Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:12:21] : Saken gjelder Dok.nr.8-forslaget fra Høyre om å fjerne boplikt og prisregulering av landbrukseiendom. Konkret lyder forslaget:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme lovendringsforslag om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom. »

       Forslaget vil innebære at boplikten fjernes både i odels- og konsesjonsloven. Fjerning av prisregulering av landbrukseiendom vil også måtte få konsekvenser for både odels- og konsesjonsloven, siden forslag og merknader ikke skiller mellom de ulike prisreguleringer i disse lovene.

       Fremskrittspartiet foreslår i innstillinga:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven). »

       I komitemerknadene går Fremskrittspartiet også inn for å oppheve hele odelsloven.

       Komiteens medlemmer fra Venstre har ikke prinsipielle merknader til forslaget fra Høyre. Det henvises til en rekke oppmjukninger angående boplikt og prisregulering under forrige regjering. Samtidig sies det at « de avgjørelsene EU-domstolen har fattet », viser at den norske boplikten ikke kan være personlig lenger.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti slår fast at lovbestemt boplikt er et sentralt virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken, men kommenterer ikke konsesjonslovens bestemmelser om samfunnsmessig forsvarlig prisnivå. Partiet har en særmerknad hvor en sier at en vil vurdere nærmere forslag fra Regjeringa om praktisering av boplikten og dispensasjoner fra denne dersom Regjeringa faktisk kommer med slike forslag.

       Regjeringspartiene - Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet - avviser forslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet, og står fast på prinsippet om bo- og driveplikt, som kom inn i konsesjonsloven i 1974, samt målet om å beholde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved omsetning av landbrukseiendom. For regjeringspartiene er det viktig å sikre rekruttering av aktive yrkesutøvere til næringa og legge til rette for eierskap til landbrukseiendommene, som gir grunnlag for langsiktig, god ressursforvaltning. Skal dette kunne realiseres, mener regjeringspartiene at det er nødvendig at prisnivået på landbrukseiendom ikke er høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav til urimelig høy egenkapital.

       Komiteinnstillinga viser sjeldent store prinsipielle, ideologiske skillelinjer. Fremskrittspartiet viser sitt sanne liberalistiske ansikt, og vil oppheve hele konsesjonsloven. Dette er et historisk velkjent standpunkt fra tidlig på 1900-tallet, hvor vi gjennom flertallsvedtak fikk innført konsesjonslover av det norske storting. Da som nå kjempet de som representerte den ansiktsløse kapitalen, mot enhver lov som knyttet samfunnsplikter til eiendomsretten.

       Høyre går i inneværende storting stadig lenger i liberalistisk retning og foreslår nå å ta vekk prinsippet om boplikt og prisregulering. I 1974, da vi fikk bopliktbestemmelsen i konsesjonsloven, var Høyre for upersonlig boplikt, dvs. at eierne av gårdsbruk skulle påse at gården ble bebodd.

       For Senterpartiet er spørsmålet om lovmessige plikter knyttet til eiendomsretten en viktig del av partiets grunnsyn. Landbruksarealer krever jamt stell og langsiktig forvaltning for at de skal produsere fornybare ressurser og gi rike natur- og kulturopplevelser for folk. Internasjonal og nasjonal erfaring i generasjoner viser hvor viktig eiendomsrettspolitikken er for å gjennomføre dette. Norsk eiendomsrettspolitikk har både gitt bedre maktfordeling, mer levende bygder og mer langsiktig ressursforvaltning enn det som har vært tilfellet i land det er naturlig å sammenligne oss med.

       Senterpartiet er en varm forsvarer av den sjøleiende bondestand som aktivt driver landbrukseiendommen. Dette er et prinsipp som uavhengig av partipolitisk medlemskap har grunnleggende trygg oppslutning på bygdene. Bygdefolk veit at kombinasjonen av lovverk med tilhørende plikter og gode inntektsmuligheter av arbeid på hel- eller deltid fra landbrukseiendommen er nødvendig for å realisere dette samfunnssynet.

       Det store problemet for den personlige boplikten i dag er at myndighetene over tid bevisst har tatt vekk eller ikke prioritert inntektsmuligheter for ungdommen enten på eller utenfor gården når de bor på en gård. Derved smuldrer bygdeoppslutningen om den personlige boplikten opp, samtidig som den personlige boplikten systematisk angripes og undergraves fra høyrekrefter i norsk politikk, enten de er representert ved Fremskrittspartiet, Høyre eller dagens Venstre.

       Med dagens kommunikasjonsteknologi, eksempelvis breibåndsfiber til hver husstand, er mange avstandsulemper for folk som bor på og arbeider ut fra gårdsbruk, helt borte. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med arbeid i servicenæringene. Kombinert med dette faktum er det samtidig svært mange unge familier som ser bosted på en gård som et godt og trygt liv. Disse menneskers håp og lengsel må ivaretas, og Senterpartiet har her deres bevågenhet.

       Det trengs derfor en helt annen kraftig satsing fra Regjeringa på tilrettelegging av godt inntektsbringende arbeid i eller utenfor landbruket for interessert gårdsungdom. Dermed blir denne boplikten et utvelgelseskriterium til fordel for de ungdommer som både vil eie, bebo og forvalte landbrukseiendommer. Vi har mange ungdommer som ønsker det.

