onsdag 1. november, nr 26 - 55. årgang
STUDVEST
-----
meny


søk i Studvest

om avisa annonsering arkivet siste kronikk kommentar ytringar apropos meiningar news leiar tema kultur nyhende fint bildetips studvest 55 54 51 48

Å bekjempe en hær med småstein

ABSURD. «Hele situasjonen er absurd. Jeepene er plassert så langt unna at knapt nok én av de hundrevis av steinene kan nå dem, og på langt nær skade noen», skriver Moa. Bildet er tatt ved al-Bireh 28. september.

I over en måned, siden 28.september, har konflikten mellom Israel og palestinerne igjen vært førstesideoppslag over hele verden. For de tre millioner palestinerne i Gaza, Jerusalem og på Vestbredden har det nok en gang betydd portforbud, stengte grenser, økonomiske problemer og en konstant frykt for hva som vil være Israels neste trekk. Hvordan det føles for ei mor eller en far å vite at hver morgen kan være den siste du har sammen med sønnen din, hva en ung gutt som vet at han har ofret førligheten i beina for drømmen om palestinsk uavhengighet tenker, eller hvor stor hjelpesløshet en bonde føler når han ser oliventrærne sine bli rykket opp med rota av israelske bull- dosere, se dette kan jeg vanskelig formidle. Disse notatene er dagbokskriverier fra ei 23-år gammel norsk jente som når som helst kan reise herifra. Tenk deg hvordan det føles å vite at dette er omstendighetene du må regne med å studere under, stifte familie under og leve under for resten av ditt liv. Det er følelsen av å skulle bekjempe en hær med småstein.

Tekst: INGEBORG MOA
Torsdag 28. september

På vei til arabiskforelesning ved Birzeit Universitet utafor Ramallah på Vestbredden leser jeg i dagens utgave av den israelske avisa Ha’aretz at lederen for det ekstremistiske israelske oposisjonspartiet Likud, Ariel Sharon, i morgentimene i dag vil besøke høyden i Jerusalem der al-Aqsa moskeen ligger.
Jeg tenker ikke veldig store tanker klokka ni om morgenen, men forstår at dette er taktikk fra Sharons side for å sikre sin posisjon i Likud. Det er dagen etter at det ble bestemt at konkurrenten til lederposisjonen, Benyamin Netanyahu, ikke vil bli stilt for retten for korrupsjonsanklager.
I pausen i forelesninga forteller Husam, en palestinsk venn av meg, at studentene organiserer busser for å dra til Jerusalem for å delta i demonstrasjonene mot Sharon. Jerusalem ligger bare en halvtime unna.
Tilbake i Ramallah noen timer seinere møter jeg igjen Husam, som forteller meg at bussene ble stoppet av israelerne og at det nå er demonstrasjoner ved et av de israelske checkpointene ved al-Bireh i utkanten av Ramallah. Han fikser en taxi som kan kjøre meg dit, og ber meg være forsiktig.
Dette blir mitt første møte med konfrontasjonene der palestinske steiner kjemper en håpløs kamp mot israelske kuler.
Kun noen søppelkasser og reklameskilt beskytter de palestinske ungdommene fra kulene til soldatene som står trygt bak dørene på militærjeepene.
Hele situasjonen er absurd. Jeepene er plassert så langt unna at knapt én av de hundrevis av steinene kan nå dem, og på langt nær skade noen. Kuler som kjent har en mye større rekkevidde.
Når dagen er over har jeg ei metallkule dekt av gummi i lomma og bilder på netthinna. Bilder av unge palestinere som blir båret vekk på bårer mot en bakgrunn av israelske militærjeeper bak svart røyk fra brennende bildekk.

 
SKUTT. Denne gutten fra Ramallah er et av de mange barna drept av israelske kuler den siste måneden. Det har blitt mange slike plakater.
Foto: INGEBORG MOA

 

Fredag 29. september

Med ei blanding av nysgjerrighet og et ønske om å kunne fortelle som øyenvitne om situasjonen, drar jeg sammen med åtte andre utenlandsstudenter fra Birzeit til Jerusalem denne formiddagen.
Ingen av oss var forberedt på følelsen vi får der vi står på den åpne plassen foran Klagemuren og hører ekkoene fra skudd oppe på Haram al-Sharif (det arabiske navnet på Tempelhøyden). Vi vet at det er umulig for alle de tusen menneskene, som var samlet der i
fredagsbønn bare for noen minutter siden, å komme seg unna.
Etterpå havner vi midt i kaoset som oppstår i de trange gatene i gamlebyen. Alle prøver å komme seg ut fra den fella gamlebyen blir når israelske soldater skyter fra flere av de små sidegatene.
Utafor bymuren er det et inferno av steinkasting, skyting, protestrop, menn med blodige skjorter, forferdede turister og lyden (som vi etterhvert har kommet til å hate) av
rotorbladene på israelske helikoptere.

