portrett

Karate Kødd

Rocker. – Jeg har startet nytt band nå, verdens beste metallband. Oh Yeah, sier Kristopher Schau.

Kristopher Schau har nettopp avsluttet sitt radiosendte Karateshow sammen med bror Alexander i Campus på Handelshøyskolen. Gjennom programmets utegående reporter, Kyrre, har Kristopher funnet ut at myndighetene bevisst har plassert syltynne narkomane og små tykke ender sammen for å konstruere en superrase i Nygårdsparken. Kristoffer og Alexander har også svart på hvorfor duene nikker mens de går; det er fordi duer er positive fugler, og at de gjennom å nikke bringer positiv energi til resten av dyreriket.
De to brødrene har gått av lufta. Vi setter oss ned med Kristopher i den sparsommelig belyste kjelleren på NHH. Han ser på klokka, veksler et par ord med lydteknikerne og griner litt på nesa. Kristopher og resten av teamet må snart stikke opp til NRK sine lokaler på Minde.
– Faen òg. Sorry. Vi har jævlig dårlig tid.
Selvfølgelig har han dårlig tid. Kristopher har alltid dårlig tid. Han har spilt i bandene Gartnerlosjen, Datsun og Hurra Torpedo. Han har vært med i Espen Thoresens XL, TVTV og spilt i reklamefilmer. Han har vært ansatt i NRK som fast frilanser i åtte år, og har blant mye annet rart stått kliss naken på Rockefeller med barberskum på kroppen og kalkuner på hue i «U». Han har tilbrakt en uke i strekk i en sliten Opel, og laget radio av det, samt fremført «Barn av regnbuen» med penis og støvsuger på Quartfestivalen. Men nå er det Karate han driver med.
– Hvor lenge gidder du å holde på med å lage moroprogram på
radio?
Kristopher er stille noen sekunder, og får et litt morskt uttrykk i ansiktet. Som om jeg sa noe feil.
– Vent litt, hør her nå. Det er tydelig at det er noe du har misforstått eller feiltolka.
– Jaha?
– Ja, du har nok det. Vi lager ikke noe moroprogram, det er et opplysningsprogram vi lager. Folk ringer inn og vi svarer på spørsmål. Det kan sammenlignes med program som «Wok» og «Sånn er livet». Det er veldig fin radio. Sånn radio vil også vi lage.
– Da burde dere vel vært på P1?
– Jo, det er sant, men vi er nok for unge ennå. Dessuten har vi ikke fullt utviklet språket vårt. Men det kommer.
Til tross for at Kristopher stadig finner på nye syke ting og sprenger rammene for hva som er tillatt, vil han fortsette å jobbe i statskanalen, «hvis de vil ha meg», som han så ydmykt sier.
– Du kunne ikke tenkt deg å begynne i TV2 da?
Kristopher smiler. Fordi han synes spørsmålet er teit.
– Har du sett de studioene de bruker eller? De ser ut som rufsete bordeller anno 1987. Hvis du har gått forbi og sett et sted som heter «Rendezvous» i Oslo, forøvrig landets mest profilerte massasjeinstitutt med nakne damer og Harley- Davidson i vinduet, så ligner det jævlig mye på det studioet de brukte i TV2000.
Ok. Kristopher har ingen umiddelbare planer om å begynne i TV2.
– Men er du ikke redd for at folk begynner å bli lei av deg?
– Det tror jeg folk er allerede. Hvis jeg får sparken, så trenger de alltid folk på 7-eleven. Det kunne jeg godt tenke meg å prøve ut. Jeg ser egentlig frem til å ta mye fri. Bare høre på musikk og se Dean Martin filmer.
Kristopher sier han trives utrolig godt med hvordan han har det akkurat nå. Men det er litt hektisk. Han er nemlig på flyttefot.
– Jeg flyttet ut av leiligheten i helgen, men kommer ikke til å flytte inn i den nye før om en måned. Derfor tok jeg med meg en bag full av klær på byen på lørdag for å finne noen jeg kunne sove hos, sier Kristopher.
Ettersom han nå er husløs, passer det bra at han kan bo noen
dager på hotell i Bergen mens han lager radio på NHH.
Kristopher begynte med sprø påfunn ganske tidlig. Da han var tre år, hang han ut av et vindu i tredjeetasje hjemme i leiligheten på Møhlenpris. Mamma Jill var på vei inn utgangsdøra da hun så sønnen dingle med beina flere meter oppe i luften. Da Kristopher oppdaget mammaen sin der nede på veien, slapp han taket og vinket. Det gikk heldigvis bra, og Kristoffer har fortsatt med snodige påfunn. Som å blande shampoo i kaffen eller dytte 200 Fisherman Friends i munnen, som han gjorde på Quartfestivalen i fjor.
Sommeren 1996 satt Kristopher og resten av medlemmene i Gartnerlosjen og kjedet seg i NRK sine lokaler på Marienlyst, da Kristopher fant ut at han ville sende ut en pressemelding. Der utga han seg for å være den ultrahippe britiske samtidstegneren Hugh Martin. Dagen etter var han eksponert på dobbeltsider i VG og omtalt med fete typer i Arbeiderbladet. Fleipen var spesielt finurlig ettersom Kristopher egentlig er helt elendig til å tegne. Faren til Kristopher, Finn Schau, forteller at når Kristopher var sju år, kom han grinende hjem fordi han hadde fått beskjed om å tegne et esel i hjemmelekse. Da måtte faren trå til for å hjelpe ham, fordi gutten overhodet ikke kunne tegne.
– Nei, nå må jeg stikke. Skal vi ta bilder? spør Kristopher på vei ut av Campus.
Han blir med inn i Aulaen, tar frem solbrillene og poserer villig. Rengjøringspersonalet slutter å moppe, begynner å hviske, og titter opp mot Kristopher som står med utstrakte armer og leker Elvis. Han kammer pornosveisen og begynner å ramse opp navnene på de han gikk i klasse med på Møhlenpris skole for tjue år siden.
– Elisabeth, hun som hadde råkristne foreldre og var altfor pen. Hun er sikkert dritstygg nå, sier Kristopher mens han fortsetter å nøste opp navn.
– Hva skjer fremover. Har du noen planer?
– Nei. Jo forresten, jeg har ett nytt band på gang nå.
– Bare ett?
– Ja, bare ett. «Cumshots», det er verdens beste band, sier Kristopher før han setter seg i NRK-bussen og forsvinner ned mot byen og roper ut vinduet;
– Skriv noe kødd.
– OK.

TEKST: Sindre Holme
Sindre.Holme@student.uib.no
FOTO: SILJE K. ROBINSON
STREKER: KRISTOPHER SCHAU