Galskap. Linn Pettersen fremførte « Alice i landet uten eventyr» i Immaturus’ oppsetning på Café Opera. Foto: Magnhild Glende

Brenn alt jeg har skrevet» var de simple ordene Dario Fo uttalte da han i all pomp og prakt skulle motta Nobelsprisen i 1997. Verden hadde latt seg forbause over at denne opposisjonelle bråkmakeren, som lenge hadde vært offer for streng sensur, nå stakk av med dette noble troféet. Italieneren har alltid vært anti- borgerlig og mot finkultur, men tiden leger vel alle sår; «Il grande maestro» var nå tatt inn i det gode selskap. Var det i lys av dette at Immaturus gav fullstendig blaffen i å brenne noe som helst? Søndag hadde de i hvertfall premiere på fire av Dario Fos monologer, fremført i ganske ordrette utgaver.

Øl, røyk og teater!
Omgivelsene var kanskje det mest innovative for anledningen; alt fant sted på Café Opera. Her kunne vi sitte henslengt og drikke øl, eller vin og ikke minst kunne vi røyke, for de som liker det. Dette mens vi moret oss med små upretensiøse snutter.
Etterpå hadde vi fruktbare diskusjoner om hvorvidt instruktørene hadde godt grep om stoffet, om aktørene holdt mål, eller om dette lå i Fos ånd. Senere gikk vi på Garage og drakk enda noen øl. En kjekk kveld; virkelig noe å anbefale.
Nå er jeg ikke ironisk, bare så jeg har sagt det. Intensjonen min er ikke å slakte forestillingen, for teaterkvelden på Opera var faktisk så kjekk som jeg har beskrevet. Det er den beste kvelden jeg har opplevd på lenge. Nettopp derfor er det jeg skriver dette. Fordi forestillingen på glimrende vis synligjør forskjellen mellom å se Dario Fo, og å se tekster av forfatteren Dario Fo. Jeg skriver fordi jeg synes det er leit at Fos opprinnelige metode ofte må vike for en mer klassisk gjengivelse av tekstene hans.

Gjøgler og samfunnsrefser
Gjøgleren, det er meg; jeg hopper og spretter og lager piruetter, jeg får dere til å le, lærer dere å spotte de rike og de mektige (...) Jeg gjør narr av dem, jeg trekker bare proppen ut, og poff!...så går all piffen ut!
Monologen «Gjøglerens fødsel» var kanskje den teksten som for alvor satte Fo på agendaen. Her illustreres hans primære hensikt med å lage teater. Gjennom latteren vil han avsløre maktens ansikt, ...for det er når vi ler, at vi avvæpner de mektige...
Hvorfor ber han oss brenne alt han har skrevet? Fo tok opp aktualiteter for å vise «sannheten» fremfor den som kom frem i den politiske offentlighet. Stykkene hans skal bare leve videre i nye utgaver, som er ajourført i takt med gjeldende lands politiske situasjon. I Norge blir derfor stykkene hans bare farlig når de tar opp norske tilstander.

Folkets klovn
Fo forlot institusjonstaeteret i 1968 for å slippe å være «borgerskapets klovn»; en kritisk figur som legitimerte demokratiet i et styresett han ikke støttet. Fra nå av var han «folkets gjøgler» og med sin omreisende trupp spilte han på samfunnshus tilknyttet kommunistpartiet. Slik fikk underklassen i Italias kulturneglisjerte provins se teater. Det viktige med Fos teater er at det skal mane til debatt og bevissthet omkring klasseforskjellene i verden.
Søndag kveld lo vi godt av noen festlige monologer fra syttitallet. Heldigvis slapp vi å sitte etterpå og diskutere kjedelige ting som regjeringskrisen eller gasskraftsaken Likestilling snakket vi jo dessuten om på kvinnedagen, og det er jo bare en uke siden.