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:40:45] : Jeg er, i likhet med mange av innvandrerne selv og de funksjonshemmede selv, imot kvotering. Jeg har sittet og deltatt i en debatt om kvotering av innvandrere, hvor et stort antall av innvandrerne selv var imot. De så at de ville tape på en ordning hvor de i enhver sammenheng ville bli stilt spørsmål om de hadde fått jobben fordi de var kvotert inn, eller fordi de var dyktige.

       Hvis det er et problem med holdninger ute i bedriftene, er det der vi må sette inn arbeidet. Det er beklagelig at stat og kommune er de dårligste til å rekruttere både innvandrere og funksjonshemmede. Vi bør kanskje først ta et tak innad i våre egne kommuner og i staten.

       Jeg håper at de holdningene som man viser til noen steder, ikke er representative. På arbeidsplassen Coca-Cola Drikker AS i min kommune har de 70-80 forskjellige nasjonaliteter, tror jeg, og har veldig gode erfaringer med det.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:41:57] : Jeg vil følge opp det siste temaet fordi det er litt oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet ikke er mer opptatt av å integrere innvandrere i arbeidslivet. I en felles merknad, alle unntatt Fremskrittspartiet, sier vi at vi støtter Regjeringen i at denne reformen skal ha som særlig siktemål å inkludere ikke-vestlige innvandrere i arbeidslivet, med spesiell vekt på kvinner og situasjonen for nye generasjoner.

       Forholdet er at det må være et tap for samfunnet at kvinnelige innvandrere i så liten grad er integrert i arbeidslivet. Det må være et tap både økonomisk og sosialt at vi ikke får dem inn i arbeidslivet. Ser ikke Fremskrittspartiet nytten ved å bruke samfunnsinstrumentene til å sikre deltakelse i arbeidslivet bredest mulig for flest mulig grupper - både til samfunnets fordel og selvsagt også til fordel for den enkelte.

       Jeg har lyst til å heve blikket litt og innledningsvis i innlegget mitt forsøke å peke på hvilke hovedstolper som er viktige for Høyre, hva det er som har vært vårt utgangspunkt i vår behandling av denne saken. Jeg vil peke på fem punkter som er helt avgjørende for at vi skal klare å skape et godt samfunn.

       Det første er en kunnskapsskole der ingen elev blir hengende etter. Det er fantastisk viktig, og det har også med denne saken å gjøre. Det andre er et arbeidsliv der alle får bidra, og der de som faller utenfor, får en ny sjanse. Det tredje er et nyskapende næringsliv som utløser muligheter i hele landet. Det fjerde er et offentlig velferdstilbud som sikrer hjelp når man trenger det. Og sist, men ikke minst, er det et mangfoldig samfunn, der mennesker møtes med respekt, åpenhet og toleranse. Alle disse fem stolpene - det kan vi kalle dem - er viktige for det jeg vil kalle Høyre-samfunnet.

       Jeg har innledningsvis også lyst til å skryte litt av statsråden. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: De fleste av de hovedgrep som tas i stortingsmeldingen, kunne like gjerne ha vært foreslått av en sosialminister fra Høyre. Fra det tidspunkt Bjarne Håkon Hanssen inntok statsrådskontoret høsten 2005, har det kommet mange gode signaler, offensive tanker og god retorikk knyttet til de utfordringene som det norske velferdssamfunnet står overfor. Problemet knytter seg ikke til det han foreslår, men mer det han ikke foreslår, og også hva han, tror jeg, ikke har fått sine rødere og grønnere regjeringskolleger med på, og ikke minst at det altfor lenge har blitt for mye ord og høyttenkning og for lite handling.

       Nå skulle jo sosialklientene komme seg opp om « morran ». Det er veldig bra. Det som ikke er fullt så bra, er at mange av de tiltak som de skulle komme seg opp til, skjæres ned på eller kuttes bort. Nå skulle også langtids sosialklienter i hopetall løftes ut av en nitrist og uverdig tilværelse, få en dobling av den månedlige sosialstønaden og få muligheter til en ny start - også veldig bra. Men nok en gang ser vi at avstanden mellom ord og virkelighet blir for stor. Omregnet og fordelt på et helt år rekker den posten som Regjeringen har foreslått og fått vedtatt i 2007, bare til 420 personer, eller om lag én person pr. kommune. Den helt store reformen blir det ikke av det!

       Velferdskontrakter er egentlig ikke noen helt ny ordning. Det er et nytt ord, et nytt begrep, med til dels samme innhold som i en mulighet som lenge har ligget hos forvaltningen, og som mange faktisk har benyttet seg av: Det lages en individuell plan for den enkelte bruker, hvor det stilles krav og gis et skreddersydd tilbud. Jeg besøkte i forrige uke en attføringsbedrift i Tromsø som heter Tromsprodukt AS. De viste meg eksempler på individuelle planer, kall det gjerne velferdskontrakter, de hadde jobbet med overfor enkeltbrukere - veldig spennende, veldig konkrete - der man i et toårsperspektiv trakk opp hva man forventet av klienten eller brukeren, og hva attføringsbedriften kunne tilby klienten når det gjelder oppbygging av kompetanse, selvtillit, helse og kosthold. Det var mange enkeltelementer som måtte på plass for at en som har kommet skjevt ut, skal komme på rett kjøl igjen. Veldig interessant og med forpliktelser for begge parter! De kalte det ikke velferdskontrakt, men navnet skjemmer egentlig ingen.

       Jeg trekker frem dette fordi jeg hadde lyst til å peke på at det er mye godt sosialfaglig og attføringsfaglig arbeid som gjøres, både i regi av sosialkontorer, nå NAV, og i regi av ulike tiltaksarrangører og attføringsbedrifter. Jeg er opptatt av at man spiller på lag med disse gode kreftene. Jeg er helt overbevist om at NAV og denne omorganiseringen ikke har noen sjanse til å lykkes hvis man inntar den ideologiske holdning at man ikke skal benytte seg av den kompetansen og de tjenestene disse kan tilby. Jeg tror faktisk alle parter har alt å vinne på at man innser at det er mye god kompetanse der ute som man må bruke.

       Så til spørsmål knyttet til bl.a uføretrygd og utviklingen der. Der er vi veldig bekymret. Vi vet at man i år påregner at det skal bli om lag 32.000 nye uføretrygdede, og vi vet at det den 1. mai kommer en utredning fra Uførepensjonsutvalget. Problemet med den er at vi egentlig skulle ha hatt den for lenge siden. Ting tar tid, de tre t-er. Ting tar altfor lang tid. Det ser vi når det gjelder gjennomføring av NAV-reformen. Saksordføreren nevnte vår studietur til New Zealand, hvor de gjennomførte en tilsvarende reform og brukte måneder der vi bruker år. Og vi ser det nå i forbindelse med konkretisering og oppfølging av Uførepensjonsutvalgets innstilling - NOU-en som kommer. Ut fra det vi har fått opplyst, kan vi vente konkrete forslag tidligst våren 2009, og da kanskje med iverksetting fra 2010. I mellomtiden blir resultatet titusener av nye uføretrygdede. Dette bekymrer oss av mange grunner, ikke bare de samfunnsøkonomiske, som saksordføreren ganske riktig påpekte, men også de menneskelige sider knyttet til at så mange mennesker opplever at de er stengt ute fra arbeidslivet. Den kanskje aller største bekymringen er knyttet til at antall unge uføretrygdede faktisk øker ganske kraftig. Det er alvorlig, meget alarmerende! Jeg kan ikke tenke meg noen større fallitterklæring og noe større nederlag for et velferdssamfunn som det norske enn at man må si til et ungt menneske på f.eks. 25 år at det eneste samfunnet har å bidra med, er uføretrygd. Vær så god og lykke til! Det er en stigmatisering og en behandling som vi ikke kan være bekjente av. Jeg er i hvert fall hellig overbevist om at det å uføretrygde unge mennesker er det aller siste virkemiddelet man må ty til, først etter at alle andre ting er prøvd.

       Vi ser også at mange kommuner har gode eksempler på at man har hatt en betydelig andel av unge sosialhjelpsmottakere som kommer på sosialkontoret og forventer å få en stønad, hvor man har hatt såkalte Snu i døra-prosjekter og sagt at, ja, her skal du få bistand og hjelp, men vi vil først og fremst tilby deg en jobb. Og med den mangelen på arbeidskraft vi har nå, er også det en god indikator. Hvis vi ikke lykkes med å inkludere disse gruppene i arbeidslivet nå, er spørsmålet om vi noen gang vil kunne lykkes med det. Nå ligger muligheten der.

       Ellers har jeg lyst til - ikke for å slå inn åpne dører - bare å peke på et forhold som har frustrert meg litt i behandlingen av saken. Vi opplever, slik som vi leser stortingsmeldingen, at det er både hyggelig og oppsiktsvekkende at Regjeringen i stortingsmeldingen bryter med sin tidligere uttalte motstand mot skreddersøm i velferdspolitikken. Gjennom stortingsmeldingen anerkjenner både Arbeiderpartiet og SV individuelle tilpassninger og fleksible ordninger, samtidig som det skal kunne stilles krav til mottakere av ytelser. Men det som frustrerer meg, er at jeg gjennom komiteens behandling har følt at det på en måte har plaget deler av det rød-grønne flertallet litt at man opplever at vi fra Høyres side uttrykker at vi oppfatter dette som en god oppfølging av ting vi faktisk har ment lenge, og at de på en måte ikke helt vil vedkjenne seg denne støtten. Saksordførers innlegg i dag var et godt eksempel på at jeg kanskje har misforstått, men jeg synes deler av innstillingen, slik den er formulert i ord, bærer preg av at man forsøker å konstruere en uenighet som faktisk ikke er til stede i substans.

       Spørsmålet mitt er egentlig: Ville Martin Engeset vært mer fornøyd hvis det allerede første året med kvalifiseringsprogram var et sted mellom 1.000 og 1 700 personer som startet på det programmet, altså et sted mellom 53 eller 87 pr. kommune? Det Martin Engeset gjør seg skyldig i, er at han glemmer at oppstart av kvalifiseringsprogrammet ikke blir før etter at vi har vedtatt loven her i Stortinget. Det blir enten tre måneder eller fem måneder i 2007, og det er satt av 53 mill. kr i statsbudsjettet. Så når Martin Engeset har fått tenkt seg om, er det da bedre - når han ser at han har regnet litt feil?

       Martin Engeset (H) [10:55:44] : Nei, jeg er fullt klar over at man tar sikte på en gradvis innfasing av denne ordningen i 2007 i de kommunene hvor man har fått NAV-kontor. Men dette ble jo i sin tid solgt inn som en voldsom reform, en flott, stor sosialpolitisk reform, som skulle være noe helt annet enn det man noen gang hadde tenkt på. Jeg har i mitt innlegg vist at det faktisk er en betydelig overdrivelse, samtidig som jeg synes at da vi så hvordan dette ble presentert og solgt inn, og hva resultatet ble, ble det litt puslete og for lite ambisjoner. Vi får bare håpe at man i året som kommer, i 2008, når man skal gjennomføre ordningen i 150 nye kommuner, vil legge inn flere hundre millioner kr til disse kontraktene. Det må det da være. Så får vi se om dette etter hvert kanskje blir en suksess. Vi håper jo det, for vi støtter tanken.

