Hvordan
muslimer i Norge praktiserer de fem søylene.
I
følge Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen
(L97), er det først
i 5 klasse elevene skal jobbe med islam som tema i KRL. I planen
står det
punktvis hva elevene skal bli kjent med i denne opplæringen. De
fem søylene er
et av disse punktene. I denne oppgaven har vi tatt for oss nettopp
disse. Vi
legger opp vår oppgave som en tenkt undervisningssekvens i en 5
klasse. Vi tar
utgangspunkt i at det i denne klassen går seks elever med
muslimsk bakgrunn. Siden
vi har valgt å la klassen fordype seg i de fem søylene,
har vi tenkt å ta
utgangspunkt i at klassen allerede har jobbet med islam som tema, og at
de har
basis kunnskapene, som for eksempel historien om livet til Muhammed,
andre
sentrale personer, og resten av historien om hvordan Islam ble
grunnlagt. Vi
kommer til å drøfte hvorfor vi har valgt islam som tema,
hvorfor spesielt de
fem søylene, og sist men ikke minst drøfte hvorfor vi har
valgt å legge opp
opplæringen slik vi har gjort senere i oppgaven. En del av
oppgaven vil også
inneholde et intervjue av en muslimsk far, og sitt syn KRL-faget. Han
vil
spesielt gå nærmere inn på sin praksis av de fem
søylene. Vi kommer også til å
legge ved teoretisk fagstoff om de fem søylene, og noen
fortellinger fra islam.
En oversikt av det kommende innholdet vil derfor se slik ut:
Islam,
sett i et verdens bilde:
I det
kapitlet i L97 som heter
Det allmenndannende mennesket, er
det å forstå internasjonale sammenhenger, og
påvirkninger, et viktig mål.
Islam er
den religionen i verden som vokser mest i omfang. Sett i et
verdensbilde er islam i de senere år blitt en viktig faktor for
å forstå
verdensutviklingen. Det er mange konflikter på verdensbasis der
islam som religion
er en motpart. Et godt og kjent eksempel, er konflikten i
Midtøsten. For å
kunne forstå den ene siden av denne konflikten, og andre
konflikter, er det en
forutsetning at man har kunnskap om islam, og muslimers hverdag.
Etter
11. September, er terror blitt et dagligdags uttrykk. Vi må
være
klare over at muslimer flest tar avstand fra slike handlinger. Det er
ekstreme
muslimske fundamentalister som gjør det til en plikt å
kjempe for sin religion
på den måten. Men for å kunne få innsikt i hva
som ligger bak denne terroren,
er det igjen en forutsetning at man har kunnskap om islam, og
forhistorien. Vi
ønsker derfor å gi våre elever et stert grunnlag som
skal bidra til en mer
helhetlig forståelse av et verdensbilde som stadig er preget av
uro og religiøse
konflikter. Sist men ikke minst få fram det islam står for.
Gjennom media hører
og leser vi om islam ofte i forbindelse med negative begivenheter.
Dette kan
lett føre til et skjevt bilde av religionens budskap.
Islam
i skolen:
Norge er
ikke lenger et land der vi bare hører om andre religioner og
kulturer gjennom media. Mennesker fra andre verdensdeler, og med andre
livsverdier er blitt en del av vår hverdag. I skolen har elever
med muslimsk
bakgrunn økt betraktelig de siste årene. Behovet for
å ha kunnskap om deres
kultur og religion er derfor blitt viktigere enn noen gang. I L97, er
et av de
felles målene for KRL faget å fremme forståelse,
respekt, og evne til dialog
mellom mennesker med ulike oppfatninger i tros- og
livssynsspørsmål (s.94). I
den generelle delen, er man opptatt av at faget i tillegg til å
fungere som en
brobygger, skal ivareta den enkeltes identitet ut fra egen
tilhørighet. Da det
i vår 5 klasse er en stor andel muslimske elever, ønsker
vi å bruke god tid på
dette tema, for nettopp å styrke disse elevenes identitet.
De
fem søylene:
Som vi
tidligere skrev, er de fem søylene et av punktene over hva
elevene i 5 klasse skal bli kjent med. Men etter en grundig refleksjon
over
disse punktene, kom vi fram til at dette punktet har en sterk
tilknytning til
flere av de andre punktene. For eksempel er fortellingen om den
første
bønneroperen, Bilal, og Muhammeds nattlige reise knyttet til
søylen om bønnen.
Det samme kan man si om de punktene som sier at eleven skal bli kjent
med
islamsk kunst, kalligrafi, og moskeen som kult sted, samfunnshus. I
tillegg til
at moskeen er et sted for bønn, fungerer det også som et
organ som i mange
miljøer organiserer zakah og pilegrimsreisen (Rian og Eidhamar
2004). Muslimsk
kunst, kalligrafi, er veldig synlig i moskeene. At man har satset
på den type
kunst, skyldes at det i islam er et bildeforbud mot å tegne Allah
eller
profetene (Breidlid og Nicolaisen 2000). Et annet punkt som har direkte
tilknytning til de fem søylene, er punktet om trosbekjennelsen.
