Fredag natt. Politiet sirkler rundt i sentrum på jakt
etter dop og bråk. Et annet sted i byen er «Jedi»
i gang med å male. Grafitti.
– Jeg må ha den rette følelsen. Flyten.
Jeg jobber mye på intuisjon, med å finne rett
tidspunkt. Hvis jeg får en dårlig følelse,
så drøyer jeg det til en annen natt. Jeg vil
jo ikke bli tatt.
Paranoid maler
Mannen med kodenavnet «Jedi» møter
oss på en kafé i sentrum. Han er student, røyker
mild rulletobakk og kler seg nøytralt. «Jedi»
er aktiv i
byens hip-hop-miljø, og har drevet med grafitti siden
femtenårsalderen. Artistnavnet er et av flere han har
brukt i den tiden han har vært aktiv grafittimaler.
– For å opprettholde anonymitet slik at ikke politiet
klarer å sirkle meg inn, må jeg ta nye navn slik
at jeg kan fortsette å male og samtidig føle
meg rimelig trygg. Jeg vet at telefonen min har blitt avlyttet,
og det har nok gjort meg litt paranoid.
Et par netter i uka stikker «Jedi» ut for å
male byen. Spraye grafitti på grå og triste betongbygninger
i sentrum. Per defenisjon er han kriminell, men selv er han
ikke enig.
– Det er kunst jeg driver med. Det er dem som har makt,
som stempler meg som kriminell. Jeg maler bare det som er
stygt i utgangspunktet. Når myndighetene er frekke nok
til å rive gamle trehus til fordel for grå betong,
så har jeg full rett til å gjøre dem flotte
å se på.
– Men det er mange som sier at det er stygt?
– Det har de lov til å mene. En av grunnene til
at det finnes stygg grafitti er at politiet driver en vanvittig
heksejakt på oss som maler, slik at vi ikke har tid
nok til å få det skikkelig bra. Jeg vil at det
settes opp lovlige vegger slik at det er mulig å bli
flinkere. Grafitti er helt klart et kreativt uttrykk på
linje med musikk og dans. Forskjellen er bare at vi gjør
det på gata, utenfor institusjonene. Tagging derimot,
gidder ikke jeg drive med fordi jeg ikke ser det som en utfordring.
Jeg vil bare male i fred, lage noe som gjør at folk
sitter igjen med en følelse etter at de har sett en
«piece». Hvis folk reagerer på det jeg har
malt, er jeg fornøyd.
Dreper kreativitet
«Jedi» sier at det som skiller ham fra de
aller fleste andre menn i tjueåra, er at han aldri har
sluttet å leke og tegne. Han har bare byttet ut fargestiftene
med spraybokser. «Jedi» luter seg over bordet
og tenner rullingsen i munnviken.
– I Norge er det ingen aksept for å leke. Det er
nettopp lek som er mye av essensen i hip-hop-kulturen. Poenget
er at leken stimulerer kreativiteten slik at det er mulig
å produsere flott kunst. Både rapmusikk, breakdance
og grafitti er komplementære deler av hip-hop-kulturen,
alt dreier seg om å gjøre det man mener er riktig.
Det å tvinge seksåringer til å sitte stille
og holde kjeft bak en pult, er jo utrolig fascistisk. Myndighetene
prøver å stagge og fortrenge kreativiteten til
folk. Hip- hop er en motreaksjon til dette.
«Jedi» mener grafitti bør være en
naturlig del av bybildet, og at det har en selvskreven plass
i et demokrati.
– Slik jeg ser det, så tilhører grafitti
en viktig del av demokratiet. Jeg sprayer på offentlige
bygninger, og ødelegger ikke det som er pent. Det henger
jo reklame overalt, så hvorfor kan ikke jeg få
eksponere meg også?
«Jedi» mener at det å eksponere seg, og
ha tro på seg selv, er en viktig del av hip-hop. Men
det er ikke så altfor langt derfra, til det å
tro man er bedre enn andre.
– Jeg sier ikke at miljøet kun består av
sunne elementer. Det finnes drittsekker og folk med overdimens-
jonerte egoer her også. Det er et ganske fraksjonert
miljø, noe som gjør at vi ikke er samlet utad.
