Silkesvarten

– Jeg har litt problemer med starten her, sier jeg. Skal vi se.
– Det gjør ikke noe, sier Nikko.
– 90-tallet..., sier jeg.
– Ja, her er vi.

Sånn begynner det. Jeg snakker med Nikolai Brekke (selv foretrekker han Nikko). Det er vår og mildt i været mens vi sitter inne og snakker om de pussige 90-åra. Kantina på Studentsentret er stille, folk er fornøyde, solen skinner.
Nikko dytter den svartfargede luggen sin bak øret. Det rasler i lenker og bånd, og klirrer i ringer. Rundt øynene har han vært raus med kullsvart eyeliner. En dame på nabobordet snur seg og ser misbilligende på Nikkos svarte boots med dødningeskalle-spenner. Mest av alt ligner han på the Cure-vokalist Robert Smith på en god dag. Han prøver ikke akkurat å stikke seg bort.
– Jeg liker å gå slik. Dette er estetikk for meg. Ingen blir sjokkert over hvordan jeg går kledd på 90-tallet.
– Vi får jo høre at alt er lov...
– Det er feil - 90-talls-konformismen går på helt andre ting.
Damen stirrer fremdeles. Hadde hun visst at det skjulte seg en hovedfagsstudent i litteraturvitenskap med eneansvaret for en datter på sju år bak sminken og dødningespennene, hadde hun satt kaffen sin i halsen. Men at han er en av hovedpersonene bak Dominion Goth Club synes godt utenpå. Uten særlig fantasi, kan man også gjette seg til at han er musiker og DJ, hvilket også stemmer.
– Joda, noen ser fremdeles litt rart på meg, men det er vanskelig å provosere folk ved å gå kledd outrert enn det var før. Det går fremdeles an å støte folk, tape sin sosiale kapital, være ukul. Det er bare det at tabuene ligger mer skjult enn før.
– Det er ikke spesielt tøft å engasjere seg, for eksempel...
– Man skal mene - for guds skyld - men man skal ikke gjøre noe.

Nikko er en av dem som har gjort noe. På fagene han har vært innom, har han vært en høyt profilert pådriver for sosiale aktiviteter. Derfor ser han med bekymring på den nye tendensen, hvor studenter blir mer og mer passive.
– Jeg begynte på Universitetet for ni år siden, og siden den gang har studentmassen forandret seg drastisk. Det norske sosialdemokratiet har lykkes i å kamuflere arbeidsledig ungdom ved å dytte dem inn på universitetene. Hvor mange er det som vet hvorfor de egentlig er her? Universitetene har lave inntakskrav, men når man først har kommet inn, er kravene til å komme videre høye. Det er ikke rart at unge mennesker blir desillusjonerte av å gå her.
– Tilhører 90-tallsstudenten den desillusjonerte generasjonen?
– Vi er barna som vokste opp foran TV-en, mens mor og far var ute. Vi er generasjonen som så hvordan våre foreldre forlot sine
søttitalls-idealer til fordel for et trygt, borgerlig liv med to biler, villa og landsted. Vi var vitne til tidenes sell-out. Er det rart vi er desillusjonerte?

