Reidar Sandal (A) [10:05:00] (leiar i komiteen og ordførar for saka):

       Kredittmeldinga 2006 gir ein brei presentasjon av den finansielle stabiliteten i landet vårt. Særleg grundig er informasjonen om finansinstitusjonane og utviklinga i finansmarknaden. Dette er også eitt av dei kapitla i meldinga som har fanga størst interesse i finanskomiteen.

       Vi kan slå fast at finansinstitusjonane har hatt gode resultat dei siste åra. Generelt kan vi seie at dei har hatt betre resultat i 2006 enn året før, som også var eit godt år. Den ansvarlege kapitalen i finansinstitusjonane og evna deira til å bere risiko er tilfredsstillande. Men veksten i utlåna frå bankane har likevel ført til ein reduksjon i kjernekapitaldekninga.

       Eg vil poengtere eit sentralt moment: Den norske lånemarknaden er i endring. Den innanlandske kredittveksten til publikum har auka vesentleg dei tre siste åra. I 2006 utgjorde den 14,6 %, mens det tilsvarande talet i 2003 var 6,8 %. Dessutan er det eit faktum at veksten i hushalda si gjeld har vore høgare enn veksten i disponibel inntekt sidan 1999. Noregs Bank legg til grunn at gjeldsbelastninga kan komme til å auke også i tida som kjem.

       Det er auke i kjøpekrafta i mange yrkesgrupper. Likevel opplever vi fallande sparing i norske hushald. Spareraten var negativ i andre halvår i fjor. Dette er eit breitt fleirtal i finanskomiteen uroleg over. Framstegspartiet deler derimot ikkje dette synet. Fleirtalet i komiteen konstaterer dessutan at bustadlån no utgjer 51 % av samla utlån frå bankane. Gjelda i norske hushald er nesten to gonger disponibel inntekt, og gjeldsgraden er høgare enn nokosinne.

       Det er påfallande at Framstegspartiet ikkje uroar seg over gjeldsutviklinga for forbrukarane. Partiet argumenterer med at forbrukarane sjølve veit best kor mykje økonomien deira toler. Men erfaring har lært oss at biletet er meir komplekst. Det har nemleg hendt før at enkelte lånsøkjarar har overvurdert eigen økonomi. Historia har òg lært oss at det ikkje er alle representantar for finansnæringa som er tilbakehaldne nok med å innvilge lån. Verknadene av slike handlingar kan bli dramatiske og langvarige for forbrukarar som blir ramma. Derfor må denne situasjonen vere interessant for dei som arbeider med finanspolitikk. Det kviler dessutan eit stort ansvar på finansnæringa for å gi forbrukarane fullstendig og relevant informasjon før lånedokument blir underskrivne.

       Utøvinga av pengepolitikken er eit av hovudkapitla i Kredittmeldinga 2006. Det er utan tvil dette temaet som har hatt mest fokus i finanskomiteen. Det kom òg til uttrykk under den omfattande høyringa som komiteen hadde med sentralbanksjef Gjedrem.

       Ein sentral premiss for utøvinga av pengepolitikken er forskrifta på området som blei fastsett 29. mars 2001. Forskrifta slår fast at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske krona. Dessutan skal ho medverke til stabile forventningar om utviklinga av valutakursar. Pengepolitikken skal dessutan støtte finanspolitikken ved å medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing. Eit sentralt poeng er at pengepolitikken skal rettast inn mot å nå låg og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken er ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 %

       Regjeringa legg vekt på at pengepolitikken skal vere framoverretta. I Kredittmeldinga 2006 blir det uttalt at Noregs Bank set renta med sikte på å stabilisere inflasjonen nær målet på mellomlang sikt. I utøvinga av pengepolitikken i 2006 har hovudstyret i Noregs Bank vege omsynet til å bringe inflasjonen opp mot målet og omsynet til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetjing.

       I finanskomiteen uttaler eit stort fleirtal at dei ulike delane av den økonomiske politikken heng saman. Det blir også poengtert at innretninga av finanspolitikken eller budsjettpolitikken vil ha mykje å seie for pengepolitikken. Framstegspartiet distanserer seg klart frå denne oppfatninga, no som før.

       Eit sentralt tema i den politiske debatten er kor mykje av petroleumsinntektene som skal brukast. Under høyringa til finanskomiteen blei dette eit hovudemne. Sentralbanksjefen blei utfordra på kva konsekvensar det vil ha for økonomien vår dersom ein aukar bruken av petroleumsinntekter. Sentralbanksjef Gjedrem uttalte m.a.:

       « Det er slik at økt bruk av oljeinntekter isolert sett vil føre til en renteøkning i forhold til den man ellers ville hatt, for en periode. Men denne renteøkningen vil samtidig føre til en høyere og sterkere kronekurs - altså via en høyere rente vil en få en sterkere kronekurs, og etter hvert vil en sterkere kronekurs bidra til en svekkelse av det konkurranseutsatte næringslivet og en reduksjon i sysselsettingen i det konkurranseutsatte næringslivet. »

       Sentralbanksjefen sitt syn er formulert krystallklart. Dersom ein f.eks sprøyter fleire titals milliardar kroner meir inn i norsk økonomi enn det som er gjort, vil skadeverknadene bli svært store. Eksportretta industri og andre delar av det konkurranseutsette næringslivet vil lide sterkt. Arbeidsplassar vil gå tapt. Lokalsamfunn kan bli fullstendig utarma, iallfall for ei tid.

       Det er dette som blir konsekvensen av politikken til Framstegspartiet. Det partiet har fleire gonger føreslått å bruke fleire titals milliardar kroner meir enn fleirtalet i Stortinget har bestemt. Vi pliktar å peike på følgjene av denne politikken. Populismen kan ikkje berre få ha fritt råderom. Eg er svært tilfreds med at eit breitt fleirtal i Stortinget avviser ein slik politisk kurs.

       Etter høyringa om Kredittmeldinga 2006 har eg registrert at det har vore ein del debatt i media om saka. Frå Framstegspartiet si side har ein i stor grad forlate diskusjonen om verknadene av eigen politikk. I staden slår finanspolitisk talsperson Ulf Leirstein om seg med negativ karakteristikk av sentralbanksjef Gjedrem. Eg synest det er lite tillitvekkjande.

       Handlingsregelen skal liggje til grunn for budsjettpolitikken, heiter det i innstillinga frå finanskomiteen. Framstegspartiet står - forståelig nok - ikkje bak dette resonnementet. Over tid skal bruken av petroleumsinntekter tilsvare realavkastninga av Statens pensjonsfond - Utland. På den måten får kommande generasjonar òg nyte godt av petroleumsformuen vår.

       På bakgrunn av offentleg debatt om saka blei spørsmålet om bruken av MODAG-modellen frå Statistisk sentralbyrå også tema då finanskomiteen arbeidde med Kredittmeldinga 2006. Det springande punktet var om modellen er eigna til å vurdere f.eks renteutviklinga.

       Sentralbanksjefen poengterte at auka bruk av petroleumsinntekter isolert sett vil føre til ein renteauke i forhold til det ein elles ville ha hatt, for ein periode. Om Statistisk sentralbyrå sine vurderingar i saka hadde sentralbanksjefen følgjande synspunkt:

       « Når man bruker mer oljepenger, som de beregningene som byrået foretar i disse modellene, egentlig ikke gir et godt svar på virkningene av, må man huske at disse store økonomiske modellene består av et knippe relasjoner, likninger, som er beregnet med utgangspunkt i historiske data. Så de reflekterer fortiden og fortidens sammenhenger. »

       Bodskapen frå sentralbanksjef Gjedrem var ikkje til å ta feil av: Dei økonomiske relasjonane som desse modellane byggjer på, reflekterer fortida. Desse modellane er derfor ikkje eigna til å analysere verknader av regimeskifte i den økonomiske politikken.

       Dersom ein forlèt det som er retningslinjene for den økonomiske politikken, vil først og fremst aktørane i det økonomiske livet registrere skiftet. Dei vil vere opptekne av ikkje berre utslaga for det første året, men også av kva for utvikling ein vil få dei påfølgjande åra. Det er derfor all grunn til å tru at dei vil gjere seg opp ei meining om kva som vil skje i budsjettpolitikken i åra som kjem. Så vil dei opptre i dag med utgangspunkt i desse nye forventningane.

       Under høyringa i finanskomiteen uttalte sentralbanksjefen følgjande:

       « Man kan ikke vente at disse historiske økonomiske relasjonene som er buntet sammen i en modell, kan svare på virkningen av slike regimeskifter i den økonomiske politikken. »

       I finanskomiteen står alle, frårekna medlemmene frå Framstegspartiet, bak desse resonnementa og sluttar seg til sentralbanksjefen sine vurderingar.

       Heldigvis finst det mange teikn i tida som gir stor grunn til optimisme. Ei av utfordringane våre er avgrensingar i arbeidskraft. Dette er ei utfordring ikkje berre for finanspolitikken og pengepolitikken, men også for strukturpolitikken. Fleirtalet i finanskomiteen innser at store fellesoppgåver kan bli skadelidande av mangel på arbeidskraft. Berre Framstegspartiet distanserer seg frå denne oppfatninga.

       Regjeringspartia vil føre ein finanspolitikk som medverkar til å stabilisere den økonomiske utviklinga både på kort og på lang sikt. Finanspolitikken skal brukast til å jamne ut svingingane i økonomien for å halde arbeidsløysa nede.

       Det er all grunn til å glede seg over mange av dei positive trekka som blir grundig omtalte i Kredittmeldinga 2006. Vi hadde i fjor og har framleis høg økonomisk vekst i landet vårt. Sysselsetjinga har auka sterkt, og arbeidsløysa er på full fart nedover. For regjeringspartia er dette svært sentralt. Varig låg arbeidsløyse er heilt grunnleggjande for den økonomiske politikken som Regjeringa skal føre.

       Trass i dei mange positive utviklingstrekka vil eg ikkje undervurdere ein del av dei utfordringane vi står overfor. Eg tenkjer f.eks på den veksande gjelda i hushalda og vanskane med å skaffe kvalifisert arbeidskraft i enkelte næringar.

       Jeg registrerer at representanten er opptatt av hva som vil være virkningene av hans definisjon av hva som er Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Jeg konstaterer at siden dagens rød-grønne regjering tok over, har renten gått jevnt og trutt oppover. Mener man at det er slik at det kun er med Fremskrittspartiets politikk at renten går oppover på grunn av politikken, mens det er slik at når de rød-grønne styrer, går renten opp kun på grunn av at det er helt naturlig? Tar man altså ikke noe ansvar for at man har den utviklingen av norsk rente som man faktisk har?

