Laila Dåvøy (KrF) [12:07:09] (ordfører for saken):

       Det vil i 2050 være dobbelt så mange mennesker over 67 år sammenliknet med i dag. Tallet på mennesker med demens vil øke til 130.000 i løpet av 30-40 år. Både levekår og nye behandlingsmetoder gjør at mennesker lever lenger og bedre med sykdom, og den nye generasjonen eldre har også bedre helse og større ressurser til å møte alderdommen med. Innen 2030 må det bygges 60.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og det vil være behov for 54.000 flere årsverk i omsorgssektoren.

       Kommunenes Sentralforbund, KS, presenterte mandag forrige uke tall for økningen fra 2005 til 2006 i antall yngre brukere av pleie- og omsorgstjenester. Det ble mer enn 4.000 flere brukere under 67 år, til 54 650 brukere, og mange av disse har sammensatte og komplekse diagnoser som krever store ressurser. Både rusproblemer, problemer innen psykiatri og funksjonsnedsettelser er årsaker til hjelpebehovet. Utfordringene vi som samfunn står overfor, er enorme når det gjelder å mestre de utfordringene som venter.

       Harald T Nesvik (FrP) [12:18:00] : Først og fremst vil jeg få takke for en god redegjørelse fra saksordføreren. Men én ting som mangler i den, er kanskje ett av de hovedankepunktene vi ser innenfor eldreomsorgen. Det går på finansieringssystemet. Det finnes gode forslag og mange gode intensjoner i det som ligger her. Men man angriper ikke selve hovedutfordringen, som går på finansieringssystemet. Den gjør man veldig lite med. Hvis vi ikke stiller krav til kommunene når det gjelder finansieringssystemet, blir det vanskelig å komme i mål. Derfor ønsker Fremskrittspartiet, som det framgår av forslaget vårt, å endre finansieringen, slik at pengene følger brukeren. Staten får det finansielle ansvaret, mens kommunene skal ha et sørge for-ansvar, sørge for at pasientene får det tilbudet som skal til.

       Spørsmålet mitt til representanten Dåvøy blir som følger: Vil Kristelig Folkeparti nå være med på å vurdere å endre finansieringssystemet, slik at opplegget blir det samme for alle kommunene, og at det ikke er bostedsadressen som er avgjørende?

Laila Dåvøy (KrF) [12:21:20] : I dag behandler vi en omsorgsmelding om innhold og kvalitet i omsorgstjenestene. Jeg er stolt av å ha vært med i Bondevik II-regjeringen, som de fire siste årene langt på vei fullførte det forrige eldreforliket som jeg allerede har skrytt av og sagt var meget godt, med en økonomisk ramme der vi til sammen for hele denne planperioden har vært oppe i 40 milliarder kr hvis vi trekker med det som også kommunene har gitt innenfor sine rammer.

       Jeg er også stolt over at det var i Bondevik II-regjeringen vi startet arbeidet med en ny stortingsmelding om innhold og kvalitet i eldreomsorgstjenesten. Jeg var veldig glad da alle partiene i Stortinget, etter at vi kom hit, forpliktet seg i forhold til å være med på dette. Så det som skuffer meg i dag, er jo den siste fasen i arbeidet med omsorgsmeldingen i komiteen, der det ble synlig at man faktisk ikke ønsket å forplikte seg på samme måte som man har gjort tidligere ved store forlik i Stortinget. Det er jeg oppriktig lei meg for.

Rune J Skjælaaen (Sp) [12:22:35] : Jeg er også overrasket over den tonen som representanten Dåvøy har stått fram med etter at komiteen avgav sin innstilling. Hun sier at eldre og omsorgstrengende fortjener bedre enn å bli rundlurt på denne måten, mens man faktisk er enig i alle strategier og hvilke tiltak som skal til for at en skal nå målene, både med hensyn til kapasitetsheving og med hensyn til kvalitetsheving innen dette viktige området som omsorg er.

       Jeg må vise til det forslaget som regjeringspartiene fremmer, der man ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak. Denne skal nettopp bygge på disse fem strategiene. Den skal særlig ta for seg satsingen på demensutfordringen, på palliativ behandling, som også representanten etterlyste, på forebygging av ensomhet gjennom dagaktiviteter og bedre vilkår for dem som har krevende omsorgsutfordringer. (Presidenten klubber.)

Laila Dåvøy (KrF) [12:23:45] : Ja, tonen er litt i moll i dag fra min side. Representanten Skjælaaen vet godt hvorfor. Han kjenner også til sluttfasen av behandlingen i komiteen, der jeg og opposisjonspartiene hadde håpet at Regjeringen ville komme tilbake med en større forpliktelse.

       Når det gjelder forslaget som regjeringspartiene har, altså forslag nr. 1 i innstillingen, vil man ikke i det forslaget finne følgende ord: forpliktelse, framdriftsplan, økonomi eller rammer for en satsing fram mot 2015. Det er jo det som gjør at jeg står her i dag og er svært skuffet. Det håper jeg i hvert fall at regjeringspartiene tror meg på. Jeg tror de vet at jeg i dag er dypt skuffet over at vi ikke klarte å få til et forlik der alle partiene forpliktet seg, slik vi gjorde ved det forrige eldreforliket. Det hadde de eldre og alle omsorgstrengende fortjent. Vi får ingen forutsigbarhet hvis vi går for Regjeringens forslag.

       Harald T Nesvik (FrP) [12:40:54] : Det er litt viktig at vi tar for oss bl.a den virkelig store utfordringen som vi faktisk har innenfor eldreomsorgen, og som Regjeringen på mange måter har glemt, nemlig alle de som ligger på sykehus, og som mangler en plass i den enkelte kommune, fordi kommunene ikke har satset på en skikkelig god utbygging av eldreomsorgen, men brukt pengene til andre ting. I den forbindelse kan det være interessant å høre representantens betenkninger om nettopp hvordan man skal gripe dette an, hvordan vi skal få gjort noe med denne store utfordringen som vi har, for det har i hvert fall Regjeringen helt glemt i denne meldingen. Jeg ber derfor om at representanten Bøhler redegjør for hvorfor man ikke er i stand til å være med på å øremerke tilskudd nettopp til eldreomsorgen i kommunene. De har valgt å øremerke tilskudd til barnehager i stedet for å satse på eldreomsorg.

Jan Bøhler (A) [12:42:00] : Det er en viktig problemstilling at det ligger pasienter på sykehus som skal over til sykehjem, men som ikke får plass, og det oppstår korker i systemet. Jeg har snakket om at det gjelder i mange kommuner. Vi har sett f.eks her i Oslo at Lovisenberg sykehus flere ganger har påpekt at de har mange pasienter som de skulle hatt over på sykehjem, men at det har stoppet opp. Jeg tar forbehold om at det var Lovisenberg - jeg tenkte nok på et annet sykehus, jeg rekker ikke å stedfeste det - men jeg har sett i media at det er et stort problem.

       Vi har nå en betalingsordning hvor kommunene straffes hvis pasientene blir liggende over tiden på sykehus. Jeg tror det trengs flere tiltak, og ett av tiltakene er selvsagt det investeringstilskuddet vi nå får i budsjettet i forhold til å få bygd ut kapasiteten, der det også understrekes at vi skal bygge ut korttidsplasser som vil være egnet til å kunne ta imot pasienter på en raskere basis, før man får vurdert hvor langvarig behovet for å ligge på sykehus er.

Jan Bøhler (A) [12:44:35] : Flere av de dokumentene skal til Stortinget. Vi behandler også mange av de spørsmålene som vi har, f.eks når det gjelder rehabilitering/habilitering og opptrapping av omsorgen for rusmisbrukere, i dette dokumentet her og har gjort det samme i budsjettinnstillingen for i år. Vi har behov for en forpliktende tankegang/plan framover. Jeg mener at omsorgsmeldingen, Omsorgsplan 2015, med de forskjellige konkretiseringsløpene vi nå har lagt, er forpliktende. Jeg mener den gir oss mulighet til å jobbe utdypende med disse spørsmålene.

       Jeg er helt enig med representanten Lønning i at vi, når vi i forbindelse med statsbudsjettet behandler opptrappingen innenfor omsorg, skal ha et perspektiv som går utover ett år av gangen. Vi må kunne se lenger, men vi må også få dette forholdet på plass i de årlige statsbudsjettene, for at det skal bli en realitet. Det vet alle som har vært i regjering.

       Jeg tror at viljen i komiteen til å få ting til å skje er så stor at vi sammen - istedenfor å diskutere proposisjon eller sak - skal kunne drive dette fram.

Laila Dåvøy (KrF) [12:45:49] : Regjeringen har lagt fram en omsorgsmelding som omfatter alle grupper med behov for hjelp av kommunehelsetjenesten. Representanten Bøhler har i dag også snakket om en del grupper som i stor grad ikke er tatt med i meldingen. Jeg tenker på en rehabiliteringsstrategi for kronikere, som ikke er en egen gruppe, men som i årene framover vil ha behov for omfattende rehabiliteringstjenester innenfor kommunehelsetjenesten. Vi snakker om en egen demensplan, om en tannhelsemelding og om en opptrappingsplan mot rusmiddelmisbruk.

       Mitt spørsmål er: Hvordan tenker representanten Bøhler - og Arbeiderpartiet for øvrig - seg at forholdet mellom f.eks omsorgsmeldingen som vi behandler i dag, og alle de strategier og planer som skal komme senere, skal være? Jeg tenker på framdrift og på prioriteringer. Tenker man seg en ny plan, der man integrerer alt dette? Jeg ser nemlig ikke helt sammenhengen.

Jan Bøhler (A) [12:46:52] : I omsorgsmeldingen omtales omsorgsbehovene bredt. Jeg synes komiteen på en veldig fin måte har utviklet mange av spørsmålene. Den har også kommet med nye vinklinger, som jeg selv omtalte en god del av, og som også saksordføreren omtalte tidligere i dag.

       Jeg mener at omsorgsmeldingen er et hoveddokument. Så skal vi utdype - gå grundig inn i - flere av disse spørsmålene. Jeg har nevnt demens, rus, rehabilitering, tannhelse, helseforskjeller, KOLS osv.

       Vi har fortalt Regjeringen hva vi ønsker at den skal komme tilbake med i forbindelse med statsbudsjettet. Hvis man ser på de saksfeltene som omtales i regjeringspartienes forslag, er de faktisk ganske brede. Jeg vil oppfordre opposisjonen til å være med og utvikle arbeidet med disse ulike sakene fram til neste statsbudsjett. Dette arbeidet vil vi i regjeringspartiene i høyeste grad gjerne ha opposisjonen med på - og gjerne føre samtaler om og ha prosesser for.

       I denne meldingen gis en beskrivelse av dagens situasjon. Det antydes mange områder som bør styrkes, men de utfordringene vi står overfor, sikres ikke på noen måte. Det er vage, runde og uforpliktende målsettinger, som sannsynligvis i varierende grad vil bli fulgt opp. Forskjellen mellom kommunene vil fortsatt øke, og det er lite som tyder på at tiltakene i meldingen vil føre til bedre pasientflyt mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det handler ikke bare om å snakke sammen på tvers av nivåene. Det handler i aller høyeste grad også om finansiering av tjenestene. Dagens finansiering er til stort hinder for bedre samhandling, spesielt når det gjelder eldre og dem som har behov for palliative tjenester. Med hensyn til finansiering har vi fra Fremskrittspartiet fremmet et godt representantforslag, som Harald Tom Nesvik vil ta for seg senere.

       Regjeringen innser at det er behov for å øke antall sykehjemsplasser, men vil ikke sette opp for kommunene noen målsettinger om behovsdekning. Fremskrittspartiet forholder seg til det som antas å være behovet, og opprettholder målsettingen om en dekningsgrad på 25 % i forhold til antall eldre over 80 år. Stat og kommune kunne samlet sett ha spart mye på å bygge flere og bedre sykehjem og på å styrke kompetansen. I meldingen vi nå behandler, berøres problemene, men den store underdekningen i sykehjemsplasser, som må rettes opp før vi får økningen i antall eldre, vektlegges ikke.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, fra Høyre og fra Kristelig Folkeparti ber om at de « vanlige refusjonsordningene fra staten må vurderes å gjøres gjeldende for pasienter på sykehjem ». Dette er for å unngå det vi nå ser, at omsorgsboliger brukes fordi det er lønnsomt.

       Hele 80 % av dem som er på sykehjem, er demente. SINTEF har i en undersøkelse konkludert med at gamle i sykehjem i gjennomsnitt har 6,7 behandlingstrengende diagnoser. I sykehjem er det én lege pr. 180 pasienter. Dette viser at mange ikke er sikret en fullverdig medisinsk, pleiemessig og tverrfaglig kompetanse i sin siste levetid.

       De andre partienes målsetting om 50 % økning i legedekningen ved sykehjemmene imøtekommer ikke anbefalingen om en faglig norm, som ble utredet av en faggruppe ledet av Stein Husebø. En lokal norm vil gi dårligere resultat og vil videreføre lokale forskjeller, og den er heller ikke forpliktende for kommunene. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, vil la kommunene selv vurdere behovet, og man bør vel ha en viss grunn til å frykte at andre hensyn enn de rent faglige vil spille en vesentlig rolle.

       Fremskrittspartiet vil følge faggruppens og Legeforeningens anbefaling. Vi foreslår en dobling av legeårsverkene ved sykehjemmene. Vi vil også ha en sentralt lovfestet minimumsnorm basert på ulike typer sykehjemsplasser og på ulike pasientkategorier. Turnusleger skal ikke erstatte den faste sykehjemslegen, som kjenner pasientens behov og helsetilstand.