       Det kunne selvsagt være fristende å returnere ballen til Karin Andersen og spørre om hva hun nå er med på i forhold til hva hun selv har stått for tidligere. Jeg skal la det ligge, men det vi i hvert fall ser, er at den politikken vi førte i regjering i fire år, har lagt grunnlag for en økonomisk vekst og en velstandsutvikling som knapt noe annet land i Vest-Europa har sett maken til. Der har selvfølgelig også internasjonale konjunkturer spilt en rolle. Men ingen kan i hvert fall nekte for at den ansvarlige vekstfremmende politikken vi stod for, har gitt økte skatteinntekter for det offentlige, muligheter til å bygge velferdssamfunnet videre ut, samtidig som skattesatsene ble lavere. Så vi har forent en god og fornuftig skattepolitikk med en god velferdspolitikk, og det er jeg stolt av.

       Denne stortingsmeldingen handler om noe så viktig som « å gi ulike mennesker like muligheter ». Det er et veldig viktig slagord for SV. Det tar utgangspunkt i et samfunn som er bygd opp rundt det at alle mennesker skal ha det trygt også hvis de er syke, uten arbeid eller uføre.

       Jeg vil si litt om det først, for det høres ut som om noen fra høyresida mener at det er en fallitterklæring for et samfunn at folk som er syke, arbeidsledige eller uføre, faktisk har en ytelse de kan leve av. Det er ikke et problem. Det er et adelsmerke for et samfunn. Uten disse ytelsene og uten at de hadde vært gode, hadde dette samfunnet hatt store fattigdomsproblemer, og vi hadde vært langt mindre produktive enn det vi er i dag. Men problemet er at noen som vil, og kan, ikke får mulighet til å delta i arbeidslivet. Det handler denne meldingen om, og det er et meget viktig oppdrag.

       Arbeidslinjen er en viktig del av fattigdomspolitikken, men ikke den eneste. Der er fordelingspolitikken generelt, utdanningspolitikken, helsepolitikken, rehabilitering og samfunnet generelt sjølsagt meget viktig - også ytelsesnivået for dem som skal leve av ytelser, og som ikke kan være i arbeidslivet. Derfor må virkemidlene i NAV korrespondere med mulighetene i arbeidslivet. Det legger man bedre til rette for nå. Men det er også viktig at arbeidslivet må tilpasse seg de ulike menneskers muligheter.

       « Bærekraftige velferdsordninger er avhengig av et anstendig arbeidsliv, » skrev professor Steinar Westin i en kronikk i Dagbladet 5. september i fjor. Det er svært viktig.

       Et godt arbeidsmarked gir muligheter for dem som har kompetanse og som blir etterspurt, men det øker også stigmaet for dem som ikke får jobb nå på tross av det gode arbeidsmarkedet. Det er det viktig å ha in mente når man skal rigge til en forvaltning som skal ta tak i dette problemet for folk. Mange av dem som i dag ikke får jobb, trenger å bygge opp mestring, sjøltillit - de trenger kvalifisering, og de trenger lengre løp. Arbeidsmarkedet etterspør kvalifisert arbeidskraft i dag.

       SV er veldig glad for at vi nå får én ytelse av de tre ytelsene når det gjelder rehabilitering, attføring og tidsbegrenset uførestønad, og at de som får denne ytelsen, skal få full tilgang på menyen av tiltak. Det er meget viktig. Det er også meget viktig da at man ser på underliggende regelverk, slik at de tilpasses dette, og at man kan få til reell individtilpassing. Den nye kvalifiseringsstønaden med det tilhørende kvalifiseringsprogrammet, er også meget viktig. Det å kunne komme inn i et slikt fast opplegg, og kunne få en sikker og trygg økonomi under det løpet, tror jeg er noen av de viktigste grepene som kan tas.

       Jeg vil vise til et av forsøkene, SAVIS, som komiteen har vært og sett på, og som jeg vet at også statsråden kjenner til. Det har tatt utgangspunkt nettopp i dette at man må ha en trygghet for økonomien, og så må man få lov til å holde på såpass lenge at man faktisk greier å bli kvalifisert og får tatt tak i mestringsopplevelsen i livet sitt. Det er utrolig viktig også når man skal presentere seg for en arbeidsgiver. Evalueringen av tiltaksforsøket som har gått forut for dette, viser at mange av dem som har vært med, har store helseproblemer som de ikke har fått hjelp med. Derfor blir det noe av det aller viktigste vi kan gjøre noe med.

       Det er mange av de 320.000 uføretrygdede som kan få et comeback - særlig må man finne dem som brenner for det, de unge med en funksjonsnedsettelse som har blitt dyttet ut på trygd før de har fått prøvd seg. Lønnstilskudd kan være én mulighet, men det er viktig for meg å si at man må prøve attføring og kvalifisering først. IA-arbeid og arbeidsgiverpolitikk som ikke diskriminerer ellers, er også meget viktig. Det skal jeg komme litt tilbake til. Men det er viktig at man også nå griper fatt i grupper, som f.eks ungdommer som dropper ut av skolen, yrkeshemmede, folk med funksjonsnedsettelser, langtidsledige og sosialhjelpsmottakere.

       Jeg tror jeg igjen vil vise til en del av de forsøkene som har vært gjennomført, som viser at det virkelig har nyttet. Sjøl folk som har gått på sosialhjelp i mange år, har greid å kvalifisere seg godt for arbeidslivet hvis de bare har fått gode nok muligheter.

       Men det er mange som har sagt til oss at veien har blitt lengre mens de går. Derfor er noe av det aller viktigste nå å få en rask inngripen, at NAV-kontoret griper tak i folk og setter dem på et spor før de har mistet trua på seg sjøl, for det er noe av det aller alvorligste som kan skje.

       Moderne attføring må altså dreie seg om individuell tilnærming gjennom kvalifisering og mestring, og ved å sy pakker rundt folk. Det handler om at man må kjede både tiltak og økonomi, det må være mangfold og kvalitet, og det må ha en varighet som gjør at folk ikke bare får en jobb, men også greier å beholde den. Da dreier det seg om mange ting som må gjøres. Et område som jeg har vært svært opptatt av, er nemlig at man må ta tak i folks lærevansker. For eksempel er folk som har lese- og skrivevansker, nødt til å få kvalifisert hjelp med det. Da er det også muligheter til å få en jobb. Det må være stor bredde i de utprøvings- og kvalifiseringsarenaene vi har, alt fra ordinære bedrifter, korte kurs, attføringsbedrifter, utdanning, sjølhjelpsgrupper, som mange av oss har kontakt med, og som får til noe som forvaltningen av og til ikke får til, etablererutdanning for tidligere rusmisbrukere, som jeg har vært og sett på sammen med Innovasjon Norge og NAV - fantastiske muligheter for mange, hvis man bare får sydd det sammen.

       Det blir utrolig viktig at man gjennom de individuelle planene som nå skal lages, også får til det forpliktende samarbeidet når det gjelder helse og rehabilitering, rus og oppfølging i forhold til kriminalomsorgen - altså, alle disse bitene som må henge sammen, slik at denne stafettpinnen, som min kollega Lise Christoffersen ofte sier, ikke faller i gulvet mange ganger under løpet. Det er vi nødt til å få slutt på. Den individuelle planen må gis en mye større tyngde.

       Varig tilrettelagt arbeid er også viktig, slik at man kan kombinere arbeid og trygd på bedre måter enn man kan i dag. Det blir også et viktig tema når vi skal behandle uføretrygdens framtid. Men det er viktig for meg å si at staten skal og må ha et medansvar for å finansiere varig tilrettelagt arbeid og selv sørge for at det er slike arbeidsplasser tilgjengelig.

       Rettssikkerhet, likebehandling og mer skjønn har vært et tema som har vært oppe, og det er et dilemma. Derfor må kompetansen i NAV bli så god at man kan håndtere dette. Det er viktig at man har en kultur og et menneskesyn som ærer og bygger opp folk, og ikke påfører dem mer skam og skyld når de ikke mestrer livet sitt. Virkemidlene må være på plass, og der tar vi noen viktige steg i dag. Men det er også vesentlig at det er nok ressurser i systemet.

       Det er også utrolig viktig at man ser igjennom klageadgangen - og det har Regjeringen sagt at den skal gjøre - knyttet til disse ytelsene, og også til systemet i sin helhet. Hvis rettssikkerheten skal være god, er det utrolig viktig at klageadgangen er tydelig. Når man øker skjønnet vesentlig, er det viktig å se på det faktum at en del av skjønnsutøvelsen i dagens helse- og sosialtjenestelov ikke er gjenstand for klage - og det gjelder dem som har det aller vanskeligst. For SV er det viktig å øke rettssikkerheten for den gruppa. Det er også vesentlig at man får på plass reell medvirkning og individtilpassing i hele systemet.

       Som flere har sagt, er det viktig å understreke at det er behov for en arbeidsgiverpolitikk også på statlig og offentlig side når det gjelder antidiskriminering og likebehandling. Der har jeg en utfordring til statsråden: Jeg mener vi er nødt til å se igjennom vårt eget hus når det viser seg at staten f.eks ikke rekrutterer funksjonshemmede opp mot den målsettingen som vi har. Det er sjølsagt slik at man i offentlig virksomhet trenger kompetente fagfolk og rådgivere på mange nivåer som kan føre en god politikk for funksjonshemmede, akkurat som for innvandrere. Derfor bør det være like sjølsagt at man trenger eksperter med kompetanse på spørsmål som gjelder funksjonsnedsettelser, som etniske minoriteter. Staten må sjøl aktivt etterspørre denne type kompetanse når det skal rekrutteres til offentlige stillinger.

Karin Andersen (SV) [11:12:20] : Jeg er dypt uenig i at dette vil lage A- og B-lag. Det er i dag vi har A-, B-, C- og D-lag. I dag er ikke dette en rettighet og en mulighet for dem som lever på sosialhjelp. Derfor ser SV det som en viktig mulighet til å sikre folk som i dag lever på sosialhjelp, rettigheter og muligheter til et kvalifiseringsopplegg og en fast inntekt som gjør at det går an å samle seg om å kvalifisere seg. SV ser på dette som steg i riktig retning.

       Det systemet som Fremskrittspartiet tydeligvis tar til orde for, at man bare skal beholde sosialhjelpen - det høres også ut som om de mener at syke folk skal gå på sosialhjelp, mens de etter SVs syn skal ha uføretrygd hvis de er syke - mener vi bare vil forsterke situasjonen slik den er i dag. Det vi vil gjøre, er å gi folk nye muligheter og nye rettigheter, slik at flere skal kunne kvalifisere seg og komme ut av den vanskelige situasjonen de er i.

Martin Engeset (H) [11:13:26] : Representanten Karin Andersen har jo, i hvert fall den gangen hun var i opposisjon, utmerket seg ved å være svært opptatt av hvor viktig det var for å bekjempe fattigdom at man skulle heve sosialhjelpssatsene.

