Hei og velkommen til vår nettside.
Vi er seks studenter ved Høgskolen i Oslo som har fått i oppgave å lage en nettside om
Barn, familie og samfunn.
Gå til toppen
BARNEHAGENS ROLLE I NORSK
VELFERDSPOLITIKK
Kontantstøtte- et onde i integreringssammenheng?
Skrevet Av: Kristin Uhre, Ina Elisabeth Myhre, Madli
Kristin Molvik, Karianne Østby Løck, Tanja Astrid Blokhus Johnsen og Marthe
Ensrud Bjerkan
Vi har valgt å ta for oss
barnehagens rolle i velferdsstaten Norge. Barnehagetilbudet er en viktig del av
den norske velferdspolitikken. I denne teksten har vi vurdert to store
flaggskip i familiepolitikken – full barnehagedekning og kontantstøtte. For å
belyse ulike måter å drive familiepolitikk på, har vi valgt å vurdere norsk
politikk opp i mot de andre skandinaviske landene. Vi mener at dette er et
spennende og interessant tema som er sentralt for barns barndom og oppvekst.
Barne- og familiepolitikk er et stort emne, og vi har valgt å begrense oss til
å ta med disse punktene. Dette handler i stor grad om hvor mange arbeidsplasser
regjeringen i Norge ønsker å skape innen barnehagesektoren. Når det nå blir
satset stort på utbyggingen, vil også behovet for flere førskolelærere øke –
både kvinner og menn. Når flere familier får tilbud og mulighet til å ha barnet
i barnehage vil det kunne påvirke økonomien, begge foreldrene kan gå tilbake
til jobben og være sikker på at barnet får et godt pedagogisk tilbud på dagtid.
Barnehagedekning
Til toppen
Regjeringen arbeider med å få full
barnehagedekning i 2007. Dette har også vært et politisk mål for flere
regjeringer i de siste 15 – 20 årene. Med begrepet barnehagedekning menes den
totale prosenten av antall barn i samme aldersgruppe som har barnehageplass.
Barnehagedekningen sier noe om omfanget
av barnehagesektoren, men sier ikke noe om hva som utgjør full behovsdekning. I
dag har over 217.000 barn barnehageplass, det er nesten 4500 flere enn før det
såkalte barnehageforliket på Stortinget. Målet for 2005 var 9000 plasser, men
så langt har bare 359 plasser kommet Oslo- barn og foreldre til gode. På
landsplan har vel 60 % av kommunene full dekning allerede, men særlig
storbyene sliter fortsatt med ventelister. (Laila Bakken og
Jostein Matre, http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/4896146.html)
Full barnehagedekning er et
sentralt tema knyttet opp til barnehagens rolle i den norske velferdspolitikken
blant annet på grunn av at mange småbarnsfamilier vil kunne få muligheten til å
bedre økonomien sin. Når både mor og far kan gå tilbake til jobben etter endt
permisjon, og den lille får barnehageplass, vil de kunne være sikre på at det
pedagogiske tilbudet som blir gitt er nøye planlagt og vurdert av
førskolelærere. Med full barnehagedekning har også foreldrene mulighet til å
velge det beste barnehagetilbudet for sitt barn. Dette vil sette større krav
til pedagogiske ledere for at barnehagen man jobber i skal kunne være
konkurransedyktig. Et annet poeng er dersom begge foreldrene er likestilte med
hensyn til arbeidslivet (tenker da på lønn, status og stillingsprosent). Da vil
det nok bli mye enklere å skape en jevnbyrdig arbeidsmengde i hjemmet som igjen
vil åpne for at begge bidrar likt med hus- og omsorgsarbeid, samt
permisjonsuttaket. Samfunnet vil da etter hvert muligens få preg av mer
likestilling, at kvinnene slipper menn til på de kvinnedominerte områdene og
motsatt.
Regjeringen ønsker å sikre alle
småbarnsfamilier valgfrihet i omsorgsløsning for barna. Full behovsdekning er
en forutsetning for å nå dette målet. Den lave dekningsgraden for barn under
ett år må ses i sammenheng med at flertall av foreldre velger å ta
fødselspermisjon i ett år, slik at behovet for barnehageplasser for barn under
ett år er lite. 10.451 flere barn fikk plass i barnehage i fjor, det er den
klart største økningen når det gjelder plasser for barn under 3 år. Nesten
80 % av de nye barna som fikk plass var under 3 år.