       Opposisjonspartiene viser til Oslo kommune, som er i ferd med å opprette et tilbud kalt Omsorg Pluss. Målgruppen for disse boligene er de som tidligere bodde på aldershjem. Med dette tilbudet vil man basere seg på flere aktiviteter for brukerne og på et fleksibelt tjenestetilbud. Opposisjonspartiene stiller seg positive til slike tiltak, som er et slags mellomnivå, for å unngå eller for å utsette behovet for sykehjemsplass. Omsorgsboliger kan imidlertid på ingen måte erstatte sykehjemsplasser. Disse boligene kan ikke brukes som korttids- eller avlastningsplasser eller brukes av beboere som har demens eller er sterkt pleietrengende.

       Når det gjelder psykisk utviklingshemmede, blir også de eldre. Det er viktig at også de får et egnet tilbud. Fremskrittspartiet har vært bekymret for de psykisk utviklingshemmede og har foreslått et eget ombud for å sikre at disse får sine rettigheter oppfylt. Dessverre har dette forslaget ikke fått støtte fra flertallet.

       Opptrappingsplanen for psykiatri avsluttes i 2008, men Fremskrittspartiet ser fortsatt behov for å følge opp med øremerkede midler både til drift av tjenestene og til bygging av flere psykiatriboliger. Det uttrykkes stor bekymring for hva som skjer når de øremerkede midlene legges inn i rammene til kommunene. Det er fremdeles store mangler innenfor psykiatrien.

       Psykiatrireformen har også medført at mange eldre pleietrengende med alvorlig psykisk diagnose nå har plass i ordinære sykehjem. Det skaper uro og utrygghet for de andre pasientene, og personalet har ikke den nødvendige kompetansen til å ha ansvar for alvorlig psykisk syke. Fremskrittspartiet mener det er viktig at denne gruppen pasienter får et spesielt tilrettelagt tilbud avgrenset fra de ordinære sykehjemsplassene.

       Eldre rusmisbrukere er en annen gruppe som også vil ha behov for tilrettelagte tilbud. Man kan ikke forvente at eldre rusmisbrukere skal være avholdende. Samtidig må man ta hensyn til andre beboere.

       Fremskrittspartiet mener at det er viktig å gi alle et likeverdig omsorgs- og pleietilbud, og at det ikke skal innføres nye former for særomsorg for ulike grupper basert på ulike kulturer og nasjonalitet. De andre partiene mener det er særlig viktig å fokusere på riktig ernæring og psykiske helsetjenester i forhold til innvandrergruppene, men Fremskrittspartiet stiller seg noe undrende til at enkelte grupper skal ha særomsorg innenfor områder hvor vi i dag kjenner til at mange trenger oppfølging uavhengig av nasjonalitet.

       Presset på hjemmetjenesten har av ulike årsaker økt sterkt de siste årene, men den største endringen man ser, er i det økende behovet for tjenester hos yngre brukere. Ifølge KS brukes nå halvparten av ressursene i hjemmetjenesten til å ivareta behovet til en tredjedel av brukerne, som er yngre brukere som trenger bistand som følge av funksjonshemning, psykisk sykdom eller rusproblemer. Hjemmetjenestebudsjettene økes ikke i takt med disse endringene, og resultatet er at en stadig mindre andel av ressursene går til eldreomsorgen. Det gjelder også alle de nye stillingene som man snakker om, som er opprettet i kommunene.

       Opposisjonspartiene i komiteen mener at mennesker som har omfattende behov for bistand for å klare dagligdagse gjøremål, skal ha rett til å få hjelpen i form av brukerstyrt assistanse. Fremskrittspartiet har funnet det riktig å presisere at denne rettigheten også gjelder eldre.

       Fremskrittspartiet mener at eldre og pleietrengende som mottar pleie- og omsorgstjenester, bør ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede. Dette betyr at vandelsattest også bør framlegges ved ansettelse i slike stillinger for å redusere faren for overgrep.

       Statens helsetilsyn har påpekt at mange kommuner ikke har noe tilfredsstillende tilbud om sosial kontakt og aktivitet i omsorgstjenesten, verken til dem som bor på institusjonene, eller til dem som er hjemmeboende. Aktivitører, fysioterapeuter og andre yrkesgrupper vil kunne bidra til å bedre tilbudet, men det må også legges til rette for mer likemannsarbeid, og at frivillige i større utstrekning skal få være med på å utvikle gode dagtilbud, selv om det overordnede ansvaret ligger hos kommunen. Opposisjonspartiene foreslår et eget stimuleringstilskudd for utvikling av eldresentre.

       Fremskrittspartiet er positiv til at Regjeringen gjennomgår fastlegenes ivaretakelse av mottakere av hjemmetjenester, da evalueringene av fastlegeordningen viser at mange hjemmeboende eldre har altfor dårlig oppfølging fra sin fastlege.

       Når det gjelder utdanning, er kanskje noe av det viktigste å få på plass nok arbeidskraft. Regjeringens forslag om Kompetanseløftet 2015 må etter opposisjonspartienes mening suppleres med tiltak fra representantforslaget om en kompetanseplan for å rekruttere kvalifiserte arbeidstakere til pleie- og omsorgssektoren.

       Forskning er også et viktig område. Forskning på eldres behov for pleie, på sykdom og demens, som er nevnt i meldingen, er det etter Fremskrittspartiets syn viktig å prioritere langt høyere enn hva Regjeringen foreslår, da resultater av denne forskningen vil kunne bety mye både for den enkelte og for samfunnet. Det som vil bli mest avgjørende for pleiebehovets omfang i de neste årene, vil være resultatet av forskningen og den medisinske utviklingen når det gjelder demenssykdom. Fremskrittspartiet ser også fram til ferdigstillelsen av en helhetlig demensplan, som varsles i meldingen, men forutsetter at planen må være konkret og forpliktende, og at den følges opp med øremerkede midler.

       Helse- og omsorgsdepartementet vil opprette en landsdekkende kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold, og det er et fint tiltak. En kontakttelefon må imidlertid også kunne videreformidle hjelp til andre deler av det offentlige hjelpeapparatet i de tilfellene det er ønskelig eller påkrevd.

       Fremskrittspartiet følger opp sitt budsjettforslag ved å foreslå at staten skal betale mer av utgiftene til ressurskrevende brukere, ved å sette ned innslagspunktet for toppfinansieringen til 600.000 kr og ved å redusere kommunenes andel med 10 % av overskytende beløp.

       Yngre pleietrengende skal ha et tilpasset bo- og pleietilbud utenfor sykehjemmene. Fremskrittspartiet kan ikke akseptere at dette kravet ikke blir fulgt opp i kommunene. Vi mener også at den benyttede aldersgrensen for hvem som regnes som yngre i denne sammenhengen, skal endres fra 50 år til 60 år.

       Fremskrittspartiet mener at det er påkrevd med øremerkede opptrappingsmidler for å sikre et bedre omsorgstilbud i kommunene. Vi mener også at det er viktig for å oppnå et likeverdig tilbud til eldre og pleietrengende i hele landet.

       Denne meldingen er én i rekken av mange som fylles med vyer, planer og gode hensikter, men som binder opp verken Stortinget eller kommunene.

       Vi i denne salen har et stort ansvar, men vi har også muligheter til å gi pleietrengende og eldre trygghet for at de skal få hjelp, ved å lovfeste rettigheter og ved å sette krav til målsettingene i denne meldingen. Men har flertallet vilje til å gjøre det? Dessverre ser det ikke slik ut, og det bekymrer flere enn oss i Fremskrittspartiet.

       Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

       Gunn Olsen (A) [12:58:53] : Også representanten Giltun var inne på at Regjeringen er uforpliktende, og at vi i grunnen er litt ansvarsløse, vi som tilhører regjeringspartiene, fordi vi ikke vil ha nok en forpliktende plan, som det ble uttrykt. Mitt første spørsmål til representanten Giltun er: Tror hun ikke de årlige statsbudsjettene er det som faktisk er mest forpliktende når det kommer til stykket?

       Et annet spørsmål er: Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at pengene skal følge brukerne. Tror representanten Giltun at alle brukere faktisk er i stand til å gjøre det valget sjøl, eller er det slik at staten da må velge? Har representanten Giltun så stor tillit til staten at hun vil overlate det ansvaret fullt og helt til staten?

       Når det gjelder valgfriheten og statlig finansiering, er det, som Lønning påpekte, stor forskjell på det å ha valgfrihet og det å ha en statlig finansiering av tjenestene. I vårt forslag krever ikke vi at hver enkelt bruker skal velge. Vi gir dem en mulighet til å velge. Det vi er veldig opptatt av, er at disse tjenestene blir betalt med statlige penger, slik at det sikrer alle i hele landet like tjenester.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:01:03] : Jeg skjønner ikke at Fremskrittspartiet ikke ser noen problemer med den modellen som de skisserer, som altså er en byråkratisk og markedstilpasset modell der en forutsetter at de eldre skal opptre som kunder. Dette er et system som kommer til å gå ut over de sykeste, de som ikke har sterke pårørende, og de som ikke orker å klage hele tida. Og det går ut over alle dem som bor i distriktene, der det ikke er mulig å basere seg på et sett av ulike aktører som kan konkurrere med hverandre.

       Så er det også slik at det kommer til å forutsette oppbygging av et byråkrati, noe som vil gå på bekostning av direkte tjenesteutøving overfor dem som har behov for det. Derfor syns jeg det er underlig at ikke Fremskrittspartiet er mer opptatt av at dette kommer til å føre til en forsterking av tendenser som vi allerede ser, med hensyn til å håndtere noen pasienter - eller såkalte brukere - som lønnsomme, mens andre blir ulønnsomme. Slik sett kommer det til å føre til en økning i klasseskiller i Norge.

Vigdis Giltun (FrP) [13:02:07] : Jeg kan i hvert fall si at det Fremskrittspartiet er veldig opptatt av, er det resultatet vi ser av den politikken som har vært ført til nå. Det er i hvert fall ikke et resultat som viser at de som trenger det, får hjelp. Det er ikke et resultat som viser at man har fått nok sykehjemsplasser. Det er ikke et resultat som viser likhet for alle i hele landet.

       Det man derimot har sett, er at når det gjelder retten til å komme på sykehus, f.eks ved akuttinnleggelse, så har alle rett til det, uansett hvor man bor i landet. Det er finansieringen det er snakk om. Det er ikke snakk om at det skal være en kunde som må ut og velge. Kommunen skal ha sørge for-ansvar og se til at alle får tjenester og at alle får hjelp. Men det skal være en mulighet til å velge. Og den muligheten er der når det er andre tilbud, og er der i mindre grad når det er få andre tilbud. Det er ikke det som er problemet. Problemet i dag er at pasienter og de som trenger hjelp fra omsorgstjenesten, ikke får hjelp, for kommunen har ikke satt av penger til det.

Rune J Skjælaaen (Sp) [13:03:18] : Jeg forstår at representanten Giltun var lokalpolitiker før hun ble innvalgt på Stortinget.

       Spørsmålet mitt er om representanten Giltun ikke har tro på at lokalpolitikere rundt omkring i kommunestyrene faktisk kan fatte ganske fornuftige vedtak når det gjelder å planlegge eldreomsorg, når det gjelder tiltak som skal settes i verk, når det gjelder sykehjemsbygging og behov for sykehjem osv.

       Har ikke representanten Giltun tiltro til at de mange lokalpolitikere som sitter rundt omkring i kommunestyrene, foretar prioriteringer, som en alltid må gjøre?

Vigdis Giltun (FrP) [13:04:07] : Det å være lokalpolitiker er en nyttig skole. Det burde man kanskje være innimellom, selv om man har vært her en tid også, for da ser man hvordan det fungerer rundt omkring i kommunene.

       Senterpartiet har hatt en tendens til å si at vettet er likt fordelt i alle kommunene. Nå er det slik at pengene er ikke likt fordelt i alle kommunene. Det er heller ikke viljen til å prioritere de samme tingene. Vi mener at pleietrengende og eldre ikke er egnet til å være kasteballer i et system eller prisgitt de avgjørelsene som blir gjort av et kommunestyre ved et budsjett. Der det er knappe midler, vil det gå veldig lite til omsorg. I de kommunene vil man få et mye, mye dårligere tilbud enn i kommuner som har blitt tildelt mye mer penger, og som har en mye rausere økonomi. Sikkerheten for pleie- og omsorgstjenester skal være lik for alle i hele landet.

       Den meldingen vi har til behandling, ble initiert av den forrige regjeringen, og det ble sagt svært tydelig av den daværende statsråd at denne meldingen skulle skille seg fra tidligere meldinger ved å legge vesentlig vekt på innhold og kvalitet og noe mindre vekt på kvantitative størrelser.

       Ved inngangen til det videre arbeid inviterte den nåværende statsråd partilederne fra opposisjonspartiene etter oppfordring fra Kristelig Folkepartis partileder til et møte for å legge grunnen for et bredt tverrpolitisk løft i forbindelse med behandlingen av omsorgsmeldingen. Lenge lå det i komiteens behandling også an til at det kunne ende opp slik. Det var grunn til å tro at det ville bli enighet om det som nå er flertallsinnstillingen fra komiteens side, som følger opp det alle hadde regnet med, nemlig at det - etter at Stortinget har behandlet det dokumentet vi behandler i dag - skulle komme et forpliktende forslag fra Regjeringens side som integrerer alle de ulike bestanddelene i det kvalitetsløftet som det er behov for i omsorgspolitikken. Slik gikk det dessverre ikke, idet regjeringspartiene meldte tilbake til komiteen at de ikke kunne være med på dette.

       Dette er ingen formalitet. Dette er - jeg hadde nær sagt - blodig alvor. For det kan, etter vanlig praksis, bare tolkes på én måte, nemlig at finansministeren har satt foten ned. Og det betyr at det ikke gjør all verdens forskjell fra hvilket parti finansministeren kommer.

       Jeg la merke til at det på et nettopp avholdt partilandsmøte ble sagt av finansministeren at det gjør forskjell med SV i ansvarlig posisjon. På dette punkt gjør det ingen forskjell. Denne regjering ønsker ikke å forplikte seg over år, dvs. at den ønsker ikke å prioritere det brede tverrpolitiske samarbeid. Den ønsker heller ikke å prioritere omsorgspolitikken på en forpliktende måte, annet enn det som til enhver tid måtte ligge i de årlige budsjettforslag. Det er beklagelig, men det får vi ta til etterretning.