       Sigrun Eng (A) [15:17:57] : Stortinget har i dag til behandling innstillinga til eit privat forslag frå Høgre om å fjerne buplikta og prisreguleringa av landbrukseigedomar, og vi i Arbeidarpartiet meiner at forslagsstillarane legg opp til ei altfor lettvinn behandling av ei viktig sak. Med eit pennestrøk vil Høgre fjerne både prisreguleringa og buplikta på landbrukseigedomar. Dette er ikkje Arbeidarpartiet sin arbeidsmåte.

       Som fleirtalet slår fast i innstillinga, er lovbestemt buplikt eit sentralt verkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Arbeidarpartiet vil aktivt vere med på å leggje føringar for eit landbruk inn i ei utfordrande framtid. Men å lausrive eit så vesentleg element som buplikta er, utan å sjå ting i samanheng, ynskjer ikkje Arbeidarpartiet å vere med på.

       Forslaget til Høgre tek nok meir omsyn til overtakarar av eigedom med buplikt og deira moglegheit til å kunne ha eigedomen som fritidshusvere eller selje på den opne marknaden enn til Bygde-Noreg.

       Omsynet til at ein ynskjer å ha lys i husa, må setjast opp mot at eigedomar i dagens marknad kan gi store summar ved sal, der det er aktuelt. I mange høve der buplikta ikkje blir praktisert, ser ein kva som skjer. Utviklinga av fritidshusvere bit seg fast på nye område. Hytter er det ikkje lenger berre på fjellet eller ved fjorden. Nei, hytter blir det overalt, og folk ynskjer seg større og større tomter, noko nedlagde bruk kan gi. Men bidreg det til levande bygder? Både Regjeringa og fleirtalet i denne salen ynskjer å utnytte gardsbruka i næringssamanheng og til bustader, slik at vi framleis kan ha levande bygder.

       Kåre Fostervold (FrP) [15:22:17] : Representantforslaget vi nå behandler, gir Stortinget muligheten til å drøfte en del prinsipielle spørsmål rundt Regjeringens næringspolitikk.

       I denne saken er kanskje det viktigste spørsmålet: Betyr eiendomsretten noe som helst for de rød-grønne partiene? Ser man på argumentasjonsutviklingen siden bo- og driveplikten kom inn i konsesjonsloven i 1974, har man gått bort fra intensjonen om en aktiv og selveiende bondestand til å bruke begrunnelser som bosetting og kulturlandskap. Altså er individets interesser av mindre betydning for regjeringspartiene enn hensynet til storsamfunnet og enkelte politiske partier.

       Sammen med alle de andre reguleringer som ligger til grunn for de rød-grønnes landbrukspolitikk og distriktspolitikk, ønsker man en politisk styrt bosetting i landet, ikke en bosetting styrt av innbyggerne.

       Innbyggerne er blitt brikker i et politisk spill, der tvangsreguleringer blir brukt for at innbyggerne skal innfri politiske visjoner, noe de samme politikerne ikke makter å oppnå ved bruk av andre politiske incitamenter. At dette er metoder som brukes i 2007, er skuffende. Ikke blir det noe bedre når man vet at i løpet av de siste femten årene har antall norske gårdsbruk blitt halvert. Det vil si at regjeringspartiene vil fortsette med en politikk som ikke fungerer, og som kan være i strid med internasjonalt regelverk som Norge er forpliktet til å følge.

       Det er på grensen til det naive når de rød-grønne tror at man under et slikt regime skal få nye innbyggere til distriktene. Folk flytter ikke til distriktene bare fordi enkelte politiske partier ønsker det, og i hvert fall ikke hvis det å flytte dit, gjør det nærmest umulig å ombestemme seg.

       Det kan se ut som lokalpolitikerne har en mer jordnær tilnærming til denne utfordringen, da undersøkelser viser at 9 av 10 som søker om det, får innfridd fritak fra boplikten.

       Men boplikten er bare ett av de elementene de rød-grønne ser seg blinde på. Prisreguleringen på landbrukseiendommer er et av de andre. Hvorfor politikere og byråkrater skal bestemme prisen på din egen eiendom, er uforståelig for de fleste. Investeringer og arbeid gjennom generasjoner skal altså prissettes av noen som ikke har gjort et eneste arbeidsslag på eiendommen, og som ikke har noen målsetting om å beskytte grunneiernes rettigheter og interesser.

       Regjeringspartiene har en iboende tro på at grunneiere selv ikke er de som best kan oppnå en rasjonell disponering av egen eiendom.

       Den prisreguleringen som frem til nå har blitt praktisert, har dessverre ført til at mange eiendommer forfaller. Vi ser et økende forfall på driftsbygninger samt forfall på produksjonsarealer. Mange har rett og slett gitt opp og driver ikke lenger produksjon på sin egen eiendom.

       Fremskrittspartiet ønsker en drastisk kursendring av reguleringspolitikken, der det er grunneierne selv som skal bestemme over eierskapet, driften og formålet med eiendommen. Å bruke begrunnelser som at landbruket har en spesiell finansieringsordning, øker jo bare inntrykket av at den statlige landbruksstøtten i realiteten er blodpenger. I alle andre sektorer og eierskapsformer er det jo det private initiativ og innovasjonsevne som blir fremelsket. Det er derfor skuffende at de rød-grønne ikke tillegger grunneiere innenfor landbruksnæringen de samme evner og potensial.

       I nyere tid har man i tillegg gått til nye angrep på landbruksnæringen. Kommunenes mulighet til å ilegge eiendomsskatt, samt statens mulighet til å kreve gevinstbeskatning ved salg, er bare noen av flere tiltak de rød-grønne bruker for å binde fast grunneiere til gården.