En av de fem
søylene er jo nettopp trosbekjennelsen. Som vi ser er mye av det
elevene skal
lære om knyttet til hverandre på en eller annen måte.
Vi mener at det er viktig
å lære eleven om islam som en helhet, da det er lettere
å se sammenhenger. Det
er derfor viktig for oss at vi legger frem stoffet som et tema som
binder det
hele sammen. Slik mener vi det vil være lettere og ryddigere for
elevene å
jobbe med det. En annen grunn til at vi velger å la klassen
fordype seg i de
fem søylene, er den praksisen som er knyttet til dem. De
står helt sentralt,
både i den islamske lære og i det daglige liv. Hverdagen
til en muslim vil
alltid i større eller mindre grad være preget av de fem
søylene (Rian og
Eidhamar 2004). For å lære elevene dette faget så
levende som mulig, og fra det
kjente til det ukjente, slik L97 vektlegger, har vi derfor valgt
å knytte de
fem søylene til muslimer som bor i Norge. Vi vil med andre ord
bevege oss fra
et utenfraperspektiv, og nærme oss et innenfraperspektiv.
Ved
å gjøre det på denne måten, mener vi vil
øke interessen og
engasjementet hos elevene. Vi ønsker å framstille stoffet
så nært og levende
som mulig. I arbeid med de fem søylene har vi som hovedmål
at elevene med den
kunnskapen de konstruerer, får økt forståelse i
møte med mennesker med muslimsk
bakgrunn, noe L97 vektlegger sterkt:
”Faget skal være åpent og bidra til innsikt,
respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme
forståelse og
toleranse i religiøse og moralske spørsmål”
( L97
s.89).
Intervju
av en muslimsk far.
Han
forteller om sin praksis av de fem søylene:
1. En 35
år gammel far av marokkansk opprinnelse. Han har bodd de siste
18 årene i Norge. Han er far til to jenter. Hun eldste skal
begynne på skolen
høsten 2004.
Dette
har pappaen svart da vi spurte han om hvordan han praktiserer de
fem søylene i Norge. Med alle de hindringer og muligheter det
kan innebære:
Trosbekjennelsen
(shahada):
Shahada
er den søylen som ikke er så synlig i min hverdag. Den
knytter
meg på en måte til Allah. Det er når jeg
ønsker å henvende meg til Allah, at
jeg begynner med å si trosbekjennelsen inni meg. Det er på
en måte min
”kontaktlinje” til Allah. Jeg henvender meg til Allah i situasjoner der
jeg
føler meg utrygg eller usikker, men også i
gledesanledninger der jeg vil takke for
opplevelsen. Da er det viktig at jeg viser med hjertet at jeg tror
på budskapet
om at det bare finnes en Gud, og Mohammad er hans profet. Ellers er
shahada det
siste jeg sier når jeg legger meg for å sove. Ifølge
koranen skal
trosbekjennelsen være det siste en døende person får
høre. Våre liv er alle i
Allahs hender. Jeg kan derfor aldri være sikker på
morgendagen, om jeg har den
i vente. For alltid å være på den sikre siden, sier
jeg derfor shahada før jeg
sovner. Samtidig som jeg sier det, løfter jeg høyre
pekefinger i været for å
markere sterkere budskapet i det jeg sier.
Bønnen
(salah):
Bønnen
er den vanskeligste av de fem søylene å praktisere, synes
jeg. Å
be fem ganger daglig, og det til faste tider, er nærmest umulig
å kombinere med
en fulltidsjobb. V har ikke bønnerom på jobber, og heller
ikke et sted hvor jeg
kan utføre vaskeritualet. Jeg løser det på den
måten at jeg tar igjen de
”tapte” tidene når jeg kommer hjem. Hvis jeg er på byen, og
det er tid for
salah, så venter jeg til jeg kommer hjem. Jeg har venner som
foretrekker å be
akkurat til de faste tidene. De har snakket med sine arbeidsgivere om
det, og
sammen kommet fram til en løsning begge er tilfreds med. De ber
også hvis vi er
på byen. De finner seg et litt rolig sted, og ber sin
bønn. De gangene det lar
seg gjøre, har jeg vært på fredagsbønnen i
moskeen. Men også den er vanskelig å
kombinere med jobb.
Almisser
(zakah):
Denne
tredje søylen er den som er lettest å gjennomføre
synes jeg. Jeg
gir 2,5 % av min formue. Der er noen som har avtaler med moskeen
om dette.
Da er det moskeen som sørger for at pengene kommer til en fattig
familie. Men i
mitt tilfelle, synes jeg det er lettere å gjøre det selv.
Min far i Marokko vet
om en del fattige familier. Jeg ringer til han, og ber han legge ut for
meg den
summen som min formue tilsvarer. Jeg stoler på at han finner en
”riktig”
familie.
