Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [10:02:14]
(ordførar for saka):

       Eg har med dette gleda av å leggja fram innstillinga frå næringskomiteen om eigarskapsmeldinga. Samstundes vil eg takka alle fraksjonane i komiteen for eit godt og konstruktivt samarbeid i saka.

       Innstillinga viser at det er brei semje om korleis staten skal utøva eigarskapen i dei verksemdene som staten eig - heilt eller delvis. Ein samla komite understrekar at staten som eigar må fokusera på langsiktig verdiskaping og industriell utvikling i dei selskapa han eig. Langsiktig verdiskaping er sjølvsagt ikkje mogeleg utan industriell utvikling, uavhengig av kven som eig selskapa.

       Eit stort fleirtal i komiteen legg til grunn at det viktigaste staten som eigar kan gjera for å sikra at desse måla vert nådde, er å setja krav om kva langsiktig avkastning som kan forventast. Vidare må staten medverka aktivt for å finna best mogeleg eigna styrerepresentantar som kan ta ansvar for utforminga av verksemdene sine forretningsstrategiar. Og staten må følgja opp styra sitt arbeid i ein god og jamleg dialog, innanfor dei rammene som aksjelova, eller andre relevante lover, set. Det føreset at staten som eigar sørgjer for å ha god kompetanse på nettopp det å vera ein god eigar, og på å følgja dette opp i praksis.

       Både i Noreg og i resten av verda er det i aukande grad allmenn aksept for at verksemdene ikkje kan avgrensa sitt fokus til reine marknadsanalysar og klassiske vurderingar av lønsemda på produkta og tenestene som dei vil produsera. Dette er heilt nødvendige analysar som kvart eit styre må bruka vesentlege delar av tida si på. Men framtidsretta verksemder må òg ha eit bevisst forhold til korleis produksjonen påverkar miljøet, og til den rolla verksemdene har i lokalsamfunna. Og aktive eigarar vil på same måten forvissa seg om at styra arbeider bevisst òg med desse spørsmåla. Det er brei semje i komiteen om at verksemder med statleg eigarskap bør vera leiande òg på dette området, både fordi det tener målet om langsiktig verdiskaping og fordi samfunnsmessig og etisk fokus har ein verdi i seg sjølv.

       Det er semje i komiteen om at det er andre verkemiddel enn eigarskap som kan vera hensiktsmessige for å nå viktige politiske mål for sysselsetjing og næringsutvikling. For eksempel vil regulatoriske tiltak og tenestekjøp vera meir presise og effektive verkemiddel for å nå spesifikke mål enn kva eigarskap i seg sjølv kan vera.

       I ein av og til slagordprega debatt om eigarskap kan ein lett tilsløra ei sentral sanning: Det er ikkje kapitaltilførsel som er avgjerande for om me får ei god industriell utvikling og fornying innanlands. Det er kompetanseutvikling og innovasjonskraft som avgjer framtida for næringsverksemd i Noreg. Å hevda at prosenten på den statlege eigarskapen er ein garanti for ønskt utvikling på desse avgjerande områda, vil etter mi meining vera direkte useriøst.

       Desse hovudprinsippa for statleg eigarskap har vorte klårt kommuniserte frå Regjeringa si side i eigarskapsmeldinga, og har altså brei støtte i Stortinget. Slik eg ser det, er dette uansett ei vidareføring av dei retningslinene som har vore gjeldande for statleg eigarskap, uansett om namnet på næringsministeren har vore Dag Terje Andersen, Odd Eriksen, Børge Brende eller Ansgar Gabrielsen. Samstundes er det klårt at sjølv om retningslinene for eigarskapen har hatt klåre fellestrekk over skiftande regjeringar, har utøvinga av eigarskapen vorte meir aktiv og profesjonell dei seinare åra, ikkje minst som følgje av satsinga på ei eiga eigarskapsavdeling i Nærings- og handelsdepartementet. Det var eit godt organisasjonsgrep med brei tverrpolitisk støtte.

       Det er altså brei semje om måla for den statlege eigarskapen og om korleis eigarskapen skal utøvast. For alle praktiske føremål er dette ei vidareføring av tidlegare kommuniserte retningsliner og praksis.

       Men det er ikkje like stor semje om kor omfattande den statlege eigarskapen skal vera. Regjeringspartia avviser å selja så mykje som ein einaste aksje i noko selskap, medan særleg dei andre opposisjonspartia - altså Framstegspartiet, Høgre og Venstre - ikkje kan sjå at grunngjevinga for den statlege eigarskapen tilseier så store eigarpostar i mange selskap. Eg overlèt til dei einskilde fraksjonane å argumentera for sine syn.

       Frå Kristeleg Folkeparti si side vil eg understreka at også i eigarskapspolitikken tek me utgangspunkt i verdigrunnlaget vårt og i ideala våre. Spørsmålet om storleik på statleg eigarskap kan likevel ikkje definerast som eit livssynsspørsmål. Me er relativt pragmatiske til dette, og meiner at storleiken må setjast ut frå kva føremål eigarskapen har, og ut frå kva type eigar som best er i stand til å realisera og følgja opp dei måla som er sette for langsiktig avkastning og industriell utvikling.

       Eg må få lov til å oppklara noko som eg meiner er ei openberr misforståing som det raud-grøne fleirtalet i komiteen har gjort seg skuldig i. Den går ut på å setja eit slags likskapsteikn mellom omgrepa aktiv eigarskap og mykje eigarskap. Det har tydelegvis vore spesielt viktig for regjeringspartia å visa at dei står for ein aktiv eigarskap - etter deira meining i motsetnad til den førre regjeringa. Men så har dei altså innsett at når det gjeld sjølve utjamninga av eigarskapen, har det ikkje vore grunnlag for dei store endringane. Sett i lys av retorikken frå valkampen er dette sjølvsagt ei ubehageleg erkjenning, og borte er - heldigvis - tanken om at selskapa burde styra etter såkalla politiske signal. Slike vyar passar betre som overskrifter i media enn som reelle styringsdokument. Så i mangel av reelle konfliktar om innhaldet i eigarskapsstyringa må ein visa ein ny aktivitet på andre måtar. Så vert storleiken på den statleg eigarskapen frikopla frå grunngjevinga for denne eigarskapen. Så vert salsfullmakter, som i alle fall nokre av regjeringspartia tidlegare har røysta for, trekte tilbake. Så vert det signalisert oppkjøp av aksjar i StatoilHydro for over 20 milliardar kr, utan nærare grunngjeving. Dette siste er ei eiga sak som Stortinget vil få til behandling seinare i vår, så eg skal ikkje gå nærare inn på det her. Men det er likevel rett å nemna det, for i eigarskapsmeldinga drøftar Stortinget generelle og prinsipielle retningsliner for statleg eigarskap. Då er det òg å forventa at ein i seinare saker som gjeld statleg eigarskap, etterlever desse retningslinene.

       Det kan vera grunn for å åtvara mot at gigantomani i praksis skal telja sterkare enn dokumenterte prov når konkrete verkemiddel skal fastsetjast for å realisera måla for statleg eigarskap.

       Eg er òg noko overraska over at regjeringspartia ikkje ønskjer å vera med på ein merknad der ein oppmodar Regjeringa om at den årlege eigarskapsmeldinga skal gjera greie for korleis selskapa arbeider med dei såkalla tverrgåande omsyna, dvs. etikk, miljø, likestilling og mangfald, forsking og utvikling. Dersom ein meiner at ei auka fokusering på desse omsyna er eit av dei nye grepa i den såkalla meir aktive eigarskapspolitikken, verkar det etter mi meining litt merkeleg å avvisa ei større offentleg fokusering på at dette vert praktisert.

       Lat meg så til slutt få lov til å ønskja regjeringspartia velkomne etter. For med stor glede har me i Kristeleg Folkeparti merka oss at det no vert gjeve klåre løfte om at ved svangerskap og fødsel skal sjølvstendig næringsdrivande få likestilt sine trygderettar med ordinære arbeidstakarar. Det har me, saman med Høgre og Venstre, lenge arbeidd for. Men ei god sak vert ikkje dårlegare sjølv om fleire stør opp om ho, og spesielt ikkje dersom ei slik støtte gjev fleirtal for saka. Eg håpar derfor at dei positive tonane vert følgde opp med konkret handling allereie i revidert nasjonalbudsjett i år. Dersom så skjer, tek eg sjansen på her og no å lova full støtte frå Kristeleg Folkeparti.

       Men så tilbake til eigarskapsmeldinga. Som saksordførar gler eg meg over at det er brei tverrpolitisk semje om hovudføringane. Dette lovar godt for ein trygg og stabil statleg eigarskapspolitikk i framtida.

       Så vil eg til slutt ta opp dei forslaga som Kristeleg Folkeparti er medforslagsstillar til i innstillinga.

       Gunvor Eldegard (A) [10:11:27] : Først til noko av det siste representanten Sørfonn sa i sitt innlegg - at dei hadde jobba så lenge for sosiale ordningar for gründerar. Da forundrar det meg at det ikkje var rydda opp i dette i den førre regjeringsperioden.

       Eigentleg hadde eg faktisk tenkt å starta denne replikken med å seia at me tykkjer at representanten frå Kristeleg Folkeparti har gjort ein veldig god jobb som saksordførar for stortingsmeldinga om ein aktiv og langsiktig eigarskap. Som me ser av innstillinga, har Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti mykje felles oppfatning når det gjeld eigarskapspolitikken. Det som undrar meg litt, er at Kristeleg Folkeparti til og med seier at dei ikkje vil vera med på tiltak mot høge leiarløner, eller, som det vert skrive i innstillinga, at dei ikkje ser noko sterkt behov for at staten skal røysta mot opsjonar. Meiner ikkje representanten Sørfonn og Kristeleg Folkeparti at me har sett for mange tilfelle i det siste der opsjonar og lønsfest har løpt løpsk?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [10:12:37] : Dersom ein les merknadene våre, vil ein sjå at dei er tydelege på at når det gjeld opsjonsordningar og høge leiarløner, tek me sterkt avstand frå det. Det har me sagt i debatten rundt dette, og det har me òg gjort klårt i innstillinga til eigarskapsmeldinga. Det me likevel seier, er at me ikkje i alle samanhengar vil sjå vekk frå opsjonar som verkemiddel, spesielt for gründerbedrifter med svak betalingsevne osv. Det kan henda at dette kan forsvarast i tilfelle der det t.d. er liten betalingsevne. Der fleire er med og byggjer opp og skaper verdiar i bedrifta, vil me ikkje seia at opsjonsverkemidlet ikkje skal kunna brukast. Men som instrument for høge leiarløner er det ein uting som me har teke sterkt avstand frå, og det går òg fram av innstillinga.