       Grunneiere omfattet av dagens konsesjonslov, går glipp av millioner av kroner i mulige inntekter som er bygd opp gjennom generasjoners harde arbeid. Samtidig fører dagens lov- og reguleringsstruktur til at næringen aldri vil kunne utvikle det effektiviseringspotensialet som ligger der.

       Sammen med de øvrige reguleringer er konsesjonsloven et sterkt hinder for å oppnå en utvikling av et robust landbruk som kan møte framtidige utfordringer. Fremskrittspartiet ønsker en næring preget av fleksibilitet og innovasjon, der grunneiere blir respektert som individer, og ikke brukt som politiske brikker.

       Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Daværende landbruksminister Lars Sponheim innførte 16. juni 2004 også et fribeløp på 750.000 kr før bebygde landbrukseiendommer blir ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ved beregning av prisen på jordbruksarealer ble satt til 4 %. Den enkelte bonde fikk større handlefrihet og ansvar for hvilken pris jordbruksareal og jordbrukseiendom bør ha. Det er bra.

       Boplikt fører til redusert verdi på eiendom, og den kan medføre at en eier mot sin vilje blir tvunget til å selge. Prisregulering på landbrukseiendom medfører at gårdbrukeren taper differansen mellom regulert pris og en eventuelt høyere markedspris. Slike tunge inngrep mot enkeltpersoner forutsetter en sterk samfunnsmessig begrunnelse, høy grad av forutsigbarhet, likebehandling og rettssikkerhet. Ingen av disse betingelsene er oppfylt når det gjelder boplikt og prisregulering for landbrukseiendom.

       Begrunnelsen for boplikt oppgis å være at det er et sentralt virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken, men uten at det foreligger noe faglig grunnlag for å hevde at boplikt har en positiv funksjon i forhold til å sikre spredt bosetting eller aktivitet i landbruket. Forskning indikerer at boplikten ikke har noen positiv effekt i forhold til de målsettinger den er ment å ivareta. Derimot dokumenterer forskningen erfaringer fra mange enkeltsaker og til dels kommunenes praktisering av regelverket at dette har store svakheter og negative virkninger.

       Undersøkelser utført i 2002 ved Norges landbrukshøgskole, nå UMB, viser at kommunal boplikt ikke ser ut til å ha hatt noen positiv virkning på folketall. Derimot viser analysene - og det er jo et paradoks i forhold til representanten Engs innlegg - at boplikt fører til at andelen helårsboliger som blir overført til fritidsboliger, øker, omsetningen av eiendom faller, nivået på investeringer og vedlikehold faller, og risikoen ved boligkjøp øker. Det virker lammende på aktivitet.

       Kontrollen med boplikt varierer sterkt fra kommune til kommune, og mye tyder på at regelverket blir brutt i stort omfang. Tidsbegrenset eller varig fritak blir gitt i stort omfang. Nationen skriver 16. mars 2007 at kun 9 % av de som søkte fritak fra boplikten på landbrukseiendommer i 2006, fikk avslag, og at hvilken kommune eier bor i, kan være helt avgjørende for om vedkommende får nei eller ja.

       Det er også verdt å merke seg at prisregulering på landbrukseiendom heller ikke har noen dokumentert positiv virkning i forhold til bosetting eller utvikling av landbruket. Det eneste sikre er at grunneier taper økonomisk når prisen reguleres lavere enn markedsverdi. Lavere verdier reduserer motivasjonen for investeringer og vedlikehold på gården.

       Reguleringer som innebærer sterke inngrep og store negative konsekvenser for enkeltmennesker, må ha en solid faglig begrunnelse. Jeg merker meg at Regjeringen vil foreta en gjennomgang av hvordan bestemmelsene om boplikt håndheves. Det tror jeg er fornuftig.

       Uansett ville det være av større interesse å evaluere reguleringene opp mot det uttalte formålet. Boplikten og prisreguleringen er alvorlige inngrep i den private eiendomsretten, og det er et uttrykk for manglende respekt for de verdier som grunneier kanskje har bygget opp gjennom generasjoner. Samfunnet taper når det setter seg til doms over grunneiers disposisjon over egen eiendom. Den som er best skikket til å ta vare på, utvikle og skape merverdier av egen eiendom, er grunneier selv - og det tjener samfunnet på.

       Jeg vil på vegne av Høyre ta opp de forslagene som er fremmet i innstillingen.

       Så lenge husene på gårdene blir tatt vare på og kan fungere som en god boplass, er det en styrke at lovverket legger føringer for at husene, også på eiendommer uten selvstendig drift, blir ivaretatt og bebodd. Og da har jeg ikke nevnt reiselivssatsing og opplevelsesnæring med ett eneste ord.

       Særlig i små bygdesamfunn er hver eneste innbygger viktig. Folk er avhengig av hverandre. Jeg, og SV, mener at det er viktig å styrke, ikke svekke, tilbudet av omsorgstjenester, barnehager, skoler, kommunikasjon, varehandel og servicenæringer. Men både det offentlige og det private næringslivet må ha en viss kritisk masse for å kunne tilby sine tjenester til alle.

       Når vi i tillegg vet at det er store muligheter for å oppnå tidsbegrenset eller varig fritak fra boplikten der det klart er urimelig å kreve boplikten oppfylt, mener jeg det er klokt å la Regjeringen gjennomføre den varslede gjennomgangen av hvordan bestemmelsene om boplikt håndheves, før vi eventuelt starter et arbeid med lovendringer.