Fasten
(saum):
Ramadan,
fastemåneden, er en hellig tid for oss. Hjemme hos meg, har vi
tatt noen av de norske tradisjonene og gjort til våre egne. Vi
har for eksempel
Ramadanverksted. Da lager vi dekorasjoner til avslutningsfesten, Eid,
sammen
med ungene. Vi lager også Ramadankalender som består av 30
luker. Da er det
slik at ungene får lov til å åpne en luke etter at vi
har åpnet fasten. Ellers
er familien mye sammen. Vi leser fra Koranen. Jeg er ofte på
moskeen for å be
den siste bønnen. På jobben går det helt greit. Det
har hendt at noen av mine
kolleger ikke viser meg respekt for det jeg gjør. De klarer ikke
å forstå at
jeg faster av egen fri vilje, og at det gir meg mye. Når det har
hendt, har jeg
prøvd å forklare så godt jeg kan, og respekterer at
de ser sånn på det. Det som
er ganske spesielt med Ramadan i Norge, er den perioden når den
faller midt på
sommeren eller midt på vinteren. Fordi vi ikke skal spise mellom
soloppgang og
solnedgang, er det veldig hardt å faste om sommeren når
dagene er så lange. Da
har vi faktisk bare noen timer til å spise på. Sist jeg
fastet på sommeren, var
for 15-18 år siden. Siden da, har Ramadan kommet 12 dager
tidligere hvert år.
Nå faster vi i oktober. Det vil si at om ikke så mange
år så vil Ramadan igjen
komme på sommertid. Å faste om vinteren når dagene er
så korte, er på ingen
måte vanskelig. V i kan spise så lenge som til omtrent
klokka åtte på morgenen,
og åpne fasten omtrent klokka tre på dagen.
Pilegrimsreisen
(hajj):
Denne
søylen er den som jeg merker minst til daglig. Men det betyr
ikke
at den ikke er viktig for meg. Jeg har som mål i livet å
dra til Mekka minst en
gang. Men akkurat nå velger jeg å vente noen år. Jeg
vil gjerne at jeg og min
kone skal få oppleve dette sammen. Men fordi jentene våre
ennå er små, vil vi
ikke reise fra dem. Og vi ønsker heller ikke å ta dem med
da forholdene i Mekka
under hajj er tøffe, og ritualene som skal utføres krever
full konsentrasjon og
oppmerksomhet. Når vi finner ut at tiden er inne for en slik
reise, vil vi
henvende oss til den moskeen her i Norge vi tilhører, og
få den informasjonen
vi trenger. Det er moskeen som organiserer pilegrimsreisen til Mekke
hvert år.
Imamen i moskeen pleier å gi åndelig veiledning i forkant
av en slik reise.
Hva
synes du om KRL-faget etter L97?
Jeg har
dessverre ikke så mange meninger om det. Jeg vet egentlig lite
om innholdet. Skulle gjerne sett at skolen i forbindelse med min
datters
skolestart, ga oss foreldre informasjon om dette faget. Men jeg mener
at i
likhet med alle andre fag, så er det i stor grad avhengig av
læreren hva det
blir undervist i, og hvordan. Det som jeg har tenkt litt på, er
hvordan lærere
ofte omtaler andre religioner. Om Kristendommen er det alltid ”vi”.
Mens når
elevene har om andre religioner sier læreren ofte ”dem”. Etter
min mening er
dette med på å distansere elevene fra det de lærer.
Våre
refleksjoner etter intervjuet:
Det
denne muslimske faren svarer på spørsmålet om hva
han synes om
KRL-faget, er svært interessant for oss blivende pedagoger. Det
at vi ofte
bruker ”dem” når vi omtaler andre religioner stemmer i mange
tilfeller. Vi må
opptre profesjonelt, og være bevisst på vår rolle og
perspektiv på det
livssynet som skal presenteres. Spørsmålet vil oftest
være om religionen
betraktes utenfra eller innenfra. I boka Jødedommen
og Islam, skriver forfatterne Rian og Eidhamar (2004) at et mest
mulig
fullstendig bilde av en religion, er avhengig av at det brukes
både utenfra- og
innenfraperspektiv, og at de to utfyller hverandre. Et
utenfraperspektiv vil i
høyre grad være preget av objektivitet og saklighet, men
at elevene også bør få
et innblikk i hvordan det er å stå innenfor religionen, og
hvordan religionen
framstiller seg selv. Ved å bruke ord som ”dem”, betrakter vi
religionen fra et
sterkt utenfraperspektiv, og markerer avstand. På den andre
siden, vil det
igjen være nesten umulig for en ikke-muslimsk lærer å
ikke referere til
muslimer som ”dem”. Det er naturlig for alle å snakke i tredje
person når man
selv ikke er en del av det som omhandles. Det vi må passe
på, er å få fram at
islam som religion ikke er noe fremmed og fjernt. Vi må få
fram denne nærheten
ved bl.a. å trekke inn de muslimske elevene i klassen. ( Dette
kommer vi
tilbake til seinere i oppgaven).
