Kåre Fostervold (FrP) [14:20:29] : Dette er den tredje gangen på fire år Stortinget behandler en sak om kompensasjon til kommuner som rammes av store flomskader. Dette i seg selv, uavhengig av stortingsflertall, bør være et sterkt signal til Regjeringen og statsapparatet om at dagens ordning er moden for en betydelig endring, ikke bare fordi dagens ordning påfører mange kommuner store ekstrautgifter, men fordi ansvaret for dagens ordning i stor grad er fragmentert.

       Vårt lands geografiske plassering og vår topografi gjør at naturskader som følge av ras og flom, er noe som vi kanskje må regne med. Men vi kan ikke forvente at enkeltkommuner planlegger økonomisk for at nettopp deres kommune skal bli rammet av dette. Derfor vil enhver slik hendelse komme ubeleilig for kommunene, og ekstraordinære utgifter i etterkant vil måtte tas av det ordinære driftsbudsjettet, noe som vil ramme annen tjenesteyting kommunen leverer.

       For Fremskrittspartiet blir det urimelig at flomutsatte kommuner skal risikere å måtte kutte i sitt tjenestetilbud på grunn av skadene til et fenomen de ikke kan kontrollere, nemlig været. Det er derfor gledelig at forslagsstillerne nok en gang gir oss en anledning til å understreke Fremskrittspartiets standpunkt i slike saker. Men selv om jeg er glad for anledningen, er det med litt undring jeg registrerer at forslagsstillerne ikke er villige til å legge klarere føringer for hva man ønsker å oppnå. Forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstillingen ber praktisk talt ikke Regjeringen om å gjøre noe annet enn det man gjorde forrige gang man behandlet saken, da de samme partiene var en del av regjeringen. Resultatet av det stortingsvedtaket er det nå som har ført til store protester fra Nord-Trøndelag, som er det området som sist opplevde en storflom. Det hjalp sikkert ikke mye at innbyggerne i de flomrammede områdene ble gitt et inntrykk av at disse ekstrautgiftene som flommen innebar, skulle bli dekket av staten.

       På høringen i komiteen og gjennom avisoppslag i regionen har vi fått vite at to statsråder på turné i området har etterlatt et inntrykk av at kommunene som ble rammet, skulle slippe å betale regningen.

       Jeg er ikke noe sannhetsvitne for hva som ble sagt eller ei under disse besøkene av statsrådene Haga og Enoksen i Nord-Trøndelag, men ut fra Senterpartiets innstilling de to siste gangene Stortinget behandlet denne typen forslag, ville det ikke vært overraskende om statsrådene mente at staten burde ta regningen for å rydde opp etter flommen. Da Stortinget sist behandlet et slikt forslag, stod nemlig Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sammen med Fremskrittspartiet, i forslags form, om at denne typen ekstraregninger skulle staten betale for. Det er derfor med stor undring jeg registrerer Senterpartiet og SVs standpunkt i saken i dag.

       Det er nå klart for alle at det er kun Fremskrittspartiet som kjemper for en rettferdig og forutsigbar politikk på dette området. Jeg tar opp Fremskrittspartiets to forslag i denne innstillingen. Vi mener at denne typen uforutsigbare utgifter som ikke kan planlegges bort, bør være storsamfunnets ansvar.

       Vi ønsker ikke at konsekvenser av ekstremvær skal påføre innbyggerne tap av tjenestetilbud når vi har en statskasse som renner over av penger. Samtidig er vi heller ikke enig i at det skal være en skjønnsmessig vurdering om staten skal ta hele regningen for denne typen skade eller ei. Vi har råd til å prøve å sikre innbyggernes liv, helse og eiendom mot skade fra naturkreftene. Vi har råd til å reparere skader etter flom i stedet for å pine kroner ut av slukne kommunekasser.

       For staten er dette småpenger, men for den enkelte kommune kan det føre til store inngrep i tjenestetilbudet. Dette har vært Fremskrittspartiets standpunkt hele tiden, og vi foreslår derfor at kommuner som tidligere har hatt flomutgifter - ja helt tilbake til 2003 - får refundert sine utgifter.

       Vi snakker ikke om store utgifter for staten. I tilfellet nå sist i Nord-Trøndelag utgjør ikke distriktsandelen mer enn halvparten av det som er satt av til utsmykking av den nye operaen i Bjørvika. Derfor er det med beklagelse jeg ser at Fremskrittspartiet er alene om å plassere et klart ansvar nå. Jeg registrerer også at Senterpartiet og SV svikter mange småkommuner med sitt nye standpunkt.

       Så har vi også dei litt meir ekstreme utslaga som kan kome i heilt spesielle tilfelle, der staten, etter Høgre sitt syn og etter forslagsstillarane sitt syn, må ta eit større ansvar. Den urettvisa som ligg i dette, kjem m.a. til uttrykk ved at mange kommunar kan vise til at her er det ganske stor forskjellsbehandling innanfor dagens system. Derfor vil Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre fremje eit forslag som dreier seg om både ein gjennomgang og ei forenkling, og sameleis at staten tek eit større ansvar i spesielle tilfelle.