Reidar Sandal (A) [10:19:02] : Det er sjølvsagt slik at regjeringspartia tek ansvar for den politikken vi fører. Renta går opp. Styringsrenta, eller foliorenta, i Noreg er for augneblinken 4,25 %, og ho har vore stigande ei tid. Det er riktig. Men det har vore føresett. Eg viser til at Noregs Bank allereie våren 2005 kom med prognosar for korleis renteutviklinga ville bli. Den bana som då var foreskriven, er stort sett følgd i ettertid, med mindre justeringar.

       Vi er i ein situasjon der økonomien vår går veldig godt, og i ein slik situasjon er det ikkje uvanleg at renta stig. Men renta i Noreg er ikkje særleg høg. Eg viser til at renta for Den europeiske sentralbanken er 0,25 % lågare enn vår, mens renta i både England og USA er høgare enn renta i landet vårt.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:20:16] : Finanskomiteens leder var inne på at spareraten er negativ, og at gjeldsbelastningen hos forbrukerne er økende. Det skulle vel isolert tilsi at man gjorde noe for at sparingen blant folk flest burde øke. Men Regjeringen og regjeringspartiene har tvert imot fjernet en del muligheter som ville gitt økt sparing.

       Mitt spørsmål til komiteens leder er: Vil regjeringspartiene se på muligheten for å foreslå tiltak som vil øke sparingen, f.eks ved at man har ytterligere skatteincentiv i pensjonssparingen enn det man er enig om?

Reidar Sandal (A) [10:21:02] : Det er riktig at vi hadde ein negativ sparerate i andre halvår i 2006. Det kan det for så vidt vere grunn til å vere litt uroleg for. Men eg har lyst til å peike på at for å spare må faktisk hushalda ha ei inntekt som overstig nødvendige kostnader. Det er nødvendig for at dei skal ha ei spareevne.

       Så blir det vist til at ein vil ha skattefavoriserte spareordningar. Erfaringane så langt viser at dei først og fremst kjem til nytte for dei som har svært god økonomi, og dei bidreg til forskjell mellom arbeidstakarar med vanlege inntekter og dei med svært høge inntekter. Eg meiner derfor dei er lite eigna til å fremme sparing for folk flest.

       Så viser eg til at vi har inngått eit pensjonsforlik òg med dei tidlegare regjeringspartia som legg til rette for ei viss skattefavorisert individuell pensjonssparing frå 2008. Det står fast.

Jan Tore Sanner (H) [10:22:21] : Det er selvsagt ingen uenighet om at renten var på vei oppover etter den historisk lave renten vi hadde i 2005, konjunkturutviklingen tilsier det.

       Men jeg registrerer at Reidar Sandal i sitt innlegg sier at finanspolitikken skal brukes til å jevne ut svingninger i økonomien. Hva er da bakgrunnen for at Regjeringen både for 2006 og for 2007 har lagt frem et budsjett som Finansdepartementet betegner som ekspansivt? Hvis det er slik at vi nå er inne i en høykonjunktur, og det antar jeg vi er enige om, jevner man jo ikke ut svingningene ved å gi mer gass i finanspolitikken og stramme til i strukturpolitikken. Da skulle man jo gjøre det stikk motsatte, nemlig bruke finanspolitikken til å dempe presset mot renten. Det er her Regjeringen svikter, ved at de nå overlater konjunkturstyringen fullt og helt til Norges Bank. Jeg ber Sandal forklare meg hva han mener når han sier at man skal bruke finanspolitikken til å jevne ut konjunkturene, når man faktisk legger frem et ekspansivt budsjett.

       Jeg har også lyst til å si at det er en god praksis at finanskomiteen, som en del av sin behandling av saken, faktisk holder høring med sentralbanksjefen om spørsmål knyttet til pengepolitikken. Dette gir Stortinget en mulighet til å stille viktige spørsmål og få sentralbanksjefens vurderinger, samtidig som man kanskje får en mer up-to-date orientering fra sentralbanken, knyttet til informasjon som ligger i kredittmeldingen.

       I likhet med fjoråret er det alltid ett spesielt område som får fokus, og det var saksordføreren også i betydelig grad inne på. Det er selvfølgelig spørsmålene knyttet til rente og bruk av oljepenger. Etter mitt skjønn prøver flertallet helt bevisst å si at forskjellen i norsk politikk er mellom dem på den ene siden som ønsker å følge handlingsregelen og er såkalt veldig ansvarlige, og dem på den andre siden som angivelig ønsker å bruke mer oljepenger, og da ifølge flertallsdefinisjonen ikke er ansvarlige. Dette bildet synes jeg er rimelig lite nyansert.

       Det er riktig at Fremskrittspartiet hele tiden har vært imot handlingsregelen. Mens vi har vært klare på at denne regelen er lite egnet, velger samtlige andre partier å sverge troskap til regelen. Men problemet er jo at siden handlingsregelen ble innført våren 2001, har det blitt brukt mye over 100 milliarder kr mer enn det den såkalte handlingsregelen skulle tilsi. Så her er det et flertall som sier én ting, og så gjør man i praksis noe helt annet.

       Regjeringen la i sitt forslag til statsbudsjett for 2007 faktisk opp til å bruke mer penger enn det handlingsregelen skulle tilsi, men i revidert statsbudsjett for inneværende år anslår Regjeringen at man nå for første gang vil komme under handlingsregelens 4 % bruk av oljepenger. Dette skyldes primært en langt bedre inntektsvekst for staten. Det er helt tydelig at Regjeringen nå med sine framlegg og sin retorikk er mer opptatt av at man skal klare å følge denne regelen, koste hva det koste vil, framfor å se på hva som er fornuftig bruk av oljepenger i økonomien.

       Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer eller offentlig forbruk.

       Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Oljeinntektene er i bunn og grunn inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever, og indirekte via statlig eide oljeselskap.

       En ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital framfor finanskapital. Det hjelper svært lite for våre kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital.

       Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering samt innkjøp fra utlandet som ikke skaper press i norsk innenlandsøkonomi, og andre innkjøp.

       Fremskrittspartiet foreslår også samtidig i alle våre alternative statsbudsjett reduksjoner på en rekke områder. Dette, kombinert med reduksjon av skatter og avgifter og økning av de offentlige realinvesteringer på områder hvor det er ledig kapasitet, gir en forsvarlig økonomisk politikk. Jeg konstaterer at vi får kjeft for at vi angivelig er det partiet som bruker mest penger, mens vi samtidig kan bli beskyldt for at vi er det partiet som kutter mest på en del områder, hvor flertallet er uenig med oss i å kutte som vi foreslår.

       I den situasjonen landet nå befinner seg i, ville det vært fornuftig å bruke noe mer midler til investeringer på områder hvor det er ledig kapasitet, f.eks innenfor anleggsbransjen. Bransjen selv opplyser om ledig kapasitet. Ved å bevilge mer midler til dette formålet ville man utnytte den ledige kapasiteten som finnes i markedet, uten å skape press i økonomien. I tillegg ville man med fornuftige investeringer på veisektoren sørge for å bedre effektiviteten for næringslivet og innbyggerne og redusere omfanget av skader. Dette ville være positivt for økonomien.

       Med stadig færre arbeidsledige og det faktum at man på enkelte sektorer har behov for tilgang på arbeidskraft, ville det etter Fremskrittspartiets oppfatning være fornuftig å investere i økt og raskere pasientbehandling. Dette ville medføre at arbeidsføre mennesker som venter på en operasjon, kunne få denne utført raskt ved enten offentlige eller private institusjoner, eventuelt i utlandet. Dermed hadde man fått innsparinger på offentlige velferdsordninger, samtidig som man hadde fått denne arbeidskraften raskere tilbake i jobb. Dette ville virke pressdempende på økonomien.

       Jeg konstaterer også at stadig flere fagøkonomer er uenige når stortingsflertallet ensidige fokuserer på slavisk å følge handlingsregelen. Vi kan også vise til at stadig flere stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene og andre lokale og regionale folkevalgte representanter fra de samme partiene tar avstand fra at handlingsregelen er det eneste fornuftige. Fremskrittspartiet mener derfor klart at handlingsregelen burde vært erstattet med retningslinjer for vekst i statens utgifter.

       Så noen ord som jeg ønsker å knytte til renteforskriften.

       I 2001 ble det innført inflasjonsmål for pengepolitikken. Saksordføreren gikk også i sin redegjørelse grundig gjennom hva forskriften faktisk inneholder. Inneværende års anslåtte prisstigning er så lav at det isolert sett ikke skulle tilsi en heving av renten, slik Norges Bank har foretatt. La meg bl.a vise til professor Ragnar Nymoen, som i Dagens Næringsliv den 31. mai i år klart slår fast at når sentralbanksjefen overvurderer inflasjonen, setter han samtidig styringsrenten høyere enn han burde.

       Jeg konstaterer at den praksis som følges av Norges Bank, ikke er i samsvar med renteforskriftens bestemmelser, og jeg mener at Norges Bank snarest må bringe sin praksis i samsvar med regelverket. Hvis det er et problem å følge retningslinjene, får man heller komme tilbake til myndighetene og si at man faktisk bør gjøre noe med det.

       Avslutningsvis: Jeg har registrert at flertallet i komiteen også har brukt mye merknadsplass til omtale knyttet til Det internasjonale valutafondet, IMF. Fremskrittspartiet har heller ikke en nesegrus beundring for alle forhold knyttet til IMF, og vi har også i merknadsform kommentert det. Men når det gjelder flertallets til dels klare avstandtagen til IMFs krav til utviklingsland om liberalisering og privatisering, deler ikke Fremskrittspartiet denne frykten.

       Kapitalisme og det frie marked er utvilsomt det redskap som har løftet flest mennesker ut av fattigdommen. Derfor mener vi at en del av de krav og henstillinger som Valutafondet kommer med, absolutt er på sin plass.

       Spørsmålet mitt til representanten Leirstein må derfor bli: Avviser Framstegspartiet at det kan vere eit problem for enkelte forbrukarar at dei, etter aggressiv marknadsføring frå bankar eller andre kredittinstitusjonar, har teke opp forbrukslån som dei har vanskar med å handtere?

Ulf Leirstein (FrP) [10:33:50] : Det er helt klart at det til enhver tid vil være noen mennesker som har opptatt forbrukslån som de kanskje ikke kan håndtere. Det vet vi. Vi ser at det er en god del mennesker som har store utfordringer med sin gjeld.

