Torunns skoleside

Hijabdebatten

- Hvem avgjør hva som er undertrykkende?

Islam om hijab, utdrag fra en hadith om det at kvinner skal dekke seg til: ”Du Profet, si til dine hustruer og døtre og de troende kvinner, at de skal svøpe seg i kledningen. Dette er nærmest til at de gjenkjennes og ikke sjeneres. Gud er tilgivende –nåderik.” (Breidli,H og Nicolaisen, T s.276)

 

Det finnes like mange grunner til å bruke hijab, som det finnes former og farger av det omstridte hodeplagget. I denne artikkelen skal jeg se litt nærmere på noen av de ulike oppfatningen som finnes rundt hijab i den norske samfunnsdebatten.

 

Noen av samfunnsdebattantene sier at dette dreier seg om kampen for like rettigheter. Fra deres hold er da like rettigheter ensbetydende med like rettigheter mellom kjønn. Et godt innspill i grunn, spesielt med menneskerettighetene om at ingen skal undertrykkes på bakgrunn av kjønn friskt i minne. Men hva med like rettigheter til å utøve den religionen du har valgt? Hvem skal sette seg til dommer over hvilke rettigheter det er viktigst å rette seg etter? Er ikke det et individuelt spørsmål?

 

Religionsfriheten er en av de mest grunnleggende menneskerettighetene, en rettighet som var en av de første til å bli akseptert rundt om i Europa. For de som argumenterer med utgangspunkt i religionsfriheten er spørsmålet om bruk av hijab et enkelt spørsmål. Når det gjelder religionsfrihet har alle rett til ”å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.” Altså er det et personlig anliggende om du velger å bruke hijab, og det kan sees på som en måte å utøve din religionsfrihet gjennom ytringsfriheten den enkelte har. Man kan selvfølgelig velge å angripe argumentasjonen ved å påpeke hvor frivillig valget eventuelt  er for den enkelte.

 

Ytringsfriheten er som et tveegget sverd, på samme måte som det framholdes fra noen hold at muslimske kvinner skal ha rett til å uttrykke sin religiøsitet, skal også kritikerne av hijab komme til ordet. En som har valgt å benytte seg av sin ytringsfrihet er Hege Storhaug fra Human Right Service, en organisasjon som har gått svært langt i debatten for å få et forbud mot hijab i det offentlige rom. ”Hijaben gir meg assosiasjoner til nazistenes jødetegn og hakekors. Det første fordi kvinner skal være underdanige i islam, og det andre fordi islam er overlegen andre religioner”, sier Storhaug.

 

Det er mulig at Storhaug og hennes organisasjon mener det godt, men hvem er de til å sette seg til dommer over hva som er undertrykkende for disse kvinnene? Det er her fristende å påpeke at det Storhaug her sier kan oppfattes vel så undertrykkende som den undertrykkingsmekanismen hun selv hevder å kjempe i mot.

 

Noen av de muslimske unge jentene i Norge som har deltatt i debatten legger sine egne erfaringer til grunn, og påpeker at et en hverdag uten hijab ikke er ensbetydende med mer frihet, tvert imot sier de at mange av de muslimske jentene uten hijab har det strengere hjemme, med flere regler for hva de får lov til og hvor de får lov til å gå. Dette kan bety at det å gi jentene muligheten til å la være å bruke hijab på grunn av et forbud ikke med sikkerhet vil medføre at jentene får like rettigheter som sine brødre. Snarere kan det føre til en motsatt situasjon der man bidrar til å innskrenke disse jentenes mulighet til å bevege seg fritt. For disse er ikke Hijab nødvendigvis er symbol på undertrykkelse, men et verktøy som gir de økt frihet i et konservativt miljø.

 

Til tross for at Islam historisk sett representerte en fremgang for kvinnene, da både en bedring i status og rettigheter samfunnet framstår mye av denne måten å innskrenke kvinners frihet som utdatert i Vesten. Islam hevder at kjønnene er likeverdige overfor Gud, samtidig som religionen stiller ulike krav og forventninger til kjønnene. (G.Neegaard m.fl. Logos og Dharma s.122). Produktet blir ikke en likebehandling, og for mange er hijab eksemplifiseringen av dette. Konklusjonen blir da for mange i vår samfunnsdebatt at det muslimske kvinnesynet da er kvinnediskriminerende.

 

Det finnes mange ulike grunner til at muslimske kvinner går med hijab, og synsere som Storhaug viser liten forståelse for dette. Noen velger å bruke hijab etter et sosialt press fra miljøet rundt seg, samtidig som mange hevder at dette er deres måte å vise sin identitet som muslimsk kvinne på. Andre har igjen snudd hele problematikken om seksuell undertrykking på hodet, og framhever at hijaben gir dem frihet, en frihet fra seksualiseringen i samfunnet. For dem blir dette en måte å vise at de ønsker å bli sett på som dugelige, ikke primært som pene eller kvinnelige (G.Neegaard m.fl. Logos og Dharma s.123).

 

Mitt inntrykk etter å ha observert hijabdebatten over ei tid er at det er vanskelig for oss som ikke er har førstehånds kunnskap til hijab som et tradisjonelt plagg og som et religiøst symbol å få den fulle forståelsen av hva dette dreier seg om. I tillegg er det også interessant å merke seg at religionsfrihet og religiøs toleranse ikke henger sammen, til tross for at begrepene er nært beslektet.

 

Den norske feministen Astrid Brekken har formulert det slikt: ”Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling?” Dette er et spørsmål som for meg tar mye av problemet med hijabdebatten på kornet. Det finnes mange synsere rundt denne problematikken, grunnen til at så få marsjerer i takt med hverandre kan se ut til å være liten realitetsforståelse. Og som Brekken påpeker er det de som kjenner hvor skoen trykker som også vet hvordan de kan få en sko som passer både seg selv og sine omgivelser.

 

Litteraturliste:

Neegaard, Gunnar med flere: Logos og Dharma , Fagbokforlaget, 2006

Breidli,H og Nicolaisen, T: I begynnelsen var fortellingen, Universitetsforlaget, 2006

FNs Menneskerettighetserklæring, da spesielt artikkel 18 og 19 

FNs konvensjon om sivile og polittiske rettigheter, da spesielt artikkel 18

Wikipedia, http://www.wikipedia.no, oppslagsverk på nett, søkeord hijab

Hijabdebatten, http://www.rights.no, samling over ulike utspill og kilder

Astrid Brekken, P2-kommentaren, lørdag 21.feb 2004