friluft

Tatt av vinden

Friluftsgruppa versus naturkreftene

Øde. Man kan til tider tro man er på et av verdens ytterpunkter.

Skiene virket som om de var tyve centimeter for lange, og det nyinnkjøpte ullundertøyet klistret seg til kroppen. Det var jævlig så fort friluftsgruppa gikk, da! Vinden hadde bygget seg opp og var blitt den største utfordringen på manndomsprøven. Dette var helgen studentene skulle overvinne «Kong Vinter».

Nærkontakt i aller høyeste grad
Stiv kuling, piskende regn og våt snø er i utgangspunktet nok til at enhver får kuldegys på ryggen og oppsøker koselige kaffebarer og brisne pubber. BSIs friluftsgruppe ville imidlertid heller tilbringe lørdagskvelden på Finse. Ifølge styremedlem Ellen Qvindeland er det flere årsaker til dette;
– Først og fremst er det sosialt. En en vel så viktig drivkraft er det likevel å komme seg ut i frisk luft og bort fra bråket i byen. Uberørt natur, sier hun, drømmende i blikket.
Det er nemlig ikke hyttekos eller høyfjellshoteller disse studentene sikter mot når de legger ut på tur. Å dra tilbake til naturen innebærer nærkontakt med sterke krefter.
Turen startet på jernbanestasjonen i Bergen. Det var tydeligvis flere enn friluftsgruppa som ville søke skogens ro. Toget var så fullt at så godt som hele gangen var barrikadert med bagasje og reisende med ståplass. Det virket som om Finse var et vesentlig stoppested langs ruten. På tross av at det eneste som finnes der er jernbanestasjonen, et hotell og et par hus. I helgen var det imidlertid også en jazzfestival på stedet, men vi kom ikke dit av den grunn. Vi skulle grave oss ned i snøen. Først skulle vi imidlertid tilbringe en natt i telt. Vi måtte få en gradvis overgang fra det urbane miljøet til den forblåste vidden.

To telt tett i tett. Men det er for kaldt til å gå på besøk.

En moskus på ski
Da alle hadde sekken på ryggen og skiene på beina, bar det sporenstreks ut i villmarka. Etter å ha krysset jernbanelinjene befant vi oss umiddelbart i en mørk og ugjestmild verden. Det var ikke uten frykt at jeg bega meg i hælene på disse naturmenneskene.
Ryggene med svære sekker virket langt borte. Det var en stund siden jeg hadde hatt lange pinner på beina. Vinden kom i kraftige kast og luen min satt utsatt til. Med ett ble jeg iskald på

Gulrot. Jan Bjørgo tar seg en velfortjent pipe ved målet.

ørene, og jeg så den våte ulldotten av en lue seile sin egen sjø bortetter den hvite ødemarken. Er det noe man må ha i isødet, er det lue. Derfor satte jeg etter det virvlende tøystykket. Vinden så sitt snitt til å komme med nok et hallingkast, og plutselig var det jeg som seilte for full speed på det glatte underlaget. To minutter senere våknet jeg og stirret inn i friluftsgruppas mange bekymrede øyne. Jeg prøvde å si noe morsomt, men klarte ikke puste. Jeg hadde satt utfor en skråning og landet med brystet mot en svær stein. Den eneste steinen innen en radius på 500 kilometer. Da jeg fikk pusten tilbake og de andre i gruppen så at jeg ikke hadde fått noen varige mén, tillot de seg å le litt av meg.
– Du hørtes ut som en diger prustende moskus, sa de kameratslig, og klappet meg på skulderen.

Snop til fjells
Da vi endelig nådde målet startet erfarne never arbeidet med å sette opp leirplassen. Det gikk heldigvis raskt. Innen en halv time var vi klare til å krype inn i teltene. Det var først da jeg begynte å forstå hvorfor noen ønsker å boltre seg
i ødemarken over lengre perioder. Hver ryggsekk inneholdt godsaker og snop som i seg selv var belønning god nok. Fra hvert telt kunne man høre latter og lyden av godteri som ble
fortært. Det er stille på fjellet og små lyder blir store.

Det er ingen skam å snu

God stemning. Johan Utne Poppe og Odd Magne Øgreid nyter været.

Vi våknet til det samme været som dagen før.
– Blir den jævla polakken aldri sliten, spør teltkameraten min, Marius Bakkeng, som foretrakk etternavnet.
– Hvilken polakk, spør jeg forvirret.
– Den polakken som står og rister i teltet vårt, humrer Bakkeng, som tydeligvis hadde fundert ut denne vitsen på morgenkvisten.
Dette var egentlig dagen for snøhulegraving, men det prosjektet ble kjapt nedstemt etter et møte mellom turlederne. Denne helgen var det ikke noe vits i å overvinne noe som helst. Det var bare å innrømme det - «Kong Vinter» ga for sterk motstand. Denne gangen.
Vi reiste hjem med halen mellom beina for å drikke halvlitere på Hulen, som alle andre studenter.
Men om to uker er det snøhulekurs på Finse. Count me in!

Hugo Skarsten Larsen
hugosl@hotmail.com
Silje Gripsrud
silje.student.uib.no
Foto:Hugo Skarsten Larsen