Hvem husker om det var Perle eller Bruse som traff bakken den
gangen for mange år siden. Den gangen kabelen røyk
og Ulriksbanen falt ned?
Ikke vi ihvertfall, så stemningen stiger mens vi nærmer
oss Ulrikstoppen. De spiller Morgenstemning over høyttaleren
selv om klokka nærmer seg tolv, og en damestemme kommenterer
landskapet og høyde over havet. På engelsk. Det
er rart å plutselig reduseres til Turist i egen by. Men
sånn blir det når man velger å tilbringe søndagen
på disse kanter.
Vi har med oss ryggsekk og vindjakke. Ikke noe regntett, og
det skal vi få angre på. Strekningen fra Ulriken
til Fløyen skal tilbakelegges, og vi har valgt å
gå fra Ulriken. På den måten blir det nemlig
flest nedoverbakker. Vi skal ta bilder, høre hvordan
folk har det når de går på tur, og spise matpakke
bak en varde. Og vi skal bli våte, kalde og litt småsure.
Mens det enda bare blåser
Vi tar en kaffe på kafeen. Vi blir småsvimle
av den tynne lufta, og vinden i håret er så uvant
at det føles nødvendig med en pause. Det er skummelt
å tenke på hvor mange timer som skal tilbringes
på vidda. Krefter skal måles: Oss versus Naturen.
Derfor spiser jeg en skillingsbolle også, for å
være på den sikre siden. Fra den varme kafeen tar
vi en titt ut av
vinduet og vurderer vinden og de mørke skyene. Mon tro
hvor lenge det vil være oppholdsvær?
Så legger vi i vei. Det er søndag, og masse folk
i fjellet. Hunder drar og bestemødre roper at «du
må ikke klatre så høyt opp lille Renate.»
Få turister kommer seg lengre avgårde enn til gjerdet
ved restauranten. Det er endel studenter ute. Blide studenter,
med smil fulle av studielån og gode strategier for høstsemesteret.
Vi blir forbiløpt av samme fireåring fem ganger
før vi har gått 140 meter. Hvilken energi! Han
snubler nesten i en liten gjørmete elv, for steinene
er glatte, men det går bra. Far løper det han kan
etter. Fram og tilbake, fram og tilbake, og lille toåringen
som sitter i bæremeisen på ryggen hans blir shaken
but not
stired.
Mørke skyer
Ingenting haster. Skal bare hjem til middag kanskje, og
helst før det begynner å regne. «Helst»
sier vi, fordi det etterhvert blir klart at det bare er snakk
om tid. Skyene har samlet seg til mørke, tunge klaser,
og vi håper på det beste. Men vi er realistiske,
og angrer at ikke regntøyet fikk den plassen det fortjente
i ryggsekken.
Vi ser på de små treplatene med bokstaver som en
iherdig kunstner har festet i jorda her oppe. Samler bokstaver
i hodet, men noterer ikke. Hvis man holder tunga rett i munnen
blir bokstavene etterhvert til ord som igjen blir til setninger.
Meningsfulle setninger, om de store spørsmålene.
Vi settes inn i en større sammenheng, vi lager et kunstverk
sammen med vidda og sammen med en kunstner som forblir navnløs.
Men selv om det bare er én sti her oppe, mister vi etterhvert
tråden og setningen som begynte så fint, renner
ut i et intet. Meningen løses opp. Om det ikke var tiltenkt
fra kunstneren sin side, var det egentlig fint det òg.
Vi treffer mange artige mennesker. Noen bærer på
sykler, og sier at det var meningen. De er på treningstur,
og bryr seg ikke mye om at de ikke får syklet. Sykkelen
veier uansett nesten ingenting.
Og overraskende mange jogger. Vanvittig mange jogger faktisk,
når man tar i betraktning at fjellturer vanligvis regnes
som en nedstressende og avslappende aktivitet. Men
byens hastverk smitter selvfølgelig. Det er ikke som
i gamledager da folk var på fjellet i ukesvis.
Vi fanger ofte opp bruddstykker av samtaler fra dem som kommer
mot. Skjønner ikke hvorfor så mange føler
at det private rom blir større på fjellet. Følelsen
av å være aleine er tydeligvis så overveldende
at turgåerne glemmer å tenke på hvor godt
stemmen bærer her, hvor ingen møbler og vegg-til-vegg
tepper absorberer lydbølgene.
