portrett

Legendariske Jordal

Skuespilleren er akkurat ferdig med dagens øving på «Cabaret» som Den Nationale Scene setter opp, og i rask gange prøver vi å finne en kafé med et ledig bord. En dame av den litt tilbaketrukne typen går gatelangs og nynner på en sang like ved oss, Jordal snur seg plutselig rundt og titter på henne.
– Spiller du skuespill for meg i dag, smiler han spørrende.
– Nei, å neeeei, mumler hun. Det ble nok litt i meste laget å bli kontaktet av skuespilleren Jordal på denne måten.

Vi setter oss ned på kafé «På Folkemunne» og snakker om filmene han har spilt i. Det er lenge siden siste innspilling, her til lands blir det laget såpass få filmer at en kan ikke velge og vrake i hva en vil være med på. «Nattseilere», Hamsuns «Landstrykere» og «Orions Belte» er blant de mest kjente han har hatt hovedroller i.
– «Orions Belte» fikk enorm omtale. Vi var en gjeng som skulle opp til Svalbard og lage filmen. Vi krysset havet i to båter, noe som var et under at gikk bra. Jeg husker godt en episode der vi stod ute i en elv med stigende vann under innspillingen og noen filmfolk ble tatt av strømmen. De klarte så vidt å berge seg og kameraet. Det var et eventyr å spille oppe i Barentshavet med naturkreftene så tett innpå, forteller han.
– Når du fremfører en rolle, lever du deg så sterkt inn i rollen at du faktisk er den du spiller?
– Det spørsmålet skulle jeg selvfølgelig svart ja på, men jeg distanserer meg littegrann fra rollen mens jeg spiller. Hvis du går helt og holdent inn i den, er det lettere å miste kontrollen. Altså, hvis du skal skal begynne å grine på scenen så er det fare for at du faktisk begynner å grine og mister kontrollen hvis du tror du er den du spiller. Jeg pleier å ha en grønn, liten jævel i tankene, en som står ved siden av meg og passer på at jeg har den kontrollen jeg trenger. At jeg har et lite skille mellom rolle og virkelighet.
– Hva gjør du når du vil slappe skikkelig av og samle krefter?
– Det høres nesten klisjeaktig ut, men jeg forsøker å komme meg ut i naturen. Dessuten får jeg lest en del, blant favorittene er Dostojevskij og Camus. For tiden holder jeg på med en Gunnar Staalesen serie, men jobb og fornøyelse går på en måte i ett her fordi jeg kan jo ikke vite om jeg senere skal jobbe med ting jeg har lest.
Mens vi sitter på kafébordet ute i det fri kommer Bjørn Sundquist, som vant æresprisen under Amandaprisutdelingen i Haugesund, gående forbi.
– Hei, Bjørn!
– Næmen, hei!
Sundquist setter seg på et bord lengre bak i kaféen.
– Hvem kunne du tenke deg å spille sammen med, har du en drøm om det, Helge Jordal?
– Hmm, jo, Bjørn for eksempel
– Hææ? utbryter Bjørn Sundquist, som i utgangspunktet satt rolig og avbalansert og øvde på oppsetningen «Kong Lear» av Shakespear som settes opp i Bergen.

Jobbmessig lever Jordal et liv preget av forandringer. Av og til har han faste kontrakter med tildelt jobb. Andre ganger gjør han mer selvstendige produksjoner, som da han og noen venner mekket sammen musicalen «Johnny be good», en oppsetning som i følge han selv «kunne gått helt gale, men vi klarte det». Det økonomiske aspektet er alltid en bekymring, men i dettte tilfellet gikk altså regnskapet i balanse. De siste 30 årene har han arbeidet med filminnspillinger og teateroppsetninger på kryss og tvers av Norge.
– Jeg har levd av dette i 30 år, i grunnen er det vanskelig å si hvor jeg henter inspirasjon til skuespillet. Som ung drev jeg med arbeid på kaiene her i Bergen og med grøftegraving. Jeg gjorde også arbeid, som å stå i skrubben på Hotell Bristol og forskjellig kontorarbeid andre steder. Så jeg har hatt andre jobber tidligere, kommenterer Jordal.
– Hvorfor ble du skuespiller og jobber med alle disse tingene?
– Jeg må jo ha en jobb jeg også da, noe må jeg jo gjøre. Hva skulle jeg ellers ha gjort på?

Da Helge kom inn på skuespillerskolen i Oslo på 70- tallet var det veldig mange kvinner som søkte. Selv spekulerer han på om det lave antallet menn var en viktig årsak til at han kom inn.
– Hadde jeg søkt på teaterskolen i dag er det ikke sikkert jeg hadde kommet inn. Men nå vet jeg om en rekke glimrende skuespillere som ikke har formell utdannelse. Det er personligheten som er avgjørende for om folk får ting til, uttaler Helge. Det er blitt lenge siden han har spilt på Den Nationale Scene, nylig har han gjennomført andre utenforstående prosjekter som «Terje Vigen» og «Johnny be good».
Mattias Jordal, Helges sønn, er også i kulturbransjen. Han foretrekker å oppholde seg bak kameraet og har utdannet seg til filmklipper.
– Mattias var svinheldig og kom inn på Nordiska Institutet i Stockholm, smiler faren.

«Cabaret» er en klassisk Broadway oppsetning som ble spilt hele 1165 ganger da det ble uroppført på Broadhurst Theater.
– Du må få med dette med lidelsen, sier han. «Cabaret» som har premiere 29. september handler om hvordan fascisme kan vokse frem i et folk og om en kjærlighetshistorie som blir problematisk på grunn av politiske standpunkt.
Handlingen utspiller seg i 1931, en tidsepoke med mer menneskelig lidelse enn hva som er tilfelle i våre dager. Problemer som sult og nød får folk til å utpeke syndebukker, i dette tilfellet ble jøder ofrene. I stykket blir lidelsen på den klassiske måten profilert som en av årsakene til fascismens fremvekst, folk slutter seg i desperasjon til enkle og farlige løsninger på problemene.
– Det er en del oppblomstring av fascisme og nazisme i dag også. Du ser tilstandene i visse land nedover Europa. I Oslo ville nynazister marsjere i gatene, men ble heldigvis nektet av myndighetene. Folk er flinke til å stå sammen mot disse politiske kreftene. «Cabaret» er underholdning, men har også en bevissthetsgjørende virkning i politiske spørsmål. En annen ting er at folk har det ganske bra i dag. De har mat klær og varme i husene sine og møter dermed ikke den samme lidelsen som folk gjorde i tidligere tider, og får ikke det samme behovet for å finne syndebukker. Men folk blir på en måte mer eller mindre gale av å ha det godt, de må kjempe med noe selv om de har fått færre skjær i sjøen.
– Jeg så for eksempel et fjernsynsprogram her om dagen der unge folk frivillig ville skjære i seg selv og kutte av seg fingre. Det er altså snakk om at folk er villige til å gjennomgå et helvete frivillig, så det er jo klart at det er noe som er gale, avslutter Jordal, før han går tilbake til øving på rollen som eksentrisk konferansier i «Cabaret». En konferansier som i ulike stunder av stykket skal forklare og sette på spissen for å få folk til å henge med i handlingen. Noe Jordal kan.