DØDSFALL I BARNEHAGEN

• Innledning
• Formidling
• Håndtering
• Avslutning
• Linker og litteratur
• Send oss en mail!                   

                                                                                       
                                                                                                                                                                               Tegning: Marit Sidselrud/ Copyright


                                                                                                                                            Dokumentet i utskriftformat 
                                                                                  INNLEDNING

På denne nettsiden har vi tatt for oss temaet dødsfall i barnehagen med spesielt fokus på formidling og håndtering. I formidlingsdelen har vi tatt for oss hvordan man kan gå frem i formidlingen av ulike dødsbudskap til barn. Vi har sett nærmere på hva slags ansvar barnehagen har i forhold til denne formidlingen og hva slags rammer man legger for denne typen formidling. Vi har drøftet om barnehagepersonalet kan ta på seg ansvar for å formidle et eventuelt dødsbudskap og hva slags kunnskap man som pedagogisk personale må sitte på for å kunne formidle dette.

I håndteringsdelen har vi lagt vekt på hvordan man som personale i en barnehage kan utforme og arbeide med en beredskapsplan for dødsfall som rammer barnehagen. Vi har tenkt at det er beredskapsplanen som ligger til grunn for hvordan man håndterer ulike dødsfall i barnehagen. Derfor har vi valgt å ikke gå for mye inn på hvordan man håndterer de ulike dødsfallene, men heller presisert viktigheten i å ha en plan som er tilpasset hver enkelt barnehage. Vi har også sett på noen eksempler på hvordan en beredskapsplan kan bygges opp og hva den kan inneholde.

                                                                                                         Foto: Marit Sidselrud/ Copyright

FORMIDLING AV DØDSBUDSKAP TIL BARN

Vi ønsker å drøfte hvordan vi som blivende førskolelærere tar stilling til å formidle et dødsbudskap til barn i barnehagen. Er dette et ansvar vi må være forberedt på, og i så fall, er alle rustet for denne oppgaven? Vi mener det er realistisk at en slik situasjon kan oppstå i barnhagen. Et tenkelig senario kan for eksempel være at både mor og far omkommer i en ulykke, og at eventuelt besteforeldrene eller andre i familien bor langt unna. Da blir det naturlig å spørre seg om det er riktig for barnet å få vite det med en gang. Det kan jo ta flere timer før noen i familien kommer. Hadde vi spurt forskjellige førskolelærere om de ville tatt ansvar for en slik formidling, ville vi nok fått mange forskjellige tanker og verdisyn. For noen hadde det vært helt greit, mens andre kunne vært veldig usikre. Vi kunne funnet de som ikke hadde taklet det følelsesmessig, eller følte de manglet kunnskap om hvordan formidling burde gjennomføres. Personalet må også ha kunnskap om barnas sorgreaksjoner.

 
Dødsbudskapet bør formidles av en som står barnet nær, altså en som kjenner det godt. Dette bør helst være barnets foreldre, eventuelt en av de overlevende (Dyregrov, 2006). Vi er enig i at den som formidler budskapet bør være en person som barnet kjenner godt og har tillit til. I vårt tilfelle hvor ansvaret faller på barnhagen, mener vi ikke det er gitt at dette er førskolelærer sitt ansvar. Av erfaring vet vi at barnet likeså godt kan være mer trygg på en assistent. Det er alltid enkelte mennesker vi kommer bedre overens med enn andre, og lett kan knytte oss til. Det ingen forskjell på barn og voksne når det er snakk om kjemi.  På bakgrunn av dette mener vi at hele personalgruppen bør ha kompetanse på dette området, for å være forberedt på å kanskje måtte formidle et dødsbudskap. For oss er det ideelt at alle er forberedt, både styrer, pedagogisk leder, assistenter og eventuelt andre fagpersoner. Av egen erfaring vet vi at dette ikke er tilfelle. På den andre siden mener vi at en ansatt ikke kan bli tvunget til å gjennomføre et slikt budskap. Da mener vi at ansvaret må falle på en annen person i barnehagen som står barnet nært og som barnet føler seg trygg på. Vi mener gode tiltak for å gi personalet kompetanse om sorg hos barn kan for eksempel være gjennom kurs og/eller veiledning for hele personalgruppen. Dette mener vi kan hjelpe personalet med å bli tryggere rundt temaet. En beredskapsplan ser vi som en nødvendighet i alle barnehager. Dette kommer vi nærmere inn på senere.

