Ett år i Colombia

Observatør. Christian Visnes skal snart til Colombia for å overvåke menneskerettighetene. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM

I begynnelsen av november reiser 26 -åringen til Latin- Amerikas mest voldelige land for å jobbe med å beskytte lokale menneskerettighetsaktivister fra de stadig økende overgrepene som disse er utsatt for.
– Observatørrollen min består av tre hovedoppgaver, kan Visnes fortelle. – Jeg skal for det første beskytte de lokale menneskerettighetsarbeiderne gjennom min tilstedeværelse, det vi kaller fysisk ledsagelse. I tillegg vil jeg bruke en del tid på å skrive rapporter for internt og eksternt bruk. Vi som er observatører har også ansvar for informasjonsarbeid, hvilket medfører at vi har møter med myndighetene på regionalt og nasjonalt plan. Vi arrangerer også møter med internasjonale organisasjoner som FN og Amnesty International. Det som er viktig for oss er å være tilstede, å sørge for at alle aktørene i konflikten vet at vi observerer og rapporterer til omverdenen.
Peace Brigades International er en grasrotorganisasjon som arbeider for å sikre grunnleggende menneskerettigheter gjennom fredelig konfliktløsning. I tillegg til sitt engasjement i Colombia har de for tiden lignende prosjekter i Guatemala, Sri Lanka og USA. Visnes har i flere år vært interessert i latin-amerikanske spørsmål, og kom i kontakt med PBI etter å ha vært observatør i Guatemala for Latin-Amerika-gruppen i Bergen.
– Vårt langsiktige mål er å skape et «politisk rom» for menneskerettighets-organisasjonene i landet, sier Visnes.
På spørsmål om hva som skiller PBI fra andre menneskerettighetsorganisasjoner som eksempelvis Amnesty, fremholder Visnes at PBI aldri åpenlyst kommer med kritikk av det de anser som de ansvarlige instanser, de nøyer seg med å uttrykke bekymring over det som skjer, noe de understreker ved å være fysisk tilstede i de områdene de engasjerer seg i.

Ett mord i minuttet
I følge Amnesty er Colombia det land i verden som opplever flest drap, både totalt og sett i forhold til befolkningstallet. Den vanligste dødsårsaken blant menn er drap. Likevel er denne konflikten svært lite profilert i norske medier. Visnes mener årsaken til det kan være å finne i stridens ekstreme kompleksitet.
– Det er ikke en svart/hvitt konflikt, det er lett å få inntrykk av at det er en situasjon der alle kjemper mot alle, og grensen mellom hvem som begår overgrep og hvem som etterforsker dem kan til tider være flytende. Dessuten har norsk utenrikspolitikk tradisjonelt vært svært lite fokusert på latin-amerikanske spørsmål, de siste årene har jo Kosovo og spesielt Midtøsten vært prestisjeområder for Norge.

Kompleks konflikt
Kort fortalt har dagens konflikt i Colombia sine røtter i en over 50 år gammel politisk/ideologisk konflikt mellom de liberale og de konservative politiske organisasjonene i landet. Etter borgerkrigen i årene 1948-1957, en konflikt som krevde over 200.000 liv, avtalte de to fraksjonene å bytte presidentverv hvert fjerde år. Dette førte i sin tur til at andre politiske fraksjoner følte seg marginaliserte, og som et resultat av det rematerialiserte seg som geriljagrupper. De to største gruppene i dag er «Colombias revolusjonære hær», FARC og ELN.
De verste overgrepene mot sivilbefolkningen blir imidlertid begått av de såkalte «autodefensas», paramilitære dødsskvadroner som ble opprettet av hæren og myndighetene i kampen mot geriljaen. I dag fungerer de paramilitære nærmest som en slags stat i staten, og de fleste drapene på fagforenings-ledere, journalister, venstreorienterte politikere og menneskerettighetsforkjempere blir i hovedsak begått av «autodefensas». I følge Amnesty er kjernen i Colombias menneskerettighetsproblem denne koblingen mellom staten og de paramilitære. I tillegg kommer det faktum at Colombia er verdens største narkotikaprodusent.
Dette medfører som kjent enorme inntekter for de ansvarlige, og «alle» de involverte i denne konflikten vil ha en bit av kaka, noe som igjen fører til en uoversiktlig konflikt med utallige etiske gråsoner. Dette er den virkeligheten som Christian Visnes vil møte når han lander i Colombia. Han er likevel ikke redd for sin egen sikkerhet. – Ingen PBI-representant har kommet fysisk til skade de fem årene PBI har engasjert seg i Colombia. Det er et trist faktum at et tapt vestlig eller europeisk liv vil føre til et større mediefokus på overgriperne enn et tapt colombiansk liv. Dette vet PBI , og det er et faktum vi benytter oss av. Vi må sørge for at de stridende parter er klar over vår tilstedeværelse.
Visnes ser fram til et meningsfylt år i Colombia.
– Jeg gjør dette først og fremst fordi jeg tror at det er et veldig nyttig arbeid. Min tilstedeværelse kan gjøre det mulig for våre colombianske kolleger å jobbe uhindret for økt respekt for menneskerettigheter i landet.

Tekst: Steinar Øie
st00018@student.uib.no

---

– Sosiale reformer påkrevd

I Utenriksdepartementet tviler man på at colombianerne går roligere tider i møte med det første, og tidligere norsk ambassadør i Guatemala, Arne Åsheim, sier at betydelige reformer og endringer i det colombianske samfunnet er nødvendige før man kan begynne å håpe på en nedtrapping av voldsbruken. Han er enig med menneskerettighetsorganisasjonene PBI og Amnesty i at det er de paramilitære dødsskvadronene som er ansvarlig for de «skitneste» voldshandlingene i landet.
– Det er nok rom for enda større innsats fra den colombianske regjeringens side for å bekjempe de paramilitære, forteller Åsheim.
Åsheim kan videre berette at UD også deler oppfatningen til PBI og Amnesty om at den såkalte «Plan Colombia», der USA deler ut 1,3 milliarder dollar til den colombianske hæren for bekjempelse av narkotikaproduksjon, vil føre til en eskalering av voldsbruken.
– Colombia står overfor alvorlige sosiale og økonomiske problemer, fortsetter han.
Åsheim understreker at reformer og endringer er det eneste langsiktige botemiddelet mot voldsspiralen.
Når det gjelder Norges rolle i Colombia forteller Åsheim at Norge og 4 andre land er med i en såkalt vennegruppe som «nyter tillit blant aktørene i konflikten». Denne vennegruppen skal snart i samtaler med ELN, den nest største geriljagruppen. Han er enig med Visnes i at konflikten får for lite oppmerksomhet i norske medier, og tror avslutningsvis at søkelyset i større grad vil bli satt på det colombianske problemet dersom konflikten fortsetter å opptrappes.