       Så til det spørsmålsstillaren starta med, kvifor me ikkje har gjort noko med dei sosiale ordningane for sjølvstendig næringsdrivande. Der vil nok òg spørjaren og hennar parti registrera at dei greier ikkje å gjera alt i løpet av si regjeringstid. Det vil alltid stå noko ugjort att. Men me er glade for at det ser ut til at me skal finna ei løysing på det - dette har me jobba lenge med.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:14:12] : Jeg la merke til at representanten Sørfonn mente at regulatoriske tiltak var et mer hensiktsmessig virkemiddel for å sikre samfunnsmessige mål enn offentlig eierskap. Det er vel sånn at offentlig eierskap er noe som vi i vår blandingsøkonomi bare går inn for der hvor det private eierskapet har vist seg over tid ikke å være tilstrekkelig.

       Mitt spørsmål er da såpass enkelt: Er det ikke et mer effektivt virkemiddel for det offentlige å sikre samfunnsmessige hensyn gjennom det direkte eierskapet, enn å satse på at en skal lage kompliserte regulatoriske inngrep der en i ettertid skal vurdere de beslutninger som eier tar, som følge av at den som har eiendomsrett, har styringsrett over bedriften?

       Staten forvaltar enorme verdiar og har stor eigarmakt gjennom sin statlege eigarskap. Dei statlege selskapa er arbeidsplassar for folk over heile landet, og inntektene til statskassa er avgjerande for å kunna halda oppe det velferdsnivået me har i dag. Det er derfor svært viktig at den statlege eigarskapen vert utøvd på ein profesjonell og langsiktig måte, slik at han kan bidra til ei sunn utvikling av selskapa, industriell utvikling og konkurransekraft også i framtida. Det legg me no grunnlaget for.

       Stortinget har i dag eit heilt anna grunnlag for å handsama dette enn det dei hadde i førre periode, da Bondevik II-regjeringa la fram si eigarskapsmelding. Fleirtalet i Stortinget sende da stortingsmeldinga tilbake til regjeringa med pålegg om å leggja fram ei meir gjennomarbeidd sak. I mellomtida har det såkalla Reinertsen-utvalet lagt fram si innstilling om korleis den statlege forretningsmessige eigarskapen skulle forvaltast og organiserast, og denne regjeringa har følgt opp med ei eigarskapsmelding som gir eit godt grunnlag for det arbeidet me no har avslutta i komiteen.

       Den innstillinga me legg fram no, varslar ein ny kurs i eigarskapspolitikken. Innstillinga vitnar om dei store ideologiske skilnadene mellom høgresida og venstresida i næringspolitikken. Dei borgarlege partia vil selja seg ut av ei rekkje statlege selskap. For Arbeidarpartiet er det viktig å sikra ein sterk offentleg og nasjonal eigarskap for å nå viktige politiske mål og sikra avkastning og inntekter til fellesskapet. Staten har opp gjennom historia spelt ei svært viktig rolle i utviklinga av norsk industri og næringsliv.

       Eit eksempel som kan nemnast, er Kongsberg, der det med utgangspunkt i Kongsberg Våpenfabrikk er utvikla ei næringsklyngje som representerer sivil teknologiutvikling i verdsklasse. Romfartsteknologi og olje og gass er andre døme.

       Dei statlege selskapa skaper mange arbeidsplassar og bidreg på mange måtar til det norske velferdssamfunnet. Dette dreier seg både om kompetanse, lokalisering og ressursforvaltning, men også om inntekter i form av utbytte. Gjennom sin eigarskap bidreg staten til selskapa sin langsiktige vekst og industrielle utvikling, og sikrar nasjonal forankring av viktige selskap. For å vidareutvikla norske næringsmiljø og den næringspolitiske kompetansen me har knytt til statsselskapa, må me halda fast ved norskbasert eigarskap til våre største selskap. Det har faktisk fleire gonger vist seg at det private eigarmiljøet i Noreg berre i avgrensa grad kjøper seg opp i kapitalkrevjande og strategisk viktige selskap.

       Eg er glad for at eit klart fleirtal i Stortinget stiller seg bak Regjeringa sin nye kurs i den statlege eigarskapspolitikken. Målet med den statlege eigarskapen vert no klargjort, og gjennom eit årleg dokument skal regjeringa sin eigarskapspolitikk kommuniserast til dei statlege selskapa. Det vert òg lagt vekt på at dei statlege selskapa skal ta omsyn til miljø, omstilling, likestilling, etikk, forsking og utvikling. Gjennom generalforsamlinga skal staten sikra moderasjon i leiarløningar, og heretter er det « raudt kort » for opsjonar i dei statlege selskapa.

       For Arbeidarpartiet er det opplagt at staten har eit spesielt ansvar for at dei selskapa der staten har store eigardelar, utøver eit aktivt samfunnsansvar, ikkje minst i høve til dei tilsette og dei lokalsamfunna der dei har si verksemd. Dette er ikkje eit spørsmål om å gå vekk frå kravet om lønsemd. Det å ta samfunnsansvar står ikkje i motstrid til å opptre forretningsmessig, tvert imot. Selskap som skal vera konkurransedyktige over tid og ha eit langsiktig perspektiv på si verksemd, må ha eit godt og balansert forhold til sine omgivnader. Det løner seg for selskapa å tenkja sosialt og langsiktig.

       Omfanget av den statlege eigarskapen skal vera på om lag same nivå som no, det har vore eit viktig prinsipp frå Regjeringa si side, og det er fleirtalet i Stortinget samd i. Men her står høgrepartia og dei raud-grøne langt frå kvarandre. Framstegspartiet vil t.d. selja ut statlege eigardelar i NSB, StatoilHydro, Telenor, Posten og Statkraft. Nærings- og handelsdepartementet har rekna ut at dette dreier seg om verdiar på mange hundre milliardar kroner - 288 milliardar kr er anslaget.

       Det viser at det er eit klart skilje mellom Framstegspartiet og Arbeidarpartiet i næringspolitikken. Dersom Framstegspartiet skulle få gjennomslag for å selja ut så store statlege eigardelar i så mange sentrale norske selskap, tek dei ein stor risiko på at strategisk viktige selskap kan hamna på utanlandske hender. Utsal av statlege selskap har dei borgarlege partia gjennomført før. Historia viser at Bondevik II-regjeringa med Høgre i spissen selde SND Invest på billigsal, og dersom dei hadde fått det som dei ville, hadde dei gjort det same med BaneTele. Dette har heldigvis den raud-grøne regjeringa sett ein stoppar for, og salsfullmakter som tidlegare er vedtekne av Stortinget, vil no verta trekte tilbake.

       Privat eigarskap er sjølvsagt òg viktig. Det private næringslivet står for hovuddelen av verdiskapinga her i landet, og slik skal det òg vera i framtida. Arbeidarpartiet meiner at eit mangfald av eigarskap i bedriftene er viktig for at me skal kunna ha eit konkurransedyktig og dynamisk næringsliv med gode og sikre arbeidsplassar. Me vil ha både private og statlege, nasjonale og utanlandske eigarar i bedriftene våre. Forskjellige eigarar representerer ulik kompetanse som dei tek med seg inn i selskapet, og for enkelte bedrifter kan t.d. kompetanseoverføring frå nye eigarar vera nødvendig for at dei skal kunna utvikla seg. Så privat eigarskap er veldig viktig og står sentralt i Regjeringa sin aktive næringspolitikk.

       Kapitaltilgang er sjølvsagt òg viktig, og gjennom sin kapitalstyrke er det etter vårt syn opplagt at staten skal bidra med kapital til norsk næringsliv. Komiteen støttar Regjeringa sitt forslag om å oppretta eit marint fond, og det er bra.

       Eg er òg veldig glad for at Regjeringa allereie no følgjer opp meldinga med forslag om eit nytt næringsfond på 2 milliardar kr. Arbeidarpartiet sine fylkeslag på Austlandet har lenge teke til orde for eit slikt fond, som kan finansiera nyskapingsprosjekt med eit stort verdiskapingspotensial på område der den private marknaden ikkje stiller opp - for det er det det dreier seg om. Me har mange eksempel på at marknaden ikkje alltid står klar til å finansiera gode prosjekt. Mange innovative bedrifter har problem med å få realisert sine moglegheiter for vekst på grunn av manglande eller forseinka kapitaltilgang. Nokre vil ha det til at dersom det ikkje finst kapital i den private marknaden, så er ikkje prosjektet lønnsamt! Så perfekt er nok ikkje marknaden, det finst det nok av eksempel på. Men ei overdriven tru på marknadskreftene er vel ganske typisk for enkelte av partia i denne salen. Dette fondet vil me sjølvsagt få høve til å diskutera nærmare når me skal behandla forslaget til statsbudsjett.

       Ei meiningsmåling for mindre enn eit år sidan viste at folket vil ha ein meir aktiv eigarskap. Meiningsmålinga, som vart gjennomførd av Opinion i fjor sommar, viste at 92 % av befolkninga meiner at staten bør bruka eigarskapen sin til å ta vare på viktige samfunnsinteresser. Dette er etter mi meining eit teikn på at Regjeringa og fleirtalet i komiteen har solid støtte blant folk flest til å ta dei nødvendige grepa som no vert tekne i eigarskapspolitikken. Me legg no grunnlaget for at staten i framtida skal vera ein tydeleg, profesjonell og langsiktig eigar i norsk næringsliv, noko som vil komma fellesskapet til gode.

       I meldingen legges det vekt på en del selskaper staten er eier av. Det betyr altså - slik jeg tolker innlegget - at alle selskaper der staten ikke er deleier eller eneeier, ikke har en viktig strategisk betydning i Norge. Og det er ganske overraskende. Da kunne det jo vært interessant, så lenge det er viktig med statlig eierskap i strategisk viktige selskaper, å høre om det er planer om oppkjøp av andre selskaper, eller om alle selskaper som nå kun er privateid, ikke er strategisk viktige for Norge.

Gunvor Eldegard (A): [10:26:43] Eg vil takka representanten for spørsmålet.

       Slik eg ser det, har det ikkje komme nokon spesielle signal frå Regjeringa om at det er enkelte selskap som me skal kjøpa opp - pr. i dag. Men som representant for regjeringspartia vil eg jo seia at ja, me meiner at me er med i veldig mange strategisk viktige selskap. Me er veldig glade for alle dei andre selskapa og den næringsutviklinga som finst i landet vårt, og me vil gjera alt me kan for å gje gode rammevilkår slik at dei selskapa framleis skal vera gode - og kanskje strategisk viktige - for landet vårt.

Petter Løvik (H) [10:27:35] : Eg er veldig einig i det saksordføraren sa, at saka no er komen ned på jorda.

       Det meste av det som er lagt fram av Regjeringa, er basert på tankegods som er felles for alle dei politiske partia. Men det er spesielt eitt område der eg føler at vi skil lag, nemleg når det gjeld å sikre norske interesser gjennom privat norsk eigarskap. Representanten var litt inne på dette i innlegget sitt. Det som er tilfellet, er at moglegheitene for å styrkje den private norske eigarskapen er blitt sterkt svekte dei to siste åra, m.a. gjennom ein svært sterk auke i grunnlaget for formuesskattlegging, og at ein har gått imot ein del nødvendig skattelette på avskrivingssida.

