Ingvild
Pedersen, klasse I
Lisa
Mari Kvernhaug, 669, klasse I
Stine
Semb, 777, klasse I
Marte
Torill Sandberg, klasse I
Maria
Sjåstad, 734, klasse I
FAGDIDAKTISK
OPPGAVE I IKT OG KRL I 2. SEMESTER
Innholdsfortegnelse
Fortellingsdidaktikk
Innledning
I dagens skole blir det lagt hovedvekt på Kristendommens fortellinger da de er en del av Norges kulturarv. Undervisningen skal også legge vekt på fire andre religioner, og et sekulært livssyn. For å gjøre seg kjent med alle disse ulike kulturene og religionene er det nødvendig å kjenne de grunnleggende fortellinger, som tilhører kulturene og religionene. Fortellinger reflekterer en kulturs virkelighetsforståelse.
I denne oppgaven har vi valgt å jobbe med fortellingsdidaktikk i en flerkulturell skole. Problemstillingen vår er: Hvorfor bør man knytte fortellingsdidaktikk til KRL- faget i en flerkulturell skole? Vi valgte denne problemstillingen fordi vi synes det er relevant for faget da flere mål peker i retning av fortelling. En annen grunn er at de aller fleste elever blir satt i klasser der det sannsynligvis vil være elever med ulik religiøs bakgrunn. Det er derfor viktig at de har innsikt og respekt for hverandres tro og livsholdninger.
Med hensyn til omfanget på temaet vårt har vi valgt å konsentrere oss om de didaktiske utfordringene med fortelling som metode i en flerkulturell klasse. Vi ser nærmere på fortellingen om Abraham og utfordringene med denne fortellingen. Til slutt i oppgaven legger vi med en skisse av et undervisningsopplegg som spenner seg over tre uker. Her har vi tatt utgangspunkt i en klasse med stor andel av muslimske elever, og har derfor valgt religionen islam som tema i denne perioden.
I Kirke- Utdannings-, og Forskningsdepartementets visjoner fra 1995 står det at fagene må gi grunnlag for elevenes modning knyttet til personlig tro og livssyn, og gi ferdigheter i dialog og evner til å la meninger møtes og brytes. Det må være åpent for elevene til å komme med egne synspunkter vedrørende sin og andres religion, uten at man skal vurdere hvilke synspunkt som er mest riktig.
I målene for KRL- faget (KRL- boka 2002: 16) står det følgende:
Opplæringen har som mål
Fortelling
”Fortelling
er en livstolkning, livsform, ”livet selv”, kommunikasjon, en
uttrykksform for
kulturen, en tilstand religionene lever i og fortelling er spennende og
fascinerende historier.” ( Breidlid/
Nicolaisen 2000: 20)
Fortellingsdidaktikk
vil si å lære om fortellinger og bruken av fortellinger som
metode i
undervisningen. I læreplanen for KRL- faget er det lagt stor vekt
på fortelling
i grunnskolen, både som formidlingsform som metode, og som
lærestoff. Nesten
alle hovedmomentene i religionslære, både kristendom og
andre religioner, blir
formidlet gjennom fortellinger. Dette viser hvor sentral plass
fortellingen har
i undervisningen. I mange av våre verdensreligioner, og
særlig kristendommen
har det vært lagt stor vekt på fortelling som et
religiøst uttrykk, både innholdsmessig
og som formidling.
Den
eldste fortellingsformen
Den egentlige fortellingen kan enten være skriftlig eller muntlig, og det er den eldste formidlingsformen vi har. I muntlig kultur er fortelling som en kunnskapskategori særlig fremtredende. På denne måten får kunnskapen en form som er lett å huske, samtidig viderebringer man gjennom fortelling ulike språkkulturer som rim, regler og annet ordspråk. Dette igjen er med på å føre videre tradisjoner, kunnskap og innsikt.
I
det såkalte
fortellingsuniverset finnes forskjellige fortellinger, alle
fortellinger i
verden blant annet religionens fortellinger og kulturens fortellinger.