       Nå registrerte jeg med stor interesse saksordfører Lise Christoffersens innlegg, der hun var meget kategorisk på at det var helt uaktuell politikk å heve sosialhjelpssatsene opp til det nivået Karin Andersen tidligere har drømt om. Hvordan føler hun det at dette nå kategorisk blir avvist i et innlegg - for SV har jo tatt til orde for å heve satsene opp på SIFO-nivå, hvilket ville kostet mange milliarder kr? Det er altså nå avvist av representanten Andersens regjeringskollega, Arbeiderpartiet.

       Et annet spørsmål: Vedkjenner Karin Andersen seg at man nå styrer på grunnlag av at man beholder 16 av de 24 milliardene i skatte- og avgiftslettelser som vi gjennomførte i vår regjeringstid? I så fall er dette en stor politisk prestasjon at vi nå kan legge det til grunn.

Karin Andersen (SV) [11:14:48] : Jeg forstår at Soria Moria-erklæringen kanskje ikke er vanlig, daglig lesning for representanten Engeset!

       SV er veldig fornøyd med at det i Soria Moria står at vi skal heve sosialhjelpssatsene. Vi har allerede tatt det første steget. Det er et viktig steg, fordi det er et signal om at det er behov for en økning for dem som lever på sosialhjelp. Problemet med Høyres argumentasjon er at de ikke ser paradokset her, at konsekvensen av å holde folk i fattigdom nettopp er at de ikke kommer seg ut av fattigdommen. Konsekvensen er at selvtilliten krymper, og at mulighetene til å ta tak i et vanskelig liv og kvalifisere seg, reduseres. Derfor er SV også veldig fornøyd med at vi nå får på plass kvalifiseringsstønaden, som vi ser som viktig for å få hevet ytelsene for dem som har aller minst. Vi er helt sikre på at dette er viktige grep i kampen for at flere skal kunne sette bena under seg - og være mindre avhengige av både Engeset og meg for å klare livet sitt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:16:02] : Dagens velferdsordninger har i stor grad utgangspunkt i personenes begrensninger. Nå skal det fokuseres på hvilke arbeidsmuligheter den enkelte har. Selv om velferdsmeldingen implisitt legger dette utgangspunktet til grunn for arbeidet i NAV, skisserer den i liten grad på hvordan en slik arbeidsevnevurdering skal skje. Det mener Kristelig Folkeparti er uheldig. Vi mener at det i en tidlig fase må foretas en vurdering på saksbehandlernivå av hvilke muligheter den enkelte har til å fylle de kravene som stilles på arbeidsmarkedet. Denne vurderingen bør så være utgangspunktet for valg av tiltak, og det også må skje før en gir økonomiske ytelser. En lovfestet arbeidsevnevurdering vil være en garanti for at NAV tidlig iverksetter tiltak som kan forhindre permanent utstøting fra arbeidslivet.

       Hvordan vil representanten Andersen at arbeidsevnevurderingen i NAV konkret skal gjennomføres?

Karin Andersen (SV) [11:17:09] : Arbeidsevnevurderingen er svært viktig, men jeg tror at vi som er politikere, kanskje skal være litt forsiktige med å detaljstyre hvordan dette skal gjøres. En del av dette har også attføringsfaglige og medisinskfaglige aspekter - veldig mange ulike faglige aspekter - ved seg. Men det som jeg er helt enig med representanten Woie Duesund i, er at dette må man få et system på som fungerer optimalt for den enkelte, og som fungerer fra dag én. Det er dette man må ta tak i først.

       Jeg har også lyst til å henlede oppmerksomheten på en del av de forsøkene som har vært gjort med kanskje noen av de mest utsatte gruppene, som har vært lenge ute av arbeidslivet, men som har greid å mestre dette ved at en har kvalifiserte folk som hjelper en med å ta myndige valg i eget liv. Det er utrolig viktig at det nå ikke er systemet som forteller en hva en passer til, men at en sjøl blir i stand til å se sin styrke og sine muligheter - og får mulighet til å bygge opp rundt det.

       Akkurat hvordan dette skal gjøres tror jeg vi som er politikere skal være litt forsiktige med å gi detaljene på. Men det skal gjøres.

       Lise Christoffersen (A) [11:28:51] : Jeg har et spørsmål til representanten Woie Duesund.

       Kristelig Folkeparti uttrykker støtte, men samtidig en smule skepsis, til kvalifiseringsstønaden som hører med til kvalifiseringsprogrammet. Jeg tror at den skepsisen er ærlig og oppriktig, og jeg tror også at den bunner i omtanke for brukerne. Men jeg er altså ikke enig i den skepsisen, så det jeg lurer på, er om representanten Woie Duesund kan forklare dette for meg. Begrunnelsen representanten gav fra talerstolen her nå, var at det kan være fare for et skille mellom de sosialhjelpsmottakere som kan, og de som ikke kan, komme i arbeid.

       Kan representanten Woie Duesund da forklare meg hva som er forskjellen på det og den arbeidsevnevurderingen som skal skje i tilknytning til den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden? I begge tilfeller stilles jo det samme spørsmålet - kan, kan ikke - og gis det samme svaret - ja eller nei - avhengig av den enkeltes situasjon.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:29:57] : For det første tror jeg at representanten Christoffersen, jeg og Kristelig Folkeparti er enige om at det viktigste nå er at vi får flere i jobb og flere på passiv stønad. Vi støtter jo i utgangspunktet det som ligger her. Men når det skal foretas en utvelging, ser vi at det er fare for at det bare er de som har de største ressursene, som vil komme først, og få muligheter. For oss er det viktig at alle får like muligheter til å prøve seg, at man må se på det som går på livskvalitet, det å få lov til bare å delta. Det er viktig for oss at de som ikke greier det, går over på en varig stønad og får uføretrygd.

       Så er det noe med selve størrelsen på ytelsen. Vi er betenkt over at den ligger høyere enn det en minstepensjonist får. Vi er også betenkt over at unge skal få to tredjedeler av 2G, som faktisk er mer enn det man får i utdanningsstøtte.

       Vi er også enig i at man skal prøve å bekjempe narkotika- og pillemisbruk. Jeg tror det er viktig å se på gode eksempler. Hva skjer i utlandet? Der er det slik at det jobbes for å få rusfrie soner i arbeidsmarkedet. Her tror jeg en holdningskampanje sammen med arbeidslivet kunne være viktig.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:33:15] : Vi burde vel for så vidt ha benyttet denne debatten til å fokusere på den brede tilslutningen som er til Regjeringens opplegg, istedenfor å fokusere på de små tingene som vi kan ha delte oppfatninger om.

       Jeg er også litt forbauset over Kristelig Folkepartis tilbakeholdenhet i forhold til kvalifiseringsprogrammet, under henvisning til redselen for et A-lag og et B-lag. Jeg opplever at denne meldingens kvalitet nr. 1 nettopp er at vi legger opp virkemidlene slik at vi ser mennesket, ikke stønadskategorien. Når det gjelder langtidssosialklienter, ser man på de store mulighetene som mange av dem, gjennom en skikkelig oppfølging, har for å komme seg tilbake til et samfunns- og arbeidsliv der de kan være bidragsytere og ikke mottakere alene. Er ikke det langt viktigere enn å problematisere det som eventuelt måtte ligge i et A-lag og et B-lag?

       NAV-reformen er vedtatt og under gjennomføring. St.meld.nr.9 er oppfølgingen som skal gi vår nye velferdsetat virkemidlene til å nå de ambisiøse målene vi har satt oss for utvikling av tjenestetilbudet til de ofte svakest stilte i samfunnet. Folk som er langvarig syke, som ikke finner sin plass i arbeidslivet, eller som sliter med store sosiale problemer, trenger bistand. Målet er at vi skal over fra et altfor oppdelt og regelstyrt system til et individorientert system, hvor standardløsninger skal avløses av skreddersøm. Det blir viktig å følge utviklingen i det nye NAV for å se om vi når disse målene gjennom de endringer vi nå legger til rette for.

       Komiteens innstilling forteller at Stortinget er ganske samlet når det gjelder mål og innhold i reformen. Fremskrittspartiet skiller seg ut ved å videreføre sitt engasjement for å redusere kommunenes rolle på sosialområdet. Det er vanskelig å forstå at et parti som så ofte fokuserer på individorientering, er det fremste til å kreve standardiserte og statlige løsninger. Kommunene, med sin nærhet til folk og kunnskap om lokale forskjeller, som man må tilpasse seg i oppgaveløsningen, har jo klare fortrinn framfor statlig myndighet i dette arbeidet.

       Det er også noen ulikheter mellom oss andre partier i vurderingene av hvordan vi best etterlever overordnede ambisjoner om å styrke velferdspolitikken. Hovedmålet med meldingen er, som flere har understreket før, å fremme tiltak for å styrke inkluderingen av dem som har problemer med å få innpass i arbeidslivet, eller som er i ferd med å falle ut av arbeidslivet. Vi skal styrke virkemidlene som stimulerer til å bruke den enkeltes arbeidsevne gjennom å innføre velferdskontrakter som gjennomgående system og et nytt kvalifiseringsprogram kombinert med økte ytelser, spesielt rettet mot langtidsmottakere av sosialstøtte. Vi skal innføre en ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad.

       I Senterpartiet mener vi dette er riktige grep som gir rom for større grad av individrettet fokusering og muligheter til å kunne bygge opp velferdsordningene slik at de gir samfunnets ryggvarme til dem som sliter med å finne sin plass i arbeids- og samfunnsliv. Et kvalifiseringsprogram med rett til kvalifiseringsstønad er en viktig håndsrekning til personer som trenger omfattende bistand før de kan komme i arbeid. Altfor mange har blitt gående på sosialhjelp som en mer eller mindre permanent form for å få penger til et minimum av livsopphold. Det å kunne etablere avtaler med denne gruppen om å inngå i et opplegg for å få kompetanse og arbeidstrening er et av de aller viktigste løft denne meldingen gir folk som er blitt gående ut og inn av sosialkontorene. Kvalifiseringsprogram følges av retten til kvalifiseringsstønad på ca 125.000 kr - 2 G. Jeg glad for at ansvaret for denne ordningen legges til kommunene og er derfor tilfreds med at Regjeringen så snart denne meldingen er behandlet av oss, vil komme tilbake med forslag til det lovmessige grunnlaget som setter ordningen i system. Det er viktig for Senterpartiet at kommunene gis kompensasjon for de merkostnader som vil følge. Det har Regjeringen forsikret og har allerede for inneværende år bevilget 53 mill. kr som vil gå til pilotkommunene i NAV, som blir de første til å iverksette programmet.

       Så er deler av opposisjonen redd for at vi skal skape A- og B-lag blant sosialhjelpmottakere. Høyre mener 53 mill. kr ikke er mye å skryte av, og Fremskrittspartiet sier - de fortjener å bli sitert på det:

       « Disse medlemmer vil imidlertid ikke støtte innføring av en kvalifiseringsstønad på 2 G, og mener at det er et rimelig krav at sosialhjelpmottakere skal gjøre den innsats som skal til for å bli selvhjulpen også innenfor dagens rammer. »

       Jeg er redd vi må lese dette som en tydeligere melding til den store gruppen av sosialhjelpmottakere som kan hjelpes ut av rollen som passive stønadsmottakere, enn de generelle ord og vendinger partiet ellers bruker om å stille opp for de svakest stilte.