 
Dyregrov (2006) mener formidlingen av et slikt budskap bør skje umiddelbart. Vi mener Dyregrov har et godt poeng her. Det hadde vært svært uheldig hvis barnet tilfeldig overhørte noe av situasjonen. Barnet kunne da ha dannet seg ubehagelige fantasier og tanker rundt det som har blitt sagt. Barns fantasier er som regel mye mer dramatiske enn det virkeligheten tilsier (Dyregrov, 2006). I et slikt tilfelle kan det være fare for tillitsbrudd mellom eventuelt de ansatte på avdelingen og barnet. Dette kan sees på med et konsekvensetisk synspunkt, handlingen vurderes ut i fra de samlede konsekvenser handlingen får.( Leer-Salvesen og Eidhamar, 2005) Hva skjer om den voksne ikke gir riktig informasjon eller holder den tilbake? Et barn kan få problemer med å ha tillit til andre voksne hvis det forstår at informasjonen har blitt tilbakeholdt. Dette er konsekvenser man bør tenke over i en slik situasjon.

 
Hvis et kjært familiemedlem har en dødelig sykdom ser vi også nødvendigheten av god dialog med barnet under sykdomsforløpet. Den øvrige familien kan holde barnet utenfor i et ønske om å beskytte og skåne. Selv om de voksne tror de klarer å holde det skjult, så vil barnet ofte merke at det er ”noe” som skjer. Kanskje mamma oppfører seg annerledes og trist. Dette kan være frustrerende og skremmende for barnet hvis det ikke forstår hva som er årsaken. Barnet vil jo også i noen tilfeller være på samme sted som den døende og se at ting ikke er som det pleier. I ettertid når barnet forstår og kjenner hele sammenhengen kan tilliten bli brutt. Barnet kan bli usikker på om det er mer informasjon som har blitt utelatt. Dyregrov (2006) skriver at en følelse av å ha gått glipp av en avskjed med den døde kan også belaste barnet i fremtiden. Han sier videre at det kan være lett for de voksne å skjerme barnet for informasjon, da vi tror at barnet ikke tåler eller mestrer å høre om det som har skjedd. Sannheten er som regel slik at den voksne prøver å beskytte seg selv mot det tunge budskapet. De voksne kan undervurdere barna, men faktumet er at barna forholder seg til virkeligheten åpent og direkte.

 
Dyregrov (2006) sier det er viktig å gi barnet jevnlig informasjon om utviklingen av sykdommen. Barn kan ofte ha vanskelig for å forstå hva dette innebærer, og trenger hele tiden forklaring på hva som skjer. På denne måten blir barnet mentalt forberedt på det som skjer og hva som kan bli utfallet. De får også muligheten til å eventuelt begynne sin sorgprosess. Ettersom barnet tilbringer store deler av sin hverdag i barnehagen må personalet også være tilgjengelig som en samtalepartner for barnet. Et godt samarbeid med barnets familie om hvordan vi skal hjelpe barnet gjennom den tunge tiden, ser vi på som en viktig forutsetning. Dette gjelder både når den syke ligger for døden og når døden har inntruffet. ”Barns tilgang på en erstatningsperson har innvirkning på barns sorg. Dersom barn som mister foreldre, får omsorg fra gjenlevende foreldre eller en annen fortrolig voksen, vil dette bidra til å redusere uheldige ettervirkninger” (Dyregrov, 2006 : 67). Mange pedagoger vil kanskje tenke pliktetisk i denne sammenhengen, handlingsvalgene begrunnes ut i fra etiske absolutter (Leer-Salvesen og Eidhamar, 2005). Noen vil mene at det ikke er deres rolle eller plikt å formidle dødsbudskap til barnet. Dette kan også gå andre veien; noen vil mene at det er deres rolle som pedagoger å formidle slike budskap til barnet og være der som en støtte gjennom en tung tid.

 
Det finnes ingen fasitsvar på hvordan man skal fortelle et barn at en kjær person kommer til å dø. Vi er enige om at det er mest riktig at barnet får budskapet så fort som mulig. Barnet forstår også ofte dette før foreldrene forteller det. Hvis den syke har dårlig prognose bør barna få vite at selv om de på sykehuset gjør alt for å lege den syke, så er det ikke garantert at den kjære kan reddes. Mennesker vil alltid ha et håp om at ting vil ordne seg i slike situasjoner, men med tanke på barna bør de voksne være forsiktig med å gi falske forhåpninger (Dyregrov, 2006).