OECD har gjennomført en
sammenliknende studie av barnehagesektoren i 12 medlemsland, som positive sider
fremhever OECD at den norske barnehagepolitikken ivaretar omsorg og pedagogikk
på en integrert måte. De fremhever også at Norge ligger etter når det gjelder
dekning for de eldste barna. Regjeringen vil bruke omtrent 600 millioner kroner
for å nå utbygningen i 2006. I følge Djupedal står de private barnehagene for
nesten 80 % av de nye plassene, men denne innsatsen er ikke nok. Han
oppfordrer kommuner med lange køer til å bygge flere barnehager selv. (http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/bondevikII/bfd/pressem/004051-070437/dok-bn.html).
For mer utfyllende statistikk,
henviser vi til: http://www.ssb.no/barnogunge/2006/barnehage/
og http://www.ssb.no/aarbok/fig/fig-160.html.
Regjeringen vil ha gratis
barnehageplass for minoritetsspråklige 4- og 5 åringer. Tilbudet gjelder ikke kun
minoritetsspråklige barn, understreker Stoltenberg. Han sier også at nøkkelen
til å greie seg i det norske samfunn er å kunne norsk når man begynner på
skolen. En undersøkelse gjort på helsestasjonene i Oslo viste at 630 fire- og
femåringer i bydelene Stovner, Alna, Grorud, Bjerke og Søndre Nordstrand ikke
kan norsk. Sannsynligvis er antallet høyere. (http://www.pbl.no/default.asp?URL=pub_vis_nyhet&ID=3149)
Vi kan se på barnehagen på to
forskjellige måter. Vi kan se på det som en barnepassinstitusjon eller en
pedagogisk institusjon. Gruppen ser på barnehagen som en pedagogisk
institusjon, og derfor mener vi at det er viktig med full barnehagedekning.
Dette fordi når barn går i barnehage lærer barn og omgås andre barn og voksne.
I barnehagen lærer de seg sosial kompetanse og det kan ha stor betydning for
språkutviklingen. Barna må få være sammen med barn på sin egen alder og lære
seg lekekoder og andre sosiale ferdigheter. På denne måten kan overgangen til
skolen bli lettere, fordi de i barnehagen har skaffet seg venner som de tar med
seg videre inn i skolen. Sjansen for å oppdage at barnet har for eksempel
sosiale vansker kan være større om barnet er i barnehage. På denne måten kan man
også sette inn hjelpen tidligere, ved for eksempel å kontakte PPT eller
barnevernet.
De ansatte i barnehagen må følge de
etiske retningslinjene som rammeplanen og Lov om barnehager gir. ”Barnehagens
viktigste ressurs er menneskene som arbeider der. Betydningen av personalets
kompetanse, arbeidsglede, engasjement, evne og vilje til å utvikle sitt arbeid
i hverdagen kan neppe overvurderes. Det kreves kunnskaper for å utvikle et
variert og stimulerende miljø i barnehagen, og for å kunne veilede og støtte
det enkelte barn.
… Barnehageloven stiller krav om at
styrere og pedagogiske ledere skal være utdannede førskolelærere” (Rammeplan
for barnehagen, 1997. s 136).
Endringer i samfunnet har selvsagt
store konsekvenser for familielivet. Familieutviklingen gjør slik at barna får
andre erfaringer fra familielivet enn tidligere, dette får igjen betydning for
barnehage og skole. Det vil også prege barna at foreldrenes rollefordeling er
en annen, og at barns sosialisering og oppdragelse er endret (Slåtten/Larsen
2002). Familiens utvikling, rammevilkår og funksjoner vil alltid få betydning
for innholdet i barnehagen. Barnehagene må gjøre seg konkurransedyktige i
samfunnet for at brukerne skal benytte seg av dette tilbudet. “Barnehagen må bygge sin verdiformidling på
felles verdier i samfunnet” (Rammeplan s. 24).
For å gi foreldre økt valgfrihet,
og for at foreldre som ikke disponerer subsidiert barnehageplass skal få støtte
fra staten på lik linje med foreldre med barn i offentlig barnehagen, ble det i
Norge innført kontantstøtte.
Kontantstøtte
i Norge
Til toppen
Kontantstøtteordninga i Norge ble
innført i 1998, og kan gis til foreldre med barn mellom 1 og 3 år som ikke
benytter seg av full barnehageplass med offentlig driftstilskudd. For adopterte
barn kan kontantstøtte mottas fram til barnet begynner på skolen, men maksimalt
i 23 måneder og såfremt man ikke mottar fulle adopsjonspenger. Full
kontantstøtte er 39.636 kroner per år og utbetales til den som barnet bor fast
hos.(Trygdeetaten)
Hvorfor kontantstøtte?