       Vi skal selvsagt være redd for å skape A- og B-lag, men det virkelig viktige for å få flere i arbeid, er å se hver enkelt stønadsmottakers situasjon, se mulighetene hos hver og en av dem, og sammen med den enkelte legge et løp for å komme seg videre. Det er det jeg oppfatter at kvalifiseringsprogrammet skal bidra til.

       Til Høyre er det vel i denne sammenheng å si at det mer må være et uttrykk for mangel på gode argumenter når en velger å knytte sin merknad til at ordningen med kvalifiseringsstønad starter med 19 pilotkommuner og 53 mill. kr. Vi vet jo alle sammen at det var noe Regjeringen la inn i budsjettet for 2007 for å vise vei. De store summer, de virkelige reformer vil komme i 2008-2009 og være sluttført innen 2010 - om ambisjonene kan etterkommes, for da har vi etablert NAV-kontor i alle kommuner. Dette er jo en kjempereform både økonomisk og når det gjelder innhold, som virkelig vil bli noe som står igjen etter denne regjeringen.

       Samling av dagens ordninger med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad i én samlet ordning - tidsbegrenset inntektssikring - er også et avgjørende grep. Vi vil i framtiden kunne møte folk med langt mer individtilpassede løsninger, hvor rehabilitering, kompetanseoppbygging og arbeidstrening ses integrert, og ikke som nå, at det kommer etter hverandre i et årelangt løp. Jeg oppfatter derfor denne midlertidige inntektssikringen og det at vi ser dette i sammenheng, som en veldig viktig del av denne meldingen.

       En samlet komite understreker betydningen av at en fortsatt prioriterer brukere med behov for varig tilrettelagt arbeid og arbeid med bistand. Det er viktig at vårt mål om inkludering i arbeidslivet også gjelder dem som vil måtte basere seg på trygd som hovedinntektssikring. VTA-bedriftene er bl.a sentrale i omsorgen for mange psykisk utviklingshemmede. Skal arbeidslinjen gjelde som rettesnor for velferdspolitikken, må den selvsagt også inkludere personer som har arbeidslyst og -vilje, men hvor yteevnen er begrenset, og behovet for trygge rammer er avgjørende for å kunne delta. Kommunene er sentrale som eiere av VTA-bedriftene. Det er viktig at vi i fortsettelsen kan vise til at NAV-samarbeidet mellom stat og kommune også dreier seg om videreføring av varig tilrettelagt arbeid for dem som er helt avhengige av et slikt tilbud for å få en plass i arbeidslivet. Jeg er glad for at vi kan slå dette fast.

       Til slutt noen ord om den prosessen vi nå er midt inne i for å etablere NAV-organisasjonen. For noen dager siden ble opplegget for lokalisering av spesialenheter lagt fram. Reaksjonene var naturlig nok preget av om en opplever seg som vinner eller taper i de omrokeringer av arbeidsplasser som følger av dette. Prinsippet om etablering av spesialenheter ble foreslått av Bondevik II-regjeringen og godkjent i forrige stortingsperiode.

       Komiteen understreker i sine merknader betydningen av at førstelinjen ikke svekkes av at enkelte oppgaver nå trekkes ut av NAV-kontorene og inn i spesialenhetene. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil bli nøye fulgt i sin oppfølging av de fullmakter som er gitt, ikke minst ute i kommunene og blant brukerne som er nervøse for at kompetansen og muligheten til å utvikle individtilpassede løsninger kan svekkes av at en del av vedtakene skal skje utenfor NAV-kontoret. Det må ikke få skje, og jeg er glad for at en samlet komite stiller seg bak en slik forutsetning.

       Venstre er opptatt av at rommet for den enkeltes frihet utvides og gir nye muligheter til menneskelig vekst. Samtidig må vi finne fellesskapsløsninger som virker, og som tar vare på både frihet, ansvar og solidaritet. Venstre vil understreke at hver enkelt borgers mulighet til å skape og leve det gode liv for seg og sine er målet for samfunnsutviklingen. Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskes integritet og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. For Venstre handler velferdspolitikk om en sterk offentlig velferdsstat som gir like muligheter og tør å prioritere dem som trenger det mest.

       Venstre er positivt til at Regjeringen viderefører arbeidet med NAV-reformen, som ble vedtatt og igangsatt under Samarbeidsregjeringen, der Venstre var med. En vellykket reform vil være en viktig forutsetning for en bedre og mer målrettet velferdspolitikk, særlig overfor dem som trenger det mest. Venstre er positivt til at Arbeiderpartiets motstand mot « skreddersøm » er forlatt, og at Regjeringen i velferdsmeldingen åpner for større fleksibilitet og individuelle tilpasninger. Det må være tillatt å si at forventningene om en helt ny politikk, som de rød-grønne lovte, ikke er blitt innfridd, men så lenge Regjeringen bygger sin politikk på rammeverket som den forrige regjeringen la opp til, er vi fornøyd.

       Det ligger et stort potensial i NAV-reformen både når det gjelder forenkling av regelverk og større bruk av skjønn som skal komme den enkelte bruker til gode. Venstres bekymring er imidlertid en sentralisering av NAV-kontorene, der særlig små kommuner ikke vil ha igjen den nøkkelkompetansen som en mer skjønnsbasert reform vil kreve. Venstre er bekymret for at den kompetansen som kreves for gjennomføring av velferdsreformen, ikke vil komme brukerne til gode, fordi førstelinjetjenesten blir tappet for ressurser ved en sentralisering. Hvis dette skjer, blir poenget med en dør inn i NAV-systemet borte. Da blir det en dør inn og deretter en ny rekke dører hvor brukerne vil stå i kø. Flere urovekkende tilbakemeldinger fra ansatte i NAV-kontorene og fra små kommuner melder om at hele staben ikke blir med når NAV-kontorene blir opprettet. Staben fra de ulike enhetene blir redusert, og resten blir plassert i spesialenhetene utenfor kommunene. Hele intensjonen med NAV-reformen fra Stortingets side var at førstelinjetjenesten skulle ta beslutninger sammen med brukerne. Hvis førstelinjetjenesten ikke blir i stand til dette, blir reformen noe annet.

       Venstre er positivt til ordningen med tidsubestemt lønnstilskudd, både for å sikre dem som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller andre årsaker, og for å gi mer fleksible muligheter til dem som er ute av arbeidsmarkedet.

       Venstre støtter imidlertid ikke forslaget om kvotering av innvandrere og funksjonshemmede. Det er svært viktig at begge gruppene lettere kommer inn på arbeidsmarkedet, men Venstre ønsker å ta i bruk andre virkemidler enn kvotering for å få dette til. Det norske arbeidsmarkedet er bygd for innsidere. Arbeidsretten gir god beskyttelse for dem som har arbeid, men utgjør et hinder for dem som står utenfor. Her er det viktig å skille mellom teori og praksis.

       En rekke urovekkende undersøkelser har pekt på at arbeidsgivere og ledere i praksis i altfor liten grad ansetter folk med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser. Jeg tror at vi aldri vil komme dette til livs bare gjennom lovgivning. Her må det holdningsendringer til hos den enkelte arbeidsgiver. Arbeidsgivere kjenner tvil ved å skulle « ta sjansen » på å ansette en person med innvandrerbakgrunn eller funksjonsnedsettelse. Vi ønsker alle at det skal være annerledes, men Venstre tror at andre virkemidler enn bare lovverk må til. Her må i større grad holdningskampanjer brukes.

       Den generelle politikken for å skape nye arbeidsplasser er den viktigste løsningen for at utestengte fra arbeidslivet skal komme inn på arbeidsmarkedet. Gjennom en bedre politikk for gründere, et nytt syn på etablerere og enklere regler for nye bedrifter kan mange nye arbeidsplasser oppstå. Regelverk og administrasjon rundt bedrifter er i dag for vanskelig og dårlig tilpasset små virksomheters virkelighet. Det er et hinder for alle bedrifter, men kanskje særlig der man ikke har norsk som morsmål. Enkeltmannsforetak bør kunne levere et forenklet foretaksskjema, som privatpersoner. Dessuten bør enkle « startpakker » for etablerere være tilgjengelig for å gjøre det enklere for enkeltpersoner å starte for seg selv. Venstre mener det er viktig å satse på entreprenørordninger for innvandrere. Dette kan f.eks tas inn i introduksjonsprogrammet og kombineres med mikrokredittordninger, dvs. små lån til mennesker som ikke blir regnet som kredittverdige av vanlige banker.

       Venstre vil understreke at arbeidsrettsreglene må reformeres slik at fleksibilitet og mottakelighet oppmuntres. Dagens fiksering på en eneste ansettelsesform - den faste - trenger automatisk ut mennesker uten fast ansettelse i håpløst svake posisjoner. Den som har arbeid og er med i fagforening, prioriteres. Systemet er ikke til for dem som er på utsiden.

       Venstre er opptatt av at arbeidet med å modernisere arbeidsrettsreglene må fortsette. Muligheten til å prøveansette noen må utvides fra seks til tolv måneder. Også bedriftenes muligheter til å ansette midlertidig ved arbeidstopper må utvides fra seks til tolv måneder. Da øker sannsynligheten for at bedrifter våger å ansette folk som ikke tidligere har vært etablert på arbeidsmarkedet.

       Venstre vil understreke at deltakelse i arbeidslivet er det viktigste tiltaket for at den enkelte borger på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot fattigdom og sosial ekskludering. Venstre er således positiv til at meldingen inneholder ordninger som er arbeidsinitierende. Imidlertid har Venstre en bekymring for at kvalifiseringsprogrammet med velferdskontrakter kan være med på å skape et A- og B-lag. Venstre er bekymret over en sortering av mennesker i den mest vanskeligstilte gruppen i vårt samfunn.

       En stor andel sosialklienter har sammensatte lidelser knyttet til rus og psykiatri. Disse må få den nødvendige hjelp til å mestre sine liv. Det må på plass en ny grunnholdning i sosialpolitikken basert på et positivt menneskesyn der det tas i bruk positive virkemidler som inkluderer, motiverer og ansvarliggjør brukeren til å ta i bruk egne evner og krefter for virkeliggjøring av egne mål og muligheter. Venstre mener at bruk av individuell plan/personlig plan vil være et bedre begrep for å unngå det i denne sammenheng litt misvisende begrepet « kontrakt », også for å unngå juridiske implikasjoner. Økt bruk av skjønn og fleksible og individuelle løsninger er positivt. Ulempen er at det også gir hver enkelt saksbehandler stor makt, og det vil være avgjørende for rettssikkerheten til den enkelte bruker at klageadgangen er tilstrekkelig sikret. Venstre vil følge denne utviklingen nøye.

       Venstre støtter ikke kvalifiseringsprogrammet, fordi vi mener at det kun gagner de mest ressurssterke av de svake gruppene. Å komme seg ut av fattigdomsfella handler ikke bare om å få tilført mer penger, men om å komme seg ut av den situasjonen en befinner seg i, enten det er rusproblemer, psykiske plager eller lignende. Tett oppfølging for dem som trenger hjelp, og mindre rigid regelverk for dem som har behov for stønader, er viktig for å frigjøre ressurser ved det enkelte NAV-kontor, slik at de ansatte kan gjøre det de er opplært til, nemlig å hjelpe folk. Dette er løsninger som etter Venstres mening kan realiseres ved å ta i bruk borgerlønn.