       Opposisjonen - Høgre inkludert - foreslår at ein får ei melding om korleis ein kan sikre den norske private eigarskapen. Regjeringspartia går imot dette. Kva er bakgrunnen for det?

Gunvor Eldegard (A) [10:28:39] : Det er veldig viktig for meg å seia at for oss er det viktig med eit mangfald av eigarskap. Privat eigarskap er veldig viktig også for regjeringspartia. Det spelar ei viktig rolle og utgjer den største verdiskapinga i landet vårt. Det skal det framleis gjera, og det skal me vera med og leggja rammevilkår for.

       Slik eg ser det, er det - slik det er no - ikkje noko grunnlag for at det skal verta mindre privat eigarskap i landet. Sjølv om representanten hevdar at formuesskattlegginga hindrar privat eigarskap, er eg sterkt ueinig med han i at det er det som hindrar norske interesser i å kjøpa seg opp i strategisk viktige selskap i Noreg.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [10:29:43] : Det har vekt ei viss oppmerksemd at Regjeringa i veka før Arbeidarpartiet sitt landsmøte varsla eit nytt fond på 2 milliardar kr som skal brukast til å investera i unoterte bedrifter. Umiddelbare planar om eit slikt fond er ikkje nemnde i det heile i eigarskapsmeldinga. I ettertid har det òg kome fram at næringslivet sjølv ikkje har etterspurt dette fondet. Derimot etterspør dei rammevilkår som gjer det lettare å etablera nye bedrifter.

       I Kristeleg Folkeparti har me ved fleire høve teke til orde for å ta vekk formuesskatten på arbeidande kapital, eller på næringsformue. Mitt spørsmål vert om representanten er einig med Kristeleg Folkeparti og med næringslivet sjølv i at eit slikt grep, nemleg å fjerna formuesskatten på arbeidande kapital, vil stimulera til nyskaping og vidareutvikling i næringslivet. Eg håpar - for å vera litt leiande - at dette ikkje går inn under det som Arbeidarpartiet definerer som skattelette til dei som har meir enn nok frå før.

Gunvor Eldegard (A) [10:30:48] : Eg vil først svara på det med at næringslivet ikkje ønskjer eit slikt fond. Eg trur det faktisk ikkje er tilfellet. Eg trur at mange i næringslivet, og spesielt gründerar - alle dei som driv innovative bedrifter, som har fantastiske produkt som er klare til å bli kommersialiserte, og som ikkje får kapitaltilgang - er svært glade for at det kjem fleire moglegheiter for at bedriftene kan verta verande i Noreg, kan utvikla seg i Noreg til potensielt store bedrifter.

       Eg trur ikkje det ville ha hjelpt denne typen bedrifter om formuesskatten på arbeidande kapital hadde forsvunne. Fondet vil bidra til at selskapa får moglegheit til utvikling og kommersialisering av nye, innovative produkt.

       Vi er med på å sikre at hovedkontorfunksjonene forblir i landet, og at forskning og utvikling forblir i landet, og vi sørger for at det blir en stabil og god utvikling av selskapene. Samtidig signaliserer vi at staten ikke trenger å eie mer enn det som er nødvendig. Vi vil bruke de midlene vi frigjør, på en helt annen måte.

       Vi fremmer også forslag om at statlige selskaper som i dag ikke er børsnotert, blir børsnotert og delprivatisert. Vi har sett den positive utviklingen som både Telenor og Statoil har hatt etter at Stoltenberg I-regjeringen fikk disse selskapene på børs, og delprivatisert dem.

       Det viktigste for oss er at man får en profesjonell og god styring av selskapene som er med på å sikre at selskapene blir drevet på en god måte, og at selskapene er interessante samarbeidspartnere og interessante for private investorer, både store og små. Det er også viktig, og for så vidt naturlig nok i forbindelse med meldingen, at selskapene får gode og stabile rammevilkår i form av skatte- og avgiftssystemet, og at de blir konkurransedyktige overfor sine konkurrenter i utlandet.

       Det er viktig å presisere at dersom forslagene våre får flertall, er det viktig at et slikt nedsalg av de statlige selskapene skjer over tid, slik at det ikke forstyrrer den naturlige utviklingen som er på børsen, og at verdiene i selskapene blir ivaretatt på en god måte.

       Representanten Eldegard var i sitt innlegg inne på at Fremskrittspartiet ville selge seg kraftig ned og overlate disse andelene til utenlandske eiere. Jeg må bare få minne representanten Eldegard om at den norske stat investerer enorme beløp i utlandet, i utenlandske selskaper, gjennom oljefondet. Vi gjør det samme når det gjelder Statkraft, som er på oppkjøpsraid i utlandet, vi bygger gasskraftverk og gjør store investeringer i utlandet. Samtidig sørger denne regjeringen for at utenlandske selskap innenfor kraftproduksjon ikke får komme inn i Norge. Det samme gjelder Telenor, som er stor i Øst-Europa. Med andre ord: Man tillater én politikk for statlige selskaper i utlandet, mens man skjermer den norske biten.

       Det blir litt merkelig, for da et av de store industrikonsernene i Norge ble lagt ut for salg - Aker Yards - skjedde det ingen ting i form av en aktiv eierskapspolitikk. Det som kom fra Regjeringen, var i realiteten snorkelyder - de brydde seg ikke om at det her skjedde noen store grep. Så en aktiv eierskapspolitikk har tydeligvis forskjellig betydning ut ifra hvem som snakker på vegne av de rød-grønne partiene.

       Jeg er glad for at vi etter hvert har fått en eierskapsmelding på bordet, men jeg må si at jeg ble veldig skuffet over meldingen. Det er en melding som vi ventet lenge på - den ble utsatt, den har vært betydelig omstridt.

       Med tanke på det man opplevde i valgkampen i 2005, var det ikke måte på hvor aktiv eierskapspolitikk denne regjeringen skulle føre. Jeg tenker da spesielt på Union-saken. De rød-grønne og en del andre gikk mil etter mil i fakkeltog for å berge Union. Da valget så var over og stemmesedlene var telt opp, så man ikke mer til den aktive eierskapspolitikken. Det man har sett så langt, er en dørfabrikk i Årdal og en statsråd som var så passiv og så uenig med sine egne at han måtte pakke kofferten og gå. Så har det vært en debatt om hvorvidt man skulle kalle det et smykkeskrin eller en verktøykasse. Det har vært Regjeringens næringspolitikk så langt.

       Det som er viktig med statlige selskaper, og det som skiller oss fra de rød-grønne, er dette med ledelsen av selskapene. Fremskrittspartiet mener at det viktigste for et selskap er at man har en profesjonell ledelse, at man ikke blander politikk og butikk, og at man ikke bruker de store statlige selskapene til å drive distriktspolitikk. Skal man drive distriktspolitikk - og det skal man til en viss grad - må man gjøre det med de virkemidlene som man bør bruke. Man bør ikke bruke de store statlige selskapene, for man har et soleklart ansvar overfor andre aksjonærer i selskapet, og det bør man ta sterkere hensyn til.

       Samtidig er det også viktig at man forvalter og omtaler disse selskapene slik at man ikke svekker deres troverdighet. Jeg må bare vise til den advarselen næringskomiteen og for så vidt de rød-grønne fikk, da vi hadde en høring i forbindelse med eierskapsmeldingen. Det kom en klar advarsel fra børsdirektøren, som mente at en god del av den omtalen som en del av selskapene hadde fått fra de rød-grønne på Stortinget, var uheldig for selskapene. Det er jo bare å se på f.eks utnevnelsen av styreleder i Statoil og all den støyen og alt det bråket som man klarte å få til. Når det videre gjaldt fusjonen mellom Hydro og Statoil, var det en rekke rød-grønne politikere som hadde et voldsomt engasjement. Det engasjementet var sannsynligvis dypt og ekte, for det gikk egentlig bare på hvilket navn selskapet skulle ha.

       Jeg tror at slike utspill er med på å svekke selskapenes omdømme, spesielt i utlandet, der man er usikker på hva som i realiteten er debatten, og hvor mye politikere styrer selskapet. Det viktigste for oss er at alle aksjonærer blir ivaretatt på en god og trygg måte, slik at det er trygt å investere i selskapet.

       Vi har også ryddet vei for å bruke en del av de midlene vi frigjør når det gjelder nedsalg i statlige bedrifter. For oss er det viktig å styrke næringslivet, spesielt i distriktene. Derfor foreslår vi et infrastrukturfond pålydende 300 milliarder kr, der avkastningen øremerkes veiinvesteringer med 70 %, jernbane- og kollektivtiltak inkludert bussbasert kollektivtrafikk med 25 % og bredbånd med 5 %. I tillegg oppretter vi et fond på 30 milliarder kr til gjennomføring av rassikringstiltak i veisektoren. De signalene vi får når vi er ute og møter næringslivet - det kan være sentralt eller i Distrikts-Norge - er at man har problemer når det gjelder veinett og samferdsel. Det har vært et stort etterslep. Det har vært et forsømt område over mange år, og vi mener at det nå er viktig at man frigjør kapital fra en del av de statlige selskapene og investerer den på en slik måte at man gagner også næringslivet rundt omkring i Norge. Det har vi fått klare tilbakemeldinger på, og det er jeg sikker på at også andre representanter har fått tilbakemelding på, dersom de har vært ute i Distrikts-Norge.

       Vi ønsker å styrke Argentum, slik vi har god tradisjon for å gjøre i hvert eneste budsjett. Det gjør vi også denne gang. Vi følger også opp Regjeringen i denne saken med å fremme et forslag som er omdelt i salen, på 2 milliarder kr til et næringsfond.

       La meg til slutt få lov til å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet står alene om, og de forslagene vi står sammen med andre partier om og som ikke allerede er tatt opp.

       Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:42:38] : Eierskapspolitikken er en interessant studie av maktkampen mellom ulike fløyer i Fremskrittspartiet - mellom den nasjonalistiske fløyen, som ønsker at ting er norske for det norskes skyld, og den liberalistiske fløyen, som ønsker å selge for salgets skyld. Det var nasjonalistene som vant partiprogrammet, mens liberalistene vant den praktiske politikken.

       Gjennom arbeidet med meldingen har Fremskrittspartiet meldt et utsalg av statsaksjer i størrelsesorden 300 milliarder kr. Flere titalls tusen norske arbeidsplasser vil bli berørt. Og jeg kan ikke se at de har en god plan for hvordan vi skal beholde eierskapet i Norge.

       Da vil jeg spørre hvordan Fremskrittspartiet har tenkt å følge opp nasjonalt eierskap i virkeligheten.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:43:37] : Slik situasjonen er, er det jo ikke slik at vi setter noen norske arbeidsplasser i fare, snarere tvert imot. Går man tilbake og ser på da Hydro og Statoil ble delprivatisert og børsnotert, ser man at verdien i selskapene har økt, og at man også har ivaretatt det som er i de ansattes interesse. Jeg vet ikke om det er blitt flere ansatte i disse selskapene, men det ser jeg ikke bort fra.