       Når det gjelder prisen på landbrukseiendommer, er den regulert. Og det er jeg godt fornøyd med. Jeg må si at det undrer meg litt at Høyre, som ellers er så flink med kalkulatorer, ikke har klart å regne ut at det må være sammenheng mellom nivået på grunnlagsinvesteringene i et produksjonsapparat og forventede inntekter fra markedet på de produktene som skal produseres, for at det skal være klokt å investere.

       Det kan da ikke være sånn at det er nettopp det Høyre og Fremskrittspartiet har gjort - regnet og kalkulert og kanskje funnet ut at det vil være mye rimeligere å hente maten fra andre land med andre dyrkingsbetingelser og andre lønninger? Er det sånn at de nå bare skal fortsette å fremme det ene forslaget etter det andre, som kun har til formål å svekke norsk landbruk og åpne for større import? Er dette høyresidens bidrag til å takle f.eks miljøutfordringene?

       For det er slik at dersom forslaget fra Høyre hadde fått tilslutning, ville prisene på landbrukseiendommer økt dramatisk. Konsekvensene ville blitt en akselerering i avgangen av dyrket jord til andre formål. Det ville blitt hyttebygging, boligbygging, kjøpesenter, golfbaner og mye annet enn landbruksdrift. Bedriftsøkonomisk ville den enkelte jordeier kanskje komme godt ut av det, men samfunnsøkonomisk ville dette blitt et betydelig tapsprosjekt.

       SV ønsker et aktivt landbruk i hele landet. Vi vil at landbruksarealene skal brukes til landbruksformål, og at dyrket jord skal brukes til matproduksjon. Alt annet vil være en dårlig løsning for landet, en dårlig løsning for miljøet og en dårlig løsning for framtida.

       Jeg mener at vi også har et moralsk ansvar for å sørge for at jordbruksareal i størst mulig grad brukes til å produsere mat. Verdens befolkning vokser. Det håper jeg også at høyresiden har fått med seg. Vi må dyrke mat, fordi det er maten vi lever av. Om det er noe land i verden som har en befolkning som har økonomi til å avstå fra kortsiktig økonomisk tenkning, og som har økonomi til å legge til rette for en langsiktig utvikling av landbruket og en selvstendig matproduksjon, ja, så er det Norge.

       Til slutt: Jeg må si at etter innspillet fra Høyre og Fremskrittspartiet har jeg igjen fått slått fast at det er lysår mellom landbrukspolitikken til høyresiden og landbrukspolitikken til SV. Og det kjennes veldig godt og riktig.

       Ingebrigt S Sørfonn (KrF) [15:37:18] : Buplikta er eit viktig verkemiddel for å halda oppe busetnad, liv, trivsel og aktivitet rundt om i heile landet. Eg understrekar at buplikta skal bidra til dette. Men ho er ikkje det einaste verkemiddelet.

       Landbruksoppgjeret, som vert gjennomført i desse dagane, er eit anna sentralt tiltak som skal bidra til ei slik måloppnåing. Gjennom ei inntektsutvikling på linje med andre yrkesgrupper og gjennom å sikra bøndene gode velferdsordningar osv. kan staten medverka til optimisme og rekruttering i denne viktige næringa.

       Utforminga av reformer og reguleringar er eit tredje verkemiddel. Den mykje omdiskuterte saka om kva konsekvensar nye brannføresegner for sauefjøs kan få for distriktsjordbruk og kulturlandskap er eit døme på det. Så me treng positive verkemiddel, og buplikta skal dra i denne retninga: medverka til å halda oppe busetnad, liv, trivsel og aktivitet rundt om i heile landet.

       No registrerer eg at det er ulike syn i komiteen på om dette er tilfellet eller ikkje. Prinsipiell motstand mot reguleringar og inngrep i retten til fritt kjøp og sal av eigedom er vel kanskje det overordna utgangspunktet i forslaget frå Høgre. Enkelte bønder som ønskjer å kvitta seg med gardsdrifta og selja landbrukseigedomen, ser nok helst at buplikta var avskaffa. Utan buplikt på eigedomar over 100 mål opnar det seg ein marknad for at landbrukseigedomar vert store fritidseigedomar for kapitalsterke investorar. For Kristeleg Folkeparti er ikkje dette ei ønskt utvikling.

       Landbrukseigedomar som er drivverdige, bør prissetjast nettopp ut frå at dei er drivverdige, og dei bør vera i aktiv drift. Det er ikkje tvil om at buplikt faktisk verkar prisdempande. Hadde det ikkje vore tilfellet, hadde det vel ikkje vore politisk støy om denne saka.

       Kristeleg Folkeparti er einig i prinsippet om buplikt for landbrukseigedomar. Me vil difor ikkje støtta forslaget frå Høgre. Samtidig vil eg understreka at me ikkje har endra standpunkt i høve til dei endringane som Bondevik II-regjeringa gjennomførde med den konsekvensen at mindre eigedomar kjem under bupliktgrensa. Grensa for buplikt er i dag på 100 mål. Denne grensa er sjølvsagt ikkje hoggen inn i stein for all framtid. Ho må vurderast ut frå kva type eigedomar det er viktig å ha ein prisdempande effekt på gjennom krav om aktiv drift. Både samfunnsutvikling og næringsutvikling gjer at det kan vera grunn til å sjå på dette frå tid til annan. Men ei avvikling av heile bupliktordninga, eller av konsesjonsordninga, som Framstegspartiet gjer seg til talsmenn for, er det ikkje aktuelt for Kristeleg Folkeparti å gå inn for.