       Venstre har som mål å innføre en garantert minsteinntekt for alle som av ulike årsaker ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet og dermed kan forsørge seg selv. Samtidig skal ikke en ordning med borgerlønn føre til passivisering og hindre aktiv arbeidssøking for mottakerne. Tilknyttet borgerlønn skal det være en personlig handlingsplan som bør være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være med på å sette mål for sin aktivitet, som ikke må være ensbetydende med lønnsarbeid, men kan romme en type aktivitet som gir den enkelte mulighet til å hjelpe seg selv til en bedre eller mer stabil tilværelse.

       Venstres løsning med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk føler seg som klienter, motvirke passivitet samt gjøre det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av minimalytelser fra det offentlige. Borgerlønnen skal ligge på 2,5 G og regnes som skattbar inntekt. Borgerlønn skaper mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken, fordi det åpner for mer individorienterte løsninger, som er Venstres visjon. Ulike mennesker med ulike problemer krever nye og individuelle løsninger.

       Et velferdssamfunn måles etter hvordan vi tar vare på våre svakeste. I Norge er det ikke lenger viktigst å gi mer til alle, men å hjelpe enkeltmennesker som trenger det.

       Jeg viser til innstillingen og tar opp Venstres forslag.

       Lise Christoffersen (A) [11:57:33] : Jeg har et spørsmål til representanten Skjelstad som gjelder borgerlønn. Venstre sier at de er imot kvalifiseringsprogram og stønad med sine klare krav til ytelse og motytelse, som er å kvalifisere seg, og hele systemet bygger på « trekk i lønn » hvis vedkommende ikke følger opp opplegget sitt. Venstre er imot fordi det vil skape et A- og B-lag, har Skjelstad nettopp sagt. Spørsmålet mitt går da på borgerlønn, eller garantert minsteinntekt: Hva skjer med minsteinntekten hvis brukeren i et borgerlønnsystem ikke følger opp sin individuelle plan? Hvis en skal tape minsteinntekten, hva er da forskjellen på A- og B-lag her og der? Hvis en ikke skal tape, hvordan vil Venstre sikre at borgerlønn ikke blir en passiv ytelse?

       Og så har jeg et spørsmål til slutt, om størrelsen på borgerlønnen. Den har alltid, så lenge jeg har fulgt Venstres standpunkt i den saken, vært på 2 G, så sent som i desember. Når skjedde oppgraderingen til 2,5 G? Kan Venstre med hånden på hjertet si at det ikke bare var for å overgå Regjeringens opplegg for kvalifiseringsprogrammet?

André N. Skjelstad (V) [11:58:44] : Jeg vil begynne med det siste først, 2,5 G. Vi har brukt lang tid på å vurdere 2 eller 2,5 G. Det vi ble klar over etter hvert, var at hvis det skulle være en forenkling, måtte ikke bostøtteordningen dras inn, men være utenom. Det er også en av de ordningene som vi etter min mening burde ha gått igjennom. Vi ser at dette bør være en skattbar inntekt, likeens som med 2 G, som Regjeringen også foreslår. Men hvis brukeren ikke skal komme i stønadsfella, som veldig mange har påpekt, må borgerlønnen minimum ligge på rundt 2,5 G, istedenfor at en sitter igjen med en ytelse på 2 G.

       Så til spørsmålet om det ikke vil bli en passivisering, som Lise Christoffersen tar opp. Jeg tror ikke det vil bli en passivisering ved en individuell plan, der en har oppfølging i forhold til hver enkelt bruker. Jeg tror dette vil være en mye mer verdig ordning enn det som det legges opp til i kvalifiseringsprogrammet.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:00:00] : Fremskrittspartiet er motstander av opprettelsen av kvalifiseringsstønaden. Dette ble støttet av flere som kom til høringen i forbindelse med meldingen. Flere av disse høringsinstansene påpekte også at mange ville komme dårligere ut med denne ordningen enn tilfellet er i dag.

       Venstre hevder at borgerlønnsalternativet vil være en langt bedre ordning. Men er det egentlig noen forskjell på kvalifiseringsstønaden og Venstres borgerlønn, og hvordan vil Venstre organisere utbetalingen av borgerlønnen? Tenkes den organisert statlig, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for når det gjelder sosialstønaden?

André N. Skjelstad (V) [12:00:38] : For å begynne med det siste først igjen. I første omgang er dette tenkt som et prøveprosjekt, men vi ser for oss at organiseringen er at kommunene betaler den biten som de ville ha betalt når det gjelder sosialstønad, og så vil staten ha ansvar for det overskytende opp mot beløpsgrensen.

       Så til forskjellene på kvalifiseringsprogram og borgerlønn. Ja, det er store forskjeller her, for det er kun de friskeste som kan komme inn under kvalifiseringsprogrammet. Venstres borgerlønn vil alle ha mulighet til å komme inn under, og da vil de også oppnå en langt større grad av verdighet, i og med at alle har en mulighet til å komme med, ikke bare de friskeste som skal ut i arbeid. Det vil være mye, mye bedre etter min mening at en har en større og bredere mulighet, ved at det er flere som har rett til borgerlønn enn som vil ha rettigheter etter kvalifiseringsprogrammet.

       Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:18:41] : Det finnes en rekke tilbud innen attføringsbedrifter, varig tilrettelagte arbeidsplasser, arbeid med bistand, og andre arrangører som tilbyr arbeidsmarkedstiltak og oppfølging av varierende slag. Det er viktig at det settes krav om mål til disse tilbyderne når det gjelder å lykkes. Noen er flinke med å få personer over i det ordinære arbeidsmarkedet. Andre igjen lykkes dårligere.

       Hvilke mål har statsråden satt seg for overgang til det ordinære arbeidsmarkedet og tidsbruken pr. bruker? Og hvordan tenker statsråden å skjerme de med særskilte behov og langvarig oppfølging fra å bli rammet av at de « ødelegger » en god statistikk?

       Det er veldig godt sagt og kan vanskelig forstås på annen måte enn at man i Regjeringen vurderer det som uheldig at summen av supplerende ytelser og trygdeytelser kan føre til at man samlet får utbetalt mer enn man har mulighet for å få i arbeidsmarkedet.

       Så opplever jeg at statsrådens partifeller i stortingskomiteen distanserer seg fra dette og avviser at det kan være aktuelt å justere ytelsene, slik statsråden selv skriver i meldingen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:21:58] : Jeg mener helt klart at det er uheldig at vi har et system som gjør at de som har veldig mange tilleggsytelser til hovedytelsen, kommer i en situasjon der de har mer i trygd - for å si det enkelt - enn de ville ha fått ved en relativt anstendig lønnsinntekt i Norge. Derfor mener jeg det er all grunn til å se på det, og derfor skriver vi dette i meldingen fra Regjeringen.

       Det som er utfordrende, er at selve hovedytelsen sjelden er av en slik karakter at den overstiger lønnsinntekten, men at den suppleres med tilleggsytelser som legges oppå hverandre. Vi har tenkt å gjennomgå det på en skikkelig måte - ikke for å ha som utgangspunkt at vi skal straffe folk tilbake til jobb, men fordi det skal være noen bærende prinsipper. Og det bærende prinsippet skal være at det gjennomgående skal lønne seg å jobbe. Når vi må konstatere at det ikke alltid er det i dag, må vi se på det.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:23:12] : Skal vi lykkes med å få flere i arbeid, må alle bidra. Gjennom implementeringen av NAV-reformen og iverksettelsen av tiltakene i velferdsmeldingen kan man si at myndighetene gjør sitt. Spørsmålet er om vi også skal kreve mer av private og offentlige arbeidsgivere.

       Det er et stort dilemma at mange arbeidsgivere opplever at ansettelseskostnadene er langt større enn sluttkostnadene. Vi vet at flere store bedrifter aktivt og uten problemer har brukt utstøting gjennom tidligpensjonering og uføretrygd ved nedbemanning. Vi vet også at offentlige virksomheter ofte har opptrådt mer kynisk enn det private næringsliv. I Kristelig Folkeparti tror vi at det er helt nødvendig å øke arbeidsgiverkostnadene ved utstøting.

       Hvordan vurderer statsråden dette, og hvilke planer har han for å sikre at arbeidsgiverne aktivt vil bidra til at flere kommer i arbeid?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:24:14] : Jeg føler vel egentlig at vi er i den heldige situasjon at tiden jobber for oss. Jeg opplever veldig sterkt at pipa har fått en annen lyd - for å bruke et kanskje uparlamentarisk uttrykk - i store deler av næringslivet i dag, fordi man ser at hovedutfordringen ikke er å bli kvitt folk, men å få tak i folk. Man mangler jo arbeidskraft. Derfor ser vi et voldsomt engasjement i deler av næringslivet nå når det gjelder både seniorpolitikk, la meg nevne Storebrand som et eksempel, integrering av innvandrerbefolkningen, la meg nevne Ullevål sykehus og Posten som eksempel, og også rekruttering av funksjonshemmede, der f.eks. Telenor nå ser at man ved å ha fokus på disse gruppene, får tak i arbeidskraften man trenger, som man ellers ville ha gått glipp av.

       Det utfordrende, og her vil jeg si meg enig med Åse Gunhild Woie Duesund, er at vi ikke får nok grep særlig på de statlige arbeidsgiverne. Her skal vi jobbe hardt og målrettet, og jeg håper på støtte fra Kristelig Folkeparti i så måte.

Robert Eriksson (FrP) [12:27:41] : Våren 2002 behandlet Stortinget Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring. Den gangen ble det slått fast at bare 15,4 % av dem som fikk uførepensjon, hadde gått gjennom et løp med attføring i forkant, selv om det er ett av de kriteriene som man skal gjennom før man blir tilstått utførepensjon. 40 % i aldersgruppen 20-24 år hadde ikke prøvd attføring i det hele tatt. En av hovedgrunnene var at man ikke hadde et godt nok attføringstilbud for personer med psykiske lidelser.

       Også i dag er det slik at man peker på at man har et for dårlig attføringstilbud for personer med psykiske lidelser og unge. Hvordan vil statsråden gripe fatt i dette? Vil han styrke tilbudet, og når vil han komme tilbake til Stortinget med en styrking for denne gruppen?

       Robert Eriksson (FrP) [12:30:13] : Den reformen vi behandler i dag er, slik jeg betrakter det, det første skritt til å få en mer helhetlig og samlet velferdspolitikk. Dessverre er det slik at man ikke tar steget fullt ut, og man klarer kanskje ikke å se de store parallellene. Jeg skulle ønske at man kunne tatt et større steg og sett en mer helhetlig velferdspolitikk - der man hadde sett mennesket i et mye bredere og helhetlig perspektiv. Derfor er det litt skuffende at Regjeringen ikke ønsker å innlemme økonomisk sosialhjelp fullt og helt i den nye NAV-reformen.

