– Mest av alt føles dette som et mesterskap i
venting. Når jeg ikke har besøk eller mottar
norskundervisning, prøver jeg å få tiden
til å gå ved å høre musikk, se tv
og lese. At jeg kjeder meg, er det beste jeg kan si.
«Jens» er 24 år, kommer fra Pakistan og
sitter i kirkeasyl i studentkapellet her i Bergen. Etter å
ha fått tre avslag på søknad om asyl på
humanitært gunnlag, har han nå oppholdt seg i
kapellet i ett og et halvt år. Kirkerommet som han disponerer
er på 14 kvadratmeter, knapt et kollokvierom. Her lever
han, med en seng, en sofaseksjon, noen bokhyller og en tv.
Dagslyset ser han kun fra et vindu ut mot bakgården;
for dette er all plass «Jens» har til juridisk
rådighet. Utenfor rommet kan politiet pågripe
ham, og sende ham tilbake til landet der han blant annet er
blitt utsatt for tortur.
– Jeg kan ikke reise hjem. Da sitter jeg heller her inne,
selv om denne ventingen også føles som en form
for tortur. Det verste er at jeg ikke aner hvor lenge jeg
må vente. I fengsel vet du som regel når du blir
løslatt, mens her vet jeg ikke om jeg må vente
i fem minutter eller i fem år. Jeg vet heller ikke hva
jeg venter på. Får jeg bli i Norge, eller må
jeg dra tilbake? Denne usikkerheten er tung å bære,
det er nesten som de betrakter meg som en kriminell. I såfall
er min eneste kriminelle handling at jeg oppholder meg her,
og ikke i Pakistan hvor jeg ikke kan være.
Forvirrende virkelighet
I september 1997 kom «Jens» første
gang til Norge på turistvisum. Etter å ha søkt
asyl satt han på asylmottak i Oslo, og deretter i Kristiansund,
mens han ventet på behandling av søknaden. Etter
det første avslaget ble han, ved en tilfeldighet satt
i kontakt med den lokale støttegruppen for kirkeasylanter
i Bergen. Først da de kom i kontakt med studentkapellet
i Bergen og Bergen kristelige studentforbund, fikk han et
tilbud om varig bopel. Siden han flyttet inn i juli 1998 har
han oppholdt seg i kapellet, hvor hans sosiale nettverk stort
sett består av forbundets medlemmer og mennesker i og
rundt støttegruppen. Hver torsdag holdes det blant
annet kafé; et viktig bidrag til «Jens»
sin økonomiske situasjon.
– Språklige og kulturelle forskjeller gjorde at
jeg i begynnelsen hadde vanskelig for å forstå
nordmenn og det norske systemet, noe som gjorde meg redd.
Dessuten ble jeg veldig utmattet av å stadig forholde
meg til og forklare meg for nye mennesker. Både Forbundets
medlemmer, støttegruppen og jeg levde i fullstendig
uvisshet om når ting kom til å skje, og hva som
kom til å skje. Alt i alt var stemningen ganske desperat,
og en god stund hadde jeg det tøft. Ettersom tiden
går, er jeg underlig nok kommet inn i en rar normaltilstand,
og til en viss grad har jeg forsont meg med at dette er min
virkelighet.
Å snakke for døve ører
Første gang «Jens» søkte asyl
ble han avhørt av politiet. Dengang hadde han ingen
støttegruppe i ryggen, og han snakket heller ikke særlig
norsk eller engelsk. Likevel virker det i dag som om disse
avhørene veier mer enn hans senere forklaringer, og
at de på et eller annet vis svekker hans
troverdighet.
– Jeg var livredd, og forsto lite av hva som foregikk.
Derfor reagerte jeg blant annet med å snakke ustanselig.
Jeg følte dessuten at jeg bare var én av mange,
og at jeg bare fikk snakke på tilmålt tid. I realiteten
ber de deg fortelle livshistorien din på 45 minutter,
samtidig som de egentlig bare vil bli ferdig, og komme seg
videre til neste intervju. Jeg tilbød meg for eksempel
å vise dem arrene på kroppen min, men det var
de ikke interessert i så lenge jeg ikke kunne dokumentere
det på annen måte. I ettertid har jeg fått
høre at det er mistenkelig at det ikke står noe
om torturen i den første utredningen, som om jeg skulle
ha «kommet på» det senere for å styrke
saken. Det er fælt at det er disse avhørene som
nå brukes for å sette saken min i tvil, sier «Jens»
og
illustrerer politiets evne til å lytte, ved å
stikke fingrene i begge ørene.
