Fra slank til syk

– Jeg tenkte på mat fra jeg sto opp til jeg gikk og la meg.

HØYE KRAV. Det viktigste er å være vakker, intelligent og lykkelig. Illustrasjon hentet fra informasjonshefte utgitt av Anorexia/Bulimia Foreningen og Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser.

Selv om spiseforstyrrelser er vanlig blant studenter er det vanskelig å stå frem. Det er en psykisk lidelse og er underlagt den samme tausheten som andre tabuområder. Likevel vil en student som har lidd av anorexia, fortelle om hvordan hun opplevde sykdommen.

«Sparte kalorier»
– Jeg var som en alkoholiker, jeg lovet og løy, men fant stadig flere måter å lure omverdenen på. Da jeg bodde hjemme la jeg smuler på tallerkenen om morgenen slik at mamma trodde jeg hadde spist frokost. Når det var middag sa jeg at jeg allerede hadde spist på kafé med venner. Om kvelden skrev jeg ned alt jeg hadde spist, og fikk dårlig samvittighet for det minste kalori-inntak.
Hun forteller at det begynte på
videregående med stadige slankekurer. Det viktigste var å være tynn og vellykket.
– Det rare er at jeg aldri har vært tykk. Likevel var jeg kjempe fornøyd når jeg så at jeg tok av. Jeg hadde imidlertid en viss kontroll så lenge jeg ikke gikk opp i vekt, men hvis jeg glemte å tenke på mat en stund, kunne jeg få panikk i ettertid. Spesielt vanskelig var det da jeg kom hjem etter å ha vært au pair i Frankrike, hvor jeg hadde lagt litt på meg. Venner sa jeg så godt ut, og det tolket jeg som at jeg var blitt feit. Jeg gikk stadig oftere på treningsstudioet, helst to ganger om dagen. Samtidig skulle jeg være sosial, og lot som alt var topp når jeg var ute på by’n. Jeg laget også store middagsselskaper med haugevis av kaker etterpå. Noen ganger spiste jeg ingenting på disse festene, andre ganger hadde jeg «spart kalorier» i flere dager på forhånd, slik at jeg ga meg selv lov til å smake.

Eksamenstid er verst
Hun forteller at matfokuseringen helst kom som et resultat av pressituasjoner, og at eksamenstiden var den verste.
– Jeg var livredd for ikke å gjøre det det bra på eksamen, og det presset jeg la på meg selv gikk også på matinntak. Jeg laget et system med to komponenter, lesing og spising. På en eksamen før jul i –97, måtte jeg gå klokken halvt tolv, for jeg var helt utslitt. Man klarer ikke prestere noe særlig når man ikke har spist og sovet ordentlig på flere år. Etterpå ble jeg skuffet over meg selv fordi jeg trodde jeg hadde gjort det elendig på eksamen.
Etter nærmere seks år måtte hun si stopp:
– Juleferien det året var tøff. Da var det mat hele tiden, og vanskelig å slippe unna mammas granskende blikk. Jeg klarte ikke å kaste maten opp igjen, så løsningen ble avføringspiller. Jeg var deprimert, hadde søvnproblemer og begynte å miste hår. Jeg sa til meg selv at nå skulle jeg skjerpe meg og begynne å spise, men jeg utsatte det hele tiden. Til slutt fikk jeg beskjed av mor om å oppsøke hjelp.
Anorexia/Bulimia Foreningen var neste stopp, og gruppesamtalene fikk henne til å innse at hun virkelig var syk og trengte støtte fra venner og kjæreste.
– Kjæresten min og de nærmeste vennene mine hadde nok vært klar over at jeg strevde, men så lenge jeg ikke innrømmet det selv, var det lite de kunne gjøre. Da jeg åpnet meg, fikk jeg enorm støtte fra dem, og det er først og fremst det som gjør at jeg er frisk i dag. Det er enormt befriende å kunne fokusere på andre ting enn mat, og endelig kunne nyte livet.

Silje Gripsrud
silje.gripsrud@student.uib.no

Når maten tar kontroll

En av tjue studenter lider av spiseforstyrrelser. Hva skjer når det man tror er løsningen blir til enda et problem?