Kontantstøtte skal gi foreldrene
muligheten til å være hjemme sammen med barnet sitt litt lengre enn de månedene
man har permisjon. I dag har den ofte en funksjon som kompensasjon til foreldre
som ikke får barnehageplass til barnet sitt.
Kontantstøtta gjelder barn som ikke
går i barnehagen med offentlig driftstilskudd. Det vil si at foreldrene kan
velge å ha barnet hos en dagmamma i stedet for å benytte seg av det pedagogiske
tilbudet som ligger i en barnehageplass. På en måte kan man da si at staten
belønner de foreldrene som velger å ikke benytte seg av barnehagetilbudet slik
at ventelistene blir kortere, og man kan skryte av høyere barnehagedekning enn
det som er reelt. Samtidig kan man si at kontantstøtte er et flott tilbud til
de foreldrene som velger å kutte ut en inntekt og faktisk tilbringe tid sammen
med barnet sitt.
Kontantstøtten er også veldig
positiv da den er med på å gi småbarnsfamiliene mer tid, større valgfrihet og
likheter i fordeling av statlige midler mellom de som bruker og de som ikke
bruker barnehageplassen.( http://www.ssb.no/ssp/utg/9805/1.shtml)
Kontantstøtte-
et onde i integreringssammenheng?
Til toppen
“Kontantstøtten motiverer innvandrerfamilier til å
holde barna borte fra barnehagen, som igjen hindrer integrering”
(Forsvarsadvokat
Abid Q. Raja, VG 02.02.05)
I følge Raja er kontantstøtte
uheldig når det er snakk om integrering av innvandrerbarn i samfunnet. Mange
innvandrerfamilier er økonomisk svakerestilte, og kommer bedre ut av det
økonomisk sett hvis de velger å benytte seg av kontantstøtten enn å betale for
barnehageplassen, spesielt i barnerike familier. Raja mener at det heller bør
gis økonomisk støtte til ressurssvake(økonomisk) familier slik at de kommer
like godt ut av det hvis de sender barna i barnehagen.
Når foreldrene har muligheten til å motta
kontantstøtte velger de heller å holde barna hjemme enn å sende dem i
barnehagen hvor de kan få opplæring i norsk og omgås andre barn. Dette fører
til at disse barna kommer dårlig ut når de begynner på skolen, både i forhold
til det faglige læringsutbyttet og det sosiale samværet med andre barn.
Kontantstøtten er ment for at barn og foreldre skal få muligheten til å
tilbringe mer tid sammen de første leveårene. Det er ment som et tilbud som
skal gi foreldrene muligheten til å selv ta stilling til hva de selv mener er
det beste for sitt barn, med grunnlag i den verdien at nær kontakt med foreldre
de første leveårene er viktig for barnet. Dessverre har det fått et litt annet
utfall som ofte fratar barna den viktige ressursen som barnehagen er.
Kontantstøtte og likestilling.
“Likestilling i hjemmet vil si at mor og far deler mer
likt på yrkes- og hjemmearbeid. Kontantstøtte vil ikke være et virkemiddel som
oppmuntrer til en større grad av deling av ute- og hjemmearbeid mellom mor og far.
I dag har vi en fedrekvote som mange menn benytter seg av, men det er få menn
som tar noe mer enn fedrekvote (tall fra Rikstrygdeverket 1996). Ut fra de
erfaringer vi har med fedrekvote og foreldrepermisjon vil det være helt
urealistisk å tro at menn skulle gjøre seg bruk av kontantstøtten. Beløpet i
kontantstøtte vil i de fleste tilfeller være altfor lavt i forhold til det
mange menn ser som sin forsørgelsesplikt. I tillegg vil negative holdninger i
yrkeslivet, både på ledernivå og mellom arbeidskolleger være et hinder for at
menn skal bruke kontantstøtte. I mange bransjer er det i dag lite akseptert at
menn prioriterer omsorg for små barn og det er mange eksempler på at menn
vegrer seg for å velge utradisjonelt.”
(Likestillingssenteret
– Høringsnotat om kontantstøtte 2.mars 1998)
I de aller fleste familier er det
far som sitter med den største inntekta. I tillegg ligger det dypt forankret i
vår kultur at mor skal være sammen med barna. Man kan gå inn i lange
diskusjoner om hvorfor det er sånn, men det faller litt utenfor vårt fokus.