Dørums kvern maler langsomt
At «Jens», i høst fikk nei for tredje
gang, var en enorm nedtur. I dette siste forsøket på
å få omgjort avslaget på asylsøknaden
var det lagt ved ny dokumentasjon om tortur som blant annet
var stadfestet av både psykolog og lege.
– På forhånd var vi alle optimistiske, så
skuffelsen var desto større når vi fikk svaret.
Det er vanskelig å ikke bli trodd, og kanskje enda vanskeligere
når selv spesialistenes uttalelser på en måte
ble diskvalifisert. En kan spørre seg hvor stor vekt
det egentlig tillegges søkernes egne forklaringer i
slike saker. Hva skal jeg gjøre for å få
dem til å tro på meg?
«Jens» mener politikerne virker hardhjertet og
distanserte i forhold til menneskeskjebnene som de står
overfor.
– Vi er mange som venter, mange mennesker med forskjellige
historier og med ulike lidelser. Det virker imidlertid som
om politikerne bare anser oss som sakspapirer som opptar plass.
Sett slik er vi vel fine; papirer passer jo fint når
de ryddes sammen i en bunke, eller settes i perm.
Synnøve Skarsbø Lindtner
Synnik@hotmail.com
«Jens» sin historie
|
Bortført i Pakistan som 14-åring
og tvunget til slavearbeid i en fireårsperiode.
Utsatt for psykisk
mishandling og tortur.
Etter han kom seg fri, tok han avstand fra det lokale
shiamuslimskemiljøet og orienterte seg i retning
av ahmadiyya-islam, en retning som ikke er allment akseptert
i Pakistan. Dette medfulgte trusler og religiøs
forfølgelse av ham og hans familie.
Han kom til Norge i 1998, og har siden sommeren dette
året sittet i kirkeasyl i studentkapellet i Bergen.
September i fjor mottok han sitt tredje avslag på
asylsøknaden. Han selv og kirkeasylantens støttegruppe
har imidlertid ikke gitt opp håpet om at han får
bli.
|
– Bryter loven
– Jeg mener myndighetene bryter forvaltningsloven
i sin behandling av asylsøknader, sier Svein Ramung.
Han er psykolog i Psykososialt team for flyktninger på
vestlandet.
Må selv skaffe bevis
– Paragraf 17 i denne loven slår fast at myndighetene
skal innhente alle nødvendige og tilgjengelige opplysninger
i statlige avgjørelser, også når det gjelder
utlendingssaker. Her virker det derimot som om politikken
ikke følges. I asylsaker er det nemlig opp til søkeren
selv å bevise at han eller hun er forfulgt i hjemlandet
sitt. Jeg har for eksempel aldri sett at myndighetene har
tatt initiativet til en medisinsk utredning av søkeren.
Det betyr at arr og merker etter tortur ofte ikke blir tatt
hensyn til når søknaden behandles, forteller
Ramung som har lang erfaring med slike saker.
Behandlingen av søknaden om oppholdstillatelse bygger
på to typer informasjon. Det ene er asylforhøret
som hittil er blitt foretatt av polititet, og det andre er
en egenerklæring hvor søkeren må oppgi
og helst dokumentere alle relevante opplysninger.
– Å bli avhørt hos politiet er en svært
spesiell situasjon for asylsøkeren. Mange har hatt
dårlige opplevelser med politiet i hjemlandet og møtet
med denne instansen fører ofte til forsterket angst
og nervøsitet. Jeg mener at politiet ikke har vært
bevisste nok på dette og heller tolket disse reaksjonsmønstrene
som at søkeren har noe å skjule. Nå skal
imidlertid UDI selv stå for avhøret, men det
gjenstår å se om dette vil medføre endringer
i behandlingen av asylsøknadene, sier Ramung.
Forsterker psykiske problemer
Psykologen mener at oppholdet i kirkeasylene er en enorm
påkjenning:
– Det er ikke bra for mennesker å være isolert
i så lang tid. I slike tilfeller kan det lett oppstå
noe vi kaller «sanse deprivasjon», som betyr mangel
på nødvendige sanseinntrykk til sentralnervesystemet.
Dette kan medføre nervøsitet, angst, konsentrasjonsvansker
og andre psykiske problemer. Når dette kommer i tillegg
til at disse menneskene ofte føler seg truet på
livet i hjemlandet, kan det føre til store komplikasjoner.
Dette burde myndighetene ta hensyn til, men de mener på
sin side at disse påkjenningene er selvforskyldte fordi
søkerne frivillig har gått i kirkeasyl. En slik
argumentasjon er etter min mening alt for enkel, poengterer
Ramung som også påpeker at Norge er et av landene
i verden med strengest asylpolitikk.
Silje Gripsrud
silje.gripsrud@uib.no