       Men det Fremskrittspartiet ønsker å påpeke med denne merknaden, er at vi registrerer at flertallet på mange måter har en slags skepsis til folks egne valg og folks egne vurderinger. Utgangspunktet må være at folk flest faktisk gjør gode og fornuftige vurderinger, også knyttet til sin økonomi, og så er det noen som kan få problemer. Men vi må ikke lage systemer som gjør at vi setter alle i én bås, som om forbrukerne er mennesker som ikke klarer å ta fornuftige og gode valg for sin privatøkonomi. Derfor har vi ikke denne skepsisen til forbrukerne som kommer til uttrykk i flertallsmerknaden. Fremskrittspartiet har tro på folk og hvert enkelt menneskes rett til å ta egne valg.

       Jeg har ikke tenkt å ta den debatten vi skal ha på fredag, i dag, men jeg synes allikevel at det er på sin plass å påpeke den endring som er i ferd med å skje i samspillet mellom finanspolitikken og pengepolitikken. I den forrige fireårsperioden var budsjettene som ble lagt frem, om lag nøytrale. Med andre ord: De virket ikke inn på temperaturen i økonomien. Derimot bidrog strukturpolitikken til at man gav større rom for at Norges Bank kunne sette ned renten.

       Det vi opplever nå, er at Regjeringen bruker finanspolitikken til å øke presset i økonomien. Det bekreftes i revidert nasjonalbudsjett, som nå er lagt frem, at vi for 2007 har fått det mest ekspansive budsjett som er lagt frem i denne perioden med høykonjunktur. Det betyr jo at når man strammer til i strukturpolitikken og gir gass i finanspolitikken, overlater man mer av ansvaret for konjunkturstyringen til Norges Bank. Derfor er det ikke riktig, som finanskomiteens leder sier, at man strammer inn i revidert nasjonalbudsjett. Det er heller ikke riktig, som lederen i finanskomiteen sier, at man trekker inn kjøpekraft i revidert nasjonalbudsjett. Det er riktig at man bruker noe mindre oljepenger, men man bruker flere andre penger, slik at totaliteten er at revidert nasjonalbudsjett bidrar til å øke presset i økonomien, og man overlater da mer av ansvaret for konjunkturstyringen til Norges Bank.

       Handlingsregelen har jo vært selve lakmustesten på en ansvarlig økonomisk politikk i de senere år. Jeg mener at i dagens situasjon er det en utilstrekkelig parameter for å vurdere den økonomiske politikken. Handlingsregelen er helt sentral som et ankerfeste i finanspolitikken, fordi den gir et klart signal om at vi skal ha en jevn innfasing av de økte inntektene, men kanskje enda viktigere fordi handlingsregelen legger begrensninger på hvor mye av fremtidige generasjoners ressurser vi skal bruke i dag. Jeg er derfor veldig glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som slutter seg til handlingsregelen, og jeg vil også gi honnør til finansministeren for at hun nå i revidert nasjonalbudsjett har lagt seg på undersiden av handlingsregelen, men jeg mener at man burde ha strammet noe mer til. I dagens situasjon, og ikke minst i årene som kommer, er det den totale pengebruken gjennom finanspolitikken og strukturpolitikken som til sammen avgjør om det er en ansvarlig økonomisk politikk, og ikke handlingsregelen alene.

       At renten har vært på vei oppover etter det rekordlave nivået i 2005, er det som sagt heller ingen uenighet om, men spørsmålet er om finanspolitikken bidrar til å presse renten oppover, eller om finanspolitikken brukes, som komiteens leder var inne på, til å jevne ut forskjellene i konjunkturen. Jeg konstater at visesentralbanksjef Jarle Bergo etter rentemøtet 30. mai sa at finanspolitikken er blitt mer ekspansiv i 2007 enn tidligere antatt.

       Det andre spørsmålet jeg ønsker å kommentere, knytter seg til sparing. For første gang siden 1986-1987 opplever vi nå at husholdningenes sparing er negativ. Det betyr at husholdningene som gruppe lånefinansierer alle boliginvesteringene sine og låner i tillegg for å finansiere løpende forbruk. Jeg er glad for at også regjeringspartiene er bekymret for den utviklingen, men spørsmålet er: Hva så? Hvilken strategi har Regjeringen for å dempe veksten i det private forbruket og sikre seg at forbrukerne heller sparer enn utelukkende forbruker? Jeg synes det er interessant, men ikke spesielt imponerende, at det er under en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti at vi opplever en forbruksfest uten sidestykke, hvor sparingen faktisk er negativ. Hvis vi ser på Norge, har vi sammenliknet med andre europeiske land, en stat som sparer mye, mens private sparer lite. Jeg registrerer at regjeringspartiene, når de skal argumentere imot en mer offensiv sparepolitikk for å motivere private til å spare mer, her har to argumenter. Det ene er at rike sparer mer enn de som har mindre penger. Jeg forstår ikke hva som er galt i at folk som har en relativt romslig økonomi, sparer mer. Hvilke negative konsekvenser har det at folk som har en romslig økonomi, binder sine penger opp i langsiktig sparing, bl.a gjennom pensjonssparing? Man er så opptatt av å forsøke å vise at man tar de rike, at man rammer helt vanlige folk. De som nå rammes av at Regjeringen har kuttet ut individuelle livrenter og at man i 2007 kuttet ut privat pensjonssparing med skattefordel, er jo helt vanlige folk med helt vanlige inntekter. Det er de som nå har fått 10.000-15.000 kr i skatteskjerpelse fordi de ikke lenger får fradrag på IPA og slipper formuesskatt på sin individuelle livrente. Det er ikke de såkalt rike i Norge som lider under denne antisparepolitikken, men det er folk med helt vanlig økonomi. Det er det ene.

       Det andre er at man sier at gjennom å motivere folk til å spare mer gjennom å bruke skattepolitikken, bidrar man bare til å flytte sparing fra et produkt til et annet. Da er mitt spørsmål: Hvilken forskning, hvilken empiri, er det man viser til? Det kan godt tenkes at man gjennom sosialøkonomisk teori kan komme frem til den konklusjonen, men spørsmålet er hvilket forskningsmessig belegg man har for å hevde at skattestimulerte spareordninger ikke bidrar til at folk sparer mer. Jeg kunne godt tenke meg å få meg forelagt den listen, for det har jeg ikke opplevd så langt.

       Det andre spørsmålet er: Hva kommer det av at man sparer mindre i Norge enn det man gjør i det fleste andre europeiske land? Hva kommer det av at de land som faktisk motiverer både arbeidstakere og andre til å spare mer gjennom ganske gunstige spareordninger, har en større andel privat sparing av BNP enn det vi har i Norge? Ja, faktisk er det slik at i Norge er den private sparingen som andel av bruttonasjonalproduktet under halvparten av hva den er i Danmark, den er over 50 % mindre enn det den er i Sverige, og den utgjør omtrent halvparten av det den er i Tyskland. Det er disse spørsmålene regjeringspartiene må svare på. Det ene er: Hvorfor er man så opptatt av å løpe etter de rike at man rammer helt vanlige folks spareordninger? Og hvilken strategi har man for å øke den private sparingen i Norge, når man gjennom merknader uttrykker at man er bekymret for sparingen i privat sektor?

       Mener Høyre at dette er tilstrekkelig for å stoppe en renteøkning som var forutsatt allerede under tidligere finansminister Per-Kristian Foss?

Jan Tore Sanner (H) [10:44:21] : La meg bare først vise til at Norges Bank i hvert fall har oppjustert rentebanen tre ganger etter stortingsvalget i 2005. Jeg sa også i mitt innlegg at det at renten er på vei oppover i den høykonjunkturen vi er inne i, skal det ikke stor spådomskunst til for å forutsi. Men spørsmålet er: Bruker man finans- og strukturpolitikken for å øke presset på renten, eller forsøker man å bruke finanspolitikken og strukturpolitikken til å dempe presset på renten?

       Det som har vært min anklage mot Regjeringen, er at man gir mer gass i en høykonjunktur. Jeg tror ikke at 722 mill. kr i seg selv er tilstrekkelig for å stoppe en rente som er på vei oppover. Men jeg tror at en strammere finanspolitikk, kombinert med en aktiv politikk for å legge til rette for privat sparing, kombinert med en politikk hvor man legger til rette for å få mer arbeidskraft, kombinert med en politikk for modernisering av offentlig sektor og mer konkurranse vil bidra til å dempe presset på renten, i motsetning til en politikk som bidrar til å øke presset på renten.

Heikki Holmås (SV) [10:45:40] : I høringen som vi hadde med sentralbanksjefen, sa sentralbanksjefen, muligens som svar på et spørsmål fra Jan Tore Sanner, at den nominelle normalrenten ville ligge et sted mellom 5 og 6 %

       Da er spørsmålet mitt til Jan Tore Sanner: Er Jan Tore Sanner uenig i vurderingene til sentralbanksjefen, at den nominelle normalrenten på et langsiktig nivå vil ligge mellom 5 og 6 %?

       Det andre spørsmålet til Jan Tore Sanner er: Vi er på toppen av en høykonjunktur, og har Jan Tore Sanner noen veldig gode argumenter for en politikk som akkurat på toppen av høykonjunkturen gjør at vi skal ha en nominell normalrente som ligger vesentlig lavere enn det sentralbanksjefen legger opp til?

Jan Tore Sanner (H) [10:46:33] : Det er ikke min oppgave som politiker å sette spørsmålstegn ved de faglige vurderingene som sentralbanksjefen gjør, og det er heller ikke det denne debatten dreier seg om. Det som er vår utfordring som politikere, er å se på samspillet mellom pengepolitikken og finanspolitikken. Min anklage mot Regjeringen er at man nå er i ferd med å skyve vektleggingen bort fra finanspolitikken som et virkemiddel også i konjunkturstyringen, til å overlate ansvaret fullt og helt til sentralbanken. Ja, man bidrar til og med gjennom budsjettet. Det antar jeg at representanten Heikki Holmås ikke er uenig i, nemlig at finanspolitikken bidrar ekspansivt, ja, det skriver til og med departementet i budsjettet.

       Så mitt hovedpoeng er at det knytter seg til samspillet mellom finanspolitikken og pengepolitikken, og ikke til det å trekke sentralbanksjefens faglige vurderinger i tvil.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:47:45] : Dette var mange store ord.

       Dagens Næringsliv 8. juni har en leder med tittelen « Høyres renterot ». De skriver:

       « Høyre finanspolitiske talsmann Jan Tore Sanner skal ha poeng for frekkhet. Han prøver stadig å klistre ansvaret for de ni renteøkningene siden stortingsvalget i 2005 på de rødgrønne partiene. »

       Videre står det:

       « Skal vi le? Skal vi gråte? Ikke godt å si. Kanskje begge deler. »

       Høyres forslag til innstramming i revidert er 722 mill. kr, derav 672 mill. kr på jordbrukets vegne. Sanner sier at de 722 mill. kr ikke har noen virkning i seg sjøl.

