 Kuppel på Synagoge i Berlin
|
Høytider jeg har behandlet her: |
Jødedommen er
den minste av de fire store verdensreligionene. For cirka 4000 år siden ble
religionens stamfar Abraham født i Ur i Babylon, og religionen har i dag ca 13
millioner tilhengere (Eidhamar m.fl, 2006). Høytider og høytidsfeiringer har en
sentral plass i alle religioner, og det jeg vil ta for meg her er hvilken betydning høytidsfeiringer har i
jødedommen. Jeg vil først gi en kort presentasjon av de sentrale høytidene
i jødedommen, for til slutt å drøfte deres betydning for jødene. I løpet av det jødiske året markeres cirka 50 sabbatsfeiringer og om lag 20 høytider eller fester (Børresen 1997). Alle disse markeringene og feiringene har opprinnelse i viktige hendelser eller sannheter i religionen. De ulike festene har ulik betydning, hvor de med bibelsk opprinnelse, henholdsvis sabbat, pesach, jom kippur og sukkot er viktigere og mer høytidelige enn for eksempel hanukka og purim, som er av rabbinsk opphav og er oppstått i jødisk tradisjon (Børresen s.st.). |
”Kom hviledagen i hu, så du holder
den hellig. Seks dager skal du arbeide, og gjøre all din gjerning, men den
syvende dag er sabbaten for Herren din Gud, da skal du intet arbeide gjøre.”
(2 Mos 20, 8-11)
Sabbaten er den eneste helligdagen som er omtalt i De ti bud, noe som understreker hvor viktig den er. Sabbat tar utgangspunkt i Skapelsen; Gud skapte verden på seks dager, for så å hvile den sjuende dagen. Slik skal også jødene gjøre det: Vi skal arbeide seks dager og hvile på den sjuende (Komissar, 1998: 24). Denne dagen skal alle hvile; menn, kvinner, barn, tjenere og dyr. Det som står sentralt denne dagen er for det første å minnes gud som skaper, og for det andre å overholde Toraens lover om sabbaten (Eidhamar, 2006). På sabbat, som holdes hver lørdag, skal man holde en rekke foreskrifter som står i Toraen og i Talmud. Dette gjelder blant annet forbud mot gjøremål som å gjøre opp ild, kutte blomster, bruke penger osv. og andre aktiviteter som kan oppfattes som arbeid (Jacob og Jhirad 2000).
I tillegg til Sabbat, beskriver Toraen fem store høytider. Pesach som er den jødiske påsken, feires for å minnes frigjøringen fra fangenskapet i Egypt etter 210 år som slaver (Eidhamar m.fl.:93f). Navnet Pesach, som betyr ”å gå forbi”, har opphav i en av de ti plagene der Gud lovet å spare den eldste sønnen i familien i de jødiske familiene. Forbannelsen var en av ti som Gud kastet over Egypt siden Faraoen nektet å gi slipp på jødene i landet. Høytiden preges og av jødenes hastverk i det de skulle skynde seg ut av Egypt og ikke fikk tid til å heve brøddeigen først. På grunn av dette er det forbudt å spise korn og gjærmat under feiringen (Eidhamar m.fl. 94).
50 dager etter
Pesach kommer Shavout, den jødiske pinsen. Denne høytiden feires til minne om
da Moses mottok Toraen på Sinaifjellet. I pinsen viser man også takknemlighet
overfor vårens første avling. I løpet av denne høytiden er det vanlig å innta
minst ett melkemåltid, en tradisjon som blant annet dedikeres til den bibelske
beskrivelsen ”et land som flyter av melk og honning” (Jacob og Jhirad: 40).
Rosj Hasjana er
den jødiske nyttårsfeiringen, og feires den første dagen i måneden tishrei
(Poulsen, 1997). Denne dagen er kjent som den første av ”De ti dager med anger”,
en periode med spirituell selvransakelse som ender i forsoningsdagen, Jom
Kippur (Jacob og Jhirad 2000). Dagen er preget av alvor og bønn om tilgivelse,
og siden Gud ifølge jødisk tro ikke kan tilgi annet enn synder den enkelte har
gjort mot Ham, er det viktig å gjøre opp eventuelle uoverensstemmelser med
andre før Rosj Hasjana (Eidhamar m.fl.: 90f). I løpet av seremonien i synagogen
blåses det mer enn 100 ganger i bukkehorn, hvis lyd er et symbol på anger
(Jacob og Jhirad: 35).
Forsoningsdagen er den helligste dagen i året, og kommer ti dager etter Rosj Hasjana (Poulsen, 1997). Hendelsen som gir grunnlag for denne dagen er da Moses returnerte fra Sinaifjellet bærende på det andre paret med steintavler. Gud hadde tilgitt Folket av Israels dyrkelse av den gullkalven – en synd de hadde begått mens Moses mottok de originale steintavlene med De ti bud (Jacob og Jhirad: 37). Dette er dommedag, hvor skjebnen til alle levende individer blir satt for det kommende året (Jacob og J9hirad, s.st.). På denne dagen gjennomfører jødene en 25 timers total faste, hvor de verken spiser eller drikker. Feiringen foregår i synagogen fra morgenen til solnedgang, og avsluttes med blåsing i bukkehorn (Eidhamar m.fl.: 91).
Fem dager etter
Jom Kippur feires sukkot, som også kalles løvhyttefesten. Denne høytiden feires
for å minne jødene om hvordan Gud beskyttet israelittene under deres vandring i
ørkenen. Navnet løvhyttefesten kommer
av at man skal, om mulig, bygge en liten hytte med løvtak hvor alle måltider
skal inntas, og hvor mennene sover om nettene. Høytiden varer i 7 dager og er
preget av fest og glede.
Andre jødiske helligdager og markeringer tar utgangspunkt i hendelser i jødisk hitorie. Hanukka, også Chanukka, er en slik feiring. Denne festen feirer makkabeernes gjeninnvielse av Tempelet, etter at de hadde beseiret og fordrevet fiendene og bildene av deres avguder (Poulsen 1998). Feiringen, som også kalles for lysfesten, varer i åtte dager. Hver kveld tennes ett nytt lys i hanukkastaken, for å minnes da Gud lot tempellampene brenne i åtte dager under innvielsen av tempelet, selv om de bare hadde igjen lampeolje til en dag. Det er også mye tradisjonell mat og aktiviteter knyttet til denne feiringen (Eidhamar m.fl. 2006).
Denne feiringen er heller ikke lovfestet, men er knyttet til fortellingen i Esters bok i Tanakh som handler om Ester og hvordan hun reddet jødene i Persia fra utryddelse og den onde tyrannen Haman. I barnehager eller i hjemmet leses det fra Esters bok, og man lager så mye bråk man kan når navnet ”Haman” leses opp. Markeringen preges av lyst og glede, barna kler seg ut som til fastelavn og feiringen er en fest for store som små (Poulsen 1998).