Også det pappaen sier om at han
skulle ønske skolen informerte litt mer om faget, er av stor
interesse, og til
ettertanke. Det står nemlig følgende om KRL i L97:
”Fordi
faget er nytt og skal favne alle elever, er det avgjørende at
foreldre og elever av ulik tilhørighet har kjennskap til
undervisningenopplegg
og lærestoff. For å øke foreldrenes trygghet
når det gjelder opplæringens
innhold, er det lagt vekt på å utforme læreplanen
slik at foreldrene lett kan
se hva elevene skal møte på de ulike trinn.”
(L97 s.
93)
Vårt
undervisningsopplegg:
1.
Presenter
de fem søylene. Ren teori.
2.
Vise
fram konkrete ting som et bønneteppe, den muslimske kalenderen,
og bilder fra
Mekka.
3.
Muslimske
elever i klassen forteller resten av
klassen om hva slags forhold han/hun har til de fem søylene.
4.
Lese
sammen fortellingen om Muhammeds nattreise, og fortellingen om Bilal,
den
første bønneutroperen.
5.
Tegne
fra fortellingene.
6.
Invitere
en muslimsk far til klassen. Han forteller klassen om hvordan hans
familie
praktiserer de fem søylene. Klassen
kan
stille spørsmål.
7.
Planlegge
en tur til den lokale moskeen.
Teori
om de fem søylene:
Vi mener
det er viktig at elevene får en teoretisk introduksjon av
søylene. På den måten får de basiskunnskapen
som trengs for å lære mer om
søylene. Vi mener også at det er viktig for dem å ha
samlet informasjon om
søylene på ett sted, slik at de ved senere anledninger kan
slå opp å få svar på
det de lurer på. Vi skriver denne faglige delen så tydelig
som mulig, og ikke
minst bruker vi et ”barnevennlig” språk. Dette er et nytt tema,
og ukjent for
mange. Derfor ønsker vi å ikke gjøre det mer
vanskelig og uforståelig ved å ta
i bruk mange fremmede ord. Når vi representerer den faglige
teoretiske delen
fram for elevene, ønsker vi å kombinere det med bruk av
konkreter og andre
visuelle ting.
(
Teoristoffet om de fem søylene kommer på slutten av
oppgaven).
Bruk
av konkrete ting:
Når
vi sier vi ønsker å bruke konkrete ting i undervisningen,
er det
for å få elevene til å danne seg indre forestillinger
om det vi snakker om.
Sagt med andre ord, ønsker vi å gi dem knagger til å
henge videre kunnskap på.
I boka Elevens verden, skriver Gunn
Imsen (1999), om viktigheten av
konkretbruk i undervisningen. Ifølge boka, har det blitt gjort
mange
undersøkelser som viser at når det dreier seg om kjent
stoff, vil språklig
representasjon være best. Dreier det seg om ukjent stoff, kan
støtte gjennom
visuelle forestillinger gi bedre resultater. Jo mer ukjent stoffet er,
jo mer
nødvendig er det med åpen undersøkende aktivitet.
Også L97 legger vekt på bruk
av konkreter og andre visuelle ting som for eksempel bilder:
”Å forklare noe nytt innebærer
å forankre det til noe kjent. Dette oppfylles ved at
læreren bruker uttrykk,
bilder, analogier, metaforer og eksempel som gir mening for eleven.”
(L97 s.
30).
Det vi
ønsker å bruke av konkreter er knyttet til de fem
søylene så
lang det lar seg gjøre. Vi spør en av de muslimske
elevene om de kan ta med et
bønneteppe hjemmefra. Ofte er disse teppene utstyrt med et
kompass som alltid
viser hvilken retning Mekka er.
I
tilknytning til fasten, har vi ringt den lokale moskeen og spurt om
de har muslimske kalendere tilgjengelig. Det viste seg at de alltid har
slike
gratis for publikum. Vi kan derfor gå og hente oss en. Med
kalenderen, har vi
tenkt å vise hvordan den islamske kalenderen henger sammen med
den vestlige som
vi bruker. Det Islamske året er 12 dager kortere, og fører
derfor til at
Ramadan flytter 12 dager på seg hvert år i forhold til
vår tidsregning. I
forbindelse med pilegrimsreisen, har vi tenkt å vise bilder fra
Mekka. Når det
gjelder almissene, er det vanskelig å vise noe konkret.
Trosbekjennelsen vil vi
komme tilbake til seinere i forbindelse med besøket av den
muslimske pappaen
.
De
muslimske elevene forteller:
I L97
åpnes det for at elever som ønsker det, kan fortelle om
sitt
livssyn. Etter å ha diskutert denne metoden oss i mellom, har vi
kommet fram
til at vi kan gjøre det, men på en forsvarlig måte.
Vi ønsker å la dem fortelle
det de selv ønsker å formidle.
Det må først og fremst foregå
på
elevenes premisser. Som en muslimsk kvinne i Norge sa i et intervju i
boka Jødedommen og Islam:
”Spør
aldri om teologiske spørsmål! Barn er ikke teologer. De
kan ikke
bære ansvaret ved å måtte stå til rette for den
islamske lære”.
To
fortellinger fra islam:
Under
KRL for 5-klasse sier fagplanen at under opplæringen skal elevene
bli kjent med blant annet fortellinger om Mohammad og fortellingen om
den
første bønneroperen.
