portrett

Skeive helter ut av skapet

Ripleys tiltrekningskraft er kanskje ikke åpenbar. Sliten, med underbitt og slett ikke så ung som Wiona Ryder. Likevel er det Ripley som er sjefen, det er ho som er heltinna med sensuell kraft.
– Ripley er kanskje den eneste kvinna i filmhistorien som har prøvd å overleve for å overleve for sin egen del. Ho må ikke overleve fordi hun skal ta seg av noen, mann eller barn. I tillegg har Sigourney Weavers androgynitet stor tiltrekningskraft på kvinner, sier Brita Møystad Engseth.
Ho vet mye om film. Derfor er ho ansatt i NRKs filmredaksjon som researcher og kritiker. Derfor kommer ho på Studentersamfunnet i dag for å holde foredrag om homofili på film og TV.

Tom Cruise. «Top Gun». Topp fart. Topp fysikk. Topp karakter. Vi troppet opp i 1984 for å se gutten med det gyldne smilet. Lekende lett styrte han store fly, stor motorsykkel og pen pike. Det var jo ikke alltid han hadde det like lett, og da sto han og så mot solnedgangen i havgapet. Han var en macho, macho mann med følelser.
– «Top Gun» er en stor homoerotisk drøm, fastslår filmkritikeren.
For i «Top Gun» er det ikke ofte Tom ser jenta si. For det meste er han sammen med de andre flotte solbrunte kara i luftvåpenet. Han har uniform, han sitter i badstu. Det filmes når de dusjer. Dette er elementer som ofte blir brukt i homofil pornografi, og appellerer til mange homofile menn.
I filmer finner man mange skjulte eksempler på seksuelle henvisninger. Ved hjelp av symboler vil enkelte grupper lese filmens tematikk og relasjoner på annen måte enn den åpenbare. De ser teksten i teksten, innvevde historier som ligger under den faktiske handlinga. Lesbiske og homofile kan se et kjærlighetsforhold skjult for uinnvidde. Uinnvidde ser et vennskapsforhold. Ofte er stereotypiske karakteristikker av homofile og lesbiske, typiske måter å skjule det underliggende forholdet på. Eksempler på slike filmer er «Stekte grønne tomater» og «Thelma og Louise». Ei jente er vågal «tomboy» og partneren hennes er feminin i blonder og blomsterskjørt. Engseth mener det også er symbolsk at heltinnene, Thelma og Louise, må dø på slutten av filmen. Et lesbisk par som har kjempet til seg friheten har ikke mange andre alternativer enn å dø.
– Jeg sier ikke at man skal, eller må, lese filmene ut fra de symbolene som brukes. Det er heller ikke slik at regissøren alltid er bevisst symbolbruken i filmene, og hvordan disse leses. Men av mangel på filmer som har homofili som tema, velger vi å se filmene på denne måten, sier Engseth.
Ho mener målet for lesbiske og homofile er at det blir produsert flere filmer som henvender seg direkte til dem, og ikke bare bruker forholdet som et underliggende eller sekundært tema.

Agnes og Elin kysser i baksetet på en bil. Agnes er forelska i Elin, og Elin er vill og opprørsk. Begge er rotløse og føler seg uttafor. Kanskje fordi de er tenåringer. Og kanskje fordi de bor i Åmål som er et så lite sted at alle burde føle seg uttafor.
Det hele er forvirrende: Det bruker alltid å være minst én mann med når det kysses på film. At to jenter kysser, er en kuriositet.
– Kvinners seksualitet synes nesten ikke. Når seksualiteten hennes rettes mot en annen kvinne blir den usynlig, mener Engseth.
Derfor snakkes det i lesbiske filmer. De snakker og de snakker. De handler aldri. «Gold Fish». «Bar Girls»: Engseth lister opp filmer der lesbiske kvinner snakker med hverandre. Selv i den amerikanske «Bound», som ble lansert som en radikal lesbefilm, kan man ikke være sikker på om de to kvinnene virkelig har sex.
– Jeg tror det er vanskeligere å fremstille lesbiske forhold troverdig på film. Kvinnesex er menns store fantasi, men de kan egentlig ikke tro at kvinnas interesse faktisk rettes mot en annen kvinne. Homser på film er ekkelt, mener den heteroseksuelle mann, men også derfor mer virkelig, mer troverdig. Det er dermed enklere å produsere filmer om homofile enn om lesbiske, sier ho.
Engseth er derimot begeistra for «Fucking Åmål» og den nyslupne «Boys don’t cry». I disse filmene fanges vår oppmerksomhet rundt andre tema enn karakterenes forhold til hverandre. Vi blir involverte i dem som mennesker, før vi blir oppmerksomme på deres forhold til hverandre. Vi blir glade for at iallefall Agnes og Elin får hverandre. Vi blir forført av filmenes dramaturgiske oppbygning.
– Dramaturgien er avgjørende. Det blir annerledes enn om vi blir fora med hemningsløse knullescener i én og en halv time, forklarer Engseth.