Faktum er at folk flest har ikke så god økonomi at de tåler at den beste
inntekta faller bort og blir erstattet med 39 000 kroner i året. Det utgjør
ganske mye for en familie hvis en årlig inntekt på 390 000 blir redusert til
39 000… Etter som mor da ofte er den som sitter med den laveste inntekta,
er det den beste økonomiske løsninga at mor er hjemme med barna. På denne måten
faller vi tilbake i det samme gamle kjønnsrollemønsteret som man jobber med å
komme ut av.
Da kontantstøtta ble innført, ble
det foretatt en undersøkelse av hvilke konsekvenser den hadde for blant annet
yrkesaktivitet blant mødre med barn i kontantstøttealder. Undersøkelsen viste
lite nedgang i andelen yrkesaktive mødre i overgangen da kontantstøtta ble
innført. En nyere undersøkelse publisert av SSB i 2004 viser at fra 1998 – 2002
gikk andelen mødre med barn i kontantstøttealder, som faktisk var i jobb, ned
fra 61,6 % til 58,8 %. (SSB) Dette viser at konsekvensene av
kontantstøtteordninga har økt med tiden, men at den likevel ikke har hatt noen
enorm effekt på samfunnet. For mer informasjon viser vi til (http://www.ssb.no/ssp/utg/200406/04.)
Regjeringspartiene (Ap, Sp og Sv)
er delt når det gjelder meninger om kontantstøtte. Mens senterpartiet mener
foreldrene bør ha den valgmuligheten kontantstøtten i teorien åpner for, ønsker
arbeiderpartiet og sosialistisk venstreparti at kontantstøtten skal avvikles
når målet om full barnehagedekning er nådd.(de respektive partienes
partiprogram)
Barnehagen er en viktig del av
velferdsstaten. Barnehagen bidrar til at småbarnsforeldre tidlig kommer seg ut
i arbeid, som bidrar til å opprettholde den gode familieøkonomien, som igjen
bidrar til en god nasjonaløkonomi. Hvis småbarnsfamilier skal betales for å
være hjemme, tar vi viktige ressurser fra arbeidsmarkedet. Samtidig skal vi
ikke sette barnet opp i mot arbeidsplassen. Hvis det beste for barnet er å være
hjemme sammen med en av foreldrene, er det helt supert at foreldrene har
muligheten til det. I dagens samfunn er det moderne å mene at barnehagen er det
beste for barna. Vi lever i et effektivisert samfunn, og vi skal lære så mye
som mulig på kortest mulig tid. Om dette er positivt eller negativt er vanskelig
å si per i dag viser forskning at det er positivt, men forskerne oppdager
stadig nye ting.
(http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/9902/5.shtml)
De skandinaviske landene har
forskjellig praksis på dette området. Vi undersøkte nærmere hvordan dette
foregår i våre naboland.
De
skandinaviske landene
Til toppen
Dersom vi sammenligner Norge med de
skandinaviske landene kan vi tilegne oss mer kunnskaper som hjelper oss til å
reflektere over egen familiepolitikk og bidra til at vi får flere perspektiver.
Vi vil få frem at alle de skandinaviske landene med sine politiske ordninger
har forskjellige måter å legge opp velferdsordninger. Dette har igjen noe å si
for hvordan barnas oppvekst blir og i hvor stor grad førskolelærere bidrar til
å tilpasse barnehagen til dagens samfunn. De skandinaviske landene regner vi
som Sverige, Danmark, Finland og Norge. Alle landene har en ting til felles: en
sterk offentlig sektor der familiepolitikk er en viktig del av velferdspolitikken.
I komparative studier blir de skandinaviske landene forstått å ha en annen
velferdsstatsmodell enn de andre europeiske landene.
Diane Sainsbury skriver i om to
forskjellige forsørgelsesmodeller som hun har utviklet: den mannlige eneforsørgermodellen
og den individuelle modellen. (En bok om oppvekst 2002)
Vi kan si at Norge ligger opp mot den mannlige eneforsørgermodellen. Fra
01.07.00 fikk alle fedre i Norge selvstendig rett til fødselspenger, noe som
betydde at de fikk rett til å ta ut foreldrepermisjon selv om mor ikke hadde
opptjent seg rett til fødselspenger. Dette var gode nyheter for mange
småbarnsfamilier. Tidligere var det slik at bare mor hadde rett til disse
pengene, forutsatt lønnet arbeid i seks av de ti siste månedene før fødsel.
Norge var først ute av de skandinaviske landene med fedrekvoten som kom i 1993,
denne skulle styrke forholdet mellom far og barn gjennom at fire uker av
permisjonen var forbeholdt far.