       Kristeleg Folkeparti meiner at intensjonen med bupliktordninga er god. Det uheldige er at praksis varierer sterkt frå kommune til kommune. Skal bupliktordninga ha ei framtid - og det bør ho - må ho praktiserast rimeleg likt, og ho må praktiserast med vit og skjønsemd. Her har landbruksministeren ei utfordring, slik at òg buplikta kan medverka til at det som var føremålet, vert oppfylt, nemleg å halda oppe busetnaden og skapa liv, trivsel og aktivitet rundt om i heile landet.

       Leif Helge Kongshaug (V) [15:41:07] : En debatt om boplikt og prisregulering av landbrukseiendommer er på ingen måte en ny debatt. Den vil helt sikkert dukke opp igjen senere også, og det er bra. Fordi tidene endrer seg, må også lovverk endres eller iallfall fortløpende vurderes i tråd med den utvikling lovverket er satt til å regulere.

       Venstre mener på generelt grunnlag at det må bli mer mangfold i landbruket. Vi mener at lokale myndigheter må få større anledning til lokal tilpasning og til å se landbrukspolitikken i sammenheng med øvrig næringsliv. Det kompliserte regelverket og mange av landbrukets lover er et hinder for utvikling av et mer fleksibelt landbruk der de som har lyst til å satse på næringen, får mulighet til det. Derfor ønsker Venstre en full gjennomgang av alt lov- og regelverk med sikte på en modernisering.

       Venstre har i innstillingen vi i dag behandler, inntatt en slags mellomposisjon - eller sentrumsposisjon, kan vi gjerne kalle det. Vi støtter ikke forslaget om å oppheve boplikten på og prisreguleringen av landbrukseiendommer på det nåværende tidspunkt, men varsler samtidig at det ikke er aktuelt for Venstre å gå inn for ytterligere innstramminger i dagens lovverk, slik statsråden har varslet. Snarere ser vi for oss en gradvis oppmyking og en fleksibel praktisering av regelverket tilpasset lokale forhold og behov.

       Vår begrunnelse for ikke å støtte forslaget har først og fremst bakgrunn i at det ble gjort en rekke oppmykninger av regelverket for boplikt og prisregulering under den forrige regjeringen, som vi fortsatt ikke fullt ut har sett effektene av. Eiendommer under 100 mål ble gjort konsesjonsfrie, forutsatt at ikke mer enn 20 mål var dyrket mark. Det ble innført et fribeløp på kr 750.000 før bebygde landbrukseiendommer blir ilagt priskontroll, og kapitaliseringsrentefoten ved beregning av prisen på jordbruksarealer ble satt til 4 %. Samlet har denne politikken gitt den enkelte bonde større handlefrihet og ansvar for hvilken pris som bør betales for jordbruksareal og jordbrukseiendom. I de aller fleste tilfeller medførte disse endringene at det ikke vil være en reell prisregulering, men fri omsetning av svært mange landbrukseiendommer, ikke minst mange av de minste eller mellomstore eiendommene, som mange etterspør i dag.

       La meg understreke at Venstre støtter at kommunene, som en viktig del av utførelsen av lokaldemokratiet, fortsatt skal ha en rett til å fastsette kommunal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense, eller boplikt. Venstre mener imidlertid at de avgjørelsene EU-domstolen har fattet de siste årene knyttet til boplikt i Danmark og Østerrike, viser at den norske boplikten ikke kan baseres på at boplikten er personlig, men på at det bor mennesker på de ulike eiendommene, uavhengig av om det er de samme som driver og vedlikeholder eventuelle jordbruksareal tilknyttet eiendommen. For Venstre er tross alt bolyst viktigere enn boplikt.

       Etter min mening gir denne regjeringen feil medisin - kanskje ut fra at feil diagnose er stilt - med tanke på å øke bosettingen i distriktene. Det kan synes som om Regjeringen legger til grunn at hvis det finnes et jorde med tilhørende driftsbygning, er grunnlaget lagt for fortsatt jordbruksdrift. Dette er feil. Ingen kan tvinges til å bo på en gård og drive et gårdsbruk med entusiasme, styrt av et rigid regelverk og tvang.

       Framtidens landbruk er avhengig av menneskene som får lov å bo på gården, og initiativet til disse. Derfor er det så viktig å være åpen og fleksibel for å finne løsninger som gjør at de tiltaksomme, kreative og initiativrike får anledning til å bosette seg og utvikle gårdsbruket ut fra de mulighetene de ser. Dette gjøres ikke gjennom innstramminger i regelverk, ved å nekte folk å bygge kårhus, f.eks på bruk der det ikke er husdyrhold, det vil si der mannen eller kjerringa ikke går i fjøset. Dette er gammeldags landbruks- og bygdepolitikk som snarere fører til avfolkning enn befolkning. Dessverre ser en gjennom ulike skriv fra departementet at den bolysten, den kreativiteten og de moderne og framtidsrettede menneskene som den forrige regjeringens politikk lot slippe til, nå ikke bare blir stoppet, men også reversert. Dette skaper frustrasjon både blant utøvere og lokalpolitikere som blir overkjørt av byråkratene på fylkesplan med forskrifter og retningslinjer fra departementet som grunnlag.

       Det det norske landbruket trenger, er armslag og bolyst, ikke detaljreguleringer og overstyringer. Da finner de beste folkene seg andre ting å gjøre.

       Statsråd Terje Riis-Johansen [15:46:34] : Jeg tror representanten Kongshaug og jeg har noe ulik oppfatning av hva som ligger i ordet « moderne ». Jeg er selvsagt veldig enig i at det er viktig å legge til rette for at de som ønsker å bosette seg ute på bygda, skal gjøre det. Nettopp derfor er denne debatten om boplikt som vi nå har, viktig for å kunne legge til rette for at det skal bli mulig for de kreative, entusiastiske unge menneskene som vi trenger for å få til utvikling ute.