       Mitt spørsmål er: Når tør representanten Sanner, som finanspolitisk talsmann for Høyre, å få samsvar mellom det prat og de ord som brukes, og de tiltak som er nødvendige, for å få en endret renteutvikling, jf. det han har sagt?

       Den posisjonen har ikke Fremskrittspartiet tatt inn over seg, i motsetning til de andre partiene på Stortinget. Det synes jeg det er verdt at folk legger merke til. At de kaller det investeringer å investere penger i veiprosjekter, også de veiprosjektene som har en negativ samfunnsøkonomisk konsekvens, synes jeg også er besnærende fra Fremskrittspartiets side, og det blir ikke berørt i representanten Leirsteins innlegg.

       Men jeg vil snakke om et par elementer i kredittmeldingen som jeg synes det er viktig å gripe fatt i. Den ene biten, som også saksordføreren var inne på, gjelder gjeldsutviklingen. Jeg må si at jeg synes at enkelte tar for lett på den gjeldsutvikingen vi har hatt. Når både Kredittilsynets sjef og Norges Bank advarer om at vi er i en situasjon der en del mennesker låner mye penger som de ikke vil bli i stand til å håndtere dersom en får en renteøkning innenfor det sannsynlighetsintervallet som Norges Bank har, da synes jeg det er lettvint av Fremskrittspartiet å skyve alt ansvaret over på den enkelte forbruker.

       Det er to grunner til det. Den ene biten er at ved å si at det ikke er en samfunnsoppgave å bidra til at mennesker tar opp lån som de faktisk er i stand til å betjene, utøver man en viss form for uansvarlighet når det gjelder å ta ansvar for mennesker, og de folkene er ofte de svakeste, de som også får problemer og havner i uføre, og ikke klarer å håndtere renten.

       Den andre biten er at store innstramminger i den enkeltes økonomi er negativt for samfunnet. Store svingninger i hvor mye penger mennesker bruker gjennom at de låner for mye i tider med lav rente og - jeg holdt på å si - låner for mye i tider med høy rente, har også en del negative samfunnsvirkninger. Vi har alt å tjene på en stabil utvikling, bl.a i boligprisene. Man var inne på polakkene som kommer til Norge. Hvis vi på et tidspunkt har en kjempeboom der vi trekker til oss mye arbeidskraft, og på et annet tidspunkt har veldig høy arbeidsløshet, er det veldig negativt for vanlige folk, og det er negativet for produktiviteten i arbeidslivet. Derfor er en stabil utvikling helt vesentlig. Hvorledes vi tenker rundt disse tingene, er derfor også vesentlig. Der mener jeg at Fremskrittspartiet ikke bidrar godt.

       Jeg synes det er positivt at Fokus Bank nå stiller opp og introduserer 15 års fastrente. Det er en del forskning fra andre deler av verden som tyder på at økonomier, samfunn, med en høyere andel fastrente på boliglån - som altså utgjør 51 % av utlånet fra bankene i Norge - også har en mer stabil boligprisutvikling, og dermed også har muligheten til å ha en mer stabil utvikling generelt i samfunnet. Dette må det bores nærmere i, men det får vi komme tilbake til på et annet tidspunkt.

       Jeg vil si to ord om Jan Tore Sanner og hans oppfatning av hva det er som er faglighet, og hva det er som ikke er faglighet. Jeg synes det er fascinerende hvordan Jan Tore Sanner, som mente at Høyres budsjett, som vi altså behandlet før jul, og som Jan Tore Sanner på det tidspunktet mente ville ha en positiv effekt, og man ville klare å stramme inn først og fremst gjennom å kutte i undervisning og bistand til andre land, nå stiller opp med et nytt budsjett med en innstramming på 722 mill. kr, der noe er tatt fra jordbruket, og der bl.a deler av innstrammingen er tatt gjennom å øke barnehageprisene. Alle vet at hvis man øker barnehageprisene, vil det være flere folk på marginen som ikke har råd til å sende ungene sine i barnehagen, og dermed vil man også redusere mulighetene for arbeid.

       Jan Tore Sanner går ut i en pressemelding og slår fast: Høyres forslag vil gi en lavere rente enn forslaget til de rød-grønne partiene. Da vil jeg spørre: Hvor er det faglige belegget Jan Tore Sanner har for å hevde akkurat dette?

       De siste sekundene vil jeg bruke på en av de tingene som jeg synes er positivt med det arbeidet som har vært gjort i storting og regjering de siste årene i forhold til Det internasjonale pengefondet. Finanskomiteen har vært og besøkt Pengefondet. Vi har fått høre kritiske røster til en del av Pengefondets arbeid. De siste dokumentasjonene som både Regjeringen og andre har lagt fram, følger vi opp, og vi ber Regjeringen følge det videre opp. Det tror vi det kan komme mye godt ut av for verdens fattige land.

       Meiner verkeleg representanten Heikki Holmås at inntektene frå sal av Coca-Cola og pølser i brød også må inn i Statens pensjonsfond - Utland, slik at framtidige generasjonar kan nyte godt av det?

Lars Sponheim (V) [10:57:42] : I tillegg til et eget utenlandsbudsjett hadde det selvsagt vært fristende for en tidligere matminister også å ha hatt et eget pølsebudsjett i landet. Men det er ikke det jeg vil spørre om. Det gjelder rente.

       Vi har jo en polemikk mellom posisjonen og opposisjonen om hvem som er skyld i renteøkningen. Jeg vil bare bidra til å være så mye nøktern å si at om den forrige regjeringen hadde fortsatt, ville vi også nå hatt en renteutvikling mot et normalisert nivå. Det vi er urolig for, er om den økonomiske politikken for øvrig bidrar til å gi et politisk tillegg på renten i Norge, eller ikke. Man kan være skråsikker på at den vil det, eller en kan være urolig for om det kanskje er situasjonen. Jeg velger å være det siste. Sentralbanksjefen sier f.eks i sin redegjørelse for finanskomiteen:

       « Renten er derfor også økt noe raskere enn det Norges Bank da stilte i utsikt som den mest sannsynlige utviklingen. »

       Den synes også å stige raskere enn det en trodde bare for ett år siden.

       Da spør jeg representanten Holmås: Tror han det hadde vært mulig at vi kunne hatt en svakere renteøkning om det hadde vært ført en mindre ekspansiv finanspolitikk, f.eks for inneværende år og for neste år, enn det vi nå er inne i?

Heikki Holmås (SV) [10:58:52] : Det er umulig å svare absolutt. Jeg skal vise den samme rausheten tilbake igjen til Lars Sponheim. Jeg skal la være å være absolutt i å si at med en annen politikk er det helt utenkelig at det ville kunne ført til noe annet. Men jeg vil gjerne påpeke at det budsjettet som Lars Sponheims parti har, og det Jan Tore Sanners parti har, etter min oppfatning har marginale forskjeller i seg. For eksempel var en av reduksjonene til Lars Sponheims parti at man fjernet de pengene man hadde avsatt til klimakvotekjøpet i utlandet på budsjettet til høsten.

       Jeg tror ikke at den politikken som Venstre og Høyre ville ført, ville ført til noen annen renteutvikling enn den vi har hatt. En av de tingene som er grunnen til at vi har den renteutviklingen som vi har, er bl.a at flere mennesker enn vi trodde, faktisk har kommet seg i jobb. Og det går ikke an å si at det er en negativ utvikling.

       Det gikk godt i Norge i 2006, kan vi lese av den kredittmeldingen vi har til behandling. Forbrukernes atferd sier noe om at forbrukerne også regner med at det vil fortsette å gå godt - om ikke inn i evigheten, så i lang, lang tid. Det ser vi av flere forhold: Gjeldsbelastningen er økende, spareraten er negativ for annet halvår 2006, og vi har sett en ganske eksplosiv vekst i forbruksgjelden.

       Jeg har tenkt å dvele et øyeblikk ved dette. Det er de som har høy boliggjeld, som også ser ut til å ta opp en del forbruksgjeld, og som kommer verst ut når renten etter hvert vil øke ytterligere. Det er også de samme personer som dessverre ser ut til å låne med svært lang avdragstid. De låner ofte på en slik måte at de første fem årene betaler de kun rente. De betaler overhodet ikke ned noe på lånet som sådant. I en slik situasjon er det grunn til å være litt urolig. Det kunne vært interessant å høre hvilke vurderinger finansministeren gjør seg i så måte. Fra Kristelig Folkepartis side kan vi faktisk ikke se at det ligger inne noen særskilte tiltak fra Regjeringens side for denne gruppen.

       Vi har fra vår side i forbindelse med kredittmeldingen forslått å se nærmere på ett forhold, nemlig at ved tilbud om forbrukslån med en meget høy rente - gjerne med ti sekunders svarfrist på sms - bør det være et opphold i tid mellom at tilbudet gis, og at aksept kan tas imot, for om mulig å dempe den for mange ganske vanskelige situasjonen hvis man har høy boliggjeld og tar opp ytterligere forbrukslån med høy rente. I en slik situasjon får man en spiral hvor man rett og slett ikke makter de økonomiske forpliktelsene man har tatt på seg. Vi har i alle fall lansert dette i innstillingen til kredittmeldingen, men må bare innse at det har ingen andre tatt tak i. Det synes vi er litt synd.

       Så hadde jeg tenkt til å ta opp et annet forhold. Det er press i økonomien. Samtidig har vi 600.000 personer i yrkesaktiv alder som enten er på trygd eller har pensjoner. Det er faktisk nesten 25 % av arbeidsstyrken. Det er altså mulig å få flere i arbeid, ikke minst i en situasjon hvor arbeidslivet trenger det, og hvor det kanskje kunne dempe presset i økonomien. Jeg tror sentralbanksjefen kalte dette forholdet « økonomiens akilleshæl » i sin redegjørelse for finanskomiteen da vi hadde høring om denne meldingen.

       Like etter den høringen kom revidert nasjonalbudsjett. Der må vi konstatere at når det gjelder tiltak overfor dem som har særskilt behov for bistand for å komme inn i arbeidslivet igjen, kutter Regjeringen. Den kutter ikke på antall plasser, men kutter på kroner på tross av advarsler fra en lang rekke arbeidsmarkedsbedrifter. Det er en sammenheng i politikken som jeg ikke forstår meg på.