       Min erfaring som kommunepolitiker var at når man diskuterte budsjettene for økonomisk sosialhjelp, så satt man, etter at man hadde hatt en del gjengangere, langtidsmottakere, og vurderte: Hvordan skal vi klare å få denne personen uføretrygdet, slik at han ikke lenger er en belastning for vårt kommunebudsjett? Derfor er det synd at man ikke tar med seg den dimensjonen å integrere denne gruppen fullt og helt. Hadde man fått en mer helhetlig finansiering av velferden, der man hadde sett mennesket i en mye større og bredere sammenheng, hadde man også sluppet denne typen konflikter som jeg skisserer.

       Det samme gjelder rusmisbrukeren. Vi kan f.eks ta rusmisbrukeren som står på gaten i Oslo, i Trøndelag eller et annet sted i landet, som er motivert for å gå til behandling, som vil ut av sin problemsituasjon. Så går han til kommunen og ber om å få hjelp. Kommunen tar da kontakt med helseforetaket for å få behandling til vedkommende. I mange tilfeller kan det føre til at han må vente i mange måneder for å få den behandlingen, noe som gjør at han er tilbake på kjøret igjen før behandling har funnet sted. I tillegg: Får han behandling, skal han tilbake til lokalsamfunnet, og kommunen er da ansvarlig for oppfølging. Også her ser vi eksempler på at kommunen diskuterer og sier: Denne personen har vi brukt så mye tid på, det hadde vært mye bedre om vi fikk ham uføretrygdet og over på et annet budsjett enn vårt. Derfor håper jeg at Regjeringen vil videreutvikle velferdsreformen, slik at vi får et langt bedre og mer helhetlig velferdssystem i Norge i nær framtid.

       Jeg vil også kommentere et par andre ting. Det ene gjelder VTA, som det har vært en del diskusjon om. Jeg synes det er sørgelig at man nå legger opp til at kommunene skal bli med på en medfinansiering av VTA. Jeg synes det er synd at ikke flertallet støtter Fremskrittspartiets forslag om 100 % statlig finansiering av VTA-bedrifter. Jeg har selv erfart, ved å være på sommerjobb i en VTA-bedrift i fjor sommer, at det er et enormt engasjement hos dem som jobber der, engasjementet og arbeidsmoralen blant de ansatte er enormt høy. Jeg tror at det at man får en mer uklar finansieringsmodell, gjør at man får et dårligere VTA-tilbud i framtiden, som egentlig er det helt motsatte av det man opprinnelig ønsket.

       La meg også peke på et annet område som er en utfordring i velferdspolitikken. Det gjelder å få mer enhetlig styring mellom de ulike departementene. Vi kan se på f.eks rehabilitering. Rehabilitering er en av de viktigste faktorene for å få folk tilbake til arbeidslivet. Man kan se på f.eks. LHLs erfaringer når det gjelder folk med hjerteinfarkt. 70-90 % av dem som har vært gjennom et rehabiliteringstilbud, kommer tilbake til arbeidslivet. De som ikke får tilbud om rehabilitering, havner i de fleste tilfellene opp med uføretrygd. Samtidig vet vi at bare på LHLs rehabiliteringsenheter står det hundre ledige plasser. Jeg håper at Regjeringen også tar med seg denne dimensjonen, får mer samhandling med Helse- og sosialdepartementet og får utnyttet denne kapasiteten for å nå målsettingen om at folk skal komme tilbake til arbeid. Det dette handler om, er å gi folk verdighet og en verdig mulighet til å delta på lik linje med alle andre. Da kan man ikke sette hindringer i veien ved et tungrodd og byråkratisk system.

       Eva Kristin Hansen (A) [12:35:38] : Stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering som vi behandler i dag, vil komme til å bety enormt mye for hvordan veldig mange mennesker i landet vårt vil få det i framtiden. Denne meldingen handler om å ta på alvor det faktum at det i dag er mellom 700.000 og 800.000 mennesker i utkanten av arbeidsstyrken. Det er ikke bra at vi har nesten 130.000 mennesker som lever av sosialhjelp, eller at nesten 300.000 er uføre. Jeg er overbevist om at veldig mange av disse både ønsker å være og kunne ha vært en del av arbeidslivet. Da må vi gi dem en mulighet til akkurat det.

       I dag har vi rekordlav arbeidsledighet i Norge. Det er veldig bra. Men det er fortsatt altfor mange som kunne ha vært i arbeid, og som ufrivillig er satt på sidelinjen. Jeg tror at når vi er inne i en periode med så lav ledighet, og det er store muligheter til å få seg jobb, vil det kanskje oppleves for mange av dem som i dag passivt mottar ytelser, som en enda større utfordring å komme seg inn på arbeidsmarkedet - at avstanden oppleves som enda større, fordi de ikke klarer å konkurrere med andre og mer kvalifiserte arbeidssøkere. Derfor er det helt avgjørende at vi nå tar et krafttak for å gi alle disse en mulighet og en faktisk sjanse til å delta i arbeidslivet. Det handler om å gi trygghet til folk, og det handler om å utjevne forskjeller. Men dette innebærer at vi må endre hele måten vi tenker på i vårt velferdssamfunn. I dag er det slik at veldig mange av dem som mottar en eller annen form for ytelse, får veldig liten oppfølging når det gjelder å komme seg i arbeid eller aktivitet. Mottar man f.eks tidsbegrenset uførestønad, stilles det ingen krav om aktive tiltak, eller mottar man sosialhjelp, er det helt tilfeldig om man får tilbud om aktivitet og tiltak eller ikke. Dette er helt feil. Derfor mener jeg at hovedgrepet med å gi tilbud etter behov hvor man bruker hele tiltakskjeden innenfor rammene av NAV-reformen, vil bety veldig mye, hvor man skal ha et system preget av fleksibilitet i stedet for å være preget av rigide regler, hvor vi nå skal få et system som er mer preget av arbeidsrettede tiltak og tjenester og mer preget av skjønn. Å erstatte dagens ordning med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en enklere og mer arbeidsrettet tidsbegrenset inntektssikring er helt riktig. Da vil man vri ressursbruken fra en stønadsforvaltning til et regime med aktivitet og oppfølging. Gjennom å bruke arbeidsevnevurdering skal man få tilbud etter behov.

       Det systemet vi har hatt fram til nå, hvor man tar utgangspunkt i ytelsene for å bestemme tiltak, har ikke fungert. Det har ført til at mange har gått i en runddans mellom ulike ytelser og blitt passivisert. Det skal det bli en slutt på. Folk skal få tidlig avklaring og oppfølging ut fra den situasjonen de faktisk er i. Å se enkeltindividene i den sammenhengen er helt avgjørende for om vi skal lykkes. Og det er ikke riktig som representanten Engeset sa tidligere i dag, at det noen ganger har vært motstand i Arbeiderpartiet mot skreddersøm og det å se enkeltindivider. Tvert imot! Vi er opptatt av å gi alle individer like muligheter, og vi er opptatt av å bruke alle virkemidler for å få det til. Og når det gjelder den nye midlertidige inntektssikringen, vil den gjøre det lettere å kombinere ulike tiltak på tvers. Det blir lettere å sette i gang på et tidligere tidspunkt, og det blir lettere å ha en målrettet oppfølging gjennom hele stønadsperioden.

       Å ha 130.000 sosialhjelpsmottakere i et av verdens rikeste land er ikke noe å være stolt av. Det er heller ikke noe å være stolt av at et fåtall av disse har fått tilbud om aktivitet og hjelp til å komme seg ut i arbeid. Enkelte kommuner har brukt vilkår knyttet til sosialhjelpen, men det har nok ikke fungert som en hjelp til å få kompetanse og nye muligheter. Vi vet derimot, og samtidig, at forsøk og prosjekter man har hatt, som flere har nevnt her i dag, hvor man har brukt aktiv oppfølging og kvalifisering, har gitt resultater. Mange har kommet seg ut i arbeid. Derfor er jeg stolt og glad over at Regjeringen vil innføre kvalifiseringsprogrammet og stønaden som vil gjøre at mange av dem som i dag er langtidsmottakere av sosialhjelp, vil få en ny hverdag. Dette handler om å ta folk på alvor. Nå vil de få opplæring og arbeidstrening, og de vil få en mer forutsigbar økonomi.

       Jeg startet med å si at denne meldingen vil bety veldig mye for mange. Den politikken som vi kommer til å vedta, vil innebære enormt mye for å få flere ut i arbeid. Arbeid til alle er det viktigste virkemiddelet vi har for å redusere sosiale forskjeller. Vi vil forebygge utstøting og sosiale problemer.

       Jeg er veldig stolt over å være del av et parti og et flertall på Stortinget som gjør en offensiv for å få til et mer inkluderende samfunn. Jeg gleder meg til å se den politikken vi vedtar i dag, satt ut i livet.

       Per-Kristian Foss (H) [12:40:59] : Det var statsråden som brukte såpass sterke ord som at dette kanskje er den viktigste saken Stortinget behandler i denne perioden. Saksfeltet tatt i betraktning er jeg iallfall enig i den formuleringen. Men det er vel kanskje bare en liten bit av det vi nå har tatt fatt på. Det er ingen tvil om at den norske velferdsstat ikke lar seg opprettholde gjennom økonomisk vekst med den arbeidskraftreserve vi nå har i landet, hvis vi ikke makter å utløse den del av reserven som er utenfor arbeidsstyrken - altså ca en fjerdedel.

       For tiden hjelpes vi jo av en konjunkturtopp av arbeidsinnvandring. Det er jeg glad for, men vi kan ikke regne med at det fortsetter i samme utstrekning, av grunner som andre har vært inne på tidligere. Dessuten er det å utløse ressurser fra vår egen arbeidsstyrke viktigere, samfunnsøkonomisk mer lønnsomt og mer påtrengende for oss som norske politikere, både fordi det å øke tilgangen til arbeid gir glede og inkludering, det øker skatteinntektene, altså mulighet for å betale for velferd, og det reduserer trygdeutgifter. Det er altså på mange måter en trippelvirkning av dette som er viktig.

       Det jeg etterlyser, er statsrådens aktivitet i mer kortsiktige tiltak. Finansministeren har brukt uttrykket at det største hinder for økonomisk vekst i Norge i dette året og i årene fremover vil være mangel på arbeidskraft. Da haster det å gjøre noe. Det er viktig med systemendringer og langsiktige tiltak, det er viktig med en pensjonsreform, og det er viktig med tiltak som trer i kraft fra 2010. Men vi trenger å gjøre noe nå. Så langt har vi kun opplevd statsrådens lutter velvilje til å stemme ned forslag under henvisning til evigvarende utredninger og langsiktig iverksettelse. Det holder ikke. Derfor vil jeg bruke et uttrykk fra en som jeg ellers ikke for ofte siterer, nemlig Per Olaf Lundteigen, som i en debatt på Senterpartiets landsmøte nylig sa at dersom man lar pengepolitikken være det eneste bidraget til å stramme inn økonomien i Norge, så går det galt. Derfor er det å satse på arbeidsmarkedstiltak som gjør tilgangen på arbeidskraft større, både fra vår egen styrke og gjerne fra utlandet, viktig for at ikke renten rett og slett går opp. Det er en sammenheng i økonomien her, hvor arbeidsmarkedet for tiden spiller en stadig viktigere rolle.

