Guden Indras datter har steget ned på jorden, der det er «tungt att
andas», for å lytte til menneskenes klager og videreformidle dem til sin far. På jorden får hun oppleve deres lidelser gjennom sin vandring fra sted til sted. Under navnet Agnes gjenfødes hun som en glassmesters datter, blir portvokterske ved operaen, treffer Alfred og gifter seg med advokaten. Under det gjennomgående mottoet «det är synd om människorna» prøver hun å finne ut hvorfor ikke menneskene gjør noe for å forbedre sin situasjon. Alfred tror svaret ligger i kjærligheten, mens advokaten svarer at alle dem som prøver å forbedre verden kun ender i fengsel eller på sinnsykehus. Av uvisse grunner skal verden være som den er.
Det er ikke bare-bare det Immaturus nå har gitt seg i kast med. Drømspill tar opp de helt store spørsmålene og Strindberg har lagt stykket opp etter en slags drømmenes logikk. Ingenting er logisk og alt henger sammen og er like sant.

Journalist heller enn tilskuer
Det er trist å være menneske i Immaturus oppsetning. Livet på jorden er svart og grått og menneskene sitter mer eller mindre apatiske langs den stien som Alfred har tråkket opp i sin venting på Victoria, hun han elsker. Eneste lysglimt synes å være den skjønne «Agnes», troverdig fremstilt av Hildegunn Hovde, som blant annet ved hjelp av spenstig lys- og lyd-
arbeid virker helt guddommelig.
Men jeg vet ikke helt. Her er for mange momenter som distraherer meg, og istedet for å falle hen til historien på scenen begynner jeg å notere teite kommentarer på journalistblokken, eller se på klokken, som går så alt for sent. Et par irriterende spørsmål trenger seg også på; Hvorfor snakker de svensk? Eller rettere sagt svorsk, og hvorfor må det gå-så-uendelig-treigt? Jeg forstår ikke halvparten av teksten og har lyst til å piske skuespillerne igang. Kom an!

Synd om skådisarna
Okei. Stykket tar seg faktisk betraktelig opp i andre del, når «Agnes» treffer advokaten, som er godt spilt av Erlend Olaisen. Her er intensiteten så sterk at jeg nesten glemmer svensken, og istedet lever meg inn i parets haltende forsøk på å skape noe som er godt, kanskje bedre enn livet selv. Ganske trist blir det også når hvetebrødsdagene er over og «Agnes» innser at selv ikke kjærligheten kan mette munner eller gi tak over hodet.
Dessverre kommer dette for sent. Jeg har forlengst falt av, sett på klokken og skjønt at det snart vil være over og at jeg kan komme meg ut i det fri. Og det er det som er trist. Trist fordi det som skulle bli et spørsmål om hvorfor det er «är synd om människorna» heller blir et spørsmål om hvorfor det er «synd om skådisarna».

Synnøve Skarsbø Lindtner
Synnik@hotmail.com