portrett

En by-to verdener

Når man entrer Tops, er man i kulissene til Hair. Eller en tegne-
serie. Veggene er gule. Blå. Rund-inger og firkanter i rødt og grønt. Men dette trenger vel ikke bety at man er gode til å klippe. For å vise dette står det en drøss pokaler
utstilt i vinduet. 1. premie NM ‘93. Artistisk frisyre. 2. premie NM ‘94 Mote-frisyre. 1. premie julecupen ‘99. Jeg forstår at jeg er i trygge hender.
Gunn Elin, en pen blondine bleker håret mitt først. Det svir. Au. Hun kan fortelle at en amerikansk kunstner fikk frie hender i utformingen av lokalet. Ved siden av meg sitter en dame i 50-årene, og skryter stedet opp i skyene. Her blir hun alltid fornøyd. Om hun må betale litt ekstra gjør ikke det noe. Etter en time kommer Rolf inn. Det er han som skal farge og klippe
håret mitt. Han spør om jeg har tenkt hvordan jeg vil ha det. Jeg gir han frie tøyler, men legger til at det hadde vært gøy med noe spektakulært.
Rolf ser på hodet mitt fra alle vinkler. Så tegner han meg i hodebunnen med fingetuppene. Tilslutt måler han litt med en kam.

-Er du klar for litt farger?
Etter tilsammen tre timer er jeg ferdig. Med en hårfrisyre som utvilsomt er spektakulær. Jeg synes det er en morsom frisyre, men lurer litt på om det er verdt 500 kroner. Rett ovenfor gaten ligger Garage, og jeg konstaterer at jeg ikke lenger ser ut som den stamgjesten jeg er. Men jeg ruler nok gulvet på Maxime.

Japansk fiskesuppe
På Zupperia er mye forandret siden stedet het Permanenten. Baren er bygget ut, vegger og tak er malt i andre farger og man har satt opp hyller og en ny vegg.
Veggen har bølgeform, og hyllene har underlige vinkler. Utstilt
i hyllene står glass med tynne fargerike slanger i. Men gulvet er
det samme gamle, brune. Billedkunstner og forfatter Ingri Egeberg har designet rommet.
– Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Menneskene understreker lokalet. Vi har fått den ønskede balansen mellom ro og sprekhet.
Det ser ihvertfall fancy ut. Stedet virker beroligende, og den avslappende jazzmusikken gir en lyst til å sitte der lenge. For å smake på hva stedet har å by på, får jeg velge meg en suppe. Jeg tar Japansk fiskesuppe, til 65 kroner. Den smakte godt den, og i tillegg får jeg sabla godt brød til. Bergensk fiskesuppe kan gå og legge seg.
Menyen er preget av klassiske «verdenssupper». Borsjt. Mulligatawny. Hugenottsuppe. Til lunsj er det derimot litt smalere kår. Nemlig spikersuppe, steinsuppe og barksuppe. Men de inneholder mer enn hva navnene bærer preg av, både kjøtt, fisk og grønnsaker.
– Skriv noe fint om oss da, så skal du få en gratis suppe, sier en av servitørene når jeg går.

Penger er digg
Har man ikke vært på Metro før, vil et ord dukke opp i hodet når man går inn. Stilig.
Stoler, bord, tak og vegger. James Bond filmene med Roger Moore i hovedrollen kunne vært spilt inn på et sted som dette. 70-talls psykedelia uten de sprøeste fargene. Mens jeg venter på en prat med sjefen, ber en av bartenderne meg om å komme bak disken.
– Det som er så kult med dette stedet er at de har satset så mye på lys.
Han vrir på noen knotter, og lokalet blir blått, grønt, og så rødt. Tøft nok. Manageren heter Paulo Silva. Bardesigenen er hans,
sammen med arkitekt Einar Salomonsen, og har kostet tilsammen tre millioner. Etter en stund spør jeg om det er sant at bartendere drar damer i hopetall.
– Yes they do. And you have to get on print that I’m single.
Ved baren sitter Knut og drikker bourbon. Han jobber i Telenor Internett, og har aldri vært her før. Jeg spør hva han syns om stedet.
– Jeg syns alt ser utrolig moderne ut. Men det er litt dyrt her, 70 kroner for 0,4. Lyset er kult, og de runde formene liker jeg.
Ved et bord lenger inne i lokalet sitter Karl, og seks damer. Karl er lagersjef. Han presiserer at det er på et «ganske stort» lager.
– Jeg er stamgjest her. Liker alt med stedet. For meg er det viktig at vi kan prate når vi er ute, og det kan man alltid her.
Fotografen får en drink, og vi går. De fleste studenter får problemer med langhelgens 26 års aldersgrense, men fra søndag til onsdag er det 20, og prisene er halvert. Da er det et fint alternativ for alle som liker litt glamour.