Sharon Stones rollefigur i «Basic Instinct» er også ei handlekraftig kvinne: Stone forfører menn. Ho byr seg fram for et helt politikorps, med sjefssikler Michael Douglas i spissen. Ho har jentekjæreste. Så er jo også Sharon Stone en spinn hakkende, hoppende gal massemorder av ei dame i denne filmen.
– Når homofile og lesbiske forhold vises på film har de bestandig oppfylt enkelte stereotypier. Guttene er nevrotiske og jentene psykotiske mordere, sier Engseth.
«Basic Instinct» ble en av de mest populære filmene på 90-tallet. Lesbiske massemordere er ikke bare en stereotypi, men tydeligvis også populært på film. Likevel skapte denne filmen så store reaksjoner og protester i homsemiljøet i San Francisco, at filmselskapa ble nervøse og måtte krype til korset og be om unnskyldning.
– Jeg mener ikke at man ikke kan fremstille homofile som kriminelle, men ikke på en slik måte at det blir satt likhetstegn mellom seksuell legning og kriminalitet, mener filmanmelderen.
Etter at homofile og lesbiske etablerte seg selv som en betydelig pressgruppe, har de blitt en mer synlig gruppe på film. Filmseskapene i Hollywood prøver å balansere framstillinga av lesbiske og homofile. De vipper mellom det å beskrive forhold mellom mennesker av samme kjønn mer nyansert enn før, og å fremdeles oppfylle alle folks tenkelige fordommer.
– Homofile vises oftere på film nå enn før, men ikke mer nøytralt, mener Engseth.
På samme måte passer selskapene seg vel for å utfordre folks toleranse for hva som kan vises. Meningsmålinger blir gjennomført annenhver dag. Opinionens mening og filmpolitikk går hånd i hånd.
– «Ellen» er det mest grensesprengende innen filmpolitikk praktisert på amerikansk TV. Men så ser vi også hvordan det gikk: Da ho kom ut av skapet både i serien og privat ble det et rabalder. Alle kristne organisasjoner boikotta serien og den ble nedlagt. TV er derfor også sjelden en trendsetter, selv om den plukker opp trendene raskere enn på film.
– Var det også mange negative reaksjoner i Skandinavia da Agnes og Elin kyssa?
– Nei, ikke i det hele tatt. Vi er mer tolerante og blir sjeldnere provosert av seksualitet enn amerikanere. Vi blir provosert av sex, bare se på pornodebatten, men ikke av seksualitet, sier Engseth.

Tom Hanks danser med Antonio Banderas. Tom Hanks spiller AIDS–syk og han tar sin siste fest sammen med venner og kjæresten. Tom og Antonio holder hender. Tom dør, men vinner likevel saken mot advokatkontoret han arbeidet i, og som sparka han da han ble syk.
– «Philadelphia» var jo helt forferdelig. De fikk jo ikke lov til å kysse hverandre engang, bare holde hender og gi hverandre en klem. Advokaten til Tom, spilt av Denzel Washington, fikk derimot ta på kona si hele tida, sier filmviteren.
– Filmen viser ikke et sant bilde av hvordan AIDS-syke har hatt det i sine siste dager. Den er en hån mot homser som har opplevd sykdommen på livet. Engseth viser heller til en film som «Longtime Companion» som ho mener er laga med stor respekt for homser.
I komediedramaet «Priscilla -Ørkenens dronning» er det også mange som mener homoseksualitet ble fremstilt finere og mer nyansert enn «Philadelphia».
– Er homokulturen feminine menn som trekker i kvinneklær, slik den vises i «Pricilla...»?
– Det er så absolutt en viktig del av homsekulturen. Homofile over hele verden bør takke transene for hvordan de har gått i bresjen. De har blitt torturert og banka opp for å nekte å følge opp samfunnets normer. De gjør opprør mot å settes i bås. Framstillinga i filmer som «Priscilla» og «Wong Foo» er selvfølgelig litt unyansert, for transene blir glorifiserte. Det positive i disse filmene er at hovedperonene ikke lar seg knekke. Filmene viser en skjebne mange deler, sier Engseth.

Kristin Tomren
Illustrasjon:
Andreas Brekke