I
tillegg til fortellingen om Bilal, den første
bønneroperen, har vi
blant fortellingene om Mohammad valgt fortellingen som omhandler hans
nattlige
reise. Vi har valgt disse fortellingene på grunn av deres
tilknytning til
søylen om bønnen.
Ikke
minst er fortellingen om Mohammads nattlige reise viktig for å
forstå muslimenes forhold til Aqsamoskeen i Jerusalem, og hvorfor
byen er den
tredje helligste i Islam.
(
Fortellingene kommer på slutten av oppgaven).
Fortelling
som arbeidsmetode:
Under arbeidsmåter i KRL-faget
står følgende:
”Både
når det gjelder Bibelen, kristendommens historie og de andre
religioner og livssyn, er det lagt stor vekt på presentasjon
gjennom
fortelling.” (L97 s. 91)
For oss
er det viktig å presentere faget gjennom andre briller enn de
vi er vant med, som for eksempel teoretisk stoff. For å ikke bare
ha et
utenfraperspektiv, mener vi at bruk av fortelling er en god metode for
å skape
et mest mulig innenfraperspektiv. Å arbeide med fortelling som
metode i
undervisningen har mange fordeler. I tillegg til fortellingenes egen
verdi,
åpner fortellingen videre for andre arbeidsmåter, som for
eksempel tegning. Ved
å jobbe med fortelling, vil elevene også få kunnskap
om bønnens opprinnelse.
.
Fortellingens
identitetsskapende funksjon:
Fortelling
er viktig i forbindelse med all læring. Fortelling skaper
opplevelse og engasjement, og appellerer sterk til barn. I boka Norsk som identitetsfag, skriver Sylvi
Penne (2001) om hvordan mennesker gjennom fortelling prøver
å skape mening og
forståelse for sin tilværelse, og hvordan vår
identitet blir påvirket av
fortelling. Fortelling har på oss mennesker en stor psykisk og
kognitiv
påvirkning. Når et menneske forstår og tolker sin
livsfortelling i lys av
fortellinger, kan vi si at fortellingene er med på å skape
og vedlikeholde
identitet. Fortellingene blir tolkningsrammer for livet (Breidlid og
Nicolaisen
2000).
Presentasjon
av fortellingene i klassen:
Som vi
skrev helt i begynnelsen, er det seks elever i klassen med
muslimsk bakgrunn. Siden fortelling har en slik identitetsskapende
funksjon, må
vi tenke på de andre elevene i klassen, og hva de oppnår
gjennom fortellingen.
Som pedagoger må vi ta hensyn til hver enkelt elevs personlige
utvikling. Vår
utfordring blir å finne en måte å presentere
fortellingene på, som gjør at alle
får et godt utbytte av dem. Det kan ikke bli enkelt når
alle skal høre de samme
fortellingene, og samtidig få styrket alle deres kulturelle og
religiøse
identitet. På hvilken måte blir da fortellingene i dette
tilfellet
identitetsskapende? Fordi KRL-faget er felles for alle, og elevene
representerer ulike livssyn, blir vi nødt til å se
annerledes på dette.
Utfordringen blir da å forme identiteten i dialog med mange
tradisjoner. Vi må
være bevisste på å presentere våre fortellinger
som muslimske, og hvordan det
er vanlig å forstå fortellingene innenfor Islam. På
grunn av fortellingens
innebygde kraft, kan KRL lett oppfattes som et opplevelsesfag. Vi
må ikke se
bort ifra reaksjoner fra for eksempel foreldre som vil mene at vi
utsetter
barna for en form for forkynnelse. Med dette i bakhodet, vil vi i
høyest mulig
grad presentere fortellingene som åpne fortellinger. Åpne
fortellinger er
fortellinger som foreligger i åpen, utolket form. Elevene vil
gå inn i dem,
oppleve dem, og tolke dem på sin måte. Dette
innebærer mulighet for både
tilslutning og avstandstaken. Det vil si at elevene deltar på
egne premisser
(Breidlid og Nicolaisen 2000). Samtidig ønsker vi å bidra
med refleksjon og
ettertanke hos eleven. Med det mener vi at elevene skal prøve
å finne ut om det
er noe i fortellingene som kan ha allmenn betydning, og kan ha et
budskap til
alle mennesker, også ikke-muslimer. Vi mener at fortellinger fra
alle kulturer
har en allmennmenneskelig side som bør komme fram. Ved å
dele opplevelser av
fortellinger fra ulike tradisjoner, vil elevene også etter hvert
utvikle en
kollektiv identitet i KRL. Fortellingene vil gi en felles opplevelse,
og
elevene vil se på dem som sine felles fortellinger. Det er i
dialog med mange
tradisjoner barns identitet blir formet (Breidlid og Nicolaisen 2000).
Ved
å ha et slikt perspektiv på vårt arbeid med
fortelling, er det
etter vår mening veldig i tråd med KRL-fagets mål i
L97 om å ivareta den
enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som
det skal fremme
dialog i en felles kultur.