       Avslutningsvis har jeg lyst til å gi ros til Regjeringen for det arbeidet de har gjort i forbindelse med Verdensbanken og IMF. Jeg viser bl.a til den kondisjonalitetskonferansen som ble holdt forrige høst. Da vi hørte utviklingsministerens redegjørelse her på fredag, var han svært positiv til de resultater som nå ser ut til å kunne vise seg når det gjelder Verdensbankens langt mindre krasse krav i så måte. Spørsmålet er også om dette etter hvert overføres til IMF. Som finansministeren ser av flertallets merknader, er det også en antydning fra flertallet om at kanskje IMF bør overføre noen flere av sine oppgaver til Verdensbanken og heller konsentrere seg mer om makroøkonomisk rådgivning. Det kunne vært interessant å høre hva finansministeren sier til det.

       Det var høy temperatur i norsk økonomi i 2006, og situasjonen er ikke annerledes i 2007. Også internasjonalt er det sterk økonomisk vekst, der spesielt Kina de siste årene har medvirket til økt råvareetterspørsel, noe som Norge har hatt fordel av gjennom høyere priser på salg av olje, gass og andre råvarer.

       Med hensyn til finansiell stabilitet er det for Norge spesielt grunn til å følge utviklinga i USA nøye. USA er en av våre største handelspartnere, og har en brutto samla ekstern gjeld tilsvarende 80 % av bruttonasjonalproduktet. Videre har USA økende underskudd på driftsbalansen på grunn av en negativ handelsbalanse. I tillegg er det nå varslet økt underskudd på investeringer i USA. Disse forholdene kan utgjøre en fare for stabiliteten, som må få økt oppmerksomhet også i vår debatt her hjemme. Dette er et tema som en bør gå grundig inn i, seinest i samband med neste års kredittmelding.

       Mange yrkesgrupper i Norge har de siste årene fått økt kjøpekraft på grunn av lav inflasjon og god lønns- og inntektsvekst. Jeg nevnte « mange ». Det er ikke alle som har det. De grupper som har svak fagorganisering eller svak politisk forståelse, har i mange tilfeller lav reallønnsvekst sjøl under dagens forhold. Det er en stor utfordring for en regjering som har fordeling og ujamning som et sentralt varemerke.

       Likevel - de som har stor reallønnsvekst medvirker til at vi har en stor negativ sparerate for husholdningene også i andre halvår 2006. Vi er inne i en situasjon med eksponentiell gjeldsvekst for privat forbruk, anslagsvis 12 %, over flere år, og det er bekymringsfullt. For å kunne låne mye, må man kunne tjene mye. Det er et klart samsvar. De som tjener mest, kan låne mest. Det har vært riktig å heve renten for å gjøre det dyrere å lånefinansiere privat forbruk og private investeringer. Framtida er langt mer krevende. Vi må ha et enda nøyere samspill med finanspolitikken for å unngå uheldig økning av kronekursen. Men dette er noe langt mer enn statsbudsjettets størrelse. Det er svært viktig med innretninga for å ivareta fordelingshensyn mellom sosiale grupper og geografiske områder og for å ivareta realisering av nødvendige investeringer på statens hånd, slik at Norge blir billigere å drifte, og systematisk medvirke til satsing på fornybar energi og dermed utfasing av ikke-fornybar energi: olje, gass og kull.

       Det trengs et fast politisk lederskap for ikke å få det historiske stempel « de tapte sjansers tid ». Som sagt, det er en svært krevende utfordring.

       Opposisjonen har ikke noen alternativ økonomisk politikk på tross av mange ord. De tidligere regjeringspartienes forslag er bare kosmetisk forskjellig fra dem som den regjeringa vi har i dag, har, mens Fremskrittspartiet kjører bil uten bremser. Det er svært uvanlig også i privatlivet å utstyre seg med slike regler.

       Det er ikke knapphet på fellesskapsressurser i form av penger, men det er knapphet på arbeidskraft. Det er svært viktig med en økende innsats fra Regjeringa si side for å legge til rette for økt arbeidsinnsats for personer med arbeidsevne som altså ønsker å delta mer, enten de da er pensjonister eller personer som på annen måte er avhengig av sosial bistand. Her må man tørre å tenke nytt, i kombinasjon med stimulans og innstramminger som i sum må føre til en forbedring av disse personenes livssituasjon.

       Til slutt: Det internasjonale pengefondet er bygd på ideologien om fri flyt av kapital. Det er et risikoprosjekt hvor man forsøker å dempe risikoen, bl.a gjennom slagordene « Full transparency » og « Early Warning », altså full åpenhet og tidlig varsling. Historisk veit vi at varslingsmekanismene har vært for svake i forhold til å avverge internasjonale negative stabilitetssituasjoner, jf. 1990-tallets krakk på tigerstatenes økonomi i Asia.

       Norge har ved sin deltakelse i IMF et ansvar for å medvirke til å dempe den enøyde fokuseringa på denne fri flyt-ideologien. Det er derfor svært positivt at alle partier, minus Høyre og Fremskrittspartiet, i innstillinga sier at Norge må arbeide for å forhindre at IMF skal bruke kondisjonalitet for tvangsprivatisering og liberalisering.

       Det er viktig å følge opp på dette punktet - enda viktigere i tida som kommer.

       Da representanten Lundteigen og jeg drev valgkamp i Buskerud i 2005, var det ikke måte på hvor stor satsing det skulle være på veiinvesteringer. Og videre: Hvis man i dag går inn på hjemmesiden til Senterpartiet, ser man at en av hovedsakene de fronter, og som de lokker velgere til å stemme på Senterpartiet med, er bedre veier.

       Er Lundteigen enig med sin egen regjering når det gjelder bruk av oljeinntektene, eller mener Lundteigen at man kan bruke noe mer av oljeinntektene f.eks på veiinvesteringer?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:11:34] : Som jeg sa i mitt innlegg, er situasjonen i dag langt mer krevende enn det den var for få år siden.

       Det innebærer sjølsagt at vi er nødt til å avbalansere forholdet mer nøye nå, fordi det er mye vanskeligere.

       Når det gjelder statsbudsjettet, må vi ha en kombinasjon av pengepolitikken og finanspolitikken. Jeg sa at vi må ha en stram finanspolitikk, men innenfor den stramme finanspolitikken må fordelingen av finanspolitikken komme langt mer i fokus enn den har vært. En del av innretninga av finanspolitikken må innebære at vi må dempe ned veksten i driftsutgiftene og øke veksten i investeringer på statens hånd for at vi skal kunne drifte Norge billigere, og for at vi da skal kunne utfase ikke-fornybar energi til fordel for fornybar energi. Vi må altså holde kursen når det gjelder hvor vi vil sentralt, også i denne unike og egentlig positive tida som vi er inne i.

       Jeg gjør meg noen refleksjoner omkring de gode tidene i Norge, og hva norsk økonomi er i stand til å tåle av varmgang, så å si, uten at det går mer galt enn det det gjør. Finansministeren og jeg satt sammen i finanskomiteen for drøyt 10 år siden, og jeg er sikker på at hvis noen da hadde beskrevet den tilstanden vi har i norsk økonomi nå, med så lav arbeidsledighet, flere ledige jobber enn det er arbeidssøkere, lav prisstigning, og etter måten, må vi si, lav rente, i forhold til det som har vært historiske nivåer, ville man ha sagt at det nesten var umulig å få til. Et eller annet ville ha kokt i økonomien. Men det går altså utrolig bra, og det ser ut som at noe har skjedd i norsk økonomi gjennom de siste 10-15 årene, som gjør at kapasitetsgrensene i økonomien er blitt vesentlig mer fleksible og dermed tåler så gode tider.

       Jeg har i denne situasjonen lyst til å trekke fram noen momenter som jeg synes vi må ha med oss. Det ene er at vi i løpet av disse årene har utviklet en mye mer åpen økonomi - en global økonomi - og en friere handel, som åpenbart er et viktig bidrag til at norsk økonomi tåler å gå så godt som den gjør nå. Det synes jeg må være et viktig apropos til de mange som har vært imot at vi skal ha en mer åpen og mer velfungerende verdensøkonomi. Det er et viktig bidrag til at vi har gode tider, og det må også være en viktig påminnelse til oss alle om nødvendigheten av å få på plass nye WTO-regler, som gjør at denne fleksibiliteten kan øke.

       Det andre er EØS-avtalen. Jeg er helt sikker på at vi i dag ikke hadde kunnet klare å kombinere så mange gode størrelser i norsk økonomi uten en velfungerende EØS-avtale. Ikke minst har en utvidelse av EØS gjort at vi har fått tilgang på dyktig arbeidskraft fra våre nærområder. Disse er sågar i den situasjon at de leverer arbeidskraften sin - jeg tenker særlig på arbeidskraft fra Polen - til Norge, og sender etterspørselen hjem igjen til Polen. Det må være en eventyrsituasjon for Norge når vi trenger kapasitetsutnytting uten å legge mer press inn i økonomien. Jeg synes også det er et apropos til oss alle. Nå er det vel slik at det pr. definisjon ikke lenger er EØS-motstandere i denne sal, etter det jeg forstår. Men det sier oss også at vi bør være opptatt av hvordan vi i framtiden kan få til en fornuftig arbeidsinnvandring på norske betingelser som gjør at vi kan beholde denne fleksibiliteten i økonomien.

       I dette perspektivet har jeg lyst til å trekke fram de skatteendringene vi har hatt de siste 10-15 årene. To skattereformer har bidratt til lavere satser og et bredere skattegrunnlag. Det har åpenbart ført til at arbeidskraftstilbudet i økonomien har blitt større. Flere har lyst til å levere arbeidskraft fordi marginalsatsene har gått ned, og investeringene har blitt sunnere fordi de ikke er skattemotiverte, men økonomisk motiverte. Ikke minst har momsomleggingen gjort at vi har fått et bredere inntektsgrunnlag også når det gjelder forbruksbeskatningen. Vi skal huske at den internasjonale trenden når det gjelder beskatning, går i retning av lavere skatt på arbeid og mer skatt på forbruk. Det er en utvikling som er godt tilpasset de behov Norge har framover.

       Jeg synes også det er viktig å få fram at min klare erfaring i dette fugleperspektivet på utviklingen i norsk økonomi, som gjør at vi klarer å håndtere gode tider så godt som vi nå gjør, er at økonomene har blitt dyktigere til å styre den økonomiske politikken nå enn det de var for 10-15 år siden. Det har nok noe med omleggingen av pengepolitikken og Norges Banks rolle å gjøre. Jeg tror det er en viktig årsak til at vi klarer det så bra. Jeg tror også at det har noe med den av mange utskjelte handlingsregelen å gjøre. Vi skal huske at den egentlig var en metadon for et politisk miljø og en økonomi som var i ferd med å bli beruset på olje. Slik har den langt på vei fungert, men vi står nok nå i en viss fare for at vi kanskje blir vel avhengige, i så gode tider som vi har nå, av denne handlingsregelen og denne metadonen, at vi fort blir slaver av handlingsregelen i en situasjon der vi må være opptatt av å bruke enda mindre penger.