       Det er ingen villighet til å revurdere funksjonsdyktighet og legeordninger i uføresaker, slik Høyre har lagt frem forslag om, som skal behandles senere i dag. Vi har lagt frem forslag om at funksjonshemmede lettere skal kunne komme til arbeidsgiver og si at de tilpasninger som kreves, de betaler staten for - kall det « green card » i et enkelt begrep. Og når vi ser hvor dårlig det står til, særlig i det offentlige, med å øke tilgangen på arbeidsmarkedet for funksjonshemmede, så er det behov for å få gjort noe nå.

       På sykefraværssiden har jeg et håp om at noe gjøres, men det tar tid. Det som er det mest prekære, er egentlig at rehabiliterings- og attføringsmidler kan brukes av bedrifter, eller bedrifter i samarbeid, under sykemeldingsperioden. For når tallene er såpass skremmende som at 87 % av dem som er sykmeldt i et år, aldri kommer tilbake i arbeidslivet, da sier det seg selv at denne sykefraværsperiodens tidlige fase er kritisk i forhold til å gjøre noe.

       Jeg skal gå veldig fort over at vi for tiden også har til behandling elleve forslag i et representantforslag fra Høyre om å øke tilgangen på eksperter innenfor norsk arbeidsliv, innenfor arbeidsinnvandring. Der er det mulig å gjøre noe med umiddelbar virkning. Og som det siste eksempel vil jeg si at vi har altså en arbeidsstyrke mellom 67 og 70 år som gjerne har lyst til å jobbe full tid ved siden av å få sin rettmessige pensjon, men de avkortes altså - også et tiltak som kunne gitt en viss tilgang av flere folk på kort sikt. Og det trengs bare et budsjettvedtak for å få det til.

       Til slutt: Jeg må si at det egentlig er ganske flaut å lese at på toppen av en konjunkturbølge - der vi nå er - har Statoil, vårt største selskap, hvor staten har en viss innflytelse, tidligpensjonering som et av tilbudene til de vel 2.500 som er overtallige. Det er et dårlig signal og komplett unødvendig i den konjunkturfase vi nå er i. Mye klokere hadde det vært om Statoil hadde gjort slik som f.eks. Telenor har gjort tidligere, med stort hell: vært en aktiv formidler av jobber til dem som blir ledige.

       Kenneth Svendsen (FrP) [12:45:49] : For mennesker med kroniske lidelser, som f.eks revmatikere, hjertesyke og lungesyke, vil behovet være sterkt knyttet opp mot tilgangen til jevnlige rehabiliteringstilbud. Dette kan være behandlingsreiser til utlandet, et opphold på opptreningsinstitusjon, muligheten til ulike typer fysisk trening, varmtvannstrening og ikke minst fysioterapi.

       En undersøkelse fra LHL og opplysninger fra Norsk Revmatikerforbund viser at gode rehabiliteringsopphold fører til at den enkelte klarer seg i lange perioder i arbeidslivet, for så igjen å ha behov for en ny rehabiliteringsrunde i tillegg til det jevne fysiske vedlikeholdet.

       Fremskrittspartiet mener det er positivt at man fokuserer på arbeidsrettet rehabilitering som et viktig virkemiddel for at folk skal kunne holde seg i arbeidslivet. Imidlertid er ikke det avklarings- og arbeidstreningstilbudet som finnes i dag, tilstrekkelig. Vi mener det er viktig at det utvikles et bedre tilbud på dette området, slik at den enkelte kan få et best mulig tilpasset tilbud. Fremskrittspartiet mener videre at arbeidsrettet rehabilitering for mange brukere bør inngå som et tiltak i en individuell plan.

       I meldingen påpekes det at det er uklare ansvarsforhold mellom helsetjenesten og NAV når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering. Det er svært viktig at dette forhold blir avklart så raskt som mulig. NAV-kontorene, som har ansvar for brukernes arbeidstilknytning, bør også kunne henvise brukerne til tilbud som gir arbeidsrettet rehabilitering. Det er Fremskrittspartiets oppfatning at det må satses både på offentlige og på private tilbud, og at det ikke er noe mål at NAV selv skal utvikle tjenestene.

       Kapasiteten ved rehabiliteringssentrene bør også bygges ut. Det bør skje i nært samarbeid med nettverket av de sentrene som i dag driver arbeidsrettet rehabilitering.

       Fremskrittspartiet har som mål at flest mulig syke skal komme raskest mulig tilbake til arbeidslivet. Vi mener at kjøp av helsetjenester er en effektiv måte å gjøre dette på. I tillegg bør ansvaret for kjøp av helsetjenester overføres fra de regionale helseforetakene til NAV-kontorene.

       Videre: Økt satsing på arbeidsrettet rehabilitering bør være et viktig satsingsområde for å lykkes med å få flere tilbake i arbeid. I tillegg bør det opprettes en egen post i statsbudsjettet hvor man avsetter midler til dette formålet. Ansvaret for midlene bør legges under NAV.

       Det er også viktig å få med seg at 50 % av sykmeldingene her i landet skyldes revmatisme og muskel- og skjelettplager, og at mange med disse lidelsene havner på uføretrygd. Derfor reagerer Fremskrittspartiet med forundring på Regjeringens tilbakeholdenhet når det gjelder å utarbeide en tiltaksplan for behandling, rehabilitering og opptrening av mennesker med bl.a muskel- og skjelettlidelser, noe Fremskrittspartiet har foreslått.

       Vi hørte nettopp et innlegg der man etterlyste ordninger som innebærer umiddelbar reaksjon. Blant annet ble ordningen med « green card » for å få flere handikappede ut i arbeid trukket fram. Behovet for ordninger som får flere ut i arbeid, er stort. Handikappede er en viktig gruppe i den forbindelse. I denne meldingen ligger det ikke inne noen tiltak som er hurtigvirkende.

       Fremskrittspartiet foreslo i forbindelse med statsbudsjettet at man skulle inngå en avtale med FFO og Norges Handikapforbund for å få flere funksjonshemmede raskt ut i arbeid. Jeg hadde nettopp et møte med Bedriftsforbundet der jeg spurte om de kjente til de ordningene som allerede er etablert. Ingen av de bedriftene som var til stede på det møtet, kjente til ordningene. Det viser behovet for at vi markedsfører slike ordninger på en ordentlig måte. Og hvem kan gjøre det bedre enn nettopp FFO og Handikapforbundet, som vet hvor skoen trykker? Vi har foreslått dette, men Regjeringen var helt uvillig til å komme oss i møte.

       Så kan jeg ikke unnlate å kommentere til representanten Karin Andersen, som tegnet et bilde av Høyre i replikkordskiftet. Jeg skal ikke legge meg borti Høyres standpunkter når det gjelder dette. Men når Karin Andersen tar seg den frihet, tør jeg ta meg den frihet å spørre Karin Andersen om hvordan hun kan være tilfreds med - som hun tydelig gav inntrykk av - en reform hvor sosialkontorene forblir kommunale. Det er en ordning som SV - og altså Karin Andersen - var helt imot for et par år siden.

       Som om ikke det er nok, prøvde Karin Andersen å leve på sosialhjelp over en tid. Og hun konkluderte med at det var umulig med de satsene man har i dag. Hvis det er umulig, hvordan kan da SV, og Karin Andersen, legge fram denne reformen og hevde at de er fornøyd med den - uten at satsene er økt? Er hun fornøyd med at det ikke går an å leve av sosialhjelp?

       I debatten har det fra regjeringspartiene blitt hevdet at sosialtrygden er høy nok. De sier også at de har økt satsene - det var poenget fra Karin Andersen. Satsene er aldeles ikke økt. Regjeringen har anbefalt at man kan øke dem, og at det er opp til hvert enkelt kommunestyre om man vil gjøre det. Selv om dette ikke er noe replikkordskifte, har jeg et spørsmål til Karin Andersen. Det kunne være interessant å få vite hvor mange kameler SV er villig til å svelge for fortsatt å få lov til å være i regjering.

       Per Rune Henriksen (A) [12:51:13] : Dagens debatt viser at det er bred tilslutning til målet om et inkluderende arbeidsliv hvor vi bruker bedre og flere politiske virkemidler for å skape rom for dem som av forskjellige årsaker har svak tilknytning til arbeidslivet.

       For Arbeiderpartiet handler dette om solidaritet med dem som i dag kommer dårlig ut i samfunnet. Arbeid er kilden til velstand både for den enkelte og for samfunnet. Høy yrkesdeltakelse gir frihet for den enkelte, skaper likestilling og motvirker klasseskiller i samfunnet.

       Etter vår mening er et organisert arbeidsliv et inkluderende arbeidsliv. Sterke og samfunnsbevisste fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner er viktige drivkrefter i samfunnet, og de er helt uunnværlige i arbeidet med å skape et arbeidsliv hvor det er plass for alle.

       Vi har to målsettinger: Vi skal hindre ustøting fra arbeidslivet, og vi skal gjøre det mulig for flere som i dag står utenfor, å komme inn.

       Er det så slik at faglige rettigheter, som f.eks et sterkt oppsigelsesvern, er til hinder for å nå disse målene - slik Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet gir uttrykk for i sine merknader - eller er det tvert imot slik at faglige rettigheter og sterke organisasjoner i arbeidslivet er en forutsetning for å nå målene? Dette er viktige politiske skillelinjer i arbeidsmarkedspolitikken som fortjener oppmerksomhet i dagens debatt.

       Trygge rammer i arbeidslivet er viktig for å forebygge sykdom, utbrenthet og lav pensjonsalder. Norge står overfor store utfordringer når det gjelder å få nok hender i arbeid. Vi er alle tjent med et moderne arbeidsliv som tar inn over seg dette perspektivet og legger til rette for at flest mulig skal kunne holde seg i jobb lengst mulig. Vi må skape trygge ansettelsesforhold som lar arbeidstakerne fokusere på å gjøre jobben sin mer enn å fokusere på å beholde den.

       Da vi behandlet arbeidsmiljøloven i desember 2005 her i salen, var det viktig for Arbeiderpartiet å styrke oppsigelsesvernet, stramme inn på reglene om midlertidige ansettelse og skape arbeidstidsordninger som er til å leve med. Vi har styrket arbeidstakernes og fagforeningens stilling i arbeidslivet. I Norge, så vel som i de andre nordiske landene, er arbeidslivet i stor grad regulert av tariffavtaler og av et relativt omfattende lovverk som beskytter arbeidstakerne. I liberalistisk økonomisk teori er dette oppskriften på en høy arbeidsledighet, ved at omstillingsevnen reduseres, og ved at bedriftenes frykt for å bli sittende fast med arbeidstakere som ikke fungerer, fører til at de ikke tør å ansette folk.

       Dette er et syn som blir målbåret av Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet i innstillingen vi i dag behandler. Realiteten er etter min mening motsatt. I Norge har vi en svært høy yrkesdeltakelse generelt. Vi har også en høyere yrkesdeltakelse blant utsatte grupper enn mange land som har svakere arbeidstakerrettigheter enn det vi har. Tallenes klare tale viser at midlertidige ansettelser ikke er veien inn i arbeidslivet for svake grupper, men heller oppskriften på en inndeling av arbeidsstyrken i et A-lag og et B-lag. Jeg mener derfor at sterke faglige rettigheter ikke er et hinder for et inkluderende arbeidsliv.