       Når vi foretar et nedsalg til 34 %, ivaretar man det som er i selskapets interesse. Man sørger for at hovedkontoret forblir i Norge, man kan sørge for at utviklingen i selskapet forblir i Norge, dersom det er ønskelig. Men samtidig må vi gi rom til de store selskapene, slik at de får muskler til å komme seg ut og konkurrere i utlandet, eksempelvis slik som Telenor gjør i Russland, og slik som Hydro og Statoil gjør i Russland og i en del andre områder.

       Når det gjelder oljeselskapene, er et av dilemmaene man står overfor nå, at man får ett veldig sterkt selskap som vil ha stor kontroll på sokkelen. Fremskrittspartiets bekymring angående det framgår også av merknader, men den saken blir behandlet senere i denne salen.

Gunvor Eldegard (A) [10:47:14] : Framstegspartiet vil børsnotera Statkraft, for deretter å gjennomføra eit nedsal til 51 % statleg eigardel. Tidlegare NVE-sjef Erling Diesen spår at dersom dei skulle få gjennomslag for dette, vil kjøparar bli dei store europeiske kraftselskapa som drøymer om vasskraft som eit perfekt supplement til sine atom- og kullkraftverk. Dette vil gje store økonomiske tap for landet i all framtid. Ingen kommersiell salssum kan kompensera det langsiktige inntektsbortfallet dette vil medføra.

       Framstegspartiet og Høgre ville også selja Oslo kommune sin del i Hafslund, men heldigvis sa byrådet nei til det. Bodet dei hadde fått, var på 5 milliardar kr. Året etter fekk kommunen utbetalt 4 milliardar kr i utbytte. Dette hadde sjølvsagt kommunen gått glipp av dersom dei hadde gått med på kjøpet. Høgre har innrømt at det salet ville ha vore dumt. Burde kanskje ikkje Framstegspartiet tenkja seg om no, før dei sel fleire kraftselskap?

Øyvind Korsberg (FrP) [10:48:31] : Det er ganske interessant å få høre den type argumentasjon. Jeg må bare minne representanten Eldegard om at det var Stoltenberg I-regjeringen, altså Eldegards eget parti, som både børsnoterte og delprivatiserte Statoil og Telenor. Jeg må også få lov til å minne representanten Eldegard om at da Narvik Energi ble solgt til danske Energi E2, så ble det gjennomført med Arbeiderpartiet i spissen i Narvik. Så her er det ulike syn på hvordan man skal forvalte det man har av formue. Det respekterer vi fullt ut. Hvis noen ønsker å selge seg ned i et område og investere midlene, enten i form av investeringer i kommunene eller i staten, synes vi det er bra. Det framgår av våre forslag.

       Vi har ikke levd i den tro at om man selger ut en del av Statkraft, så betyr det at de fossene som produserer strøm i Norge, faktisk blir flyttet ut av landet. De står der fremdeles og produserer strøm, og det tror jeg vi begge er glade for.

       I Soria Moria-erklæringen loves det langt mer aktivt statlig eierskap. Dette løftet blir gjennom dagens vedtak gravlagt som uaktuell politikk. Det er tvert imot bred enighet om at Regjeringen skal følge de spilleregler som gjelder i aksjeloven, norsk anbefaling for eierstyring og OECDs retningslinjer for statlig eierskap. Det er enighet om at staten skal opptre ryddig, og at utøvelsen av eierskapet skal skje på en åpen måte. Det er enighet om at eierskapet skal være profesjonelt, med klare grenser mellom oppgavene til eier, styre og ledelse.

       Dette er nyttige avklaringer både i forhold til regjeringserklæringen, i forhold til valgløfter og i forhold til mange utspill og episoder som har vært i media de siste årene. Utspillene har vært krav om innblanding i strategiske beslutninger i selskapene, ønske om oppkjøp i selskaper for å hindre omstilling, ønske om å straffe eller belønne statsbedrifters investeringsvalg gjennom utbyttenivået og krav om utskifting av ledere og styrerepresentanter som ikke følger såkalte politiske signaler formidlet gjennom media.

       Eierskapsmeldingen ble i så henseende berget som fødte en mus, og det er gode nyheter både for de statseide bedriftene og for næringslivet generelt at eierskapspolitikken ikke blir vesentlig lagt om. Eierskapsmeldingen gir en klargjøring av formålet med det statlige eierskapet utover maksimering av langsiktig verdiskaping og industriell utvikling. Tilleggsformålene som listes opp, er

       Dette er en oppfølging av Eierskapsutvalgets anbefalinger og en prosess som ble iverksatt av Bondevik I-regjeringen. Denne type forventninger har det alltid vært til de statlig eide bedriftene. Det blir litt underlig at regjeringspartiene forsøker å framstille en skriftliggjøring av slike forventninger som et nytt aktivt grep i eierskapspolitikken. Det vil jeg heller beskrive som et politisk knep enn som et politisk grep. Den foreslåtte kategoriseringen av selskapene etter formål med eierskapet bidrar til økt oversikt og klargjøring, og følger naturlig opp forslagene fra Eierskapsutvalget, som ble nedsatt av den forrige regjeringen.

       Ved utnevnelse av styremedlemmer i statlige bedrifter er det viktig at Regjeringen opptrer ryddig og profesjonelt. Jeg håper at Regjeringen lærte en lekse av den uprofesjonelle håndteringen av utnevnelse av styreleder i Statoil i fjor, og sørger for at det i framtiden blir prosesser som inngir tillit i forbindelse med utnevnelse av styremedlemmer, også utenfor de rød-grønne partikorridorer.

       Omfanget av privat nasjonalt eierskap er et viktig tema i næringspolitikken. Høyre mener at det er en fundamental svakhet i eierskapsmeldingen og i Regjeringens politikk at man ikke ser betydningen av det private norske eierskapet. En samlet opposisjon foreslår at Regjeringen skal legge fram en egen stortingsmelding om hvordan det norske private eierskapet skal styrkes.

       Høyre peker spesielt på at formuesskatten begrenser det private eierskapet og presser dette over på utenlandske hender. I så henseende er det underlig at regjeringspartiene skriver i innstillingen at det private eierskapet styrkes gjennom konkurransedyktige skattemessige rammevilkår. Regjeringens politikk er den stikk motsatte, med gradvis nedbygging av privat norsk eierskap gjennom en særnorsk formuesskatt for nordmenn som er eiere i norske bedrifter. Det er klart at trekker man inn milliarder av kroner hvert eneste år fra norske eiere i norske bedrifter, vil eierskapet i norske bedrifter gradvis bli overført til utenlandske hender. Det viser den sammensetningen vi har av eierskapet, bl.a på Oslo Børs.

       I innstillingen er det stor grad av enighet rundt statlig tilførsel av kapital til næringslivet gjennom ulike fondsløsninger. Alle, bortsett fra Fremskrittspartiet, mener at det samlet sett ikke er mangel på kapital i norsk næringsliv. Det er enighet om å bygge videre på såkornfond og Argentums fond-i-fondløsning.

       I den sammenheng var det ganske oppsiktsvekkende at statsministeren og næringsministeren i forrige uke gikk ut og lanserte et forslag om å reetablere et opplegg med statlige direkteinvesteringer i oppstartsbedrifter, f.eks innenfor miljø- og bioteknologi. Dette området er godt dekket av såkornfondsløsninger og Argentum-modellen, og det virker litt underlig at Regjeringen lanserer fondsløsninger som ikke er omtalt i eierskapsmeldingen, samtidig som Stortinget behandler eierskapsmeldingen.

       Dessverre er det kun opposisjonen som ser verdien av at folketrygdfondet sprer sine investeringer også på unoterte aksjer. I dag er folketrygdfondet, også kalt Pensjonsfondet - Norge, stort sett investert på Oslo Børs. De børsnoterte selskapene har bedre kapitaltilgang enn de unoterte selskapene. Høyre ønsker derfor at folketrygdfondet også skal kunne investere i ikke-noterte bedrifter. Her synes jeg at regjeringspartiene framstår som passive og veldig forsiktige i innstillingen. Pensjonsfondet - Norge forvalter altså 106 milliarder kr i aksjer og rentepapirer i Norge og Norden pr. 1. januar 2007. 52 milliarder kr er plassert i aksjer i Norge, fortrinnsvis børsnoterte aksjer. Det er klart at det ville hatt noe å si for kapitaltilgangen hvis folketrygdfondet kunne spre disse investeringene på et bredere sett av selskaper enn bare de børsnoterte selskapene.

       Debatten om norske lederlønninger er like forutsigbar som at partene i arbeidslivet starter lønnsforhandlinger hvert år. Her er det sjelden mangel på sterke kommentarer fra rød-grønne politikere.

       Staten er eier i de største norske selskapene, og dette skaper fokusering på lederavlønning i disse selskapene. En samlet komite peker likevel på at konkurransedyktig lønn er et viktig virkemiddel for å rekruttere de beste lederne. Det betyr at lederlønnsnivået i de statseide bedriftene også i framtiden vil følge utviklingen i markedet. Komiteen er klar på at styret har ansvaret for å fastsette lønnsvilkår innenfor de rammer som forelegges generalforsamlingene, slik aksjeloven nå legger opp til.

       Komiteen er skeptisk til hvordan enkelte opsjonsordninger for toppledelse i børsnoterte selskaper har vært utformet. Regjeringspartiene vil av den grunn stemme mot alle opsjonsordninger i de statseide bedriftene og i tillegg kreve en streng regulering av lederlønnsordningene.

       Dette blir etter min mening litt spill for galleriet. Når lederlønnsnivået skal være konkurransedyktig, vil det bli en utvikling her som skaper debatt, uansett hvordan man strukturerer disse ordningene. I Sverige innførte den sosialdemokratiske regjeringen en strengere regulering av lederlønn, med det resultat at selve grunnlønnen økte vesentlig for å kompensere tapte ekstraytelser.

       For en tid tilbake kom det fram en sterk politisk kritikk av ledelsen og styret i Telenor, knyttet til at konsernsjefen innløste opsjoner. Det er grunn til å understreke at det er inngåelse av slike avtaler, og ikke selve innløsningen, som bør være tema. Videre er det en del av historien at Telenor, som er en statseid bedrift, har hatt en enestående selskapsspesifikk industriell utvikling etter børsnoteringen.

       Det er bare å slå fast at de opsjonsordningene som er i Telenor, ble lansert som et løfte til aksjemarkedet i forbindelse med at Arbeiderpartiet og Stoltenberg I-regjeringen privatiserte og børsnoterte Telenor for sju år siden. Den siden av saken synes jeg ikke er kommet tilstrekkelig fram i stormen av kritikk fra mange rød-grønne politikere mot en av de mest veldrevne norske statseide bedriftene vi har.