Med
kulturens fortellinger mener man de fortellingene som har lagt ett
grunnlag for
ens kultur. En kultur er ikke upåvirket, men en blanding av flere
kulturtradisjoner. For eksempel er norsk kultur sammensatt av gamle og
nye
fortellinger som bibelske fortellinger, Snorres kongesagaer,
folkeeventyr og
mange flere. Med religionens fortellinger mener man historier som
hører innenfor
en bestemt religion, for eksempel de bibelske fortelingene eller
fortellinger
fra koranen.
Fortelling
som metode
Fortelling er også en metode som kan brukes i undervisning enten man skal fortelle den egentlige fortellingen, eller om man skal presentere faktastoff. Det er viktig å variere undervisningen slik at elevene lettere kan ta til seg lærdom. Ved bruk av fortellingen som metode i undervisning er det først og fremst læreren man ser på som forteller, men man får også høre fortellinger nesten daglig enten av familie, naboer eller venner. Det er forskjellige måter å fortelle på som for eksempel gjennom dans og drama, eller gjennom bøker og musikk. Ved å bruke gjenstander, bilder og klesplagg skapes det nysgjerrighet hos lytteren og fortelleren blir mer levende. Gjenstander kan også fortelle en historie, og ved å studere den kan man finne opphavet.
Fortelling er noe barna er kjent med. Mange barn har vokst opp med fortelling som en del av familiens tradisjon, for eksempel når de skal legge seg. Barn har forutsetninger for å forstå fortellinger som bygger på muntlig språk, da det er ulikt nivå i skriftspråkforståelse. Lesesvake elever kan tjene på å få lest eller fortalt historien av en voksen. Når læreren forteller en historie høyt i klassen, kommer de vesentlige poengene tydeligere fram, og læreren vektlegger ulike sider av historien. Det positive med dette er at elvenes oppmerksomhet fanges. Utfordringen ligger i måten læreren formidler fortellingen på, da det kan være en klasse med kulturforskjeller. Det er ofte enklere å huske et innhold fra en fortelling enn det er å huske stoff fra en faktabok. Barn tilegner seg derfor kunnskap og innsikt gjennom fortelling, fordi de får et bilde av det som blir fortalt. De lar seg også ofte utfordre av de store og voldsomme fortellingene.
Fri
fortelling
Det å fortelle en fortelling til elevene skaper samhørighet mellom forteller og mottaker. Det kan bli et godt samhold mellom elevene og læreren, og mellom elevene i klassen. Ofte blir de egentlige fortellingene fortalt i såkalt fri fortelling, og dette gjør at kontakten mellom forteller og lytter blir tettere. Kroppsspråket og øyekontakten er virkemidler som gjør at en forteller kan fenge sine lyttere mer enn hvis han hadde utført en ren opplesning. Man skal derimot være forsiktig med hvilken religion man forteller ifra, da det ikke er alle religioner som aksepterer at man forteller fritt. Sødal hevder at innenfor islam er det viktig å lese rett fra Koranen, fordi de mener at dette er Guds åpenbarte ord, den skal derfor ikke forandres. Innenfor jødedommen er det som i kristendommen, lang tradisjon for forholdsvis fri fortelling med de hellige tekstene. Toraen leses derimot kun opp i synagogen og fortelles ikke. Men dette er det ulike synspunkt på, da noen mener det kan leses fritt fra både koranen og toraen. Uansett er det viktig at læreren viser respekt for de ulike trostradisjonene og trår varsomt fram.
Innsikt og
forståelse
Breidlid og Nicolaisen viser til at fortelling kan forstås ut ifra tre ulike dimensjonskategorier;
Den allmennmenneskelige, den religiøse og den religionsspesifikke dimensjonen. Dette kommer vi nærmere inn på senere i oppgaven.
En lærer som skal formidle fakta har som mål at elevene skal lære noe av fortellingen. Hvis det er en egentlig fortelling, for eksempel fra en religion, er det et mål at elevene skal få innsikt og forståelse for det som blir fortalt. I læren om religioner er det viktig at elevene får beholde sine meninger og sin egen tro. Elevene blir stilt ovenfor viktige spørsmål som etikk og moral, samt religionsspørsmål. En objektiv lærer er derfor nødvendig i KRL- faget, og bør framstå som en faglig dyktig person, en kulturformidler og et moralsk forbilde. En god KRL lærer må også ha gode fagdidaktiske kunnskaper. Læreren skal ikke forkynne, men lære elevene om de ulike religionene.