       Er det så grunnlag for å hevde at vår arbeidslivsmodell gir oss et fortrinn i arbeidet med å skape et inkluderende arbeidsliv? Jeg mener at svaret er ja. I bedrifter hvor arbeidsgiver og arbeidstakere samarbeider, har man gode muligheter for å skape et godt og inkluderende arbeidsmiljø. Når arbeidstakerne er fagorganisert, har de tillitsvalgte tilgang til skolering og kompetanseutvikling gjennom sine fagforbund. Gjennom lover og avtaleverk er arbeidstakernes rettigheter sikret, og det er klare og velfungerende regler for håndtering av konflikter. Arbeidsgivere som er organisert, har på sin side tilgang til kompetanse og bistand i sin del av samarbeidsprosessene.

       Likeverdigheten og den gjensidige respekten som skapes innenfor slike rammer, gir trygghet og ro, som gir rom for kreativitet og åpenhet. Det er lettere å få til omorganiseringer når respekten for arbeidstakernes rettigheter ligger i bunn. Da blir det også lettere å få til de konkrete endringene som kanskje må til i bedriften for at en eldre arbeidstaker skal kunne fortsette noen år, eller for at en delvis uføretrygdet skal kunne komme inn og få jobbe litt. På denne måten blir sterke fagforeninger og faglige rettigheter en positiv faktor i arbeidet med å inkludere de som er utenfor, eller som står i fare for å havne utenfor. Vi må kort og godt huske på at det er de som er på innsiden, som må legge forholdene til rette for at de på utsiden kommer seg inn.

       Jeg priser meg altså lykkelig for at vi har greid å ta et steg i riktig retning, også for dem som har det vanskeligst. Jeg kan forsikre representanten Svendsen om at det prøvde jeg under det forrige regimet, der Fremskrittspartiet var støttespiller for den regjeringen, og det lyktes overhodet ikke. Nå får vi til et løft, bl.a kvalifiseringsstønaden, som vi - etter å ha hørt på debatten i dag - har grunn til å tro ikke hadde blitt realisert hvis dagens opposisjon hadde hatt makten.

       Det er riktig at jeg og SV mener at sosialhjelpen bør opp. Ja, vi jobber for det, for jeg mener det er riktig. Der har vi altså greid å ta et steg, noe som var helt umulig under det forrige regimet. Fremskrittspartiet tar nå til orde for en statlig sosialhjelp, men det hjelper jo ikke hvis den skal være så lav som de tydeligvis mener at den skal være.

       Til representanten Eriksson, som hadde et innlegg her i stad: Han har tydeligvis ikke fått med seg at sosialhjelpen er en del av det lokale NAV. Det står faktisk i loven at den skal være det. Han var bekymret for at sosialhjelpsmottakerne ikke skal få noen tilbud, og viste til Verdal. Jeg mener at det vi nå gjør med kvalifiseringsstønaden, er nettopp å ta konsekvensen av det man lærte i Verdal, nemlig at ved å lage et tilbud gjennom kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden, gir man et annet tilbud og et bedre tilbud til denne gruppen. Det er nettopp det dette dreier seg om. Det er det hele denne saken dreier seg om.

       Så sa representanten Eriksson at rehabiliteringstilbud til rusmisbrukere er nødvendig. Ja, det er det, og det må styrkes. Det må være et samarbeid, og det må være en rask inngripen. Det må være nok ressurser, for det har med ressurser å gjøre om vi får bygd dette opp, ikke om vi har organisert sosialhjelpen som en del av NAV - om det fremdeles skal være en kommunal ytelse, eller om det skal være en statlig ytelse. SV har programfestet at vi ønsker en statlig ytelse. Men det er ikke avhengig av om vi greier å få nok ressurser til rehabiliteringstilbud til rusmisbrukere, som er helt nødvendig.

       Så er det slik at finansieringen av VTA endres ikke ut fra dagens organisering - med ett unntak, og det er at de kommunene som i dag ikke har medfinansieringsansvar, men som har brukere i VTA-bedriftene, skal være med og finansiere det. Jeg vil minne om at det i stor grad er kommunene som eier disse bedriftene. Jeg er veldig opptatt av at staten fortsatt skal ha et medfinansieringsansvar og ta det tungt, men det er like viktig at det blir et godt samarbeid mellom kommunene og staten framover. Derfor mener jeg at den løsningen som Fremskrittspartiet skisserer, ikke er noen god løsning for VTA-bedriftene, for da fjerner man seg fra kommunesektoren som eier bedriftene, og som sjølsagt også skal ha et stort medansvar og har en stor interesse av at disse arbeidsplassene finnes i framtida.

       Lise Christoffersen (A) [12:59:09] : Jeg skal starte med å gjøre oppmerksom på en feil, slik at det i hvert fall kommer i referatet og kan dokumenteres for ettertiden. På side 43 i innstillingen fra komiteen står det:

       « Komiteen har merket seg at den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden er tenkt å ha en varighet på 2 år. »

       Det er altså feil, for hvis en slår opp på side 216 i meldingen, står det:

       « Den konkrete utformingen av varigheten for den nye ytelsen vil skje i forbindelse med lovarbeidet. »

       Her har det vært en redigering, og så har det vært en liten lapsus i den redigeringen som gjør at tidsavgrensningen i forhold til kvalifiseringsprogrammet har blitt hengende ved den nye midlertidige inntektssikringen. - Herved er det sagt.

       Siden jeg har et par minutter igjen, kunne jeg tenke meg å komme litt inn på temaet sykefravær, som Per-Kristian Foss var inne på. Ja, det øker. Det gjorde at IA-avtalen ble reforhandlet, og at midler ble satt av på statsbudsjettet til ytterligere tiltak for rehabilitering, raskere inngripen og tettere oppfølging.

       Men så er det igjen viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Forsker Roger Bjørnstad i Statistisk sentralbyrå nyanserer dette sykefraværsbildet noe. Han skrev i en artikkel i Økonomiske analyser nr. 6 i fjor at « når en kontrollerer for konjunkturelle svingninger, er den viktigste faktoren bak økningen i sykefraværet at grupper som forventes å ha høyt sykefravær har kommet inn i arbeidslivet ». Så nå må vi ikke stirre oss så enøyde på enkeltbudsjettposter i framtiden at vi overser at det at vi lykkes på ett område, faktisk kan få noen slike konsekvenser på et annet område. Det forskeren sier, er at innstramminger i sykelønnsordningen vil kunne føre til at færre deltar i arbeidslivet og derved svekke den samlede arbeidsinnsatsen, selv om sykefraværet reduseres. Her har vi altså en situasjon der en tilsynelatende mangel på resultater på ett område faktisk kan være forårsaket av at vi får resultater på et annet område. Det er det også viktig å ta med seg.

       Så var også Per-Kristian Foss inne på at denne regjeringen ikke gjør noe annet enn å skue utover i retning horisonten, og bare ser på lang sikt. Det er ikke sant. Det har vært gjort mye siden regjeringen Stoltenberg II overtok. Denne meldingen er ikke den eneste Regjeringen presenterer for å bekjempe fattigdom. Den må ses i sammenheng med fattigdomssatsingen på statsbudsjettet både for 2006 og for 2007, med endringer i arbeidsmiljøloven, handlingsplan mot sosial dumping, handlingsplan for inkludering, handlingsplan mot fattigdom, seniormelding, pensjonsmelding, uføreutvalg - som kommer, og utdanning som virkemiddel for sosial utjevning. Det ruller jo ut nasjonale helseplaner fra Helse- og omsorgsdepartementet for tiden, både på habiliterings- og rehabiliteringsområdet, når det gjelder ulikheter i helse, og det kommer på utdanningsområdet. Så her står virkemidlene i kø.

       I mitt innlegg nevnte jeg ikke Verdal med et eneste ord, men når jeg får muligheten, vil jeg gjerne snakke om Norges vakreste kommune, nemlig Verdal, og tar den utfordringen på strak arm også i denne salen.

       Mitt poeng var faktisk at det er ikke slik at det er en statlig finansiering av økonomisk sosialhjelp. Hele poenget til Fremskrittspartiet er nettopp å få den integrert. Hvis en nå går inn på NAV-kontoret i Verdal, som komiteen besøkte, har det blitt et helt annet NAV-kontor i dag enn den gang vi besøkte det. Den gang kom vi inn én dør. Der satt det folk som behandlet søknader om økonomisk sosialhjelp, der satt trygdeetaten, og der satt Aetat - i det samme lokalet. I dag kommer en inn én dør, for så å gå inn to nye dører. I det lokalet vi var inne i, er det satt opp en vegg som skiller mellom den kommunale og den statlige delen av NAV-kontoret. Det har blitt resultatet i Verdal, og det kan hvem som helst i dag gå inn døren og se. Jeg er jevnlig på det kontoret og prater med folk som jobber der, og får også de tjenester jeg har bruk for, på det kontoret.

       Så vil jeg rette opp en misforståelse. Jeg sa at Regjeringen innfører en kommunal medfinansiering av VTA. Det er ikke riktig. Jeg beklager det. I dag er det slik at også kommunene har en medfinansiering. Mitt poeng med å få dette statlig er nettopp det som også FFO peker på i sin høringsuttalelse til komiteen, der de sier at FFO tidligere i en rekke ulike sammenhenger har reist en bekymring for at kommunene ikke gjennomgående har fulgt opp ansvaret de er pålagt overfor såkalte vernede bedrifter. Det er jo et problem at når kommunene ikke følger opp det ansvaret, vil det gå ut over brukerne. Det vil bli færre plasser. For å forhindre at det skjer, er det mye bedre, slik Fremskrittspartiet har tatt til orde for og foreslår, at man får en statlig finansiering. Så må man sørge for at finansieringen er på plass, sørge for at antall plasser er tilgjengelig, og sørge for at flest mulig også av funksjonshemmede får en verdig hverdag og har noe meningsfylt å gå til, heller enn at de skal bli en kvoteringspost eller en salderingspost på budsjettene, slik tilfellet er i dag.

       Så jeg registrerer at representantene Eriksson og Andersen er uenige. Men så vidt jeg vet, er det ikke slik at man har en statlig finansiering av sosialhjelp. Fortsatt er det slik - iallfall var det slik i min kommune da jeg var med og behandlet kommunebudsjettet - at man har sosialhjelpen på kommunebudsjettet, og det er det vi ønsker å ta ut. Det er et forslag vi har fremmet før, men som SV dessverre har stemt imot.

       Mitt poeng var at representanten Eriksson var bekymret for at de som gikk på sosialhjelp, ikke fikk noe annet tilbud enn å bli skjøvet over på uføretrygd, og så tar man det neste steget: å være imot kvalifiseringsstønaden - ikke programmet, men stønaden. Det mener jeg ikke henger sammen. Hvis man er opptatt av at folk skal få noe annet å gjøre og ikke bli skjøvet over på uføretrygd og bli sykere og sykere, for det blir man hvis man blir gående i en slik runddans, er jo dette en gyllen mulighet til å støtte det opplegget som gis nå. For det er nettopp det dette handler om, at folk skal gis en individuell arbeidsevnevurdering og kunne gis mulighet til et helhetlig opplegg som skal kunne føre langt flere tilbake til arbeidslivet. Det har lyktes, det har vi sett mange steder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 2305)