       Det er politisk enighet om at staten som eier må se til at rammene for incentivordninger i de statseide bedriftene skal oppleves som rettferdige. På den andre side er det tilfeller hvor opsjonsordninger for ansatte på bred basis er et viktig og godt virkemiddel. Jeg ser derfor ingen grunn til at staten automatisk skal stemme mot alle slike ordninger.

       Høyre har et litt annet syn på omfanget av statlig eierskap i private bedrifter enn det denne regjeringen har. Høyre mener at statens eierskap bør tilpasses den situasjonen det enkelte selskap er i, utviklingen den aktuelle næringen er i, og statens interesser som aksjonær. Staten har ikke et kapitalbehov, men selskapene som staten eier, har behov for en god forretningsmessig utvikling. Telenor og Statoil, som ble privatisert og børsnotert av Stoltenberg I-regjeringen, har hatt en god utvikling i etterkant. Særlig har Telenor lyktes i utlandet. Jeg synes det er ganske opplagt at den internasjonaliseringsstrategien som Telenor har lyktes så godt med, hadde vært komplisert hvis det hadde vært et 100 % statlig eierskap, på grunn av den risikoen som selskapet tar når det investerer så mye i utlandet som Telenor har gjort.

       Det betyr at den dogmatiske linjen Regjeringen nå legger seg på, hvor eierskapet skal fryses akkurat på dagens nivå, virker passivt, og det virker svakt begrunnet i et næringspolitisk perspektiv. Næringslivet og enkeltbedriftene utvikler seg, og statens eierskap bør tilpasses denne utviklingen. Høyre fremmer derfor forslag om salgsfullmakter i selskaper som er inne i en fase som tilsier en mer tilbaketrukket linje fra staten. Dette gjelder bl.a. Mesta, Cermaq, Flytoget, Entra Eiendom, BaneTele, Kongsberg Gruppen og Statskonsult. I disse selskapene mener vi at dagens nivå på eierskap ikke er tilstrekkelig begrunnet.

       Avslutningsvis vil jeg nevne at regjeringspartiene mente at det var behov for en ny, forsterket ervervslov. Ervervsloven ble presentert som det redskapet som skulle hindre nedleggelsen av Union i Skien, dette til tross for at ervervsloven ikke reddet en eneste arbeidsplass i løpet av de årene den virket, eventuelt unntatt en del stillinger innenfor advokatbransjen. Vi konstaterer med glede at Regjeringen har snudd også i dette spørsmålet.

       Derimot er det både unødvendig og omstillingsfiendtlig at Regjeringen jobber med en egen lov om omstilling. Omstilling er en av drivkreftene for økt velstand og vekst, og en del av kjernen i den norske velferdsmodellen.

       Jeg vil avslutte med å ta opp de forslag som Høyre fremmer enten alene eller sammen med Venstre i innstillingen.

       Arne L. Haugen (A) [11:00:24] : I innstillingen er Høyre med på merknader som understreker at meldingens opplegg er en videreutvikling av Bondevik II-regjeringens eierskaps- og næringspolitikk. I neste omgang oppfattet jeg at Stoltenberg-regjeringens politikk beskrives som dogmatisk og et tilbakeskritt.

       Jeg vil gjerne gi representanten Hansen en ny anledning til å forklare hva Høyre mener.

       Vi konstaterer med glede at Regjeringen holder seg til den rollefordelingen som nå er mellom stat, styre, generalforsamling og ledelse i disse statsbedriftene, og at det ikke ble innført nye prinsipper for statlig styring av de statseide bedriftene. Regjeringen viderefører det nivået for eierskap som man hadde da Regjeringen overtok for snart to år siden. Det er for så vidt greit nok, men vi ser jo at utviklingen går videre. Det er utvikling i næringslivet, bedriftene utvikler seg, og vi mener at en dogmatisk fastlåsing av eierskapet, som Regjeringen legger opp til, ikke tilfredsstiller de behovene man har for å modernisere eierskapet i norsk næringsliv etter hvert som verden går videre.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:02:21] : I innstillingen viderefører Høyre tradisjonen fra forrige periode og sier at staten bør selge seg kraftig ned i en rekke selskaper. Partiet beholder altså sin verdikonservatisme, og det er jo hyggelig for Høyre.

       Det som imidlertid er mitt anliggende her, er Høyres oppfatning om at staten i mindre grad enn det Regjeringen legger opp til, bør ha en oppfatning om hvordan selskapene skal styres. Høyre som « statlig eier » har altså mindre forventninger til statens selskaper enn private eiere skal ha til sine selskaper.

       Da er spørsmålet mitt: Bekymrer det ikke Høyre at deres politikk faktisk fører til at makten flyttes fra selskapets største eier over til mindre aksjonærer og administrasjonen? Er dette god Høyre-politikk?

Torbjørn Hansen (H) [11:03:05] : Når det gjelder styringen av selskapene, slår Regjeringen fast at dagens prinsipper om aksjelov, retningslinjer for eierskap, OECDs retningslinjer osv. skal gjelde også i denne stortingsperioden. Det innebærer et klart brudd med det som vi oppfatter er SVs politikk. SV ønsker jo å styre de statseide bedriftene langt mer aktivt enn det denne regjeringen gjør, og det som ligger i stortingsmeldingen.

       Når det gjelder disse forventningene som er omtalt i mitt innlegg, knyttet til miljø, omstilling, etikk, forskning osv., er det forventninger som politikerne alltid har hatt til de statseide bedriftene. Det er også forventninger som er generelle, og som gjelder for andre deler av norsk næringsliv. Jeg synes derfor det er positivt at disse tingene blir formulert. Det avklarer også at Regjeringen ikke har tenkt å blande seg inn i saker som er mer omdiskutert, f.eks omstillingsprosesser som foregår i disse bedriftene, og som Regjeringen nå bekrefter at de ikke skal blande seg opp i.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:04:25] : Representanten Torbjørn Hansen understreker at Høyre støtter opp om kapitalfond som såkornfond og Argentum. Men de kritiserer at det lanseres nye fondsløsninger i en situasjon da vi diskuterer eierskapsmeldingen, fondsløsninger som er en oppfølging av det som er uttalt i eierskapsmeldingen. De fondene er da tenkt å gå inn i unoterte aksjer, bl.a. Samtidig kritiserer representanten Torbjørn Hansen at folketrygdfondet ikke får anledning til å spre aktiviteten på unoterte aksjer, som er det samme formålet som vi skal ha bl.a for det nye kapitalfondet.

       Jeg har lyst til å spørre Torbjørn Hansen om ikke han ser at det er en motsetning mellom den argumentasjonen at man på den ene siden skal bruke folketrygdfondet for å gå inn i unoterte aksjer, mens man på den annen side ikke skal bruke annen statlig kapital for å gå inn i unoterte aksjer?

Torbjørn Hansen (H) [11:05:30] : For Høyre er det ikke noe problem at staten bidrar med kapital i næringslivet, men vi er opptatt av hvordan dette skjer. Såkornfondet skjer jo i privat regi, hvor pengene blir kombinert med privat kapital, og det blir styrt av forretningsmessige hensyn. Det samme gjelder for Argentum-modellen, som er en fond-i-fond-løsning, hvor det investeres parallelt med private investeringsselskaper, og det er en armlengdes avstand mellom investeringene og de politiske myndigheter. Det jeg oppfatter at Regjeringen har tenkt å presentere - det er ikke lagt fram for Stortinget ennå - er en direkte investeringsordning etter SND Invest-modellen, som vi hadde tidligere.

       Jeg mener at den ordningen som man har med fond-i-fond-løsning og et saminvesteringsfond, som såkornfond innebærer, er bedre former for næringspolitikk enn en direkte investeringsløsning, som her er presentert. Jeg kan ikke se at den løsningen som er lansert, er omtalt tydelig i eierskapsmeldingen. Det tyder jo på at dette har en direkte sammenheng med landsmøtet.

       Det er derfor med ikke så rent lite stolthet SV i regjering her er med på å legge fram og behandle en statlig eierskapspolitikk som er i tråd med nettopp disse prinsippene.

       For SV er det viktig å slå fast at staten er en god eier. Det har den vist gjennom et forbilledlig arbeid med forvaltningen av olje fra norsk sokkel, bruken av fossekraft og ved å opptre som en tålmodig og langsiktig eier for en rekke bedrifter som har stått foran store utviklingsoppgaver eller omstillingsutfordringer. Staten har både hatt blikket på bunnlinjen og sett framover, med bærekraft og distriktsutvikling som viktige styringsverktøy.

       Eierskapsmeldingen slår fast at gitte nedsalgsfullmakter skal trekkes tilbake, bl.a i selskapene Cermaq og Telenor. Regjeringen fremmer heller ikke forslag om nye salgsfullmakter. Tvert imot melder Regjeringen at vi skal holde eierskapet omtrent på dagens nivå, og som dere alle vet, skal vi også kjøpe oss opp til 67 % i statlig eierskap i det nye StatoilHydro.

       Jeg er stolt over at vi nå reverserer tidligere regjeringers privatiseringsstrategier, og det er et tydelig bevis på at SV er med i en regjering som drar landet i riktig retning. Så kan jeg også nevne at tittelen « Aktivt og langsiktig eierskap » kan leses som overskrift i SVs arbeidsprogram på side 77. Der står det også:

       « Landet har en lang rekke utfordringer for framtida ( ...) Selskaper som Telenor, Statkraft, Posten, Statoil, NSB og Hydro har alle kompetanse til å være med på å løse disse utfordringene. SV vil derfor reversere privatiseringen, og deretter bruke disse selskapene aktivt for å oppnå viktige mål for samfunnet. »

       Og det er det dette handler om.

       I forrige periode behandlet Stortinget regjeringen Bondevik IIs eiermelding. Den het « Et mindre og bedre statlig eierskap ». Rett nok er det et ordtak som heter: Smått er godt. Men når det gjelder store bedrifter som forvalter sentral infrastruktur, og som er viktige samfunnsaktører, ser heldigvis vanlige folk betydningen av at staten har en sterk hånd på rattet.

       Vi skal sørge for at vi oppnår viktige samfunnsmål. Vår melding slår fast helt nye eierprinsipper, og det er nødvendig og riktig.

       La meg fort ta noen eksempler når det gjelder lederlønninger. Staten skal stemme nei - som vi har sagt før her i dag - på generalforsamlingen dersom det fremmes forslag om opsjoner i selskaper der staten er eier. Vi forventer at styrene setter en grense på 50 % av fast lønn som tak for tilleggsytelser.

       Når det gjelder arbeidsrettigheter, skal samarbeidet med de ansatte og deres organisasjoner skje i de beste tradisjoner.

       Jeg er også veldig fornøyd med at dette er prinsipper som et samlet storting er enig om i dag.

