Klokka er blitt elleve fredag kveld. Ute snegler bilene seg
sakte gjennom sentrumsgatene. Piratdrosjene sirkler inn og iakttar
de mest populære utestedene og forbereder kveldens og
nattens inntjening. De vet akkurat hvor de skal kjøre.
De glir forbi vannhullene og passerer kebabsjappene med fokuserte
blikk. Det er her, på kebabsjappene at kundene må
hukes inn seinere i kveld. På studentenes side av byen,
mellom Garage, Torgallmenningen og Sentralbadet er det ni av
dem. Kebabsjappetettheten må være av de største
i landet. Memos, Shawarma, Pars, Ali Baba, Sultan, Peisestuen,
Facil, Kebabspesialisten og Kebabexpressen. Ni sjapper som hver
helg selger tonn med lam og kyr i salat, chilisaus og brød.
Men klokka elleve er det fortsatt stille på sjappene.
Kjøttet ligger til tining og steikepannene fylles med
matolje. Betjeningene rundt på kebabsjappene gjør
seg klare for storinnrykket av sultne og berusede bergensere
og studenter. Men det tar enda en stund før det blir
trafikk. Utestedene har fortsatt kranene åpne. De få
gjestene som er innom sjappene er lystige. Noen av dem skal
ut å drikke seg fulle.
– Du skjønner han trenger en livsledsager, sier
en mann og
peker på den velfriserte kameraten som har kommet hit
på besøk fra østlandet. Østlendingen
føler seg litt brydd, og stopper opp et lite øyeblikk
før han hiver i seg kebaben og smiler. Så forsvinner
de ut døra på Memos Grillhouse.
Nå har klokka blitt to. Månen har
lagt seg bak et slør av tåke ved Ulriken, og strømmen
av folk ut fra skjenkestedene øker. På kebabsjappene
har de fått opp dampen. Det freser i stekepanner og lukten
av brent kjøtt legger seg over kundene som blir flere
og flere. På Shawarma i Foreningsgaten har stemningen
forandret seg fra rolig til hektisk.
– Vi må gå no.
En mann i grå oppkneppet fleecegenser snakker i mobiltelefon.
– Ronny må spy, fortsetter han.
Symptomene på kameraten som sitter tvers over bordet er
klare. Han har vondt i mageregionen, og føler smerte
over at han ikke roet ned spritdrikkingen litt tidligere på
kvelden. Han skjærer grimaser. Det vasne blikket er der,
og skal være der etter en så hard runde på
byen, men kameraten er hvitere i huden enn vanlig. Og hvitere
enn han bør være for å klare å fortsette
spritinntaket på nachspiel. De må resignere, dra
hjem. Men først er det om å gjøre å
stable beina under kroppen og komme seg ut før kebaben
kommer i retur på bordet.
Interiøret på kebabsjappene er noe for seg selv.
Noen vil kanskje si det er uttrykk for en vellykket flerkulturell
integrering å ha norsk bonderomantikk, bilder av setere
og fossefall, under arabiske messingtallerkner. Eller bilder
av Jerusalem hengende over spilleautomatene. Uansett, møblementet
på kebabsjappene er ganske likt overalt. Knallharde trebenker
og streikende lysrør
i taket som understreker kebabsjappenes mulige motto; «Du
betaler for maten, og det er det». Plastblomster, «Sigøynerpiken»,
inngraverte messingplater og spilleautomater. Kitschy interiør,
og drøssevis med interiørarkitekttoniske stilbrudd.
Det er kebabestetikk.
Noen av sjappene spiller bakgrunnsmuzak à la Britney
Spears og Pan Pipe Moods, mens andre serverer et gjennomført
etnisk lydteppe med arabisk eller tyrkisk folkemusikk. På
Shawarma står betjeningen kledd i uniformert kokke-outfit,
mens det på Peisestuen og Memos er olabukser og t-skjorte
som gjelder. Et av kebabstedene skiller seg litt fra de andre.
Kebabexpressen ved teateret er flisbelagt med orientalske buer
og lys innredning. Overraskende minimalt med kitsch og de har
ferskpresset appelsinjuice på menyen. Mens Kebabexpressen
har en mer rolig atmosfære og trekker til seg de mer sofistikerte
kebabspiserne, tar steder som Peisestuen og Sultan hånd
om de som bare er ute etter å spise kebab uten fancy innpakning.
Det er forskjell på kebabsjapper, men alle er sjapper
og de serverer kebab.
– Ta bilde av meg. Jeg har vært modell i Vi menn.
Klokka er tre. Innerst i hjørnet på Memos, sitter
Mette Eggen. Sammen med kameraten Trond Erik Holmen har hun
vært på Bull’s Eye og Fincken i kveld.
– Jeg er Bergens eneste bingovert, forteller Trond Erik
og oppfordrer oss til å ta en tur innom bingoen på
Nesttun en dag.
– Olga femogsytti, sier Mette og ler. Hun jobber også
på bingo. I Fyllingsdalen.
Trond Erik og Mette krangler litt om hvilken bingo som er best,
før de må spise opp kebaben og komme seg hjem.
Kebabsjapper er steder hvor man utleverer seg selv. Her kjøper
kundene roser av de påtrengende roseselgerne til kjæresten
sin, eller til noen man aldri før har sett og kanskje
ikke kommer til å se igjen. Det er siste post, siste anledning
til å kapre noen med hjem. Det er en merkelig melankolsk
stemning her når klokka nærmer seg stengetid. Utenfor
høres lave måkeskrik, mens sjappa sakte tømmes
for kunder. Selvtilfredse menn i frakk og hvit snipp og skjelvende
mennesker med slitte klær. Ungdommer og gamlinger.
Lyden av skrålende gjester dør ut, kebabspiserne
forsvinner ut døra. En mann bruker de siste krampetrekningene
til å posere som en sliten Fred Astaire- kopi for fotografen.
Noen drar med en kjæreste, andre blir liggende med hodet
på bordet. Men det er slutt, de ansatte på kebabsjappene
tar frem kosten og begynner å gjøre rent. De skrur
av lyden på kassettspilleren, og da må alle ut.
Ut på gaten hvor måkene har tatt over etegildet.
Nå er det deres tur til å spise kebab.