Men hva er så igjen til oss? Vi går ikke i fakkeltog, vi tar på oss liksminke og korsett og flykter ut i et goth-cyber-univers,
tenker jeg.
– Er 90-tallets individualismen et uttrykk for opprør - et ønske om avstand til det etablerte?
– Opprør og opprør, sier Nikko.
– Alle har vel behov for en parallell virkelighet. Samfunnet er fullt av ritualiserte avvik i ordnede former. Disse avvikene har forskjellige navn som fotballkamp, russetid, lørdag kveld på byen.
– Men å leke blodtørstig baronesse i offentlighet er vel ikke det samme som å gå på hjemmekampene til Bjarg?
– Er det ikke det?
– Dere ser bare så skumle ut...
Nikko peker på notatene mine. Der står det ironi. Spørsmålstegn.
– Du aner ikke hvor mange som bryter sammen i krampelatter når jeg promenerer i finstasen min ned Olav Ryes vei på vei til goth-kveld på Hulen. Har man ikke selvironi bukker man snart under. Man må ha avstand til det man holder på med. Har man ikke det, mister man seg sjøl. Du ender opp som en parodi på deg sjøl. Det finnes folk i miljøet som har gått så opp i myten om seg sjøl at de kategorisk nekter å smile.
Nikko smiler.
– Dessuten ligner jeg ikke på Robert Smith, sier han.
– Hva?
Nikko peker på manuskriptet mitt. Begynnelsen.
– Robert Smith er lite original. Goth er en subkultur for folk uten ekshibisjonistisk originalitet. Vi er vanlige folk med en forkjærlighet for vampyrer, hekser, dramatikk, rollespill, 80-talls depp-rock, mystikk, svarte farger, kniplinger og lakk og lær. Men selvfølgelig åpner vi døra for alle.
Han kan si hva han vil, men det er ikke til å komme fra at kleskoden på Dominion Goth Club sine arrangementer er streng opp til det rigide. Måtte Gud være med den glad-kristne sjel som våger seg inn på en goth-kveld med allværsjakke, Treklang og hvite, nye
joggesko.
– Hos oss er det lov til å ikke være så forbanna blid hele tiden. Jeg tror folk blir gladere av det.

Nikko har ikke tid til å sette seg ned for å være sur for å være det. Ikke har han noen grunn til det heller. Som en av lederskikkelsene bak Dominion Goth Club har han klart å etablere et forholdsvis stort og godt organisert undergrunnsmiljø i Bergen, hvis desiderte høydepunkt inntreffer lørdag 20. mars, da Kvarteret inviterer til helhus-arrangement med goth som tema. Arbeidet har båret frukter, men det har tatt tid. Datteren Christiane har lært Nikko å være økonomisk med tiden sin. Han er alenefar og verdens heldigste, skjønt den historien kunne ha blitt langt mindre rosenrød. Nikko har måttet kjempe for retten til å få omsorg for sin egen datter, og den kampen kostet.
– Tre søvnløse uker. Jeg opplevde å bli mistenkeliggjort av systemet i kraft av at jeg var mann og krevde å få omsorgsretten til min egen datter. Folka på sosialkontoret var egentlig mest oppsatt på å finne ut at jeg ikke var egnet som far. Selv om lovverket sier at kvinner ikke automatisk skal foretrekkes som foreldre, sitter fordommene igjen i rettssalen.
– Hva har foreldreansvaret gjort med deg?
– For det første har det ført til at jeg har måttet forholde meg realistisk til verden. Det nytter ikke å lulle seg inn i en illusjon om å bli stor og berømt når man skal ta hånd om et barn. Det andre er at jeg har kjempet og vunnet. Mange menn har alfor dårlig selvtillit når det gjelder omsorg. Det gjelder å kreve sin rett, selv om det er trist at man må rope det ut, bare fordi man er mann.
–Men hvordan i all verden får du tid til å kombinere alt dette - DJ, musiker, programleder i studentradioen, hovedfag - og alenefar?
– Mange tror at man må sette sitt sosiale liv på båten etter at man får barn, men det er ikke nødvendigvis riktig. Det gjelder å disponere tiden riktig.

Fotografen er rastløs. Han beklager den skinnende vårsola utenfor.
– Du liker vel litt mer sånn dystre omgivelser du? Vi kan jo gå inn i den stengte tunnellen under Nygårdshøyden hvis du vil det...
Nikko smiler nok en gang.

Tekst: Olav Brostrup Müller
Foto: Ole Christian Aamot

Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Ingvild Rugland. Webansvarleg: Arne Beek
Les også mer på siden om avisen. Copyright Studvest (C) 1999