       Ifølge SINTEF Unimed har syke eldre i sykehjem i dag mer enn seks aktive sykdomsdiagnoser. Til tross for dette er det bare én lege pr. 180 pasienter i sykehjem, mens det i sykehus gjennomsnittlig er to pasienter pr. lege. Andelen ufaglærte i omsorgssektoren er nær 40 %. Ifølge legemiddelmeldingen er 20 % av beboerne på sykehjem feilmedisinert. Sosial- og helsedirektoratet har anslått at 20-50 % av beboerne på sykehjem er underernært. Da er det interessant å konstatere hvor lavt Regjeringens ambisjonsnivå er når det gjelder å rette opp disse iøynefallende misforhold.

       Regjeringen satset bare 25 mill. kr på kvalitetstiltak i omsorgstjenesten i sitt forslag i inneværende års budsjett. Høyre foreslo i sitt alternative forslag 125 mill. kr til oppfølging av ufaglærte, bedre omsorg ved livets slutt, utvikling av undervisningssykehjem og forskning på demens. Regjeringen kuttet i sitt budsjettforslag i høyere utdanning og forskning og rammet bl.a utdanning av helsepersonell til omsorgssektoren. Diakonale høyskoler, som har lang tradisjon i å utdanne sykepleiere innenfor geriatri, måtte kutte i sine tilbud. Det nye forslaget til friskolelov vil i fremtiden gjøre det svært mye vanskeligere for voksne mennesker som ønsker å utdanne seg til hjelpepleiere, enn det er med dagens lov.

       Det må være en målsetting at alle ansatte i omsorgssektoren i fremtiden skal ha fagkompetanse. Alt annet er for dårlig. Derfor er det grunnleggende viktig at Stortinget i løpet av nær fremtid kan vedta en forpliktende målsetting på dette området. I valgkampen i 2005 lovet Arbeiderpartiet å innføre nasjonale normer for legedekning. Bjarne Håkon Hanssen uttalte til Avisenes Nyhetsbyrå 16. august 2005:

       « Jeg utfordrer helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen til snarest å fortelle om regjeringen har tenkt å følge pålegget om å innføre en minstenorm for legedekning på sykehjemmene og i tilfelle hva normen bør være. En slik legenorm vil være viktig for å styrke kvaliteten i eldreomsorgen. »

       Etter ett år ved regjeringsmakten kom regjeringspartiene tilbake og meldte at de ikke ønsker å innføre noen slik nasjonal norm. Derimot ønsker man å legge inn tjeneste i sykehjem som obligatorisk del av turnustjenesten for leger. Til dette siste vil jeg si at jeg tror det er et ytterst risikabelt eksperiment, dersom man ikke først har sørget for at det er veiledningskapasitet som kan ta ansvar for unge medisinerkandidaters arbeid i sykehjem. Hvis man ikke sørger for det, er det grunn til å frykte for at et slikt innslag i turnustjenesten vil bli en varig vaksinasjon mot å ønske å gjøre tjeneste nettopp i sykehjemssektoren.

       Fra Høyres side legger vi vesentlig vekt på prinsippet om brukervalg. Hvorfor gjør vi det? Jo, fordi all erfaring viser at omsorgstrengende mennesker er nøyaktig like forskjellige som alle andre. Og jo eldre vi blir, desto mer forskjellige blir vi. Det er ikke slik at mennesker blir likere hverandre jo eldre de blir. Det er enda større individuelle variasjoner i de eldste aldersgruppene enn det er i de yngre. Det burde være soleklart at muligheten for selv å treffe valg ikke skal være dårligere for svake grupper enn det er for gjennomsnittsnordmannen. Seniorsaken i Norge har definert det som sin fanesak å håndheve prinsippet om fritt brukervalg, og det forstår jeg veldig godt. Det finnes en rekke undersøkelser som bekrefter at der hvor dette er innført, er tilfredsheten meget stor.

       Tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, nåværende statsråd Helen Bjørnøy, uttalte i 2005:

       « Brukervalg er en veldig god og fremtidsrettet modell. Visse ting i modellen må endres, spesielt det økonomiske. Men det at folk kan velge tjenesteleverandør, er med på å heve kvaliteten. Det er jeg sikker på. »

       En undersøkelse som er foretatt av Senter for omsorgsforskning ved Høgskolen i Gjøvik på oppdrag fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus, som baserer seg på en spørreskjemaundersøkelse blant ledere og ansatte ved 111 sykehjem i disse to fylkene, viser følgende:

       « Både når det gjelder kvalitet i pleien, driftsrutiner, medisinhåndtering og fagkompetansen til personalet på vakt, er det slik at ansatte ved kommunalt drevne sykehjem rapporterer om noe dårligere forhold enn ansatte ved sykehjem drevet av andre organisasjoner. »

       Noen fremstiller det som om dette dreier seg om privatisering. Det er meningsløs begrepsbruk. Det er noen som fremstiller det som om dette dreier seg om kommers og kroner og øre. Det er også en meningsløs fremstilling. Konkurranse mellom ulike tilbydere dreier seg primært om én eneste ting - nemlig kvalitet. All erfaring på alle områder viser at der hvor det eksisterer monopolsituasjoner, blir kvaliteten aldri bedre.

       Jeg hadde som sagt håpet at dette skulle være en merkedag hvor det ville ha endt opp med en bred, tverrpolitisk felles forpliktelse for fremtiden. Nå tar regjeringspartiene selv ansvaret for sitt standpunkt, og vi andre kan bare følge den videre utvikling kritisk.

       Kommuneøkonomien har utviklet seg usedvanlig sterkt. Det gjorde den i forrige periode, og det har den gjort i denne perioden. Som representanten Bøhler viste til, er størstedelen av den økningen et resultat av dramatisk økte skatteinntekter, som igjen er et resultat av den skattepolitikk den forrige regjeringen førte. Det dreier seg om en økning på 10 milliarder kr, som i dag er en styrkelse av kommuneøkonomien. Det blir ikke riktigere om man gang etter gang gjentar at denne skattepolitikken hadde som formål å gi mer til de rikeste. Resultatet av denne skattepolitikken er at fellesskapet har fått en langt romsligere økonomi enn det hadde før.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [13:18:25] : Først vil jeg rose Høyre for veldig konstruktiv og god jobbing i komiteen, for å få til mest mulig enighet. Det synes jeg det er litt all right å kunne si herifra. Derfor er det veldig synd at representanten Lønnings innlegg ble såpass negativt i forhold til en del av sakene. Lønning er opptatt av brukervalg, det er et ideologisk ståsted. Erfaringene som han refererer til, er gode. Jeg kan referere til veldig mange andre som ikke er så gode.

       Jeg vil stille et spørsmål til Lønning: Hvis Lønning ikke mener at dette er privatisering - jeg hører anbud og konkurranse - hvem er det da som skal drive det, om ikke private?

       Og hvorfor var dette så viktig? Jo, fordi det handler om grunnleggende verdier i vårt land: å forsvare og videreutvikle en sterk velferdsstat som ivaretar oss uavhengig av privatøkonomi og markedsverdi og å bremse utviklingen mot stadig større forskjeller mellom folk. I den norske, relativt avideologiserte debatten kan det virke som om politikk først og fremst handler om budgiving. Men dette handler om mye mer enn det. Soria Moria-erklæringen og det vi har gjort siden vi overtok - med vridning fra skattelette til velferd, stopp i de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven, som ville ha gitt et mer utrygt arbeidsliv, og stopp i Høyres privatisering av skolen - står i grell kontrast til de trendene vi ser i de fleste land i Europa. Økende forskjeller, som også gir seg utslag i økende helseforskjeller, er resultatet av en politikk som prioriterer privatøkonomi, særlig de privilegertes privatøkonomi, på bekostning av velferd og fellesskap. Derfor var vår jobb nr. 1 å stoppe den forrige regjeringas skattelettepolitikk og begynne på styrkingen av velferdsstaten.

       Det verdifulle med en sterk velferdsstat basert på universalisme eller fellesordninger er at den ivaretar alle innbyggere, uavhengig av lommebokas størrelse. Fellesordninger er bra fordi de baserer seg på likhetstanken. Det er derfor vi f.eks har satt i gang arbeidet med å innføre gratis læremidler i skolen. På den måten slipper de elevene som har lite penger, å bli synlige for alle de andre ved at de må være uten læremidler til de har fått stipend. Behovsprøving kan i verste fall bidra til å krympe folk, fordi de må bevise at de er verdige trengende. Derfor ville vi heller ikke gå med på Høyres forslag om behovsprøvd barnetrygd, f.eks. På samme måte er vi imot at velferd erstattes av veldedighet. Tidligere sosialbyråd fra Fremskrittspartiet mente at det var riktig å satse på veldedighet, bl.a overfor rusmiddelavhengige og sosialklienter. Dette tok vi sterkt til orde mot. De som har det verst, fortjener medmenneskelighet, respekt og inkludering, ikke veldedighet. Solidaritet dreier seg om å stille opp for hverandre i gjensidighet. Veldedighet er derimot en ensidig handling, som gjør noen til snille og andre til stakkarer.

       Å vite at vi ikke står aleine eller blir overlatt til familien hvis det skulle gå galt, gir en enorm trygghet. Å betale etter evne via skatteseddelen er utrolig mye mer rettferdig og mye billigere enn en løsning basert på private forsikringer. En sterk offentlig sektor har i tillegg gitt norske kvinner økonomisk sjølstendighet og helt andre valgmuligheter enn kvinnene hadde bare for noen tiår siden, da også vi i hovedsak baserte oss på familieløsninger hvor kvinnene tok ansvaret ulønnet. Dette er fremdeles en stor utfordring for mange kvinner i Norge, ikke minst for dem som daglig stiller opp for eldre familiemedlemmer. Norge er et av verdens mest likestilte land, men ikke det likestillingsparadiset som mange liker å tro. Det kan vi se av statistikkene over deltidsarbeid, hvor kvinnene dominerer. Det ser vi ved at menn med barn jobber mer enn menn uten barn, og vi kan se det ved at kvinner tilbys stillingsbrøker som ikke gir dem trygderettigheter. Tre av fire hovedomsorgspersoner er kvinner. Yrkesaktive kvinner stiller like mye opp for foreldrene sine som ikke-yrkesaktive kvinner, og enkelte undersøkelser viser at det er kvinner med lengst arbeidstid som stiller mest opp. Konklusjonen vår er derfor at vi ønsker en fortsatt styrking av velferdsstaten, hånd i hånd med en forsterket likestillingspolitikk.

       Vi ser at de ekstra 18 milliarder kr vi har tilført kommunene, gir mer pleie og omsorg til innbyggerne og bedre arbeidsplasser for de ansatte. Vi er godt i rute med hensyn til å nå målet om 10.000 nye årsverk innen 2009. I tillegg styrker kommunene det forebyggende arbeidet når de øker sin innsats innen kommunehelsetjenesten. Det er bra. Vi har store ambisjoner innenfor omsorgssektoren, både for eldre, for rusmiddelavhengige, for psykisk syke, for funksjonshemmede og for psykisk utviklingshemmede. SV er opptatt av at en styrket velferd må gå hånd i hånd med gode holdninger og etisk kompetanse. Mange såkalte brukere opplever at de ikke blir tatt med i prosessene, at ordningene er byråkratiske og firkantet, og at de ressursene alle mennesker har, ikke blir sett av hjelpeapparatet. Dette må vi unngå. Både økonomisk handlefrihet, god ledelse, fleksible løsninger og menneskesyn er viktig her. På samme måte som mange rusmiddelavhengige forteller meg at de ønsker seg mer fokusering på de positive sidene og de ressursene de har, var det en som skrev inn til prosjektgruppa under arbeidet med omsorgsmeldingen: Det er ingen sykdom å bli gammel. Vi må ikke ha et ensidig fokus på det syke, men også se etter det friske.

       Det er fort gjort å klientifisere og sykeliggjøre, ofte i den beste hensikt. Her må vi heller fremme et annet perspektiv, nemlig sjølhjelp og medbestemmelse - eller brukermedvirkning, som det heter nå. I dette ligger det en demokratisering, fordi det gir en mulighet til å ta kontroll over eget liv.

       Jeg mener at medbestemmelse og fleksibilitet er bedre strategier enn høyresidens såkalte valgfrihet, som egentlig har dreid seg om retten til å velge firmalogo. For litt over ett år siden hospiterte jeg som hjemmehjelp i « stoppeklokkebydelen » Søndre Nordstrand. Her fikk jeg bekreftet at det aller viktigste for de eldre menneskene jeg kom hjem til, var at de som kom hjem til dem, hadde bedre tid, og at de fikk lov til å bestemme mer, både over hvem som skulle komme, og hva de skulle gjøre. Han jeg jobbet sammen med, var veldig populær, og mange var engstelige for at de skulle miste ham. Hjemmehjelperne var opptatt av de samme tingene, men i tillegg var de opptatt av både ernæring, økt byråkrati og manglende tillit. Mange følte at skjemaveldet var en indirekte mistillit til den jobben de gjorde.

       Mange opplever utrygghet når de blir hjelptrengende, enten de er eldre, syke eller funksjonshemmede. Dette må vi gjøre noe med. Det er viktig å få på plass et langsiktig investeringstilskudd som gir mulighet til å bygge ut både sykehjem og omsorgsboliger. Det er viktig at vi stiller klarere krav til omsorgsboligene, både når det gjelder bemanning og dagtilbud. Mange eldre er veldig ensomme, og aktivitetstilbud er viktig. Vi lanserer Den kulturelle spaserstokken og en ny hjelpetelefon for eldre som er utsatt for vold, og vi vil legge bedre til rette for å bygge ut tilbud som gir mulighet til å være en ressurs i lokalmiljøet. Å føle seg ønsket, å føle at man har noe å bidra med, at noen trenger en og bryr seg om en, kan gjøre underverker, også for menneskers helse.