Identitetsdannelse
Identiteten er en prosess det tar flere år å utvikle, og alle våre erfaringer og omgivelser rundt oss, samt vår kultur er med på å påvirke vår identitet. ”En kulturs fortellinger er bærer av kulturens felles erfaringer og virkelighetsforståelse, dens verdier og holdninger.”(KRL-boka 2002: 34) Identiteten skapes i fellesskap med andre og gjennom en sosial opplevelse. Vår identitet formes gjennom fortelling og mennesket lærer noe om hvem det er. Det som former individets identitet er fortellinger innenfor ens kultur, religion og familiens tradisjonelle fortellinger. I en fortelling er det åpent for felles forståelse og refleksjoner. I KRL- faget er det viktig å lære elevene å akseptere og respektere hverandre uansett kultur og religion. I dannelsen av identitet er kultur og religion grunnleggende for mange. Det er viktig å være trygg på seg selv, for å kunne møte andre menneskers holdninger til livet.
Gjennom fortellinger skapes identitet og assosiasjoner. Barn identifiserer seg tidlig med det de leser og hører. De finner likheter mellom det som blir fortalt og deres eget liv, som er en viktig del av fortellingenes mål og mening. Barnet kan kjenne seg igjen i historien og ofte vil det identifisere seg med en person i fortellingen. De får også en opplevelse som de tolker og reflekterer over, og de lærer å desentrere som er viktig i forhold til det å kunne vise forståelse og empati. I klassesammenheng er det også mulighet for felles diskusjon og meningsytring av fortellingen som de har hørt. Fortellinger kan være med på å gi et bilde av virkeligheten slik den er eller slik noen tolker den. Didaktisk sett fremmer fortellingen bruk av litterær læring.
Identitetskonflikt
Den kulturelle og religiøse identitetsdannelsen byr også på utfordringer i forhold til fortelling. Det er sammenhengen mellom identitetsdannelse gjennom fortelling som er grunnen til at KRL – faget har fått kritiske spørsmål fra enkelte minoritetsgrupper. Særlig muslimene og humanistene har uttrykt bekymring for at barna deres skal bli påvirket i identitetsdannelsen, gjennom fortellinger fra andre trostradisjoner. Muslimene frykter påvirkning fra kristne fortellinger mens humanetikere ønsker ingen religiøs påvirkning overhode. Det er igjen viktig for læreren å kjenne sin klasse og sine elevers bakgrunn, for ikke å være respektløs for den enkeltes holdning til påvirkning av identiteten til sitt eget barn. Fortellingen er som sagt et meget kraftig virkemiddel i dannelsen av identiteten, og det er lettere å påvirke barn da de ikke har opparbeidet seg bestemte meninger i den grad voksne har. Dette skyldes barnets mangel på livserfaring i forhold til de voksne.
Verdier og
holdninger
Fortellingene i KRL er hentet fra fem ulike religioner. I tillegg til å forholde seg til sin egen trostradisjon, må elevene også sette seg inn i andres religionstradisjon. Fortellingene som ligner hverandre har ulike tolkninger innefor de ulike religionene. Utfordringen ligger da i hvordan elevene skal tilegne seg lærestoffet, samtidig som det må gå inn i de ulike trostradisjonenes fortellinger for å få innsikt. Noen barn har en sterk religiøs påvirkning hjemmefra og kan derfor lett formidle videre deres holdninger i skolen. Barn som har en sterk religiøs tro kan bli forvirret over å bli servert alle religioner som levende kilder for tro, moral og livsstolkninger.
Vi
viser her til
felles mål for faget; ”Å gi elevene
kjennskap til andre verdensreligioner og anskuelser som levende kilde
til tro,
moral og livsstolkninger.” (KRL-
boka 2002: 16).