Derfor er det helt absurd å definere hip- hop. «Alle»
er uenige om hva som er riktig hip-hop-attitude, men vi er
enige om at vi vil frigjøre oss fra den gjeldende normen
som tilsier at folk skal være passive og apatiske.
Medieskapt uhyre
«Jedi» er opptatt av at hip- hop skal bli
mer stuerent, at folks intoleranse skal fjernes og erstattes
med respekt. Han mener at media har mye av skylden for hip-hop-miljøets
dårlige rykte.
– Tv og aviser har vært sykelig unyanserte i sin
vinkling og omtale av miljøet. Fremstillingen av hip-hop-miljøet
som voldelig og destruktivt på midten av 80-tallet,
gjorde at det firedoblet seg på kort tid. Det er altfor
mange som har hengt seg på og blitt forført av
all oppmerksomheten rundt miljøet, uten at de egentlig
har noen tilhørighet til det. Det er klart at rek-lamekampanjer
som fremstiller oss som forbrytere og voldsutøvere
skremmer vannet av vanlige folk. Den aggressive nulltoleransepolitikken
fører bare til en forverring av vår situasjon.
Samtidig gir det farlige signaler til de helt unge. Å
stemple 16- åringer som kriminelle fordi de bruker spraybokser,
fører med seg ytterligere fremmedgjøring og
forakt mot makthaverne, mener «Jedi».
Ekstremsport
«Jedi» sier han er bekymret. At 18- åringer
blir satt i fengsel for å ha knust ruter og sprayet
vegger, er i hans øyne helt uakseptabelt.
– Det er ikke bedre at ungdommer blir puttet i fengsel
enn at de knuser ruter. De som styrer sender jo hele tiden
ut signaler om at ting ikke har noen verdi. Se på alle
milliard-
overskridelsene og underslagene rundt omkring. Det er klart
jeg ikke har noen respekt for folk som moraliserer og samtidig
gjør det stikk motsatte av det de pålegger oss
andre.
«Jedi» er allikevel av den oppfatning at myndigheter
og politi i realiteten ikke har noen makt. Fordi de ikke kan
stoppe folk fra å gjøre det de mener er riktig.
– De kan ikke hindre folk i å kjøre for
fort med bil. Men de kan straffe dem hvis de blir tatt. Men
bare hvis. Se på basehoppere og andre ekstremsportutøvere.
De gjør akkurat det de vil, selv om de vet at det er
ulovlig. Jeg mener det er en parallell til grafitti her. Vi
maler for å oppnå tilfredsstillelse. For å
få et kick. Hvorfor skal vi bli hindret i det? Det finnes
langt verre måter å søke kick på,
sier «Jedi», og sikter til flokken av uglesette
som skyter heroin i Nygårdsparken.
Sindre Holme
sindreholme@student.uib.no
Foto: Ole-Christian Aamot
–Hip-hop er gatas språk
Anne Danielsen er stipendiat i musikkvitenskap og forsker
på amerikansk funkmusikk. Hun har bodd et halvår
i Los Angeles og levd nært inn på subkulturene
i byen.
– Hip-hop var nært linket til rasemotsetninger
og fattigdomsproblemer i de indre bydelene i amerikanske storbyer.
Den oppsto på slutten av 70-tallet. Miljøets
front var særlig rettet mot den hvite middelklassen.
I det hip-hop kom til Europa, forandret også fiendebildet
seg. Fordi skillet mellom de innenfor og de utenfor ikke følger
hudfarge på samme måte i Europa, ble opprøret
kanskje mer rettet mot myndigheter og autoriteter generelt.
Linken til punkbevegelsens anti-mainstream holdning er antageligvis
mer relevant i Europa enn i USA.
Danielsen forteller at hip-hop bygger på lange tradisjoner
innen det svarte ghettomiljøet i de store byene.
– Røttene ligger langt tilbake. Rapmusikk ligger
i forlengelsen av en lang kultur for å lage rim og regler,
og fikse sammensetninger av ord som låter bra. De har
gjerne en ironisk eller satirisk undertone. Det vokale og
det perkusive er grunnelementer. Når sampler- og sequenserteknologien
kom, så passet det perfekt til hip-hop-miljøets
måte å tenke musikk på. Rytme er essensielt.
Både i kroppspråk, i groovene og i det
vokale hip-hop-språkets tonefall, sier Danielsen.
Sindre Holme
sindreholme@student.uib.no