 
Rammene rundt dødsformidlingen:

Det er viktig å tenke på rammene rundt dødsformidlingen med tanke på hvordan dette bør skje for barnets beste. Med tanke på rammene bør en forberede barnet mentalt ved å finne et egnet rom hvor de er alene. Det viktigste er å ikke buse ut med slike nyheter. Ved å ta barnet til side gir man rom for barnets reaksjon. Det er individuelt hvordan et barn vil reagere på et slikt budskap. Den voksne bør derfor ta seg god tid til å sitte alene sammen med barnet i ettertid. Reaksjoner man kan forvente er protest eller benektning, gråt og fortvilelse, sjokk og vantro, forferdelse og protest, apati og lammelse og fortsettelse av vanlig aktivitet (Dyregrov, 2006). At barn kan gå rett til en morsom aktivitet etter å ha fått beskjeden om dødsbudskapet kan virke sjokkerende på noen voksne. Mange mener det ikke er passende, men det er faktisk helt normalt. En slik reaksjon kommer av at barna har liten forståelse av at døden er noe evig.

 
Full ærlighet er veldig viktig når man skal formidle et dødsbudskap, og det må gis direkte. For eksempel: ”Jeg har noe trist å fortelle deg. Det har skjedd en ulykke med din bror. Han spilte fotball på løkka og ballen trillet ut på veien. En bil kom kjørende da Ole løp etter ballen, og bilen traff Ole. Sjåføren ringte ambulansen og den kom fort. Legene gjorde alt de kunne, men skadene var så alvorlige at Ole døde senere på sykehuset”. Når en skal fortelle om en slik hendelse bør informasjonen være korrekt slik at tilliten mellom barnet og den som formidler opprettholdes. Om barnet benekter det som har skjedd trenger det tid på seg til å forstå og akseptere helheten av det som har skjedd. Formidleren kan da for eksemepl si; ”Jeg skjønner at det er vanskelig for deg å forstå at dette har skjedd med Ole, men det er dessverre slik”. På denne måten viser den voksne at reaksjonen aksepteres. Her bygger ikke formidleren opp om benektningen. Ofte er det slik at barnet behøver å bli fortalt budskapet flere ganger den samme dagen.

Det er viktig at den voksne orker å håndtere de sterke følelsene som kommer fra barnet. Det kan oppleves som veldig tungt å høre på den fryktelige gråten over lengre tid. Likevel må barnet få gråte ferdig, uten at formidleren avbryter barnet. Vis heller omsorg og nærhet ved å holde rundt barnet (Ibid).

Å ha en åpen og ærlig kommunikasjon er hensiktsmessig, da barnet trenger å høre sannheten. Begrepsbruk er noe å tenke på i formidlingen. Hvordan vi som voksne velger å uttrykke oss ovenfor barnet er svært viktig. Dette med å være konkret i formidlingen er kanskje mer viktig med tanke på mindre barn (Ibid). De minste barna er ytterst konkrete. Hvis en pappa forteller til barnet sitt at nå ”sover” mamma så vil barnet kanskje lure på når mamma våkner igjen. På den andre siden så kan barnet utvikle en frykt eller angst for å sove. Barnet kan for eksempel gå inn til far om natta å dra opp øyelokkene for å forsikre seg om at pappa ”bare” sover. Det samme gjelder for abstrakte omskrivninger som for eksempel at din bror Ole har dratt på en ”reise”. Det lønner seg heller å fortelle barnet at Ole er død, og når man er død da slutter hjertet å slå og håret å vokse og så videre. Det er også viktig å uttrykke ovenfor barnet at den døde ikke har det vondt. Det er også viktig å unngå abstrakte begreper som dette med ”sjelen”. Hvis barnet ikke er kjent med Gud og Jesus, da bør ikke den voksne introdusere denne religiøse innfallsvinkelen med tanke på dødsfallet. Barnet vil da få vanskeligheter med å knytte sammen det abstrakte og det konkrete. De minste barna er svært konkrete i sin forståelsesverden. Det kan imidlertid være hensiktsmessig å bruke den religiøse innfallsvinkelen hvis det er en del av barnets hverdag. De fleste barn har forestillinger om liv etter døden. Om formidleren bruker denne løsningen er det best å holde seg til enkle forklaringsmåter for eksempel; ”Gud vil passe på Ole” (Ibid).