       Til slutt har jeg lyst til komme med noen utfordringer til finansministeren, enten hun vil svare på dem i innlegget sitt eller senere i debatten. Det gjelder finansministerens uttalelse her i Stortinget for noen uker siden om at hun ikke var så veldig bekymret over manglende sparing. Nå har hennes komiteleder i Stortinget i dag gitt uttrykk for en veldig bekymring over manglende sparing i økonomien. Jeg synes finansministeren må bruke anledningen i dag til å utdype de synspunkter hun kom med i Stortinget om at hun ikke var så bekymret for manglende sparing. Det håper jeg finansminister har mulighet til å svare på.

       Men vi må ha en liten oppklaringsrunde. I et tidligere replikkordskifte forstod jeg representanten Sponheim dit hen at han er urolig for at vi har et politisk tillegg i renteutviklingen i Norge etter at den rød-grønne regjeringen tok over, mens jeg oppfattet at han karakteriserte f.eks. Jan Tore Sanner fra Høyre som mer skråsikker på at vi har et politisk tillegg. Vi vet samtidig at det er et ganske stort sprik fra omtrent null i innstramming fra Kristelig Folkeparti, 250 mill. kr i minus fra Venstre, 700 mill. fra Høyre, og Fremskrittspartiet ligger vel på omtrent 3,5 milliarder kr, slik at spennvidden er ganske stor på borgerlig side når kritikken nå hagler mot Regjeringen. Jeg vil bare ha oppklart: Er det slik å forstå at representanten Sponheim er urolig og ikke skråsikker?

Lars Sponheim (V) [11:19:09] : Jeg er urolig. Jeg er ikke skråsikker. Jeg er økonom nok til å si at det ikke er faglig grunnlag for å være skråsikker. Men det er noe med å være føre var i en slik situasjon. Sentralbanksjefen sier i sin uttalelse:

       « Vår vurdering nå er at nivået på kapasitetsutnyttingen er et par prosent høyere enn det som er mulig å opprettholde over tid. »

       Vi trenger en myk landing. Det er en uro som også regjeringssiden burde dele. Når Venstre har valgt å bruke litt mindre penger også i revidert, er det ikke fordi vi tror at det isolert sett vil gi noe renteutslag. Det er å gi et tydelig signal til Regjeringen om at hvis de ønsker å gå fra et svakt ekspansivt budsjett til et mer nøytralt og innstrammende budsjett for 2008 - i og for seg også for resten av dette året - vil de kunne få bredere støtte for det enn bare fra egne regjeringspartier. Rentenivået kommer til å bli høyt nok gjennom den normalisering og det som skjer utenfor norsk økonomi, uten at vi trenger et rød-grønt rentetillegg.

Heikki Holmås (SV) [11:20:18] : Jeg synes ikke Lars Sponheim heller skal undervurdere den positive siden ved at det nå går såpass bra som det gjør. Professor Knut Røed, som vi var og hørte på, sier at vi nå har en mulighet til å få flere av de menneskene som vi trodde var permanent utstøtt av arbeidslivet, tilbake i arbeidslivet. Slik sett øker vi altså den samlede produksjonen i Norge og mulighetene vi har på sikt. Dette er i så fall noe helt nytt. For hver konjunkturbunn vi har vært i - det har da vært en gruppe mennesker som har vært utstøtt - har vi hatt en jevn økning. Det er positivt.

       Jeg vil bare trekke fram én ting som kanskje er baksiden av den medaljen som Lars Sponheim trekker opp, i forhold til at det går så bra ved at vi har en åpen økonomi. Det er at vi har fått et ganske mye bedre arbeidstilbud. Det gjør at det har vært en forrykking i balansen mellom arbeid og kapital. To ting skjer. Det ene er at kapitaleierne stikker av med en større andel av utbyttet. Det andre er at forskjellene i de 20 siste årene fram til 2005 har økt. Er ikke Lars Sponheim enig i at dette er en negativ utvikling?

Lars Sponheim (V) [11:21:28] : Jeg har ingen problemer med å synes at det er greit at de som satser og lykkes, gjør det bra. Men det er viktig at vi har en fordelingspolitikk og en fordeling av makt i et samfunn som gjør at alle får være med på gode tider. Jeg er nok ikke så opptatt av å bekjempe rikdom som det representanten Holmås er, men jeg er veldig opptatt av å bekjempe fattigdom. For meg er det ingen åpenbar sammenheng mellom de to størrelsene, annet enn i symbolpolitikken.

       Når vi snakker om åpenhet i økonomien og hvilken betydning den har for Norge, som jeg gav uttrykk for i mitt innlegg, deler jeg gjerne med representanten Holmås den bekymring over at en åpen økonomi, der kapitalen er internasjonal og farer lynraskt alle veier, vil gi en utvikling i mange andre land der man ikke får anledning til å få til en slik god fordeling som her hos oss. Det store problemet nå er at det er en global økonomi som er i ubalanse med den globale politikken når det gjelder muligheten til å få til god fordeling. Det er en utfordring som foreløpig er uløst, og som det blir viktig å bidra til.

Heikki Holmås (SV) [11:22:31] : Dette gir meg en anledning til å følge opp akkurat det som går på fordeling, for jeg opplever at det er en liten motsetning mellom to av setningene til Lars Sponheim. På den ene siden sier han at det er bra vi har fått til en god fordelingspolitikk i Norge. På den annen side sier han at han ser at den forrykkingen av forholdet mellom arbeid og kapital som er i en god del andre land, gjør at de der ikke blir i stand til å føre den samme gode fordelingspolitikken som vi har her i Norge.

       Så sier Lars Sponheim det som er et mantra fra de tidligere regjeringsmedlemmene, nemlig at de er veldig opptatt av å bekjempe fattigdom. Men spørsmålet mitt til Lars Sponheim blir da: Når det er sånn som det har vært de siste årene, der man ser at de 10 % rikeste har fått mer av veksten, de har fått 70 milliarder kr mer av samfunnskaken enn deres 10 % skulle tilsi hvis de hadde stått på samme prosentandel som for ti år siden - og dette er i realiteten betalt for med mindre vekst for alle de andre gruppene - ser ikke også Lars Sponheim da at hvis de andre gruppene hadde hatt 5,7 milliarder kr hver ekstra, ville det gitt en bedre mulighet for å bekjempe fattigdom?

Lars Sponheim (V) [11:23:38] : Det er kjempegode tider i Norge. Bedriftene går veldig godt - heldigvis - og det gjør at de kan tilsette mange folk som ikke har hatt jobb tidligere. Det må være grunnleggende bra. Men vi kommer altså ikke utenom at de bedriftene som er i stand til å tilsette flere, og gjør det bra, de må ha noen eiere, og de gjør det også bra i disse tider - de gjør det veldig bra. Så kan man regne på det og si at de relativt sett får en større andel av merverdiene som skapes, enn det arbeidskraften gjør. Det er nok en rett utvikling.

       Kunne jeg ønske at verden hadde vært helt annerledes? Det kunne vært en interessant refleksjon rundt dette spørsmålet - men sånn er det. Skal vi ha gode bedrifter i Norge, må vi ha bedriftseiere i Norge. Og skal de gidde å være bedriftseiere i Norge, må de få lov å gjøre det bra. Jeg klarer ikke å gjøre det til det store problemet, så sant vi har ressurser og muligheter til å gjøre noe for de aller fattigste. Jeg ser ingen klar sammenheng mellom å kaste ut noen mercedeser fra Holmenkollåsen og å gjøre noe veldig bra for dem som trenger det mest i andre deler av denne byen - i Groruddalen eller hvor det måtte være. Men vi kan alle omfordele i økonomien, som gjør noe for de fattigste. Det er det som er det sentrale - men det er jo ikke SVs symbol, da.

       Ulf Leirstein (FrP) [11:30:07] : Jeg blir noe forundret når finansministeren så kategorisk sier at det ikke finnes kapasitet innenfor bygg- og anleggsbransjen. Man gjør på mange måter en kardinalfeil, for man sier rett og slett at man ser på bransjen samlet. Men det er altså forskjell på bygg og anlegg. Jeg registrerer at finansministeren mener det er greit å høre på hva Norges Bank har av data om denne bransjen. Fremskrittspartiet tar heller et møte med bransjen, så får vi vite nøyaktig hva som er situasjonen. Anleggsbiten av denne bransjen har ledig kapasitet, det kan en bare slå fast.

       Men det jeg ville tilbake til, var det med Norges Bank. Fremskrittspartiet mener at hovedstyret i Norges Bank overvurderer inflasjonen. Dermed settes renten høyere enn den skulle i henhold til renteforskriften. Synes ikke finansministeren det er problematisk at man har en situasjon hvor Norges Bank overdriver hva inflasjonen faktisk vil være, slik at man setter renten høyere enn man skal? Her er det en forskrift som skal følges. Jeg vil gjerne ha finansministerens betraktninger rundt hvordan dette faktisk blir fulgt opp, og om hun ikke ser det som problematisk.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:31:21] : Jeg har ingenting imot, og jeg vil anbefale alle, å snakke med både bygg- og anleggsbransjen og alle mulige andre bransjer. Men de har som jobb å skaffe seg selv best mulige betingelser. Så hvis man bruker bygg- og anleggsbransjen og alle andre næringer som fasit for hva som er fornuftig samfunnsøkonomisk politikk og fornuftig generell politikk, da vil jeg advare litt. Jeg vil i hvert fall oppmuntre Fremskrittspartiet til å bruke noen flere kilder. Det er anleggsbransjens jobb å si at de har ledig kapasitet. Da tjener de mest penger. Så enkelt er det.

       Så til rentefastsettingen og Norges Bank. Jeg mener at Fremskrittspartiet har et altfor snevert syn på hva som egentlig er instruksen til Norges Bank. De skal også ta hensyn til produksjon og sysselsetting, og det er ikke slik nå at inflasjonen har vært lav fordi det har vært dårlige tider. Det er tvert imot slik at vi er i en spesiell internasjonal økonomisk situasjon som gjør at vi importerer veldig mye lav prisstigning. Så jeg mener at den måten Norges Bank forvalter sitt mandat på, er i full overensstemmelse med det som er instruksen.