       Dessverre har vi sett at store industri- og teknologibedrifter i Norge ikke fullt ut har utnyttet sitt potensial når det gjelder omfanget av forskning de siste årene. Tvert imot har store enkeltbedrifter redusert forskningen sin. Dette er en utvikling vi ikke er tilfreds med, og som er veldig bekymringsfull. Slik skal det ikke være, og det må vi få gjort noe med.

       Forskning og utvikling er, sammen med utvikling av de ansattes kompetanse, en av de viktigste kildene for å bygge konkurransefortrinn. Vi er avhengig av at de store norske bedriftene tar skikkelige krafttak for forskning. Etter mitt syn påhviler det de største selskapene et særskilt ansvar, og det er naturlig at vi har forventninger når det er staten som er eier.

       Flertallet på Stortinget, bestående av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, slår nå klart fast betydningen av at industri- og teknologibedriftene som staten er en stor eier i, framover skal legge til grunn en strategi for økt forskning og utvikling. Det er et veldig klart signal fra den største eieren til en rekke selskaper, som f.eks. Telenor, Statkraft og også nye StatoilHydro, som vi håper de tar inn over seg.

       Når det gjelder miljø, har SV et særskilt engasjement. Derfor registrerer jeg med glede at alle partiene på Stortinget, unntatt Fremskrittspartiet, legger til grunn at statlige selskaper skal være i fremste rekke når det gjelder miljøtiltak innen sin bransje. Dette er ikke mindre enn fantastisk!

       Vi har vært gjennom den varmeste høsten på 500 år, og FNs klimapanel har jo vekket stort sett hele kloden. Så jeg mener at det bare er å brette opp ermene og jobbe!

       Et annet område som er viktig ved det nye eierskapet, er at vi slår fast prinsipper når det gjelder etikk. Det er viktig at selskaper med høy andel statlig eierskap skal utforme etiske retningslinjer for virksomheten, som ligger tett opp til dem som nå ligger til grunn for Pensjonsfondets retningslinjer. Vi regner også med at dette, med de andre forventningene, blir uttrykt i det årlige politikkbrevet som skal utstedes til de virksomheter der staten er eier.

       Jeg synes vi har fått et veldig bra resultat av dette lange arbeidet, og jeg vil rette en takk til saksordføreren som har gjort en glitrende jobb, og jeg synes at komiteen har kommet fram til en god politikk for det framtidige norske statlige eierskapet.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:14:11] : Jeg må takke replikanten for spørsmålet. « Sosialistisk hyllest » har jeg lært litt mer om etter å ha vært med næringskomiteen til Moskva. Det var litt av en opplevelse og litt av noen omgivelser.

       Nei, jeg snakket ikke mye om det private eierskapet, for det er det statlige eierskapet vi behandler i dag. Men jeg kan forsikre representanten om at SV har, og vil ha, en svært aktiv næringspolitikk, også for de private aktørene. Og som representanten kanskje har lagt merke til, har lederen for partigruppen på Stortinget, Inge Ryan, jobbet kjempemye for entreprenører. Jeg mener jo at vi er veldig avhengig av å legge godt til rette for nyskaping og innovasjon, særlig rundt om i distriktene. Jeg tror kanskje at de redskapene vi nå har, gjennom f.eks. Innovasjon Norge, er godt egnet og kan bygges videre ut for å imøtekomme behovene.

       Det er ingen stor snuoperasjon som har skjedd i SV. Vi jobber godt sammen med de to andre partiene og har kommet fram til gode kompromisser, som vi er veldig fornøyd med.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:17:16] : I sitt innlegg snakket representanten Kvalvik om både forskning og utvikling. I innstillingen som Stortinget behandler i dag, er både de nåværende og de tidligere regjeringspartiene enige om at det er kompetanseutvikling og ikke tilføring av mer kapital fra statens side som vil være avgjørende for en god innenlands industriell utvikling.

       En av de ledende leverandørene på kompetanse på dette området er en av institusjonene i representantens hjemfylke, nemlig NTNU. Derfra kommer også en berømt statsråd. Han ble i hvert fall ganske berømt, eller beryktet, for å ha innført ordet « hvileskjær » i høyere utdanning og forskning. NTNU var ganske klar i sin dom over statsbudsjettet og den manglende satsingen på teknologisk kompetanseutvikling.

       Er representanten enig i at hvis det er kompetanseutvikling som er nøkkelen til god industriell utvikling, er det behov for en mye sterkere satsing på høyere utdanning og forskning og et bedre budsjett for institusjoner som NTNU i 2008 enn det regjeringspartiene fikk til i 2007?

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:18:27] : Representanten Dagrun Eriksen løfter fram et spørsmål som jeg er veldig opptatt av. Jeg mener at forskning og utvikling virkelig trenger et løft. Det vi har sagt, er at vi skal opp på 3 %. Om vi klarer det i år eller neste år, kan ikke jeg forskuttere. Vi har ikke banket noen tall i forhold til budsjettet ennå.

       Men det som er helt sikkert, er at det ikke bare er staten alene som skal gjøre denne forsknings- og utviklingsjobben eller kompetansehevingen. Vi forventer jo at bedriftene også bidrar. De skal jo bidra med en vesentlig andel. Det som dessverre har skjedd, er at mange, også store bedrifter med gode resultater, løper fra sitt ansvar og sin andel av denne innsatsen. Det bekymrer oss, fordi vi ligger betydelig etter land som vi ellers liker å sammenlikne oss med.

       Så vil jeg si at statsråden ikke har gitt veldig dårlige budsjetter til forskning og utvikling, men de kan styrkes, og det vil skje framover.

       Senterpartiet ser det som en hovedoppgave i næringspolitikken å sørge for spilleregler og ta i bruk virkemidler som sikrer lokalt og nasjonalt eierskap. Senterpartiet er overbevist om at et samspill mellom en aktiv nasjonalstat og et i hovedsak privat og norskeid næringsliv best kan trygge norske ressurser og interesser på globale markeder.

       Et mangfoldig eierskap er et gode. Men det kan være interessekonflikter mellom aktivt og passivt eierskap, mellom privat og offentlig eierskap og mellom nasjonalt og multinasjonalt eierskap. Senterpartiets hovedlinje er å legge til rette for aktivt, privat og nasjonalt eierskap. Og rent prinsipielt bør det være slik at jo mer aktivt og personlig eierskapet er, desto gunstigere bør rammebetingelsene være. De næringspolitiske prioriteringer må utformes slik at dette kan ivaretas.

       Gunstig næringsutvikling er ikke bare avhengig av om eierskapet er offentlig eller privat, men også av hvordan eierskapet utøves. Samfunnet er tjent med et mer langsiktig og stabilt eierskap enn det vi har sett i dag. Klare politiske mål må ligge til grunn for offentlig eierskap, og offentlig eierskap av noe omfang og varighet skal være aktivt. Hensyn som taler for offentlig eierskap er forvalting av naturressurser, bygging og drift av infrastruktur og sikkerhetspolitiske forhold.

       For Senterpartiet er det således helt grunnleggende at eierskapsmeldingen nå slår fast at staten skal være en aktiv, langsiktig og ikke minst forutsigbar eier i viktige norske selskaper. Gjennom eierskapet skal staten bidra til god og stabil utvikling av næringslivet i landet.

       I meldingen er Regjeringens mål med statens eierskap i de enkelte selskap presisert, og selskapene er for første gang kategorisert etter formålet med eierskapet. For Senterpartiet har det vært viktig å både synliggjøre alternativer og videreutvikle tenkningen rundt formålet med statens eierskap. Dette danner i neste omgang et bedre og mer avklart fundament for et langt mer aktivt og målrettet statlig eierskap. Styrenes strategiske arbeid lettes ved at dette klargjør de forventninger og mål staten har som eier.

       Etter Senterpartiets mening legger eierskapsmeldingen grunnlag for en fornuftig balanse mellom marked og styring. Dette er særdeles viktig i en markedsbasert økonomi der staten er stor eier i flere viktige børsnoterte selskaper.

       Likeledes er meldingens avklaring av generelle og aksepterte eierstyringsprinsipper av avgjørende betydning. Det slås klinkende klart fast at ordinære rutiner og styringsprinsipper for selskaper skal følges, og en klargjør og understreker styrenes ansvar.

       Opposisjonens forsøk på å stigmatisere Regjeringen og regjeringspartiene i Stortinget i eierskapspolitikken slås ettertrykkelig tilbake gjennom denne meldingen og gjennom komiteinnstillingen. Basert på de reaksjoner vi har sett etter at meldingen kom, har næringslivet og dets representanter hatt en mye mer positiv og edruelig tilnærming til meldingen enn det opposisjonen her i dag har gitt uttrykk for, og ikke minst ved det som har kommet fram tidligere i diskusjonen.

       De aller fleste næringsaktører finner at meldingen gir en positiv avklaring på statens ambisjoner og styringsvilje innenfor norsk næringsliv, og det er jo ikke noen overraskelse at private eiere skjønner at staten som eier, på samme måte som private aktører, også må både utvikle og utøve aktivt eierskap.

       Senterpartiet er meget fornøyd med at Regjeringen allerede nå har signalisert at den vil følge opp eierskapsmeldingen og Senterpartiets landsmøtevedtak om etablering av et strategisk fond/investeringsselskap for statlig medeierskap i internasjonalt orienterte bedrifter som sitter med kompetanse, teknologi og betydelige utviklingsmuligheter. Målet er at en i lag med private aktører kan sikre at eierskap, utvikling og verdiskaping skjer i Norge. I Senterpartiet er vi opptatt av at dette skal være et kommersielt innrettet og framtidsrettet fond for hele landet, og vi ønsker at fondet skal organiseres innenfor SIVA-paraplyen. Dette skal verken være et såkalt strukturfond eller være et tradisjonelt såkornfond.

       Både når det gjelder fondets innretning og størrelse, vil dette være grunnlag for videre oppfølging i regjering og storting i forbindelse med arbeidet med kommende statsbudsjett.

       I meldingen slås det fast at Statkrafts hovedoppgave er å være en effektiv produsent av kraft i Norge. Statkraft skal være ledende i Europa innen miljøvennlig energi, og selskapet kan fortsatt delta i industriell utvikling i Norge og Europa.

       Jeg vil understreke at det er viktig å merke seg at komiteens klare flertall, regjeringspartiene samt Kristelig Folkeparti, understreker at Statkraft skal ha et hovedfokus på økt elproduksjon i Norge. Flertallet understreker videre at Regjeringen fortløpende må vurdere om selskapet kan bedre sin innsats innen områdene ny fornybar energi, industrikraftavtaler og som regional utvikler. Det hersker ingen tvil om Statkrafts viktige rolle for å sikre industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning. Statkraft forutsettes, innenfor rammene av EØS-avtalen, å ivareta industriens behov for stabile og langsiktige kraftavtaler, slik at dette kan understøtte viktige industrielle og langsiktige strategier.