S.H.

Du legger merke til Iman herre- og damefrisør i C. Sundts gate når du går forbi. Det sørger en overflod av speilfliser og neonkitsj for. Det er nærmest som salongen lyser mot deg i det bergenske høstmørket. Uberørt av nordisk kjølighet ligger den der som en påminnelse om at verden er stor, men at den også stadig blir mindre. Inne står Hashim Al-Mosawi og Amer Saion, begge fra Bagdad, klar til å ta imot kundene.
– Vi er bare to som jobber her, og så har vi en vikar. Vi er alle fra Bagdad, der vi også var frisører, forklarer Hashim.
– Å klippe hår i Bergen og i Bagdad går egentlig ut på det samme. Det er bare moten som er forskjellig, fortsetter han.
Jenter som vil spare penger må nok gå et annet sted, for studentrabatten gjelder kun herreklipp og intet annet.
Det er Amer som skal klippe meg. Jeg tar plass i stolen, forklarer hva jeg sånn cirka vil ha, og etter et par dusjer med sprayflasken er han i gang. Med kjapp og stødig sakse- og fingerføring går han Johnny Depps Edvard Saksehånd en høy gang. Snippelydene fra saksa kommer så tett at det høres ut som en lang kontinuerlig bevegelse, og vips så er han ferdig!
Sveisen kunne vært kulere, men den er helt ok, og absolutt verdt hundrelappen jeg betalte.

Ertrasupa
På Kaffistova til Ervingen har jeg vært før. Det var fast stoppested på byturene med min mor da jeg var liten. Først polet, så Ervingen. Stedet har heldigvis blitt pusset opp et par ganger siden dengang. Men lukten av urin i trappeoppgangen er den samme. Strileuttrykkene gjaller veggimellom her, og folk spør etter surmjølk, kumla (bedre kjent som raspeballer) og ertrasupa (ertesuppe). Dagens suppe koster trettifem spenn, og da kan du spise så mye hjemmebakt brød du bare vil ved siden av. Jeg får min tilmålte porsjon salighet, men blir skuffet når jeg spør etter smør. Jeg kan enten få Brelett eller Soya Soft. Jeg prøver å sjarmere damen til å gå på kjøkkenet og se etter litt ordentlig smør, men hun er urokkelig:
– Da e berre detta me ha.
Det blir Soya Soft. Og et glass Sprite til trøst. Jeg gir opp alle forsøk på å få betjeningen i tale. For å være helt ærlig må det være den beste ertesuppen jeg har smakt. Men hele opplevelsen av ufortjent luksus forsvinner når jeg skal drøye maten med en brødbit. Den ekle margarinsmaken får beina mine tilbake på jorden så kjapt at jeg får jetlag, og jeg bestemmer meg straks for aldri å komme tilbake uten eget smør. Det er med blandede følelser jeg forlater et sted som kan koke sammen en så himmelsk suppe og som ikke er istand til å sette smør på bordet. Dere margarinfans der ute må bare tåle å høre dette: margarin suger. Det suger bare noe så inn i hampen…. Aldri mer! Fysj! Jeg kjenner smaken ennå. Men jeg ble mett.

På sjappe
Bergen Gjestehus er heller ikke noe nytt bekjentskap. Men før het det Rica gjestehus. Det var et populært sted blant mange av byens lyssky individer, og fortsatt kan du treffe noen av dem her.
– Du må skrive bra om dette stedet. Det er kjempekoselig her, sier Hans Christian Smith, som har jobbet her i et par uker. Han kommer for å rydde glass og setter seg gjerne ned et par minutter for å slå et slag for arbeidsplassen sin.
– Jeg mener det. Jeg har gått her lenge før jeg fikk jobb her gjennom en bekjent. Stedet er topp, insisterer han før han må tilbake på jobb. Det er nok av glass å rydde. Studentpris på ølen er for tiden 38 kroner; noe dyrere enn Kvarteret og Hulen, kanskje, men til gjengjeld ikke så homogent studentpreget som disse stedene.
Siden det bare er torsdag, raver jeg hjemover i 11-tiden, i en fin stemning som jeg dessverre måtte betale dyrt for neste dag. Men det var jeg lykkelig uvitende om da jeg la meg sent torsdag kveld, etter å ha konstatert at jeg hadde hatt en kjempefin kveld på byen.

E.G.