Jan Tore Sanner (H) [11:32:33] : For første gang siden 1986/1987 er husholdningenes sparing negativ, dvs. at husholdningene som gruppe lånefinansierer sine boligkjøp og lånefinansierer i tillegg forbruk.

       Jeg registrerer at finansministeren i sitt innlegg sier at hun er bekymret. Men at finansministeren er bekymret, imponerer ikke spesielt. Spørsmålet er hva hun gjør. Hva vil finansministeren gjøre for å motivere folk til å spare mer? Den diskusjonen har vi vært igjennom gjentatte ganger. Bidraget fra Regjeringen har vært at man har kuttet ut private spareordninger, og det har vært begrunnet i at finansministeren hevder at sparemotivasjon gjennom skattelettelser bare bidrar til at folk flytter sparing fra ett produkt til et annet produkt. Da vil jeg gjerne vite: Hvilke empiriske studier er det finansministeren viser til for å belegge sine påstander om at skattemotiverte spareordninger ikke bidrar til å øke sparingen?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:33:43] : De erfaringene vi har fra den typen virkemidler i norsk økonomi, tilsier at vi ikke oppmuntrer til økt sparing generelt dersom vi innfører en ordning med spesielt gunstig skattestimulans, men at vi oppmuntrer folk som uansett sparer, til å flytte penger fra én konto til en annen. Jeg kan gjerne komme tilbake til representanten Sanner med en nærmere, faglig, begrunnelse for dette i et skriftlig svar hvis han ønsker det.

       Det er vanskelig å være bombastisk, slik representanten Sanner er, på dette. Jeg har på følelsen at det representanten først og fremst er ute etter, er skattefritak eller skattestimulering, og så stiller man spørsmål etterpå. I Norges Banks rapport Finansiell stabilitet som kom for en uke siden, tar sparingen seg litt opp igjen, selv om vi har hatt mange runder her i Stortinget om IPA-ordningen, som ikke gjelder for i år.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:34:58] : Finansministeren har jo tidligere vært opptatt av at de som taper mest på en stadig høyere rente, er de som har de minste marginene - de som kanskje lever på grensen til hva de tåler når det gjelder økte renter. Så ser vi at det er en sterk forbrukslånsvekst, og det med en rente som ligger opptil to-tre ganger boliglånsrenten. Vil finansministeren se på noen virkemidler for å prøve å dempe den type lån, f.eks ved å dempe - hva skal vi si - aggressiviteten fra dem som tilbyr slike lån, gjennom at det må gå en viss tid fra et lån av den karakter tilbys, til aksept kan gis?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:36:01] : Dette er jo et tema som jeg har vært opptatt av, som vi har under overvåkning hele tiden, og der vi har gjennomført tiltak. For eksempel har vi gjennomført at man må ha en mulighet til å finne ut hva den reelle renta er, og at det skal oppgis av disse som nå tilbyr forbrukslån. For vi vet at mange av dem som tar opp forbrukslån, ikke setter seg ned og regner ut summen av gebyrer og renter og hvor dyre pengene egentlig er. Noen av de eksemplene vi ser, er at folk kan slå til på et tilbud om forbrukslån på en sms ved en barkrakk seint på kvelden - det er kunder som tidligere har registrert seg og blitt testet som kunder, og som deretter kan få påfyll. Dette er også en praksis som vi skal se nærmere på.

       Jeg deler representanten Syversens bekymring for at når forbruket er så høyt blant så mange, er det noen som kan fristes til et betydelig høyere forbruk enn de egentlig har økonomisk evne til å bære, og at det er viktig at de ikke blir spesielt utsatt for aggressiv markedsføring.

Lars Sponheim (V) [11:37:27] : Sentralbanksjefen sa i høringen i finanskomiteen:

       « Vår vurdering nå er at nivået på kapasitetsutnyttingen er et par prosent høyere enn det som er mulig å opprettholde over tid. »

       Første spørsmålet mitt vil være om finansministeren og Finansdepartementet er enig i en sånn vurdering. Hvis det er tilfellet, har vi jo behov for å se hvordan kapasiteten kan tas noe ned for å kunne opprettholdes på et høyt nivå over tid. De gamle reglene vi har lært gjennom arbeidet med økonomisk politikk, er at det er tre pilarer som må gjøre dette: Det er partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør, det er politikerne gjennom finanspolitikken, og gjør ikke de to jobben, sitter sentralbanksjefen der med renteknappen og er klar til å bruke den til enhver tid. Det bør være vår jobb å unngå at den må brukes for hardt.

       Nå er lønnsoppgjørene ferdig. De har holdt seg innenfor rammen, kanskje med et liten pluss bak, men mye tyder på at de lokale glidninger kanskje kan bli for store. Og da legges hele trykket tilbake på finanspolitikken. Er finansministeren klar til å bruke finanspolitikken i budsjettet for 2008 til å ta ned den nødvendige kapasitet og foreta den myke landing som nå trengs?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:38:38] : Allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2007 gjør vi endringer i den økonomiske politikken på bakgrunn av det som nå er situasjonen. Det er derfor vi har lagt oss på 3,8 % istedenfor 4 %, som lå til grunn for 2007. Det er først og fremst fordi 2006 var et bedre år enn det vi trodde, og fordi vi selvfølgelig følger denne utviklingen veldig nøye, som Lars Sponheim er inne på.

       Vi deler synspunktene til Norges Bank i forhold til kapasitetsutnyttelse. Men det som har overrasket oss gjennom mange runder under denne høykonjunkturen, er at kapasitetsgrensen har gått lenger ut enn vi i utgangspunktet skulle tro. Det betyr at vi er mye mer integrert i en internasjonal økonomi og et internasjonalt arbeidsmarked enn det vi trodde fra før, og at vi har klart å få ledig kapasitet inn. Vi vet at den grensen går et eller annet sted, men vi er ikke helt sikre på hvor den er. Det er den balansegangen vi må gå, for dette er ikke et område for gambling, men et område for å klare å finne ut hvordan vi kan lande mykt og holde lav arbeidsløshet så lenge som mulig.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:40:08] : Under pressekonferansen om forvaltningen av Statens pensjonsfond gjorde statsråden det til et hovedpoeng at en høyere andel aksjer i Statens pensjonsfond - Utland på sikt vil gjøre at handlingsregelens 4 % vil utgjøre mer penger, fordi avkastningen på aksjer historisk sett aldri har vært høyere. Så la hun til: Dette vil innebære at vi kan bruke mer penger på velferd. Dersom man aksepterer statsrådens resonnement, nemlig at avkastningen vil bli høyere, og at dette tillater mer bruk av penger på velferd, hvorfor velger da statsråden allerede i årets reviderte budsjett å bruke mindre enn det handlingsregelen tillater? Hvorfor betyr enda høyere avkastning at vi kan bruke mer penger på velferd i fremtiden, når vi ikke engang kan bruke den avkastningen som handlingsregelen i dag gir?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:40:57] : Jeg mener at Fremskrittspartiet har misforstått hva handlingsregelen egentlig går ut på. Handlingsregelen dreier seg om å beregne en forventet realavkastning av Statens pensjonsfond - den er beregnet til 4 % - og at man holder seg til den over tid. Det betyr ikke at 4 % er fasit fra år til år, for handlingsregelen innebærer også at man skal ta utgangspunkt i det som er kapasiteten og situasjonen i norsk økonomi for hvor mye man varierer fra 4 %. Det betyr at når det er høykonjunktur, som det er nå, er det ikke unaturlig at vi - for første gang - ligger under 4 %. Men det betyr også at det var fullt ansvarlig i en lavkonjunktur, som det har vært i perioder vi har ligget over 4 %, å bruke noe mer.

       Etter min mening må det være større fokusering på bankenes praksis ved utmåling av boliglån. Bankene må ha en forpliktelse i forhold til nøktern informasjon om konsekvensene av renteøkning. Jeg kommer selv fra et område med høye boligpriser og har sett de utfordringer det medfører for boligetablerere, ikke minst ungdom i etableringsfasen.

       Et annet forhold vi må se i sammenheng med dette, er at det er de husholdningene med høyest gjeldsbelastning som har minst andel av finansformuen, dvs. at for disse hjelper det ikke at husholdningene samlet sett har høy finansformue. De med høyest gjeldsbelastning har dermed ikke noe å trekke på dersom det skulle bli betalingsutfordringer.

       Jeg ser av pressemelding fra Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, i forbindelse med avgivelsen av revidert - og jeg må understreke at jeg har lest den nøye - at han fastslår at det er det ekspansive budsjettet til den rød-grønne regjeringen som er årsaken til renteøkningene. Samtidig vil han at Høyre og Bondevik II-regjeringen skal ha æren for at økonomien går godt. De aller fleste vet, og det vet også representanten Jan Tore Sanner, at disse tingene henger i hop.

       I politikken kan hukommelsen være underlig kort for enkelte politikere. Når de kommer fra posisjon til opposisjon blir hukommelsen enda kortere.

       Det er grunn til å friske opp hukommelsen til Høyre. Da Per-Kristian Foss styrte Finansdepartementet, sa Norges Bank i mars 2005 at styringsrenta gradvis ville øke fra det daværende nivået på 1 % til 4,2 % i 4. kvartal 2007 og 4,8 % i 4. kvartal 2008. Legger vi dette til grunn, var iallfall over 80 % av den samlede renteøkningen banken ser for seg, forutsett allerede da Høyre var i regjering og styrte Finansdepartementet.

       Hovedgrunnen til rentestigningen er at når det er veldig lav rente, blir det vekst i økonomien, dvs. at det er egendynamikken i rentesettingen både ute og hjemme som er den viktigste drivkraften til renteøkninger.

       Dagens Næringsliv sier i lederen 8. juni at Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, skal ha poeng for politisk frekkhet. For meg er det vanskelig å finne noen gode grunner til ikke å forstå intensjonen i karakteristikken, men jeg vil ikke være i nærheten av å bruke slike uttrykk som politisk frekkhet fra denne talerstolen.

       Hva består så Høyres bidrag til innstrammingen i revidert nasjonalbudsjett av? De foreslår å bruke 722 mill. kr mindre, som er anslagsvis 1 promille av utgiftene i statsbudsjettet. Dette er altså det store grepet som Høyre gjør for å få et opplegg som bedre er tilpasset den økonomiske situasjonen, og som vil gi en lavere rente enn de rød-grønnes forslag. Ja, ja, slik kan det også sies i et valgår.

       Riktignok føler jeg i debatten i dag at Høyres finanspolitiske talsmann har vært noe på retrett i dette spørsmålet i forhold til den høye sigarføringen i pressemeldingen i forbindelse med at revidert nasjonalbudsjett ble avgitt. Jeg tror at det vil være klokt, ja veldig klokt, å dempe seg i forhold til den høye sigarføringen.