       Jeg hadde for noen måneder siden en fantastisk opplevelse på frivillighetssentralen i Bø - som jeg har fortalt om en gang før - hvor tanken var å skape møteplasser på tvers av generasjoner og for mange ulike mennesker. En eldre dame fikk hjelp til snømåking og vedbæring av flyktninger som var bosatt i Bø, mens hun til gjengjeld pakket matpakker og lagde mat på hytteturer. Noen fredager ble det arrangert diskotek for psykisk utviklingshemmede, og det var et eget kreativt verksted for psykisk syke. Med ekstra bevilgninger til frivillighetssentralene, bedre kommuneøkonomi, tilrettelegging for partnerskap mellom frivillige og det offentlige, og et nytt investeringstilskudd fra 2008, skaper vi flere møteplasser.

       Det er flere områder som krever en innsats fra vår regjering framover. Fysioterapi er et slikt område. Fysioterapitjenesten har ikke vært gjenstand for systematisk gjennomgang eller evaluering de siste 15 åra. Vi skal gjennomgå denne tjenesten, også finansieringsordningene. Vi skal komme med en tannhelsemelding og en habiliterings- og rehabiliteringsstrategi. Begge deler er helt nødvendig, siden et mangelfullt tilbud rammer hardt. Kronikere er spesielt utsatt, og vi vet at dette er et problem som rammer sosialt skjevt. Dette er folk som i utgangspunktet har lite å rutte med. Regjeringa vil også komme med et høringsbrev om brukerstyrt personlig assistanse med sikte på å forsterke ordningen, og vi vil ta for oss finansieringen av særlig ressurskrevende tiltak. Legetjenesten i sykehjem skal styrkes, og det trengs. Innen 2010 skal antall årsverk opp med 50 %, og vi skal evaluere dette fortløpende. Kommunene skal tallfeste sine behov for legetjenester i hvert enkelt sykehjem, og det blir gratis for over 300 sykehjem i 2007 å knytte seg til NOKLUS, noe som vil gi tryggere prøvetaking og diagnosesetting. Vi skal også vurdere autorisasjon for nye personellgrupper, bl.a sosionomer og barnevernspedagoger. Dette ser vi i SV fram til med forventning. Vi skal styrke det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg, og vi skal styrke tilbudet til demente og deres pårørende. I tillegg skal vi følge nøye med på kommuner som omgjør sykehjemsplasser til omsorgsboliger, og gjennomgå regelverket med sikte på at beboere i omsorgsboliger og sykehjem i størst mulig grad blir omfattet av felles bestemmelser som sikrer de samme rettighetene og tilsynsordningene. Det skal komme en handlingsplan for å styrke spesialisthelsetjenestene for eldre, en opptrappingsplan for rusomsorgen og en vurdering av hvordan vi fortsatt kan styrke tilbudet til psykisk syke etter at opptrappingsplanen for psykiatrien er utløpt. Regjeringa skal gjennomgå permisjonsreglene i arbeidslivet, fordi deler av dagens system fungerer urettferdig, særlig for kvinner. I tillegg ønsker vi at Regjeringa ser på muligheten for å etablere en overgangsordning med inntektssikring og kvalifiseringstiltak for dem som har hatt langvarig omsorgsinnsats for pårørende. Regjeringa skal i tillegg til dette komme med forslag til løsninger for hvordan barn med funksjonshemninger kan få et godt skolefritidstilbud i hele utdanningsforløpet. Egenandelene skal også gjennomgås, og palliativ behandling og samhandlingen mellom og på tvers av nivåene skal bli bedre. Tverrfaglig kompetanse skal sikres, og det skal vurderes hvordan familier med barn med funksjonshemninger skal få et bedre tilbud. Vi har begynt på en lang prosess, og vi skal ha fullt trykk på dette også de neste åra.

       (Presidenten klubber.) Eller er representanten Thorkildsen usikker?

       Når det gjelder spørsmålet om konkurranse eller fritt brukervalg, er det en stor forskjell på å satse på kommersielle aktører og å satse på frivillige aktører - hvis vi sørger for at de frivillige aktørene opptrer som frivillige og ikke som markedsaktører. Det som har vært helt klart fra brukernes side, er at ønsket om å få bestemme hvem som skal komme hjem til dem, ønsket om å få mer tid, mer fleksibilitet i de løsningene som tilbys, er viktigst for dem, ikke spørsmålet om valg av firmalogo. Jeg syns det er veldig rart at Høyre og Fremskrittspartiet, særlig i denne byen, har lagt seg på en definisjon av valgfrihet som et spørsmål om hvilken firmalogo brukerne skal velge. Det tror jeg ikke engang representanten Lønning sjøl ville satt spesielt pris på.

Laila Dåvøy (KrF) [13:37:59] : SV er et parti som i mange sammenhenger er opptatt av de svakeste i samfunnet, og de har hatt relativt lett for å forplikte seg i forhold til dette i Stortinget. Jeg tenker på min egen tid som statsråd, da det var en del viktige saker som SV aldri kvidde seg for å være med i. Jeg tenker på barn og unge og gode tiltak som gikk over år. Jeg tenker også på barnehageforliket, hvor man forpliktet seg over år. Og jeg tenker på opptrappingsplanen for psykisk helse, som også SV har tatt del i.

       Mitt spørsmål til representanten Thorkildsen er: Hva er det som tilsier at de omsorgstrengende, de sykeste syke, de sykeste eldste, ikke skal få del i et tilsvarende forpliktende forlik de nærmeste årene? Da tenker jeg på der rammer for økonomi settes og der tiltak faktisk blir forutsigbare, for det vil de ikke bli hvis man, slik representanten Gunn Olsen sa her i sted, skal ta en beslutning fra år til år i statsbudsjettet.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:39:04] : Jeg oppfatter ikke at denne omsorgsmeldinga, det som står i Soria Moria-erklæringa, og det som vi har skrevet i innstillinga, hvor vi konkretiserer hvilke områder vi ber Regjeringa gå igjennom spesielt nøye i en egen sak til Stortinget i forbindelse med budsjettet for 2008, samt et investeringstilskudd som skal være langsiktig og forpliktende fra og med 2008, er lite forpliktende.

       Tvert imot mener jeg at vi har gitt veldig klare signaler om hvilken retning dette skal gå i. Vi har Kompetanseløftet 2015, som også er veldig klart og tydelig når det gjelder hvilken retning vi skal gå i, og hvor vi sier at vi også skal ha en klar satsing på kommuneøkonomien framover.

       Så jeg synes ikke at vi nå har lagt oss på et uforpliktende løp. Jeg syns det er veldig tydelig i hvilken retning dette kommer til å gå framover.

       Det er i dag stor enighet i Stortinget om framtidens omsorgsutfordringer. Det er tydelig at noen ønsker å skape inntrykk av at uenigheten er stor, slik Laila Dåvøy som saksordfører har proklamert i aviser og debatter. Det er underlig når en leser innstillingen og også ser på de forslag til vedtak som innstillingen munner ut i. Jeg tror ikke noen er tjent med denne oppkonstruerte polariseringen. Det partiet som skiller seg særlig ut, er Fremskrittspartiet, som ønsker en helt annen måte å finansiere omsorgstjenestene på enn de andre.

       Stortingsmeldingen bygger på fem hovedstrategier for å møte fremtidens utfordringer:

       Alle partiene på Stortinget mener at disse strategiene er gode, og det er interessant å registrere at svært mange som planlegger omsorgstjenestene rundt omkring i kommunene, deler synspunktene på at dette er gode strategier for å møte de utfordringene en står overfor. Mange har faktisk lest stortingsmeldingen og mener at både situasjonsbeskrivelsen og forslag til hvordan utfordringene skal løses, er både gode og framtidsrettede. Det kommunene minst av alt ønsker seg, er å få statlige pålegg om bestemte løsninger på utfordringene trædd nedover hodet på seg. De ønsker hjelp til fagutvikling, muligheter for prosjektmidler for enkelttiltak og ikke minst tilstrekkelige ressurser til å finne gode lokaltilpassede løsninger.

       I samtale med pårørende og brukere er det noen fellestrekk som går igjen. For det første er terskelen for å få sykehjemsplass for høy i mange kommuner. I tillegg mangler mange kommuner avlastningsplasser, som jo er helt vesentlig når omsorgsoppgavene for pårørende er store. Behovet for å kunne ta seg inn noen uker og vite at mor eller far er i trygge hender under heldøgnsomsorg, er avgjørende viktig. Derfor varsler Regjeringen et investeringstilskudd i statsbudsjettet for 2008, og at det vil komme en overgangsordning for investeringstilskuddet, slik at de som setter i gang i 2007, kan søke om tilskudd etterskuddsvis. Etter mange år med sykehjemsutbygging og ombygging til ensengsrom er behovet likevel ikke dekket. Derfor er det avgjørende for Senterpartiet at det gis forutsigbarhet for kommunene på dette viktige området.

       Et annet område som pårørende peker på, er bl.a antallet hjelpere som møter den enkelte bruker, og liten fleksibilitet og forutsigbarhet. Her er det et stort forbedringspotensial mange steder. Lederkompetansen må heves slik at tjenestene blir bedre tilpasset og organisert. Når brukere må forholde seg til stadig nye mennesker, og antall hjelpere er vanskelig å få oversikt over, da er det noe som ikke er godt nok organisert. Det må være et mål å sikre færrest mulig hjelpere til hver enkelt bruker. Når hjemmehjelpen ikke kan skifte på sengen fordi det ikke står på listen over gjøremål, da er det noe riv ruskende galt. Fleksibilitet og brukermedvirkning skal være et sentralt kriterium for mennesker der hjelpebehovet er i stadig endring.

       Noen mener at svaret på omsorgsutfordringene ligger i å fatte vedtak her i Stortinget og detaljert fortelle hvordan kommunene skal organisere sitt kvalitetsutviklingsarbeid. Det gjelder f.eks forslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å opprette etiske komiteer i sykehjem. Senterpartiet mener det er svært viktig å styrke den etiske kompetansen hos mennesker som arbeider i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og slutter seg til intensjonen i forslaget fra de nevnte partier. Men løsningen ligger ikke nødvendigvis i å opprette etiske komiteer. Senterpartiet mener det er en ledelsesoppgave lokalt å sørge for at alle ansatte får den nødvendige etiske kompetansen gjennom kontinuerlig utprøving og refleksjon i det daglige arbeidet. Bakgrunnen for forslaget oppfatter jeg nettopp ut fra behovet for etisk refleksjon i møte mellom ansatte, brukere og pårørende. Kvalitetsavtalen mellom Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund i samarbeid med yrkesorganisasjonene er vesentlig i denne sammenhengen, og Senterpartiet forutsetter at en utvikler ulike modeller for å styrke og forankre etikkarbeidet. Etiske komiteer kan for noen kommuner være ett tiltak sammen med mange andre i dette viktige arbeidet. Et annet forslag, som Kristelig Folkeparti kommer med, er å ansette en fagperson i hver kommune som har koordineringsansvar overfor familier med funksjonshemmet barn. Senterpartiet mener andre tiltak, som å styrke arbeidet med individuell plan, ansvarliggjøre ansvarsgrupper mv., kan være like viktige tiltak som at hver kommune skal ha en koordinator.

       Utfordringene for kommunene er mange. Dette skal Regjeringen følge opp, bl.a gjennom den brede kvalitetsavtalen som er inngått med Kommunenes Sentralforbund. Denne avtalen bygger nettopp på de fem strategiene jeg nevnte innledningsvis, og som et samlet storting er enig i. Denne avtalen er forankret i konsultasjonsordningen mellom Regjeringen og kommunesektoren og gjelder fram til 2010. Videre har Sosial- og helsedirektoratet i samarbeid med fagmiljøene utviklet en nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenestene. Denne strategien fokuserer i hovedsak på forbedring av innholdet i tjenestene, forbedring av systemene og på å styrke brukerne.

       Undervisningssykehjemmene har også en svært viktig oppgave i å både utvikle og formidle gode eksempler på kvalitetsforbedring i omsorgen. Et eksempel som kan nevnes, er rutiner for tannstell, som Fyllingsdalen undervisningssykehjem arbeidet mye med, et annet er gode samhandlingsrutiner mellom første- og andrelinjetjenesten som Feviktun undervisningssykehjem i Grimstad kommune har utviklet, og som de videreformidler til andre kommuner. Jeg vil understreke at det i mange kommuner foregår et meget bra og spennende utviklingsarbeid. Man møter engasjerte medarbeidere som virkelig gleder seg til å videreutvikle omsorgstjenestene rundt omkring. Det som er viktig, er at man kan få lokalt tilpassede gode tjenester.

       Kommunene har fått nye oppgaver. Et eksempel er at pasienter blir utskrevet fra sykehus mens de fortsatt er under behandling. Endring fra ferdigbehandlet til utskrivningsklar setter kommunehelsetjenesten under stort press mange steder. Det krever styrket kompetanse, oppdatert utstyr og noen ganger også økt bemanning. Halvannenlinjetjeneste med styrket behandlings- og pleiefaktor vil bli en viktig satsing framover. Den må bygges ut i et samarbeid kommunene imellom for å gi pasientene et godt behandlingstilbud lokalt. Eksempler i Trondheim og Bergen viser at det er mulig å få til. Det som er nødvendig, er å avklare de økonomiske forholdene. Senterpartiet mener at dette skal organiseres som en kommunal tjeneste, og at kommunene da må kompenseres av staten for slike forsterkede tiltak i kommunehelsetjenesten.

       Noen vil vise til statlig stykkprisfinansiering som løsning på omsorgsoppgavene, med et sjekkhefte som løsning på alle utfordringene. Senterpartiet mener framtidens omsorg best kan løses lokalt, gjennom å legge vekt på tverrfaglig kompetanseheving, lokalt utviklingsarbeid, kommunal planlegging og organisasjons- og ledelsesutvikling. Fastsettelse av lokale kvalitetskrav bør skje på politisk nivå. Lokalpolitisk behandling av kravene til kvalitet styrker det lokale engasjementet i forhold til innholdet i omsorgstjenestene.