Tegne
fra fortellingen:
Under
dette arbeidet ønsker vi la elevene selv få oppleve
forbudet i
islam om å ikke tegne eller dramatisere Allah, engler, eller noen
av profetene.
Hensikten med forbudet er å hindre alle former for
avgudsdyrkelse. Figurative
fremstillinger av det guddommelige kan føre til bildekult og
svekke troen på
den ene, usynlige Gud (Rian og Eidhamar 2004). Når vi skal la
elevene få tegne
fra fortellingene, vil vi i forkant av det diskutere dette
bildeforbudet.
Elevene blir da nødt til å tenke i andre baner. Arbeidet i
seg selv vil ha et
didaktisk poeng. I forbindelse med det, vil vi trekke inn en annen form
for
islamsk kunst, kalligrafi. Både bildeforbudet, og kalligrafi er
begreper som
elevene ifølge L97 skal bli kjent med.
Vi
får besøk av en muslimsk far:
Under
arbeidsmåter for KRL, oppfordrer L97 til å bruke foreldre
som
ressurser i undervisningen. Planen legger også vekt på en
levende framstilling
av religionene. Dette er også vår hensikt med å
invitere en muslim (vårt
intervjuobjekt). Målet er at han skal fortelle klassen om hvordan
han
praktiserer de fem søylene i Norge. Vi ønsker også
at han sier høyt foran
klassen trosbekjennelsen slik den uttales på arabisk. Vi vil ikke
pålegge
elevene til å gjenta etter han, da det etter L97 finnes fritak
for slik
deltagelse. Men også her vil vi putte inn et didaktisk poeng. For
bare det å si
trosbekjennelsen betyr ikke at du er enig i budskapet. Ifølge
hadith må det
først foreligge en sterk overbevisning i hjertet. Hvis vi skulle
få reksjoner
fra noen foreldre angående dette besøket, vil vi henvise
til L97, og forklare
at vår gjest ikke på noen måte skal forkynne. Vi
ønsker å ha han der for å få
en enda dypere innsikt i hvordan muslimer i Norge praktiserer de fem
søylene.
Og da er ingenting bedre enn en levende kilde for å få et
innenfraperspektiv.
Den muslimske pappaen vil kun svare på spørsmål fra
elevene.
Tur
til moskeen:
Da vi
tidligere har drøftet bruken av innenfraperspektiv, og i den
anledning invitert en muslimsk far til klassen, ønsker vi
å berike et slikt
perspektiv enda litt mer. Vi avslutter vårt tema om de fem
søylene, og hvordan
muslimer i Norge praktiserer dem, med et besøk til moskeen. Her
vil vi møte
hvordan religionen framstiller seg selv, se hvordan bønnen
foregår, se hvordan
kalligrafi blir brukt til utsmykking av moskeen, og ikke minst få
snakke med en
imam.
”
Elevene bør møte representanter for ulike tros- og
livssynssamfunn i
lokalmiljøet og være tilstede ved en religiøs
samling. Det bør legges vekt på
bearbeiding og etterarbeid.” (L97 s. 94)
Da
klassen allerede er godt kjent med islam, og spesielt de fem
søylene, vil vårt etterarbeid bestå i reflektere
over vår opplevelse i moskeen,
og om noe var annerledes enn forventet, og ikke minst hva som gjorde
mest
inntrykk. Med dette vil vi avslutte vårt tema om islam i klassen.
De fem søylene
For å hjelpe
muslimene til å være gode muslimer, har Allah gitt dem
leveregler. Disse kalles
de fem søyler. På samme måte som søylene
på en bygning bærer bygningen så den
ikke raser sammen, bærer de fem søylene i islam hele
religionen slik at den
ikke raser sammen. Søylene bærer på en måte
hele islam oppe og alt annet i
islam avhenger av de fem søylene. Siden de fem søylene er
handlinger som skal
utføres, vil derfor hverdagen til en muslim være preget av
disse. De fem
søylene har sitt utspring i koranen, men det er i Hadith de har
fått sitt navn
og står nærmere beskrevet. Hadith er fortellinger som
omhandler Mohammad, og
hvordan han levde sitt liv. Det er først etter at Mohammad
døde at
fortellingene ble skrevet ned.
Barn er fritatt fra å
følge de fem søylene på samme måte som de
voksne, men det er fint om de
forsøker å følge dem.
Den første
søylen er trosbekjennelsen.
Trosbekjennelsen er
ikke å finne i Koranen, men derimot i Hadith bøkene.
Trosbekjennelsen blir
uttalt på arabisk, og betyr:
”Det er ingen Gud utenom
Allah, og Mohammad er hans profet”.
Når det blir født et
barn, skal trosbekjennelsen ifølge Hadith hviskes i øret
på det nyfødte barnet.
Trosbekjennelsen skal være det siste en døende person
hører. Hver gang det
kalles til bønn, blir trosbekjennelsen resitert. Det som
spesielt med denne
søylen, er at du må med hjertet tro på budskapet i
trosbekjennelsen før du kan
gå videre for å praktisere resten av de fem søylene.