– For du er jo ikke særlig smart hvis du tror du
er så klok selv. Du rammes bare av din egen dårskap,
forteller en mann kameraten sin som har hentesveis. De tynne
hårfjonene løftes når det blåser fra
vest. Hva kameraten svarer, får vi aldri vite. For de
forsvinner ned en liten bakke, og vi skal andre vei. Men det
var uansett ikke beregnet på våre ører.
De første dråpene
Vi vil så gjerne snakke med noen utlendinger, høre
hva de syns om Norway og spørre om hvor langt de tenker
å gå. Så når to damer i femtiårene
sender tyske gloser i vår retning, griper vi sjansen og
innleder en konversasjon. Vi snakker en stund med den ene av
dem, på engelsk, før vi får klarert at hun
er norsk. Det er venninnen som er tysk, og hun vil ikke
intervjues. Så vi får ikke hørt så
mye om hva hun syns om Norway, men vi får lov til å
ta bilde.
Det mest utrolige er likevel at vi møter en ordentlig
operasanger. En operasanger som nekter å synge på
oppfordring, men han forteller at han er baryton. (Det er veldig
ofte skurkene som er baryton i operaer. Helten er alltid tenor.)
Og han har veldig stor mage og mobiltelefon og skal synge i
Bergen en uke. Han banner litt på tysk når han skjønner
wie weit es ist bis zur anderen Seite des Bergs. (Hvor langt
det er, på tysk.) Det har begynt å blåse litt,
og av og til kjennes små kalde regndråper mot ansiktet.
Men fremdeles er det sjelden, og operasangere gir seg ikke så
ofte når de først har bestemt seg for en ting,
selv om de er midt på norske fjell med kort
t-skjorte og dårlig fottøy. Vi regner ut at det
er omtrent to timer til å gå før vi når
Fløien, og omtrent like langt for operasangeren den
andre veien.
Alle dråpene
Så begynner trøbbelet. Himmelen åpner
seg, og vi blir fort veldig kalde, og plutselig er vi til og
med omringet. Av sauer. Det er umulig å si om de er vennligsinnede
eller ikke. Hvem vet hva slags reaksjonsmønster en sau
har, og hvem vet hva den kan ha opplevd? Vi prøver å
gå utenom, men det er vanskelig med sauer på alle
kanter, og vi tvinges til å ta en avgjørelse. Vi
må gå rett på. Det går bedre enn forventet,
de slipper oss lett gjennom, og smiler litt hånlig.
Regn kan være så utrolig kaldt. Det gjør
at buksene kliner seg til lårene og at gangsynet forsvinner
i slimete bekker av vann og hårvoks. Vanvittige mengder
vann kombinert med motvind og slitne muskler er bare utrolig
utrolig ubehagelig. Selvfølelsen vår får
seg dessuten en liten knekk når noen utlendinger går
forbi oss i et utrolig tempo. I vårt eget land. Men olabuksene
våre er så stive at det ikke er mulig å bevege
seg fortere, og ganske snart er utlendingene forsvunnet inn
i nærmeste tåkedott. Det er over en time siden vi
hadde lyst til å snakke med utlendinger.
Vi har igrunnen også sluttet å si morsomme og oppbyggelige
ting til hverandre. Vi blir ganske innesluttede og Oss selv
Nok. Og vi angrer på at vi valgte akkurat denne søndagen
til turdag.
«Hvorfor drar man egentlig på tur i det hele tatt?»
spurte jeg meg selv. Det klarte jeg ikke å svare på
før jeg tinte i dusjen. Da slo jeg fast at jeg tross
alt var fornøyd med å ha fått prøvd
ut kreftene mine litt.
Men på grunn av alt regnet blir i hvert fall ikke den
siste delen av 
turen
så fin. Vi ser veldig lite, og vi er redde for at det
kan gjemme seg uvennlige sauer i skyggene mellom grantrærne.
For etterhvert kommer vi nemlig ned i skogen overfor Fløyen.
Vi er kalde og slitne og overveldet av alt vannet. Men så
ser vi endelig kiosken, der jeg kjøpte solbriller med
speilglass en annen gang det var bedre tider. Taubanen har selvfølgelig
akkurat gått, så vi varmer oss i kiosken mellom
alle de stygge souvernirene. Det blir kanskje en stund til vi
tar turen igjen.