Kontantstøtten er til foreldre som
ikke bruker barnehagen eller bare delvis bruker den, og dersom de har barn
mellom ett og tre år. Den har lenge vært, og er omdiskutert (og bra er det, da
er vi sikret at det er gjennomtenkt og under stadig evaluering).
Danmark har andre ordninger enn Norge. Permisjonstiden “barselsorlov” er på ca et halvt år, og
etter dette kan foreldrene ta ut “børnepasningsorlov”
og få stønad inntil 26 uker dersom barnet er under ett år og mellom 13 og 52
uker hvis barnet er mellom ett og åtte år.
Foreldre i arbeidslivet kan ikke
selv bestemme enerådende om de ønsker fri fra jobben for å være hjemme med
barnet(a). De danske arbeidsgiverne har nemlig en viss styringsrett med alle
arbeidstakerne, og dersom arbeidstakeren for eksempel jobber i en sektor med
rekrutteringsproblemer kan arbeidsgiveren bli restriktiv med å gi “børnepasningsorlov” over 13 uker.
Barnehagedekningen i Danmark er høy
sammenlignet med vårt land, dette gjelder særlig for barn under tre år.
Sverige følger den individuelle familiemodellen. De kaller sin foreldrepermisjon for “föräldraledighet”, og denne har de rett
til i 18 måneder til sammen. Dersom foreldrene deler på foreldreansvaret er
regelen at de skal dele “föräldraledigheten”
likt mellom seg. Fedrene har to måneder og mødrene har to måneder permisjon, og
disse månedene kan ikke overtas av den andre. Som det første landet innførte de
en foreldrepermisjonsreform i 1974 som inkluderte fedrene. Familiepolitikken er
bevisst på å trekke inn fedrene i omsorgen for barna, og særlig de minste. Men
dette forutsetter en modell der begge foreldrene bidrar med omsorgen og
forsørgelsen av familien
De svenske barnehagene har høy
kvalitet gjennom høy personalkompetanse og god dekning. Muligheten for å
kombinere jobb og studier med foreldreoppgaven lar seg også godt kombinere på
grunn av den svenske barnehagepolitikken, det er satset godt på at yrkesaktive
foreldre skal få barnehageplass. Etter fødselspermisjon er det uproblematisk å
gå tilbake til jobben da det er innført makspris på barnehageplass. 1150
svenske kroner for det første barnet, og dersom man har flere barn i barnehagen
synker prisene etter antall barn som er der.
Finland kaller sin permisjonstid for “moderskapsledighets” – perioden og foreldrepermisjonsperiode.
Førstnevnte inkluderer deler av svangerskapet. Det eksisterer ingen fedrekvote
som de andre skandinaviske landene har, og det er særdeles få finske fedre som
tar ut permisjon. Det er vanlig at det er mødrene som bidrar til å forsørge
familien, og som et resultat av dette fikk de finske barnehagene tidlig støtte
fra staten.
Alle finske barn under syv år en
individuell rett til barnehageplass, og dersom de ikke får det kan foreldrene
saksøke kommunen. Kontantstøtten er gjeldene også i Finland, og som i Norge så
gjelder dette for foreldre med barn under tre år. En stor forskjell for de
finske og norske foreldrene er at de finske foreldrene har en reel mulighet til
å velge kontantstøtte eller kommunal barneomsorg dersom de ønsker dette. Dette
kan nok være på grunn av at finske foreldre vet at barna har rett til
barnehageplass, samt at kontantstøtten er noe de oppriktig kan velge fordi de
ønsker det og ikke fordi de må i motsetning til de norske foreldrene!
Vi kan konkludere med at det enda
er et stykke å gå før man får full barnehagedekning i de største byene, mens i
mindre tettsteder er barnehagedekningen nesten optimal. Det hadde vært ønskelig
om vi kunne nærme oss den finske modellen hvor alle barn har en individuell
rett til barnehage, og alle barn under tre år har rett til kontantstøtte. På
den måten ville det faktisk blitt et reelt valg om foreldrene ønsket å benytte
seg av barnehageplassen eller kontantstøtten. Dette forutsetter at den norske
regjeringen gjør enda noen større framskritt med barnehageutbyggingen.
Kontantstøtten er som vi har sett både positiv og negativ.
Barne og
Familiedepartementet: (12. juni 2006). Full
barnehagedekning innen 2006. [online]. –URL: http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/bondevikII/bfd/pressem/004051-070437/dok-bn.html