Den andre søylen
er bønnen.
Muslimene skal be 5
ganger om dagen, og når de ber vender de seg mot Mekka. I alle
moskeer er det
et merke på veggen som viser hvor Mekka ligger.
Før hver enkelt
bønnetid må muslimene gjennom en renselse med rent vann
eller sand. En vasker
hender og underarmer, ansikt, ører, hals, nakke og eventuelt
føtter i rennende
vann.
Når de ber, kneler
de, og det er fordi de vil vise at Allah er herren, og at de er hans
tjenere.
Allah er stor og menneske blir ganske lite i møte med Allah.
Muslimene ber
derfor ikke bare med ord, men med hele kroppen. Bønnene skal bes
på et rent
sted, og muslimene står uten sko på et bønneteppe
under bønnen. Ved å be
bringes mennesket nærmere Allah.
Den viktigste bønnen
de ber, blir kalt åpningsbønnen. Trosbekjennelsen sies
også fram under bønnen.
Utenom de faste bønnene fem ganger om dagen, som skal sies fram
på arabisk, kan
muslimene be til Allah når som helst der de er, på det
språket de snakker til
daglig.
Den tredje
søylen er almissene.
I islam
er det en etisk plikt å hjelpe de
fattige. Man skal derfor skatte litt av sin formue for å hjelpe
de som ikke har
så mye. Der er vanlig å betale 2,5 % av det du eier. I
noen land er det
myndighetene som organiserer dette, men for det meste er dette en
privat sak.
De betaler enten gjennom moskeen, eller finner selv en trengende person
som de
hjelper. For en troende muslim, er dette en viktig handling, da man
tolker det
å gi almisser til de fattige som en slags ”renselse”. Det vil si
at man på den
måten helliger resten av formuen til eget bruk.
Den fjerde
søylen er fasten.
Fasten finner sted i
den muslimske måneden Ramadan. Under fasten skal voksne muslimer
avstå fra mat
og drikke fra det blir lyst til de blir mørkt en hel dag. Det
vil si mellom
soloppgang og solnedgang. Etter at sola har gått ned, avbryter
man fasten med
god mat og drikke i lag med familien.
Barn, syke, gravide
og kvinner som har menstruasjon skal ikke faste.
Muslimene faster for
å vise lydighet mot Allah, og kontrollere behovene sine til for
eksempel mat.
De får føle hvordan det er å være sulten og
tørst, og med dette bli minnet på,
og oppfordret til å hjelpe dem som ikke har mat og drikke. I
Ramadan er det
meningen at de skal konsentrere seg om islam. Det vil si at man leser
mye i
Koranen (muslimenes hellige bok), og er mye i moskeen. Ramadan er
måneden hvor
Muhammed fikk sin første åpenbaring. Det sies at engelen
Gabriel stod foran han
og fortalte han det som i dag står i Koranen. Denne natten som er
27. ramadan,
blir markert med en feiring. Når ramadan er slutt, har man en
avslutningsfest
som kalles id-ul-fitr.
Den femte søylen
er pilegrimsreisen.
Det finnes to ulike
pilegrimsreiser. Hajj er den mest kjente og den viktigste, og
utføres en måned
etter ramadan. Den andre, umra, kan utføres andre deler av
året enn ramadan.
Pilegrimreisens mål
er Mekka, som bare muslimer får komme inn i, og Kaba. Kaba er en
klossformet
bygning med et sort klede over. Inne i Kaba i det ene hjørnet
finnes den sorte
stein, som sies å være en meteorstein som kom dalende ned
fra himmelen og er et
tegn fra Allah. Det fineste øyeblikket for pilegrimene er
når de går syv ganger
rundt Kaba, og får kysse den sorte steinen.
I Mekka
skal alle pilegrimene ha samme hvite
klær. Det er ulike drakter for menn og kvinner. Grunnen til at de
er like
drakter, er at det ikke skal være forskjell på rike og
fattige.
Pilegrimene drar også
til Medina, den første muslimske by. Videre går ferden til
Mina. Her ofrer de
for å minnes at Ibrahim, kalt Abraham i Bibelen, var villig til
å ofre sin
sønn, men Allah/Gud var barmhjertig. Offerfesten, id-al-adha, er
den største
festen, og muslimer fra hele verden feirer denne.
To fortellinger fra islam
Muhammeds nattreise:
En natt ble profeten
vekket av engelen Gabriel som viste ham en bevinget hest med navnet
Al-Buraq.
Al-Buraq førte dem over ørkenen og landet på
tempelplassen i Jerusalem. Der
ledet Mohammad de andre profetene i bønn – bla. Abraham, Moses
og Jesus.
Deretter ble han ført opp gjennom de syv himler, hvor han fikk
skue både
paradiset og helvete, foruten å komme frem for Guds trone.
Mohammad sier selv:
”
På veien tilbake til kom jeg forbi Moses.