For de elevene som derimot ikke har noen religiøs tilknytning i hjemmet, kan mangfoldet av religioner i undervisningen føre til at elevene ikke finner noe mening i fortellingene. For læreren gjelder det å finne en balanse mellom fortellingene som underholdning og fascinasjon, og ikke formidle personlige tolkninger. De elevene som ikke knytter sin religiøse identitet til den aktuelle fortellingen bør kunne få muligheten til å distansere seg.
Foreldresamarbeid
Det
er viktig at
læreren kjenner sin klasse og har et godt foreldresamarbeid.
Læreren bør ha
innsikt i elevenes modenhet for forståelse for andres måter
å tolke de ulike
fortellingene på. I slike
sammenhenger
er det viktig med et godt foreldresamarbeid, for det er vanskelig for
en lærer
å vite om elevene er sikre på sin egen tro. Foreldrene
kjenner barna sine best
og kan eventuelt hjelpe læreren til de riktige beslutningene i
undervisningsopplegget for sin klasse. En annen løsning er at
læreren finner en
fortelling som er nøytral for de ulike religionene, slik at
elevene kan se på
det allmennmenneskelige budskapet i fortellingen uten å
måtte forholde seg til
en bestemt religion.
Allmennmenneskelige
temaer
I noen sammenhenger kan læreren fortelle en fortelling uten å plassere den innenfor den religionen den tilhører. På denne måten kan elevene først og fremst se på det allmennmenneskelige aspektet i fortellingen, og dermed utvikle bedre forståelse for andre religioner. Ved bruk av denne metoden er det viktig at fortellingen før eller siden blir plassert innenfor den religionen den tilhører. På denne måten oppstår det ikke misforståelser og forvirring. I skolesammenheng er det viktig at fortellingens status kommer tydelig fram for at elevene skal forstå dens betydning i religionen.
Abrahamfortellingen
Jødedommen, kristendommen og islam har alle sitt opphav i Midtøsten. De to førstnevnte har en felles skriftsamling, Tanak /GT. Islam har til dels samme persongalleri og fortellinger som jødedommen og kristendommen. Bibelske skikkelser finner vi også i islam som for eksempel Noa, Abraham, Jakob, Josef og David. Forskjellen er at i islam regnes de nevnte personene som profeter, slik blir de vanligvis ikke oppfattet i jødedommen og kristendommen.
Abraham er en sentral
person og
regnes som stamfar i de tre store monoteistiske religionene:
jødedommen,
kristendommen og islam. Et av hovedmomentene i KRL -planen er at
elevene i
løpet av grunnskolen skal bli kjent med fortellinger om Abraham.
Da vår oppgave
tar utgangspunkt i en flerkulturell skole finner vi det relevant
å ta opp denne
fortellingen i de tre ulike religionene i samme tidsperiode. På
denne måten
blir ingen religiøse synspunkter utelatt.
Vi har valgt å ta
utgangspunkt i
fortellingen der Abraham blir bedt om å ofre sin egen
sønn. Denne fortellingen
byr på flere didaktiske utfordringer fordi tolkningene er
forskjellig i de
ulike religionene, og vi har sett på forskjeller og likheter.
I Sure 37 i Koranen finner vi historien om Abrahams drøm om å ofre sønnen. Koranen gjør det ikke klart hvilken sønn som skal ofres, men vanlig muslimsk oppfatning er at det handler om Ismael, den førstefødte. Det sies at Ismael er omtrent 13 år da ofringen skal finne sted, og aksepterer det som skal til å skje. Ofringen av sønnen finner ikke sted, i stedet sender Gud et offerdyr som kan ta sønnens plass. Denne historien er grunnlaget for muslimenes største høytid, id al-adha, offerfesten i Mekka. Islam legger stor vekt på lydigheten Abraham viser for Gud, og han blir på denne måten et forbilde for muslimene. Ismael blir også et forbilde ved at han er villig til å ofre seg selv i respekt til sin far og Gud.