       Eg vil ta opp det forslaget som ligg i innstillinga frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre.

       Saka handlar òg om kommunar som raskt tok ansvar for å utbetra skadane, i tiltru til at staten ville dekkja dei faktiske kostnadene. Det var vel slik at i tida like etter desse katastrofane var det òg god grunn til å tru det. Så vart ikkje utviklinga nett slik som mange forventa.

       No tek me til etterretning at Regjeringa har intensjonar om å revidera naturskadeforskrifta, med ein viss reduksjon av eigendelane til kommunane. Det er eit delvis svar på dei reaksjonane som har kome m.a. frå Nord-Trøndelag. Men saka dreiar seg òg om kommunane sin fridom til å kunna finansiera eigendelen slik dei sjølve ønskjer. Utgiftene er av ein slik karakter at kommunane sjølve bør kunna velja om desse skal finansierast med lånekapitel eller over drifta. Heldigvis er det slik at tusenårsflaum og andre større naturskadar ikkje opptrer så hyppig. Men på dette siste punktet er fleirtalet mindre imøtekomande. Det verkar underleg frå ei regjering som etter det dei seier verdset lokal handlefridom.

       På denne bakgrunnen, og for å få litt fortgang og fokusering på dette, stiller Kristeleg Folkeparti, saman med Høgre og Venstre, seg bak forslaget der ein ber Regjeringa om å gjennomgå og forenkla regelverket for kompensasjon for flaum, ras og naturskade med sikte på auka likebehandling og på at staten tek eit større økonomisk ansvar når kommunane vert ramma urimeleg hardt.

       Lars Peder Brekk (Sp) [14:29:40] (komiteens leder):

       Utgangspunktet for den saken vi nå diskuterer og behandler, er jo som flere har nevnt, flommen som hovedsakelig rammet Nord-Trøndelag, men også Sør-Trøndelag, i begynnelsen av 2006. Den rammet både enkeltpersoner og offentlig sektor, kommuner og stat ved at veier og offentlig eiendom ble rammet.

       Først og fremst er dette en tragedie for de enkeltpersoner og de familier som ble rammet, og det er mange som har hatt store utfordringer når det gjelder å bygge opp sine hjem og sine eiendommer etter flommen, og som er i gang med det fortsatt.

       Det som er problemstillingen, og som er komplisert i denne saken, er at vi har et regelverk for erstatningsutbetaling - et regelverk som behandles av ulike departementer. Jeg tror vi må innse at det at ansvaret er fordelt på ulike departement, skaper problemer, i den forstand at Kommunal- og regionaldepartementet behandler én type erstatning, Olje- og energidepartementet en annen type erstatning - og det ligger også et ansvar hos Landbruks- og matdepartementet. Dette kan på sett og vis, hvis det ikke er godt nok koordinert, bidra til å pulverisere ansvaret.

       Problemene for kommunene blir ekstra store når det viser seg at de må betale egenandeler - egenandeler som er vedtatt i Stortinget, og som de fleste partiene her, vil jeg tro, har vært enige om ved behandlingen av saken - og når egenandelene slår ut dobbelt. Det er kommuner i mitt hjemfylke som har betalt én egenandel i forbindelse med erstatning fra Kommunaldepartementet formidlet av fylkesmannen, der man hadde skjønnsmessig vurdering av kostnadene til kommunene, og en annen distriktsandel i forbindelse med flomforebygging. Når det gjelder flomforebygging, har kommunene tidligere betalt egenandeler, og må altså på nytt betale egenandel. Det er en problemstilling som man må arbeide videre med, og som jeg forutsetter at Regjeringen vurderer i forbindelse med oppfølgingen av denne saken.

       Som det framgår av saksforelegget - og komiteens merknader - varsler Regjeringen at den i løpet av inneværende år vil fastsette forskrift om tilskudd til sikring mot naturskader over statens naturskadeordning. Her påpekes at egenandelen vil bli endret fra 25 til 20 %, og at en i spesielle tilfeller kan gå utover det.

       I vårt land, med en relativt krevende topografi, vekslende temperaturforhold og værharde situasjoner, vil man måtte gå ut fra at nye naturkatastrofer vil inntreffe også i framtiden. Ikke bare enkeltpersoner, men også kommuner vil i mange tilfeller stå overfor for store oppgaver til at de kan løse dem selv. Det er opplagt at storsamfunnet - her staten - må ta et overordnet ansvar i slike tilfeller.

       Klimaendringene vil kunne både øke antallet og forsterke virkningene av naturkatastrofer. I en slik situasjon mener Venstre at staten må ta et større ansvar med hensyn til forebygging, rutiner og inngripen når ulykker inntreffer, og sist, men ikke minst, også et større økonomisk ansvar.

       Venstre mener derfor at hele systemet - regelverk, beredskap og økonomisk ansvar - må grundig gjennomgås med tanke på forbedringer. Det er ventet mer flom, ras, utglidninger av masser og kraftigere stormer i årene som kommer.

