Guden Indras datter har steget ned på jorden, der
det er «tungt att
andas», for å lytte til menneskenes klager og
videreformidle dem til sin far. På jorden får
hun oppleve deres lidelser gjennom sin vandring fra sted til
sted. Under navnet Agnes gjenfødes hun som en glassmesters
datter, blir portvokterske ved operaen, treffer Alfred og
gifter seg med advokaten. Under det gjennomgående mottoet
«det är synd om människorna» prøver
hun å finne ut hvorfor ikke menneskene gjør noe
for å forbedre sin situasjon. Alfred tror svaret ligger
i kjærligheten, mens advokaten svarer at alle dem som
prøver å forbedre verden kun ender i fengsel
eller på sinnsykehus. Av uvisse grunner skal verden
være som den er.
Det er ikke bare-bare det Immaturus nå har gitt seg
i kast med. Drømspill tar opp de helt store spørsmålene
og Strindberg har lagt stykket opp etter en slags drømmenes
logikk. Ingenting er logisk og alt henger sammen og er like
sant.
 |
SØRGELIG:
Guden Indras datter, alias Agnes (Hildegunn Hovde)
finner likevel ikke lykken hos advokaten(Erlend Olaisen)
i Strindbergs «Drømspill».
Foto: Åsta Ytre
|
Journalist heller enn tilskuer
Det er trist å være menneske i Immaturus oppsetning.
Livet på jorden er svart og grått og menneskene
sitter mer eller mindre apatiske langs den stien som Alfred
har tråkket opp i sin venting på Victoria, hun
han elsker. Eneste lysglimt synes å være den skjønne
«Agnes», troverdig fremstilt av Hildegunn Hovde,
som blant annet ved hjelp av spenstig lys- og lyd-
arbeid virker helt guddommelig.
Men jeg vet ikke helt. Her er for mange momenter som distraherer
meg, og istedet for å falle hen til historien på
scenen begynner jeg å notere teite kommentarer på
journalistblokken, eller se på klokken, som går
så alt for sent. Et par irriterende spørsmål
trenger seg også på; Hvorfor snakker de svensk?
Eller rettere sagt svorsk, og hvorfor må det gå-så-uendelig-treigt?
Jeg forstår ikke halvparten av teksten og har lyst til
å piske skuespillerne igang. Kom an!
Synd om skådisarna
Okei. Stykket tar seg faktisk betraktelig opp i andre
del, når «Agnes» treffer advokaten, som
er godt spilt av Erlend Olaisen. Her er intensiteten så
sterk at jeg nesten glemmer svensken, og istedet lever meg
inn i parets haltende forsøk på å skape
noe som er godt, kanskje bedre enn livet selv. Ganske trist
blir det også når hvetebrødsdagene er over
og «Agnes» innser at selv ikke kjærligheten
kan mette munner eller gi tak over hodet.
Dessverre kommer dette for sent. Jeg har forlengst falt av,
sett på klokken og skjønt at det snart vil være
over og at jeg kan komme meg ut i det fri. Og det er det som
er trist. Trist fordi det som skulle bli et spørsmål
om hvorfor det er «är synd om människorna»
heller blir et spørsmål om hvorfor det er «synd
om skådisarna».
Synnøve Skarsbø Lindtner
Synnik@hotmail.com