       Jeg er glad for at flertallet på Stortinget i dag konkluderer med at verken boplikta eller priskontrollen skal oppheves, som representanter for Høyre foreslår i sitt forslag, og som Fremskrittspartiet foreslår i innstillingen. Jeg mener at både boplikt og priskontroll er virkemidler som er viktige for å sikre de verdiene som flertallet i denne salen ønsker å ivareta, både innenfor landbrukspolitikken og i en distriktspolitisk sammenheng.

       Så konstaterer jeg, når jeg hører debatten her i dag, at Høyre primært ser verdien av en eiendom som noe som er en konsekvens av prisen i markedet. Jeg mener at det er et spørsmål som krever en noe mer overordnet inngang i forhold til hva som egentlig er verdi på en eiendom. Jeg mener at det ikke kun er prisen som man på et gitt tidspunkt kan ta ut i et marked. Jeg konstaterer også, etter å ha hørt representanten Gundersens innlegg om boplikt her, at engasjementet i dag er størst for de som er på vei ut av næringa. Jeg mener at et engasjement som er avviklingsorientert, som det som representanten Gundersen framfører i dag, og som fokuserer på de som avvikler og er på vei ut, er en meget krevende linje i forhold til utvikling ute på bygda. Det som norske bygder trenger, er utviklingsorientert tenking i forhold til de mange gårdsbrukene vi har, og ikke en avviklingsorientert tenking i form av bekymring for ikke å kunne få en gitt pris på en eiendom idet man er på vei ut av næringa.

       Jeg konstaterer også at representanten Fostervold fra Fremskrittspartiet i sitt innlegg legger opp til et resonnement om at vi snakker om å tvangsflytte folk, om en tvungen politisk bosetting. Det er så fjernt fra det som er tenkinga bak boplikt som det er mulig å komme. Hele poenget er å knytte forutsetninger til det å overta en landbrukseiendom som gjør at man med det får utvikling på de gårdene det er snakk om.

       Når det gjelder pris, har jeg lyst til å dra noen resonnementer om det. Det er ikke tvil om at vi har behov for å sikre en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, særlig i de tettstedsnære områdene. I de områdene vil prisnivået uten noen form for regulering kunne gjenspeile langt andre interesser enn de landbruksmessige. Det er i disse tettstedsnære områdene at vi har mye av den beste jorda, og hvor en sterk prisutvikling vil være en negativ faktor i forhold til muligheten til å opprettholde et aktivt landbruk i de områdene.

       Så er det også slik at en priskontroll bidrar til at de som eier en landbrukseiendom, og som har interesse av langsiktig og god ressursforvaltning, favoriseres framfor de eierne som har andre interesser i eiendommen, f.eks å bruke den som en ren pengeplassering. Så har vi gjennomført en undersøkelse av praktiseringen av priskontrollen, og undersøkelsen viser at det i mange områder er utviklet en praksis som ikke er ønskelig. Den viser også at priskontrollen praktiseres svært forskjellig i ulike deler av landet. Dette mener jeg det må gjøres noe med. Jeg har nå til vurdering ulike grep for å sikre at kommunene ivaretar samfunnets interesser ved forsvarlig prisutvikling på landbrukseiendommer. Jeg oppfatter også at det var bekymring om dette i Stortinget her i dag.

       Så noen ord om boplikt. Bestemmelsen om boplikt har sammenheng med både landbruks- og distriktspolitikken. Den kan ikke ses isolert. Vi har hatt en situasjon i vår der vi har diskutert mye hva som er den nye situasjonen knyttet til boplikt som følge av den såkalte Festersen-dommen i Danmark, og hvilke konsekvenser den vil kunne få for både danske og norske regler. Jeg vil benytte anledningen til å informere Stortinget om at danskene nå har hatt et endringsforslag til høring. Høringsfristen var på en uke, fram til 1. mai. Forslaget går ut på at boplikta opprettholdes for alle landbrukseiendommer. For eiendommer under 30 hektar kan boplikta oppfylles av andre, og for eiendommer med et bedre ressursgrunnlag enn dette er boplikta personlig. Det tas sikte på at forslaget skal vedtas raskt og tre i kraft fra juli i år. Etter de undersøkelser som er gjort omkring de rettslige sidene i saken, er det klart at også etter avgjørelsen av Festersen-saken er det mulig å ha bestemmelser om boplikt i Norge, i motsetning til hva enkelte i denne salen har hevdet.

       Statsrådens kommentar til vedtaket er at dette er relativt spenstig. Jeg lurer derfor på om statsråden vil stille seg positiv til å gå inn for hjemfall av tomme gårdsbruk, slik at stat eller kommune kan kreve eiendommene overdratt hvis disse har stått tomme over tid.

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:57:22] : Nå hørte jeg, og helt sikkert også representanten Sørfonn, akkurat representanten Kongshaugs hyllest til variasjonen mellom kommunene i utforminga av landbrukspolitikken basert på at situasjonen er ulik i de enkelte kommunene.

       Jeg mener at det er en avveining mellom disse hensynene. I Norge skal vi ha én nasjonal landbrukspolitikk, og vi skal ha mulighet for å utøve lokalt skjønn innenfor nasjonal landbrukspolitikk der hvor det er fornuftig. Det å ha mulighet for kommunene til å være involvert i spørsmålet om boplikt er på den ene sida fornuftig, fordi en har lokal kjennskap til sakene. Samtidig er det også viktig å se på dette ut fra om en får en konkret utforming av politikken som står i forhold til de nasjonale målsettingene. Det er nettopp det vi nå ser på i forhold til de forslagene som vi kommer til Stortinget med om forbedring av boplikta.