       Fortsatt styrking av kommuneøkonomien og vedtaket senere i dag om at Regjeringen skal følge opp Stortingets behandling av omsorgsmeldingen, er det beste utgangspunktet for en trygg og god omsorg i framtiden.

       Fremskrittspartiet fremmet følgende i et representantforslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en melding for Stortinget om hvorledes målet, om at det skal være et tilbud tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg for 25 % av befolkningen over 80 år i tiden frem til 2030, kan nås. »

       Dette støttet Senterpartiet i oktober 2004. Hvilke endringer i samfunnet har skjedd som gjør at Senterpartiet i dag går imot dette forslaget?

Rune J Skjælaaen (Sp) [13:51:07] : Det som er helt vesentlig, er at kommunene har et differensiert tilbud slik at mennesker som trenger heldøgns omsorg, er sikret å få det. Noen kommuner velger å bygge ut omsorgsboliger, andre velger å bygge ut sykehjem. Noen satser på avlastningsplasser, som gjør at folk kan bo hjemme lenger og får være lenger i eget hjem. Dette er altså veldig forskjellig rundt omkring i de enkelte kommuner.

       Etter den storstilte sykehjemsutbyggingen har en sett at mange kommuner ikke har nådd målet om å ha tilstrekkelig med sykehjemsplasser. Derfor vil altså Regjeringen i statsbudsjettet for 2008 fremme forslag om et investe-ringstilskudd, som gjør at kommunene fortsatt kan bygge sykehjem, slik at folk som har behov for det, skal få plass.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:52:20] : Det var godt å høre de eksemplene som representanten Skjælaaen nevnte fra to Høyre-styrte kommuner, Bergen og Grimstad. Høyre er opptatt av å sikre kvalitet i omsorgstjenestene og utvikle omsorgen.

       Høyre mener også at alle de som trenger omsorgstjenester, har krav på å bestemme over sin egen hverdag. Det skal være en rett og ikke en plikt å velge mellom ulike tjenestetilbud. Det skal uansett være et offentlig ansvar å sikre at alle får et tilbud med god kvalitet, uavhengig av evnen og viljen til å velge.

       I innstillingen skriver regjeringspartiene:

« Å være forbruker med krav og rettigheter er en krevende rolle. En kunde må selv ta ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet og priser. »

       Er det slik at Senterpartiet mener at alle omsorgstrengende må umyndiggjøres? Hva med alle unge funksjonshemmede, åndsfriske eldre og andre som pr. definisjon er ute av stand til å ta ansvar for sin egen hverdag - mener Senterpartiet at de må umyndiggjøres?

       Så mitt spørsmål til Skjælaaen er: Er representanten Skjælaaen einig i utvalets konklusjon, og korleis vil han i så fall følgje opp denne konklusjonen - altså gå frå ord til handling?

Rune J Skjælaaen (Sp) [13:55:31] : Nå har jeg ikke lest hele rapporten, men jeg har lest sammendraget og litt inne i rapporten, og jeg er enig i mange av konklusjonene der.

       Det er tydelig at denne gruppen ser på lokalsykehusene som en fantastisk flott ressurs som skal videreutvikles og bygges ut for å møte befolkningens behov, og særlig den aldrende befolkningens behov. Når jeg får tid til å studere rapporten nærmere, er jeg sikker på at jeg vil finne veldig mye bra i den.

       Når jeg nevner halvannenlinjetjeneste, er det fordi vi ønsker at folk skal behandles på lavest mulig ansvarlig nivå. Det å ha noen forsterkede avdelinger, et forsterket sykehjem i en storkommune f.eks., mener vi er en god måte å løse dette på. Da må også kompetansen heves noe, og en må ha noe mer midler å drive for.

       Denne regjeringa fører en politikk basert på fellesskapsløsninger. Vi prioriterer velferd klart framfor ytterligere skattelettelser til de rikeste blant oss, slik at eldre og andre som trenger omsorg, skal ha trygghet for at den kommunale omsorgstjenesten gir tilstrekkelig hjelp når man trenger det. Dette skal ikke være avhengig av tykkelsen på lommeboka.

       Framtidas velferdssamfunn forutsetter at alle bidrar med sitt. Det er viktig at enda flere tar medansvar for tilrettelegging av egen bolig og aktiv deltakelse i samfunnet. Vi opplever en voksende seniorbefolkning, der mange kan møte alderdommen med økte ressurser, både helsemessig, økonomisk og utdanningsmessig. Dette gir framtidas eldre mulighet til å mestre sjukdom og funksjonstap på en enda bedre måte enn før. Vi lever lenger enn før. Det skal vi glede oss over. Det er vårt samfunns beste kvalitetsstempel.

       Vi ønsker å videreutvikle dette samfunnet. Framtidas velferdssamfunn må i enda større grad evne å sette enkeltmennesket i sentrum og legge stor vekt på frihet, mangfold, brukerinnflytelse og uavhengighet. Ved utforminga av tjenestetilbudet betyr det mer individuell tilpassing og mindre standardisering og « stoppeklokkeomsorg ». Jeg mener at rigide og detaljerte tidsskjemaer og instrukser er uforenlig med en slik utvikling og kan bidra til å umyndiggjøre både brukeren og den som skal hjelpe.

       Regjeringa ønsker på ulikt vis å stimulere til enda mer brukerinnflytelse og legge til rette for at alle brukere, uavhengig av alder, diagnose eller funksjonsevne, kan leve et aktivt og verdig liv basert på egne ønsker og egne premisser. Reell brukerinnflytelse forutsetter at fagprofesjoner, forvaltninga vår og behandlingsapparatet er bevisste og sikrer at brukerne får økt innflytelse, slik at de i størst mulig grad settes i stand til å ta egne valg - og at de også blir lyttet til.

       Framtida vil kreve at omsorgstjenesten samarbeider enda tettere med familie, med lokalsamfunn og frivillige organisasjoner. Til sammen utgjør alle disse grunnleggende ressurser som vi ikke kan greie oss uten i åra som kommer. Vi skal skape omsorgsfulle lokalsamfunn. Derfor må de kommunale helse- og sosialtjenestene fortsatt være forankret lokalt og være basert på lokaldemokrati, nærhet og lokalkunnskap. De kommunale hjemmetjenestene har sin styrke nettopp i samspillet med familie og lokalsamfunn.

       Vi står overfor store utfordringer når det gjelder kvalitet, kompetanse og kapasitet i tida framover. Jeg er derfor glad for å konstatere at det er ganske bred enighet i komiteen om de lange linjene i omsorgspolitikken, både med vekt på fellesskapsløsninger og at kommunen fortsatt skal ha ansvar for utforming og finansiering av tjenesten. Fremskrittspartiet er unntaket, spesielt når det gjelder finansieringssystemet.

       Det er av stor betydning at Kommunenes Sentralforbund og Regjeringa har inngått en ny avtale om kvalitet i omsorgstjenesten. Det betyr at vi er på felles kurs med kommunene. Det gir godt håp om at de målene vi har satt oss, kan nås.

       Regjeringas forslag om hvilke strategier vi anbefaler, er vel kjent her i Stortinget. Jeg vil bare kommentere noen av de aller viktigste tiltakene.

       Regjeringa har satt seg et mål om 10.000 nye årsverk i omsorgstjenesten innen utgangen av 2009. Vi har vurdert det både som nødvendig og realistisk at størstedelen av veksten kan skje i form av personell med helse- og sosialutdanning. Det er ambisiøst, men helt nødvendig. Vi har som kjent prioritert en betydelig økning i kommunenes inntekter. Kombinert med en sterk økning i skatteinngangen er kommunene tilført 18 milliarder kr i nye inntekter i løpet av 2005 og 2006.

       For noen dager siden fikk vi de nye tallene om utviklinga i antall årsverk fra Statistisk sentralbyrå. Vi kunne med glede konstatere at det i 2006 var en vekst på hele 3.900 nye årsverk. Det er den sterkeste veksten i antall årsverk i løpet av seks år. Dette bekrefter at Regjeringas politikk fører fram, uten øremerking av midler og uten detaljstyring av kommunene, men ved å gi kommunene betydelig mer penger.

       Kommunenes Sentralforbund har nylig meldt at kommunene har planer om 2.000 nye årsverk i 2007. Samlet sett viser dette at vi er godt over halvveis til målet om 10.000 nye årsverk. Dette gir oss mulighet til å gi mer omsorg i omsorgsboligene, mer omsorg hjemme og mer omsorg i sjukehjemmene, og til å gjøre enda mer innenfor demensomsorg, utvide dagtilbudet og satse mer på kultur og sosiale tiltak. Derfor er dette så veldig viktig. Økninga innebærer også at de ansatte kan ta seg litt bedre tid og kute litt mindre.

       Vi har også tallfestet mål om flere helsefagarbeidere, flere med fagskoleutdanning, flere med desentralisert høgskoleutdanning og videre- og etterutdanning ved høgskolene. KS vil også, sammen med yrkesorganisasjonene, bidra til at ansatte skal ha grunnleggende kompetanse i etikk. Her kommer det til å bli større utfordringer i tida framover. Dette kan gjøres på ulikt vis rundt i kommunene. Regjeringa vil stimulere og bidra til forsøksprosjekter innenfor dette området. Det er ikke sikkert at etiske komiteer vil passe alle steder og i alle kommuner f.eks.

       Regjeringa har som kjent også varslet at vi kommer med et nytt investeringstilskudd neste år til å bygge flere sjukehjem, omsorgsboliger, korttidsplasser i sjukehjem og heis i blokker, slik at folk kan bo lenger hjemme når det er ønskelig. Dette tilskuddet vil selvfølgelig være rettet mot eldre mennesker, men også mot de langt flere yngre brukere under 67 år som trenger mye omsorg og bra steder å bo. Det er også viktig å si det som er offentlig kjent, at vi går inn for en overgangsordning for inneværende år, for ikke å få stopp i utbygginga. Det betyr at de som setter i gang i år, selvfølgelig har mulighet til å søke om å bli vurdert på lik linje med dem som søker fra neste år. Vi kartlegger nå behovet i kommunene. Jeg vil drøfte utforminga av tilskuddet med KS, og Stortinget vil få en grundig orientering i forbindelse med statsbudsjettet til høsten.

       Forsknings- og utviklingsarbeid er også viktig for å kunne planlegge og forbedre omsorgstjenestene, fordi vi hele tida må videre, fordi vi hele tida får ny kunnskap, og fordi teknologien heldigvis går framover. Derfor skal vi ha en gradvis opptrapping av midler til omsorgsforskning. Vi gjør det i nært samarbeid med Norsk Pensjonistforbund, som bidrar på en prisverdig måte gjennom Einar Strands forskningsfond. Vi har også varslet etablering av fem forsknings- og utviklingssentre, hvorav det ene allerede er åpnet. Jeg er glad for at en enstemmig komite ber Regjeringa prioritere dette.

       Jeg registrerer med glede at det er brei enighet om å styrke legetjenesten i sjukehjem. Vi trenger ikke ha noen lange foredrag og argumenter for hvorfor det er riktig. Vi må gjøre det for å dekke pasientenes behov, og det er også avgjørende for å få en riktigere pasientflyt mellom sjukehjem og sjukehus. Derfor har vi angitt det målet som alle kjenner til her - minst 50 % økning fram til 2010. Vi mener at det må bestemmes lokalt hvor mange ansatte de trenger på hvert enkelt sjukehjem f.eks., men vi legger opp til fortsatt styrking av kommuneøkonomien. Vi legger opp til at alle kommuner innen utgangen av dette året må ha rapportert hvilke planer de har for å følge opp dette målet, vi legger opp til at sjukehjemsmedisin skal få en mer sentral plass i medisinutdanninga, og vi skal stille krav om turnustjeneste i sjukehjem.

       Jeg vil helt til slutt si noen få ord om demens - et område som fram til nå har vært for lite berørt, et område som jeg mener mange bør erkjenne at det er gjort for lite på. Regjeringa jobber nå - som en oppfølging av omsorgsmeldinga, og det vi sier der, og som jeg ser det er ganske brei støtte til i Stortinget - med en egen demensplan. Vi er nødt til å få til flere dagtilbud, vi er nødt til å få til mer avlastning, vi må sørge for å få diagnosen stilt enda tidligere, og vi må gi en enda bedre hjelp enn det som er tilfellet i mange kommuner i dag.

       Jeg vil også si at jeg mener vi generelt sett har kommet langt når det gjelder pleie og omsorg, men vi er ikke i mål alle steder. Hovedfokuset bør etter vår mening i tillegg til dette og utbygging i tida framover være på alt det som går på det å være mennesker, enten man er ung eller gammel.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Frykter ikke statsråden nå at dette kommer til å stoppe den planleggingen som skjer for inneværende år? Kommunene vet jo ikke hvorvidt man får innvilget dette eller ikke. Man vet ingenting om størrelsen på dette bidraget, hvordan man skal få ansvaret, hvilke plasser det skal satses på, og i hvor stort omfang. Hvordan skal disse kommunene kunne forholde seg til at man kan søke i år, men ikke kommer til å få svar før til neste år?

Statsråd Sylvia Brustad [14:18:29] : Det er riktig som representanten Nesvik sier, at alle kriterier ikke er klare. Dem kommer vi tilbake til i statsbudsjettet. Vi har allikevel varslet om at de som velger å bygge videre i år - noe jeg synes er bra at de gjør, for vi trenger videre utbygging - kan søke og bli vurdert på lik linje med de andre fra neste år.

       Det er klart at de tar en sjanse, men det er ingen tvil om at vi her snakker om et begrenset antall kommuner. Jeg har snakket med en del folkevalgte i noen av de kommunene, og flere av dem er villige til å ta den sjansen for å kunne komme i gang med utbygginga. Jeg kan også si fra Regjeringas side at det er viktig at vi får på plass dette. Derfor er dette et område vi kommer til å prioritere. Vi kommer tilbake til med nøyaktig hvor mye når vi kommer tilbake til statsbudsjettet til høsten.