Han spurte hvor mange bønner som var pålagt meg. Da
fortalte jeg at det var
femti, sa han: ” Bønner er tunge og dine folk er svake, så
gå tilbake til din
herre og be han redusere antallet for deg og ditt samfunn”. Jeg gjorde
så og
han reduserte de til ti. Igjen kom jeg forbi Moses og han sa det samme
enda en
gang. Slik fortsatte det til bare fem bønner for hele dagen og
natten. Moses ga
meg igjen det samme råd. Jeg svarte at jeg hadde gått
tilbake til min herre for
å spørre ham om å redusere antallet så mange
ganger at jeg var helt skamfull og
ikke vill gjøre det igjen. Den av dere som fremfører
bønnene i tro og tillit,
vil ha belønningen for femti bønner”.
Bilal – den
første bønneutroperen i islam:
Bilals foreldre kom
fra Afrika. De hadde blitt fanget og brakt til Arabia som slaver. Da
Bilal var
liten gutt, ble han tatt fra foreldrene og ført til
markedsplassen i Mekka. Der
skulle han selges som slave. En rik handelsmann som het Umaya, kom og
kjøpte
Bilal. Umaya var streng, og Bilal måtte arbeide hardt hver eneste
dag. Da han
ble voksen, ble det enda verre. Når han ikke arbeidet hardt nok,
fikk han
straff. Dette skjedde på den tiden Mohammad begynte å
forkynne i Mekka.
En gang Bilal fulgte med Umaya til
markedsplassen, fikk de se noen menn som stod og lyttet til Mohammad.
Umaya
stoppet for å høre: ”Det er bare en gud”, forkynte
Mohammad”. Allah er den
eneste gud, og Allah er den eneste som skal adlydes og tilbes”. Da ble
Umaya
sint. Han brukte å be til flere guder og tjente store penger
på alle som kom
til Kabaen for å ofre til de forskjellige gudene.
Men Bilal ble glad da han hørte på
Mohammad. Han ville også tro at Allah var den enste gud og
bestemte seg for å
bli muslim. Da Bilal fortalte om dette, ble Umaya rasende. Som straff
måtte
Bilal ligge ute i solsteken med en stor, tung stein over brystet. Bilal
trodde
han skulle dø. Mens han lå der, sa han til seg selv, igjen
og igjen: ’En gud,
en gud, en gud.’
Plutselig hørte Bilal noen som
diskuterte ivrig. De forhandlet om prisen på en sort slave.
Kanskje de ville
kjøpe ham? En mann tok opp penger og betalte for Bilal. Han het
Abu Bakr og var
en god venn av Muhammed. Da ble steinen fjernet, og Bilal fikk bli med
Abu Bakr
hjem. Abu Bakr fortalte at han ville sette Bilal fri. Han skulle ikke
være
slave lenger. Bilal ble jublende glad – nå var han en fri mann.
Noen dager senere fikk Bilal møte
Mohammad, og de ble gode venner. Da Mohammad flyktet fra Mekka til
Medina, var
Bilal med. I Medina bygde muslimene et hus hvor de skulle komme sammen
for å
be. Et slikt hus kalles en moske.
Mohammad hadde sagt at muslimene
skulle be på faste tider fem ganger hver dag. Da moskeen var bygd
ferdig, var
det mange som lurte på hvordan de skulle vite når de skulle
be. Noen foreslo å
blåse i en trompet, slik som jødene pleide å
gjøre. Andre mente det var bedre å
klappe med to trefjøler, slik de kristne i Arabia pleide å
gjøre.
En natt drømte en av muslimene at
han møtte en mann med grønne klær. Mannen sa at
muslimene verken skulle bruke
trompeten eller trefjøler, men heller velge ut en mann til
å være bønneutroper.
Utroperen skal kalle muslimene til bønn med sin egen stemme.
Mannen med de
grønne klærne fortalte nøyaktig hvilke ord
utroperen skulle si.
Mohammad sa at dette var en drøm fra
Allah. Så valgte han ut Bilal til å være
bønneutroper fordi han hadde så god
stemme. Bilal fikk oppgaven med å gå opp på det
høyeste huset i Medina. Når det
var tid for å be, ropte han ut med de samme ordene som mannen
hadde hørt i
drømmen.
Etter at muslimene hadde inntatt
mekka, kunne alle i byen høre en mann som stod på taket av
selveste Kabaen og
kalte inn til bønn. Det var Bilal, den sorte slaven som hadde
blitt den første
bønneutroperen i islam (Rian og Eidhamar 2004).
LITTERATURLISTE:
·
Breidlid
og Nicolaisen, 2000. I begynnelsen var
fortellingen. Oslo: Universitetsforlaget.
·
5 klasse
KRL bok: Broene av Bakken, Bakken og Haug
·
Imsen,
Gunn, 1999. Elevens verden. Tangen: Tano Aschehoug
·
Læreplanverket
for den 10-årige grunnskolen. (L97)
·
Penne,
Sylvi, 2001. Norsk som identitetsfag.
Oslo: Universitetsforlaget
·
Rian og
Eidhamar, 2004. Jødedommen og islam. Kristiansand:
Høyskoleforlaget