portrett

den sorte

Engelen

 

 

 

 

 

 

 

Asfaltengel. – Hvis du vil ha et morsomt bilde burde du ta et når jeg er på Kvarteret og de spør meg etter studentlegitimasjon. Når jeg sier at jeg ikke har studentlegitimasjon pleier de si at da kommer jeg ikke inn. «Skal vi vedde?», spør jeg da, det er litt trist at de ikke kjenner sine egne regler.

Bare kom innom du så ordner det seg, sa Engelen da jeg var på Apollon for å få til en avtale. Så det gjorde jeg.
Engelen tar imot på kontoret sitt. Det ligger helt innerst i lokalet, like ved heavy metal-seksjonen, og er på dette tidspunkt dekket av et tynt røyklag og en mild kaffeeim. Engelen ser litt skakk ut der han sitter foran pc’en, han har både sigarett og kaffekopp i venstre hånd.
– Jeg brakk skulderen her om dagen. Gikk rett på tryne på flat mark, må ha trådd på noe glatt, vet ikke hva.
Han reiser seg fra stolen og stiller seg opp på gulvet.
– Løft opp høyre armen din! brøler han med et spent uttrykk inni skjegget.
En litt rar melding å få, men ikke verre enn at jeg lystrer og løfter armen. Ingen sak det.
– Nå skal jeg gjøre det.
Det spente utrykket vedvarer, høyrearmen henger fremdeles som en død fisk ned langs siden.
– Det går ikke! Roper han nærmest triumferende. – Den er helt ubrukelig!
Jeg er enig, noe er galt. Engelen flyr ikke. Snakketøyet derimot, er det ingenting i veien med.

Forget it, sier Engelen. Han tyr til engelsk for å understreke hvor uaktuelt det er å gjøre intervju på kontoret hans. Her skjer det alt for mye. Heldigvis ligger caféen Fincken omtrent vegg-i-vegg med Apollon, dermed slipper vi i stor grad unna det absurd kraftige regnværet som herjer på utsiden. Vi finner plass i røykeavdelingen, Engelen kjøper kaffe. Vi har tre kvarter på oss, for kompanjong Tor skal til frisøren klokken ett, og da må Engelen passe butikken. Det er med andre ord bare å gå på.
Jeg tenker at det er vel omtrent som å spørre en fakir om hvilket forhold han har til spiker, men jeg prøver meg likevel.
– Hva slags forhold har du til
musikk?
– Enten-eller. Enten så liker jeg det, eller så liker jeg det ikke.
– Klarer du å engasjere deg i alt som kommer ut av nye plater, eller var alt bedre før?
– Jeg er jo en gammel hippie, og det er jo slik at musikken fra 14 til 18 års alderen former deg. Etterhvert merker en at musikktrender og stiler går i bølger og sykluser, og en får et litt mindre romantisk og mer kynisk forhold til det hele. Men jeg hører jo musikk 10 til 12 timer per dag så jeg får med meg det som skjer.
– Hvordan vurderer du bergens-
scenen for tida?
– Det har aldri vært så mange band, så stor variasjon og så mye bra som det er her nå. Nivået er veldig høyt. Det gjør at det kreves originalitet, timing og flaks for å komme noen vei. Jeg pleier å si at å få suksess i rocke-bransjen er som å få inn alle tallene på lottokupongen. Det er enormt mye som skal klaffe. Det nytter liksom ikke å bare få inn et par av tallene.
– Hvorfor selger ikke norsk musikk?
– Norsk musikk selger den, se på DDE!
– Jeg tenkte vel mer på de «bra banda».
– Vel, det er for enkelt å skylde på bransjen og det er for enkelt å skylde på banda. Saken er jo den at den norske folkesjelen er veldig streit og enkel. Menigmann vil ha pizza grandiosa, Mot i brøstet og Absolute music. En kan da strengt tatt ikke forlange at så mange kjøper plater av lo-fi band som er både innadvendte, sære og tungt fordøyelige.
Engelen ser på klokka. Den er ti over ett. Tor skulle til frisøren for ti minutter siden.
– OK, en kvart røyk til nå så må jeg gå.