 

Torsdag 12. oktober

Jeg står på verandaen til ei venninne i landsbyen Birzeit og ser helikoptrene posisjonere seg over byen der jeg bor. Rekker å tenke «de kan vel ikke gå så langt som å gjøre dette!» før de første rakettene skytes ut. Hver gang vi sier til hverandre at det snart må være over, kommer nye svarte kamphelikoptere med nye forsyninger av bomber.
Hvor ligger logikken i å bombe en radiostasjon og en politistasjon som hevn for drapene på to israelske soldater utført av sivile palestinere? Slike ting hjelper ikke akkurat forsøkene på å bygge opp en levedyktig palestinsk stat.
Men så har vel det heller aldri vært Israels ønske at det skal bli en sådan.

 
FLAGG. Denne unggutten blir skutt etter når han forsøker å heise det palestinske flagget ved al-Bireh.
Foto: RICHARD JOHNSON

 

Lørdag 28. oktober

I kveld dropper jeg nyhetene for en kveld med rødvin, stearinlys (noe vi alltid har et lager av på grunn av de hyppige strømbruddene) og god musikk. Noen dager føles det bare håpløst å høre om fem nye martyrer og femti nye sårede og føle at denne intifadaen ikke vil føre til noen forbedringer i palestinernes situasjon. Israel kontrollerer fremdeles, etter sju år med fredsforhandlinger, vannforsyning, strømforsyning og grenser.
Hører fra venner og familie at mediedekninga av konflikten nå er
liten i resten av verden. Folk skriver til meg og sier de er glade for at det nå ser ut til å ha roet seg ned. Dette er noe jeg har tenkt mye på de siste dagene, fordi det rett og slett er feil! Den største forskjellen er at Israel nå bomber hus i ly av mørket, når utenrikskorrespondentene har trukket seg tilbake til hotellbarene i Jerusalem. (Beklager til eventuelle journalister som føler seg krenket, men jeg tror mange vil si seg enige).
Dessuten er Israels metoder, som Edward Said har sagt det, «en dråpe for dråpe taktikk, der et eller to hus blir ødelagt hver dag, noen få mål land blir tatt her og der hver dag, noen få folk hver dag blir drevet ut» (min oversettelse). Slikt er ikke actionfylt nok for media.
Den palestinske motstandskampen foregår på andre nivå enn steinkastinga, selv om det ikke kommer fram i vestlig media. Det jobbes intenst med å bygge opp et palestinsk mediasenter som har som visjon å kunne holde pressekonferanser, publisere rapporter og på andre måter nå ut til media med informasjon fra et palestinsk synspunkt. Utallige menneskerettighets-
organisasjoner publiserer daglige rapporter om Israels brutale voldsbruk. Studenter jobber dag og natt (de oppdaterer hele natta) frivillig med websider som beskriver og analyserer utviklinga i Intifadaen. Kultursentre jobber med prosjekter for å hjelpe palestinske barn som sliter med psykiske problemer på grunn av alt de opplever.
Akademikere, studenter, journalister, menneskerettighets-forkjempere, poeter, skribenter og andre kjemper en uavbrutt kamp, men slik motstand må bygges opp med tålmodighet og ei sterk tro på at den en gang i framtida vil føre fram.
Som en butikkeier i Ramallah sa til meg: «En dag vil vi ha vår egen stat og vår frihet, men det vil ta tid», og så med et ironisk smil om munnen «kanskje sånn omtrent 500 år».
 

tilbake


Studvest er ei avis av og for studentar ved Universitetet i Bergen.
Ansvarleg redaktør: Astrid Urdal. Webansvarleg: Arne Beek.
Les også mer på siden om avisen.
Copyright Studvest © 2000