Inge Lønning (H) [14:19:16] : I Politisk kvarter i morges kom statsråden i skade for å hevde at fordelingen når det gjelder innsatsstyrt finansiering, 40/60 %, ble innført av denne regjering. Jeg vil gjerne gi statsråden en mulighet til å korrigere det nå.

       Statsråden sa i sitt innlegg at fremtidens velferdssamfunn forutsetter at alle bidrar med sitt. Jeg kan ikke være mer enig. Men hvorfor er statsråden og Regjeringen da så skeptiske når kvinnelige sykepleiere - prosentfordelingen er jo slik - ønsker å etablere seg som gründere på omsorgsområdet? Burde ikke det være midt i blinken for det som er Regjeringens ønske?

       Så, til sist, til de 10.000 årsverk. Det er grunn til å gratulere med tallet 3 900 for året 2006, men det er noen skjær i sjøen som jeg må få lov å peke på. Under denne regjering har sykefraværsprosenten i denne sektoren økt til skyhøye 8,2 %. Det slår bena under en betydelig del av denne økningen. Hva vil statsråden gjøre for å møte denne utfordringen?

Statsråd Sylvia Brustad [14:20:38] : For det første: Når det gjelder antallet årsverk, tror jeg ingen kan bestride at det i 2006 var den sterkeste veksten i antall ansatte på over seks år. Det betyr at i den tida Høyre satt i regjering og hadde mulighet til å bidra til å få flere ansatte i denne sektoren, gikk det ikke fullt så bra. Det henger selvfølgelig sammen med at Høyre gjennom flere år sultefôret kommunen, i motsetning til hva denne regjeringa gjør. Det er bl.a det vi nå ser resultater av.

       Hvorfor er det så viktig i dagens debatt? Jo, det er fordi vi ikke greier å gi et kvalitetsmessig bra tilbud hvis vi ikke har nok mennesker - og med ålreit utdanning - i forhold til de utfordringer som er. Derfor er det viktig når en ser på kommuneøkonomien, at en også ser på antall årsverk. Dette gir konkrete resultater, og det utgjør en forskjell, sjøl om enkelte opposisjonspartier prøver å gi et annet inntrykk.

       Når det så gjelder spørsmålet om sjukefravær, tar jeg det på største alvor. Det er også noe av bakgrunnen for at jeg har instruert mine helseforetak om at det er noe av det de bør prioritere. Jeg vet at Åslaug Haga også jobber tett med sine ordførere for å få sjukefraværet ned.

Laila Dåvøy (KrF) [14:21:49] : Jeg konstaterer i dag at regjeringspartiene på mange måter forteller at de veldig gjerne vil forplikte seg. Representanten Rune Skjælaaen kaller det for en konstruert uenighet når vi snakker om forpliktelser framover.

       I dag tidlig var jeg i Politisk kvarter med statsråden. Vi hadde en debatt, og også i den debatten brukte statsråden begrepet « forpliktelser ». Det er jo positivt. Så mitt helt konkrete spørsmål til statsråden er: Er det nå slik at Regjeringen vil forplikte seg til en plan framover, der vi vil se igjen både framdrift og at det blir penger medfølgende, altså en antatt ramme for satsingen fram til 2015? Hvis det var mulig, ville jeg veldig gjerne bedt om et ja- eller nei-svar. Men det er sikkert ikke mulig.

Statsråd Sylvia Brustad [14:22:58] : Jeg tror spørsmålet er litt for omfattende til at jeg kan svare et klart ja eller nei. Men det jeg kan si, er at Omsorgsplan 2015, som ligger i denne meldinga, allerede er forpliktende. Når Regjeringa tilbød Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene å komme tilbake med en egen sak i tilknytning til statsbudsjettet, var det et ærlig forsøk fra vår side, fordi vi ønsket et forlik og en nærmere dialog. Jeg beklager at det ikke var mulig å nå fram.

       Ja, det kommer til å bli forpliktende i den forstand at når vi legger dette fram sammen med budsjettet, kommer vi også til å vise hvor mye penger vi vil bruke på investeringstilskudd for å få bygd mer, og hvor mye mer til kommuneøkonomien for at vi skal få ansatt enda flere og få mer kvalitet inn, og vi har allerede forpliktet oss til en flerårig satsing på å få økt legetjenesten i sjukehjem og utdannet flere helsefagarbeidere - for å nevne noe.

       Jeg mener at denne regjeringa allerede har vist at vi vil forplikte oss i forhold til at dette er et av de aller viktigste satsingsområdene, og det skal vi selvfølgelig også vise i oppfølginga når vi kommer tilbake til saka i høst.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:24:17] : Det er fleire som har vore inne på styrking av legetenestene i sjukeheimane, og statsråden var òg nettopp inne på det. Det er eit satsingsområde som det eigentleg er brei semje om.

       Vi har høyrt at på norske sjukehus er det ein lege på to pasientar og på sjukeheimane éin lege på 180 pasientar - ein enorm forskjell. Dersom vi går inn i tala, veit vi at frå 2002 til 2004 auka talet på legeårsverk i spesialisthelsetenesta med 8,3 %, eller 810 stykke, mens det i kommunehelsetenesta var berre litt over 4 %, 167 stykke, altså fem gonger så stor auke i spesialisthelsetenesta som i kommunehelsetenesta. Med denne faktiske utviklinga blir det ikkje lett å realisere det ambisiøse målet, og spørsmålet mitt til statsråden er: Har statsråden konkrete løysingar på korleis ein skal nå dette ambisiøse målet?

       Jeg er lei meg for at dette strandet på at Kristelig Folkeparti var så bastant på at de ville ha en proposisjon. Jeg tror ærlig talt at folk ute er opptatt av hvilke tilbud de får, og der mener jeg at det er mye å enes om fortsatt.

       Dette er en sak som har skapt store forventninger i befolkningen, fordi man gjennom en rekke forskjellige medieoppslag har sett at det er store forskjeller kommunene imellom. Man har også sett at det er store mangler, det er stor etterspørsel etter nye sykehjemsplasser, og det har også vært tverrpolitiske uttalelser om at alle partier ønsker å gjøre noe med det.

       Vi husker alle initiativet, og jeg vil faktisk gi ros til Kristelig Folkeparti ved Dagfinn Høybråten som tok et initiativ til å prøve å få til et bredt samarbeid. Det tok også statsråden inn over seg, og det har bl.a vært et møte hos statsråden mellom alle de politiske partiene for å prøve å komme fram til en enighet. Det syntes jeg var veldig positivt, og en del har det kommet ut av det. Forhåpentligvis kommer vi nå videre, for det er veldig mye bra som står i meldingen og innstillingen som foreligger. Det er likevel relativt stor uenighet om hvor forpliktende det som nå ligger i innstillingen, er, og på hvilket nivå Regjeringen har tenkt å følge opp de forskjellige forslagene som ligger der. Det skaper igjen en viss usikkerhet, om hvorvidt Regjeringen vil følge opp det som ligger der, og om man vil få en annen utvikling enn den vi dessverre så i forbindelse med eldreplanen. Jeg tror alle og enhver i denne salen skal ta inn over seg at den eldreplanen som vi har lagt bak oss, i stor grad ble en boligreform og ingen omsorgsreform. Det tror jeg vi skal lære av også når det gjelder den måten vi innretter det som kommer framover, på.

       Så har det selvfølgelig vært en debatt om hvorvidt man skal fremme en proposisjon, eller om man skal omtale det i forbindelse med statsbudsjettet, eller hva man skal. Det kan ikke være noen som helst tvil om at en proposisjon, dvs. en forpliktende handlingsplan, er mer forpliktende enn å omtale det i forbindelse med statsbudsjettet. Da kunne og ville man ha fått en mye grundigere diskusjon enn om dette kommer mer eller mindre som et haleheng til det statsbudsjettet som kommer til høsten.

       Videre er det også noe som er svært underlig, og det er det tilskuddet som man varsler vil komme, til investeringer, eventuelt ombygginger med heis og tilrettelegging. Ja, hva har kommunene å forholde seg til der da? Det ville jo vært helt naturlig at man i hvert fall i kommuneproposisjonen hadde omtalt denne problemstillingen, slik at kommunene vet hva de har å forholde seg til når de skal planlegge sin virksomhet for bl.a neste år. Det kan jo være slik at man kan få en viss mistanke om at grunnen til uthalingen og kanskje en av grunnene til at man ikke vil komme med størrelsen på dette nå, er at man skal inn i en valgkamp til høsten, og så får man se hva som kommer etter den tid. Jeg håper i hvert fall at et skikkelig tilskudd kommer på plass.

       Det er store forskjeller kommunene imellom med hensyn til hva slags tilbud som gis. Det er også slik at bostedsadressen din faktisk er avgjørende for om du får en sykehjemsplass eller ikke. Bostedsadressen din er også det som avgjør om du får et visst antall hjemmehjelpstjenester, hjemmesykepleie og andre tiltak, dette fordi kommunene selvfølgelig prioriterer forskjellig.

       Fremskrittspartiet ønsker å endre finansieringssystemet, men det er viktig å ha klart for seg at det er finansieringen vi foreslår skal endres. Kommunene skal fortsatt ha ansvaret for at tilbudene er der. Kommunen skal legge til rette slik at den enkelte får den hjelpen som han/hun har behov for. Problemet er bare at det geografisk er store forskjeller i dag. Dette må vi få endret på. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at staten skal overta det finansielle ansvaret, men ikke handlingene og tilbudet, og det er her i hvert fall en del helt åpenbart ut fra sine innlegg har misforstått.

       Så tror jeg det var representanten Bøhler som var inne på det med fritt brukervalg, og jeg tror også representanten Skjælaaen var inne på disse problemstillingene, at det måtte ikke være slik at ISS og andre kunne tjene penger på noe innenfor helse. Ja, da må jeg bare si at man er rimelig langt på siden. Hvordan man klarer å gjøre det frie brukervalget om til noe negativt, begriper jeg ikke. « Brukervalg » er et positivt ord. « Fritt » er også et positivt ord. Ja, du må nesten være medlem av Senterpartiet eller andre partier på venstresiden for å klare å gjøre denne friheten om til noe negativt. Jeg håper virkelig at man går grundigere inn i dette fra de partienes side, og at de skjønner at det frie brukervalget er en verdi i seg selv.

       Jeg skal bare vise til et enkelt eksempel på at behovene finnes i kommunene. I dagens Aften kan vi lese følgende: « Kastet ut av sykehjemmet ». Det henvises til en episode ved juletider der en pasient ikke lenger fikk være på sykehjemmet fordi vedkommende hadde et psykisk problem i tillegg. Vi har store utfordringer, og det er viktig at vi kommer på banen, og at vi kommer på banen raskt, nettopp for å hjelpe flest mulig. Jeg har helt og fullt tro på at statsråden ønsker det. Jeg har helt og fullt tro på at samtlige partier i denne salen ønsker å gjøre det beste for de eldre. Men det er helt åpenbart at vi har forskjellige virkemidler for å nå det målet, og hvis vi skal komme noen vei, nytter det ikke bare å følge det samme sporet som vi har gjort over flere år. Ja, dette har faktisk vært en pågående debatt helt fra 1980-tallet, om hvordan vi skal organisere, hvordan skal vi klare å bli bedre.

       Det har også vært en diskusjon om antallet legeårsverk. Vi er jo i den situasjonen at dagens sykehjem faktisk er minisykehus. Da er det jo litt underlig å vite at i sykehus er det én lege på to pasienter. I sykehjemmene er det gjennomsnittlig en lege pr. 180 pasienter. Det setter ting litt i perspektiv. Meldingen tar heldigvis for seg dette, men der også er man ganske vag. Hvor raskt kan man klare å få til en fordobling av legeårsverk i sykehjemmene? Hva ønsker man f.eks å foreta seg i forbindelse med de korridorpasientene og utskrivningsklare pasientene som ligger på sykehus fordi vi faktisk mangler sykehjemsplasser?

       Statsråden var selv inne på gledelige tall. Ja, det er gledelig med en vekst på 3 900 årsverk innenfor helse- og omsorgssektoren. Problemet er jo bare at dette tallet nå blir spist opp av sykefraværet, og det hjelper oss veldig lite med nye årsverk innenfor helse- og omsorgssektoren hvis sykefraværet også øker. Vitsen er jo at vi skal ha flest mulig personer som skal jobbe der og yte omsorg, og da må vi også sette i verk tiltak for å få ned sykefraværet. Det håper jeg man tar på alvor, for vi har i hvert fall ikke sett den virkningen ennå. Ja, sågar gikk man jo inn for at man skulle redusere sykefraværsutbetalingene for inneværende år med 2,5 milliarder kr. Men det har gått motsatt vei. Sykefraværet øker, og dette er det viktig at man tar inn over seg.

       Så ja, vi har behov for nyansatte. Vi har også behov for å gjøre noe med systemet knyttet til finansieringen, nettopp for å ta brukeren på alvor. Hvis vi mener det vi sier i veldig mange sammenhenger, at pasienten skal stå i fokus, må vi også sørge for at tilbudene ligger til rette for det, og at det ikke blir veldig mye prat.

       Jeg ønsker også å ta for meg en annen stor utfordring som vi har. Det er å få tilstrekkelig med spesialister innenfor geriatrien. Hva som er bakgrunnen for mangelen her, er det vanskelig å si noe om. Det er mulig at det tidligere ikke har vært såkalt status nok å utdanne seg innenfor dette området. Jeg håper vi kan gjøre noe der. Jeg tør også håpe at vi klarer å få til en ordning med at turnuskandidater, som legene, også kan være i sykehjem, men da ikke istedenfor, men i tillegg til de legene som skal være der, nettopp fordi vi trenger å øke kompetansen. Vi trenger å få flere geriatere som skal ta seg av utviklingen i framtiden når det gjelder antall eldre. Jeg tror vi skal være klar over én ting, og det er at det at antallet eldre øker, er en ønsket utvikling, og vi ønsker jo å gi et best mulig tilbud. Men da må vi også ta på alvor de utfordringene som det gir.

