portrett

Blondinen som bjeffer

Heidi Sund er ny dronningbie på Kvarteret.
Ho er ei dame med mange ansikter, lang merittliste og beryktede pupper.

Det er midt på dagen, og ute bøtter det ned med klissete bergensregn. Inne på Fincken sitter en gjeng glade homser og slarver over hver sin tekopp, og i hjørnet sitter jeg og venter på Heidi Sund.

Ho kommer svingende inn døra akkurat litt for seint, slik de alltid gjør, disse travle menneskene som har filofaxen full og nesten aldri sover. Ho smiler og sier hei, og ber meg bestille en stor café au lait til henne. Så stor som mulig.
– Jeg har tre forbilder, sier Heidi.
– Min far, Simone de Beauvoir og Ling i Ally McBeal.
Og sjøl om dette kan høres ut som ganske skumle forbilder, og sjøl om mange sier at Heidi Sund ikke er en man skal plukke på nesen, så ser ho overraskende vennlig og snill ut. Ei energisk, godmodig og blid dame. Urban, men med snev av bygdedialekt. Intelligent, men folkelig. Omtrent som en golden retriever.
– Jeg er en veldig lojal og god venn, sier Heidi.
– Stort sett alltid blid og positiv. Men jeg kan bjeffe om jeg blir sint. Hvis det er noe jeg ikke liker, så sier jeg ifra.
Onde tunger sier du kan være lunefull og ustabil?
– Jaaa, jeg veit ikke. Jeg synes jo stort sett jeg er i godt humør. Men hvis du har snakka med folk jeg jobba med i studentpolitikken i fjor, så er det klart jeg kunne være både uspiselig og sarkastisk. Litt motbydelig noen ganger, rett og slett.
Heidi blir stille et øyeblikk. Og forklarer: At 1999 var det tøffeste året ho har opplevd. At ho hadde store personlige konflikter i livet sitt, tok grunnfag i sosiologi og brukte mesteparten av tida si på studentpolitikk, fadderdager, åpningsuke i Grieghallen og seminar om studiekvalitet. Ho var rett og slett ganske utslitt.
– Dessuten har jeg jo temperament! sier Heidi.
– Jeg blir forbanna.

«Jeg gir energi til Huset»

Heidi snakker ivrig og gestikulerende, med smilende små rynker og stor innlevelse. Sjarmerende og munter som en Kristin Halvorsen, tøff og sjølsikker som en proffbokser. Ho synes at ho har lært mye de siste par årene. Blitt flinkere til å lytte, ta kritikk, være åpen. Flinkere til å delegere ansvar og gi folk tid. Akkurat ei slik dame som Det Akademiske Kvarter har venta på.
– Det var ikke alle som var like fornøyde med at du kom inn fra gata og tok over styringa?
– Å komme utenfra og bli leder for Kvarteret er en ny ting, og ei stor utfordring for meg. Men jeg må si jeg føler meg veldig godt motatt av Huset og alle folkene som hører til der.
– Men hvorfor stilte du som leder for en institusjon du aldri har engasjert deg i tidligere?
– Motivasjonen er den samme som den har vært hele tida; å gjøre noe bra for studentene. Sjøl ser jeg bare på det som ei videreføring av studentengasjementet mitt. Kvarteret er et hus med utrulig mange muligheter, og det er dessuten studentenes eget sted. Det er et hus man bare kan komme og ta!
Heidi er ikke med på at Kvarteret er pregløst eller uprofesjonelt. Ho blir litt snurt når man antyder det, som om man fornærmer barnet hennes. Kvarteret er sjarmerende i sin uforutsigbarhet. Sjarmerende og åpent.
– Jeg har ingen planer om å forandre så mye. Det viktigste for meg som leder er å gi positiv energi til huset og styret, høre på folk og inspirere til bra samarbeid. Men jeg er jo Meg! Jeg påvirker enten jeg vil eller ikke.

«Ikke snakk til puppene mine»