Jeg returnerer et par timer senere. Tor er nyklippet og Engelen står med ham i disken.
– Der var du igjen ja, vi får ta resten på kontoret mitt.
Regelen fra noen timer tidligere om ingen intervjuer på kontoret er med andre ord opphevet. Greitt nok,
Hr. Engelstad har alltid hatt litt problemer med regler. Det er et visst opposisjonelt grunnsyn i mannen som er tidligere ML’er, anarkist, husokkupant og det som verre er. Han kan vel sies å ha roet seg med årene, men fremdeles stemmer han RV og koser seg med å sparke etter det politiske etablissement og byens kulturpolitikk i sin BT- spalte.
– Egentlig så lever jeg et dobbeltliv. Den siden av meg som folk stort sett kjenner er bare en del av meg. Egentlig så er jeg en streiting som lever en borgerlig tilværelse med rekkehus, hage, firmabil og pakketurer til syden. Dessuten har jeg hatt samme samboer i 27 år, det kan være langt mellom liv og lære, humrer han.
Han har ikke alltid vært så streit. Engelen innrømmer å ha brukt sin andel av både alkohol og nark, som han kaller det.
– Jeg har ikke brukt nark siden begynnelsen på 70-tallet, ikke drikker jeg lenger heller, jeg har liksom gjort mitt innenfor det området, det representerer ingen spenning for meg lenger.
Det er altså ikke øl han drikker på, der han står ved miksepulten på Garage, Kvarteret, Hulen eller hvor det skulle være det foregår en konsert av interesse. Det er faktisk Clausthaler han har i glasset. Lettøl til nøds.
Jeg kan etterhvert forstå hvorfor Engel i utgangspunktet ikke ville gjøre intervju på kontoret, telefonen ringer i et sett og Engelen må stadig låne
sin eneste friske arm og sin musikkkompetanse til undrende mennesker der ute. Han spøker og babler villig vekk, samme hvem som ringer.
– Jeg er lite selvhøytidelig, jeg bryr meg ikke om kredibilitet og jeg er for gammel til å være hip. Andres oppfatning av min posisjon er ofte altfor høy. Det er absolutt ingen grunn til å komme med lua i hånda og behandle meg som kronprinsen.
– Men du er opptatt av integritet, og mistet du ikke litt av den da du stilte opp i Rune Larsens «Lollipop» for noen år siden?
– Altså, jeg går gjerne i Michael Bolton t-skjorter også jeg. Jeg tar ikke fem øre for dumme meg ut. Couldn’t care less.
Engelen er en fornøyd mann, det har han vært lenge. Han forteller at oppturen begynte i gymnasalder.
– Jeg var et skolelys til og med ungdomskulen. Så gikk jeg på gymnas på Katten og tok bergensrekord i stryk der i -71. Fra da av gikk det galt og jeg har hatt det kjempegøy siden.
Engelen mener han lever et drømmeliv og at alle burde misunne ham. Han beskriver sin verste tilstand som «godt humør» og skulle vi lagd en slik livskurve-greie som VG har, så ville hans gått gjennom taket fra 35-års alderen og utover. Det var da voldsomt tenker jeg, men han ser faktisk ut som han mener det.

Engelen er 47 år, men er likevel på konsert 3 til 4 ganger i uken, og skriver temmelig mange konsertanmeldelser i løpet av et år. Hva synes han om studentstedene som konsertarrangører?
– Mye alternativ rockekultur i Norge drives av studenter. Studentstedene er rett og slett bare helt nødvendige. Problemet er at det trengs utstrakt grad av profesjonalitet for å drive en rockeklubb. Mye mer nå enn før. Erfaring og kontinuitet er de viktigste faktorene. Mange studentsteder sliter med for slapp organisasjon, for stor gjennomtrekk og uklar ansvarsfordeling. Kvarteret sliter spesielt med mangel på kontinuitet, Hulen er litt bedre på det punktet fordi de har pamper i kulissene som har verdifull kompetanse. Det er synd med Kvarteret, potensialet der er enormt. Det ville vært en kjempe hovedfagsoppgave, eller doktoravhandling for den saks skyld, å systematisere driften av den plassen, reorganisere administrasjonen der. Det burde noen gjøre.
Telefonen ringer igjen, for n’te gang nå. En nattjazz-ansvarlig har fått et par store navn på blokka, han lurer på om disse kan forsvares rent økonomisk.
– Sleng deg på, roper Engelen bråkjekt, de pakker Røkeriet. Ta 2-300 kroner. Vi snakker dedikerte fans og stor kred i musikkmiljøet. Gå på. Bankers, bankers, bankers.
Mannen i andre enden takker for råd. Engelen krøker seg over en fyrstikk og tenner neste sigarett. Han må slukke den med å riste på venstre hånda, det ser litt krøkkete ut.
– Alle mulige folk ringer og spør meg om råd. Tillitsforhold. De bryter jeg aldri. Folk skal kunne stole på meg. Derfor får for eksempel ikke du skrive hvilke band han fra nattjazzen snakket om.

TEKST: Geir Zahl
Geir.Zahl@student.uib.no
FOTO: Siv johanne seglem