       Jeg er veldig spent på det tilskuddet som er varslet skal komme til høsten. Men jeg frykter at fordi det er så vagt, og fordi man ikke vil gi bedre signaler enn det man har gjort fram til nå, om hvordan dette skal innrettes og størrelsen på det, vil man kunne få et problem med årets utbygginger. Jeg håper så ikke skjer, og ser fram til høsten og at vi skal få på plass et skikkelig tilskudd.

       Jeg tar herved opp Fremskrittspartiets forslag.

       Mange av resultatene påvirker vår levealder. Vi blir eldre, men ingen har likevel noen forsikring om at de ikke trenger omsorg og pleie. Mange trenger omsorg og pleie i ung alder. Det er viktig å understreke at denne meldinga også omhandler unge mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, og som av ulike grunner trenger omsorg og pleie.

       Det er likevel et faktum vi ikke må glemme: 70 % av de eldre klarer seg sjøl. 10 % må ha store omsorgsressurser. Da har vi en åpenbar utfordring i å sørge for at de 20 % som ligger midt imellom, ikke havner blant de 10 %. Denne omsorgsmeldinga tar høyde for nettopp det - flere hender, bedre kvalitet, bedre legedekning, mer forskning og ikke minst mer hverdagskvalitet, som alt fra det gode måltid til mer aktivitet som gir livet et bedre innhold. Dette gjelder ikke minst mange unge med pleie- og omsorgsbehov, som ikke får delta i aktiviteter som er tilpasset deres alder.

       Mange steder rundt i landet blir det gitt en masse god kvalitet i omsorg, men det er ikke det som preger oppslagene. Hva er det som er så galt med omsorgen vår? Norsk helsevesen, eldreomsorg og omsorg for fysisk og psykisk funksjonshemmede holder en høy standard sammenlignet med de fleste andre land. Ikke minst er det stor grunn til å glede seg over at helse og omsorg er en rettighet finansiert over offentlige budsjetter.

       Omsorgsmeldinga setter de eldre og de yngre som ellers har omsorgsbehov, på dagsordenen. Det i seg sjøl er et godt virkemiddel. Vi trenger å få hevet statusen med å jobbe i helse- og omsorgssektoren, slik komitelederen også var inne på i sitt innlegg, og vi trenger mer respekt for dem som ikke klarer hverdagen sin uten hjelp. Vi vil ikke ha et samfunn der vi blir gradert i forhold til alder. Eldre kan ikke behandles etter samme tenkesett som 40-åringer. Unge med pleie- og omsorgsbehov kan ikke behandles etter samme mal som de gamle.

       Jeg tror faktisk vi trenger mer solidaritet mellom generasjonene. Et godt samfunn vil være et samfunn med solidaritet mellom dem som er friske, og dem som er syke, mellom dem som er unge, og dem som er gamle. Vi må søke å finne en balanse i vårt syn på gammel og ung.

       Denne meldinga har fokusert på det forebyggende arbeid. Vi vet at sosial isolering, mangel på mosjon og mentale stimuli fører til skrøpelighet og depresjoner hos gammel og ung. Det er viktig å forsterke aktiviteten på dette området. Det vil skape et varmere samfunn og spare fellesskapet for store utgifter.

       Eldre som holder seg i fysisk form, får sosialt og kulturelt påfyll. De holder seg friske lenger. De er en ressurs for ethvert lokalsamfunn. Det forebyggende og det frivillige arbeid kan gå hand i hand. Det tar omsorgsmeldinga på alvor.

       Vi er svært fornøyd med at vi har en statsråd som viser respekt og har et oppriktig engasjement for denne saken.

       Høyre har vært enig i det aller meste i denne meldinga. Jeg er en av dem som har gledet meg storlig over det. Det blir mer et spill for galleriet enn en realitet når Høyre ynder å framstille den store uenigheten om framtidas omsorg. De som måtte lese denne meldinga, vil undre seg når de leser hva slags forslag Høyre er med på utover det som står i innstillinga.

       Når det gjelder Kristelig Folkeparti, uttrykker de så mye skuffelse over Regjeringa og så lite glede over resultatet. Det har jeg ikke tenkt å ergre meg over, men jeg undres.

       Sona Irene Sjøli (H) [14:44:27] : St.meld.nr.25 tar utgangspunkt i at vi vil få en dobling av antall eldre omsorgstrengende i løpet av 35 år. Det er imidlertid viktig, synes jeg, å understreke at framtidens omsorgspolitikk også må utformes for å møte behovene hos de yngre omsorgstrengende. Det har vært en dobling av denne brukergruppen de siste ti år. Dette gjenspeiler at kommunene gjennom ulike reformer har fått større ansvar, bl.a for mennesker med utviklingshemning og psykisk sykdom, slik statsråden også var inne på. Dette stiller omsorgstjenesten overfor en ny utfordring. Stadig flere mennesker trenger tjenester for å mestre sin hverdag gjennom et helt livsløp. De skal få være barn, ungdom, ektefelle og foreldre til tross for at de lever med en funksjonsnedsettelse eller en sykdom.

       Det er selvsagt et grunnleggende krav at alle skal få de tjenestene de trenger, når de trenger det. Men vi skal ha høyere ambisjoner enn som så. Alle skal få mulighet til å leve et selvstendig og meningsfylt liv i fellesskap med andre. Da er det ikke nok å ha et tilbud om hjemmetjeneste eller sykehjemsplass, som tradisjonelt har dekket mange av behovene for eldre omsorgstrengende. Høyre er glad for at komiteen støtter våre forslag om å gi flere anledning til å få hjelp i form av borgerstyrt personlig assistanse, BPA. Målet er større frihet i hverdagen for dem som trenger hjelpemiddelet BPA, slik at de kan få hjelp til å styre sin egen hverdag. En av dem som har benyttet denne ordningen, Tormod Omholt-Jensen, beskriver det slik:

« BPA er et verktøy som setter meg i stand til å leve mitt liv på en måte som jeg trives med. BPA er jo blant annet forutsetningen for at jeg kan ha arbeid og forutsetningen for å fungere i et parforhold. »

       Samarbeidsregjeringen utvidet retten til hjelp i form av BPA til å omfatte bl.a familier med funksjonshemmede barn og mennesker som trengte bistand til å ivareta arbeidslederrollen, f.eks utviklingshemmede. Statsråd Brustad lovet for mer enn halvannet år siden å følge opp Samarbeidsregjeringens forslag om å gi flere mennesker med omfattende bistandsbehov tilbud om bistand i form av brukerstyrt personlig assistanse. Vi registrerer nok en gang at regjeringspartiene viser til at et høringsutkast skal utarbeides. Jeg håper at dette arbeidet kan få høyere prioritet framover.

       Jeg vil også be statsråden merke seg at hele komiteen støtter Høyres merknad om at alle skal ha rett til å få bistand til å ivareta arbeidsgiveransvaret gjennom ULOBA. I dag er det kommunene som avgjør dette på vegne av den som trenger hjelp. Andelslaget ULOBA ble stiftet for 15 år siden av pionerer som ønsket større frihet og styring av eget liv for mennesker med bistandsbehov. Disse pionerene var en del av en internasjonal « independent living »-bevegelse. I 2005 hadde ULOBA 530 andelseiere som leder mer enn 3.000 assistenter i 93 kommuner og bydeler. Slik Høyre ser det, viser andelslaget et forbilledlig eksempel på hvordan private virksomheter bidrar med sitt engasjement i en framtidsrettet utvikling av tjenestetilbudet.

       Høyre mener at et løft for habilitering og rehabilitering må bli den neste store helsepolitiske satsingen. I dag bruker helsetjenesten store ressurser på å redde liv, men de som blir reddet, har også krav på et verdig liv etter ulykken, skaden eller sykdommen som har rammet dem. Ifølge en undersøkelse foretatt av SINTEF svikter tilbudet om habilitering og rehabilitering i mange ledd. Foreldre med funksjonshemmede barn opplever at de ikke får den hjelpen de trenger for at deres barn skal kunne utvikle seg i tråd med sitt potensial. Helsetilsynet slår i sin rapport for 2006 fast at det ikke finnes et likeverdig habiliteringstilbud for barn over hele landet. Jeg har personlig vært i kontakt med familier som det siste året har måttet flytte fra en kant av landet til en annen for å få det habiliteringstilbudet de ønsker for sine barn. Bare 50 % av alvorlig hodeskadde får tilbud om tidlig rehabilitering og dermed en sjanse til å gjenvinne helt nødvendige funksjoner. Mennesker dør i kø i påvente av et tilbud om rusbehandling.

       Et løft for habilitering og rehabilitering vil først og fremst være en investering i livskvalitet for mange mennesker. Det handler om å gi mennesker som er rammet av sykdom, skade eller funksjonshemning, en ny sjanse til å mestre hverdagen og klare seg uten hjelp. Derfor har Høyre allerede satt av 500 mill. kr i sitt alternative budsjett til dette. Vi håper regjeringspartiene vil følge etter i neste års budsjett, slik statsråden i dag har forpliktet seg til.

       Dette skjer i en lang rekke kommuner hvor Arbeiderpartiet og SV styrer, til tross for at statsminister Jens Stoltenberg lovet 10.000 nye hender i omsorgssektoren og ingen skattelettelser før det skinte av eldreomsorgen.

       Dette skjer til tross for at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad i valgkampen yndet å svartmale og spre feilaktigheter om eldreomsorgen i ikke-sosialistisk styrte kommuner, som f.eks. Oslo.

       St.meld.nr.25 legger etter Fremskrittspartiets mening ikke opp til en bedre og varmere eldreomsorg. De konkrete tiltakene vi hadde håpet Regjeringen ville komme med, er uteblitt. Stortingsmeldingen legger snarere opp til en videreføring av dagens eldreomsorg, med store forskjeller og sprikende tilbud rundt i landet.

       Skal denne regjeringen - som i valgkampen var så opptatt av å minske forskjellene mellom folk - løfte eldreomsorgen og sikre et godt tilbud i hele landet, må hele finansieringsmodellen legges om.

       For Fremskrittspartiet er det grunnleggende at eldre og pleietrengende sikres en god, menneskelig og forutsigbar eldreomsorg, uansett hvilken del av landet vedkommende bor i. Den sikreste måten å få gjennomført dette på er å finansiere eldreomsorgen gjennom statlig øremerkede stykkpriser.

       Eldreomsorgen er for viktig til at lokalpolitikerne skal kunne bruke den som salderingspost. Det rammer tusenvis av pleietrengende som ikke har tid eller krefter til å vente på neste kommunevalg for å se om det kommer politikere med andre prioriteringer.

       Fremskrittspartiet er opptatt av lokaldemokrati, men eldreomsorg er for viktig til at finansieringsansvaret bør ligge hos kommunene. Så lenge kommunene fortsatt skal ha det finansielle ansvaret for eldreomsorgen, vil forskjellene og ulikhetene fortsatt være der. Vi vil aldri kunne garantere befolkningen en bedre eldreomsorg med dagens finansieringssystem.

       Omsorgsmeldingen legger heller ikke opp til økt valgfrihet for brukerne. Fortsatt er Regjeringen mer opptatt av å ri politiske og ideologiske kjepphester enn å slippe til alle varme hender som ønsker å delta i jobben med å tilby gode eldretjenester. Hvorfor skal det være slik at vi kan velge mellom private og offentlige barnehager til våre barn, mens de eldre og pleietrengende ikke skal få velge om hjemmehjelpen eller hjemmesykepleien skal komme fra en ideell organisasjon eller en privat bedrift? Kun de eldre i noen få kommuner er så heldige at de selv kan velge hvem de ønsker å motta omsorg fra.

       Denne retten burde ha vært lovfestet, slik at innbyggerne i andre deler av landet, ikke bare bl.a i Oslo, kan nyte godt av denne friheten. I Oslo startet man for noen år siden opp et prøveprosjekt i en bydel, der brukerne selv kunne velge hjemmehjelp. Ordningen ble en suksess. 87 % av dem som benyttet seg av retten til å velge, var fornøyd med ordningen. I dag er fritt brukervalg av hjemmehjelp innført i hele Oslo. Også fritt valg av hjemmesykepleie står på trappene i hovedstaden.

       Fremskrittspartiet er glad for at helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad ikke har brukt sin makt til å stoppe bruk av privat hjemmehjelp, privat hjemmesykepleie eller private sykehjem i kommunene, slik Regjeringen gjorde med friskolene da de fikk makten. Dette kan ikke ses på som annet enn en innrømmelse fra ministeren om at private aktører leverer en svært god og varm eldreomsorg i kommunene.

       Sonja Mandt-Bartholsen (A) [14:55:05] : De utfordringene som vi i framtiden vil møte innen omsorg for eldre og andre som trenger pleie, kommer godt til syne i meldingen « Mestring, muligheter og mening ». Meldingen gir en god beskrivelse. Den gir mange forslag til løsninger på hva som må gjøres, og hva som kan gjøres i framtiden for å få en bedre og best mulig omsorg.

       Norges befolkning blir eldre og eldre, og antall yngre brukere som trenger omsorg, øker. Flere overlever med sykdommer som før var dødelige, og det er bra, men det gir oss nye utfordringer som skal løses. Legevitenskapen gjør at vi klarer å gi god livskvalitet lenger enn det som var mulig for bare få år siden. God pleie og godt stell i våre institusjoner gjør også at folk lever lenger. Alt dette krever større innsats fra det offentlige, og det er det offentlige, etter Arbeiderpartiets mening, som skal være den som har ansvar for velferden.

       Vi viser det konkret gjennom å styrke kommuneøkonomien. Det er i kommunene tjenestene skal gis, for det er der livet leves. Gjennom en sammenhengende strategi for hvordan vi vil at omsorgen skal være i Norge, kan vi gi gode tjenester - tjenester som er uavhengige av den enkeltes økonomi, geografi og sosial status. Nasjonale strategier er derfor nødvendig, og strategien som Regjeringen har gitt føringer på i St.meld.nr.25, dekker ulike områder som vi mener må på plass om vi skal lykkes.

