portrett

Søte fluer

COMEBACK. Fra v.: Jannicke Larsen, Christine Sandtorv og Inger-Lise Størksen.

Det er blitt sent. Christine har vært kirketjener og hatt sangundervisning for jentene på AKKS, Jannicke måtte redde Dromedar som var gått tom for pai og Inger-Lise har bare vært utrolig fyllesyk. Det er blitt mørkt når de samles i platestudioet, og vi blir vist inn i dét TV Hordaland kjører. Ephemera har ligget lavt og forberedt seg i lang tid. Men nå vil de opp og fram. Fire år etter platedebuten står jentene igjen i studio med sine
sensuelle sangharmonier. Denne gangen uten et plateselskap i ryggen.
– Det er utrolig deilig å ha fullstendig kontroll. Å bare ha oss selv å stole på. I 1996 var vi ikke fylt atten engang og vi var ikke tøffe nok til å gi beskjed om hva vi mente til folka i plateselskapet. Vi er glad for at vi brøt kontrakten og finansierer denne platen selv, slår de fast.
Noen husker nok de tre små, søte og sortkledde jentene som med kassegitarer og flerstemt vokal bergtok
publikum med sine selvskrevne, såre låter. Tross navnet Ephemera, som betyr døgnfluer, ble de spådd et langt liv. Men plutselig ble det stille. Ingen flere plater kom, og alle mente jentene var gått i hi.
– Etter den første platen ville BMG vente lenge med en ny utgivelse. Da vi ble signet, hadde selskapet bare hørt to låter på demotape og aldri sett oss live, så de visste kanskje ikke hva de fikk. Det førte vel til at vi utviklet en dårlig kjemi med noen av de ansatte. Til slutt grep manageren vår inn og mente vi burde bryte kontrakten, sier Christine Sandtorv.

I ettertid synes jentene at BMG kanskje hadde rett i at de hadde godt av å modnes litt før en ny plate kom på markedet, men de gir dem ikke så mye rett at de angrer på at de brøt samarbeidet.
– Nei, nå slipper vi alle stylistene som dillet oss opp til påfugler, ler Inger- Lise Størksen.
Jeg kan ikke se at jentene har forandret seg så mye på de fire årene. De er framdeles sortkledde og søte, men de blir flaue når jeg minner dem på et gammelt pressebilde hvor de står og koser med en gigantisk teddybjørn.
– Folka i plateselskapet fikk mange ideer de syntes var kjempegode. Vi var jo så unge, og stolte på at de i Oslo liksom hadde greie på det. Men vi var jo ikke helt oss selv da vi plutselig sto der i leketøysbutikken med en kjempe bamse mellom oss, sier Jannicke Larsen. Hun presiserer likevel at de bestemte selv over musikken.
– Fordi vi var mindre trygge, ville vi paradoksalt nok ikke la produ senten bestemme noe som helst. Det som er bra med det, er jo at «Glue» gir et helt ærlig bilde av slik vi var, sier Christine.
Debutplaten ble beskrevet som vakker, veik og famlende naiv, og jentene er stort sett enige i denne kritikken.
– Før laget vi bare triste sanger. Man er jo gjerne mer tankefull når man er yngre. Vi var også inspirert av det som var in på den tiden, Cranberries for eksempel. Nå har vi prøvd å vise at vi egentlig er ganske glade, sier Christine, mens den nyinnspilte låten «Happy and grateful aware» blir justert på miksepulten.
Musikken deres er definitivt blitt mer poppete og de har benyttet seg av ny teknologi som trommelooper og synth for å tette lydbildet på platen.
I huleprogrammet, hvor jentene står oppført den 3. mars under by:Larm, er de karakterisert som søte jenter som spiller søt pop.
– Det er jo ikke negativt at vi blir beskrevet som søte. Det er bedre å være det, enn mystisk for eksempel, sier Christine.
– Men vi er jo ikke klissete da, skynder Inger-Lise seg å legge til. Jentene forklarer at de sitter hver for seg og skriver ned ideer til låter. Så arrangerer de dem sammen, noe de har gjort siden tidlig i tenårene.