 
Til slutt ønsker vi å si litt om våre tanker angående informasjon til en hel barnegruppe. Barna på en avdeling kan bli nysgjerrige hvis et barn opplever et tap av en kjær person. Som vi pratet om tidligere kan også andre barn overhøre samtaler om situasjonen, og tenke og tro sitt. Noen kan bli nysgjerrige og stille mange spørsmål, og barn vil nok ha et ønske om å prate med hverandre. Vi mener absolutt det er rett å informere hele barnegruppa så fort som mulig etter et dødsfall som påvirker avdelingen eller hele barnehagen. Selv om vi mener det er etisk riktig, så må vi ikke glemme vårt samarbeid med barnas hjem. Rammeplanen pålegger oss et ansvar om at vi skal ha et godt samarbeid og god kommunikasjon med foreldre og eventuelt andre foresatte. For noen foresatte vil det nok være helt greit, mens andre ikke vil at barna skal bli fortalt om død enda. Dette må vi ta hensyn til. Det blir da viktig å prate med foreldrene og høre hva de mener. Noen foreldre vil ta denne samtalen med barnet selv, mens andre vil vente og syns det er for tidlig. Vi…”må ta hensyn til barnas alder og det enkelte hjems kulturelle, religiøse og verdimessige tilknytning”, (Rammeplanen 2006: 12). Vi må også ha en enighet med de forskjellige hjemmene om hvordan det skal bli sagt. Det er mye å ta hensyn til. Dyregrov (2006:141) mener også at barnegruppa bør informeres. ”Førskolebarna trenger en forklaring på det som har hendt i et enkelt språk som er tilpasset deres alder” . Dyregrov mener også at det kan være greit å holde et foreldremøte der alle parter drøfter situasjonen før barna informeres, men at det ofte ikke er riktig å vente med informasjonen til møte har vært gjennomført. Det kan også være et tiltak mener vi å invitere foreldre og foresatte på temakveld om sorg hos barn for å lære mer om håndtering.

HÅNDTERING AV DØDSFALL I BARNEHAGEN

 

Det finnes mange slags ulykker og typer dødsfall som kan ramme barnehagen, og det er umulig å forutse alt som kan skje. Likevel kan man ha tenkt i gjennom hvordan man vil handle når situasjonen først oppstår. Det er viktig at barnehagen utarbeider en beredskapsplan for dødsfall som kan påvirke barnehagen. De ansatte bør ha lest og arbeidet med denne planen for at personalet skal ha en felles forståelse for hvordan barnehagen håndterer slike situasjoner. Hver barnehage bør selv utarbeide sin egen beredskapsplan som de tilpasser sitt nærmiljø. Et eksempel på oppsettet i en beredskapsplan kan være: 

• Ulykker i barnehagen – hva gjør man?
• Når ulykken skjer
• Etterarbeid og oppfølging
• Dødsfall i, og som påvirker barnehagen
• Umiddelbare rutiner ved dødsfall
• Dagene som følger
• Begravelsen
• Livet som går videre

Om man har lagt mye arbeid i utarbeidingen av en beredskapsplan vil det være mindre usikkerhet rundt hvordan ting skal håndteres når situasjonen oppstår. I tillegg til beredskapsplanen kan det være nyttig å ha dannet en gruppe med ansatte som dyktiggjør seg på området. Disse personene kan brukes som en ressursgruppe for øvrig personale (Dyregrov, 2006:113), og de kan også ha ansvaret for å kontinuerlig oppdatere beredskapsplanen. Dyregrov (2006) nevner viktigheten av personalets teoretiske kompetanse rundt dette. Teori bør ligge til grunn for utarbeidingen av en beredskapsplan, og denne teorien bør være tilgjengelig for hele personalet. For å få til dette kan man henvise til relevant teori i beredskapsplanen, og man burde ha denne teorien stående i barnehagen.

 
Når man har utarbeidet en beredskapsplan vil man ha mer tid og mulighet til å fokusere på barnas behov og opplevelser av situasjonen som har oppstått. Om man som ansatt er trygg på barnehagens fremgangsmåte i slike situasjoner vil man kunne være tilstede for barna umiddelbart.

 
Det finnes mange ulike måter for et barn å reagere på situasjoner som dreier seg om død. Som pedagogisk personale har man ingen fasit på hvordan man skal håndtere de ulike reaksjonene, men vi mener det er noen pedagogiske grunnprinsipper man kan forholde seg til.