       Vi er tverrpolitisk enige om mye i stortingsmeldingen. Men når Fremskrittspartiet snakker om retten til å velge, dvs. brukervalg, er vi uenig i det. Vi mener at nettopp gjennom det å styrke den offentlige velferden gis folk muligheten til å velge hvordan hverdagen skal være, og hva slags omsorg som trengs.

       Når Fremskrittspartiet snakker om brukervalg, hører jeg privatisering - uansett hvilken definisjon representanten Lønning velger. Vår løsning er ikke flere private ytere av tjenester innen helse, men styrking og oppbygging av de offentlige. Vi har ikke tro på at en i situasjoner der en trenger omsorg, nødvendigvis har overskudd og mulighet til å handle omsorg. Det gir heller ikke like rettigheter hvis en tenker på vårt langstrakte land, med mange små kommuner. Hvilken privat leverandør vil etablere seg i de små kommunene i distriktene? Nei, la oss lære av det som har skjedd, f.eks i Nacka, en svensk kommune som var utstillingsvindu for høyresiden når det gjaldt fritt brukervalg. Nacka er i dag en kommune med store klasseskiller, der egoismen er satt i system. Fellesskapstanken forvitrer, underskuddene på budsjettene øker, og mange er misfornøyde. Det er ikke slik omsorg vi ønsker.

       Jeg har ikke tro på at det er et stort krav i det norske folk om å kunne velge mellom ulike sykehjem eller hjemmehjelpsfirmaer. Jeg tror at alle vil ha gode tilbud i sin egen nærhet, som sikrer behovet når hjelp trengs. Omsorg er ikke et område som egner seg for konkurranse. Det er ikke slik at konkurranse nødvendigvis skaper bedre kvalitet på tjenestene. Det kan vi se i eksemplene fra Nacka - og også fra Oslo. Konkurranse går ut på å få prisen ned for å vinne anbudet. Omsorg er ikke en post som vi skal måle eller ha i balanse.

       I omsorgsmeldingen legges det stor vekt på de menneskelige ressursene som skal jobbe innen sektoren. Det presiseres at det er viktig og nødvendig at de som jobber i omsorgssektoren, har en kompetanse som ivaretar de som trenger pleie og omsorg. Det er nødvendig når det gjelder faglighet på det medisinske, kunnskap om å observere, og det som er nevnt her i forhold til etikk.

       Framtidige utfordringer er å få ungdom til å utdanne seg innen helsefag og også å få flere menn til å søke yrkene. Her må en tenke på flere arenaer. Pilotprosjektet i Telemark, « Menn i omsorgsyrker », som er nevnt i innstillingen, kan gi mulige tips og løsninger.

       Det å få flere heltidsstillinger og en lønn å leve av er nødvendig. Hvem vil vel utdanne seg til usikre inntekter, der en hele tiden må prøve å finne en brøk til for å få en hel lønning? For å få flere til å ta utdannelse - og ikke minst bli der - må vi få dette på plass. Her har kommunene en mulighet til å gjøre en stor innsats. Tall fra Fagforbundet viser at dersom alle de som jobber deltid, og som vil jobbe heltid, fikk muligheten til det, ville det bety mange tusen flere årsverk. Heltidsstillinger gir også kontinuitet, noe som mange trenger. Det å gi omsorg betyr å møte mennesker i sårbare situasjoner. Kontinuitet gir trygghet og ro, og dette er særlig viktig i avdelinger med demente og urolige pleietrengende.

       Stortingsmeldingen gir mange gode svar og gir oss mye å jobbe mot, men målet kan kun nås ved samhandling mellom kommunene og staten.

       Dag Ole Teigen (A) [15:00:18] : Innledningsvis vil jeg gjerne se omsorgsmeldingen i sammenheng med den nylig framlagte strategien for å utjevne sosiale helseforskjeller. Målsettingen om å gi alle de samme mulighetene uavhengig av sosial bakgrunn, hvem de er, og hvor de kommer fra, er det viktig at vi har med oss også i omsorgspolitikken.

       Målet må være å skape et samfunn der alle har de samme mulighetene til å leve lange og gode liv, og derfor må vi ha en eldreomsorg der ressursene når fram til dem som trenger det mest. Debatten om hvordan vi skal organisere eldreomsorgen, som preget valgkampen i 2005, er et av de viktigste spørsmålene for om helseforskjellene i Norge forsterkes eller blir redusert.

       Vi trenger mer ressurser og flere hender. For å heve nivået på eldreomsorgen for alle lovte regjeringspartiene i valgkampen å få på plass 10.000 nye årsverk i omsorgssektoren i løpet av stortingsperioden. Halvannet år etterpå er vi i rute.

       Det viktigste omsorgspolitiske grepet som er gjort etter regjeringsskiftet høsten 2005, er derfor at kommunene til sammen har fått 18 milliarder kr mer å rutte med.

       Denne regjeringen tror sterkt på lokaldemokratiet, på at det er nærhet og lokalkunnskap som gir de beste mulighetene for å få et individuelt tilpasset tjenestetilbud med styrket brukermedvirkning. Så viste da også en undersøkelse at 81 % av kommunene vil øke antall årsverk innenfor pleie og omsorg i 2007. En godt utbygd desentralisert helse- og omsorgstjeneste bidrar også til større sosial likhet i tjenestetilbudet.

       Så peker de fleste undersøkelser på at dagligliv, måltider, aktivitet, sosiale og kulturelle forhold er de største svakhetene ved dagens omsorgstilbud. Derfor ønsker Regjeringen å legge vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer i et helhetlig omsorgstilbud. Dette krever også større faglig bredde med plass til flere yrkesgrupper, slik at omsorgstilbudet bedre enn i dag ivaretar sosiale behov og får en mer aktiv profil.

       Det er også behov for bedre samhandling og medisinsk oppfølging. Når både sykehjem og omsorgsboliger i hovedsak disponeres til varige botilbud, blir det vanskelig å ha et tilstrekkelig tilbud om korttidsopphold, som er viktig for å få til god samhandling mellom de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenesten.

       Behovet for en bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging gjelder spesielt mennesker med kroniske og sammensatte lidelser, demens, psykiske problemer og andre med behov for koordinerte tjenestetilbud fra både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten.

       Bruk av IKT, telemedisin og ny omsorgsteknologi kan bidra til å hindre institusjonalisering, gi brukerne større uavhengighet av hjelpeapparatet og et bedre lokalt medisinsk tilbud.

       Så har jeg lyst til å si følgende: Det er for få debatter som handler om de ulike ønskene vi har for hvordan virkeligheten bør være, og for mange konflikter som oppstår fordi en har forskjellige oppfatninger av hva virkeligheten er.

       Med bakgrunn i Stortingets behandling av omsorgsmeldingen har enkelte representanter fra den forrige regjeringskonstellasjonen gjennom media brukt ord som at regjeringspartiene svikter de eldre.

       Vel, jeg har en annen oppfatning av virkeligheten. Ifølge nye opplysninger fra Statistisk Sentralbyrå var veksten i antall årsverk innen pleie og omsorg på 3,5 % i 2006. Det tilsvarer 3 900 flere årsverk. Den nest største veksten etter år 2000 var i 2001, under regjeringen Stoltenberg I. Da var veksten på 2,4 %, 2 400 flere årsverk.

       Under Bondevik II-regjeringen var veksten aldri over 2 %, og selv i det beste året ble det færre enn 2 100 nye årsverk. Gjennomsnittet fra 2002 til 2005 var en årlig vekst på vel 1 600 årsverk.

       Riktignok er det mer enn bare antallet årsverk som betyr noe for kvaliteten i omsorgssektoren. Men hvor mange hender en har i forhold til antall eldre, er likevel en av de beste indikatorene vi har.

       I politikken kan en, dessverre, ofte få lyst til å gi sine motstandere noen stikk. Det kan være fristende for opposisjonen. Det kan være fristende for regjeringspartiene, og det kan være fristende for meg. At forskjellige politikere prioriterer eldrepolitiske tiltak i ulik rekkefølge, skal bare mangle. Men i en så viktig debatt om en så viktig melding bør en utøve romslighet mer enn å hevde at flertallet svikter de eldre - i hvert fall når veksten i omsorgssektoren allerede i det første året med en rød-grønn regjering er større enn veksten i det beste året den forrige regjeringen hadde.

       Tom Strømstad Olsen (A) [15:05:14] : Det er ikke mange år siden ordførere i mange kommuner klaget over dårlig kommuneøkonomi. Jeg tillater meg å ta noen utdrag fra en undersøkelse fra mai 2005, som gjenspeiler litt situasjonen med dårlig kommuneøkonomi og konsekvenser av dette.

       Kommune-Norge var bunnskrapet, og mange ordførere som ble spurt, sa de måtte kutte i eldreomsorgen. I Tvedestrand kommune sa man at de i 2005 måtte kutte på stillinger innen pleie og omsorg. Spesielt ille var det på dementavdelingen Solstua.

       I Karmøy fikk de eldre mindre hjelp, og fremskrittspartistyrte Tjøme sa de måtte kutte i bemanningen i omsorgsboliger for psykisk utviklingshemmede. Høyre styrte Hof i Vestfold og sa de måtte skjære ned på oppgavene de skulle utføre i helse- og sosialomsorgen. Listen over eksempler kunne jeg fortsette med, men jeg stopper her.

       For Kommune-Norge er dagen i dag en gledens dag. Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at antall sysselsatte i kommunene økte kraftig fra 2005 til 2006. Omregnet fra prosent utgjør veksten hele 8 500 årsverk. Den største veksten har vært innen pleie og omsorg på hele 3.900 flere årsverk. Når vi tar med økningen etter regjeringsskiftet i 2005 på 2 500, blir dette til sammen 6 400. Dette lover bra for målsettingen om 10.000 nye årsverk i eldreomsorgen. Dette viser jo at Regjeringen er godt i rute med å levere.

       Veksten er svært gledelig og bekrefter at kommunene bruker pengene de har fått til disposisjon etter regjeringsskiftet, til mer velferd for innbyggerne.

       Omsorgsmeldingen som vi i dag behandler, er spesielt gledelig for Kommune-Norge. Regjeringen slår fast at kommunene fra 2008 vil få tilskudd til bygging av nye sykehjem, omsorgsboliger og til å gjøre eksisterende boliger mer egnet, bl.a å gjøre blokkbebyggelsen mer tilgjengelig med heiser. Dette kommer innbyggerne til gode på en glimrende måte og vil øke livskvaliteten til mange. Vi vil med dette avløse de ekstraordinære tilskuddene som ble benyttet under handlingsplanen for eldreomsorgen, med ny langsiktig ordning.

       Noen ønsker å bygge allerede i år, som f.eks. Halden kommune, som er klar til å bygge et omsorgssenter med 80 beboere, og Molde kommune kan nå starte byggingen av et nytt sykehjem. Dette får disse kommunene og alle andre kommuner i Norge nå mulighet til ved å søke tilskudd etterskuddsvis. Dette er viktig for at kommunene ikke skal utsette byggeplaner i 2007 i påvente av en ny tilskuddsordning neste år. Dette følger Regjeringen opp i statsbudsjettet for 2008, da den vil komme med en egen sak om oppfølging av omsorgsmeldingen.

       Merknadene til helse- og omsorgskomiteen har særlig fulgt opp forslagene i omsorgsmeldingen når det gjelder dementutfordringene, legedekning på sykehjem, lindrende behandling av døende, forebygging av ensomhet gjennom aktiviteter, bedre vilkår for pårørende som har langvarige og krevende omsorgsoppgaver, osv.

       Kommune-Norge har i altfor mange år slitt med gode planer og gode intensjoner på dette området uten at det er blitt fulgt opp med noe særlig penger. Nå som Regjeringen følger opp med konkrete midler, blir situasjonen en helt annen.

       Jeg er i dag på vegne av hele Kommune-Norge veldig glad. Det er grunn til å glede seg når man har en så godt gjennomarbeidet melding til behandling. Nå vet kommunene hva de har å forholde seg til i mange år framover. Dette er viktig, for det er ute i kommunene velferden skapes.

       Den store utbyggingen av boliger tilpasset eldre og funksjonshemmede ute i kommunene har vært helt nødvendig. Men det som nå skjer, med en sterk fokusering på oppbygging av tverrfaglig kompetanse og forskning i sektoren, er også helt nødvendig. Det er et langt skritt i riktig retning å fokusere på kompetanse og kvalitet istedenfor effektivisering og konkurranseutsetting, som var forrige regjerings honnørord for helse- og omsorgssektoren.

       Det er flere områder meldingen fokuserer på, som vil ha den største betydning for hvordan helse- og omsorgssektoren vil utvikle seg framover. Jeg vil ta for meg noen av de som også berører utdannings- og forskningssektoren.

       Vi skal opprettholde og utvide utdanningskapasiteten både på den videregående skole og ved høyskolene innenfor helse- og omsorgsfag. Det er viktig for å møte framtidens utfordringer. Men det er av avgjørende betydning at vi utvikler en omsorgssektor som er attraktiv som arbeidsplass for unge mennesker. Det vil sikre at vi får søkere nok til de utdanningsplassene vi har. Avtalen med kommunene om å gjøre heltid til det vanlige og deltid til noe vi velger, er kanskje den viktigste faktoren i tillegg til øking i antallet årsverk.

       Vi fokuserer også på å få til flere lærlingplasser for helsefagarbeidere i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Sykepleierutdanningen er under endring med større fokusering på omsorg på sykehjem og hjembasert omsorg. Det er også gledelig at det foreslås at leger skal ha innlagt sykehjemspraksis i turnustjenesten sin. Dette samt økt oppmerksomhet på tverrfaglig samarbeid i sektoren vil være vesentlig for å bedre rekruttering og kvalitet over tid.