Fjortis-tiden har jentene mange gode minner fra. De hadde allerede hengt sammen mange år før de kom så langt, både på barneskolen og på håndballtrening.
– Vi spilte jo fotball sammen òg, sier Inger-Lise.
– Nei, det var det bare du og Jannicke som gjorde. Jeg var jo bare på én trening, så jeg kan ikke skryte på meg noen fotballkarriére, ler Christine.
Som fjortiser begynte de imidlertid å priotitere sang og musikk. Ten Sing-miljøet på Laksevåg var da det naturlige møtestedet. Her var det boots,
batikk, piercing og øvingslokaler med el-gitar.
– Vi øvde egentlig først sammen med to gutter i kirken, men de ville jo bare spille Jimi Hendrix-låter. Til slutt begynte vi å komme tidligere for å øve bare vi tre. Når guttene kom, slukket vi lyset og låste døren, sånn at de skulle tro at vi ikke var der. Det var vel sånn vi ble en jentetrio, sier
Inger-Lise som skynder seg å legge til at de er gode venner med de nevnte guttene likevel.
At jentene òg er gode og gamle venner, er det heller ingen tvil om. De fullfører hverandres setninger, og det er tydelig at de vet hva de kan røpe om hverandre og hva de bør holde kjeft om. Men bestevenninner er ofte i partall. Er tre av og til én for mye?
– På ungdomskolen var det kanskje sånn at man helst skulle være to og to. Jeg husker for eksempel at Jannicke begynte å grine fordi jeg hang sammen med en annen, sier Christine.
– Nei, det var jo ikke derfor! avbryter Jannicke:
– Det var jo mer det dere sa om meg.
– Ja, ja, nå begynner de, ler Inger-Lise, men konflikten er over før den har begynt, for alle er enige i at bandet startet lenge etter at de var ferdige med slike barnsligheter.
– Nå er det egentlig bare positivt å være tre. Med tiden har vi kanskje blitt mer ulike, og har forskjellige preferanser når det gjelder musikken vår. Da er det fint at vi kan ta demokratiske avgjørelser ved at man må bøye seg for flertallet, sier Christine.

– Gud, så kreative vi er! ler Jannicke, etter at de har avslørt nok et felles interesseområde. Alle er de opptatt av form og farge, og ønsker å utdanne seg innen grafisk design,
interiør eller arkitektur.
Dessuten er de utrolig flinke til å bake, særlig Christine, for hennes boller blir ekstra luftige. Men de tar ikke bakverkene med seg på øving. Der prøver de å være profesjonelle. De må likevel innrømme at de må slarve litt før de kommer i gang, slik at alle blir oppdatert på hva som har skjedd siden sist.
– Ja, det blir lett mye fjas og mas til tider. Vi er jo jenter. Heldigvis er det noen som er litt strengere enn andre og setter oss på plass, sier Inger-Lise og Jannicke, mens de skuler lattermildt bort på Christine.
– Synes dere at jeg er litt for sjefete, spør Christine.
– Nei, er du gal, parerer de fort:
– Det er kjempebra at du setter oss på plass. Dessuten må vi kjefte på deg innimellom også.
Jentene er enige i at det ikke alltid er like lett å komme med kritiske tilbakemeldinger på hva de andre gjør. Men siden de har kjent hverandre så lenge og ingen av dem er langsinte så går det greit likevel.
Også ler de. De ler mye, og mener selv at de har utviklet en ganske spesiell form for humor i løpet av alle de årene de har vært sammen.
– Vi er utrolig interne, sier de og ser hemmelighetsfullt på hverandre.

Hemmelige opplegg har de også for hvordan de skal promotere den nye platen som slippes 5. mai. De vet at musikken deres er lett å like og mener derfor at de har et marked blant førti år gamle familiefedre og andre som ikke vanker på Garage.
– Men vi har jo mer realistiske mål enn hva vi hadde da vi ble signet av BMG. Vi kan kanskje tjene litt penger i og med at vi sparer inn på en del utgifter, sier Christine, som selv skal lage coveret til platen.
– Likevel er det mer snakk om å få utgitt den musikken vi liker enn det å selge, tilføyer hun.
– Men vi vil jo selvfølgelig bli popstjerner, skyter Inger-Lise inn.
– Ja, og vi skal jobbe rompen av oss for å få det til, fastslår Jannicke.

Tekst: Silje Gripsrud
silje.gripsrud@student.uib.no
Foto: Siv Johanne Seglem