       Dagens regelverk er lite brukervennlig. Kommunal- og regionaldepartementet fordeler årlig et rammetilskudd til kommunene etter skjønn. Ved ekstraordinære merutgifter og skader kan det i tillegg søkes departementet direkte.

       Landbruks- og matdepartementet forvalter midler til sikringstiltak og farevurdering over Statens naturskadefond. Her kan det søkes om en dekning på inntil 75 %. Jeg er kjent med at regelverket er under saksbehandling.

       Til slutt har man også Olje- og energidepartementet som forvalter midler gjennom NVE. Disse midlene går til sikringstiltak og kartlegging og kan dekke inntil 80 % av kostnadene.

       Et annet forhold er at kommunene ikke kan finansiere egenandelen gjennom lån, men må ta det over driftsbudsjettet. Spesielt i små kommuner kan dette få store konsekvenser for den daglige driften, i verste fall med fjerning av stillingshjemler.

       I et land med 4,5 millioner innbyggere må dette kunne legges til ett departement, slik at kommuner som rammes, har én dør å forholde seg til, ikke tre og muligens fire.

       Venstres budskap og henstilling er at dagens regelverk gjennomgås med tanke på økt likebehandling, forenkling og et større statlig økonomisk ansvar når kommuner rammes hardt.

       Jeg registrerer at flere av talerne har vært inne på det samme, men likevel ikke vil være med på et forslag som klart sier at vi må legge opp til en grundig gjennomgang i departementene med tanke på forenkling og samordning. Jeg merket meg at representanten Brekk sa at han forventet at dette blir gjort. Det er jeg veldig glad for. Det er i grunnen det forslaget vårt, som den samme representanten ikke vil være med og støtte, går ut på. Men ellers er jeg helt enig i innholdet i innlegget hans.

       Jeg er klar over at det nå foregår en forbedring av regelverket i enkelte departement, men i denne saken bør det koordineres, slik at man får et felles regelverk og én dør å henvende seg til når det skjer katastrofer. Derfor er det forslaget som kommer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, det riktige forslaget her. Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet vil gå mer rett på sak og si at vi gjør det slik og slik. Vi må nok innrømme at saken er mer kompleks enn at vi kan ta en saksbehandling nærmest over bordet. Departementene har behov for tid til å gjennomgå dette, slik at det kan koordineres. Min sterke oppfordring er at regelverket blir gjennomgått, og at vi får en betydelig forenkling. Det burde ikke være nødvendig å forholde seg til tre departementer for å kunne medvirke når en eventuell katastrofe oppstår.

       Under storflommen i Trøndelag besøkte statsrådene Haga og Enoksen de mest flomutsatte områdene. Gjennom forskjellige møter og en rekke avisoppslag om dette skapte de store forventninger, både regionalt og i lokalsamfunnene. To fylker var rammet. At disse forventningene ble innfridd, er vel å trekke det særdeles langt. Det ble de definitivt ikke.

       Jeg skal ikke si som en folkevalgt representant sa til meg på et av mine besøk i de mest flomutsatte områdene da erstatningen ble kjent: Hadde statsråd Enoksen stilt seg like velvillig til erstatningsutbetaling som til helikopterkostnadene han hadde under befaringen, hadde det ikke vært noe problem. Jeg tror ikke det er så enkelt som det, men man skal være litt bevisst på hvilke signaler man gir ved slike besøk.

       Under den ordinære spørretimen 11. oktober og 25. oktober i fjor tok jeg opp problemstillingen vedrørende flom og naturskade. Jeg kom bl.a inn på problematikken i forhold til kutt i tjenestetilbudet, som flere har vært innom i dag, i mitt spørsmål til statsråd Enoksen 11. oktober 2006. Statsråd Enoksen svarte følgende:

       « Når det gjelder nedbetalingsavtale, vil jeg selvsagt se positivt på det hvis det kan hjelpe på situasjonen i Grong. »

       Dette var selvfølgelig ikke nok, men jeg så på det som en positiv invitt til at han ville vurdere det på en generell basis, ikke bare for Grong, med tanke på en nedbetalingssituasjon med eventuelt låneopptak, slik at kommunene kunne være fristilt i forhold til hvordan de skulle dekke inn skadene. Dette er dessverre heller ikke nevnt fra posisjonens side i det framlegget som ligger foran oss i dag.

       Posisjonen viser til at Regjeringen satte i gang et arbeid i forhold til ras- og skredproblematikken, men de sier ingenting om forenklinger og det aktuelle regelverket for Kommunal og regionaldepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Olje- og energidepartementet, som helt klart hadde vært mulig å legge til ett departement. Det er etter min mening en nødvendighet. Når en flom eller en annen naturskade krever at den aktuelle kommunen må ut med flere egenandeler for den samme skaden, blir dette altfor byråkratisk.

       Man kan ha et visst håp om at Regjeringens arbeid med ras- og skredproblematikk får en større progresjon, slik at man får et enklere regelverk underlagt ett departement.