Heidi Sund betegner seg sjøl som ei engasjert dame. Vi engasjerte, sier Heidi, og inviterer oss inn en verden hvor bare to mennesketyper eksisterer; de engasjerte og de uengasjerte.
– Men jeg tenker mindre svart-hvitt nå, enn jeg gjorde som fjortis. Blitt mer tolerant og mer voksen. Nå veit jeg til og med om en hyggelig Frp’er!
– Kunne du vært kjæreste med en Frp’er?
– Nei, herregud! Verdigrunnlag er veldig viktig for meg. Rettferdighet. Det var det som gjorde meg til en bølle på skolen; jeg kjempa innbitt for rettferdigheten.
I dag handler denne kampen også om kvinnesak og feminisme. Heidi beskriver de siste årene av sitt liv som ei langsom feministisk oppvåkning, og noe av det ho har engasjert seg sterkest i, er kampen mot porno. I høst da Linda Lovelace og de kåte pornogutta dundra sammen til argsint krig på Verftet i anledning visninga av Deep Throat, var Heidi ei av de sinte damene som egga til strid og ropte NOK ER NOK, NEI TIL SALG AV KJØNN OG KROPP.
– Det er jævlig med porno, for det undertrykker kvinnekroppen og gjør jenter til ting. Jeg synes bare man skal ha respekt for alle mennesker og slutte å kjønne verden. Det er ikke noe bra med at en full mann på byen sier at jeg er den peneste han har sett. Jeg vil at folk skal se meg for hva jeg gjør, ikke for hvordan jeg ser ut og hvilken kropp jeg har. Det har vært nok av menn jeg har møtt som bare har snakka til puppene mine.
– Men det er mange som vil ha det til at du sjøl er den som er mest opptatt av puppene dine, og at klærne dine signaliserer at du liker slik oppmerksomhet?
– Jeg er jo jente. Og jeg synes det er bra vi har kommet så langt at man kan være feminin og opptatt av sitt eget utseende, og samtidig kjempe for feminisme. Jeg kan godt kle meg i trange gensre og være fjollete på byen, men i seriøse sammenhenger forventer jeg å bli behandla med respekt; som menneske og ikke som kjønn.
– Du er den typen dame som andre jenter ikke liker så godt?
– Det trur jeg ikke er helt riktig. Men jeg har mest guttevenner, ja. Det er nok en del jenter som blir litt satt ut av meg, fordi jeg bråker så mye, og er ikke en av dem som skifter mening så fort en gutt kommer inn i rommet.
Heidi finner fram et rødt drops og suger frenetisk. Jeg kommer til å tenke på en replikk fra en gammel film med Melanie Griffith: I´ve got a body for sin, and a brain for business. Der har du Heidi Sund, tenker jeg. A body for sin, and a brain for business.

«Min arbeidskapasitet går herfra til hælvete»

Så her trasker ho altså rundt på Høyden; en femme fatale som bjeffer når ho blir sint og maler som ei katt når ho er fornøyd. En moderne Florence Nightingale som kjemper for rettferdigheten. Og i tillegg er ho bondedatter. Odelsjente. Oppvokst på gardsbruk i nordøsterdalen. Ei av de kule jentene som gjeter sauer om dagen og drikker gutta under bordet om kvelden.
– Foreldrene mine er barbeinte og økologiske bønder. Faren min er et stort forbilde for meg, både intellektuelt og politisk. Det var han som pusha meg til bli engasjert, finne ut av ting, ta et standpunkt. Det er derfor jeg så lett blir provosert av folk som ikke har meninger om ting fordi de ikke veit nok om saken. Herregud! De kan få all den informasjonen de trenger, det er bare å gjøre en innsats!
Samtidig begynner Heidi å bli klar over at ikke alle takler like mye som ho sjøl, at ho ikke kan forvente samme energinivå av alle.
– Jeg har jo arbeidskapasitet herfra til hælvete! Og jeg forventer nok fortsatt alt for mye av folk. Det blir litt sånn NÅ! MED EN GANG! FOR FEM MINUTTER SIDEN!
– Men hvorfor gidder du egentlig å engasjere deg for studentene?
– De er jo fattige. De må arbeide ved siden av faget for å kunne betale husleia.
– Det er ikke alle i landet som kan bruke et par tusen i måneden på øl?
– Mange prioriterer annerledes enn studentene og har dermed liten forståelse. Men drikking og festing er en del av det å ha et sosialt liv! I ungdomstida skal man gå på café og reise og møte mennesker. Jeg trur at om man har det bra, så gjør man det også bra på studiene. Studenter har kanskje ikke minst penger i verden, men Stortinget har lite respekt for oss, og de kutter som faen i fagtilbudet og undervisninga.
Heidi er i gang med nok en monolog. Ordene renner ut av henne, ho slurper melkekaffe og vifter med hendene. Som enhver politiker har ho alltid et svar, tar kritikk på strak arm, og markedsfører seg sjøl som den beste jenta i verden. På langt nær perfekt, men akkurat derfor enda mer uimotståelig! Men hvem er ho egentlig, denne Heidi Sund? Hvem er ho om kvelden når ho kler av seg tøflene, kryper opp i senga og slokker lyset? Er ho ei slem dame med skrikende latter og voodo-dukker som forestiller politiske motstandere ho kan stikke kniver i før ho legger seg? Er ho ei mørkeredd pyse som lengter hjem til sauene?
– Det kan være skummelt å gjøre seg synlig, sier Heidi.
– Dritskummelt. Og jeg kan være vettskremt før jeg stiller meg foran ei svær forsamling, men etterpå er det bestandig digg. Det er det som er det fantastiske med å engasjere seg. Jeg blir rett og slett litt høy på alt stresset.
Heidi Sund hopper opp og ned i stolen. Gleder seg til å skru på mobiltelefonen. Gleder seg til å springe ut i regnet og kjempe for rettferdigheten. Bergens Florence Nightingale. Femme fatale med en bondsk touch. En kropp for synd og en hjerne for bissniss. En blondine som uler mot månen.

tekst: Henning Gärtner Braseth
foto: Are Thunes Samsonsen