Det magiske ved Kyudo er det øyeblikket når pilen
slipper buestrengen. Det er som en vanndråpe som gradvis fylles
inntil den brister og faller.
Kyudo – buens vei
|
|
|
DOZUKURI: Tor Alvik gjør seg klar med sin første pil.
Han står i posisjonen «dozukuri». Begge Foto: Are Thunes
Samsonsen
|
Det er stille i andre etasje av Fantoft idrettshall, bare lyden
av en hissig squash-ball i naborommet høres. Dampen etter
femti spretne aerobic-jenter henger fortsatt i lokalet, det dogger
på vinduene. Michael Sautter og Tor Alvik er kledd i den
tradisjonelle japanske drakten Do-gi. Begge er de utstyrt med
hver sin to meter lange bue, og piler med gåsefjær.
Med en grav alvorlig mine bukker de stivt for oss. De skal gi
oss en opplevelse. De skal skyte blink for oss.
Ideell sport
– Jeg trente karate i 17 år før jeg oppdaget
Kyudo, japansk bueskyting. Da var jeg lei av all makten og pengene
i karatesporten. I Kyudo er det ingen som får penger for
å lære fra seg kunsten å skyte med pil og bue.
De gjør det kun av egen interesse og gir av seg selv, forteller
Michael Sautter, som startet Bergen Kyudo forening i 1996. De
fem medlemmene som deltar på trening betaler derfor kun
medlemskontingent, og den går utelukkende til innkjøp
og vedlikehold av utstyr og til leie av hall.
– Kyudo er den eldste form for kampsport i dag, men er likevel
fundamentalt forskjellig fra andre slike idretter. Det er sport,
men samtidig er den åndelige siden tilstede. Det psykiske
er like viktig som det fysiske, fortsetter Michael.
|
|
KONSENTRASJON: Ola Waagen i full konsentrasjon. Kyodo
er nøyaktighetens kunst og pilen må ikke senkes
nedenfor munnen.
|
De åtte stadier i Kyudo
Michael og Tor går tre skritt frem og et halvt tilbake,
rolig setter de seg ned på kne. Blikkene er stive som om
de ser inn i en annen verden. Med ro og perfeksjon setter de en
pil i buen, den an-dre pilen holdes i beredskap. Det knekker i
knærne i det de reiser seg og setter sjøbein, ashibumi.
Hele kroppen bøyes frem som om de sto i mot den kraftigste
kuling til sjøs, dozukuri. Steinblikket vendes mot målskiven,
mato, før buen gjøres klar, yugamae. Så heves
buen høyt mot taket, uchiokoshi. Å spenne, hikiwake,
den to meter lange buen krever sin mann. Michaels arm er stødig
når han utfordrer de 17 kiloene med motstand som ligger
i bambusbuen. Han drar den fullt ut, kai, og senker pilen ned
til ansiktet. Pilen dirrer nå mot kinnet hans og overarmen
skjelver. Han holder posisjonen i noe som føles som en
evighet, så slipper han pilen, henare. Lenge blir han stående
i den samme stilling og stirre på målskiven, zanshin.
Det ble bom.
Stil og treffsikkerhet
De fleste menn vil i slike tilfeller ha en god forklaring
på lur, og den lar ikke vente på seg.
– Jeg vil ikke treffe blink foran elevene på de første
treningene. Det viktigste for dem er å lære stilen
først, da vil man treffe automatisk. Man må også
tørrtrene lenge uten piler før man får prøve
seg på blinken. Selv trente jeg i to år bare med buen,
sier Michael. I øyekroken har han en tåre. Den er
et resultat av den kroppslige energiutfoldelsen, og den falt i
det pilen skjøt fart mot blinken.
Lena Vermedal
lenav@online.no
|
