– Du er ikke dum

– Hallo! Jeg har strøket tre ganger til samme eksamen! – Du er ikke dum, gjentok han.

Ti timer på lesesalen. Hver dag. Til ingen nytte.
– Du er ikke…, begynte han igjen. Mannen som satt ovenfor meg. Helge Hauge. Sjef for TOMAS-prosjektet. Han skulle lære meg å lære.
Jeg avbrøt ham. Det var ikke derfor jeg hadde kommet. Da kunne jeg gått til psykolog. Eller snakket med meg selv i speilet.
– Universitetet legger opp til at alle lærer likt. Det er ikke riktig,
begynte han og tok fram papirene mine.
Dette var ikke første gang jeg var her. En uke tidligere hadde jeg tatt en «test»: Ikke en IQ-test, ikke en personlighetstest - men noe midt i mellom. En test som skulle finne ut hvordan jeg lærer.
– Alle studenter skal sitte på lesesalen og lese. Og så skal de på forelesninger for å lytte. På eksamen skal de skrive - ikke lese. Og kommer de opp i muntlig, skal de snakke - ikke lytte, sa Helge.
– Har du strøket tre ganger, er det ikke fordi du leser for lite. Det er heller fordi du ikke lærer av det.
– Jaha? Og hva betyr det for meg? lurte jeg. Men turte ikke helt å spørre.
Helge svarte likevel.
– Det du bør gjøre, er ikke å sitte ti timer på lesesalen hver dag. Testen viser at du lærer ved å snakke med andre. Sett deg i kantinen, meld deg på kollokvier - gå på debatter. Målet er ikke å prøve hardere. Du må prøve smartere!
Jeg så på ham med store øyne. Akkurat da følte jeg at det var han som var dum. Det kunne ikke være så enkelt. For en kvakksalver.
Men det var ikke så enkelt.
– Du sliter med å huske detaljer.
– Hva?
– Du sliter med å huske detaljer, sa Helge igjen.
– Enkelte husker veldig godt årstall, andre skaffer seg lett en oversikt over stoffet. På universitetet må du kunne begge deler. Og du sliter med å huske detaljer, fortsatte han.
– Og så?
– Og derfor må du lære å huske detaljer.
Så enkelt. Hvorfor hadde jeg ikke kommet på det før, tenkte jeg ironisk.
– Heldigvis er det mange som har det motsatt. Jeg kan sette deg på en gruppe med andre som lærer på andre måter. Da kan dere lære av hverandre, sa Helge.
– Hvorfor det?
– Hva har du å tape?

Tekst og foto: MAGNUS VOLLSET
magnus.vollset@student.uib.no