Hennings dagbok

 

Du er så snill, Henning, sier alle til meg. Nesten for snill. Man vil bare klappe deg hele tiden.
Hersens naive mennesker, tenker jeg. Mange ting kan jeg være, men ikke snill. Jeg er slem. Som barn pleide jeg å lugge jentene og kaste steiner i hodet på de som var forelsket i meg. Dessuten var jeg med på å heie da de
banket opp Sohaila (den
indiske jenten i klassen) slik at hun ble blodig og stygg, og måtte slutte på skolen og reise tilbake til Bombay.
I dag lurer jeg derimot mange til å tro at jeg er snill, fordi jeg har et godt og mykt fjes, og et vennlig smil til de fleste. Men bak mitt vennlige smil lurer det alltid en slem tanke.
Og spesielt avskyr jeg
kassadamene på Mekka,
med sine falske grin og ensformige kommentarer. En gang trodde jeg at en Mekka-dame fulgte etter meg i gaten. Og en annen gang skjelte jeg ut en kassadame med piercing i leppen, fordi hun ikke spurte om jeg ville ha pose. Når du gjemmer
posene bak disken som en
annen pornofilm, sa jeg, så får det være ditt ansvar å spørre om jeg vil ha en. Den rocka kassadamen så åndssvakt opp (så jeg fikk lyst til å dra henne opp av stolen etter leppepiercingen), og hun stivnet i skrekk da hun så meg (omdannet fra høflig ung mann til frådende kunde med knyttede hender og et innestengt brøl på
leppene). Haha, der ser du, tenkte jeg. Henning er ikke så snill. Henning er slem.
Egentlig skulle jeg satt opp en hel liste (som jeg kunne kalt «Hva som er slemt med Henning»), men jeg har ikke tid i dag, for Ragnfrid er på besøk. Og
i kveld skal vi ta badstu
sammen og skrubbe hverandre på ryggen og utveksle giftige kommentarer om alle vi kjenner. Det gleder jeg meg til. He he he.