       Dette gjelder selv om eiendommen er av en størrelse som tilsier at den skal behandles etter konsesjonsloven.

       Ser statsråden motsetningsforholdet her - på den ene siden at det er en landbrukseiendom som skal behandles etter konsesjonsloven ved salg, og på den andre siden at en ikke får lov til å føre opp kårbolig på eiendommen? Mener landbruksministeren at det å ikke få bygge kårbolig på landbrukseiendommer bidrar til økt bosetting i Bygde-Norge?

Statsråd Terje Riis-Johansen [15:59:38] : Som representanten Kongshaug helt korrekt refererte, har utgangspunktet og tradisjonen i Norge knyttet til kårbolig vært, som det ble sagt, å gi nye generasjoner mulighet til å delta i drifta. Det er også min intensjon. I den sammenheng har jeg sendt ut et rundskriv der det nettopp presiseres at kårboligens plass på gårdsbrukene i Norge er en mulighet til å gi neste generasjon inngang til å delta i driften.

       Så ser vi at på mange gårdsbruk er driften av et omfang som enten ikke gir grunnlag for flere familier i den daglige driften eller har et nivå som gjør at sannsynligheten er relativt liten for at den neste generasjonen kommer til å ha noen vesentlig inntekt fra den driften. Da mener jeg det er fornuftig at en har en restriktiv politikk når det gjelder oppsetting av nye boliger, en politikk som i praksis bare er boligorientert, og ikke driftsorientert, på den enkelte gården.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [16:00:43] : Jeg forstår at landbruksministeren vil fortsette sin feilslåtte landbrukspolitikk. Flertallet skriver i en merknad i innstillingen:

       « Flertallet viser til at bo- og driveplikt kom inn i konsesjonsloven i 1974, og den gang primært hadde som mål at eier- og bruksforhold til landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle baseres på en selveiende bondestand som aktivt driver sine eiendommer. I de senere år, særlig etter lovendringen i 2001, har hensynet til bosetting og kulturlandskap vært mer fremtredende som begrunnelse for boplikt. »

       Det kunne være interessant å høre hva statsråden mener er hovedformålet med boplikten, om det er at eieren skal drive eiendommen, eller om det er at eiendommen skal bebos slik at det er lys i vinduene og eiendommen blir holdt ved like.

Statsråd Terje Riis-Johansen [16:01:40>> : Målsettinga med boplikten er å få aktivitet ute på bygda. Det er å få næringsutvikling. Det er å få mennesker til å bosette seg på gårdene som har som ambisjon: Vi skal drive næring på den gården.

       Det som er feilen i Fremskrittspartiets og Høyres argumentasjon og retorikk her i salen i dag, er jo at de gir inntrykk av at bare en slipper ting løs, slipper ting fritt, så får vi de rette menneskene til å overta gårdene for å drive næring.

       Det er faktisk veldig ofte slik at de unge menneskene som har lyst til virkelig å ha et langsiktig utviklingsperspektiv for den enkelte gården, ikke er de menneskene som har mest kapital, ikke er de menneskene som har mulighet til å stille med den egenkapitalen som er nødvendig for å være attraktiv nok i en åpen budrunde. Skal vi få de menneskene som faktisk kommer til å bidra til at det blir aktivitet ute på bygda, til å kjøpe en gård, må inntjeninga på den enkelte gården, på det bruket som er til salgs, ligge til grunn for eiendomsoverdragelsen og for prisen. Hvis ikke kommer de menneskene aldri til å havne der de bør havne: på en gård med mulighet for å drive næring.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Nytt møte settes kl. 18, og Stortinget fortsetter da behandlingen av sak nr. 8.

       Peter Skovholt Gitmark (H) [18:01:50] : Gamle dogmer står ikke for fall. Dagens regjeringspartier nekter dessverre å innrømme at boplikten ikke fungerer etter hensikten. Vel, så langt er intet nytt under solen.

       Boplikten bidrar ikke til det som var formålet bak boplikten. Et forskningsprosjekt ved Institutt for økonomi og samfunnsfag ved Norges landbrukshøgskole, i dag Universitetet for miljø- og biovitenskap, viste i 2002 flere interessante funn. Det ble i undersøkelsen sett på 39 kommuner over hele landet med boplikt. Disse ble sammenlignet med tilsvarende kommuner uten boplikt. Undersøkelsen viste at boplikten ikke hadde noen positiv virkning for en økning i innbyggertallet, og at den heller ikke hindret nedgang i folketallet i kommuner med boplikt i forhold til kommuner uten.

       Undersøkelsen viste videre:

       Undersøkelsen bekrefter derimot at boplikt fører til kraftig verdireduksjon for eier.

       Boplikten oppgis å være det sentrale virkemidlet i distrikts- og landbrukspolitikken. Dette er oppsiktsvekkende, sett i lys av at det ikke foreligger noe faglig grunnlag for å hevde at boplikten har en positiv funksjon i forhold til å sikre spredt bosetting eller aktivitet i landbruket. Det må være et paradoks at det blir gitt tidsbegrenset eller varig fritak for boplikt i stort omfang. Nationen skriver den 16. mars 2007 at kun 9 % av dem som søkte fritak fra boplikten på landbrukseiendommer i 2006, fikk avslag.

