Året er 1942

Det er ikkje mykje på Herdla. Ein gard, nokre hus, ei flystripe frå krigen og ingen gjennomgangstrafikk. Nett det som trengst for å skape eit 1942-univers i ei lita veke. To dagar før tida blir skrudd tilbake, ser staden ut som ei bisarr blanding av gamalt og nytt. Som om einkvan har teke det siste hundreåret og stokka det godt og delt ut på nytt. Rasjoneringskort og datamaskiner side ved side.

– OK, no lagar eg kaffi berre til tyskarane! Dei andre har teke både to og tre koppar, så no får det vere nok!
I kjøkenet på det gamle ungdomshuset «Solrenning» står ei ung jente og administrerer troppane. Å ta imot eit innrykk på 130 personar som skal spele rollespel i fem heile dagar, krev multitasking på høgt nivå. Då må det kvinner til. Menn kan som kjent ikkje ha meir enn éin tanke i hovudet om gongen.
Det er Foreningen For Levende Historie som står bak prosjektet, i samarbeid med Bergen frie improvisasjonsteater. Tanken er å lære historie gjennom å oppleve han på kroppen. Leve på krigsrasjonar, fryse, lure på om naboen er ein forrædar eller ein god nordmann.
Margrete Raaum er ein av hovudarrangørane. Ho spring ut og inn av kaoset og snakkar i mobilen uavlateleg.
– No prøver vi først og fremst å få folk ut av huset. Det er for fullt her, fortel ho. Alle rollespelarane skal flytte inn anten i bustadhus i bygda, eller i brakker i tyskarleiren. Så langt er berre eitt hus klart til innflytting, og det byrjar bli eit visst press på ungdomshuset som fungerer som administrasjonsbygg og provisorisk sovesal.
Ute i gangen møtest ein familie for første gong.
– God dag, pappa, eg er dottera di.
Alle nye som kjem, får namnelappar på brystet der namnet til rollefiguren deira står. Slik kan dei finne ut kven dei høyrer saman med. Kven dei er i familie med den neste veka, kven som er gode vener, og kven dei skal byrje å hate tysdag morgon, når mobiltelefon-forbodet trer i kraft og Herdla blir skrudd tilbake til 1942.
Deltakarane har fått nokre sider med personskildring av sin eigen rollefigur og kvar dei står i det sosiale systemet i det fiktive bygdesamfunnet. Det er opp til dei sjølve korleis historia skal utvikle seg.

Inne i det store rommet, mellom soveposar, liggeunderlag, lusekofter og kamuflasjenett, finst det meste som trengst for å gjennomføre eit levande rollespel frå krigen. Eit langbord er dekt av gamle bøker, Norgesglas, vaskefat, strykejarn, ei handdriven symaskin, eit berg av dorullar innpakka i gamaldags emballasje. Emballasjen er lånt frå museum, scanna, printa ut og pakka rundt kvar dorull som skal vere med i spelet. IT-avdelinga tek seg også av rasjoneringskort, ID-kort og grensebuarbevis. Skal det vere, så skal det vere.
Somme av spelarane brukar ventetida til å øve på ei truverdig dialekt. Mange av dei kjem frå Oslo og har problem med å snakke som innfødde strilar. Her er ein del svenskar og danskar òg. Dei får spele tyskarar. Det ville bli vanskeleg å finne ei god forklaring på at eit lokalsamfunn ytst i vestlandsskjærgarden skulle ha ein stor svensk/dansk populasjon.
For at alt skal bli så ekte som mogleg, har arrangøren delt ut fleire kompendium til deltakarane, som tek for seg emne som kvardagsliv, Nordsjøfart, fiske, arbeid og levestandard og tysk historie fram til 1939. Pluss ei liste med Ofte Stilte Spørsmål om Bedehuset. Vi er jo på Vestlandet.
Nede i tyskarleiren får kokka ei kjapp innføring i bruken av feltkjøkenet. Det er svært som ei ulukke, står på hjul og ser ut som ei krigsmaskin. Her er ingen velutstyrte, hygieniske institusjonskjøken. Bygdejenta som kokar for tyskarane må stå ute i vêr og vind og fyre med raudsprit og koke potetene i enorme ståltankar.
– Dette rommet i midten er ein trykkokar. Den går på glykogen, og den trur eg vi gløymer, seier mannen som lånar ut utstyret. – Viss det blir lekkasje her, så ligg alle med buken i vêret heile veka.
Dei som har fått roller som tyskarar, marsjerer ikring og prøver korleis dei tek seg ut i uniformane. Og korleis dei skal manøvrere luftvernkanonen utan å ta knekken på alle dei innfødde kyrne som svinsar rundt på scena. Arrangørane har fått e-verket til å slå av gatelyktene om nettene, men då dei ba bonden om å fjerne kyrne, kom dei ingen veg.
Før rollespelet tek til, kjem det oppslag på alle portar og lyktestolpar. Den som deltar i noe som er imot det tyske rikets interesser, setter seg i forbindelse med fienden eller forsøker å flykte til England, blir straffet med døden.

Kjære dagbok

Jeg er Øydis Alsvik, 21 år. Jeg har en hemmelighet som fører både lykke og ulykke med seg. Jeg har nemlig vært forlovet med en tysk soldat, Manfred Hänschel, i ett år.