       Da Senterpartiet var i opposisjon, stod de sammen med Fremskrittspartiet i mange saker, bl.a når det gjaldt rovdyr, friluftsliv og en rekke andre saker. Vi fremmer i dag et forslag om Statskog der vi ber Regjeringen fremme en sak om at man overfører eiendomsmassen til den enkelte kommune, rett og slett fordi vi stoler på lokaldemokratiet. Det har altså Senterpartiet gjort tidligere. Det Senterpartiet gjør nå, er sannsynligvis å stemme imot. Jeg vil da bare spørre om det er et resultat av Soria Moria-erklæringen, eller er det et resultat av ny politikk fra Senterpartiet?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:26:18] : Det påstås fra representanten Øyvind Korsberg at Senterpartiet prøver å late som om vi har en distriktsprofil i vår politikk. Jeg tror han må være den eneste representanten i dette hus som sier at Senterpartiet prøver å late som om vi har en distriktsprofil. Selvsagt er det et kjempeviktig poeng med hele Senterpartiets politikk å ivareta distriktene og distriktenes utfordringer.

       Når det gjelder Statskog, står vi selvsagt på det som er flertallets innstilling. Vi har lyst til å understreke at vi ikke skal utelukke at det i framtida kan bli muligheter for å selge ut deler av Statskogs portefølje. Men i den situasjonen Statskog er i nå, med betydelige endringer bl.a når det gjelder Finnmarkseiendommen, er det ikke riktig å foreslå det på det nåværende tidspunkt.

Torbjørn Hansen (H) [11:27:22] : Representanten Brekk talte varmt om det nasjonale eierskapet, både det private og det statlige, og det hørtes etter min mening ganske fornuftig ut. Men da blir det et paradoks at eierskapsmeldingen knapt omtaler privat eierskap i Norge, det til tross for at de private eierne faktisk står for den viktigste kompetansen og bidrar mest i forhold til utviklingen av det norske næringsliv. Derimot kommer Senterpartiet stadig med forslag til nye investeringsfond, samtidig som altså Regjeringen presser ut private eiere gjennom å ha en særnorsk formuesskatt. Det fører til at andelen private eierskap bare blir mindre og mindre i Norge.

       Hva er da årsaken til at Senterpartiet ikke støtter forslaget om en egen stortingsmelding om private eierskap, i og med at dette påstås å være viktig og ikke er omtalt i eierskapsmeldingen? Jeg vil også ha et svar fra representanten Brekk på hvorfor Senterpartiet mener at Folketrygdfondet ikke skal kunne investere mer penger i unoterte aksjer.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:28:26] : Jeg vil be representanten Torbjørn Hansen lese innledningen til eierskapsmeldingen, der det klargjøres at eierskapsmeldingen omtaler og omhandler det statlige eierskapet i all hovedsak. Det har da selvsagt også vært utgangspunktet for arbeidet med eierskapsmeldingen i Regjeringen, i komiteen og i de politiske partiene på Stortinget. For oss er det ikke noen ulempe at vi i denne omgangen har hovedfokus på det statlige eierskapet. Det har vært utgangspunktet og det viktigste. Så er vi også opptatt av å arbeide videre med hensyn til det private eierskapet.

       Det foreslås i meldingen en egen stortingsmelding om såkalt private eierskap. Vi tror at det er viktig å jobbe med innovasjonspolitikk. Vi tror at det er viktig å jobbe med ulike former for virkemiddelbruk og skattepolitikk, og på det viset vil vi understreke at vi arbeider med dette og vil understøtte det private eierskapet, og det er det vi satser videre på nå.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:29:39] : Venstre mener at hvis velferden skal sikres i framtida, må det utvikles tusenvis av nye bedrifter. Bare litt over 6 % av arbeidsstyrken i Norge er selvstendig næringsdrivende i dag, og skal vi lykkes i at det skal bli flere selvstendig næringsdrivende, er det viktig at de sosiale rettighetene blir forbedret. Jeg registrerte med glede at Senterpartiet på sitt landsmøte hadde fokusering på gründere og selvstendig næringsdrivende og forbedring av de sosiale rettighetene, jf. bl.a utspill og taler fra lederen.

       Venstre har skrevet til barne- og likestillingsministeren med oppfordring om å starte med å forberede lovteknisk arbeid med tanke på at det vil bli fremmet forslag i revidert om forbedringer når det gjelder de sosiale rettighetene. Svaret var veldig nedslående. Det var i tråd med tidligere praksis ved behandling av forslag som ikke antas å ha støtte fra et flertall i Stortinget osv.

       Er Senterpartiet enig med Venstre, eller er Senterpartiet enig med barne- og likestillingsministeren, som mener at det ikke er flertall på Stortinget for å forbedre de sosiale rettighetene til gründere og selvstendig næringsdrivende?

       Det samme understrekes for alle praktiske formål i det 60 siders høringsnotatet om Tiltak ved bedriftsnedlegging, som næringsministeren har hatt på høring. Notatet sier i klartekst at Regjeringen ikke har noen såkalte nye verktøy i verktøykassen, men at dagens regelverk er tilstrekkelig. Det eneste konkrete som foreslås, er et byråkratisk forslag om meldeplikt til kommuner og fylkeskommuner dersom noen vurderer å legge ned en bedrift, et forslag som for øvrig møter kraftig motbør i Finansdepartementet.

       Er det ikke noe skille mellom de politiske partiene i eierskapspolitikken? Jo, det går et markant skille i synet på privat og offentlig eierskap - mellom oss som ønsker et mangfoldig og desentralisert norsk privat eierskap, og Regjeringen som utelukkende er opptatt av hvordan statens eierskap skal bli mer omfattende, på bekostning av det private. Det er jo bare å se på det nye SND-fondet, som « jeg, Roar og folkene våre har kommet fram til », som statsministeren så treffende beskrev det på siste møte mellom Arbeiderpartiet og LO. Det er et fond som næringslivet absolutt ikke etterspør.

       I Avis2 står det:

       « Ingen har etterspurt dette fondet blant småbedriftene. Det ligger kun politiske hensyn bak dette, sier administrerende direktør Tom Bolstad i Bedriftsforbundet, som organiserer nettopp slike virksomheter som statsministeren ønsker å stimulere med sitt næringsfond. - Det eneste positive med fondet er at det kun disponerer 2 milliarder kroner, sier Bolstad og sikter til forslag om at et slikt fond burde disponere minst det tidobbelte. »

       Venstre vil sikre norsk eierskap i næringslivet gjennom å styrke det private eierskapet. Derfor er vi for privat eierskap i enkelte heleide statlige selskaper. Derfor er vi for ytterligere nedsalg i selskaper som allerede er delprivatiserte.

       I Venstres nye prinsipprogram, som ble vedtatt på vårt landsmøte for noen dager siden, heter det:

       « Offentlig eierskap i næringslivet skaper lett rolleblanding og demokratiske problemer. Det skal derfor begrenses til vitale samfunnshensyn, som viktige kompetansemiljøer, grunnleggende infrastruktur og kontroll med energi- og naturressurser. Den offentlige eierandelen i slike selskap skal ikke være høyere enn det som er nødvendig for å ivareta formålet. Styringen skal skje i samsvar med prinsippene om godt eierskap. »

       Venstre forventer at norske bedrifter tar samfunnsansvar. Det gjelder spesielt bedrifter der det offentlige har eierandeler f.eks gjennom statens ulike investeringsfond, fordi de også handler på vegne av fellesskapet. Ikke minst gjelder dette innenfor miljøområdet. Venstre forventer derfor at de statlig eide selskapene innenfor virksomhetsområdene aktivt må søke løsninger som bidrar til en mer bærekraftig utvikling, og som stimulerer til en bedre ressursforvaltning og mindre miljøbelastninger.

       I eierskapsmeldingen er gründere og entreprenører viet minimal oppmerksomhet, ikke i annet enn i et forslag om en gründerbank.

       Venstres næringspolitikk handler om å legge til rette for det nye næringslivet vi skal leve av i framtida. Det handler om forenkling og om fleksibilitet, ikke minst for gründere og selvstendig næringsdrivende. Det må lages gode sosiale ordninger for gründere, fordi vi er avhengige av at de blir flere hvis vi skal sikre morgendagens velferd.

       Tiltak som vil gjøre det enklere å være gründer og selvstendig næringsdrivende, er Venstres svar på Regjeringens såkalte aktive næringspolitikk, som stort sett dreier seg om statlig kontroll.

       På et aller annet vis har partiet fått for seg at norske bedrifters evne til å satse på miljøteknologi er omvendt proporsjonal med størrelsen på det statlige eierskapet. Da er det naturlig at Venstre liter på at private interesser nå skal stå for hoveddelen av utviklingen av norsk miljøteknologi. Jeg går ut fra at vi nå slipper maset om at statsbedriftene skal gå foran på dette området.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:39:11] : Når det gjelder offensive holdninger til miljøteknologi, forskning og utvikling for å møte den nye framtida med tanke på omstilling og ta de utfordringer vi står framfor, er det ikke noen forskjell på om bedriften er statlig eid eller privat eid. Som jeg sa i innlegget mitt, forventer vi nå, enten bedriften er privat eid eller statlig eid, at de tar det ansvaret som tilligger dem, og at de har en bevisst miljøprofil også når det gjelder utviklingen på dette området.

       Ellers er jeg enig med replikanten, som sier at vi vil selge oss ned i en del virksomheter. Det skal ikke være slik at en skal eie i private bedrifter bare for at det er kjekt å eie. En må ha et formål med eierskapet. I mange av de selskapene som her var nevnt, er det ikke noe tydelig formål med et statlig eierskap.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [11:40:27] : Jeg har registrert at representanten fra Venstre hevder at meldingen består av en rekke selvfølgeligheter, og at det meste skal være som det har vært.

       Da vil jeg tillate meg å hente fram et avisutklipp fra VG i november i fjor, der det bl.a står:

       « Den nøkterne, anstendige og konservative bedriftslederen som satte samfunnets felles interesser høyt på sin dagsorden, har forsvunnet ut av norsk næringsliv og er i dag erstattet av en gjeng menn som sitter i hverandres styrer og bevilger hverandre store fallskjermer, bonuser, lønninger og opsjoner. For disse lederne er en aggressiv aksjonærverdi-tenkning det viktigste. Det er ikke rart, siden høy aksjeverdi gir penger rett i lomma til den enkelte leder. Jo høyere aksjeverdi, jo mer i opsjonsgevinst. »

       Nå tar Regjeringen makten over opsjonsavtalene fra styrene og flytter slike viktige avtalebeslutninger ut av de rommene som er lukket, som bare er for de rikeste som får lov til å være der inne. Hva mener representanten fra Venstre om den forandringen?