 
Først og fremst vil det være viktig med åpenhet og tilstedeværelse overfor barna. Man bør sette av tid til samtaler og bearbeiding av følelser rundt hendelsen, og la hvert enkelt barn bruke den tiden det trenger for å komme seg videre. Barn reagerer på ulike måter. Kunnskap om barns forståelse av død vil være en styrke hos de voksne som skal være der for barna. Voksne som ikke har nok kunnskap om barns ulike reaksjonsmønstre vil kanskje synes det er vanskelig når et barn reagerer på en måte han eller hun ikke forventer. Man vil være bedre rustet til å ta barnet på alvor og erkjenne dets reaksjoner. Barns følelsesmessige uttrykk skal bli tatt på alvor. Barn må støttes til å undre seg og stille spørsmål. De må oppmuntres aktivt til å gi uttrykk for sine tanker og meninger og møte anerkjennelse for sine uttrykk (Kunnskapsdepartementet, 2006:13).

 
Vi har tatt utgangspunkt i to barnehagers beredskapsplaner og sammenlignet disse. I denne sammenligningen har vi tatt stilling til hva de innholder i forhold til hverandre, men også til hva vi mener at en beredskapsplan skal inneholde. Disse beredskapsplanene ligger som linker på siden vår. Planene er tatt fra Knøttelia barnehage og Lomakka barnehage. Vi har valgt å bare fokusere på dødsfall som rammer barnehagen.

 
Det første som slo oss da vi leste disse planene var at Lomakka sin beredskapsplan var mer omfattende enn Knøttelia sin. Begge planene forteller om hva som skal gjøres når det skjer et dødsfall i eller utenfor barnehagen, men hvordan og hvorfor man skal handle er det bare Lomakka som har tatt for seg. Det mener vi er en vesentlig forskjell. Dødsfall er heldigvis noe som ikke rammer barnehagen ofte. Så når situasjonen først oppstår vil det være viktig at personalet har samme forståelse av og kunnskap om hva som skal gjøres, enten man er styrer, førskolelærer eller assistent. Sannsynligheten for at styreren har mer kunnskap enn en assistent om hvorfor man burde handle på en bestemt måte er stor, men det betyr ikke at det er mindre viktig for en assistent å ha den samme kunnskapen. Jo mer utfyllende og forklarende beredskapsplanen er, jo bedre rustet vil man være til å takle det uforutsette.

 
Dødsfall er ikke et ensartet begrep. Det å miste en forelder eller venn er sannsynligvis annerledes enn å miste en nabo. Og hvordan man håndterer dødsfall som skjer i barnehagen vil være annerledes enn hvordan man håndterer dødsfall som skjer utenfor barnehagen. Barnehagen burde for eksempel ha ulike framgangsmåter for hvordan man håndterer at et av barna dør, og for hvordan man håndterer at en slektning av en i personalet dør. Her viser Knøttelias plan mangler. De tar for seg dødsfall som én konkret hendelse som skal takles på samme måte, uansett omstendigheter. Dette er satt litt på spissen, men poenget er at Lomakkas plan viser til ulike handlingsmetoder i forhold til ulike dødsfall, og det er noe en beredskapsplan burde gjøre. Knøttelias beredskapsplan utdyper ikke ulike typer dødsfall, og det er noe som gjør planen litt utydelig, og som kan skape usikkerhet når et dødsfall først rammer barnehagen.

 
Begge beredskapsplanene forteller kronologisk hva som skal gjøres når et dødsfall rammer barnehagen, og det mener vi er en god oppbygging. Ved at den er bygd opp på denne måten kan man bruke den som en håndbok når situasjoner oppstår. En utfyllende beredskapsplan kan gjøre situasjonen lettere håndterlig og man slipper å bruke tid og energi på å vurdere hvordan man skal handle. Det vil da bli mer tid til å være tilstede for barna, for noe som kan være vanskelig å skrive ned i en beredskapsplan er hvordan barn og voksne kommer til å reagere. Lomakka skriver en del om hvordan vi som voksne kan være overfor barna, men at vi ikke kan vite hvordan barna kommer til å reagere. En utfyllende beredskapsplan kan gjøre oss som voksne bedre rustet til å takle de uforutsette situasjonene slik at man kan formidle dødsbudskapet til barna på en god måte.