 |
Kvinnen som slagmark. Turboteateret, her Elisabeth
Larh (t.v.) og Berit Eggen Solstad problematiserer den
økende seksualiseringen av krig i sin nye oppsetning
|
Dorra er en av de to hovedpersonene i stykket
«Kvinnen som Slagmark» av rumenske Matei Viesniec,
som nå settes opp av Turboteateret. Her treffer vi to
kvinner som begger er brikker i en mannsdominert verden; voldtatte
Dorra og hennes amerikanske psykolog Kate. De befinner seg
på en psykriatisk klinikk i Tyskland, illustrert av
spartanske kulisser bestående av en sprinkelseng og
et bord. Stykket fokuserer på den etniske krigføringen
som fant sted under krigen i Bosnia. Der ble blant annet massevoldetekt
brukt som militær strategi, et middel til fornedring
av kvinnen og praktisk talt eliminering av fienden.
– Voldtekt er et særdeles effektivt våpen
i en krig der målet er etnisk rensing, sier Inger Skjelsbæk
som er forsker ved PRIO (international Peace Research Institute,
Oslo). I mai 1999 offentliggjorde hun rapporten Sexual Violence
in Times of War som vektlegger denne nye tendensen; voldtekt
som en integrert del i den militære strategien. Spesielt
gjaldt disse opplysningene krigen i det tidligere Jugoslavia
(1992-95), men også i borgerkrigen i Rwanda (1994).
Selv om voldtekt alltid har forekommet i krig, ser man her
at voldtekt og seksuelle overgrep har ett klart mål;
etnisk rensing.
– I patriarkalske samfunn vil kvinnen ofte sees på
som en biologisk bærer av den etniske arv. Ved å
voldta disse kvinnene kan man ødelegge grunnlaget for
reproduksjon, og dermed kan man ødelegge deres kultur,
enten kvinnen blir gravid eller ikke. Ektemenn, brødre
eller fedre mister dessuten ansikt ved at kvinnene, som ofte
anses som mannens eiendom, blir misbrukt.
Krig; en maskulin handling
I «Kvinnen som slagmark» er Dorra blitt gravid
etter massevoldtekten. Dette innebærer at hun må
bære frem fiendens barn. Hun må også fostre
det opp, noe som på mange måter kan sees på
som livslang tortur.
Ifølge Skjelsbæk er det viktig å se på
makt-aspektet ved voldtekt for å forstå hvorfor
det hovedsaklig er kvinner som utsettes for disse overgrepene.
Voldtekt manifesterer først og fremst makt, og i heteroseksuelle
hegemonier er makt en maskulin kvalitet. I tråd med
feministiske teorier vil alle mannstyrte samfunn ha et potensiale
for «slike former for maktutøvelse», og
kvinnen vil alltid representere den svakeste av de svake.
Samtidig er det dem som dyrker jorden og oppdrar barna. Gjennom
barneoppdragelsen, sikrer de kulturelle normer og verdier
for fremtidens generasjoner, og Skjelsbæk hevder at
seksuelle overgrep mot kvinner i etniske konflikter må
sees på bakgrunn av dette. Det er rimelig å tro
at overgriperne ønsker å viske ut kvinnenes kulturelle
rolle. Dermed er ikke det primære målet å
ødelegge den enkelte kvinnen, men den sosiale identiteten
hun representerer.
Kvinner forteller om krigen
– «Kvinnen som Slagmark» dreier seg kanskje
mest om identitet og tilhørighet, og spenningen ligger
i møtet mellom to skadeskutte fugler, sier Berit Eggen
Solstad som spiller psykologen Kate i Turboteaterets oppsetning.
– Stykket problematiserer istedet for å moralisere,
sier Thorsen, og illustrerer hvordan stykket kan sees som
et lite, ufortolket dokument som legges i fanget til publikum.
– Det tar på ingen måte parti med noen av
partene i krigen. Dramatikeren Viesniec har alltid konsentrert
seg om å fremstille det undertrykte individet i kamp
mot autoriteter, det være seg serber, kosovoalbaner
eller amerikaner, sier Thorsen.
I stykket får vi heller ikke vite på hvilken side
av konflikten Dorra befinner seg, eller hvem som har voldtatt
henne. Viesniec virker å ville vise at slike overgrep
ble gjort av alle de etniske folkegruppene i krigen, noe som
samsvarer med Skjelsbæks rapport. Det nye er vel at
han lar kvinnen fortelle historien.
Ofre for mannens kvinnesyn
– Selv om stykket handler om det undertrykte mennesket,
er det kvinnen Viesniec her holder frem som offeret, påpeker
Elisabeth Lahr som spiller Dorra.
For henne har rolletolkningen innebåret å måtte
sette seg inn i tankene til en jente fra en kultur hun ikke
kjenner, der blant annet skyldfølelsen og skammen etter
slike overgrep ofte overskygger selve forbrytelsen.
– Hvis en norsk jente hadde blitt utsatt for et lignende
type overgrep ville hun troligvis ikke hatt for store problemer
med å snakke om hendelsen. I Dorras kultur er overgrepet
derimot uopprettelig, og det er hun som kvinne, som er blitt
skjendet for livet. Mange ville hatt problemer med å
i det hele tatt fortelle om overgrepet i redsel for å
bli utstøtt, sier Lahr.
Også Skjelsbæk presiserer vanskelighetene med
å få ofrene i tale. Hun peker på at slike
forbrytelser tradisjonelt er blitt dysset ned fordi kulturelle
tabuemner alltid har påført ofrene skyldfølelse
og skam. Dette har oppfordret dem til taushet. Først
etter oppdagelsene omkring overgrepene i Jugoslavia og Rwanda
har det blitt jobbet aktivt med å skape en felles stemme
utad for disse ofrene, samt en «feministisk bevissthet»
blant ofrene selv.
– Det viktigste i denne sammenhengen er nok opprettelsen
av egne krigstribunaler, som er pålagt å etterforske
voldtekt, sier Skjelbæk.
Hun forteller videre at det viktigste for disse ofrene har
vært å se at overgriperne faktisk har fått
straff for det de har gjort.
– Slik kan kvinner som er voldtatt i krig, kanskje for
første gang få oppreisning som menneske. Da først
blir disse problemene tatt på alvor.
Aktuelt problem
Regissør i Turboteaterets oppsetning, Steinar Thorsen,
mener det er et viktig stykke.
– Den offentlige majoritet ser overhodet ikke ut til
å reflektere over at Norge for knapt et år siden
faktisk var i krig. Dermed er stykket mer aktuelt enn noen
gang. Krigen i Bosnia er på mange måter lik krigen
i Kosovo, og kan si oss mye om det som skjedde, og fremdeles
skjer der.
Tilslutt påpeker Thorsen at dette ikke bare dreier seg
om denne ene krigen, men om krigens vesen og krigs-ofre generelt.
I denne seksualiserte formen for krig er kvinnens kjønn
slagmarken.
Tekst: Synnøve Skarsbø Lindtner
Synnik@hotmail.com
Foto: Marius Hauge