Psykiater Finn Skårderud har blant annet skrevet bøkene Sultekunstnerne og Uro, og har spiseforstyrrelser som medisinsk spesialfelt. Han karakteriserer anoreksi og bulimi som kroppslige uttrykk for at man sliter med andre problemer, som et symptom på at noe annet er galt.
– Særlig ligger det en følelse av manglende kontroll og dårlig selvbilde bak. Dermed tyr man til kroppen som en arena for mestring. Å slutte å spise blir et forsøk på en løsning på problemer man sliter med – man gjør noe med kroppen for i alle fall å ha kontroll over den – men så utvikler det man tror er løsningen seg til å bli nok et alvorlig problem, forklarer Skårderud.

Ikke bare «hun»
Skårderud legger vekt på at spiseforstyrrelser er allmenne lidelser som ikke bare rammer jenter.
– Jeg bruker mindre «hun» nå enn før når jeg generelt omtaler de som har spiseforstyrrelser. Selv om 90 prosent er jenter og kvinner, får også gutter oftere problemer med forholdet til mat. Vi registrerer dessverre disse lidelsene hos barn helt ned i åtte–ni års alderen, og der er opptil 30 prosent gutter, forteller Skårderud.
Han er derfor opptatt av å skjerpe språket, slik at man ikke gjør det vanskeligere for gutter å innse at de har et problem. Han sier at mange føler skam over å ha et spiseproblem, og at det derfor kan oppleves verre hvis det ses på som en «kvinnelidelse».

Forvirret protest
– Det er når mat, kropp og utseende fullstendig styrer hverdagen at krisen oppstår. Slanking er i seg selv ikke en spiseforstyrrelse, det blir det først når det blir en overopptatthet. Kanskje startet det som en bevisst handling, man valgte å spise litt mindre, men så mister man kontrollen, og kroppsfikseringen begynner å styre livet ditt. Klart det er vondt, sier Skårderud.
Han mener det er feil å tro at de som har spiseforstyrrelser har en spesiell viljestyrke. En med anoreksi klarer riktignok å la være å spise, mens en bulemiker «sprekker» og begynner å overspise, men Skårderud mener det handler mer om å være redd enn å ha viljestyrke. Han kaller det en forvirret protest som heller ikke nødvendigvis er helt bevisst.
– Det er redselen for ikke å ha kontroll som driver dem videre, forteller Skårderud, – og folk gjør mye rart i fortvilelse.

Modellkropp som ideal
Mange vil si at et forskrudd skjønnhetsideal med radmagre modeller gir unge mennesker dårlig selvbilde. Skårderud er likevel ikke sikker på om det ville hjulpet så mye om vi hadde et annet kvinneideal og mindre press fra mote- og modellindustrien i dagens samfunn. Han sier at i alle kulturer hvor det forekommer slanking vil det også finnes spiseforstyrrelser, på samme måte som det finnes alkoholikere der det er tilgang på alkohol.
– Et kvinnelig skjønnhetsideal som er fem kilo tyngre vil dessverre ikke endre alt, for årsakene til spiseforstyrrelser er mer sammensatt. Noe må kulturens opptatthet av mat og utseende ta skylden for, men disse lidelsene er ikke så overflatiske at det er rene uttrykk for reklamepress. I bunnen hander det om dårlig selvfølelse og dypereliggende psykiske problemer, mener han.

Studenter i kjernegruppa
Både anoreksi og bulimi er særlig vestlige fenomen, men smitter over til resten av verden.
– Vi ser utviklingen i deler av verden der den vestlige kulturen har nedslagsfelt. For eksempel brer spiseforstyrrelser om seg i Hong Kong, mens det er mindre på den kinesiske landsbygda. Det har også vært påfallende å følge hvordan spiseforstyrrelser har blitt et økende problem i Øst-Europa på nittitallet, som følge av vestliggjøringen etter murens fall.
Halvparten av de som lider av spiseforstyrrelser utvikler det før fylte
atten år, andre halvparten etter. Kjernegruppen er blant de mellom femten og trettifem år, og her finner man studentene. Skårderud forteller at hele fem prosent av studentmassen sliter med anoreksi eller bulimi.
– Det er svært mye. Bulimi er det vanligste, og storparten av dem er normalvektige.Tenk at hver tyvende som du ser på forelesning har dette problemet, og på de aller fleste synes det ikke utenpå.

Anne Ekornholmen
anneekornholmen@hotmail.com