       Gjermund Hagesæter (FrP) [11:46:45] : Sjølv om det er kredittmeldinga vi behandlar i dag, kunne ein iallfall innleiingsvis i debatten få inntrykk av at det var heilt andre ting ein debatterte, nemleg Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett, og også bruken av oljepengar. Sidan det blei brakt på bane, ønskjer eg også å seie nokre ord om akkurat det.

       Når det gjeld utsegna til sentralbanksjefen om at dersom ein brukar meir pengar, kan det skape press i norsk økonomi, trur eg nok absolutt alle er einige i at dersom ein brukar meir pengar på nøyaktig same måten som Regjeringa brukar pengar i dag, kan det skape press i norsk økonomi, og også renteoppgang. Men det er altså ikkje det Framstegspartiet gjer, og det er heller ikkje det Framstegspartiet meiner. Vi har ei heilt anna innretning på finanspolitikken vår enn det regjeringspartia og Regjeringa har. Eg vil berre gjenta kva som låg i vårt alternative statsbudsjett. Vi brukte riktignok 15 milliardar kr meir i oljepengar enn Regjeringa, men vi hadde 12 milliardar kr meir i nettokutt i offentlege utgifter - og 12 pluss 15 blir altså 27 milliardar kr meir i skatte- og avgiftslette enn Regjeringa foreslo i sitt budsjett. Det har vi fått Statistisk sentralbyrå til å gå gjennom. Dei har, i motsetning til sentralbanksjefen, gått grundig gjennom dette og rekna på det, og dei har også slått fast at dersom vårt alternative statsbudsjett hadde blitt vedteke, ville det gitt ei rente som var 0,6 % lågare enn den renta som utviklar seg med den politikken som Regjeringa står bak. Det er ei rekkje forhold og faktorar som gjer at Statistisk sentralbyrå har kome fram til det, og ein av dei vesentlegaste faktorane er jo at skattelette for lønnsinntekter vil auke arbeidstilbodet. Det er spesielt ein effekt som gjer seg gjeldande når det gjeld skattelette til dei som har lågare og midlare inntekter. Det er ofte personar som jobbar i under 100 % stilling, og som dermed kan auke sin arbeidskapasitet dersom ein får meir igjen netto pr. time ved å jobbe.

       Ein annan faktor som også kan påverke dette, er at når ein flyttar pengar frå privat sektor til offentleg sektor, medfører det også ein reduksjon av etterspørsel av varer og tenester i utlandet og ei auking av etterspørsel av varer og tenester i Noreg. Private brukar nemleg ein langt større prosentdel av si inntekt til å kjøpe varer og tenester i utlandet enn det offentlege gjer. Det betyr altså at når ein flyttar pengar frå privat sektor til offentleg sektor, vil det medføre eit press i økonomien.

       Det er også slik at enkelte avgiftslettar som vi har gått inn for, medfører ei vriding av etterspørselen. Eg vil ta eit eksempel, nemleg at vi har gått inn for å redusere eingongsavgifta på bil, og det er riktig at å redusere eingongsavgifta på bil vil skape ein større etterspørsel etter nye bilar enn dersom prisen er høgare på bilane. Det vil medføre at vi får ein nyare bilpark, ein nyare bilpark vil forureine mindre, den vil vere meir miljøvennleg, den vil også vere meir trafikksikker, og ein meir trafikksikker bilpark vil redusere talet på trafikkulykker. Så er det det poenget at bilane blir ikkje produserte i Noreg, dei blir produ-serte i utlandet, slik at når vi får ein auka etterspørsel etter bilar, vil altså ikkje det skape noko press i norsk økonomi. Heller tvert imot, for ein nyare bilpark vil medføre mindre behov for bilverkstadtenester enn om ein har ein eldre bilpark. Eg synest at dersom vi skal diskutere dette som går på auka oljepengebruk og Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett, må ein snart kome på bana med kva det er ein er ueinig i. Kva for verknader som SSB har lagt vekt på, er det ein er ueinig i? Det må ein kome på bana og seie, og ikkje berre seie at ein er ueinig med SSB.

       Torgeir Micaelsen (A) [11:55:30] : Representanten Gjermund Hagesæter fra Fremskrittspartiet er overrasket og i stuss over at Fremskrittspartiets merknader i kredittmeldingen er det som blir temaet i denne salen når vi debatterer nettopp dette temaet. For meg kommer ikke det akkurat som noen bombe, for dette er et parti som stiller seg helt på sidelinjen og trosser et så å si samlet fagmiljø i Norge og internasjonalt som sier hva som vil skje med en innretning og en pengebruk som det legges opp til i budsjettene til Fremskrittspartiet. Fordi vi er så redde for hva som vil skje med f.eks nyutdannede venner som sitter på store boliglån, eller med folk med dårlig råd som har boliglån - hva som vil være konsekvensene av å gjøre det på den måten - er vi nødt til å bruke tid på det.

       La oss bare gå inn i noen av sannhetsvitnene. Et av eksemplene som er brukt her, er, som representanten Leirstein viste til i sitt innlegg, en enkelt økonom. Så har vi også hørt Leirstein henvise til byggebransjen, at de mener at her er det rom for å gjøre både det ene og det andre. Ja, det blir jo litt som å gå inn til en butikksjef, eller butikkhandler, og si: Har du lyst til å selge mer? Han svarer jo ikke nei på det. Det ville veldig få gjøre. Som man roper i skogen, får man svar - selv om det sikkert finnes enkeltsteder i Norge der det er ledig kapasitet på det feltet.

       Så til trumfkortet, som er SSB-beregningen av hva som vil være utslaget på renten med Fremskrittspartiets budsjett. Ja, la oss gå litt inn i motforestillingene, da. For det første: Under halvparten av de budsjettøkningene Fremskrittspartiet har foreslått, er med i beregningene til SSB. Da ble det tatt utgangspunkt i 15 milliarder kr i økt oljepengebruk. Utenlandsbudsjettet på 7 milliarder kr og sletting av bompengegjeld på 12 milliarder kr er holdt helt utenfor. Så det totale tallet skulle vært 35 milliarder kr, ikke 15 milliarder kr.

       Så er det vel, så vidt jeg har forstått, slik at MODAG-modellen og SSB ikke sier noe om renten, men at vurderingen er mer gjetning. Det har jo også Ådne Cappelen i SSB bekreftet i presentasjonen av disse tallene. Han sier bl.a.:

       « Norges bank er ikke bare opptatt av inflasjonen, men også å dempe presset i økonomien. Beregningene viser at presset i økonomien vil øke, og en kunne derfor tenke seg at Gjedrem vil øke renten for å redusere presset. »

       Et annet sitat fra samme presentasjon:

       « Vi vet jo ikke hvordan Norges Bank tenker. »

       Jo, vi vet hvordan Norges Bank tenker. Det har vi fått svar på nå gjennom flere høringer flere år på rad. Vi kan jo bare helt kort henvise til den 10. mai i år, hvor Gjedrem i den åpne høringen i finanskomiteen konkluderte om denne rapporten:

       « Nå har ikke vi finstudert Statistisk sentralbyrås analyse som du » - altså spørsmålsstilleren - « viste til, men vi har sett at de har vært i tvil om hvilke rentevirkninger det ville gi. Den tvilen kan vi i og for seg bidra til å dempe. »

       Så fortsetter han, og helt på slutten sier han også noe som også Gjermund Hagesæter var innom, at det er innretningen på budsjettet som er avgjørende for hvordan renteutviklingen vil være. Der slår sentralbanksjefen fast at:

       « Det er hovedmekanismen, enten økt oljepengebruk skjer på utgiftssiden i budsjettene eller på reduserte skatter og avgifter » - som da vil ha de samme « følger ».

       Det var litt fritt sitert, bare så vi har det med.

       Så vi vet utmerket godt hva som skjer. Det er derfor vi bruker mye tid på dette. Det er derfor et samlet internasjonalt fagmiljø, og så å si et samlet norsk fagmiljø, advarer mot å gjøre dette. Derfor synes jeg det er rett og rimelig at den enkeltfaktoren som kanskje har størst innvirkning på livet til folk flest, nemlig at renten ikke stuper i været og struper norsk økonomi, også blir et tema når man debatterer en kredittmelding.

       Jeg vil derfor poengtere viktigheten av at Stortinget inviteres til å diskutere IMFs politikk overfor utviklingslandene i sammenheng med bistandspolitikken og andre politikkområder som til sammen utgjør det internasjonale press for å markedsrette sårbare sektorer og redusere det politiske handlerommet i utviklingsland. Soria Moria-erklæringens formulering om kondisjonalitet er at « Norsk bistand skal ikke gå til program som stiller krav om liberalisering og privatisering.» Derfor er det viktig at Regjeringen orienterer Stortinget om hvordan arbeidet med å forhindre IMFs bruk av kondisjonalitet for å fremme privatisering og liberalisering best kan motvirkes, bl.a gjennom effektiv bruk av styrerepresentasjon og gjennom å holde tilbake eller avslutte finansiering til program der IMFs kondisjonalitetskrav brukes. I den sammenheng har jeg merket meg Regjeringens håndfaste avgjørelse i forbindelse med infrastrukturfondet.

       Kritikken av låneordningen « Poverty Reduction and Growth Facility » og det faktum at IMF mangler tilstrekkelig kompetanse til å følge opp arbeidet overfor de fattigste landene, tilsier at Norge bør arbeide for at IMF avslutter arbeidet med fattigdomsreduksjon i disse landene og overlater dette til programmer under styring av FN-organisasjoner.

       Alle faglige vurderinger tyder på at det mest rasjonelle er at omfanget av IMFs oppgaver reduseres og tydeliggjøres innenfor det som er IMFs offisielle mandat, knyttet til finansiell stabilitet, kortsiktige lån og globale ubalanser, slik som kilder til handelsunderskudd og handelsoverskudd, som nevnt i meldingen. Dette vil medvirke til å styre IMF i retning av sitt vedtatte mandat fra Bretton Woods i 1948.

       La meg avslutningsvis få poengtere at Regjeringen jobber for en mer åpen og demokratisk styring av IMF og Verdensbanken. Men fremdeles har industrialiserte land mer enn 60 % av stemmevekten i IMF. Det er derfor viktig at IMF ikke engasjerer seg i interne politiske prioriteringer. Vi må ha sterk respekt for demokratiet, og det krever at ikke utenforliggende krefter bestandig overstyrer nasjonale og lokale prioriteringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3486)