Da helvete kom til Hulen

Til fansens store glede gjorde black metal- legenden Mayhem sin første spillejobb i Bergen noensinne.

MAYHEM PÅ HULEN: Knipser du nå? «Aaaaargh!» Alle foto: Anniken C. Mohr

Det er et bemerkelsesverdig lite omtalt faktum at black metal er Norges suverent mest kjente og mestselgende musikalske eksportartikkel de siste ti årene. Det er også den eneste musikksjangeren der norske band har vært forbilder og premissleverandører for andre band. (Det finnes franske black metal-grupper som synger på «norsk», etter sigende med vekslende hell.)
Norsk black metals historie generelt, og Mayhems historie spesielt, gjorde uansett undertegnede særdeles forventningsfull foran fredagens konsert på Hulen. Mytologien først, du kjenner historien: Varg og Øystein spiller i samme band, blir uvenner, Varg tar livet av Øystein og blir som en følge av det sendt i fengsel i 21 år for drap og kirkebrann under fullt medieoppstyr. I tillegg debuterte Mayhem først av alle norske black metal-band (1987), og har alltid vært blant de beste og mest respekterte bandene i sjangeren, selv om besetningen naturlig nok har vært skiftende.

«Bergen, er dere klare for helvete?»
En annen god Mayhem-historie blir reaktivert i hukommelsen min når jeg betrakter de sceneansvarlige gjøre klart for kveldens hovedattraksjon. For noen år tilbake opplevde det gjenforente post- Vikerneske Mayhem å få konserten sin på Sentrum Scene stoppet grunnet sterkt mediepress igangsatt av den aldrende og nå avdøde estetiker og mangtsysler Finn Ferdinand Finne. Bandet hadde lovt å stille til konserten væpnet med generøse mengder dyreblod og dyrekjøtt. Finne var etter sigende sterkt opptatt av det skjønne i så vel kunsten som i livet, og det skal liten fantasi til for å anta at han fremdeles ville hatt begrenset sans for Mayhems ide om sceneunderholdning. De sceneansvarlige på Hulen er nemlig i ferd med å feste to flådde og blodige oksehoder på hver side av scenen . Den som ler sist ler best?
På vei til nedre bar overhører jeg en konversasjon på gebrokkent engelsk; «Your lazt album juzt blew me away man». Jeg er vitne til en samtale mellom gitaristen i Mayhem og en fyr som sannsynligvis er fra Tyskland. Det viser seg i ettertid at fyren er nederlender, han og noen kamerater følger Mayhem Norge rundt på turne. Dagen etter skal de til Stavanger, for så å kjøre til Trondheim på søndagen. Er du mellomeuropeer, black metal-fan og har høstferie finnes det vel neppe bedre argumenter for å dra på bilferie til Norge.

FORFENGELIG. Rette litt på sminken slik at jeg ser skummel ut.

«Jeg håper dere hater kristendommen like mye som vi gjør»
Bandet går omsider på scenen, spør de tilstedeværende om de er klare for «helvete», og setter i gang med første låt. Jeg kjenner at kroppen reagerer som forventet, og det er umulig å ikke glise. Det å stå langt fremme på en black metal-konsert er, i hvert fall for meg, først og fremst en fysisk opplevelse- lydveggen er så desibelsterk og altoverdøvende at det føles som om hjertet hopper over flere slag, og jeg føler en ubendig trang til å dytte ørepluggene så langt ned i øregangene at de må fiskes opp med pinsett etterpå. Jeg vurderer å gå bak til miksepulten, men som så ofte før er det en udefinerbar fascinasjon for black metal-konseptet som limer meg fast foran scenen. Jeg vet ikke eksakt hva det er i Mayhems tilfelle, de er som black metal-musikere flest ufattelig dyktige på sine respektive instrumenter (trommisen er en levende legende), de har utallige tøffe riff, og vokalisten skriker overbevisende nok.
Det blir etter hvert klart at det også er vokalisten som bærer showet rent visuelt, når han tar frem en kniv og dæljer løs på det ene oksehodet så blod og kjøttsplintrer renner ut over de som står helt fremme til venstre, undrer jeg på hvordan nederlenderne oppfatter det hele. Har de gåsehud nå, eller ler de like godt som meg? Det eneste jeg tenker på under opptrinnet er ihvertfall at vokalisten heter Svein-Erik, og at jeg kjenner noen som kjenner noen som har hatt ham som folkehøyskolelærer. Det er en liten verden.
Ved konsertens slutt er jeg skjelven i knærne, og jeg føler hjertet jobber intenst med å stabilisere pulsslagene. Jeg føler meg, som alltid etter slike konserter, renset innvendig. Jeg rusler fornøyd ned mot Garage. Det var en fin konsert.

Steinar Øie