For jødene er det Isak, sønnen til Abraham og Sara, som skal bli ofret. I jødisk legendetradisjon omtales fortellingen som ”bindingen av Isak”, han er 37 år og samtykker i ofringen. Jødene legger vekt på Abraham og Isaks lydighet til Gud, men de ønsker ingen sammenheng mellom nesten -ofringen av Isak og Guds ofring av Jesus i det nye testamentet. For jødene er det viktig å påpeke at Gud tar avstand fra menneskeofring.
I kristen fortolkning er
Isak bare et
barn, og er ikke klar over hva som skal til å skje. Abraham
stoler fullt på at
Gud vil ordne det til det beste, og var i den tro at Gud var god og
full av
kjærlighet. I kristen tradisjon er det vanlig å trekke
paralleller mellom denne
fortellingen og Guds ofring av sin eneste sønn, Jesus, til
menneskene.
Utfordringer
med Abrahamfortellingen
I en flerkulturell klasse møter en lærer mange utfordringer. Elevene skal lære å akseptere andre trosretninger og mennesker rundt seg. Det er også viktig i religions- og livssynsundervisning at elevene får møte sin egen tro på en slik måte at de kan kjenne seg igjen. I en klasse er det mange forskjellige meninger og toleranse er helt grunnleggende for å skape en god dialog i klassen. Dette fordi KRL er et fag som berører alle.
I en klasse med ulike religionsbakgrunner vil det være vanskelig å ta opp fortellingen om Abraham. Abraham er en sentral skikkelse i jødedommen, kristendommen og islam, og hver religion har sin egen tolkning av fortellingen. Det er derfor viktig å få i gang en dialog innad i klassen. Barn som er sterkt knyttet til sin egen religion kan synes det er krenkende å høre andre versjoner på deres fortelling. Dette kan utgjøre en verdikonflikt hos eleven.
I historien om Abraham er brutalitet sentralt. I hverdagen må barn forholde seg til mye brutalitet gjennom medier, og er som regel vant til at kreftene mellom de gode og de onde stilles opp imot hverandre. I kristen tro fremstilles Abraham som en god mann, og han vil gjøre det rette i forhold til Gud. Allikevel er handlingen hans ond, hvem vil vel drepe sin egen sønn? Det er brutalt at barnets far står bak den påtenkte ofringen på befaling fra Gud. Barn som hører fortellingen kan lure på dette, og setter spørsmålstegn om farens kjærlighet til sønnen sin og gudsbildet. Hva er viktigst; Gud eller sønnen?
Kristendommen tror at Abraham viste sin lydighet til Gud ved å være villig til å ofre sønnen sin. Dette reflekteres over i det nye testamentet der fortellingen også kan tolkes som et bilde på at Gud ofrer sin egen sønn Jesus. For kristne er fortellingen derfor typologisk. Mange barnebibler tar hensyn til brutaliteten i Abrahamfortellingen. På det ytterste utelater de hele ofringssekvensen fordi det strider imot det kristne gudsbildet (Breidlid /Nicolaisen 2000: 314). For barn kan Gud fremstå som en ond person på grunn av hans befaling av ofringen.
I en klasse er det viktig at læreren tar hensyn til tre hovedmomenter når han/hun forteller en religiøs fortelling. Det første er det allmennmenneskelige. Den allmennmenneskelige fortellingen tar opp eksistensielle spørsmål som mennesker er opptatt av, og vil kjenne seg igjen i. I Abrahamfortellingen blir det tatt opp flere allmennmenneskelige temaer som sjalusi (Sara, Hagar og Ismael og Isak), og kjærligheten (far og sønn), men den er vanskelig på grunn av brutaliteten. Det andre er ”det allmennreligiøse” i fortellingen som vil si sammenhengen mellom religion og etikk. I denne fortellingen går det ut på gudsfrykt, lydighet mot Gud og Guds velvilje (han sparer sønnen). Det tredje, og siste momentet er ”den religiøsspesifikke” dimensjonen i fortellingen. Under denne biten kommer det fram hvilken religion fortellingen tilhører. I Abrahamfortellingen kommer det an på hvilken tolkning man hører.
