Oh babe babe- stønner Britney og halve lokalet hviner i begeistring.
– Eg bare må danse, roper Gørill, og kysser kjæresten på pannen før hun styrter opp på dansegulvet.

Lokalet bobler, dansegulvet er stappfult. Jeg baner meg vei i retning baren og får bestilt en øl. To gutter har en intim «hva gjør du på?»-samtale og jeg vinker ivrig på fotografen.
– Eg ha’kje komt ut endå, sier en av guttene forklarende når vi spør om å få ta bilde av dem.
– Helt i orden, svarer vi, forståelsesfullt. Dette var vi jo innstilt på.
En som har observert opptrinnet spør hva vi holder på med og jeg forklarer at vi er her for å lage reportasje, men at det ser ut til å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd; Dette er jo som et hvilket som helst utested!
– Skriv det da, sier mannen, og legger til at nettopp det ville være eksepsjonelt: Club Fincken; et ganske alminnelig utested.
Han arresterte meg der. Det er vanskelig å være fordomsfri og avslappet samtidig, tenker jeg mens jeg går og setter meg.
– Selv om det nå er OK å være homo, er vi fortsatt en minoritet.
Svein Borgen har tatt meg med hit. Han er nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile i Bergen (LLH). Med seg har han også lederen Ann-Kristin Sire og hennes kjæreste Anne Marie Hovgaard. Anledningen er at Homo-Norge fyller 50 år i år og at dette skal feires på Fincken til helgen.
– Jeg er drittlei fortellingen om hvor trist det er å være homo. Det er tross alt mange av oss som har det bra! Vil du ikke heller spørre meg om sexlivet mitt? Spør Svein og legger til at han ikke har kjæreste.

Hit me baby one more time!
Dansegulvet er nær orgasme, Britney ruler i massevis. Dette ligner ikke homsekamp og stakkars oss, noe både Svein og Ann-Kristin er enig i. Interressen for LLH har dabbet av. Fler og fler homser velger party på Fincken framfor organisasjonsarbeid.
– Homsene og lesbene følger nok i samme spor som folk flest; organisasjonsliv er ut. Men dette indikerer jo samtidig at de har det lettere nå.
Ann-Kristin forteller om hvordan det var dengang man ikke kunne være homo offentlig. Da alt sosialt liv var konsentrert rundt «hemmelige» arrangementer i regi av organisasjonen.
– Festene var så hemmelige at en måtte bli anbefalt som «ekte homse» for å kunne delta. Ingen skulle vite hvem som var med, og man stolte ikke på noen. Dette medførte et unikt felleskap.
Jeg nikker og synes det høres logisk ut. Men når jeg ser rundt i lokalet, på jentegjengen i hjørnet som synger og skåler mot gjengen ved baren, er jeg ikke sikker. Felleskapet eksisterer ihvertfall ennå, og i en grad som er få uteplasser forunt.
– Det som er kult her er at jeg treffer så mange forskjellige menn som jeg aldri ville truffet ellers! Det eneste vi har til felles er legningen.
Svein lister henrykt opp sosialklienter, anleggsarbeidere, servitører og sykepleiere. Så ber han meg rykke inn en kontaktannonse i Studvest for ham.
– Jeg har dobbeltseng, skryter han, før han blir mer alvorlig.
– Homofili har gjerne fått status som en kul urban greie og kan virke enormt overfladisk. Det ligger selvsagt en masse smerte bakenfor dette, som sjelden får være med i bildet av «den glade homo».
– Selv om flertallet nok har det bra, forekommer psykiske lidelser svært ofte blant homofile, legger Ann-Kristin til.

Living la vida loca
Når den store festen går av stabelen til helgen skjer det selvfølgelig med både kvasi-grandprix general Dessa von Lüderitz og rikshomsen Simon Andersen fra Syv søstre. Foruten ett seminar om homo-historien i Bergen, blir det mest fest. Ann-Kristin må innrømme at skeivemiljøet kanskje er litt for glad i å feste.
– LLH har en viktig oppgave overfor dem som ikke vil være med på den greien. Vi kan tilby andre typer felleskap, for eksempel religiøse eller gjennom idrett. Samtidig står vi overfor en viktig oppgave i distriktene, forteller Ann-Kristin. Selv flyttet hun fra hjembygden sin for å kunne leve sitt eget liv, og fremdeles føler hun seg uglesett når hun er hjemme.
– Distriktshomser eksisterer ikke, tilføyer Svein og bruker betegnelsen seksuelle
flyktninger om de som ikke kan bli der de kommer fra.
Her på klubben virker de derimot stort sett fornøyde, homsene og lesbene. Ting går seg til, kanskje er de helt «normale» om 50 år?
– Vi er ikke hetero, og vi liker det sånn, avslutter Svein.

Diktet står skrevet med kulepenn på jentedoen. Jeg rabler det ned på et stykke dopapir, putter det i lommen og tenker at ja, omtrent slik ser det ut.

Synnøve Skarsbø Lindtner
Synnik@hotmail.com

Homo-Norge 50 år:

1950: Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948 ble opprettet. 1953: Navnet ble endret til Det Norske Forbundet av 1948. 1972: Straffeloven mot homoseksualitet ble opphevet. 1977: Homoseksualitet opphevet som sykdomsdiagnose av Norsk Psykriatisk Forening. 1982: Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose. 1983: Braathens Safe og SAS innførte like rettigheter for homo- og heterofile ansatte. 1991: Braathens og SAS innførte like rettigheter for homo- og heterofile passasjerer. 1992: LLH ble dannet ved at DNF-48 og FHO ble sammenslått. 1993: Partnerskapsloven for homofile og lesbiske vedtas, med unntak av adopsjonsrett 2000: Homofile kan være fosterforelder. 17-19 november feires Homo-Norge 50 år på Fincken og Club Fincken.