Leif Helge Kongshaug (V) [11:41:37] : En kan være enig i at i enkelte tilfelle har det gått for langt med opsjoner og gunstige betingelser i en del bedrifter, men vi må ikke være helt fanatiske på dette området. Jeg tror nemlig at opsjoner vil være utrolig viktig å bruke også i framtida - ikke minst i nystartede bedrifter, som ikke har råd til å engasjere de beste hodene og den beste kompetansen, og som dermed må legge seg på et lavere lønnsnivå, men kan gi signaler om at hvis bedriften går bra, er det mulighet for å kjøpe seg inn i bedriften. At det finnes slike opsjoner, tror jeg nemlig er viktig for at vi skal få flere små bedrifter, og at vi dermed kan få mulighet til å sikre den velferden vi har snakket om, nettopp gjennom et nyskapende næringsliv.

       Her må en tillate seg å ha flere tanker i hodet på samme tid. Det er ikke et enten-eller-fenomen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:42:50] : Partiet Venstre går mot oppkjøp i det nye selskapet StatoilHydro, men går inn for å selge seg ned i både Yara og Telenor. En har ingen egne meninger om Statkraft, annet enn at industrikraftkontraktene til strøm til videreforedling f.eks av tømmer skal avvikles. Dette er i en situasjon hvor den norske stat har stort overskudd av kapital. En trenger altså ikke salgsgevinstene.

       Mitt spørsmål er: Hvorfor er det viktigere for det norske folk å eie småposter i alle verdens aksjeselskap enn å ta vare på statlig eierskap i norske nøkkelbedrifter? For meg er dette et brudd med Venstres historie. Hva er ideologisk nytt?

Leif Helge Kongshaug (V) [11:43:44] : For Venstre er det viktig å ha et statlig eierskap i virksomheter - som jeg var inne på i mitt innlegg - bl.a der det gjelder naturressurser, og i virksomheter der det er et klart formål med at staten er eier, men det har ingen hensikt at staten skal ha et stort eierskap bare for å være en stor eier.

       Vi har også mange eksempler på at bedrifter som har en større del av privat eierskap, er mer omstillingsdyktige. De kan møte utfordringene både med tanke på nødvendige omstillinger og nye omstillinger som samfunnet krever. Derfor ser vi ingen grunn til at vi skal eie for å eie, men at vi skal eie der det er nødvendig for å ha den nødvendige styring av og kontroll med de selskapene som styrer over viktige naturressurser og andre områder som vi er opptatt av.

       Det mest oppsiktsvekkende med meldingen er vel for så vidt ikke meldingen, men det samrøret som er mellom LO og Arbeiderpartiet. Det fikk jo en viss form for utløsning i slutten av forrige uke, da statsminister Stoltenberg lanserte et fond på 2 milliarder kr. Det er mulig at det er en form for betaling for den støtten LO har gitt Arbeiderpartiet i valgkampen - det vet jeg ikke - eller at det er en form for indremedisin for å stoppe Jan Bøhler.

       Jeg kan tenke meg å stille et spørsmål til statsråden. Det kunne jo ha vært om hvordan det er å være løpegutt for LO, men spørsmålet er: Hvorfor kom ikke dette forslaget i eierskapsmeldingen?

Torbjørn Hansen (H) [11:52:55] : Det har vært ganske store forventninger til en kursendring i eierskapspolitikken i forkant av framleggelsen av denne meldingen. Regjeringspartiene lovet i Soria Moria-erklæringen et langt mer aktivt statlig eierskap, og det har vært en ren føljetong av utspill fra rød-grønne politikere om diverse typer inngrep i de statseide bedriftene. Så viser innstillingen, som statsråden påpeker, at det er bred enighet om eierskapspolitikken og den meldingen som Regjeringen har lagt fram. Det viser jo at Regjeringen har lagt fram en eierskapspolitikk som i stor grad viderefører de prinsipper som lå der fra før av, ikke en kursendring som lovet.

       Ser vi på innholdet i eierskapsmeldingen når det gjelder forventninger til miljø, til kategorisering og til et eierskapsbrev hvert år, følger det opp arbeidet fra den forrige regjeringen. Det er heller ikke noe spesielt nytt om fond. Når det gjelder lederlønn, er det fortsatt konkurransedyktige betingelser. Regjeringen vil heller ikke gå inn og kjøpe opp selskaper som står i fare for å bli kjøpt opp, f.eks. Aker Yards.

       Ser ikke næringsministeren at dette blir ganske puslete i forhold til de løftene som lå i forkant her?

Statsråd Dag Terje Andersen [11:54:06] : Når det gjelder en del av den tidligere debatten om forutsigbarhet og ryddighet i forhold til å styre, har det aldri blitt gitt noen signaler fra noen av regjeringspartiene om at det skulle forandres på det. Det har ligget fast hele tiden. Det har ligget fast fra partiene, fra tidligere statsråd og fra meg.

       Det som er nytt i eierskapsmeldingen, er at vi nå mer aktivt erklærer hva vi vil med eierskapet vårt. Jeg er glad for at Høyre har blitt med på det, ved at vi både har generelle forventninger til alle selskapene som staten er deleier i, og at vi har spesielle industrielle forventninger til det enkelte selskapet. Når representanter fra Høyre nå sier at det er noe alle kan være enig i, er det kanskje en bekreftelse på det Einar Førde i sin tid sa, at vi alle er sosialdemokrater. Men det er i hvert fall en ny politikk. Det er ikke en politikk som ville ha blitt lagt fram av den forrige regjeringen.

       Det er heller ikke slik at den forrige regjeringen la fram konkrete tiltak angående lederlønninger. Det har vi gjort, og jeg er glad for at det nå i all hovedsak får oppslutning.

       Det som imidlertid gjenstår, er at Høyre sitter fast i sitt ideologiske klister om å selge ut store andeler av statlig eierskap i en situasjon der vi vet at det ikke er private norske eiere til å overta. Det synes jeg er uheldig for norsk næringslivs utvikling framover.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:55:22] : Ti dager etter at Regjeringen la fram sin eierskapsmelding, med budskapet om at staten nå skulle bli en aktiv eier, fikk vi norgeshistoriens største fusjon mellom selskaper med en omsetning som tilsvarer mer enn en fjerdedel av Norges samlede brutto nasjonalprodukt, en fusjon mellom to selskaper der staten samlet eier mer enn 60 % av aksjekapitalen.

       I tiden etter offentliggjøringen ble det strid, bl.a om navnevalg, om lokalisering av hovedkontor og om konsernfunksjoner, mellom Stavanger og Oslo. Ansvarlig statsråd var høyt på banen og fastslo: Jeg vil ikke ha et splittet hovedkontor. Statoils og Hydros sjefer stilte ultimatum: Når fusjonsplanen er vedtatt, kan intet endres. En bedre og mer betydningsfull case om hva den nye regjeringens aktive eierskap betyr i praksis, er umulig å finne.

       Hva er fasiten etter fire måneder med aktivt eierskap? Ledelsen i selskapet er fordelt mellom Stavanger og Oslo, etter de opprinnelige planene. Det permanente navnevalget ble endelig bestemt av styrene, slik de opprinnelig la opp til. Den internasjonale virksomheten skal styres fra Oslo.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke slik at eierne her har vært utrolig passive, og at styrene og ledelsen har fått det på en prikk som de ville ha det?

Statsråd Dag Terje Andersen [11:56:43] : For det første når det gjelder den statsråd det ble henvist til, tror jeg representanten mener en annen statsråd enn meg, altså den framtidige eier av selskapet. Jeg vil henvise til at dette i sin helhet skal diskuteres i en egen sak som blir lagt fram for Stortinget, og som altså ikke er omtalt i eierskapsmeldingen.

       At fusjonsplanen er den endelige planen, er en realitet, og det er i tråd med det eierskapsmeldingen sier om ryddig styring og hvem som har hvilke roller i selskaper. At vi endte opp med et navneresultat som enkelte i hvert fall antydet burde har vært et annet, og at det ble diskusjon om det i opinionen, synes jeg ikke er noe stort problem for styringen. I det hele tatt synes jeg at selskapet kom fram til et godt navn. Det er jeg veldig glad for.

       Noe av det som Regjeringen har vært opptatt av helt fra begynnelsen, er det andre poenget som representanten tok opp, og det er viktig. Det er slått fast at hovedkontoret skal være i Stavanger. Det blir Stavanger som får økning i antall ansatte i det sammenslåtte selskapet, med litt reduksjon i Oslo. At vi skulle bevare det sterke oljemiljøet, har vært et viktig poeng for Regjeringen. Det er også resultatet av den planen som er lagt fram.

Leif Helge Kongshaug (V) [11:58:05] : Jeg tror næringsministeren er enig med meg når jeg sier at mange av de framtidige arbeidsplassene som skal sikre velferden i samfunnet vårt, ennå ikke er skapt. Et nøkkelord vil være fornying og omstilling. Videre at bedrifter må tilpasse seg et moderne samfunn med nye utfordringer.

       Nå er det slik at næringsministeren har sendt på høring en sak om tiltak mot bedriftsnedlegging, der det er foreslått meldeplikt når bedrifter skal legges ned. Det forslaget er ikke møtt bare med skepsis. Det er faktisk fra mange hold svært dårlig mottatt, også hos egne statsråder i Regjeringen. Både finansministeren, arbeids- og inkluderingsministeren og fornyings- og administrasjonsministeren er svært skeptiske til meldeplikt. Fornyings- og administrasjonsministeren sier endog at det vil virke mot sin hensikt og ha en negativ innvirkning på sysselsettingen.

       Mener næringsministeren (presidenten klubber) at et slikt forslag letter omstillingen og øker sysselsettingen? Eller er han enig med fornyings- og administrasjonsministeren, som sier at det vil virke mot (presidenten klubber) sin hensikt og negativt på sysselsettingen?

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletida for replikkar er inntil 1 minutt.

       Statsråd Dag Terje Andersen [11:59:31] : For det første vil jeg si meg enig med representanten Kongshaug i at de viktigste arbeidsplassene framover fremdeles ikke er skapt. Det var jo noe av grunnen til at det var så viktig ved regjeringsskiftet å få en forandring og aktivitetsøkning i næringspolitikken. Det har vi fått til. Det har bl.a ført til at vi har økt den næringsrettede forskningsinnsatsen med 420 mill. kr i forhold til den forrige regjeringen, at vi har styrket virkemidlene til Innovasjon Norge, og at vi har økt innsatsen på maritim og marin sektor for å få fram nye arbeidsplasser på de områdene der vi allerede er gode. Så jeg er enig med representanten Kongshaug i det.

       Når det gjelder spørsmålet om lov om omstilling, får det være opp til presidenten i hvor stor grad vi skal diskutere saker som ikke er framlagt for Stortinget. Men jeg for min del er overbevist om at når den loven kommer, og vi har tatt hensyn til de høringsuttalelser som har kommet, vil det komme et lovutkast som gjør at vi kan få til enten det å berge truede arbeidsplasser, eller i hvert fall få til omstilling under trygghet. Når representanter tidligere her har vist til at vi er gode på omstilling i Norge, er det fordi vi gir trygghet - det er det den loven bygger på.