I Norge har det vært lang tradisjon med fortelling i skolen, tidligere har de bibelske fortellingene vært sentrale. Vi lever nå i et flerkulturelt samfunn og det er blitt satt stor fokus på å likestille alle religioner i KRL- faget. Ved hjelp av fortellinger fra andre religioner kan elever lettere bli kjent med andres opphav og kultur- og religionshistorie.
I oppgaven vår har vi fokusert på hvorfor man bør knytte fortellingsdidaktikk til KRL- faget i en flerkulturell skole. Vår identitet formes gjennom fortelling. Gjennom menneskers identitetsoppbygging lærer man hvem man er, og det er en grunnleggende kategori for å forstå seg selv og omverdenen. Man bør knytte fortellingsdidaktikk til KRL- faget fordi elever på denne måten kan lettere skape empati, respekt og toleranse for hverandre. Fortellingene de lærer kan skape kunnskap til bedre religions- og kulturforståelse og tilhørighet på skolen.
Det er også noen motforestillinger mot fortellingsdidaktikk på skolen. Elever som lærer om andres religiøse fortellinger i skolesammenheng, kan lett bli påvirket og får identitetsforvirring. Hvis læreren ikke klarer å skape en dialog innad i klassen, kan det føre til konflikter. Negative holdninger til andres religioner kan føre til mobbing og krenkelser.
Skisse
for
undervisningsopplegg
Dette er en skisse til
undervisningsopplegg i en 4 klasse, på
en flerkulturell skole. Det er spesielle hensyn vi må ta i
betraktning når det
kommer til en flerkulturell klasse.
Mål for opplegget:
(KRL- boka 2002: 17)
-
I opplæringen skal
elevene bli kjent med fortellinger om de tidligere
profetene og om profeten Muhammads liv, deriblant fortellingen om
åpenbaringen
av Koranen.
-
Høytider, ritualer
og moskeen.
Perioden strekker seg over
3 uker, med 5 timer KRL i uken.
Plan for
undervisningssekvensene uke 7-9:
Uke 7. 5t:
Tema: En innføring i
islam
Vi skal denne uken
gå gjennom:
-
Profeten
Muhammad og hans sendebud
-
Islams
tro
-
Koranen
-
Allah
Arbeidsmåter: Tavleundervisning og
diskusjonsinnlegg fra elevene
Begrunnelse: Elevene får
kunnskapsstoff om islam.
Elevene skal få innsikt i det grunnleggende innenfor islam. De
skal få snakke
med de andre elevene om sine tanker rundt religionen islam.
Uke 8. 5t:
Tema: Høytider og
høytidsfeiring
Vi skal denne uken gjennom:
-
De
5 søyler
-
Ramadan
-
Spiseforskrifter
-
Sabbat
Arbeidsmåter: Gruppearbeid med valgfritt
tema
innenfor Islam. Resultatet henges opp på veggen i klasserommet.
Grunnen til
dette er at elevene skal kunne se og huske arbeidet de har
gjennomført.
Begrunnelse: Elevene skal få
innblikk i islams
tradisjoner. Gruppearbeid for at elevene skal jobbe sammen med
veiledning fra
læreren.
Uke 9. 5t:
Tema: Moskeer og
moskebesøk
Vi skal denne uken
på utflukt:
Moskebesøk i
Åkebergveien 28B, Grønland
Etter besøket skal
elevene ha klasseromsundervisning der de
skal få mulighet til å prate om sine opplevelser etter
besøket.
Arbeidsmåter: Samtale
Begrunnelsen: Moskebesøket er
lagt til
undervisningen fordi elevene selv skal få se, oppleve og for at
de skal få et
innblikk i hvordan en moske ser ut. Elevene kan etterpå få
mulighet til å
snakke om sine opplevelser.
Vi valgte disse temaene og
metodene for å gi elevene innsikt
i det grunnleggende innenfor Islam.
Sødal, Helje Kringlebotn: (2003): Religions og livssynsdidaktikk. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS
KRL- boka: (2002).
Oslo:
Læringssenteret.
Internettadresser:
http://www.menfak.no/studier/bachelor/deltidsstudier/stylos/did/fortellingsdidaktikk.html