Hennings dagbok

 

Det er lenge siden jeg har grått. Som barn gråt man ofte, hver gang jeg slo meg, hver gang pappa slo meg, hver gang jentene lugget meg.
Men de siste årene har jeg grått lite, nærmest ingenting. Og da jeg denne helga innså hva som har skjedd med meg, lot jeg endelig den innestengte klumpen av tårer og snørr komme ut.
Jeg ringte omsider min kyniske (men tross alt likestilte) venninne Ida Blasert for å få trøst. Det har skjedd med meg også, hulket jeg.
Of course, sa Ida (hun har en hang til amerikanske uttrykk). Jeg er blitt gammel, sa jeg. Endelig, sa Ida skadefro. Ditt lille rynketryne.
Jeg lå i bare trusa på gulvet og knuget meg til telefonen, mens jeg hikstet og gråt over den tragiske erkjennelsen. Ida ba innsmigrende og listig om alle detaljene; er jeg bleikfeit? er huden på ryggen slapp? vil jeg skjære hodet av ex.phil-studentene?
Jeg vred meg i smerte mens Ida satte ord på stadig flere av mine fortrengte
skavanker. Jeg orker ikke mer, tenkte jeg. Er jeg virkelig ferdig? Jeg kastet telefonen i skittentøyskurven og låste meg inne på badet, hvor jeg satte meg ned med et ark for å få orden på tankene. Resultatet kalte jeg «en
gammel manns nedtegnelser – liste over hva som har gått galt med Henning»;

• blir sliten av bråk
• vil ha det ryddig på kjøkkenet
• synes tilfeldig sex er oppskrytt
• synes kollektiv er et mas
• blir sjalu på pappaene som har med barn i svømmehallen
• foretrekker middag med venner framfor bænging på Garage

Jeg har bestemt meg for å låse meg inne for alltid og vente på døden. Bare vent til du blir 25, skratter Ida ondskapsfullt på telefonsvareren. This is only just the beginning.