       Reguleringer som innebærer sterke inngrep og store potensielle negative konsekvenser for enkeltmennesket, bør ha en solid faglig begrunnelse.

       Derfor er konklusjonen her entydig: Boplikten må fjernes!

       Steinar Gullvåg (A) [18:05:03] : Vi er etter hvert blitt vant med at høyrepartiene angriper reguleringsordningene i landbruket. Denne gangen er det altså boplikten og prisreguleringen de går løs på. Som alltid er det markedsmekanismene som skal løse alle problemer, som om markedet noen gang har gitt svar på de utfordringene som vi møter i Bygde-Norge.

       Boplikten er faktisk et meget viktig virkemiddel i landbrukspolitikken. Uten et aktivt landbruk med bofaste bønder avfolkes bygdene. For de fleste av oss er det ganske innlysende.

       Jeg er imidlertid ikke spesielt overrasket over at Fremskrittspartiet og Høyre mener at pengene og markedet alene skal avgjøre eierskapet til norske landbrukseiendommer. Når eiendomsretten veies mot liv og virksomhet i landbruket, er det den hellige og ukrenkelige retten til å eie som alltid veier tyngst for disse partiene.

       Det er liten tvil om at bo- og driveplikten er en hovedårsak til at vi til denne dag har greid å opprettholde et levende landbruk med selveiende bønder. Uten bo- og driveplikt ville det ikke vært mulig å opprettholde bosetting og kulturlandskap.

       En stor del av søknadene om fritak fra bo- og driveplikten blir innvilget på varig eller tidsbegrenset basis. Det er naturlig og i seg selv betryggende. Bestemmelsene håndheves, og det søkes ikke fritak uten god grunn. Jeg synes det viser at ordningen fungerer. Da er det greit at Regjeringen nå gjennomgår dagens bestemmelser og håndhevingen av dem, også for å få bekreftet at boplikten virker.

       Jeg har for øvrig merket meg at boplikten etter hvert også er blitt et viktig tema i kystområdene langs Oslofjorden og sørlandskysten. Men her er det ikke landbrukseiendommene som må vernes mot oppkjøp. Her er det lokalsamfunnene og lokalbefolkningen som trues av pengesterke kjøpere fra byområdene som i økende grad kjøper boligeiendommer i strandsonen og gjør dem om til fritidsboliger. Slik fortrenges lokalbefolkningen fra kystområdene. Eiendomsprisene i kystområdene er nå skyhøye. Bare de aller færreste, de med de mest velfylte lommebøkene, kan i dag gjøre seg håp om å kjøpe en bolig med strandlinje i denne delen av landet. Prisnivået fører også til at slike boliger gjerne bys ut for salg ved familieoppløsning eller arveoppgjør fordi ingen av partene ser seg i stand til å løse ut de andre.

       I kommuner som Tjøme, som har innført boplikt, har det til en viss grad lyktes å holde prisene nede. Men nå står det lokale Fremskrittspartiet og Høyre i ferd med å avvikle boplikten. Vinner de to partiene høstens kommunevalg, har lokalbefolkningen på Tjøme sitt å frykte - der også, selvfølgelig. Det er liten trøst i at de får som fortjent.

       Det beste man kan si om Høyre og Fremskrittspartiet, er at de aldri fornekter seg. De står alltid på kapitalens og markedskreftenes side.

       Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [18:08:29] : Først vil jeg gjøre foregående taler oppmerksom på at den høye prisen på kysteiendommer nettopp kommer av at det er begrensninger med hensyn til hvor mange av den type eiendommer som myndighetene i dag tillater at det bygges. Styring fører til høyere priser. Det burde en representant fra Vestfold ha fått med seg.

       Så til denne debatten. Jeg synes det har vært forstemmende å høre på en debatt hvor en statsråd fra Senterpartiet har fått SV som sin sterkeste allierte i spørsmål som gjelder eiendomsrett. Det synes jeg er trist. Jeg hadde trodd at Senterpartiet i denne type saker ville avveie dette til eiendomsrettens fordel og støtte opp om de synspunkter som Høyre og Fremskrittspartiet har i denne saken.

       På min replikk til statsråden svarte han at hovedformålet med boplikten er å få næringsutvikling og aktivitet på bygdene. Det er ikke det at den som eier eiendommen og som er tvunget til å bo på den, også skal drive den. Hovedformålet er altså at det skal være næringsutvikling og aktivitet på bygdene. Så kan man stille spørsmål om hva som bidrar til det. Bidrar det til aktivitet ute på bygdene hvis en advokat fra Oslo som tjener bra, får lov til å kjøpe seg et småbruk i Telemark, hvor statsråden kommer fra, og kanaliserer store deler av den inntekten han har fra annen virksomhet, inn i småbruket? Det må være åpenlyst at det ville være positivt for disse bygdene. Det er bare å vise til hva som skjer i vårt naboland Sverige. Der har grenseområdene til Norge vært fraflyttingsområder, mens nordmenn har funnet det formålstjenlig å kjøpe seg et torp, altså et småbruk, der. Det har blitt populært, og det har ført til at disse avfolkningstruede bygdene i Sverige har fått en ny vår og en vekst fordi nordmenn ønsker å investere av sine midler i disse eiendommene.

       Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er 34.000 bolighus på landbrukseiendommer som i dag står ubebodd. Spørsmålet er da hvordan statsråden, gjennom å praktisere en streng boplikt, har tenkt å få lys i disse husene.

Presidenten: Presidenten har motstått fristelsen til å tegne seg til innlegg.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 2857)