Torsdag 29. oktober, 1942
I dag fikk vi masse mat! Da fiskerne kom inn, kom ikke tyskerne og hentet kvota si, så alle hadde mer enn vanlig. Middagen ble nå likevel bare en liten potet og et lite stykke fisk, men vi sparte litt av fisken, slik at vi kan ha fiskesuppe en kveld. Jeg takker Gud for at vi har mat på bordet. Og da lillesøster skulle koke kveldsgrøt tok hun alt for mye havregryn, så vi spiste oss ganske mette alle sammen!
På syklubben snakka de om Elna, lærerinna, som skulle få Hirdmannen, vi har fått en slik hit, til å holde foredrag på skolen i morgen. Alle skulle visst holde barna sine hjemme fra skolen. Så glemte jeg nesten det beste av alt! Manfred fortalte at den tyske kommandanten hadde sendt et anbefalingsbrev for han, og med henvisning til at vi bør få gifte oss snarest. Jeg håper bare det blir slik. Jeg ber, og setter min lit til Gud.
Fredag 30. oktober, 1942
Var på pensjonatet 07.15 og trodde at det skulle være inspeksjon da. Det ble det ikke før halv ti og da hadde jeg allerede vasket toalettene og gjort en del andre ting. Herr Notøy sa ingenting. Da jeg hadde pause klokka 11 fikk jeg et eple av fru Notøy. Da var jeg så sulten at jeg trodde jeg skulle besvime.
Da vi gikk på sopptur i dag, Thora, Grete, Tusten og jeg, spytta Thora etter en av de fra NS-familien slik som hun pleier. Jeg synes det er så fælt. Lurer på om hun kommer til å spytte etter meg når jeg gifter meg.
Da vi kom til tyskeranlegget for å få passerseddel, fikk jeg snakket med Manfred! Jeg kunne kjenne at hjertet mitt smilte. Men vi fant ikke noe sopp, da.
Jeg må huske å be om tilgivelse for at jeg snek meg unna korøvelse i dag, men jeg måtte jo treffe Manfred på dagen vår! Og jeg fikk to presanger, en tysk ordbok og SJOKOLADE! Tenk at jeg skulle få smake sjokolade igjen. Det var helt uvirkelig godt! Flyalarmen gikk nettopp, så vi satt i kjelleren alle sammen og ba og sang salmer. Det er så fælt å sitte der nede i mørket og ikke vite hva som skjer. Vi kan bare be om at Gud holder hånda si over oss og bygda.
Tyskerne kom forresten med fanger i dag. Manfred sa at han ikke liker å ha de der, for de blir behandlet som dyr, og det er ingenting han kan gjøre. Jeg skal legge meg og be for de.

Lørdag 31. oktober, 1942
I dag tok de onkel Johannes! Vi vet ikke hvorfor eller hvor de har ført han. De bare kom. Manfred var der og jeg likte ikke å se han der. Han er ikke sånn som ville tatt onkelen min. Og Josefine måtte på sykehus og tante Marie fikk pustebesvær. Jeg vet ikke om familien vår orker stort mer. Jeg har så lyst til å bare reise min vei med Manfred. Jeg er så redd for hvordan ting vil bli hvis, når, krigen tar slutt. Hele bygda er så opprevet og splittet og hatefull.
Far vet om Manfred og meg og har fortalt det til farmor. Hun ga meg et valg. Bryt med Manfred eller bryt med familien. Jeg bare gråter og aner ikke hva jeg skal gjøre. Aldri mer få være sammen med mannen jeg elsker, eller aldri mer snakke med familien min. Hvordan skal jeg kunne velge bort en av de to tingene som er viktigst i mitt liv? Kjære Gud, om jeg noengang har trengt deg, så er det nå.
Mandag 2. november, 1942
Nå har jeg, lille Øydis Alsvik blitt fru Hänschel. Og samme kvelden dør farfar. Jeg klandrer ikke meg selv, men jeg er lei meg for at den siste dagen hans skulle bli slik. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha så mye sorg i hjertet på bryllupsdagen min. Jeg gråter like mye av sorg som av glede.
Før vi giftet oss kom både Thora og Grete for å snakke med meg, og til slutt kom farmor, farfar og far. Det er godt og viktig for meg å vite at ingen av de hater meg. Men likevel kommer ingen av de til å snakke med meg mer. Jeg ber om at ting en dag vil forandre seg.
Lørdag 14. oktober, 2000
Alt tar slutt, også krigen. Tyskere ble nordmenn, fiender ble venner og det tyske nazist-flagget som hadde vaiet over tyskerleiren i 5 dager ble brent. Igjen står 130 mennesker som har delt en vanvittig sterk opplevelse. Og vi opplevde ikke virkeligheten engang. Vi sang «Å leva det er å elska», så hadde vi et minutts stillhet av respekt for de som følte krigens hat og redsler på kroppen for over 60 år siden.
Vi føler vi har fått en større forståelse for hvordan menneskene i en liten norsk bygd reagerer og forandres av krig, men vet samtidig at vi aldri helt kan forstå hvordan det virkelig var.

Øydis alsvik
alias Lene Borgen Bjørhei
lene_bb@hotmail.com
Foto: britta kristina bergersen